Oslo tingrett: ingen forføyning mot Sporveiens tildeling

Hovedspørsmålet var om Sporveiens evalueringsmodell i en konkurranse med forhandlinger var ulovlig eller ga ulovlige utslag, slik at oppdragsgiver hadde plikt til å avlyse konkurransen. Retten vurderte særlig om modellens konkrete utslag forskjøv den oppgitte vekten mellom pris og kvalitet i strid med LOA § 4.

Sporveien AS kunngjorde 5. mai 2021 en konkurranse med forhandlinger etter forsyningsforskriften del I og II om rådgivningstjenester til prosjektet «nye Majorstuen T-baneknutepunkt». Oppdraget var estimert til 250 millioner kroner og gjaldt et omfattende og komplekst infrastrukturprosjekt. Fem leverandører ble prekvalifisert og leverte tilbud, herunder Rambøll Norge AS. Tildeling skulle skje til tilbudet med beste forhold mellom pris og kvalitet, der pris var vektet 40 prosent og to kvalitetskriterier 30 prosent hver. Konkurransegrunnlaget angav kriteriene og underpunkter, men ikke nærmere evalueringsmetode. Sporveien utarbeidet før tilbudsåpning en intern evalueringsguide som ble låst før åpning. Pris ble evaluert lineært, mens kvalitet ble vurdert relativt til beste tilbud. Etter forhandlinger leverte alle fem reviderte tilbud. Rambøll hadde lavest pris med 179 756 000 kroner, mens AJ/NC hadde høyest pris med 230 938 000 kroner. AJ/NC ble likevel innstilt som vinner 23. august 2021 etter å ha fått toppscore på begge kvalitetskriterier. Rambøll begjærte midlertidig forføyning og gjorde gjeldende at evalueringsmodellen var ulovlig, at tildelingskriteriene ga ubegrenset valgfrihet, og at evalueringen bygget på feil faktum.

Retten tok utgangspunkt i vilkårene for midlertidig forføyning og vurderte først om Rambøll hadde sannsynliggjort et hovedkrav. Det påberopte hovedkravet var at Sporveien hadde plikt til å avlyse konkurransen fordi det var begått feil som kunne ha påvirket utfallet og som ikke kunne repareres på annen måte enn ved avlysning. Tingretten viste til lagmannsretts- og KOFA-praksis om at avlysningsplikt forutsetter en relevant feil og at feilen kan ha påvirket utfallet eller deltakelsen i konkurransen.

Retten avviste først de subsidiære anførslene. Tildelingskriteriene ga etter rettens syn ikke oppdragsgiver ubegrenset valgfrihet etter forsyningsforskriften § 14-1 femte ledd. Det var angitt tre kriterier, og for kvalitetskriteriene var det listet flere underpunkter som bandt evalueringen innenfor gitte rammer. Retten fant heller ikke bevist at evalueringen bygget på feil faktum av slik betydning at rangeringen kunne være påvirket, og heller ikke at begrunnelsen var mangelfull på en måte som kunne føre til avlysningsplikt.

Kjernen i saken var dermed om evalueringsmodellen var ulovlig i den konkrete konkurransen. Retten fremhevet at regelverket ikke gir detaljerte regler om evalueringsmetode, utover kravene som følger av LOA § 4 og forbudet mot å endre tildelingskriterier eller deres relative vekt. Med henvisning til blant annet C-6/15 Dimarso, Rt-2007-1783, lagmannsrettspraksis og KOFA la retten til grunn at valg av evalueringsmetode i stor grad hører under oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn, og at terskelen for å underkjenne modellen er høy. Domstolskontrollen knytter seg til om metoden og de konkrete utslagene er saklige, forsvarlige og forenlige med grunnprinsippene.

Retten fant at den lineære prismodellen og den relative, proporsjonale kvalitetsmodellen lå innenfor det som måtte forventes. Det var ikke i strid med forutberegnelighetskravet at evalueringsguiden ikke var gjort kjent før tilbudsfristen, så lenge den var fastsatt før tilbudsåpning og ikke endret kriterier eller vekting. Retten la videre til grunn at den relative modellen kunne gi store poengutslag på kvalitet selv om alle tilbyderne var høyt kvalifiserte og tilbudene gjennomgående gode.

Ved vurderingen av de konkrete utslagene fant retten ikke grunnlag for å tilsidesette Sporveiens skjønn. Hjelpeberegninger om betalingsvillighet viste at kvalitet hadde stor betydning, men retten mente dette måtte ses i lys av at rådgivningsanskaffelsen gjaldt et hovedprosjekt til om lag 5,9 milliarder kroner. Retten viste også til at Rambøll hadde lagt seg svært lavt i pris etter forhandlingene. Etter en totalvurdering fant retten ikke sannsynliggjort at tildelingskriterienes relative vekt var forskjøvet, eller at skjønnet var vilkårlig, sterkt urimelig eller i strid med LOA § 4.

Oslo tingrett kom til at Rambøll ikke hadde sannsynliggjort noe hovedkrav om avlysningsplikt. Det var ikke påvist at evalueringsmodellen var ulovlig, at den ga ulovlige utslag, eller at tildelingskriterienes relative vekt var forskjøvet i den konkrete konkurransen. De øvrige anførte feilene kunne heller ikke føre frem. Begjæringen om midlertidig forføyning ble derfor ikke tatt til følge. Sporveien fikk medhold fullt ut og ble tilkjent sakskostnader med 395 225 kroner.

Kjennelsen illustrerer at oppdragsgiver i forsyningssektoren har et vidt handlingsrom ved valg og utforming av evalueringsmetode, så lenge metoden fastsettes før tilbudsåpning og ikke endrer tildelingskriterier eller deres oppgitte vekt. Den viser også at domstolene er tilbakeholdne med å overprøve innkjøpsfaglig skjønn, særlig ved kvalitative vurderinger. For praksis er avgjørelsen et eksempel på at store utslag på kvalitet ikke i seg selv innebærer ulovlig vektingsforskyvning. Saken understreker samtidig betydningen av å kunne dokumentere evalueringsprosessen, herunder at intern evalueringsguide er fastsatt på forhånd og at modellen anvendes konsekvent.