Oslo tingrett: forføyning nektet i sak om oppdragsforståelse

Hovedspørsmålet var om Askim Entreprenør AS hadde sannsynliggjort at Statens vegvesen hadde brutt anskaffelsesregelverket ved evalueringen av tildelingskriteriet «Oppdragsforståelse». Særlig gjaldt saken om oppdragsgiver hadde feiltolket tilbudet og utøvd et vilkårlig eller sterkt urimelig innkjøpsfaglig skjønn.

Statens vegvesen kunngjorde 24. november 2023 en åpen anbudskonkurranse etter LOA og FOA del I og III om rammeavtale for kjøp av håndverkertjenester i Viken, Oslo og Innlandet. Estimert verdi var oppgitt til 130 000 000 kroner, og avtalen gjaldt i to år med opsjon på inntil ytterligere to år. Tildeling skulle skje etter beste forhold mellom pris og kvalitet, der pris var vektet 40 prosent, og tildelingskriteriene «Oppdragsforståelse» og «Miljø» 30 prosent hver. Under «Oppdragsforståelse» skulle leverandørene blant annet beskrive bruk av underleverandører, geografisk dekning og hvordan responstider skulle oppfylles. Fire tilbud kom inn. Etter evalueringen ble Servicealliansen Øst AS rangert som nummer én og Askim Entreprenør AS som nummer to. Askim klaget tildelingen og anførte blant annet feil ved evalueringen. Statens vegvesen tok klagen delvis til følge for miljøkriteriet og justerte poengsummene, men opprettholdt rangeringen. Askim begjærte deretter midlertidig forføyning med krav om at kontrakt ikke måtte inngås før spørsmålet om regelbrudd var rettskraftig avgjort. Staten bestred at det forelå feil ved evalueringen, men bestred ikke at sikringsgrunn forelå.

Retten tok utgangspunkt i tvisteloven § 34-2, jf. LOA § 9, og la til grunn at saksøkeren måtte sannsynliggjøre både krav og sikringsgrunn. Sikringsgrunn var ikke bestridt. Det avgjørende var derfor om Askim Entreprenør hadde sannsynliggjort et hovedkrav om brudd på anskaffelsesregelverket.

Tingretten understreket at evalueringen av tilbud opp mot tildelingskriteriene beror på oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn, som domstolene bare i begrenset grad kan overprøve. Prøvingen gjelder om skjønnet er vilkårlig, sterkt urimelig, bygger på feil faktum eller strider mot de grunnleggende prinsippene i LOA § 4, herunder likebehandling, forutberegnelighet og etterprøvbarhet. Retten viste til rettspraksis og KOFA-praksis om denne prøvingsnormen.

For underkriteriet «bruk av underleverandør» fant retten at Statens vegvesen ikke hadde misforstått tilbudet. Askims omtale av Ecobio Norge var uklar, blant annet om hvilke fagområder selskapet faktisk skulle dekke og hvordan samarbeidet skulle fungere. Retten mente det var naturlig å forstå at Ecobio kunne benyttes ved akutte hendelser, men at tilbudet ikke klart redegjorde for omfanget eller funksjonen. Poengforskjellen mot Servicealliansen Øst bygget derfor på relevante forskjeller i beskrivelsen av hvordan underleverandører skulle benyttes.

Når det gjaldt «hvordan geografisk dekning skal oppfylles», la retten til grunn at Askims tilbud ikke ga en nærmere redegjørelse for hvordan hele det geografiske området, særlig Innlandet, skulle dekkes. Retten avviste at oppdragsgiver måtte bygge på kunnskap om markedsaktører eller eierforhold som ikke fremgikk av tilbudet. Eventuelle uklarheter måtte leverandøren bære risikoen for. Servicealliansen Øst hadde derimot oppgitt avdelingskontorer, ansvarspersoner og geografisk fordeling på en langt mer konkret måte.

For underkriteriet «hvordan krav om responstider oppfylles» fant retten at Askims tilbud var lite konkret. Tilbudet nevnte døgnbemannet vakttelefon hos Ecobio Norge og erfaring med totimersfrist, men beskrev ikke tydelig organisering, praksis eller hvordan responstidskrav skulle oppfylles på tvers av fag og geografi. Også her var Servicealliansens beskrivelse mer detaljert, med vaktlister, vaktteam og lokasjoner.

Retten avviste anførselen om at poengforskjeller på kvalitetskriteriet måtte stå i et bestemt forhold til prisforskjeller. Det var adgang til å vektlegge leveringssikkerhet, gjennomføringsevne og risiko for mislighold når dette lå innenfor tildelingskriteriets utforming. Ettersom «oppdragsforståelse» lovlig omfattet hvordan oppdraget skulle løses, kunne detaljeringsgrad og betryggende gjennomføringsbeskrivelse gi uttelling. Samlet fant retten ingen holdepunkter for utenforliggende hensyn, vilkårlighet, sterkt urimelig resultat eller feil faktum.

Oslo tingrett kom til at Askim Entreprenør AS ikke hadde sannsynliggjort et hovedkrav om brudd på anskaffelsesregelverket. Retten mente Statens vegvesen hadde lagt til grunn en korrekt forståelse av tilbudet og at forskjellene i poenggivningen under tildelingskriteriet «Oppdragsforståelse» bygget på relevante forskjeller mellom tilbudene. Begjæringen om midlertidig forføyning ble derfor ikke tatt til følge. Staten v/Samferdselsdepartementet ble tilkjent sakskostnader på 149 850 kroner.

Kjennelsen illustrerer at domstolene viser betydelig tilbakeholdenhet ved prøving av oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn i evalueringen av kvalitative tildelingskriterier. Saken viser også at leverandøren selv bærer risikoen for uklarheter og manglende konkretisering i tilbudet. Der konkurransegrunnlaget etterspør en beskrivelse av hvordan oppdraget skal løses, kan oppdragsgiver lovlig legge vekt på detaljeringsgrad, organisering, geografisk dekning og responstidsrutiner, selv om leverandøren samtidig har forpliktet seg til å oppfylle kontraktskravene. For rammeavtaler med stort geografisk område og beredskapselementer understreker kjennelsen betydningen av presis og etterprøvbar tilbudsbesvarelse.