Norsk dom
Borgarting: Intet erstatningsvern for rent sjansetap
Hovedspørsmål
Hovedspørsmålet var om brudd på en avtaleklausul om rett til å inngi tilbud ga grunnlag for erstatning. Saken gjaldt særlig om tap av selve sjansen til å delta i en konkurranse er et erstatningsrettslig vernet økonomisk tap når det ikke er sannsynlighetsovervekt for at kontrakten ville blitt vunnet.
Faktum
Saken springer ut av en aksjekjøpsavtale av 20. desember 2018 mellom selgersiden og OK Property AS om kjøp av aksjene i Breivollveien 25 AS, som eide en eiendom i Oslo. I avtalen punkt 11 ble det tatt inn en klausul om at Entreprenør Hogne Myrvold AS skulle få anledning til å inngi tilbud på en eventuell totalentreprise på lik linje med andre entreprenører, og at selskapet skulle få utføre entreprisen dersom det etter kjøpers vurdering tilbød de beste vilkår. Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS, som var søsterselskap til ett av selgerselskapene, gjorde senere gjeldende at klausulen ga selskapet en selvstendig rett.
Etter overtakelsen engasjerte OK Property prosjektleder, og entreprisen ble lyst ut som en åpen totalentreprise i samspill basert på NS 8407. Tre entreprenører ble invitert til å gi tilbud, men HMC ble ikke invitert og ga heller ikke tilbud. AF Gruppen fikk kontrakten. Da HMC ble kjent med dette, tok selskapet ut søksmål med krav om erstatning for tap av sjansen til å konkurrere om oppdraget. Tingretten frifant OK Property, og HMC anket. For lagmannsretten ble det ikke krevd positiv kontraktsinteresse, men erstatning for selve sjansetapet.
Rettens vurdering
Lagmannsretten skilte mellom ansvarsgrunnlag på den ene siden og spørsmålene om årsakssammenheng og økonomisk tap på den andre. Når det gjaldt ansvarsgrunnlaget, tok retten utgangspunkt i objektiv avtaletolkning mellom profesjonelle parter, med betydelig vekt på ordlyden. Retten mente at formuleringen om at kjøper skulle "besørge" at HMC fikk anledning til å inngi tilbud, klart innebar en aktivitetsplikt til å invitere HMC inn i konkurransen. Klausulen måtte forstås slik at HMC skulle få en reell adgang til å konkurrere om entreprisen, ikke bare en teoretisk mulighet på linje med markedet ellers.
Lagmannsretten vurderte deretter om den konkrete konkurransen falt innenfor klausulen, selv om den gjaldt en samspillsentreprise. Retten la til grunn at samspillselementet kom i tillegg til en totalentreprise, og viste til at både konkurransegrunnlaget og den inngåtte avtalen brukte betegnelsene "åpen totalentreprise i samspill", "totalentreprise" og "totalentreprenør", samt NS 8407 som kontraktsgrunnlag. På denne bakgrunn mente retten at OK Propertys plikt også omfattet den aktuelle konkurransen.
Retten tok også stilling til om HMC, som ikke var part i aksjekjøpsavtalen, kunne påberope klausulen direkte. Etter en tolkning av avtalens ordlyd, formål og tilblivelse kom lagmannsretten til at punkt 11 etablerte en selvstendig rett for HMC som tredjeperson. HMC kunne derfor gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende overfor OK Property. Retten uttalte videre at unnlatelsen av å sørge for invitasjon utgjorde et kontraktsbrudd, og sluttet seg i det vesentlige til tingrettens syn om at feilen kunne bedømmes som grovt uaktsom.
Avgjørende for utfallet ble likevel taps- og årsaksvurderingen. Lagmannsretten la til grunn at HMC ville ha inngitt tilbud dersom selskapet var blitt invitert, og at kontraktsbruddet derfor hadde fratatt HMC en mulighet til å vinne entreprisen. Retten mente imidlertid at norsk erstatningsrett som utgangspunkt krever sannsynlighetsovervekt for at kontraktsbruddet har medført et økonomisk tap. Lagmannsretten fant, i likhet med tingretten, at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at HMC ville ha vunnet konkurransen. Det ble blant annet lagt vekt på prosjektets karakter, behovet for en stor entreprenør og manglende dokumenterte referanser fra samspillsentrepriser hos HMC.
Spørsmålet ble dermed om selve den tapte sjansen til å delta i konkurransen hadde et selvstendig erstatningsrettslig vern. Lagmannsretten viste til at dette ikke var etablert i norsk rett, og at de kildene HMC påberopte ikke ga grunnlag for å fravike kravet om sannsynlighetsovervekt. Retten avviste derfor at det kunne tilkjennes forholdsmessig erstatning for sjansetap som sådan.
Konklusjon
Borgarting lagmannsrett kom til at OK Property hadde brutt aksjekjøpsavtalen ved ikke å sørge for at HMC fikk anledning til å inngi tilbud, og at HMC kunne påberope seg klausulen som tredjeperson. Dette ga likevel ikke grunnlag for erstatning. Retten fant det ikke sannsynliggjort at HMC mest sannsynlig ville ha vunnet konkurransen, og det forelå etter rettens syn ikke hjemmel i norsk rett for å erstatte tap av selve sjansen til å delta i konkurransen. Anken ble derfor forkastet.
Praktisk betydning
Dommen gjelder ikke offentlige anskaffelser, men den har generell interesse for kontraktsrettslige konkurransesituasjoner. Den viser at en avtalebasert rett til å få delta i en tilbudsprosess kan være rettslig bindende og også gi tredjeperson en selvstendig håndhevbar rett. Samtidig understreker dommen at erstatning fortsatt forutsetter et økonomisk tap som står i adekvat årsakssammenheng med kontraktsbruddet. Retten avviser at et rent sjansetap i seg selv er erstatningsrettslig vernet etter gjeldende norsk rett. For praksis innebærer dette at brudd på deltakelsesrettigheter ikke uten videre gir grunnlag for forholdsmessig erstatning dersom det ikke kan sannsynliggjøres at kontrakten ellers ville blitt vunnet.
Refererte rettskilder
- Rt-2002-1155vist til om objektiv avtaletolkning og betydningen av partenes felles forståelse
- Rt-2003-400vist til om erstatningsrettslig utgangspunkt og kontrafaktisk bevisvurdering
- HR-2021-967-Avist til om økonomisk stilling som om den ansvarsbetingende handlingen ikke hadde skjedd og om bevisbyrde
- UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts 2016 art. 7.4.3anført av ankende part til støtte for proporsjonal erstatning ved sjansetap
- Rt-1930-685omtalt i drøftelsen av sjansetap som utmålingsprinsipp
- Rt-1968-572omtalt i drøftelsen av sjansetap som utmålingsprinsipp
- Rt-1970-871omtalt i drøftelsen av sjansetap som utmålingsprinsipp
- LH-2009-62599omtalt av ankende part i drøftelsen av sjansetap
- LF-2015-187242vist til om manglende grunnlag i norsk rett for erstatning for tap av reell mulighet
- HR-2019-1801-Anevnt som overprøving av Fosen-Linjen-saken, uten avgjørelse av spørsmålet om tap av reell mulighet
- tvisteloven § 20-2anvendt ved avgjørelsen av sakskostnader
- tvisteloven § 20-5anvendt ved vurderingen av nødvendige sakskostnader
- tvisteloven § 20-9anvendt for sakskostnader for tingretten
- NS 8407omtalt som kontraktsgrunnlag for den aktuelle entreprisen
Hele dommen
BORGARTING LAGMANNSRETT
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
Avsagt: 26.09.2022
Saksnr.: 21-152543ASD-BORG/02
Dommere: Lagdommer Elisabeth Wittemann Lagdommer Lisa Vogt-Lorentzen Tilkalt dommer, tingrettsdommer Annika E. J. Lindström
Ankende part Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS Advokat Emanuel Feinberg Advokatfullmektig Anders Takvam Rekve
Ankemotpart Ok Property AS Advokat Erlend Wallevik Holstrøm
Saken gjelder krav om erstatning som følge av kontraktsbrudd.
Sakens bakgrunn
Lagmannsretten legger tingrettens beskrivelse av sakens bakgrunn, på side 2–3 i dommen, til grunn som uomtvistet:
«Saken har sin bakgrunn i en avtale 20. desember 2018 (heretter også «Aksjekjøpsavtalen») mellom Sterna Holding AS og Bentzen og Myrvold Vekst AS (sistnevnte i det følgende også omtalt som «BMV») på den ene side, og OK Property AS (heretter også «OK Property») på den annen. OK Property kjøpte aksjene i Breivollveien 25 AS, som eier eiendommen gnr. 119 bnr. 8 og 9 i Oslo kommune. OK Property er datterselskap av Self-Storage Group ASA, som driver med minilagerutleie, og formålet med kjøpet var å bygge et større lagerbygg.
Tvisten gjelder en avtaleklausul knyttet til kontrahering av entreprisen for bygging av lagerbygget på eiendommen.
I forbindelse med forhandlingene av Aksjekjøpsavtalen foreslo selgerne 14. desember 2018 at følgende formulering ble tatt inn:
«Entreprenør Hogne Myrvold AS (org.nr. 939 972 552) gis rett (men ingen plikt) til å utføre en totalentreprise for utbygging av Eiendommen, på markedsmessige vilkår og basert på et forslag til totalentrepriseavtale. Kjøper skal besørge at Selskapet sender en forespørsel til Entreprenør Hogne Myrvold AS om et tilbud på slik totalentreprise. Kjøper og/eller Selskapet har rett til å innhente tilbud fra andre aktører. Dersom andre tilbydere etter Kjøpers og/eller Selskapets oppfatning tilbyr bedre vilkår, skal Entreprenør Hogne Myrvold AS ha anledning til å justere sitt tilbud til sammenfallende vilkår med konkurrerende tilbyder.»
Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS (heretter også «HMC») er søsterselskapet til BMV.
OK Property aksepterte ikke ovennevnte formulering, og foreslo i stedet følgende formulering:
«Kjøper skal besørge at Entreprenør Hogne Myrvold AS (org.nr. 939 972 552) får anledning til å inngi tilbud på en eventuell totalentreprise på lik linje med andre entreprenører. Dersom Entreprenør Hogne Myrvold AS etter Kjøper/Selskapets oppfatning tilbyr de beste vilkår, skal Entreprenør Hogne Myrvold AS gis rett til å utføre totalentreprisen.»
Dette ble akseptert av begge parter, og ble tatt inn som punkt 11 i Aksjekjøpsavtalen. «Kjøper» er i avtalen definert som OK Property, mens «Selskapet» er målelskapet – altså Breivollveien 25C AS.
Etter at kjøpet ble gjennomført engasjerte OK Property Malling & Co Eiendomsutvikling AS (heretter også «Malling») som prosjektleder for
utbyggingsprosjektet. Det ble besluttet at entreprisen skulle gjennomføres som en såkalt samspillsentreprise. Malling sendte 25. september 2019 konkurranseinnbydelse til tre aktører – AF Gruppen Norge AS, A-Bygg Entreprenør AS og Betonmast AS (heretter henholdsvis «AF Gruppen», «A-Bygg» og «Betonmast»). Alle tre innga tilbud i oktober 2019. HMC ble ikke særskilt invitert til konkurransen, og innga heller ikke tilbud.
Malling gjennomførte en evaluering av de innkomne tilbudene, og anbefalte OK Property å inngå kontrakt med AF Gruppen.
Den 3. desember 2019 ble det inngått en såkalt samspillsavtale mellom Breivollveien 25C og AF Gruppen. Avtalen er basert på NS 8407, og AF Gruppen påtok seg å utvikle, prosjektere, kalkulere og bygge Breivollveien 25 C. Kontraktsformen er beskrevet som «en ‘åpen’ totalentreprise utført i et samspill mellom totalentreprenør og byggherre».
I september 2020 ble Hogne Myrvold, som er hovedaksjonær i både BMV og HMC, oppmerksom på at AF Gruppen var engasjert til å utføre entreprisen. Han tok derfor kontakt med OK Property. OK Property avviste at det forelå et kontraktsbrudd.
Den 9. desember 2020 tok HMC ut søksmål mot OK Property med påstand om erstatning som følge av brudd på Aksjekjøpsavtalen. OK Property innga rettidig tilsvar 5. februar 2021 der kravet ble avvist. Det ble gjennomført hovedforhandling i saken 26. og 27. august 2021.»
Oslo tingrett avsa 9. september 2021 dom med slik domsslutning:
- OK Property AS frifinnes.
- Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS dømmes til å erstatte OK Property AS’ sakskostnader med 550 000 – femhundreogfemtitusen – kroner, innen to uker fra dommen forkynnes.
Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 30.–31. august 2022 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og partsrepresentanter som avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt fire vitner.
Den ankende part, Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS, har i hovedtrekk anført:
Det foreligger kontraktsbrudd fra OK Property AS’ (heretter OK Property) side, og vilkåret om ansvarsgrunnlag er oppfylt. Klausulen i avtale 20. desember 2018 (heretter Aksjekjøpsavtalen) punkt 11 forpliktet OK Property til aktivt å invitere Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS (heretter også HMC) til anbudsrunde. Formålet var at OK Property skulle få rett til å konkurrere om byggearbeidene. Dette var en felles subjektiv forståelse hos partene. Avtalens ordlyd er klar og støttes av formålet med klausulen.
Aktivitetsplikten ble utløst av det konkrete prosjektet. Den aktuelle entreprisen var en totalentreprise. Dette følger av konkurranseinnbydelsen, kontrakten som ble inngått med AF Gruppen Norge AS (heretter AF Gruppen), og informasjon til det offentlige i forbindelse med rammesøknad i desember 2019. Samspillselementet utelukker ikke at det er en totalentreprise.
Det foreligger grovt uaktsomt brudd på kontraktsforpliktelsen. Dette får betydning for både bevisbyrden og erstatningsutmålingen. Det foreligger grov svikt i OK Propertys øverste ledelse representert ved Fabian Emil Søbak og Lars Christian Stugaard. Det var grovt uaktsomt ikke å ha systemer for å følge opp kontraktsforpliktelsen som var pådratt ti måneder tidligere.
Rettigheten etter klausulen tilkommer HMC som tredjeperson. HMC er gitt en selvstendig rett i Aksjekjøpsavtalen punkt 11 og kan gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser.
Det foreligger uansett ansvar utenfor kontrakt etter alminnelig erstatningsrettslige regler. HMC hadde en berettiget forventning om å inngi tilbud.
Det kreves erstatning for sjansetap ved kontraktbrudd. Det er spørsmål om hvor stor sannsynlighet det hadde vært for at HMC hadde vunnet kontrakten, og hva kontraktsverdien ville ha vært for HMC. Kravets størrelse er resultatet av disse to faktorene, og vil gi en forholdsmessig erstatning for selskapets tapte sjanse. Den tapte sjansen representerer en økonomisk verdi. Utmålingen beror på skjønn, både om sannsynlighetsgraden og HMCs kontraktinteresse. AF Gruppens beregnede fortjeneste i prosjektet er et naturlig utgangspunkt for vurderingen.
Det er etter dette ikke nødvendig å sannsynliggjøre at HMC mest sannsynlig hadde vunnet anbudskonkurransen. Det anføres heller ikke for lagmannsretten, men dersom retten kommer til at det er mer enn femti prosent sannsynlighet for at HMC hadde vunnet konkurransen, skal hele kontraktsverdien erstattes.
Det er nedlagt slik påstand:
- OK Property AS dømmes til å betale til å betale erstatning utmålt etter rettens skjønn til Entreprenør Hogne Myrvold & Co. AS.
- Entreprenør Hogne Myrvold & Co. AS tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Ok Property AS, har i hovedtrekk anført:
Det foreligger ikke kontraktsbrudd og dermed ikke ansvarsgrunnlag etter kontraktsretten. Hovedformålet med Aksjekjøpsavtalen var å overføre eiendomsretten til aksjene mot betaling. Det kommersielle formålet med punkt 11 i avtalen var å sørge for at HMC etter at kjøpet var gjennomført, fikk anledning til å inngi tilbud på linje med andre på en eventuell totalentreprise, ikke å pådra ansvar overfor HMC ved saklig begrunnet forbigåelse.
Klausulen ga ingen forpliktelse til å gjennomføre byggingen med en totalentreprise. Det var heller ingen plikt til å invitere dersom HMC ble ansett som ukvalifisert – det vil si ingen bedre rett enn andre som ble avvist i forhandlingene. OK Property sto uansett fritt til å velge det tilbudet som selskapet og Breivollveien 25C AS oppfattet som det beste.
Malling & Co Eiendomsutvikling AS (heretter også Malling) la opp til begrenset konkurranse om samspillsentreprise. Dette er noe annet enn en totalentreprise og omfattes ikke av Aksjekjøpsavtalen punkt 11. Det foreligger ingen referanser hos HMC fra gjennomførte samspillskontrakter, og OK Property hadde derfor rett til ikke å invitere HMC til å inngi tilbud på samspillsentreprise i konkurranse med de tre som Malling hadde vurdert som kvalifiserte. Det er derfor en saklig begrunnet forbigåelse. Det foreligger ikke kontraktsbrudd, bare en forglemmelse av å informere Malling om punkt 11 i kontrakten.
HMC har uansett ikke rett til å fremme krav for brudd på punkt 11 i avtalen. Klausulen er en sideforpliktelse, og det er kun partene i avtalen som kan gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser – begrenset til mislighold etter kjøpsloven, jf. punkt 9 i avtalen. Slik OK Propertys forpliktelse og rett til å velge anbud er formulert, er den i praksis ikke en erstatningsrettslig vernet sjanse. Det er ikke avtalt noe særskilt vederlagselement fra selgerne eller HMC for et tredjepersonsløfte.
Et eventuelt kontraktsbrudd er uansett ikke grovt uaktsomt, det skyldes en menneskelig feil – en forglemmelse fra Stugaard og Søbaks side. Det påståtte formuestapet er ikke vernet av handlenormen. Det var uklart hva OK Property skulle besørge overfor HMC. Det var ikke regulert rettsvirkninger ved brudd – hvilket underbygger at det var lave verdier på spill. HMC kunne på sin side ha opptrådt mer aktivt for å følge opp sin anførte rett etter avtalen.
Eventuell grov uaktsomhet er uansett uten betydning for bevisbyrden. Det er heller ingen bevistvil knyttet til hvem som ville ha vunnet anbudskonkurransen.
Atter subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke foreligger noe økonomisk tap. Det er ikke ført bevis for tapt fortjeneste eller at HMC hadde kapasitet til å utføre oppdraget.
Det er heller ikke ført bevis for årsakssammenheng. HMC har frafalt kravet på erstatning for den positive kontraktsinteressen. HMC har dermed ikke lidt et tap som står i
årsakssammenheng med et påstått kontraktsbrudd. Kravet som gjøres gjeldene er verdien av en tapt sjanse i en anbudskonkurranse som HMC selv anser det usannsynlig at de hadde vunnet. Det er ingen rettslig forankring i norsk rett for å utmåle erstatning for et sjansetap i dette tilfellet. En reell sjanse er ikke sannsynliggjort.
Det er lagt ned slik påstand:
- Anken forkastes.
- Entreprenør Hogne Myrvold & Co. AS dømmes til å erstatte OK Property AS' sakskostnader for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.
Lagmannsrettens vurdering
Lagmannsretten har kommet til samme resultatet som tingretten, og anken forkastes.
Ansvarsgrunnlag Lagmannsretten har i likhet med tingretten kommet til at OK Property hadde plikt til å sørge for at HMC ble invitert til å inngi tilbud på entreprisen i Breivollveien 25 C.
Kontrakter inngått mellom profesjonelle parter bør som utgangspunkt fortolkes objektivt, og slik at ordlyden må tillegges stor vekt. Dette innebærer at den som hevder en forståelse i strid med kontraktens ordlyd, har bevisbyrden for at dette var partenes felles forståelse på avtaletiden, jf. Rt-2002-1155 på side 1159. Videre uttaler Høyesterett at også subjektive fortolkningsmomenter har sin plass i næringslivets kontrakter:
«Kan det påvises at kontraktspartene har hatt en felles forståelse som avviker fra kontraktens ordlyd, må dette legges til grunn i rettsforholdet mellom dem.»
Når det gjelder tolkningen av ordlyden i punkt 11 kan lagmannsretten slutte seg til tingrettens vurdering på side 6:
«Etter tingrettens syn følger det i dette tilfellet forholdsvis klart av en naturlig språklig forståelse av ordlyden i Aksjekjøpsavtalen punkt 11 at OK Property aktivt måtte invitere HMC til anbudskonkurransen. OK Property skulle etter avtalen «besørge» at HMC får inngi tilbud. Dette forutsetter språklig sett en aktivitet. Dersom OK Property passivt kunne avvente et tilbud, er det slik tingretten ser det intet for dem å besørge. Det følger videre av avtalen at HMC skulle gis «anledning til å inngi tilbud». Dette forutsetter praktisk sett at HMC har tilgang til anbudsgrunnlaget, noe selskapet nødvendigvis måtte får fra OK Property eller deres rådgivere. Det var OK Property som var kjent med fremdriften i utbyggingsprosjektet, og som visste når et eventuelt tilbud måtte inngis for å kunne være med i vurderingen. For at HMCs «anledning» skulle ha noen realitet, måtte HMC nødvendigvis gjøres kjent med når OK Property var åpen for å vurdere tilbud, og hva slags prosjekt OK Property så for seg.
Formuleringen om at HMC skulle inngi tilbud «på lik linje med andre entreprenører» endrer ikke rettens syn. Dette må forstås som en presisering av at HMC ikke kunne forvente å inngi tilbud som eneste entreprenør.»
Lagmannsretten er videre enig med tingretten i at en slik tolkning av klausulens ordlyd stemmer overens med formålet, og kan slutte seg til tingrettens vurdering på side 6:
«Ovennevnte ordlydstolkning samsvarer etter tingrettens syn godt med formålet bak Aksjekjøpsavtalen punkt 11. Det er vanskelig å se det annerledes enn at HMC forsøkte å sikre seg en reell adgang til å konkurrere om oppdraget, og at det var dette OK Property aksepterte. For at dette formålet skulle realiseres måtte HMC tas med i den ordinære prosessen OK Property la opp for kontrahering av entreprenør. Dersom avtalen skulle tolkes slik at HMC skulle vurderes på samme måte som alle andre entreprenører i Norge, ville den overhodet ikke ha noen realitet. Dette er i strid med operasjonshensynet, og vil dessuten innebære at bestemmelsen ikke har noen kommersielt fornuftig formål.»
Lagmannsretten tilføyer at det ikke er holdepunkter for annet enn at dette også var partenes felles forståelse ved avtaleinngåelsen. Lagmannsretten viser her til Hogne Myrvolds forklaring om bakgrunnen for at HMC via Bentzen og Myrvold vekst AS (heretter BMV) ville ha med en klausul om adgang til å konkurrere om entreprisen. Det vises også til Lars Christian Stugaards forklaring for lagmannsretten. Stugaard, som representerte kjøpersiden i forhandlingene, forklarte at det for kjøpersiden var avgjørende at de sto fritt i valg av entreprenør, og at det ikke var aktuelt å gi HMC noen fortrinnsrett. Da den endelige klausulen ble inntatt i avtalen, var det etter forsikring fra kjøpersidens advokat om at HMC bare skulle gis rett til å delta i anbud på totalentreprise, og at den ikke innebar noen risiko for å måtte gi HMC fortrinnsrett. Videre forklarte Stugaard at han oppfattet megleren slik at han mente at klausulen burde stå i Aksjekjøpsavtalen, for å få den i havn.
OK Property har anført at en aktivitetsplikt uansett var begrenset til en «eventuell totalentreprise», og at plikten til å invitere HMC ikke omfattet den konkrete konkurransen som gjaldt en samspillsentreprise. Partene er ikke enige om at samspillsentreprisen i Breivollveien 25 C er å anse som en totalentreprise i den forstand begrepet er brukt i punkt 11 i Aksjekjøpsavtalen, slik tingretten har lagt til grunn.
En samspillsentreprise eller samspillskontrakt innebærer et nært samarbeid mellom byggherre og entreprenør, basert på åpenhet og tillit. Slik lagmannsretten forstår det, er samspillselementet noe mer og kommer i tillegg til en ordinær totalentreprise. I På rett grunn, Festskrift til Norsk Forening for Bygge- og Entrepriserett, 2010, har advokat Olav Bergsaker beskrevet samspillskontrakt blant annet slik:
«Vederlaget i samspillkontrakter er som oftest basert på avregning basert på prosjektkostnadene, men kombinert med omfattende incitamenter i form av deling av risiko og ulike bonusordninger.
[…] Tanken bak samspill er at man skal dra nytte av partenes respektive kompetanse og erfaring. Gjennom en særlig organisering ønsker man å oppnå et optimalt byggeri og til en lavere pris enn ved tradisjonell prissetting. Dette innebærer både en tilpasset organisering og ansvarsfordeling i prosjekterings- og byggefasen, og særlige økonomiske virkemidler. Tanken er at partene i større grad enn ved en tradisjonell entrepriseform skal ha en felles økonomisk målsetting, og at dette skal bevirke en lavere pris på arbeidet.»
I konkurranseinnbydelsen 25. september 2019 for prosjektet i Breivollveien 15 B/C er det i overskriften angitt «Entreprise: Åpen totalentreprise i samspill (NS 8407)». Det fremgår av punkt 6 at oppdraget skal reguleres av «NS 8407 Alminnelige kontrakts bestemmelser for totalentreprise», mens det i punkt 7 fremgår at det «ønskes åpen totalentreprise gjennom samspill», før innholdet de ulike fasene i samspillet beskrives. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at samspillsmodellen kombinert med NS 8407 ble valgt fremfor en ordinær totalentreprise, fordi det forelå noen usikre forhold knyttet til grunnforholdene og at byggearbeidet ville ligge tett opptil faresone for høyspent. Videre at beslutningen om dette ble truffet kort tid før utsendelse av konkurranseinnbydelsen. Det vises til forklaringen fra sivilingeniør og prosjektleder Frode Seglem i Malling som var byggherrens prosjektleder i byggeprosjektet. Seglem forklarte også at valget av samspillsentreprise fikk betydning for hvilke entreprenører som ble invitert til å inngi anbud.
Lagmannsretten mener at OK Propertys plikt til å sørge for at HMC fikk anledning til å inngi anbud, besto selv om det ble invitert til en «Åpen totalentreprise i samspill». Lagmannsretten kan ikke se annet enn at ordlyden i seg selv underbygger forpliktelsen. Både kontraktsinnbydelsen og den endelige samspillsavtalen med AF Gruppen, bruker begrepene «totalentreprise» og «totalentreprenør», og viser til NS 8407 som kontraktgrunnlag i tillegg til samspillsbestemmelser. Videre mener lagmannsretten at formålet med klausulen og partenes felles forståelse underbygger det samme. Formålet med klausulen, sett i sammenheng med aksjekjøpet, var å gi HMC anledning til å delta i anbudskonkurransen om byggeprosjektet, og entrepriseform var ikke noe avgjørende kriterium. Dette var også partenes felles oppfatning på avtaletidspunktet. Lagmannsretten mener dette underbygges av forklaringen til Stugaard om at HMC, sett i ettertid, burde blitt invitert til å inngi tilbud selv om det ble besluttet å invitere til åpen totalentreprise i samspill.
OK Property har videre gjort gjeldende at Aksjekjøpsavtalen punkt 11 ikke kan påberopes av HMC som tredjeperson og ikke part i avtalen.
Det er på det rene og ikke omtvistet at avtaler kan ha tredjepersonsvirkninger. Slike såkalte tredjemannsavtaler forutsetter imidlertid at løftemottaker, her HMC, gis en selvstendig rett
etter avtalen, jf. f.eks. Woxholth, Avtalerett, 2018, side 186. Dette beror naturlig nok på en tolkning av avtalen.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at avtalen må forstås slik at den gir HMC en selvstendig rettighet som kan påberopes direkte overfor OK Property. Det følger av ordlyden at det er HMC alene som er begunstiget etter klausulen. Det er ikke regulert noen mekanismer i avtalen for at noen på selgersiden skal kunne håndheve rettigheten. Formålet med punkt 11 var at HMC skulle gis rett til å inngi tilbud på entreprisen. Tilblivelsen av punkt 11 underbygger at det var viktig for selgersiden å sikre HMC rettigheten. Det er på det rene at selgersiden – helt på tampen av forhandlingene – foreslo en ren fortrinnsrett for HMC til entreprisen. Denne var på linje med punkt 13 i aksjeeieravtale mellom Unum Invest AS og BMV vedrørende aksjeinnehav i Breivollveien 25C AS – hvor partene var enige om å gi HMC fortrinnsrett til totalentreprisen. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det på selgersiden var viktig å videreføre eller sikre HMCs rett til totalentreprisen også etter overføringen av aksjene, og at denne til slutt ble begrenset til en rett til å delta i konkurranse om entreprisen.
At retten for HMC til å inngi anbud likevel var et vesentlig element for selgersiden, var Stugaard innforstått med. Det vises til hans forklaring om at forhandlingene i realiteten var ferdige, men stoppet opp da kravet om fortrinnsrett for HMC til entreprisen kom opp, og at partene ble enige om den aktuelle ordlyden for å komme videre i prosessen. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at formålet med og begge parters forståelse av klausulen ved avtaleinngåelsen, var å sikre HMC en selvstendig rettighet.
Lagmannsretten kan ikke se at Aksjekjøpsavtalen punkt 9 tilsier en annen vurdering, og kan i det vesentligste slutte seg til tingrettens vurdering på side 7–8:
«OK Property har videre vist til at Aksjekjøpsavtalen punkt 9 eksplisitt regulerer misligholdsbeføyelser, og at det bare er partene som gis rett til å gjøre slike gjeldende. Tingretten er enig i at punkt 9 gir partene rett til å gjøre misligholdsbeføyelser etter kjøpsloven gjeldende. Etter tingrettens syn er det imidlertid ikke grunnlag for noen antitetisk tolkning av bestemmelsen. Avtalens punkt 11 skiller seg som nevnt fra de øvrige bestemmelser i avtalen nettopp ved at tredjemann begunstiges. Formålet med bestemmelsen, jf. ovenfor, taler med styrke for at HMC skal kunne håndheve den rett som etableres i punkt 11 og ordlyden i punkt 9 er ikke til hinder for at tredjemann kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende.»
Lagmannsretten har etter dette kommet til at det foreligger kontraktsbrudd da OK Property ikke sørget for at HMC fikk inngi tilbud i anbudskonkurransen – og at HMC kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende overfor OK Property.
Skyldgrad OK Property har gjort gjeldede at det skyltes en forglemmelse fra deres side at HMC ikke ble invitert til anbudskonkurransen.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at OK Property ved Søbak verken ble gjort eller gjorde seg kjent med punkt 11 i Aksjekjøpsavtalen. Lagmannsretten forstår Søbaks forklaring slik at fra hans ståsted var avtalen en standard meglerkontrakt som han var godt kjent med fra tidligere, og han hadde derfor ikke noe incitament til å studere de enkelte punktene i kontrakten nærmere da han mottok den. Han kunne ikke huske at Stugaard gjorde ham eksplisitt oppmerksom på klausulen i punkt 11. Stugaard kunne heller ikke huske at han eksplisitt hadde nevnt klausulen for Søbak.
Det er ingen holdepunkter for at Malling var kjent med klausulen i punkt 11 før anbudsinnbydelsen. Tvert om fremgår det av e-postkorrespondanse høsten 2020 mellom Hogne Myrvold og prosjektleder Seglem, at Malling ikke var kjent med klausulen.
For lagmannsrettens konklusjon vil det ikke ha noen avgjørende betydning om OK Property har gjort seg skyldig i grovt uaktsomt kontraktsbrudd. Lagmannsretten bemerker likevel at den i likhet med tingretten mener det ble begått en feil fra OK Propertys side ved Stugaard og Søbak, som kan bedømmes som grovt uaktsom. Lagmannsretten kan i det vesentligste slutte seg til tingrettens begrunnelse på side 8 i dommen:
«Retten er enig i at OK Propertys kontraktsbrudd var grovt uaktsomt. Etter rettens syn fulgte forpliktelsen til å invitere HMC i en anbudskonkurranse klart og entydig av kontraktens ordlyd. Bakgrunnen for at HMC ikke ble invitert til å inngi tilbud synes å skyldes at OK Property som selskap ikke hadde oversikt over sine kontraktsforpliktelser. Det er i seg selv en markert svikt i ledelsesfunksjoner at selskapet ikke har systemer for å overholde denne typen avtaleforpliktelser.
[…] Søbak var også den som hadde kontakt med Malling i forbindelse med invitasjon til anbudskonkurransen, og som således var «hands on» i den forbindelse. Søbaks håndtering av tredjemannsløftet til HMC var etter tingrettens syn et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte, som OK Property hefter for.»
Årsakssammenheng og økonomisk tap I tillegg til krav om ansvarsgrunnlag er det vilkår for erstatningsansvar at det foreligger et økonomisk tap som står i adekvat årsakssammenheng med kontraktsbruddet. Det er i utgangspunktet skadelidte som må sannsynliggjøre at kontraktsbruddet har medført et økonomisk tap.
Det klare utgangspunktet i norsk erstatningsrett er at skadelidte skal stilles økonomisk som om den ansvarsbetingende handlingen ikke hadde skjedd, jf. Rt-2003-400 avsnitt 49 som er fulgt opp i blant annet HR-2021-967-A avsnitt 27–28. For å besvare spørsmålet om hva som hadde blitt resultatet dersom OK Property hadde sørget for at HMC fikk anledning til
å inngi tilbud, må det foretas en kontrafaktisk bevisvurdering. Det er skadevolder, her OK Property, som har bevisbyrden for den usikkerheten som knytter seg til det hypotetiske hendelsesforløpet, jf. Rt-2003-400 avsnitt 49 og HR-2021-967-A avsnitt 31.
Lagmannsretten mener det ikke er tvilsomt at HMC ville inngitt tilbud dersom kontraktsbruddet ikke hadde skjedd, og at HMC dermed mistet en mulighet til å vinne konkurransen om entreprisen. Det erstatningsrettslige utgangspunktet er da at den tapte muligheten utgjør et økonomisk tap bare dersom muligheten mest sannsynlig ville blitt realisert i det hypotetiske hendelsesforløpet – forutsatt at HMC ville oppnådd en økonomiske fortjeneste.
Tingretten kom til at HMC ville inngitt anbud, men at det ikke var godtgjort at selskapet mest sannsynlig ville ha vunnet anbudet i konkurranse med AF Gruppen og de øvrige tilbyderne. Det var etter dette ikke noe økonomisk tap i form av positiv kontraktsinteresse. Tingretten avviste at den tapte muligheten i seg selv var erstatningsrettslig vernet.
For lagmannsretten har HMC ikke krevd erstatning for den positive kontraktsinteressen – men for selve sjansen som gikk tapt da selskapet ikke fikk anledning til å inngi anbud. Det er gjort gjeldende at det økonomiske tapet – erstatningskravet – er produktet av sannsynligheten for at HMC ville ha vunnet og den sannsynlige kontraktsverdien for HMC. Samtidig er det anført at dersom lagmannsretten vurderer det som mer enn femti prosent sannsynlig at HMC ville ha vunnet anbudskonkurransen, så har HMC krav på full erstatning – ikke forholdsmessig erstatning avhengig av sannsynlighetsgraden.
Lagmannsretten skal etter dette ikke ta stilling til om HMC mest sannsynlig ville ha vunnet anbudskonkurransen, og derfor har gått glipp av den positive kontraktsinteressen som følge av kontraktsbruddet. Etter bevisførselen er det imidlertid grunn til å bemerke at lagmannsretten er enig i tingrettens vurdering i dette spørsmålet, jf. tingrettens dom side 11–14. Lagmannsretten peker særlig på at Malling ved prosjektleder Seglem mente at det var behov for en stor entreprenør i prosjektet. For Malling var det blant annet viktig at entreprenøren hadde dokumentert erfaring fra samspillsentreprise, all den tid det var risikoelementer i prosjektet som tilsa en slik entrepriseform. Dette ble tillagt stor vekt allerede da det ble besluttet at store entreprenører som AF Gruppen, A-Bygg Entreprenør AS og Betonmast AS skulle inviteres til anbudskonkurransen, og senere i evalueringen av tilbudene. Prosjektleder Seglems vurdering av dette ble gjort uten at han hadde kjennskap til OK Propertys forpliktelse til å sørge for at HMC ble invitert til anbudskonkurransen.
I følge Hogne Myrvolds forklaring hadde HMC ingen skriftlig dokumentasjon på erfaring fra samspillsentrepriser som kunne vært lagt frem som referanse i anbudsrunden. Dette underbygger at det ikke er mest sannsynlig at HMC ville vunnet anbudskonkurransen, og det er ikke sannsynliggjort årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og tapt positiv kontraktsinteresse.
Lagmannsretten går over til å vurdere om det er rettslig grunnlag for erstatning for tapet av selve sjansen til å delta i anbudskonkurransen, selv om det ikke er mest sannsynlig at HMC ville fått tilslaget. HMC har vist til, og kravet forutsetter at en sjanse eller en mulighet til å delta i et marked eller i en konkurranse om en kontrakt, har en økonomisk verdi i seg selv – og at det er denne verdien som har gått tapt ved kontraktsbruddet. Hvilken verdi, om noen, den kontraktsfestede retten til å bli invitert til å delta i anbudskonkurransen hadde for HMC på forhånd, er vanskelig å fastslå, og har heller ikke vært noe tema i saken. HMC har knyttet verdien til en etterfølgende vurdering av graden av sannsynligheten for at selskapet hadde vunnet anbudskonkurransen, sammenhold med sannsynlig kontraktsverdi.
Lagmannsretten kan vanskelig se annet enn at en slik tilnærming innebærer en fravikelse av det klare utgangspunktet om krav til sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og et økonomisk tap.
Det er enighet om at det ikke finnes rettspraksis som etablerer et erstatningsrettslig vern for tap av en reell mulighet som sådan.
HMC har gjort gjeldende at prevensjons-, reparasjons- og oppfyllelseshensyn med styrke taler for at tapt sjanse gis erstatningsrettslig vern ved kontraktsbrudd – og at kontraktsbrudd som det foreliggende, ellers aldri vil få konsekvenser. Det er fremhevet at kontraktsretten på dette punktet skiller seg fra anbudsretten – og at det gjelder et særlig behov for erstatningsrettslig vern i kontraktsretten.
Til støtte for sitt syn har HMC vist til Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3 utg. 2021, side 583-584 hvor det fremgår:
Det kan være aktuelt å gi erstatning for et sjansetap. UNIDROIT Principles art. 7.4.3 har utfyllende regler om utmålingsspørsmål. I art. 7.4.3
(1) heter det at «[c]ompensation is due only for harm, including future harm, that is established with a reasonable degree of certainty». Dette er i tråd med prinsippet om sannsynlighetsovervekt etter norsk rett. Videre fastslår art. 7.4.3
(2) at «[c]Compensation may be due for the loss of a chance in proportion to the probability of its occurence». […]
Det som kjennetegner dette proporsjonalitetsprinsippet, er at overvektsprinsippet forlates, og at det gis erstatning for tap av en sjanse proporsjonalt med muligheten for at sjansen hadde materialisert seg. Prinsippet kan ikke oppfattes som et motstykke til overvektsprinsippet; det er selve muligheten – som er et faktum – for å lykkes, som verdsettes som et aktivum. Dersom sannsynlighetsovervekt kan etableres, må det kunne kreves full erstatning. Meget kan etter dette tale for at et tilsvarende proporsjonalitetsprinsipp ved sjansetap må gjelde også etter norsk rett. Utmålingsprinsippet vil eksempelvis kunne være aktuelt å anvende der mislighold fører til at et selskap ikke kommer med i konkurransen om et marked.
Hagstrøm viser også til Simonsen, Prekontraktuelt ansvar, 1997, side 820 ff., som drøfter muligheten for erstatningsrettslig vern av sjansetap i norsk rett. Spørsmålet er også drøftet i relasjon til brudd på EØS-rettslige anskaffelsesregler, jf. videre henvisninger i tingrettens dom på side 9.
Hagstrøm har i ovennevnte bok trukket frem Rt-1930-685, Rt-1968-572 og Rt-1970-871 som eksempler på avgjørelser hvor sjansetap er anvendt som et utmålingsprinsipp. HMC har i tillegg pekt på LH-2009-62599. I disse avgjørelsene er det slik lagmannsretten forstår det, etablert sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og et økonomisk tap, og sjanseelementet inngår bare som et ledd i en skjønnsmessig erstatningsutmåling. En skjønnsmessig beregning av et usikkert tap, er noe annet enn erstatningsrettslig vern for en tapt mulighet. Heller ikke henvisningen til UNIDROIT principles of international commercial contracts 2016 artikkel 7.4.3
(2) underbygger at en tapt sjanse som sådan er erstatningsrettslig vernet etter norsk rett.
Spørsmålet ble helt kort berørt i LF-2015-187242 som gjaldt Fosen-Linjens krav på blant annet positiv kontraktsinteresse etter avlysning av en offentlig anbudskonkurranse. Det var for lagmannsretten subsidiært krevd erstatning for tap av «reell mulighet». Frostating lagmannsrett fastslo for det første at kravet måtte anses som et alternativt grunnlag for å oppnå den positive kontraktsinteressen – eller deler av den. Dernest avviste lagmannsretten at det er grunnlag i norsk rett for å få erstattet et slikt sjansetap:
«Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for erstatning til Fosen-Linjen for tap av «reell mulighet». Instituttet er ukjent i Norge, og synes å ha beskjeden utbredelse i Europa, jf. imidlertid General Court's dom av 27. april 2016 avsnitt 271 – 271, 278 og 280. En eventuell innføring av rettsinstituttet i Norge synes å være en lovgiveroppgave. Erstatning for tap av «reell interesse» er uansett ikke aktuell i den foreliggende saken, fordi Fosen-Linjen ikke kunne få tildelt kontrakten fra AtB, jf. over.»
Dommen er overprøvd i HR-2019-1801-A (Fosen-Linjen). I ankesaken var spørsmålet om erstatning for tapt fortjeneste, begrenset til spørsmålet om det forelå ansvarsgrunnlag, hvilket Høyesterett kom til at det ikke gjorde, jf. avsnitt 103. Høyesterett hadde ikke foranledning til å behandle det aktuelle spørsmålet om tap av reell mulighet.
Lagmannsretten er enig i at rettsreglene må innrettes slik at kontraktspartene har incitament til å oppfylle sine forpliktelser. Lagmannsretten er imidlertid ikke enig i at erstatningsreglene ved kontraktsbrudd er uten slik effekt. Den parten som begår kontraktsbrudd, risikerer erstatningsansvar også etter gjeldende erstatningsrett. Bevisbyrden kan snus dersom det er utvist grov uaktsomhet. Det er kontraktsbryteren – skadevolder – som har bevisbyrden for usikkerheten knyttet til et hypotetisk hendelsesforløp, og erstatning kan til dels utmåles skjønnsmessig. I kontraktsforhold vil
partene også stå fritt til å avtale hvilke sanksjoner som skal inntre ved kontraktsbrudd - uavhengig av erstatningsretten.
Oppsummert kan lagmannsretten ikke se at det er rettslig grunnlag for å fravike det klare utgangspunktet om krav til sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og et økonomisk tap. Reelle hensyn kan heller ikke begrunne en slik løsning.
Lagmannsretten har i likhet med tingretten kommet til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at HMC ville ha vunnet konkurransen om entreprisen dersom selskapet hadde fått anledning til å delta. Utover dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere graden av sannsynlighet for at HMC hadde vunnet anbudskonkurransen. Kravet om erstatning fører ikke frem, og anken forkastes.
Sakskostnader OK Property har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Lagmannsretten har vurdert, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig helt eller delvis å frita HMC for erstatningsansvaret, jf. § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om avgjørelsen. Lagmannsretten kan heller ikke se at OK Property har avslått et rimelig forlikstilbud – slik det ble fremsatt 11. august 2022. Sakskostnadene for tingretten avgjøres på samme måte, jf. tvisteloven § 20-9 første ledd.
For lagmannsretten har advokat Holstrøm fremlagt en kostnadsoppgave på 590 270,40 kroner som i sin helhet er advokatsalær. Inkludert merverdiavgift er kravet på 737 838 kroner. Det er angitt 38,42 timer frem til innsendelse av anketilsvaret, og deretter 65,90 timer til saksforberedelse frem til ankeforhandlingen. Timeprisen ligger i snitt rundt 6 220 kroner inkludert merverdiavgift. HMC har gjort gjeldende at kravet er for høyt.
Etter lagmannsrettens oppfatning er kravet for høyt, jf. tvisteloven § 20-5 om at full erstatning skal dekke partens nødvendige kostnader ved saken, og at det kan legges vekt på om det ut fra sakens betydning har vært rimelig å pådra dem. Tvisteverdien slik den er anslått i tingrettens dom side 15, kan ikke forsvare kostnader på dette nivået. OK Property vant saken for tingretten. Ankesaken er relativt avgrenset og står i samme stilling som for tingretten. Saken reiser ikke spesielt vanskelige faktiske eller rettslige spørsmål. Riktignok har motparten lagt opp til rettsutvikling og prosedert på et erstatningsrettslig grunnlag som nok har krevd en del forberedelser utover det vanlige, men dette grunnlaget var ikke nytt for lagmannsretten, og ankesaken kan samlet vurdert ikke forsvare nær 40 timer frem til inngivelse av anketilsvar og 65 timer saksforberedelse utover dette. Det legges her vekt på at timeprisen i seg selv forutsetter en effektiv saksforberedelse. Lagmannsretten fastsetter erstatningen for kostnader skjønnsmessig til 520 000 kroner inkludert merverdiavgift.
Tingretten fastsatte erstatningen for sakskostnader for tingretten til 550 000 kroner etter en reduksjon fra kravet på 950 114 kroner. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse, og domsslutningen punkt 2 i tingrettens dom blir stående.
Dommen er enstemmig.
D O M S S L U T N I N G
- Anken forkastes.
- I sakskostnader for lagmannsretten betaler Entreprenør Hogne Myrvold & Co AS 520 000 – femhundreogtjuetusen – kroner til OK Property AS innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Elisabeth Wittemann Lisa Vogt-Lorentzen Annika E. J. Lindström
Dokument i samsvar med undertegnet original. Madeleine Eliassen (signert elektronisk).