Borgarting: Gjeldsbrev ansett oppgjort ved avtalt motregning

Saken gjaldt om et gjeldsbrev fra 31. desember 2013 fortsatt kunne kreves innfridd, eller om fordringen var falt bort ved avtalt motregning i en senere avtale. Lagmannsretten måtte også ta stilling til om den påberopte motregningsavtalen var ugyldig eller uten rettsvirkning.

Prestenga Utvikling AS reiste søksmål mot Zerimariam Afiley med krav om betaling av 1 914 982 kroner etter et omsetningsgjeldsbrev datert 31. desember 2013. Gjeldsbrevet var opprinnelig utstedt til Teppekonsulentene AS, men ble etter det opplyste senere overdratt til Prestenga Utvikling. Afiley bestred ikke at gjeldsbrevet eksisterte, men gjorde gjeldende at kravet allerede var gjort opp.

Bakgrunnen var at Afiley og Tom Espen Grunnteig hadde samarbeidet i flere eiendomsprosjekter. Afiley hadde i perioden 2011–2012 utført prosjektledelse i et utbyggingsprosjekt i Bjørnheimveien. Den 20. februar 2015 ble det inngått en skriftlig avtale mellom Teppekonsulentene AS og Berbere Group AS om at Berbere Group skulle ha 2 044 223 kroner inklusive merverdiavgift for prosjektledelse og oppfølging, og at avtalen erstattet tidligere bokført lån og at «mellomværende» mellom partene ble gjort opp mot dette.

Prestenga Utvikling anførte at avtalen ikke ble gjennomført i praksis, blant annet fordi det ikke ble sendt faktura og fordi revisor skal ha stoppet gjennomføringen. Afiley gjorde derimot gjeldende at avtalen innebar bindende motregning, og at gjeldsbrevet dermed var oppgjort. Tingretten frifant Afiley, og Prestenga Utvikling anket denne delen av dommen.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at det var ubestridt at Afiley hadde en gjeldsforpliktelse etter gjeldsbrevet av 31. desember 2013, og at han også hadde krav på godtgjørelse for prosjektledelsestjenester utført i Bjørnheimveien i 2011–2012. Retten la til grunn at tjenestene var levert av Afiley personlig, eventuelt som ansatt, men ikke gjennom Berbere Group AS, siden dette selskapet først ble stiftet i 2013. Dette var likevel ikke avgjørende, fordi Afiley hadde undertegnet avtalen av 20. februar 2015, og avtalen måtte forstås enten som en overdragelse av hans krav til Berbere Group eller som et reelt oppgjør mellom Teppekonsulentene og Afiley.

Retten fremhevet at avtalens ordlyd klart ga uttrykk for at det hadde skjedd motregning. Det var ikke fremkommet bevis som tilsa at partene hadde en annen felles forståelse. At gjeldsbrevet ikke ble levert tilbake eller påtegnet som oppgjort etter gjeldsbrevloven § 21, og at Afiley senere ikke protesterte på overdragelsen av gjeldsbrevet til Prestenga Utvikling, ble ikke tillagt avgjørende vekt. Lagmannsretten viste også til at Prestenga Utvikling ikke var i slik god tro ved ervervet at Afiley var avskåret fra å gjøre innsigelsen gjeldende, jf. gjeldsbrevloven § 15.

Videre avviste retten at fakturering var et vilkår for motregning. Selv om avtalen nevnte at beløpet skulle faktureres, fant lagmannsretten ikke holdepunkter for at dette var en betingelse for verken vederlagskravet eller motregningen. Retten bemerket dessuten at Berbere Group rettslig sett ikke hadde adgang til å fakturere for arbeid utført før selskapet ble stiftet.

Anførselen om at motkravet bare utgjorde om lag 1,6 millioner kroner eksklusive merverdiavgift, førte heller ikke frem. Lagmannsretten slo fast at merverdiavgiften er en del av det privatrettslige vederlagskravet mellom partene, og at avgiftsoppgjøret med staten er et annet forhold.

Når det gjaldt revisors innsigelser og anførslene om lovstrid, understreket lagmannsretten at avtalen ikke var betinget av revisors godkjennelse, og at revisor ikke har alminnelig kompetanse til å oppheve en gyldig avtale mellom parter. Retten viste til NL 5-1-2, Rt-1993-312 og HR-2022-1120-A for at det ikke gjelder noen alminnelig regel om at en avtale med lovstridig innhold automatisk er uten virkning mellom partene. Eventuelle brudd på regnskaps-, selskaps-, skatte- eller avgiftsregler måtte håndteres innenfor disse regelsettene, men medførte ikke i seg selv at motregningsavtalen falt bort. Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for ugyldighet etter avtaleloven §§ 33 eller 36, og heller ikke at Afileys vederlagskrav var dokumentert oppgjort på annen måte.

Lagmannsretten kom til at gjeldsbrevet av 31. desember 2013 var gjort opp ved avtalt motregning gjennom avtalen av 20. februar 2015. Retten fant ikke at manglende fakturering, revisors motstand eller anførte brudd på regnskaps-, selskaps- eller skatte- og avgiftsregler gjorde avtalen ugyldig eller uten virkning mellom partene. Prestenga Utviklings krav om betaling etter gjeldsbrevet førte derfor ikke frem. Anken ble forkastet, og Prestenga Utvikling ble dømt til å betale sakskostnader for lagmannsretten.

Dommen gjelder alminnelig kontrakts- og obligasjonsrett, ikke offentlige anskaffelser. Den illustrerer likevel et generelt rettskildemessig poeng: At offentligrettslige regelbrudd, som regnskapsmessige eller avgiftsmessige feil, ikke uten videre opphever en privatrettslig bindende avtale mellom partene. Dommen viser også at klar avtaleordlyd om motregning kan bli avgjørende, selv om etterfølgende praktiske forhold som fakturering eller regnskapsføring ikke er gjennomført som forutsatt. For kontraktstolkning understreker avgjørelsen betydningen av å skille mellom avtalens innhold, gjennomføringen av den og de eventuelle offentligrettslige konsekvensene av partenes disposisjoner.