Borgarting 2025: Frifinnelse etter Fosen-aksjon i departementet

BORGARTING LAGMANNSRETT

DOM

Avsagt: 21.01.2025

Saksnr.: 24-079680AST-BORG/03

Dommere: Lagmann Tonje Vang Lagdommer Eirik Vikanes

Meddommere: Sivilingeniør Nikolai Sandved Rådgiver Sara Bjørndalen Kommunikasjonsrådgiver Runhild Grønlie Journalist Anita Grønningsæter Digernes Bibliotekkonsulent Stig Arvid Mandal

Påtalemyndighet Oslo statsadvokatembeter Konstituert statsadvokat Stian F. Hermansen Politiadvokat Håkon Sjøvold

Tiltalt Gina Gylver Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Elle Risten Appfjell Eira Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Elle Ravdna Näkkäläjärvi Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse Tiltalt Mihkkal Robertabártni Advokat Anne-Marie Hætta Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Elle Margget Nystad Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Ella Marie Hætta Isaksen Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Therese Olsen Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Elise Eleda Sørensen Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Ole Sletten Dolmseth Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Rasmus Madsen Berg Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Mari Strugstad Qviller Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Jon Anta Eira Åhrén Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning Tiltalt Ida Helene Benonisen Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen Advokat Olaf Halvorsen Rønning

-2- 24-079680AST-BORG/03 Oslo politidistrikt har 22. november 2023 utferdiget følgende forelegg:

Politiloven § 30 nr 1, jf. § 5 for å ha unnlatt straks å rette seg etter pålegg, tegn eller øvrige signaler gitt av politiet.

Grunnlag: Mandag 27. februar 2023 ca. kl. 01.55 i Olje- og energidepartementet i Akersgata 51 i Oslo unnlot han/hun å etterkomme pålegg gitt av politibetjent Mikael Dellemyr om å fjerne seg fra departementets eiendom.

Det fremgår av forelegget at det ble utstedt etter ordre fra Oslo statsadvokatembeter.

Likelydende forelegg ble utferdiget overfor Ida Helene Benonisen, Rasmus Madsen Berg, Ole Sletten Dolmseth, Elle Risten Appfjell Eira, Gina Gylver, Mihkkal Robertabártni Hætta, Ella Marie Hætta Isaksen, Elle Margget Nystad, Elle Ravdna Näkkäläjärvi, Therese Olsen, Mari Strugstad Qviller, Elise Eleda Sørensen og Jon Anta Eira Åhrén. Ingen av disse 13 siktede vedtok forelegget. Påtalemyndigheten brakte deretter saken inn for Oslo tingrett. Foreleggene trer i stedet for en tiltalebeslutning, jf. straffeprosessloven § 268.

For Oslo tingrett omfattet saken også et forelegg mot fem andre tiltalte som gjaldt en lignende lovovertredelse i Finansdepartementet noen dager senere.

Oslo tingrett avsa 9. april 2024 dom med slik slutning:

1. Eeva Katri Kristiina Kitti, født 14. juni 1982, frifinnes. 2. Marit Jensen Michelsen, født 14. oktober 1999, frifinnes. 3. Elen Krogh Ravna, født 5. mai 1995, frifinnes. 4. Elise Åsnes, født 25. juli 1996, frifinnes. 5. Ayla Iselin Hætta Isaksen, født 3. februar 2003, frifinnes. 6. Ida Helene Benonisen, født 21. august 1998, frifinnes.. 7. Rasmus Madsen Berg, født 9. juni 2002, frifinnes. 8. Ole Dolmseth, født 1. juli 2002 frifinnes. 9. Elle Risten Appfjell Eira, født 28. juli 2001, frifinnes. 10. Gina Gylver, født 24. april 2001, frifinnes. 11. Mihkkal Robertabártni Hætta, født 19. november 2000, frifinnes. 12. Ella Marie Hætta Isaksen, født 25. april 1998, frifinnes. 13. Elle Margget Nystad, født 23. juni 1999, frifinnes. 14. Elle Ravdna Näkkäläjärvi, født 21. oktober 2000, frifinnes. 15. Therese Olsen, født 4. juli 2001, frifinnes. 16. Mari Strugstad Qviller, født 30. august 2000, frifinnes. 17. Elise Eleda Sørensen, født 17. desember 2002, frifinnes. 18. Jon Anta Eira Åhrén, født 31. januar 2002, frifinnes.

Oslo statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjelder de 13 tiltalte nevnt i domsslutningen punkt 6 til 18. Anken gjelder bevisvurderingen under

-3- 24-079680AST-BORG/03 skyldspørsmålet. Den er henvist til ankeforhandling ved Borgarting lagmannsretts beslutning 22. august 2024.

Ankeforhandling er holdt 12., 13., 17. og 19. desember 2024 i Borgarting lagmannsretts hus. Åtte av de tiltalte og ti vitner har gitt forklaring. Om hvem som var til stede og bevisførselen for øvrig, vises det til rettsboken.

Aktor har lagt ned følgende påstand:

1. Ida Helene Benonisen, født 21. august 1998, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

2. Rasmus Madsen Berg, født 9. juni 2002, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

3. Ole Dolmseth, født 1. juli 2002, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

4. Elle Risten Appfjell Eira, født 28. juli 2001, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

5. Gina Gylver, født 24. april 2001, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

6. Mihkkal Robertabártni Hætta, født 19. november 2000, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

7. Ella Marie Hætta Isaksen, født 25. april 1998, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

8. Elle Margget Nystad, født 23. juni 1999, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

9. Elle Ravdna Näkkäläjärvi, født 21. oktober 2000, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

10. Therese Olsen, født 4. juli 2001, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

-4- 24-079680AST-BORG/03 11. Mari Strugstad Qviller, født 30. august 2000, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

12. Elise Eleda Sørensen, født 17. desember 2002, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

13. Jon Anta Eira Åhrén, født 31. januar 2002, dømmes for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, til å betale en bot til statskassen på 6 000 – seks tusen – kroner, subsidiært fengsel i 6 – seks – dager.

Forsvarer har lagt ned følgende påstand:

De tiltalte frifinnes. Subsidiært, de anses på mildeste måte.

Lagmannsrettens vurdering

1. Hva saken gjelder og sakens hovedspørsmål

Saken gjelder forelegg for ikke å etterkomme politiets pålegg om å fjerne seg fra resepsjonen/foajéen til daværende Olje- og energidepartementet, jf. politiloven § 30 nr. 1 jf. § 5. Politiet ga pålegget natt til mandag 27. februar 2023. De tiltalte hadde da oppholdt seg i resepsjonen siden morgenen torsdag 23. februar 2023. Deres tilstedeværelse i departementets lokaler var en aksjon for å markere at det 23. februar 2023 var gått 500 dager siden Høyesterett 11. oktober 2021 avsa Fosen-dommen (HR-2021-1975-S).

Etter politiloven § 30 nr. 1 straffes den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme et pålegg fra politiet. Det er utvilsomt og uomstridt at samtlige tiltalte forsettlig unnlot å etterkomme et pålegg fra politiet om å forlate departementets lokaler. Denne unnlatelsen medførte at politiet anholdt de tiltalte, bar dem ut av lokalene og deretter innbrakte dem til sentralarresten. De tiltalte ble fortløpende løslatt så snart de var registrert. I ettertid er de tiltalte bøtelagt ved foreleggene.

Hovedspørsmålet i saken er om den etterfølgende straffesanksjonen i form av bot – i tillegg til pålegg om å forlate lokalet, fysisk fjerning fra lokalet og innbringelse til arresten – innebærer en krenkelse av de tiltaltes ytrings- og forsamlingsfrihet etter Grunnloven § 100 og § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og 11. Det sentrale temaet i denne vurderingen er om de samlede tiltakene fra staten – ved politiet og påtalemyndigheten – var nødvendige i et demokratisk samfunn, altså om de var proporsjonale, jf. særlig EMK artikkel 11 nr. 2. Lagmannsretten vil gå nærmere inn på det rettslige grunnlaget i punkt 3.

-5- 24-079680AST-BORG/03 I den konkrete vurderingen, jf. punkt 4, vil lagmannsretten ta for seg hvert enkelt tiltak. Det nevnes allerede innledningsvis at grunnlaget for pålegget og selve fjerningen fra departementets lokaler ikke er bestridt. Fra de tiltaltes side er det imidlertid anført at det var unødvendig med innbringelse til arresten, og at denne var i strid med EMK artikkel 5 nr. 1. De har videre anført at det ikke er grunnlag for den etterfølgende straffesanksjonen. I tillegg er det omtvistet om bakgrunnen for og formålet med aksjonen kan tillegges betydning i proporsjonalitetsvurderingen.

Hvis det foreligger en krenkelse av de tiltaltes ytrings- og forsamlingsfrihet, følger det av Høyesteretts praksis at de skal frifinnes, jf. særlig HR-2023-604-A (XR-2) avsnitt 77 til 78 og HR-2024-2167-A (XR-7) avsnitt 54 til 55. Hvis det ikke foreligger en slik krenkelse, skal de tiltalte domfelles i samsvar med tiltalen.

Et flertall på fire dommere har kommet til at det ikke foreligger en krenkelse av de tiltaltes ytrings- og forsamlingsfrihet, og at de derfor skal domfelles i samsvar med tiltalen. Et bestemmende mindretall på tre dommere har derimot kommet til at de tiltalte skal frifinnes fordi deres ytrings- og forsamlingsfrihet er krenket. Dette innebærer at de tiltalte frifinnes.

2. Nærmere om sakens bakgrunn og det faktiske hendelsesforløp

2.1 Bakgrunnen for aksjonen

Under ankeforhandlingen har flere av de tiltalte og vitnene forklart seg relativt utførlig om bakgrunnen for og formålet med aksjonen i Olje- og energidepartementet 23. februar 2023. Dette knytter seg både til selve Fosen-dommen som sådan, og hvordan denne ble fulgt opp fra statens side, og til samenes generelle situasjon i Norge. Sistnevnte knytter seg blant annet til samisk språk og kulturutøvelse. De tiltalte har også anført at aksjonens spesielle bakgrunn og hensynet til samene som en sårbar gruppe, er relevante momenter i den proporsjonalitetsvurderingen som lagmannsretten skal foreta etter EMK artikkel 11 nr. 2. Lagmannsretten finner det derfor riktig og nødvendig i grove trekk å trekke opp bakgrunnsbildet for aksjonen.

Markeringen i departementet inngikk i den såkalte Fosen-aksjonen. Lagmannsretten viser her til side seks i tingrettens dom:

Begrepene «Fosenaksjonen» og «Fosenaksjonister» er et uttrykk som pressen, politi og allmenheten bruker om de aksjoner og demonstrasjoner som fant sted i Oslo i februar-mars 2023, som saken her gjelder. Begrepet omfatter også de senere aksjoner som fant sted i oktober 2023, da flere aktivister satte seg ned i Stortingets vandrehall og nektet å forlate stedet etter politiets pålegg, og i forbindelse med etablering av en lavvo-leir på Karl Johans gate og foran Slottet. Aksjonene samlet flere hundre aksjonister og sympatisører, og fikk stor oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse. Historiker Mikkel Berg-Nordlie, seniorforsker ved OsloMet, har som vitne i

-6- 24-079680AST-BORG/03 retten beskrevet Fosenaksjonen som den største og viktigste samepolitiske aksjon siden Alta-kampen på 70-tallet. Flere stortingspolitikere ga sin sympati til aksjonen, tiltalte Ella Marie Hætta Isaksen ble under aksjonen tildelt Fritt Ords Honnør og flere av de tiltalte ble invitert av Kongen til audiens på Slottet.

Fosenaksjonen springer ut av det som aksjonistene oppfattet som en manglende reaksjon fra regjeringens side på Fosendommen av 11. oktober 2021 (HR-2021- 1975-S). I dommen kom Høyesterett i storkammer enstemmig til at utbyggingen av vindkraftverk på Fosen krenket reindriftsamenes rettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27, og at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse derfor «er ugyldig» (avsnitt 153) og at «konsesjonsvedtaket strider mot reineiernes rettigheter etter konvensjonsbestemmelsen» (avsnitt 151). SP har forrang i norsk rett, og brudd på konvensjonen er menneskerettsbrudd.

Det var en stor seier for reindriftssamene på Fosen å få medhold i sine innvendinger mot vindkraftutbyggingen i beiteområder. Flere av vitnene og de tiltalte har forklart at frustrasjonen ble desto større når tiden gikk, og dommen ikke medførte noen endringer. Vindkraftanlegget opererte som tidligere. Oppfatningen i det samiske miljøet, som ble delt av mange, var at staten ikke fulgte opp en dom som hadde fastslått at det var et pågående menneskerettsbrudd overfor reindriftssamene på Fosen. Både Sametingspresident Silje Karine Muotka og Mikkel Berg-Nordlie, seniorforsker ved OsloMet, har forklart at dette rokket ved tilliten til og respekten for rettsstaten og storsamfunnet, og skapte en følelse av avmakt i det samiske miljøet. Berg-Nordlie forklarte for lagmannsretten at Fosen-aksjonen var en reaksjon på at staten ikke fulgte sitt eget system. Flere av de tiltalte, blant annet Hætta Isaksen og Näkkäläjärvi, har forklart seg tilsvarende om den manglende oppfølgingen av Fosen-dommen, og at dette føltes som et svik og skapte en tillitskrise. Vitnet Sissel Stormo Holtan, en av de berørte reindriftseierne på Fosen, forklarte at reineierne oppfattet statens tilnærming til saken som et forsøk på omkamp om det Høyesterett hadde avgjort.

Flere av vitnene og de tiltalte har forklart seg om en rekke ulike tiltak og aksjoner som ble iverksatt i etterkant av Fosen-dommen, uten at dette medførte noen konkrete endringer eller beklagelse fra statens side. Sametingspresident Muotka forklarte at det var en rekke møter med regjeringen, både før og etter Fosen-dommen. Dette hadde pågått siden 2005. Tiltalte Näkkäläjärvi, leder for Sametingets ungdomspolitiske utvalg, og tiltalte Nystad, leder av Norske Samers Riksforbund ungdomsutvalg (NSR-Nuorat) i 2022 – 2023, forklarte at det var et plenumsmøte i Sametinget ett år etter Fosen-dommen der det ble truffet et vedtak om oppfølging av dommen. Näkkäläjärvi og Nystad forklarte videre at de begynte å bruke sosiale medier, der det blant annet var daglig telling av hvor mange dager det hadde gått siden Fosen-dommen ble avsagt uten at noe ble gjort fra myndighetenes side. Formålet var å skape oppmerksomhet og minne offentligheten om saken. Tiltalte Hætta Isaksen forklarte at hun skrev en kronikk i VG i november 2022 der et grunnleggende krav var å stanse det hun så som et pågående menneskerettsbrudd, og at det kom en offentlig beklagelse fra statens side. Hun opplevde at det bare var bortforklaringer

-7- 24-079680AST-BORG/03 og trenering fra regjeringens side, og at det var full stillhet om saken i offentligheten til tross for kampanjen på sosiale medier.

Tiltalte Gylver, daværende leder i Natur og ungdom (NU), forklarte at NU hadde engasjert seg i saken allerede høsten 2022. NU var med å arrangere en klassisk demonstrasjon foran Stortinget i oktober 2022 for å markere ettårsdagen for Fosen-dommen. Demonstrasjonen medførte ingen politisk respons og nesten ingen medieoppmerksomhet. Tidlig i februar 2023 tok ledelsen i NU og NSR-N, blant annet Gylver og Nystad, initiativet til en aksjon 23. februar 2023 for å markere at det var gått 500 dager siden Fosen-dommen. Det skulle være en aksjon om samiske rettigheter, men NU ville bidra med praktisk og organisatorisk erfaring. Beslutningen om en slik aksjon kom som et resultat av at tiltakene frem til dette tidspunktet ikke hadde ført til noen respons fra regjeringen eller særlig medieoppmerksomhet om saken. Nystad forklarte at verken flere år med forsøk på påvirkning, en juridisk seier eller andre forsøk på å sette saken på dagsorden hadde ført frem. Aksjonen ble da en siste utvei. Flere av de tiltalte har også forklart at de oppfattet Fosen-saken, og andre saker om naturinngrep i samiske områder, som en eksistensiell trussel mot samisk kultur og samiske næringer.

De tiltalte har forklart at det var naturlig at aksjonen ble lagt til Olje- og energidepartementet som var ansvarlig departement i Fosen-saken, og der statsråden hadde uttalt seg offentlig om saken på vegne av regjeringen. Gylver forklarte at de skulle «ta en plass» inne på departementets område, få oppmerksomhet og bruke departementets bygg som en «scene». Det var naturlig å sette seg ved inngangspartiet inne i resepsjonen, slik at departementets ansatte og andre merket at de var der. Hætta Isaksen forklarte at det var et poeng å «ta seg til rette» slik de opplevde at staten hadde tatt seg til rette. Det var ikke et tilsiktet mål å forstyrre departementets arbeid eller sikkerhet, men det var ønskelig å plassere seg slik at de ansatte og besøkende merket at aksjonistene var til stede.

De tiltalte har forklart at formålet med aksjonen var å skape oppmerksomhet om menneskerettsbruddet og legge press på regjeringen og det ansvarlige departementet. Hovedkravet var at vindkraftanlegget skulle rives og landet «tilbakeføres» til reindriftssamene slik at menneskerettsbruddet opphørte. Det mer umiddelbare målet var å komme i dialog med regjeringen, og at regjeringen skulle anerkjenne og offentlig beklage det menneskerettsbruddet som var fastslått i Fosen-dommen.

2.2 Det faktiske hendelsesforløpet under aksjonen

Det faktiske hendelsesforløpet er i all hovedsak uomstridt. Deler av aksjonen, politiets pålegg og inngripen er dokumentert gjennom bilder og videoer tatt av de tiltalte, politiet og media. Det er også fremlagt inkvireringsrapporter som underbygger tidspunktene for innbringelse og løslatelse. I bevisvurderingen har lagmannsretten også lagt særlig vekt på

-8- 24-079680AST-BORG/03 hovedpunktene i forklaringene til de tiltalte og politibetjentene, og sammenholdt disse med bilde- og dokumentbevisene.

Lagmannsretten legger til grunn følgende hendelsesforløp som bevist utover enhver rimelig tvil:

Rundt klokken 0830 om morgenen 23. februar 2023 gikk 19 aksjonister, blant disse de 13 tiltalte, inn i resepsjonen til Olje- og energidepartementet i Akersgata 51 i Oslo. Bygget er et skjermingsverdig objekt etter sikkerhetsloven. I tillegg til Olje- og energidepartementet, har fire andre departementer tilhold samme sted. Det er opplyst at noe i overkant av 1 000 personer arbeider i bygget.

Gruppen av aksjonister besto av unge voksne samer og representanter fra NU. Samene var stort sett ikledd samiske kofter som var vrengt i protest. Demonstrasjonen var ikke forhåndsmeldt til politiet etter politiloven § 11, fordi aksjonistene ville unngå at inngangsdøren til departementet ble stengt. Tiltalte Strugstad Qviller, som var aksjonens politikontakt, ga beskjed til politiet om aksjonen rundt 10 – 15 minutter før de gikk inn i departementet. Hun ga beskjeden til sin kontakt i «dialogpolitiet», som var overbetjent Anders Hagehus.

Aksjonistene forklarte til sikkerhetsvaktene i skranken at de ville gjennomføre en markering ved å sette seg ned i området ved hoveddøren. De hengte også opp bannere. Døren ble ikke sperret, men de ansatte eller besøkende måtte skritte over og mellom aksjonistene for å komme inn eller ut av lokalene.

Politiet var på stedet og observerte situasjonen kort tid etter at aksjonen startet. Det var da også rundt 40 aksjonister på utsiden av bygget. Politiet fant ikke grunn til å gripe inn.

Den aktuelle uken var det vinterferie med liten aktivitet og få besøkende i departementet. Det var også liten aktivitet på byggeplassen like utenfor bygget. Departementet, i samråd med Departementenes sikkerhets- og servicetjeneste (DSS), vurderte det også slik at aksjonistene var en godt organisert og disiplinert gruppe som opptrådte fredelig, forutsigbart og lyttet til sikkerhetsvaktene. Den sikkerhetsmessige risikoen ble vurdert som lav, og departementet bestemte seg for å la aksjonen pågå den torsdagen. Denne vurderingen lå fast frem til søndag 26. februar 2023. Ikke på noe tidspunkt under aksjonen ga departementet aksjonistene beskjed om å forlate lokalet. Det var imidlertid klare restriksjoner for inn- og utgang. Hvis aksjonistene forlot lokalet, ville de ikke blitt sluppet inn igjen. DSS kontrollerte også alt som skulle leveres til aksjonistene.

I løpet av torsdag 23. februar 2023 kom olje- og energiminister Terje Aasland ned i resepsjonen og snakket med aksjonistene. Han ga da uttrykk for at det var fint at de

-9- 24-079680AST-BORG/03 engasjerte seg og markerte sitt standpunkt på den måten de gjorde. Aasland kom ikke med noen form for beklagelse eller annen innrømmelse på det tidspunktet.

Aksjonistene hadde forventet å bli kastet ut fra lokalene ved arbeidsdagens slutt på torsdag. Da dette ikke skjedde, ble blant annet mat et tema. DSS ville ha kontroll på dette, og ut på dagen fredag 24. februar 2023 ble det sluppet inn mat. Aksjonistene og DSS hadde også hatt en diskusjon om bruk av toaletter, som løste seg i løpet av torsdagen.

Seks av aksjonistene forlot bygget i løpet av fredagen, slik at det bare var de 13 tiltalte som deltok etter dette tidspunktet. Aksjonen fortsatte frem til søndag 26. februar 2023. I løpet av disse dagene fikk aksjonen økende oppmerksomhet, også fra media. Det var et jevnt tilsig av flere medaksjonister/støttespillere på utsiden av bygget. En av de som sluttet seg til aksjonen på utsiden, var Greta Thunberg. Aksjonistene fikk også besøk – inne i lokalet – av en stortingsrepresentant fra SV og noe presse ble sluppet inn på lørdagen. Det fremgår av bildene at det var tett med mennesker – anslagsvis noen hundre – på utsiden av bygget på søndag formiddag. Aksjonistene delte bilder og videoer på sosiale medier, og de bidro med blant annet taler, joik og dikt til publikum.

Om kvelden søndag 26. februar 2023 fikk aksjonistene besøk av Sametingspresident Muotka inne i bygget. Denne kvelden ble det også arrangert en «protestkino» med fremvisning av filmen «La elva leve» utenfor bygget. Det var da fortsatt en del medaksjonister til stede på utsiden, men langt færre enn tidligere på dagen.

Aksjonen hadde fått et momentum i løpet av helgen, og særlig da Greta Thunberg sluttet seg til aksjonen. Aksjonistene planla for en fortsatt – og opptrappet – aksjon mandag 27. februar 2023 da de ansatte ville være tilbake på arbeid etter helgen og vinterferien.

I løpet av søndag 26. februar 2023 – sannsynligvis om ettermiddagen – var Strugstad Qviller i kontakt med «dialogpolitiet» ved overbetjent Hagehus. Hun spurte om de kom til å bli kastet ut i løpet av natten. Hagehus ga da uttrykk for – basert på den informasjonen han hadde – at det ville overraske ham hvis det skulle skje. Aksjonistene forventet derfor ikke at det ville skje noe natt til mandag 27. februar 2023.

I løpet av søndag 26. februar 2023 besluttet DSS til at de ville be politiet om å fjerne aksjonistene før arbeidsdagens start den påfølgende mandagen. Om ettermiddagen ble ledelsen i Oslo politidistrikt kjent med at en anmodning ville komme. Politiet ønsket at denne skulle komme så tidlig som mulig slik at de kunne gjøre nødvendige forberedelser og utføre oppdraget før kvelden/natten. Dette tok imidlertid lenger tid enn forventet. DSS besluttet at de ville la besøket fra Sametingspresidenten og filmfremvisningen gå sin gang før de sendte anmodningen om bistand fra politiet. Den ble dermed først sendt til politiet rundt klokken 2210, og var begrunnet slik:

- 10 - 24-079680AST-BORG/03 I forbindelse med demonstrasjon i Akersgata utenfor Regjeringsbygg 5 (R5) og ved resepsjonen i R5 anmoder vi Oslo Politidistrikt om å fjerne demonstranter som er til hinder for at departementene kan utføre sin funksjon, og som vil utgjøre en sikkerhetsmessig risiko, gitt at R5 er klassifisert som skjermingsverdig objekt, jfr. sikkerhetsloven § 7-1.

DSS har så langt det er mulig tilrettelagt for at demonstrantene fra Natur og ungdom og NSR Nuorat skal få ytre sitt budskap. Natur og ungdom og NSR Nuorat har blitt tydelig informert om at de er velkommen til å ytre seg, men at markeringen ikke kan gå på bekostning av departementsdriften eller sikkerheten i og rundt departementet. Markeringen har pågått fra kl. 08:30 tordag 23.02.2023 og DSS har brukt betydelige ressurser på å legge til rette for markeringen. Demonstrantene har blitt anmodet om å fortsette markeringen på egnet sted, men har ikke valgt å etterkomme anmodningen.

DSS begrunner anmodningen med at: - Demonstrantene sperrer for inn- og utganger, og/eller rømningsdører. - Demonstrantene sperrer resepsjonen til R5 for ansatte og besøkende. Dette skaper uoversiktlige situasjoner som gjør det vanskelig å utføre tilstrekkelig adgangskontroll til soner der det er krav om dette. - Demonstrantene er til vesentlig hinder for departementsdriften da de vanskeliggjør inn- og utpassering av bygget for ansatte og besøkende. DSS tilrettelegger så langt det er mulig for alternativ passering, men ved tidspunktet for anmodningen går tilretteleggingen på bekostning av DSS’ nødvendige beredskap.

DSS ønsker å påpeke at det ikke er normalt at en demonstrasjon av av denne størrelsen i et departementsbygg fortsetter på kvelden og natten hvor bygget normalt er stengt og bemanningen er lavere.

DSS har latt demonstrasjonen pågå fram til nå på bakgrunn av en kontinuerlig vurdering. Vår vurdering har vært at aksjonen frem til nå ikke har blitt vurdert til å utgjøre en vesentlig sikkerhetsmessig risiko, men at dette bildet endrer seg med aksjonistenes varslede eskalering mandag morgen. Avvikling av vinterferien i Osloområdet har også direkte påvirket vurderingen, da det har vært få ansatte på jobb i departementene. Dette endrer seg også mandag morgen når vinterferien er ferdig og ansatte og besøkende kommer på jobb. DSS har i perioden hatt tilstrekkelig bemanning til å håndtere demonstrasjonen, men den varslede eskaleringen gjør også at denne vurderingen må endres.

Det er en samlet vurdering av at demonstrasjonen eskaleres, departementsansatte kommer på jobb etter ferien, og at dette samlet sett utforder personellets evne til å opprettholde et tilstrekkelig og forsvarlig sikkerhetsnivå, som gjør at DSS nå vurderer sikkerhetsrisikoen som uakseptabel og anmoder Oslo Politidistrikt om støtte.

Det bemerkes til andre avsnittet i sitatet at etter bevisførselen har lagmannsretten lagt til grunn at DSS aldri ba aksjonistene om å fjerne seg.

- 11 - 24-079680AST-BORG/03 DSS ønsket fjerningen av aksjonistene gjennomført mellom klokken 2300 og klokken 0500, som var én time før arbeidet på byggeplassen ville bli gjenopptatt.

Politiet brukte noe tid på å vurdere anmodningen. Ledelsen i Oslo politidistrikt besluttet å etterkomme anmodningen, men da begrenset til aksjonistene inne i bygget. Det ble også fremholdt overfor innsatsleder at uttaket av demonstrantene skulle gjennomføres respektfullt og rolig. Under planleggingen vurderte politiet ulike former for scenarier og hvilke tiltak som kunne bli nødvendige under aksjonen. Etter å ha samlet ressurser og planlagt oppdraget, ankom elleve eller tolv politipatruljer i flere kjøretøy bygget klokken 0130. De kjørte inn i en garasje på baksiden.

Aksjonistene sov da politiet ankom stedet. Flere av dem ble skremt av det som skjedde, og noen begynte å gråte. Klokken 0140 ga innsatsleder aksjonistene pålegg om å fjerne seg fra lokalet innen klokken 0155, og forklarte konsekvensene hvis de unnlot å etterkomme pålegget. Pålegget ble gitt overfor hver enkelt aksjonist som bekreftet at de hadde forstått pålegget og konsekvensene ved ikke å etterkomme dette. Fristen ble senere forlenget til klokken 0225 fordi aksjonistene ville rydde lokalet og varsle pressen. Ingen av aksjonistene ønsket å forlate bygget frivillig. Etter utløpet av fristen, ble hver aksjonist anholdt og båret ut av lokalet og inn i en cellebil i garasjen. Under hele prosessen opptrådte politiet rolig og forsiktig. Flere av aksjonistene var preget av situasjonen, men de opptrådte rolig og høflig. Ingen av dem satte seg til motverge utover at de la seg på gulvet og gjorde seg «tunge». Verken da, eller tidligere under aksjonen, hadde de lenket eller limt seg fast til bygget eller til hverandre, eller begått noen form for skadeverk.

I perioden frem til klokken 0225 kom det presse til stedet, og det var tilsig av en del personer på utsiden av bygget. Det var 15 til 20 personer på forsiden av bygget, der noen satt rett på utsiden av hoveddøren, og 20 til 30 personer var samlet på baksiden av bygget. En del av disse personene oppholdt seg ved utkjørselen fra garasjen. NRK filmet utbæringene, og politiet tillot at en av aksjonistene filmet og dokumenterte det som skjedde.

Innsatsleder besluttet å innbringe aksjonistene etter politiloven § 8. Cellebilene med aksjonistene forlot bygget cirka klokken 0305 og kjørte til sentralarresten på Grønland. Personene på utsiden av bygget flyttet seg unna da politibilene kjørte ut av garasjen.

I sentralarresten ble hver av aksjonistene fotografert, personalia registrert og deretter løslatt. Første aksjonist ble registrert klokken 0331 og løslatt klokken 0335. Siste aksjonist ble registrert klokken 0413 og løslatt klokken 0417. Anholdelsene varte dermed fra en time og ti minutter til en time og 52 minutter. Aksjonistene i «registreringskøen» ventet først i en cellebil, og deretter i en korridor/resepsjon. Ingen av dem ble satt på celle.

- 12 - 24-079680AST-BORG/03 Etter at aksjonistene var løslatt, gikk de sammen til regjeringskvartalet der de sluttet seg til de andre demonstrantene. Det var nå mange demonstranter, og aksjonen utviklet seg etter hvert til å omfatte inngangspartiene til flere departementer. Sametingspresident Muotka kom tilbake til Oslo og var i flere møter med statsministeren om Fosen-dommen og den pågående aksjonen. Det ble deretter 2. mars 2023 gjennomført et møte mellom statsministeren og flere av aksjonistene, blant annet Nystad og Hætta Isaksen, i Trefoldighetskirken. I dette møtet kom statsministeren med en beklagelse for menneskerettsbruddet. Etter møtet besluttet demonstrantene å avslutte aksjonen foran departementene. To dager senere sendte regjeringen ut en pressemelding med overskriften: «Regjeringen beklager til reindriftssamene på Fosen».

På spørsmål i lagmannsretten, har Terje Aasland ikke villet bekrefte at de aktuelle konsesjonsvedtakene innebar et brudd på menneskerettighetene, men har vist til at det er ulike meninger blant jurister om dette spørsmålet. Lagmannsretten bemerker at det uansett er regjeringens offisielle syn at konvensjonsvedtakene innebærer et slikt brudd på menneskerettighetene. I pressemeldingen 4. mars 2023 heter det:

Regjeringen beklager overfor reindrifta på Fosen at konsesjonsvedtakene innebærer et brudd på menneskerettighetene, fordi de vil ha vesentlig negativ effekt på reindriftssamene på Fosen sin mulighet til å dyrke sin kultur. Dette var fordi Høyesterett fant at vedtakene fattet i 2013 ikke inneholdt tilfredsstillende avbøtende tiltak som gjør at vedtakene står seg etter menneskerettighetene.

På spørsmål i retten, har Terje Aasland videre svart at denne beklagelsen ikke nødvendigvis kom som følge av aksjonen, men at den var resultat av en lengre dialog med samiske myndigheter og de berørte reindriftseierne på Fosen. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det utvilsomt var en årsakssammenheng mellom de aksjonene som startet inne i resepsjonen til Olje- og energidepartementet 23. februar 2023, og denne beklagelsen. Det er vanskelig å tenke seg at beklagelsen hadde kommet på dette tidspunktet eller i nær fremtid dersom aksjonen ikke hadde skjedd. Dette betyr at aksjonistene oppnådde sitt umiddelbare mål med aksjonen, nemlig å komme i dialog med regjeringen, og at regjeringen skulle anerkjenne og offentlig beklage det menneskerettsbruddet som var fastslått i Fosen-dommen.

Foreleggene i saken ble utferdiget cirka ni måneder senere. Som nevnt innledningsvis, ble disse utstedt etter ordre fra Oslo statsadvokatembeter.

3. Rettslige utgangspunkter

Ytringsfriheten er beskyttet i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Retten til å delta i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner følger av Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11. Det er sistnevnte rettighet som er mest relevant ved en slik demonstrasjon som de tiltalte deltok i, selv om inngrep i en demonstrasjon også vil gripe inn i den enkelte

- 13 - 24-079680AST-BORG/03 demonstrants ytringsfrihet, jf. HR-2022-981-A (XR-1) avsnitt 20 og 21. EMK artikkel 11 må tolkes i lys av EMK artikkel 10. Lagmannsrettens videre vurderinger vil ta utgangspunkt i EMK artikkel 11.

Vernet i Grunnloven § 101 er forutsatt å ha samme rekkevidde som EMK artikkel 11. Grensene for å gjøre inngrep i retten til forsamlingsfrihet må derfor fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Lagmannsretten viser til HR-2023-604-A (XR-2) avsnitt 21 til 26.

Det er «fredelige» forsamlinger som er vernet etter EMK artikkel 11. Det er utvilsomt og ubestridt at aksjonen i Olje- og energidepartementet 23. til 27. februar 2023 var fredelig og derfor faller innenfor anvendelsesområdet til EMK artikkel 11.

Staten kan gripe inn i forsamlingsfriheten på de vilkårene som følger av EMK artikkel 11 nr. 2. Forståelsen og rekkevidden av denne bestemmelsen har vært behandlet i sju ulike dommer og beslutninger fra Høyesterett om aksjoner foretatt av gruppen Extinction Rebellion. Disse avgjørelsene har fått betegnelsene XR-1 til XR-7. Lagmannsretten vil i vår sak særlig trekke frem XR-2-dommen (HR-2023-604-A) og XR-7-dommen (HR-2024- 2167-A). Om de nærmere vilkårene for et inngrep etter EMK artikkel 11 nr. 2, viser lagmannsretten til de utgangspunktene som er trukket opp i XR-2-dommen avsnitt 31 til 35:

(31) Høyesterett har i Extinction Rebellion-dommen klargjort de rettslige utgangspunktene for adgangen til å gjøre inngrep i forsamlingsfriheten. Saken gjaldt bøtelegging av to demonstranter for ordensforstyrrelse og overtredelse av politiloven i forbindelse med en trafikkblokade på Ring 1, som er hovedferdselsåren i Oslo indre by. Høyesterett la til grunn at bot og subsidiær fengselsstraff i det aktuelle tilfellet ikke var en krenkelse av EMK artikkel 11. Det fremgår også at saken ikke var et grensetilfelle, jf. avsnitt 55. Aksjonen medførte at morgentrafikken ble sperret i begge retninger i én og en halv time. Og i avsnitt 46 fremgår det at aksjonen «skapte ein farleg situasjon og innebar ein risiko for liv og helse».

(32) Selv om de faktiske forholdene skiller seg fra saken her, er de grunnleggende rettslige utgangspunktene for inngrepsvurderingen de samme. Et inngrep i forsamlingsfriheten må, for å være lovlig, oppfylle vilkårene i artikkel 11 nr. 2: Inngrepet må ha hjemmel i lov, ivareta ett av de legitime formålene nevnt i konvensjonsbestemmelsen og være nødvendig i et demokratisk samfunn.

(33) I Extinction Rebellion-dommen avsnitt 23 er det med henvisning til Kudrevičius mfl. mot Litauen uttalt at fordi retten til forsamlingsfrihet er fundamental i et demokratisk samfunn, må reglene om inngrep i retten tolkes snevert («be narrowly interpreted»).

(34) […]

- 14 - 24-079680AST-BORG/03

(35) Lovligheten av inngrepet beror på om myndighetenes samlede tiltak – før, under og etter demonstrasjonen – oppfyller vilkårene i artikkel 11 nr. 2, jf. Extinction Rebellion-dommen avsnitt 24. Det er eksempler i EMDs praksis på at domstolen i slike tilfeller gjør en separat proporsjonalitetsvurdering av det enkelte tiltaket, før det foretas en samlet vurdering, se for eksempel EMDs dom 23. september 1998 Steel mfl mot Storbritannia avsnitt 103 følgende og dom 8. mars 2022 Ekrem Can mot Tyrkia [EMD-2010-10613] avsnitt 90 og 92.

Lagmannsretten legger disse rettslige utgangspunktene til grunn for de videre vurderingene.

Så vidt lagmannsretten har forstått, er det ubestridt at politiets tiltak hadde hjemmel i lov, men slik at innbringelsen var unødvendig og i strid med EMK artikkel 5. Videre er det ubestridt at inngrepet var begrunnet i legitime hensyn. Lagmannsretten kommer tilbake til disse vilkårene i den konkrete vurderingen. Som i XR-2-dommen, er det springende punktet om de samlede inngrepene var nødvendige i et demokratisk samfunn.

Lagmannsretten legger videre til grunn det som fremgår av XR-2-dommen avsnitt 37 til 39 om den nærmere proporsjonalitetsvurderingen:

(37) I Extinction Rebellion-dommen avsnitt 25 til 33 går førstvoterende igjennom innholdet i proporsjonalitetsvurderingen med utgangspunkt i Kudrevičius mfl. mot Litauen. I avsnitt 26 angis de grunnleggende interessene som må avveies slik:

«I den eine vektskåla ligg dei føremåla som er nemnde i EMK artikkel 11 nr. 2. I den andre ligg ytringsfridomen i ord, fakter eller til og med teiing frå personar som er samla på ein veg eller annan offentleg stad, jf. avsnitt 144. Det står sentralt i vurderinga om tiltaka er rimelege og eigna til å oppnå det legitime føremålet som er søkt vareteke. Som utgangspunkt gjeld det eit krav om at andre og mindre inngripande tiltak som er eigna til å oppnå føremålet, ikkje må vera tilgjengelege, jf. avsnitt 143 og Kjølbro side 852.»

(38) Førstvoterende trekker deretter frem flere momenter som inngår i vurderingen, herunder (i) arten av og alvoret i sanksjonen, (ii) betydningen av krav om forhåndssamtykke, (iii) arten av demonstrasjonen og graden av forstyrrelser, (iv) om forstyrrelsen er tilsiktet eller er en ren sideeffekt av demonstrasjonen, (v) om det er sammenheng mellom budskapet og den som demonstrasjonen rettes mot, og (vi) om det finnes effektive og tilgjengelige alternative ytringsmåter. I avsnitt 34 gis det deretter følgende oppsummering:

«Oppsummert: Samfunnet må tole ei viss forstyrring av dagleglivet, og styresmaktene må vise ein viss toleranse. Dette vil etter omstenda også tilseia at styresmaktene må vente med å gripe inn. Toleransegraden kan likevel ikkje fastleggjast generelt, men må vurderast konkret – særleg ut frå verknadene av forstyrringane. Der det er fare for liv og helse, kan styresmaktene gripe inn med ein gong. Det skal jamt over også mykje til for at inngrep mot ein aksjon som skapar alvorleg forstyrring av trafikken, og som ikkje er varsla og er i strid med nasjonalt regelverk, vil vera i strid med EMK artikkel 11.»

- 15 - 24-079680AST-BORG/03

(39) Vurderingen av om inngrep er nødvendig og forholdsmessig må skje konkret, og hvilke momenter som særlig gjør seg gjeldende vil variere med det enkelte saksforholdet. Oversikten over momenter er heller ikke nødvendigvis uttømmende

Det er ikke avgjørende for vurderingen at demonstrasjonen ikke var forhåndsmeldt etter politiloven § 11, men dette kan inngå som et moment i proporsjonalitetsvurderingen. Lagmannsretten viser her også til HR-2022-981-A (XR-1) avsnitt 28 og 49.

Lagmannsretten nevner videre at vilkårene for inngrep i demonstrasjoner i tilknytning til, og inne i offentlige bygg slik som Olje- og energidepartementet, gjelder tilsvarende, jf. XR-2-dommen avsnitt 47 til 50.

Hovedspørsmålet i saken er om det er uforholdsmessig å ilegge bot i tillegg til de øvrige tiltakene som ble iverksatt overfor de tiltalte. Adgangen til å anvende straffesanksjoner er behandlet i XR-2-dommen. I avsnitt 41 er det lagt til grunn at det kreves «særlig gode grunner» for at bruk av straffesanksjoner mot lovbrudd under demonstrasjoner som er beskyttet av artikkel 11, skal anses forholdsmessige. Dette er begrunnet slik i avsnitt 40 til 46:

(40) I saken her har forsvareren særlig fremhevet at bruken av straff som sanksjon gjør inngrepet uforholdsmessig. Om bruken av straffesanksjoner mot ulovligheter begått i forbindelse med fredelige demonstrasjoner, fremgår det følgende i Kudrevičius mfl. mot Litauen avsnitt 146:

«The nature and severity of the penalties imposed are also factors to be taken into account when assessing the proportionality of an interference in relation to the aim pursued .... Where the sanctions imposed on the demonstrators are criminal in nature, they require particular justification (see Rai and Evans, cited above). A peaceful demonstration should not, in principle, be rendered subject to the threat of a criminal sanction ..., and notably to deprivation of liberty .... Thus, the Court must examine with particular scrutiny the cases where sanctions imposed by the national authorities for non-violent conduct involve a prison sentence ....»

(41) Bruk av strafferettslige reaksjoner mot lovbrudd under demonstrasjoner som er beskyttet av artikkel 11, krever altså særlig gode grunner («particular justification») for å kunne anses forholdsmessige. Kravet til særlig gode grunner gjelder også for straffesanksjoner mot sivil ulydighet.

(42) EMDs avvisningsavgjørelse 17. november 2009 Rai and Evans mot Storbritannia [EMD-2007-26258], som det vises til i sitatet, gjaldt arrestasjon, tilbakehold i noen timer og bøtelegging av to aksjonister for henholdsvis å ha organisert og deltatt i en aksjon innenfor en sikkerhetssone («designated area») der demonstrasjoner uten særskilt tillatelse var forbudt etter britisk straffelovgivning. EMD fant at sanksjonene var forholdsmessige […]

- 16 - 24-079680AST-BORG/03

(43) Avgjørelsen viser at straffesanksjonen vurderes helt konkret, og at både hvilken straff vedkommende risikerer og faktisk utmålt straff har betydning. EMD vektla i denne avgjørelsen at straffesanksjonen bare gjaldt uautoriserte demonstrasjoner innenfor et begrenset forbudt område – «in certain limited and security sensitive areas».

(44) I Kudrevičius mfl. mot Litauen konkluderte EMD med at de aktuelle sanksjonene etter en konkret vurdering var forholdsmessige […]

(45) Det fremgår her at demonstranters bruk av bevisste alvorlige forstyrrelser rettet mot dagliglivet og andres lovlige aktiviteter, som går ut over forstyrrelser som vanligvis forårsakes av utøvelse av demonstrasjonsfriheten, kan bli vurdert som en «reprehensible act». Slik klanderverdig adferd kan derfor rettferdiggjøre bruk av straffesanksjoner, jf. også Extinction Rebellion-dommen avsnitt 34.

(46) Hvor alvorlige forstyrrelser det må være tale om, må vurderes konkret. Bruken av straffesanksjoner mot mindre alvorlige forstyrrelser vil imidlertid stille strenge krav til myndighetenes begrunnelse for at sanksjonen er forholdsmessig og nødvendig for å nå de legitime hensynene, og dermed kan anses rettferdiggjort.

Lagmannsretten viser videre til XR-1-dommen avsnitt 27, der det med henvisning til Kudrevičius mfl. mot Litauen, er uttrykt følgende:

I storkammerdommen avsnitt 146 går det fram at arten av, og alvoret i, sanksjonane, må ha vekt. I utgangspunktet krevst det særleg gode grunnar – «particular justification» – for at straffesanksjonar mot fredelege demonstrantar skal reknast som proporsjonale. […]

I både XR-1-dommen og XR-2-dommen har altså Høyesterett lagt til grunn at kriteriet «particular justification» innebærer et krav til «særlig gode grunner». Om dette oppstiller en materiell terskel eller bare krav til begrunnelsen, kan være noe uklart. I XR-2-dommen avsnitt 46 er det presisert at bruken av straffesanksjoner mot mindre alvorlige forstyrrelser vil «stille strenge krav til myndighetenes begrunnelse for at sanksjonen er forholdsmessig og nødvendig for å nå de legitime hensynene, og dermed anses rettferdiggjort». I XR-7- dommen avsnitt 31 har Høyesterett lagt til grunn at kriteriet «particular justification» - med henvisning til avsnitt 146 i Kudrevičius mfl. mot Litauen – innebærer et krav om en «særskilt begrunnelse». Dette er formulert slik:

Utgangspunktet er derfor at en fredelig demonstrasjon i prinsippet ikke bør utsettes for noen trussel om straffesanksjoner. Slik reaksjon krever en særskilt begrunnelse («particular justification»).

Lagmannsretten legger til grunn at kriteriet «particular justification» stiller krav til en særskilt eller spesifikk begrunnelse, og ikke i seg selv innebærer en materiell terskel. Likevel er utgangspunktet at fredelige demonstranter ikke skal straffesanksjoneres. Arten og alvoret av sanksjonene vil inngå i proporsjonalitetsvurderingen av de samlede tiltakene.

- 17 - 24-079680AST-BORG/03 Som nevnt tidligere, er det omtvistet om det kan legges vekt på aksjonens bakgrunn og formål – Fosen-dommen og statens oppfølging av denne – og urfolksperspektivet i proporsjonalitetsvurderingen. Lagmannsretten kommer tilbake til dette spørsmålet under den konkrete vurderingen da flertallet og mindretallet har ulike syn. Spørsmålet har ikke vært direkte behandlet i noen av Høyesteretts XR-avgjørelser, men det kan likevel vises til følgende som er uttrykt i XR-1-dommen avsnitt 64:

[…] Dei som deltek i fredelege demonstrasjonar, også slike som går ut over grensene i artikkel 11, vil jamt over meine at demonstrasjonane har eit aktverdig føremål. Klima- og miljøspørsmål er særs viktige, jf. plenumsdommen i HR-2020-2472-P avsnitta 49 til 55, men nettopp ytringsfridomen gjer at reaksjonsfastsetjinga ikkje bør vera avhengig av om retten er samd eller usamd i det politiske bodskapet knytt til aksjonen.

Lagmannsretten går etter dette over til den konkrete forholdsmessighetsvurderingen av statens samlede tiltak mot demonstrantene, herunder bruk av straffesanksjoner.

4. Den konkrete vurderingen

4.1 Flertallets syn

4.1.1 Oversikt

Lagmannsrettens flertall – lagmann Vang, lagdommer Vikanes, meddommer Sandved og meddommer Grønlie – har kommet til at det ikke er grunnlag for frifinnelse, og at den ilagte boten ikke er i strid med EMK artikkel 11.

Flertallet vil behandle hvert enkelt tiltak som ble iverksatt overfor de tiltalte, før det foretas en samlet forholdsmessighetsvurdering av den ilagte boten.

Hver av de tiltalte har krav på en individuell vurdering av skyld- og straffespørsmålet. I denne saken er det imidlertid ikke grunnlag for å skille mellom de tiltalte på noe punkt. Dette har heller ikke vært anført fra noen av partene. De samme vurderingene gjelder derfor for samtlige tiltalte.

4.1.2 Pålegget

Det følger av EMK artikkel 11 nr. 2 at staten kan gripe inn i en lovlig demonstrasjon der inngrepet har hjemmel i lov, er nødvendig i et demokratisk samfunn og ivaretar et av de legitime formålene som er opplistet i bestemmelsen, og som er:

- 18 - 24-079680AST-BORG/03 […] hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forbygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Flertallet finner det utvilsomt at politiets pålegg overfor de tiltalte om å fjerne seg fra departementet, var gyldig og ikke uforholdsmessig. Etter politiloven § 7 første ledd nr. 1 jf. andre ledd har politiet en adgang til å gripe inn, og blant annet bortvise, fjerne eller anholde personer, for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden, eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser. Bestemmelsen oppfyller lovskravet og ivaretar et legitimt formål som nevnt i EMK artikkel 11 nr. 2. Slik flertallet har oppfattet partenes anførsler, er det uomstridt at pålegget var lovlig og nødvendig. Flertallet nøyer seg derfor med i hovedsak å vise til vurderingene på side 15 til 16 i tingrettens dom som også er dekkende for flertallets syn:

Etter bevisførselen finner retten bevist ut over enhver rimelig tvil at pålegget var nødvendig for å forebygge uorden og fri ferdsel i departementet. Aksjonistene hadde på tidspunktet for pålegget fått aksjonere inne i departementet fra torsdag 23. februar ca. kl. 08:30 til mandag 27. februar kl. 01:55, og myndighetene hadde således vist mer enn en «certain degree of tolerance», jfr. XR-1 avsnitt 28 og XR-2 avsnitt 53. Mandag morgen ville normal, daglig drift i departementet kreve fri og uforstyrret ferdsel gjennom inngangslusene, sikkerhetskontroll og nødutganger. Ved denne vurdering legger retten til grunn DSS’ anmodning til politiet av 26. februar 2023, som er referert ovenfor, og som retten ikke finner grunn til å bestride.

Politiet ble varslet kort tid før aksjonistene gikk inn i departementet, men aksjonen var ikke varslet på forhånd i overenstemmelse med politiloven § 11. Dette er ikke alene avgjørende for politiets rett til å gripe inn med pålegg etter politiloven § 5, men senker terskelen noe for aksjonistenes krav på vern, jfr. XR-1 avsnitt 28 og 49. I saken her får ikke manglende varsel etter politiloven § 11 nevneverdig betydning, da retten forstår det slik at aksjonen inne i departementet ble akseptert av DSS frem til politiets pålegg ble gitt.

Inngrepet som pålegget innebar, var ikke rettet mot de tiltaltes ytringer, men mot deres valg av virkemiddel ved å ta opphold i flere dager i departementets inngangshall. Selve pålegget gikk ikke ut på noe annet enn at de tiltalte måtte forlate departementets eiendom. De tiltalte kunne fritt fortsette demonstrasjonen utenfor.

Flertallet vil tilføye at de tiltalte på tidspunktet for pålegget allerede hadde oppnådd betydelig offentlig oppmerksomhet om deres sak, både ved støtte fra et stort antall meddemonstranter utenfor bygget og gjennom medieoppmerksomhet. Politiet imøtekom også de tiltaltes ønske om en forlenget frist slik at de blant annet kunne varsle media og støttespillere. Flertallet viser i den forbindelse til at både presse og ytterligere demonstranter faktisk kom til stedet på utsiden av bygget selv om pålegget ble gitt midt på natten.

- 19 - 24-079680AST-BORG/03 Frem til tidspunktet for pålegget, hadde aksjonistenes tilstedeværelse i departementets resepsjon i liten grad forstyrret departementets virksomhet. Dette skyldtes dels at aksjonen hadde pågått under vinterferieuken, og dels fordi de to siste dagene var helg. Som fremhevet av tingretten, ville denne situasjonen endre seg fra mandag morgen da normal drift skulle gjenopptas. Det var også varslet en eskalering av aksjonen på utsiden av bygget. Flertallet viser dessuten til at bygget er et skjermingsverdig objekt etter sikkerhetsloven, slik som fremhevet i anmodningen fra DSS.

Etter flertallets syn var det uheldig at pålegget ble gitt midt på natten. Å bli vekket av politiet midt på natten, er ekstra belastende. I dette tilfellet forsterkes dette av at aksjonistenes kontaktperson i «dialogpolitiet» hadde gitt uttrykk for at han ikke trodde aksjonistene ville bli fjernet i løpet av natten. Dette var ikke en avtale eller et løfte fra politiet. Uttalelsen bidro likevel til å skape forventninger hos aksjonistene, og de følte seg trygge på at de kunne legge seg til å sove søndag kveld. Kontaktpersonen i «dialogpolitiet» kan ikke klandres for sin vurdering, men det er uheldig at de ansvarlige beslutningstakerne i politiet ikke innhentet også denne informasjonen. Flertallet kan likevel ikke se at det kan legges noen avgjørende vekt på tidspunktet som pålegget ble gitt. Valg av tidspunkt var et resultat av at DSS ville vente til besøket fra Sametingspresidenten og «protestkinoen» var gjennomført, altså at aksjonistene ble gitt en mulighet til å få ytterligere oppmerksomhet om aksjonen. I tillegg trengte politiet tid til forberedelser etter at anmodningen fra DSS var sendt. Flertallet kan ikke se at det er grunn til å rette kritikk mot politiet for at pålegg og fjerning ikke ble iverksatt og gjennomført før politiet hadde mottatt anmodningen fra «objekteier» DSS, eller at pålegget ikke ble gjennomført raskere etter at anmodningen var mottatt. Det var DSS som hadde best kunnskap om de driftsmessige og sikkerhetsmessige forholdene i bygget, og gjennomføringen av pålegget krevde naturlig nok politifaglige forberedelser. Tidspunktet innebærer ikke at pålegget var uforholdsmessig.

4.1.3 Fjerningen

Det andre tiltaket overfor de tiltalte var utbæringen – altså fjerning fra departementets lokaler – fordi de ikke fulgte politiets pålegg. Det følger av politiloven § 5 at enhver plikter å rette seg etter pålegg fra politiet som er gitt i medhold av blant annet politiloven § 7.

Flertallet mener utbæringen var et lovlig inngrep i de tiltaltes forsamlingsfrihet. Utbæringen var en nødvendig og forholdsmessig følge av pålegget om å fjerne seg. Så lenge pålegget var lovlig og forholdsmessig, var det også lovlig og forholdsmessig å følge opp pålegget ved å fjerne de tiltalte med makt. Flertallet viser i den forbindelse til XR-2- dommen avsnitt 59. Samtlige tiltalte hadde forstått innholdet av pålegget de hadde fått, og konsekvensene hvis de ikke fulgte pålegget. Det er ikke bestridt at fjerningen fra lokalet var lovlig.

- 20 - 24-079680AST-BORG/03 Det er ingenting å utsette på politiets fremgangsmåte ved fjerningen av de tiltalte. Politiet opptrådte høflig, rolig og brukte ikke mer makt enn nødvendig. Politiet imøtekom også de tiltaltes ønske om å filme og dokumentere denne prosessen, slik at aksjonens fotograf ble båret ut til slutt. Fra utsiden av bygget filmet også NRK deler av utbæringen.

4.1.4 Innbringelsen

De tiltalte ble båret inn i en heis som gikk ned til garasjen. Der ble de plassert i politiets biler. De tiltalte ble deretter innbrakt til sentralarresten på Grønland der de ble registrert og så løslatt. Det vises til hendelsesforløpet beskrevet i punkt 2.2.

Fra de tiltaltes side er det gjort gjeldende at innbringelsen til sentralarresten var et unødvendig og ulovlig inngrep, og at den var i strid med EMK artikkel 5 nr. 1. Det er blant annet vist til at de tiltaltes personalia kunne ha vært tatt på stedet, enten i resepsjonen eller i garasjen, og at det hadde vært tilstrekkelig å bære de tiltalte ut av departementets bygg – eventuelt kjøre dem bort fra bygget – og deretter løslate dem.

Det følger av rapportene for inkvirering og dimittering at grunnlaget for innbringelse var politiloven § 8 første ledd nr. 2. Denne bestemmelsen har følgende ordlyd:

Politiet kan innbringe til politistasjon, lensmannskontor eller annet lokale som benyttes under polititjenesten […] 2. den som ikke etterkommer pålegg fra politiet om å fjerne seg fra offentlig sted når omstendighetene gir skjellig grunn til å frykte for forstyrrelse av den alminnelige ro og orden eller den lovlige ferdsel

Det følger videre av andre ledd at «[i]ngen må holdes tilbake lenger enn nødvendig etter denne bestemmelsen og ikke ut over 4 timer». I dette tilfellet var den samlede tilbakeholdelsen for alle de tiltalte innenfor sistnevnte tidsramme.

Påtalemyndigheten har subsidiært vist til straffeprosessloven § 173 første ledd om pågripelse av den som treffes på fersk gjerning. Flertallet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette alternativet.

Flertallet har kommet til at omstendighetene ga skjellig grunn til å frykte for forstyrrelse av den alminnelige ro og orden. Vilkårene etter politiloven § 8 første ledd nr. 2 var derfor til stede. Dette innebærer at innbringelsen var lovlig. Etter flertallets syn var den også nødvendig og forholdsmessig.

Politiets beslutning om å innbringe de tiltalte må vurderes i lys av omstendighetene slik de fremsto på tidspunktet for beslutningen. Det var i alt 13 aksjonister inne i resepsjonen som skulle fjernes fra bygget. Samtidig var det kommet til en del personer – støttespillere – på

- 21 - 24-079680AST-BORG/03 utsiden av bygget. Det var rundt 15 til 20 personer på forsiden av bygget, og en del av dem satt på utsiden av hoveddøren. Videre var det samlet 20 til 30 personer på baksiden av bygget. En del av disse sperret utkjørselen fra garasjen, selv om det viste seg at de flyttet seg da politibilene kom kjørende ut av garasjen. Innsatsleder Dellemyr forklarte at det var taktfaste rop og slagord, og situasjonen var uoversiktlig.

Selv om politiet hadde ganske god oversikt over aksjonistene som skulle fjernes, hadde de ikke tilsvarende oversikt over de personene som var kommet til på utsiden av bygget. Politiet måtte både forhindre at det oppsto fysiske konfrontasjoner i forbindelse med fjerningen av aksjonistene fra bygget, og at aksjonister fra utsiden forsøkte å ta seg inn i bygget. Flertallet er derfor enig med påtalemyndigheten i at det ikke ville være forsvarlig av politiet å bære de tiltalte ut av bygget, enten ut hoveddøren eller ut fra garasjen, slik situasjonen var. Selv om det var elleve eller tolv politipatruljer på stedet, var det en fare for at situasjonen kunne komme ut av kontroll med påfølgende behov for økt maktbruk fra politiets side. I den sammenheng har det også betydning at det var tale om å bære ut 13 personer, som nødvendigvis ville ta noe tid.

Etter flertallets syn var det derfor riktig og nødvendig å kjøre de tiltalte bort fra stedet. Når bortkjøring var nødvendig, var det også nærliggende og forsvarlig å kjøre disse samlet til sentralarresten der formell registrering av de tiltalte kunne skje på en ordnet måte. Dette var en kjøretur på rundt ti minutter. Flertallet kan ikke se at det var et aktuelt alternativ å kjøre de tiltalte til et annet sted i byen midt på natten og der dimittere dem.

Politiet kunne nok ha sikret seg personalia fra de tiltalte inne i bygget før utbæringen startet. Alle de tiltalte hadde med seg identifikasjonsdokumenter, og det er ingen grunn til å anta at de ville ha nektet å oppgi sine personopplysninger. Innsatsleder Dellemyr forklarte imidlertid at de prioriterte å bruke mannskaper på utbæringen for å komme raskere fra stedet når det ble tilsig av personer på utsiden. Flertallet kan ikke se at det er grunn til å kritisere politiet for denne vurderingen. Å oppta personalia på de tiltalte et eller flere tilfeldige steder i byen, fremfor i ordnede former på politihuset, fremstår heller ikke som et godt alternativ.

Flertallet viser for øvrig til begrunnelsen for pålegget og fjerningen fra stedet.

Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at de tiltalte ikke visste hvor de skulle bli kjørt da politibilene forlot departementets garasje. Politiet kunne med fordel ha opplyst om dette, men flertallet kan ikke se at dette momentet kan tillegges nevneverdig vekt i den samlede vurderingen av innbringelsen.

Når det gjelder selve tidsbruken i sentralarresten, ble de tiltalte løslatt så snart de var fotografert og registrert. Det er ingen holdepunkter for annet enn at dette ble gjort så raskt som praktisk mulig. For de tiltalte var det belastende å måtte vente dels i bil og dels i en

- 22 - 24-079680AST-BORG/03 korridor/resepsjonsområde, men de ble – til forskjell fra eksempelvis XR-7-dommen – ikke satt på celler mens de ventet. Det fremgår for øvrig av XR-7-dommen avsnitt 43 at en videre pågripelse – riktignok etter straffeprosesslovens regler – kan være begrunnet i et behov for å sikre personalia, og at rent praktiske og politioperative hensyn kan tillegges vekt. Det vises også til XR-1-dommen avsnitt 42.

Basert på den ovennevnte gjennomgangen, kan flertallet ikke se at innbringelsen var uforholdsmessig eller i strid med EMK artikkel 5 nr. 1.

4.1.5 Boten og den samlede proporsjonalitetsvurderingen

Flertallet har kommet til at pålegget med etterfølgende fjerning og innbringelse var lovlig og forholdsmessig. Det neste spørsmålet er om boten er forholdsmessig. Dette beror på en vurdering av de samlede tiltakene. Hvilke momenter som er relevante, fremgår av XR-2- dommen avsnitt 38. Andre momenter kan også tillegges vekt, jf. avsnitt 39 i samme avgjørelse.

Som det følger av blant annet XR-7-dommen avsnitt 31, krever en straffesanksjon overfor fredelige demonstranter en særskilt begrunnelse. Vekten av de hensynene som begrunner straffesanksjonen, inngår i den samlede forholdsmessighetsvurderingen. Det gjør også arten og alvoret i sanksjonen.

Formålet med pålegget overfor de tiltalte var å sikre driften og sikkerheten i et bygg som er et skjermingsverdig objekt. Olje- og energidepartementet er en samfunnskritisk institusjon. Det aktuelle bygget omfattet også andre departementer, og er arbeidsplassen til mer enn 1 000 personer. Etter flertallets syn er det derfor av stor samfunnsmessig betydning å ivareta nødvendig drift og sikkerhet i bygget. For å sikre effektiviteten av pålegg fra politiet som skal ivareta dette viktige samfunnshensynet, er det nødvendig at det får konsekvenser – også straffesanksjoner – hvis slike pålegg ikke etterleves. Lovgiver har ikke gitt straffritak for sivil ulydighet, heller ikke hvis ulydigheten har et godt formål. Flertallet mener derfor at det i utgangspunktet er en «particular justification» for å ilegge straff i dette tilfellet, jf. Kudrevičius mfl. mot Litauen avsnitt 146 omtalt i punkt 3 ovenfor. Hensynet som begrunner en straffesanksjon, må imidlertid veies opp mot de øvrige momentene.

Driften og sikkerheten i departementet ble i begrenset grad forstyrret i de fire dagene som aksjonen inne i bygget pågikk. Som tidligere nevnt, skyldtes dette vinterferien og at deler av aksjonen foregikk i helgen. Aksjonen var utpreget fredelig, og det var ikke tale om noen fysiske tiltak – slik som skadeverk eller lignende – fra aksjonistenes side utover å sitte litt i veien. De var først og fremst til sjenanse og la beslag på en del ressurser i departementet og hos DSS. I tillegg måtte de ansatte som ikke hadde vinterferie, i stor grad jobbe på hjemmekontor de aktuelle dagene. Aksjonistene utgjorde tilnærmet ingen sikkerhetsrisiko i

- 23 - 24-079680AST-BORG/03 de fire dagene aksjonen pågikk. Som vektlagt under vurderingen av pålegget og utbæringen, ville denne situasjonen endre seg den etterfølgende mandagen.

Den begrensede faktiske forstyrrelsen under aksjonen trekker i retning av at en straffesanksjon er uforholdsmessig. Det samme gjelder den nære sammenhengen mellom budskapet og at aksjonen var rettet mot det ansvarlige departementet. Videre legger flertallet til grunn at forstyrrelse av driften i departementet i hovedsak var en sideeffekt av aksjonen, selv om det er klart at aksjonistene også ønsket å være både synlige og til sjenanse for departementet. Det var derfor de valgte å sette seg ved inngangspartiet og ikke i en «krok» i resepsjonen.

Da pålegget ble gitt, hadde aksjonen pågått i fire fulle dager, inkludert tre netter og to dager der bygget vanligvis er stengt. De tiltalte ble dermed gitt et tidsvindu til å gjennomføre aksjonen og fremføre budskapet som gikk langt utover det som har vært tilfelle i eksempelvis XR-dommene. Etter flertallets syn utviste myndighetene en meget stor grad av toleranse overfor aksjonen, jf. XR-2-dommen avsnitt 38 med videre henvisning til XR-1-dommen avsnitt 34. Det er illustrerende i så måte at aksjonistene selv hadde forventet å bli fjernet allerede ved arbeidsdagens slutt den første aksjonsdagen.

I tillegg er det klart at de tiltalte oppnådde betydelig støtte og oppmerksomhet om sitt budskap, både gjennom redaksjonsstyrte medier og sosiale medier. Dette var allerede oppnådd i løpet av helgen, særlig da Greta Thunberg sluttet seg til aksjonen, og før pålegget ble gitt natt til mandag. På det tidspunktet hadde de tiltalte også andre tilgjengelige ytringsmåter. Etter at de ble løslatt på natten, sluttet de seg da også til de øvrige demonstrantene på utsiden av bygget.

På grunn av aksjonens bakgrunn og formål, ser flertallet at utbæringen av de tiltalte – særlig de som var ikledd samiske kofter – hadde en symbolsk effekt som sannsynligvis virket mobiliserende overfor de som støttet aksjonen, og også kan ha bidratt til å mobilisere ytterligere støtte. Flertallet antar at denne symbolske effekten også bidro til å sette ytterligere press på regjeringen for å komme med en offentlig beklagelse. Etter flertallets syn svekker dette likevel ikke momentet om at myndighetene allerede hadde latt aksjonen pågå relativt lenge, og at budskapet allerede var blitt tydelig formidlet til offentligheten.

Fra de tiltaltes side er det gjort gjeldende at det må legges vekt på at det ble lagt begrensninger på hva de tiltalte fikk motta av mat og medisiner, samt besøk fra støttespillere. De første timene var det også begrensninger knyttet til bruk av toalettet slik at demonstrantene måtte bruke en medbrakt løsning.

Flertallet er for så vidt enig i at begrensninger knyttet til særlig mat og medisiner var et tiltak som rent faktisk innebar et inngrep i de tiltaltes rettigheter etter EMK artikkel 11.

- 24 - 24-079680AST-BORG/03 Disse begrensningene gjaldt imidlertid bare frem til noe ut på fredagen. Mangel på mat og medisiner var også et resultat av at aksjonistene ikke var forberedt på at de ble gitt anledning til å være i bygget utover torsdag ettermiddag. Etter flertallets syn var begrensningene som DSS satte, begrunnet i et legitimt behov for å kontrollere hvilke varer/gjenstander som kom inn i bygget slik at sikkerheten kunne ivaretas. Flertallet kan heller ikke se at det er noe å utsette på at DSS fant det nødvendig å ha kontroll med hvilke personer som slapp inn i bygget.

Fra de tiltaltes side er det lagt stor vekt på bakgrunnen og formålet med aksjonen. Det er trukket frem at aksjonen var et forsøk på å få staten til å følge opp en enstemmig dom fra Høyesterett, altså en demonstrasjon med en dom «i ryggen», i motsetning til en protest mot et lovlig vedtak som er mer typisk for saker om sivil ulydighet. I tillegg har de tiltalte trukket frem urfolksperspektivet. Samene er en sårbar gruppe, slik at de har et særlig behov for beskyttelse av retten til ytring og forsamling.

Det er utvilsomt at en demonstrasjon rettet mot staten, og som gjelder statens brudd på et urfolks rett til kultur- og næringsutøvelse, er i kjernen av ytrings- og forsamlingsfriheten. Etter flertallets syn er det relevant i forholdsmessighetsvurderingen at en demonstrasjon befinner seg i kjerneområdet av EMK artikkel 11. Flertallet kan imidlertid ikke se at det nærmere innholdet av demonstrantenes budskap og demonstrasjonens formål kan tillegges vekt i forholdsmessighetsvurderingen. En slik tilnærming kan medføre en rettstilstand hvor domstolens ulike syn på et politisk budskap tillegges vekt i vurderingen av reaksjonsfastsettelsen. Dette vil være uheldig for både ytrings- og forsamlingsfriheten, og er også lite forenlig med det som er uttalt i XR-1-dommen avsnitt 64. Flertallet kan heller ikke se at Rt-2011-1699 (Ren Oslofjord) tilsier en annen forståelse, eller at det finnes praksis fra EMD som støtter et slikt standpunkt som de tiltalte har tatt til orde for.

Det faktum at en demonstrasjon er innenfor kjernen av ytrings- og forsamlingsfriheten – slik denne saken er – innebærer at myndighetene må utvise en særlig grad av toleranse før det gripes inn med tiltak som begrenser friheten. Videre må dette også vektlegges i vurderingen av en etterfølgende straffesanksjon rettet mot deltakerne i en slik demonstrasjon. Det er viktig at en sanksjon ikke medfører en kjølende effekt («chilling effect») på andres vilje til og mulighet for å ytre seg gjennom denne typen demonstrasjoner.

Som flertallet allerede har vært inne på, utviste myndighetene i dette tilfellet en stor grad av toleranse før de tiltalte ble pålagt å fjerne seg fra departementets lokaler. De ble gitt anledning til å demonstrere og fremføre sitt budskap i fire dager. Etter flertallets syn ivaretok dette spillerommet i tilstrekkelig grad at demonstrasjonen var innenfor kjernen av ytrings- og forsamlingsfriheten. Det er ikke grunn til å anta at en inngripen overfor demonstrasjonen etter så lang tid, og heller ikke gjennom en etterfølgende bøteleggelse i

- 25 - 24-079680AST-BORG/03 den størrelsesorden som er aktuell i denne saken, vil ha noen nevneverdig kjølende effekt overfor andre tilsvarende demonstrasjoner.

Til forskjell fra blant annet XR-7-dommen, har de tiltalte ikke blitt utsatt for en uhjemlet pågripelse. Anholdelsen og innbringelsen hadde også en langt kortere varighet enn i flere av XR-dommene. De tiltalte ble heller ikke satt på ventecelle. Dette innebærer at innbringelsen var klart mindre inngripende enn i andre saker.

De tiltalte ble ilagt et forelegg på 5 000 kroner, subsidiært fengsel i fem dager ved unnlatt betaling. Påstanden fra aktor er 6 000 kroner, subsidiært fengsel i seks dager, slik som varslet i forelegget hvis det ikke ble vedtatt. Boten er lav sammenliknet med andre tilsvarende saker. Selv om reduksjonen også henger sammen med den tiden som gikk fra gjerningstidspunktet til utferdigelsen av forelegget, innebærer dette likevel at det er tale om en sanksjon som klart ligger i nedre sjikt av alvorlighetsskalaen for mulige straffereaksjoner. Det er opplyst at det foreligger en «bøtekasse» som vil dekke de ilagte bøtene, slik at den subsidiære fengselsstraffen har ingen realitet. Etter flertallets syn er det ikke noe å utsette på utmålingen av boten, og den fremstår ikke som en uforholdsmessig reaksjon. Flertallet kan ikke se at saksbehandlingstiden for domstolene tilsier en ytterligere reduksjon av botens størrelse. Av dette følger at flertallet ikke er enig med tingrettens mindretall i at en straffutmålingsutsettelse etter straffeloven § 60 er en riktig reaksjon.

Etter dette har flertallet kommet til at myndighetenes samlede tiltak, inkludert boten, ikke var et uforholdsmessig inngrep overfor de tiltaltes rettigheter etter EMK artikkel 11. Det er derfor ikke grunnlag for å frifinne de tiltalte, og de skal dømmes i henhold til tiltalen. En bot på 6 000 kroner er en forholdsmessig og passende reaksjon.

4.2 Mindretallets syn

Lagmannsrettens mindretall – meddommerne Bjørndalen, Digernes og Mandal – har kommet til at myndighetenes samlede tiltak overfor de tiltalte utgjør et uforholdsmessig inngrep i deres rett til forsamlingsfrihet etter EMK artikkel 11. En etterfølgende straffereaksjon er i strid med bestemmelsen. Dette innebærer at de tiltalte skal frifinnes.

Mindretallet er i hovedsak enig i flertallets vurderinger knyttet til pålegget og den etterfølgende utbæringen av de tiltalte, jf. punkt 4.1.2 og 4.1.3 ovenfor. Dette innebærer at disse tiltakene var lovlige og forholdsmessige slik situasjonen var. Mindretallet har imidlertid vært i tvil om nødvendigheten av å gi pålegget natt til mandag 27. februar 2023. For det første utgjorde demonstrantene liten – eller ingen – aktuell forstyrrelse av departementets drift. Heller ikke utgjorde deres tilstedeværelse i resepsjonen noen reell sikkerhetsrisiko. Det var fortsatt mulig å komme seg inn og ut av bygget.

- 26 - 24-079680AST-BORG/03 For det andre fremstår det som vanskelig å forstå at DSS og politiet ikke kunne ha forberedt og iverksatt aksjonen mot de tiltalte på et tidligere tidspunkt den aktuelle dagen, slik at utbæring midt på natten kunne ha vært unngått. Etter mindretallets syn medførte dette en unødvendig og ekstra belastning for de tiltalte. I den forbindelse vil mindretallet også trekke frem at de tiltalte ikke på noe tidspunkt, før politiet kom natt til mandag, hadde blitt bedt om å forlate bygget. I tillegg hadde de tiltalte fått opplysninger fra kontaktpersonen i «dialogpolitiet» som skapte en forventning om at de ikke ville bli fjernet den aktuelle natten. Manglende kommunikasjon internt i politiets organisasjon og mellom DSS og politiet bidro til at demonstrantene ble overrasket midt på natten. Tvilen knyttet til behovet for å gjennomføre fjerningen av demonstrantene om natten, og den ekstra belastningen denne fremgangsmåten medførte, må det legges vekt på i den samlede forholdsmessighetsvurderingen.

Mindretallet er ikke enig med flertallet i at innbringelsen til sentralarresten var nødvendig og forholdsmessig. Politiet burde ha innhentet personalia fra de tiltalte i tidsperioden fra pålegget ble gitt til utbæringen startet. Mindretallet kan ikke se at tilsig av personer på utsiden av bygget i nevneverdig grad påvirket denne muligheten. Når politiet først hadde valgt å gi et pålegg og gjennomføre utbæring midt på natten, burde det uansett ha vært tilstrekkelig å kjøre de tiltalte noe vekk fra bygget før de ble løslatt. De tiltalte utgjorde ingen fare for den alminnelige ro og orden. Så snart de var brakt ut av bygget, var formålet med pålegget og utbæringen oppnådd. Det er vanskelig å se at det var andre hensyn enn å innhente personalia som kunne begrunne behovet for å kjøre de tiltalte til sentralarresten, og dette kunne og burde ha vært innhentet før utbæringen startet. Av dette følger at vilkårene for innbringelse etter politiloven § 8 første ledd nr. 2 ikke var oppfylt. Heller ikke straffeprosessloven § 173 første ledd kan begrunne et behov for innbringelse. At varigheten av innbringelsen ikke gikk utover det som var praktisk nødvendig for å registrere de tiltalte, og var kortere enn i mange andre saker, kan på denne bakgrunn ikke være avgjørende. Det samme gjelder det forhold at de tiltalte ikke ble plassert på venteceller.

I den samlede vurderingen legger mindretallet stor vekt på bakgrunnen og formålet med demonstrasjonen. Som fremhevet av flertallet, var demonstrasjonen i kjernen av ytrings- og forsamlingsfriheten. Den skiller seg også klart fra alminnelige saker om sivil ulydighet hvor det demonstreres mot et lovlig fattet vedtak. I vår sak derimot, demonstrerte de tiltalte mot statens manglende oppfølging av en dom fra Norges Høyesterett som hadde fastslått at et konsesjonsvedtak var ugyldig. Det var altså en demonstrasjon rettet mot statens «sivile ulydighet» – en ulydighet som hadde pågått i 500 dager. Fosen-dommen fastslo brudd på grunnleggende rettigheter for en særlig sårbar gruppe. Demonstrasjonen gjaldt derfor fundamentale spørsmål knyttet til tillitsforholdet mellom det samiske samfunn og rettsstaten, og var en tydelig og nødvendig reaksjon på at staten hadde sviktet det samiske folket. Etter mindretallets syn blir det både urimelig og uforholdsmessig at de tiltalte bøtelegges – av staten – for en fredelig demonstrasjon som rettet søkelyset mot statens

- 27 - 24-079680AST-BORG/03 manglende etterlevelse av Høyesteretts dom og den tillitskrisen denne situasjonen hadde ledet til i det samiske miljøet.

Etter mindretallets syn er ikke uttalelsene i XR-1-dommen avsnitt 64 til hinder for at det i forholdsmessighetsvurderingen legges vekt på denne sakens spesielle bakgrunn og karakter. Det følger også av XR-2-dommen avsnitt 39 at de momentene som er listet opp i avsnitt 38, ikke er uttømmende. Heller ikke praksis fra EMD taler imot at det legges vekt på sakens spesielle karakter og bakgrunn.

Det er riktig at den ilagte boten er lav sammenliknet med andre saker. Likevel er det tale om en etterfølgende straffesanksjon overfor de tiltalte som er belastende og stigmatiserende. Det er også vanskelig å se at det foreligger konkrete forhold som kan begrunne behovet for en straffereaksjon i tillegg til de øvrige tiltakene. Sett i lys av at gjennomføringen av pålegget og utbæringen ble gjort på en unødvendig belastende måte, innbringelsen var uhjemlet og unødvendig, og det må legges stor vekt på bakgrunnen og formålet med demonstrasjonen, konkluderer mindretallet med at en straffereaksjon er uforholdsmessig og i strid med EMK artikkel 11.

Etter dette har mindretallet kommet til at de tiltalte skal frifinnes.

5. Oppsummering

I samsvar med det bestemmende mindretallets konklusjon, frifinnes de tiltalte.

Dommen er avsagt med den dissensen om skyldspørsmålet som fremgår ovenfor.

- 28 - 24-079680AST-BORG/03 DOMSSLUTNING

1. Ida Helene Benonisen, født 21. august 1998, frifinnes. 2. Rasmus Madsen Berg, født 9. juni 2002, frifinnes. 3. Ole Sletten Dolmseth, født 1. juli 2002 frifinnes. 4. Elle Risten Appfjell Eira, født 28. juli 2001, frifinnes. 5. Gina Gylver, født 24. april 2001, frifinnes. 6. Mihkkal Robertabártni Hætta, født 19. november 2000, frifinnes. 7. Ella Marie Hætta Isaksen, født 25. april 1998, frifinnes. 8. Elle Margget Nystad, født 23. juni 1999, frifinnes. 9. Elle Ravdna Näkkäläjärvi, født 21. oktober 2000, frifinnes. 10. Therese Olsen, født 4. juli 2001, frifinnes. 11. Mari Strugstad Qviller, født 30. august 2000, frifinnes. 12. Elise Eleda Sørensen, født 17. desember 2002, frifinnes. 13. Jon Anta Eira Åhrén, født 31. januar 2002, frifinnes.

Tonje Vang Eirik Vikanes

Nikolai Sandved Sara Bjørndalen Runhild Grønlie

Anita Grønningsæter Digernes Stig Arvid Mandal

Dokument i samsvar med undertegnet original. Synne Mari Dubniczky Abelsen (signert elektronisk)

- 29 - 24-079680AST-BORG/03 Veiledning til domfelte i lagmannsretten

Du kan anke dommen i lagmannsretten Du har rett til å anke over en dom i lagmannsretten. Du må i så fall anke innen to uker fra den dagen dommen er avsagt eller forkynt (gjort kjent) for deg. Det er Høyesterett som behandler anker over avgjørelser i lagmannsretten.

Hva kan du anke over?

Du kan anke over  lovanvendelsen under skyldspørsmålet, hvis du mener loven er tolket feil  utmålingen av straffen  inndragning, erstatning, tap av førerrett eller lignende  feil ved saksbehandlingen

Du kan ikke anke over feil ved bevisvurderingen under skyldspørsmålet.

Høyesterett kan nekte å behandle anken For å bli behandlet i Høyesterett må anken gjelde spørsmål som har betydning utover din sak, eller det må foreligge andre særlige grunner. Høyesteretts ankeutvalg avgjør om anken blir behandlet.

Hvordan anker du? Du kan anke skriftlig eller muntlig for den lagmannsretten som har avsagt dommen, eller for påtalemyndigheten (for eksempel statsadvokaten eller politiet). Hvis du er varetektsfengslet, kan du også anke overfor ansatte i fengselet.

Forsvareren eller en annen advokat kan gi råd om du bør anke dommen, og eventuelt hjelpe deg med å skrive anken. Du kan også få hjelp til å skrive anken hos lagmannsretten, påtalemyndigheten eller hos ansatte i fengselet. Du må i alle tilfelle selv skrive under på anken.

Hvis Høyesterett vil behandle anken, får du oppnevnt en forsvarer som betales av det offentlige. Dersom du ønsker en bestemt forsvarer, bør du opplyse om det samtidig med anken eller så snart som mulig senere.

Hva må anken inneholde? I anken må du spesifisere  hvilken dom du anker  om anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen under skyldspørsmålet, eller avgjørelsen om straff, inndragning eller andre reaksjoner  hvilke feil du mener har skjedd – når anken gjelder saksbehandlingen

Videre bør du nevne  nye bevis som du vil legge fram  endringen du ønsker  hvilke feil anken gjelder, ved anke over lovanvendelsen Var du ikke til stede under ankeforhandlingen? Hvis du er domfelt uten å ha vært til stede under ankeforhandlingen, kan du be om at saken blir behandlet på nytt. For å kunne få ny behandling på grunn av møtefravær må du gjøre det sannsynlig at du hadde gyldig fravær, og at du ikke kan bebreides for at du ikke meldte fra i tide. Du må sette fram kravet for lagmannsretten eller påtalemyndigheten innen to uker fra dommen er forkynt (gjort kjent) for deg.

Tidspunktet for soning Dersom du er dømt til ubetinget fengselsstraff, kontakter Kriminalomsorgen deg om tid og sted for soningen. Dersom du har særlige ønsker om når du skal sone, må du kontakte Kriminalomsorgen.

Soning i eget hjem Dersom du har fått en dom på under fire måneder ubetinget fengselsstraff, kan du allerede nå søke Kriminalomsorgen om å få sone den i eget hjem med elektronisk kontroll (fotlenke) (straffegjennomføringsloven § 16 andre ledd). Kriminalomsorgen vurderer om du oppfyller kravene for en slik soningsform.

Soning i institusjon Dersom du har fått en dom på under ett år ubetinget fengselsstraff, kan du allerede nå søke Kriminalomsorgen om å få sone den i en institusjon for behandling av avhengighet eller psykiske lidelser, spesielle former for omsorg eller attføring (straffegjennomføringsloven § 12). Kriminalomsorgen vurderer om du oppfyller kravene for en slik soningsform.

Betinget fengselsstraff Dersom du er dømt til betinget fengselsstraff, betyr det at soningen er utsatt i en prøvetid. Grunnvilkåret ved betinget dom er at du ikke begår noen ny straffbar handling i prøvetiden. Det kan også være fastsatt andre vilkår i dommen. Hvis du begår en straffbar handling i prøvetiden, kan retten gi en samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen. Hvis du bryter fastsatte vilkår, kan retten bestemme at fengselsstraffen helt eller delvis skal sones.

Samfunnsstraff Dersom du er dømt til samfunnsstraff, vil det si at du er pålagt å utføre samfunnsnyttig tjeneste, delta i program eller andre tiltak utarbeidet av Kriminalomsorgen i så mange timer som retten har bestemt. Samfunnsstraffen kan også inneholde forbud mot kontakt med bestemte personer. Kriminalomsorgen bestemmer når og hvordan straffen skal gjennomføres. Hvis du begår en ny straffbar handling før samfunnsstraffen er gjennomført, eller hvis du ikke utfører samfunnsstraffen, kan retten bestemme at du må sone i fengsel i stedet.

Ungdomsstraff Dersom du er dømt til ungdomsstraff, sendes saken til Konfliktrådet. Konfliktrådet vil innkalle til et stormøte der det skal utarbeides en ungdomsplan. Blir man ikke enige om en ungdomsplan, sendes saken tilbake til domstolen som avgjør om hele eller deler av den betingede straffen skal sones. Hvis du begår en ny straffbar handling før ungdomsstraffen er gjennomført, eller hvis du bryter vilkårene satt i ungdomsplanen, kan retten bestemme at du må sone i fengsel i stedet.

Bot Dersom du er dømt til å betale en bot og ikke betaler innen betalingsfristen, vil den bli forsøkt innkrevet ved lønnstrekk eller annen tvangsinnkreving. Lykkes ikke dette, må du sone i fengsel.