FOA — Forum for offentlige anskaffelser

Norsk dom

Borgarting: EFTA-konvensjonen hindret ikke gevinstbeskatning

Borgarting lagmannsrett prøvde gyldigheten av et vedtak fra Skatteklagenemnda om beskatning av gevinst ved et norsk selskaps salg av aksjer i et sveitsisk selskap. Lagmannsretten kom til at EFTA-konvensjonen artiklene 23 og 28 ikke begrenser Norges adgang til å skattlegge gevinsten. Staten v/Skatteetaten fikk dermed medhold, og tingrettens frifinnelse ble opprettholdt.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var om EFTA-konvensjonen artiklene 23 og 28 begrenser Norges adgang til å skattlegge et norsk selskaps gevinst ved salg av aksjer i et sveitsisk selskap. Et sentralt tolkningsspørsmål var om EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 måtte forstås på samme måte som EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1.

Faktum

Inmonitor AS var et norsk holdingselskap som gjennom eierskap i Sportradar AG, et sveitsisk morselskap i et internasjonalt konsern innen sportsdata, realiserte gevinster ved aksjesalg i 2012 og 2014. Ved salget i 2014 solgte Inmonitor AS seg ned fra 17,9 til 15,8 prosent eierandel og oppnådde en gevinst på 97 864 937 kroner. Etter kontroll konkluderte Skatteetaten med at fritaksmetoden i skatteloven § 2-38 tredje ledd ikke kom til anvendelse fordi Sportradar AG var hjemmehørende i et lavskatteland utenfor EØS, nemlig Sveits. Skattekontoret endret ligningen for 2012 og 2014. Ved klage kom Skatteklagenemnda til at det ikke forelå endringsadgang for 2012, men opprettholdt beskatningen for 2014. Nemnda vurderte både formell og effektiv beskatning i Sveits og kom til at selskapet var hjemmehørende i et lavskatteland. Inmonitor AS ble senere slettet, og rettigheter og forpliktelser ble videreført til Hestkamben AS og Petfor Invest AS. Disse reiste søksmål med krav om at vedtaket for 2014 skulle oppheves fordi EFTA-konvensjonen etter deres syn medførte at fritaksmetoden måtte gis anvendelse også for Sveits.

Rettens vurdering

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at gevinsten etter norsk intern rett var skattepliktig dersom EFTA-konvensjonen ikke begrenset beskatningsadgangen. Retten redegjorde for fritaksmetoden i skatteloven § 2-38 og formålet om å hindre kjedebeskatning, men pekte samtidig på at lovgiver hadde avgrenset ordningen mot investeringer i lavskatteland utenfor EØS. Det var ikke omtvistet for lagmannsretten at Sveits i denne saken måtte anses som et lavskatteland etter bestemmelsen.

Det sentrale spørsmålet ble derfor om EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 om etablering, eventuelt artikkel 28 om kapitalbevegelser, måtte tolkes slik at Norge ikke kunne skattlegge gevinsten. Lagmannsretten anvendte de alminnelige prinsippene for traktattolkning etter Wien-konvensjonen og la vekt på ordlyd, kontekst, formål og traktatforarbeider.

Retten fremhevet at EFTA-konvensjonen og EØS-avtalen har ulik karakter. EØS-avtalen er en mer integrert og dynamisk ordning med overnasjonale trekk, mekanismer for løpende innlemmelse av EU-regelverk og en klar målsetting om ensartet fortolkning. EFTA-konvensjonen ble derimot beskrevet som en alminnelig folkerettslig frihandelsavtale uten tilsvarende institusjonell og dynamisk struktur. Selv om ordlyden i EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 har likhetstrekk med EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1, mente lagmannsretten at dette ikke var tilstrekkelig til å tolke bestemmelsene likt.

Forarbeidene til revisjonen av EFTA-konvensjonen i 2001 stod sentralt i vurderingen. Lagmannsretten viste til rapporter fra ekspertgrupper og styringsgruppen som etter rettens syn klart viste at ulike EØS-modeller var vurdert og forkastet for investeringskapittelet. Resultatet skulle i stedet være et instrument av «traditional international law», ikke et EØS-lignende regime. Dette talte med styrke mot at artikkel 23 skulle forstås i lys av EØS-avtalen artikkel 31 med tilhørende EU- og EFTA-rettspraksis.

Lagmannsretten fant heller ikke støtte i stortingsproposisjonen, islandsk rett, sveitsisk materiale eller notater fra EFTA-sekretariatet for at artikkel 23 skulle gis et slikt innhold. På denne bakgrunn kom retten til at EFTA-konvensjonen artiklene 23 og 28 ikke begrenser Norges adgang til å skattlegge et norsk selskap for gevinst ved salg av aksjer i et sveitsisk selskap. Retten fant derfor ikke grunn til å gå inn på statens subsidiære anførsler. Lagmannsretten bemerket dessuten kort at den var enig med Skatteklagenemnda i synet på forholdet mellom norsk intern rett og eventuelle folkerettslige forpliktelser på dette området.

Konklusjon

Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten. Skatteklagenemndas vedtak om beskatning av Inmonitor AS’ gevinst ved aksjesalget i 2014 bygget ikke på feil rettsanvendelse. EFTA-konvensjonen artikkel 23 og artikkel 28 ga ikke grunnlag for å utvide fritaksmetoden i skatteloven § 2-38 tredje ledd til å omfatte den aktuelle investeringen i Sveits. Anken fra Hestkamben AS og Petfor Invest AS førte derfor ikke frem, og staten v/Skatteetaten ble frifunnet.

Praktisk betydning

Dommen gjelder ikke offentlige anskaffelser, men illustrerer generelle metodespørsmål ved traktattolkning og forholdet mellom norsk intern rett og folkerettslige forpliktelser. Særlig viser den at lik ordlyd i to internasjonale avtaler ikke uten videre innebærer likt rettslig innhold. Retten la stor vekt på konvensjonenes system, formål og forarbeider. Dommen er derfor praktisk viktig som eksempel på en restriktiv tilnærming til å bygge rettigheter direkte på EFTA-konvensjonen der avtaleteksten ikke uttrykkelig etablerer en EØS-lignende ordning.

Refererte rettskilder

  • skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav afritaksmetoden og unntaket for lavskatteland utenfor EØS
  • skatteloven § 10-63henvisning ved vurderingen av lavskatteland
  • skatteloven § 10-64 bokstav bvilkåret om reell etablering og reell økonomisk aktivitet i EØS
  • skatteloven § 5-1utgangspunktet om skatteplikt for fordel vunnet ved kapital
  • skatteloven § 5-20avkastning på aksje som kapitalinntekt
  • skatteloven § 10-31gevinst og tap ved realisasjon av aksje
  • skatteloven § 6-2fradrag for tap ved realisasjon
  • EFTA-konvensjonen artikkel 23etableringsretten og spørsmålet om den begrenser beskatning
  • EFTA-konvensjonen artikkel 28fri kapitalbevegelse som alternativt grunnlag
  • EØS-avtalen artikkel 31sammenligningsgrunnlag for tolkningen av EFTA-konvensjonen artikkel 23
  • EØS-avtalen artikkel 40bakgrunn for lovgivers avgrensning av fritaksmetoden til land utenfor EØS
  • Wien-konvensjonen om traktatretten artikkel 31 og 32tolkningsprinsipper for internasjonale avtaler
  • Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) kapittel 6formålet med fritaksmetoden og begrensningen for lavskatteland
  • St.prp. nr. 10 (2001-2002)ratifikasjon og bakgrunn for revisjonen av EFTA-konvensjonen
  • HR-2016-586-Ahovedformålet med fritaksmetoden
  • Rt-2014-196hensynet til kjedebeskatning ved lavt beskattet inntekt i utlandet
  • HR-2017-569-Abegrenset rom for dynamisk traktattolkning
  • C-582/17 Wächtleranført av de ankende parter, men ikke tillagt betydning for tolkningen av artikkel 23

Hele dommen

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Avsagt: 20.10.2021

Saksnr.: 20-079857ASD-BORG/02

Dommere: Lagdommer Mette D. Trovik Konstituert lagdommer Ingvild Bruce Tilkalt tingrettsdommer Nils Ole Bay

Ankende part Petfor Invest AS Advokat Anders Voje Heieren Advokat Andrea Nyland Haugen Ankende part Hestkamben AS Advokat Anders Voje Heieren Advokat Andrea Nyland Haugen

Ankemotpart Staten v/Skatteetaten Advokat Simen Skjold Søgaard Advokat Torje Sunde

Saken gjelder gyldigheten av et vedtak fra Skatteklagenemnda. Et norsk selskapet ble beskattet for den gevinsten selskapet fikk da det solgte en andel av sine aksjer i et sveitsisk selskap. Sentralt står spørsmålet om Norge etter EFTA-konvensjonen artiklene 23 og 28 har forpliktet seg til at slik gevinst for et norsk selskap ikke skal beskattes. Det er herunder spørsmål om EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 må tolkes som EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1.

Sakens bakgrunn

Inmonitor AS ble stiftet i 2001 og registrert i Enhetsregisteret med næringskode (58,290) «Utgivelse av annen programvare». Selskapet var et rent holdingselskap, eid av Petter Fornæss og Ivar Arnesen, gjennom sine heleide selskaper. Fornæss Invest AS eide 60 prosent og Ivar Arnesen Invest AS eide 40 prosent. Selskapet var lokalisert i Trondheim.

I 2001 etablerte Fornæss og Arnesen selskapet Market Monitor AS, gjennom Inmonitor AS, sammen med Carsten Koerl i Activeline AG. Carsten Koerl er tysk statsborger, men bosatt i Sveits. Forretningsideen for Market Monitor AS var å utvikle og selge matematiske modeller og datasystemer for å sette riktig odds og selge disse til ulike spillselskaper som Norsk Tipping o.l. Selskapet utviklet en programvare for risikohåndtering for spillselskapene.

Market Monitor AS startet i 2003 et samarbeid med det tyske selskapet ISE GmbH ved å utvikle et felles produkt. Market Monitor AS bidro med IT-systemer mens ISE GmbH bidro med kompetanse på sportsinformasjon og odds-setting. Senere ble det opprettet et selskap i Sverige som var eid i fellesskap av Market Monitor AS og ISE GmbH, samt et datterselskap av ISE GmbH i Østerrike. For å legge til rette for videre vekst ble det etablert et konsern. Konsernets morsselskap, Sportradar AG, ble etablert i 2008, og har adresse i St. Gallen i Sveits. Konsernet ble etablert ved at aksjene i det norske og det tyske selskapet ble skutt inn i dette selskapet. Etter innskuddet eide Inmonitor AS ca. 30 prosent av aksjene i Sportradar AG. Carsten Koerl skulle være daglig leder, chief executive officer (CEO).

Market Monitor AS endret navn til Sportradar AS i 2008. Sportradar AS og ISE GmbH ble ved konsernetableringen datterselskaper til Sportradar AG.

Sportradar AGs formål defineres slik i vedtekter fra 27. november 2017 artikkel 2:

The purpose of the company is trading with sports information, sport rights, sports and betting market data and development of automatic data compilation and analysis systems, as well as maintenance and operation of sport information, media and betting market solutions. The company can acquire, hold or utilize property and intellectual property rights and participate in other enterprises.

Selskapet er leverandør av sportsdata særlig til medie- og spillbransjen. Sportradar AG har en kundeliste som omfatter ca. 1 200 selskaper og organisasjoner fra alle verdensdeler, samt et betydelig antall avtaler med blant annet internasjonale sportsforbund som UEFA, nasjonale forbund i USA som NFL og NHL og det tyske fotballforbundet.

I dag skal konsernet ha omlag 2 250 ansatte fordelt på 19 land. Det er 26 ansatte i morselskapet Sportradar AG. Sportradar AG hadde 12 datterselskaper i 2008, 15 datterselskaper i 2013 og 18 datterselskaper i 2014. Sportradar AG hadde datterselskaper i Norge, Sverige, Estonia, Tyskland, Slovenia, Sveits, Singapore, Polen, Østerrike, Ungarn, Storbritannia, Hong Kong, USA og Australia.

I 2012 kom det svenske private equity-fondet EQT II inn på eiersiden i Sportradar AG med en eierandel på 23 prosent. I denne transaksjonen solgte Inmonitor AS sine aksjer i Sportradar AG til EQT II, slik at eierandelen ble redusert fra 31,77 prosent til 17,9 prosent. Gevinsten var på 118 562 821 kroner.

I 2014 kjøpte fondet EQT VI alle aksjene fra EQT II, samt noen aksjeposter fra de øvrige eierne, herunder Inmonitor AS, slik at EQT VI ble eier av 38 prosent av aksjene i Sportradar AG. Ved denne transaksjonen solgte Inmonitor AS seg ytterligere ned fra 17,9 prosent til 15,8 prosent. Inmonitor AS fikk ved dette salget en gevinst på 97 864 937 kroner.

I 2015 avholdt Skatteetaten en kontroll hos Inmonitor AS. Kontrollen var avgrenset til å gjelde fritaksmetoden/finansielle instrumenter. I rapporten ble det konkludert med at fritaksmetoden ikke kommer til anvendelse på aksjegevinst ved salg av aksjer i Sportradar AG, ettersom selskapet er hjemmehørende i et lavskatteland utenfor EØS. Inmonitor AS fikk oversendt rapporten og ble i brev 6. januar 2016 varslet om økning av inntekten i 2012 og 2014 med tilsvarende summer som gevinsten ved aksjesalget hadde vært disse to årene. Selskapets kommentarer til varselet ble framsatt 22. februar 2016. Skatt Øst fattet vedtak 11. mars 2016 om endring både for 2012 og 2014 i tråd med varselet.

Skattekontorets vedtak ble påklaget av Inmonitor AS. I klagen anførte selskapet at det ikke var adgang til å omgjøre ligningen for 2012. Det ble videre anført at Sveits ikke var et lavskatteland for Sportradar AG, og dessuten at skattleggingen av selskapet ikke var i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser etter EFTA-konvensjonen. Skattekontoret utarbeidet en redegjørelse til sekretariatet i Skatteklagenemnda 9. august 2016. Utkast til innstilling til vedtak ble sendt 9. oktober 2018 til Inmonitor AS, som ga sine kommentarer 9. november 2018.

Skatteklagenemnda fattet vedtak 11. april 2019.

Skatteklagenemndas vedtak ga de ankende parter medhold i at det ikke var endringsadgang for inntektsåret 2012. At gevinsten i 2012 på 118 562 821 kroner skulle beskattes, ble derfor ikke opprettholdt.

Klagerne ble ikke gitt medhold for inntektsåret 2014. Skatteklagenemnda opprettholdt at gevinsten fra 2014 på 97 864 937 kroner skulle beskattes. Nemnda konkluderte at Sportradar AG er skattemessig hjemmehørende i et lavskatteland utenfor EØS, nemlig Sveits. Skatteklagenemnda pekte på forskjellen i formell skattesats; 27 prosent i Norge mot maksimalt 12,15 prosent i Sveits for «mixed company», som Sportradar AG er beskattet i tråd med. Skatteklagenemnda foretok også en konkret gjennomgang av skattereglene i Norge og i Sveits for selskapsoverskudd, aksjeutbytte, avskrivninger og framføringsadgang for underskudd. Ut fra en totalvurdering konkluderte Skatteklagenemnda med at den effektive skattesatsen for Sportradar AG i Sveits var mindre enn to tredjedeler enn hva som ville vært tilfelle om selskapet var hjemmehørende i Norge. Skatteklagenemnda konkluderte videre med at eventuelle folkerettslige forpliktelser i EFTA-konvensjonen ikke kunne gi grunnlag for å frita Inmonitor AS fra skatteplikt på aksjegevinsten for salget i 2014.

Selskapet Inmonitor AS er slettet, og selskapets rettigheter og forpliktelser er videreført til de ankende partene, Hestkamben AS og Petfor Invest AS. Det er enighet om at dette er uten betydning for tvisten.

Hestkamben AS og Petfor Invest AS tok ut stevning 12. juni 2019 for Oslo tingrett med påstand om at Skatteklagenemndas vedtak om skattefastsettelsen for Inmonitor AS for inntektsåret 2014 oppheves, og at det ved ny skattefastsettelse skal legges til grunn at salget av aksjer i Sportradar AG er omfattet av fritaksmetoden i skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav a. Staten tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa dom 2. april 2020 med slik domsslutning:

  1. Staten v/Skatteetaten frifinnes.
  2. Hestkamben AS og Petfor Invest AS betaler til Staten v/Skatteetaten sakskostnader med 203 000 – tohundreogtretusen – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

Tingretten la som Skatteklagenemnda til grunn at Sveits i denne saken må anses som et lavskatteland. Tingretten la videre til grunn at EFTA-konvensjonen ikke forpliktet Norge til ikke å skattlegge gevinst et norsk selskap får ved salg av aksjer i Sveits. Tingretten mente uansett at en eventuell utvidelse i den norske skattebestemmelsen burde overlates til lovgiver.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Petfor Invest AS og Hestkamben AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 21.-23. september 2021 i et rettslokale Borgarting lagmannsrett disponerer på Radisson Blu Plaza Hotell i Oslo. Om hvem som var til stede og bevisføringen vises til rettsboka.

De ankende parter, Petfor Invest AS og Hestkamben AS, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens rettsanvendelsen er feil, og tingrettens resultat i saken er derfor feil.

Partene er enige om at Sportradar AG er «reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet» i Sveits. Det vises til vilkåret i skatteloven § 2-38 tredje ledd. De ankende parter frafaller for lagmannsretten anførselen om at Sveits i denne saken ikke må anses som et «lavskatteland» i bestemmelsens forstand, selv om det gjelder et tilfelle av reell kjedebeskatning. Tvisten for lagmannsretten gjelder derfor rettsanvendelsen knyttet til uttrykket «utenfor EØS» i skatteloven § 2-38 tredje ledd. For å ivareta Norges folkerettslige forpliktelser må dette tolkes utvidende slik at det også omfatter Sveits. De ankende parter har for lagmannsretten presisert at de mener dette må tolkes som «utenfor EØS og Sveits så langt det følger av EFTA-konvensjonen».

Sveits er part i EFTA-konvensjonen, men ikke i EØS-avtalen. Tolkes skatteloven § 2-38 tredje ledd uten å ta hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser etter EFTA- konvensjonen, er det ikke bestridt at bestemmelsene i fritaksmetoden som gjelder for etableringer i Norge og EØS-land, ikke gjelder for etableringer i Sveits. Men skatteloven § 2-38 tredje ledd må tolkes i lys at Norges folkerettslige forpliktelser også etter EFTA- konvensjonen. Det norske selskapets gevinst ved salget av aksjer i det sveitsiske selskapet skal derfor ikke beskattes. Skatteklagenemndas vedtak legger derfor feil rettsanvendelse til grunn og må oppheves.

EØS-avtalens restriksjonsforbud gjør at fritaksmetoden må anvendes for alle EØS-land herunder lavskatteland i EØS. Det samme må gjelde for Sveits som er part i EFTA- konvensjonen. EFTA-konvensjonen forbyr Norge å forskjellsbehandle etableringer i Sveits sammenlignet med etableringer i Norge. EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 må tolkes på samme måte som EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1. Dette følger av konvensjonen artikkel 23 nr. 1 når denne tolkes etter prinsippene i Wien-konvensjonen. Avvikene i ordlyden mellom EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 og EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1 er av redaksjonell art og skyldes at artikkel 23 nr. 1 retter seg mot selskaper. Ordlyden i artikkel 23 nr. 1 i EFTA-konvensjonen er hentet fra artikkel 31 nr.1 i EØS-avtalen og er i det vesentlige sammenfallende. Det er ingen holdepunkter for at ordlyden ikke skal tolkes på samme måte.

Det samme følger når det tas hensyn til konteksten og formålet.

Det var drøftinger før teksten ble utformet. Arbeidsgruppenes notater kan ikke tolkes slik staten gjør. I stor grad avspeiler rapportene de diskusjonene som fant sted, men det er ikke trukket endelige konklusjoner allerede i 5. rapport. Tingretten la feilaktig dette til grunn. Rapport nr. 5 viser hva landene eller iallfall arbeidsgruppene var uenige om eller fant vanskelig. Det viser ikke hva landene til slutt ble enige om. Arbeidsgruppene så det nødvendig på det tidspunktet å arbeide videre med et forslag basert på tradisjonell folkerett, «traditional international law». Det sier imidlertid ikke noe om regelens innhold.

Det har vist seg at det er flere rapporter etter 5. rapport. Disse er innhentet av de ankende parter etter tingrettens dom. Innholdet i de senere rapportene bekrefter at likheten mellom EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1 er tilsiktet.

Regjeringens presentasjon til Stortinget i forbindelse med ratifikasjonen støtter at etableringsretten slik denne er regulert i EFTA-konvensjonen artikkel 23 i det vesentlige er en kopi av EØS-avtalen. Rettspraksis fra EØS og EU-domstolen er retningsgivende for innholdet.

Det vises også til Sveits’ presentasjon til parlamentet. Denne støtter at avtalen må forstås på samme måte. Det samme gjør rettspraksis i Sveits. Det vises videre til EFTAs egen fortolkning der det er framhevet at EFTA-statene nå «benefit from virtually the same privileged relationship among themselves as they do with the EU». Det vises også til Islands tilpasning.

Det vises dessuten til professor Finn Arnesens artikkel i Skatterett 4/2019. Det er nylig også skrevet en masteravhandling om temaet med samme konklusjon.

Tolkningen av EFTA-konvensjonen artikkel 23 må derfor hensynta tolkningen og praksis for EØS-avtalen artikkel 31. Artikkel 23 må forstås på samme måte. Det er etter tolkning i tråd med Wien-konvensjonens prinsipper ingen holdepunkter for en avgrensing av restriksjonsforbudet til vertsland, eller avgrensning i tid, verken for artikkel 23 eller artikkel 28 nr. 1. Fri bevegelse av «profits, dividends and proceeds from the states» var ønsket av alle medlemsstatene.

Det er forskjellsbehandling som rammes, og det er på det rene at det er tale om forskjellsbehandling i vår sak.

De omfattende sektorunntakene er den viktigste materielle forskjellen mellom EFTA- konvensjonen og EØS-avtalen. Men disse unntakene gjelder ikke i vår sak. Sektorunntaket for «betting and gambling» kommer ikke til anvendelse. Sportradar AG er leverandør av

sportsdata til spillbransjen, de tilbyr ikke «betting and gambling». Selskapet konkurrerer ikke med kundene.

Unntaket i artikkel 27 nr. 4 gjelder adgangen til å ha en viss «justifiable discrimination» av selskapet fra andre medlemsstater. Det kommer ikke til anvendelse i vår sak.

Prinsipalt anføres at saken må bedømmes etter reglene om etableringsfrihet i konvensjonens artikkel 23, men skulle lagmannsretten komme til at artikkel 28 om fri kapitalbevegelse er anvendelig, må dette lede til samme resultat.

Hvis Norge unntar fritaksmetoden fra å omfatte etableringer i Sveits, utgjør dette en ulovlig restriksjon og dermed et traktatbrudd.

Skatteloven § 2-38 tredje ledd må tolkes i lys av Norges traktatforpliktelser. Presumsjonsprinsippet slik dette er formulert og anvendt av Høyesterett må lede til at uttrykket «lavskatteland utenfor EØS» må forstås som «lavskatteland utenfor EØS og Sveits så langt det følger av EFTA-konvensjonen». Med en slik lovtolkning unngås folkerettslig traktatbrudd. Staten bør ikke profiterer på traktatbruddet i forholdet mellom stat og borger.

Tolkningen vil innebære at det ikke i strid med de folkerettslige forpliktelsene kan ilegges skatt. Tolkningen får imidlertid ingen betydning for fradrag der det er tap. Det er ikke folkerettsstridig og kan opprettholdes. At symmetrien ikke fastholdes får ikke betydning, og er ikke et argument for at presumpsjonsprinsippet ikke skal komme til anvendelse.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Skatteklagenemdas vedtak 11. april 2019 i sak NS 39/2019 om skattefastsettelsen for Inmonitor AS for inntektsåret 2014 oppheves.
  2. Hestkamben AS og Petfor Invest AS tilkjennes erstatning for sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Skatteetaten, har i hovedtrekk anført:

Staten kan i hovedsak slutte seg til tingrettens rettsanvendelse.

EFTA-konvensjonen artikkel 23 får ikke anvendelse på skattevedtaket i vår sak.

EFTA-konvensjonen artikkel 23 gjelder bare en stats behandling av selskaper fra andre EFTA-stater, såkalte vertstatskrav. Bestemmelsen oppstiller ikke krav til statenes behandling av egne selskaper, hjemstatskrav. Det er ingen restriksjoner i EFTA-

konvensjonen artikkel 23 på statens mulighet til beskatte selskaper i hjemstaten. Retten til etablering i artikkel 23 nr. 1 omfatter dessuten etablering, det omfatter ikke den situasjonen at en investor ønsker å tre ut av et marked, slik situasjonen er i vår sak.

Denne tolkningen følger av ordlyden i artikkel 23, samt dens kontekst og formål. I tillegg støttes det av forarbeidene til EFTA-konvensjonen. EFTA-konvensjonen er en alminnelig frihandelsavtale, og skal fortolkes etter prinsippene i Wien-konvensjonen om traktatretten artikkel 31.

Kapitalreglene i EFTA-konvensjonen artikkel 28 gjelder også bare kapitalbevegelser i forbindelse med etableringsfasen. Artikkel 28 gjelder altså heller ikke gevinstbeskatning ved salg av aksjer.

Staten bestrider at EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 må tolkes likt som EØS-avtalen artikkel 31, og at det da også skal tas hensyn til EU- og EFTA-domstolens rettspraksis om EØS-avtalen artikkel 31, slik det er anført fra de ankende parter. Det gjelder også om det avgrenses til rettspraksis før tidspunktet for vedtakelse eller før 21. juni 1999. Selv om EFTA-konvensjonen artikkel 23 på noen punkter har lik ordlyd som EØS-avtalen artikkel 31, er det vesentlige forskjeller mellom bestemmelsene. Formålet bak EFTA-konvensjonen og EØS-avtalen er også helt ulikt, og det gjelder særlig etableringskapittelet. Forarbeidene til EFTA-konvensjonen viser klart at man ikke tilsiktet en «EØS-modell» for EFTA- konvensjonens etableringskapittel. Hvis EFTA-konvensjonen skal tolkes som i EØS- avtalen, krever dette et rettslig grunnlag. Det finnes ikke her. Derimot er det i EFTA- konvensjonen spesifisert at det i særskilte tilfeller, som ikke omfatter vårt tilfelle, kan tas hensyn til praksis fra EU- og EFTA-domstolen.

Islands interne lovgivning er ikke en relevant rettskilde ved tolkingen av EFTA- konvensjonen. Islands skattelovgivning må uansett forstås i lys av EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 3 og de særlige forpliktelsene Island i Annex L har påtatt seg overfor Sveits. Norges liste (Annex N) inneholder ikke noen tilsvarende forpliktelse til EØS-behandling som Island har påtatt seg. Det som ellers er framført fra de ankende partene gir heller ikke grunn til å tolke EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 i overenstemmelse med EØS- avtalen artikkel 31 nr.1.

Subsidiært påpekes at EFTA-konvensjonen artikkel 23 uansett bare rammer diskriminering. Dette følger av sammenhengen med artikkel 24, som gir staten en generell reguleringskompetanse innenfor rammene av prinsippet om nasjonal behandling. Diskriminering foreligger ikke i vår sak. Det sentrale hensynet bak fritaksmetoden er å begrense kjedebeskatning i konsernstrukturer. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende på samme måte dersom aksjeinntekten gjenspeiler inntekt som tidligere er lavt beskattet. Dette er en objektiv forskjell sammenlignet med aksjeinntekter som er underlagt et normalt

skattenivå lenger ned i eierkjeden. Denne objektive forskjellen innebærer at en ulik behandling av situasjonene ikke utgjør en diskriminering i EFTA-konvensjonens forstand.

Atter subsidiært vises til at under enhver omstendighet vil beskatningen av aksjegevinsten i vår sak være tillatt etter EFTA-konvensjonen.

For det første vil unntaket i EFTA-konvensjonen artikkel 27 komme til anvendelse i vår sak. Bestemmelsen gir unntak for nasjonale tiltak som er «aimed at ensuring the equitable or effective imposition or collection of direct taxes in respect of services or service suppliers of other Member States». Unntaket gjelder hele konvensjonen, herunder artikkel 23 nr. 1. Unntaket er riktignok formulert som en rettighet for vertsstaten overfor innkommende tjenesteytere. Skulle imidlertid lagmannsretten mene at EFTA- konvensjonen artikkel 23 også gjelder hjemstatens krav, må unntakshjemmelen i artikkel 27 utvides tilsvarende. Endelig viser staten til at Sportradar AG selger tjenester til ulike tippeselskaper samt sportsinformasjon til mediehus, og dermed er en tjenesteyter.

For det andre har Norge i Annex N (punkt 10) gjort seg «unbound» for «[s]porting and other recreational activities» hva gjelder kapitlene om investering og tjenester. Angivelsen skal tolkes i lys av FNs liste over tjenestekategorisering. Under kode 9649 fremgår at dette blant annet omfatter «gambling and betting services». Norge er altså ubundet i den nasjonale reguleringen av denne sektoren, og kan beskatte gevinst på investering i Sportradar AG uten hensyn til hvilke forpliktelser som ellers måtte følge av EFTA- konvensjonen.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at EFTA-konvensjonen skulle ha et slikt innhold som de ankende parter anfører, anføres subsidiært at eventuelle folkerettslige forpliktelsene som følger av traktaten uansett ikke kan tilsidesette en klar norsk lovbestemmelse.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Skatteetaten tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og bemerker:

1. Innledning

Lagmannsretten skal prøve gyldigheten av Skatteklagenemndas vedtak 11. april 2019. Vedtaket stadfestet som nevnt skattekontorets vedtak for endringsligningen for 2014. Gevinsten det norske selskapet Inmonitor AS oppnådde ved salg av aksjer i det sveitsiske selskapet i 2014, ble med dette skattepliktig.

De alminnelige regler for domstolenes kompetanse for prøving av forvaltningsvedtak kommer til anvendelse. Lagmannsretten kan bare ta stilling til gyldigheten av vedtaket. Det er rettsanvendelsen i vedtaket som er angrepet for lagmannsretten. Sentralt er om skatt ikke kan ilegges etter skatteloven § 2-38 tredje ledd, fordi skatt på denne gevinsten vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser etter EFTA-konvensjonen. Domstolen kan prøve alle sider av de rettsanvendelsesspørsmål saken reiser.

Lagmannsretten ser først på hvilke regler som gjelder etter norsk internrett for skatt på gevinst ved slike aksjesalg, jf. punkt 2 nedenfor. Det er for lagmannsretten ikke omstridt at det er skatteplikt etter skatteloven § 2-38 tredje ledd for denne gevinsten – under den forutsetning at EFTA-konvensjonen ikke forplikter Norge til ikke å skattlegge gevinsten. Lagmannsretten anser det likevel hensiktsmessig først å redegjøre kort for den internrettslige bakgrunnen og de hensyn som ligger til grunn for skattelovens regler på dette området.

Lagmannsretten drøfter, i punkt 3, om anvendelse av skattelovens bestemmelse på en gevinst som ble oppnådd av et norsk selskap ved salg av aksjer i et sveitsisk selskap, er i strid med Norges forpliktelser etter EFTA-konvensjonen. Lagmannsretten tar herunder først stilling til om EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 skal tolkes som EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1.

Lagmannsretten er kommet til at EFTA-konvensjonen artiklene 23 og 28 ikke begrenser Norges adgang til å skattlegge et norsk selskap for gevinst ved salg av aksjer fra et sveitsisk selskap. Det er etter dette ikke feil rettsanvendelse at Skatteklagenemnda i vedtaket la til grunn at gevinsten det norske selskapet Inmonitor AS fikk da selskapet i 2014 solgte aksjer i et sveitsisk selskap, var skattepliktig.

Det er på denne bakgrunn ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte statens subsidiære anførsler. Det er derfor heller ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvilken betydning den motsatte konklusjonen ville få for tolkningen av skatteloven § 2-38 tredje ledd. Selv om det ikke er nødvendig for resultatet, drøfter lagmannsretten likevel kort spørsmålet om betydningen av strid mellom norsk internrett og Norges folkerettslige forpliktelser på dette området avslutningsvis under punkt 3. Skatteklagenemnda avgjorde saken på dette grunnlaget, og det var også sentralt for partene under ankeforhandlingen. Lagmannsretten er på dette punktet enig med Skatteklagenemnda.

2. Norsk rett – om skatt ved salg av aksjer

Etter skatteloven § 5-1 er fordel vunnet ved kapital å anse som skattepliktig inntekt. Fordel vunnet ved kapital omfatter blant annet avkastning på aksje, jf. skatteloven § 5-20. At gevinst ved realisasjon av aksje er skattepliktig er presisert i skatteloven § 10-31 med

videre henvisning til blant annet § 5-20. Det er videre på det rene at tap på aksjene er fradragsberettiget. Av skatteloven § 6-2 framgår at tap ved realisasjon av formuesobjekt kan fradragsføres. I skatteloven § 10-31 presiseres at tap ved realisasjon av aksje kan føres til fradrag.

Skatteloven § 2-38 regulerer skattefritak for visse selskaper mv. for inntekt på aksjer og andre eiendeler, den såkalte fritaksmetoden. Skattesubjektene og inntektstypene som er omfattet av fritaksmetoden er positivt angitt i § 2-38 første og andre ledd.

Reglene om slikt skattefritak for selskapsaksjonærer på inntekt fra aksjer og andre eierandeler ble innført i 2004. Hovedformålet var å unngå at aksjeinntekter – utbytte og salgsgevinst – beskattes flere ganger i eierkjeden, såkalt kjedebeskatning, jf. HR-2016-586-A (DNA) avsnitt 22 med videre henvisning til forarbeidene.

I Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) kapittel 6.1 het det om fritaksmetoden blant annet:

Departementet foreslår at det innføres en fritaksmetode for beskatning av aksjeinntekter som tilfaller aksjonærer som er selskaper (selskapsaksjonærer). Fritaksmetoden innebærer at selskapsaksjonærer i hovedregelen fritas fra beskatning av gevinst og utbytte på aksjer, samtidig som det ikke innrømmes fradragsrett for tilsvarende tap. For øvrig vil selskaper være løpende skattepliktig for sine inntekter som i dag.

Fritaksmetoden forhindrer at aksjeinntekter blir beskattet flere ganger i eierkjede med norske selskaper (kjedebeskatning). Kjedebeskatning kan gi incentiver til omorganisering, og kan dessuten svekke kapitalmobiliteten i næringslivet. Fritaksmetoden vil bedre kapitalmobiliteten, sammenlignet med det gjeldende systemet med RISK og godtgjørelse.

Hensynet til å begrense kjedebeskatning gjør seg ikke gjeldende på samme måte dersom aksjeinntekten gjenspeiler inntekt som ikke beskattes eller som beskattes lavt i et annet land, jf. Rt-2014-196 avsnitt 33 med videre henvisning til forarbeidene. Dessuten gjør andre hensyn seg gjeldende ved grenseoverskridende forhold. I Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) kapittel 6.5.4 drøftes behovet for å begrense rekkevidden av fritaksmetoden i § 2-38. Det framholdes blant annet:

En generell anvendelse av fritaksmetoden på grenseoverskridende aksjeinntekter vil åpne for tilpasningsmuligheter ved at virksomhet flyttes til selskaper hjemmehørende i lavskatteland, samt at det foretas arbitrasjeforretninger med slike selskaper. Dessuten kan det bidra til skadelig skattekonkurranse ved at Norge blir attraktivt som gjennomstrømningsland, der aksjeinntekter fra lavskatteland fases gjennom norske holdingselskaper til utenlandske, bakenforliggende eiere. For å motvirke dette, foreslås at fritaksmetoden avgrenses mot inntekt på investeringer i lavskatteland utenfor EØS, samt mot inntekt på porteføljeinvesteringer utenfor EØS. Dessuten vil ikke fritaket gjelde for kildeskatt på utbytte som tilfaller selskaper hjemmehørende i land utenfor EØS.

Fritaksmetoden er symmetrisk for gevinst og tap. Det gjelder også unntaket i tredje ledd. Det heter i proposisjonen punkt 6.5.4.3 blant annet:

Dersom minstekravet ikke er oppfylt, vil gevinst og utbytte bli beskattet på samme måte som i det gjeldende systemet. Tilsvarende vil det i disse tilfeller gis fradrag for tap etter de alminnelige regler.

Bakgrunnen for at unntaket ble begrenset til lavskatteland utenfor EØS er den etableringsfriheten som gjelder innenfor EØS-samarbeidet, og som følger av EØS-avtalen artikkel 31, og regelen i artikkel 40 om fri flyt av kapital. Det drøftes i proposisjonen om unntaket fra fritaksmetoden kan komme til anvendelse også for EØS-stater som kan ha så lav beskatning at de må anses som lavskatteland. Det vises til at traktatfestede og domstolskapte godtgjørelsesgrunner kan legitimere en begrensning i frihetene. Deretter drøftes praksis fra EF-domstolen, der domstolen har uttalt seg om forskjellsbehandling av utbytte som tilfaller fysiske personer fra innenlandske og fra utenlandske selskaper. Det konkluderes i proposisjonen at fritaksmetoden inntil videre bør gis anvendelse for inntekt på investeringer i lavskatteland innenfor EØS, men at mulighet for unntak skal utredes nærmere.

Det drøftes ikke i proposisjonen om Sveits skal unntas etter EFTA-konvensjonen artikkel 23.

Unntaket fra fritaket, eller fritaksmetoden, er regulert i skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstavene a-h. Det er bokstav a som her er aktuell. Det er denne bestemmelsen som ble benyttet da Inmonitor AS ble ilagt den skatt som nå er omtvistet.

Skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav a lyder:

Følgende inntekter og tap er likevel ikke omfattet av første ledd:

a. inntekt eller tap på eierandel i selskap mv. som er hjemmehørende i lavskatteland utenfor EØS, jf. § 10-63, og inntekt på eierandel i selskap mv. som er hjemmehørende i lavskatteland innenfor EØS, jf. § 10-63 og som på tilsvarende vilkår som fastsatt i § 10-64 bokstav b ikke er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i et EØS-land, samt finansielt instrument med slike eierandeler som underliggende objekt,

Sveits er ikke omfattet av EØS-avtalen. Det er for lagmannsretten videre ikke omtvistet at Sveits i denne saken er å anse som et «lavskatteland» etter denne bestemmelsen. Det framgikk under ankeforhandlingen at partene likevel var noe uenige om beskatningen i de ulike leddene eller delene av virksomheten. De ankende partene har imidlertid for lagmannsretten trukket anførselen om at Sveits ikke er et lavskatteland. Lagmannsretten anser det derfor ikke nødvendig nærmere å gå inn på begrunnelsen for at Sveits her er å anse som et lavskatteland etter skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav a.

Etter dette kommer fritaksmetoden i skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav a i utgangspunktet ikke til anvendelse her, noe som tilsier at gevinsten på om lag 97,8 millioner kroner som det norske selskapet Inmonitor AS fikk ved salget av aksjer fra det sveitsiske selskapet i 2014 er skattepliktig. Spørsmålet er imidlertid om statens forpliktelser etter EFTA-konvensjonen gjør at unntaket må tolkes utvidende slik at denne gevinsten unntas fra skatteplikt.

Lagmannsretten går etter dette over til å drøfte om Norge etter EFTA-konvensjonen har bundet seg til ikke å beskatte et norsk selskap når det selger aksjer i Sveits.

3. Om EFTA-konvensjonen artiklene 23 og 28 begrenser Norges adgang til å ilegge et norsk selskap skatt på gevinst for salg av aksjer i et sveitsisk selskap

3.1. Om tolkning av traktater Wien-konvensjonen fra 1969 om traktatretten har i artiklene 31-33 retningslinjer for traktattolkning. Norge har tiltrådt konvensjonen, men disse bestemmelsene gir uansett uttrykk for folkerettslig sedvanerett og kan anses å kodifisere denne. Norske domstoler anvender retningslinjene i Wien-konvensjonen ved tolkningen av folkerettslige konvensjoner, jf. eksempelvis Rt-2010-858 avsnitt 38, Rt-2012-139 avsnitt 38, Rt-2012- 494 avsnitt 33, Rt-2014-272 avsnitt 43 og HR-2017-569-A avsnitt 44.

Det følger av artikkel 31 nr. 1 at en traktat «shall be interpreted in good faith in accordance with the ordinary meaning to be given to the terms of the treaty in their context and in the light of its object and purpose». Utgangspunktet er altså den naturlige forståelsen av konvensjonens ordlyd, lest i den sammenhengen den inngår og i lys av konvensjonens formål. Av Wien-konvensjonen artikkel 32 følger at også traktatforarbeider og omstendigheter rundt traktatslutningen kan ha betydning. Etter artiklene 31 og 32 i Wien-konvensjonen vil andre kilder ha begrenset plass ved tolkningen. Det innebærer at det er lite rom for dynamisk tolkning, jf. også HR-2017-569-A avsnitt 44.

3.2 Om EFTA-konvensjonen artikkel 23 skal tolkes i tråd med EØS-avtalen artikkel 31

EØS-avtalen artikkel 31 om fri etablering og artikkel 40 om fri flyt av kapital var som nevnt foran sentrale i begrunnelsen i forarbeidene til skatteloven for å avgrense unntaket i fritaksmetoden i § 2-38 tredje ledd til lavskatteland «utenfor EØS». Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er omtvistet at EØS-avtalen i utgangspunktet begrenser adgangen til restriksjoner både på hjemstaten og vertsstaten, slik artiklene 31 om fri etablering og 40 om fri flyt av kapital med tilhørende praksis fra EFTA-domstolen og EU-domstolen er tolket. Lagmannsretten må ta stilling til om EFTA-konvensjonen artikkel 23 skal tolkes på samme måte som EØS-avtalen artikkel 31, og ved dette begrense Norges mulighet til å

beskatte gevinst på et norsk selskap, når selskapet selger aksjer i et selskap i Sveits – slik de ankende parter har anført.

Lagmannsretten har merket seg at det i forarbeidene til skatteloven drøftes om det etter EØS-avtalen er traktatfestede og domstolskapte godtgjørelsesgrunner som kan legitimere en begrensning i frihetene etter EØS-avtalen artiklene 31 og 40, og gi adgang til å gjøre unntak fra fritaksmetoden for lavskatteland innenfor EØS. Praksis fra EU- domstolen drøftes og det konkluderes at dette må utredes nærmere. For ordens skyld presiseres det at denne saken ikke gir lagmannsretten foranledning til å gå nærmere inn på dette.

Ordlyd Artikkel 23 står i kapittel IX som har tittelen «INVESTMENT». Artikkel 23 er første bestemmelse og står i «Secton I: Establishment», heretter også kalt etableringskapittelet.

Artikkel 23 nr. 1 lyder:

1. Within the framework of, and subject to, the provisions of this Convention, there shall be no restrictions on the right of establishment of companies or firms, formed in accordance with the law of a Member State and having their registered office, central administration or principal place of business in the territory of the Member States. This shall also apply to the setting up of agencies, branches or subsidiaries by companies or firms of any Member State established in the territory of any other Member State.

The right of establishment shall include the right to set up, acquire and manage undertakings, in particular companies or firms within the meaning of paragraph 2, under the conditions laid down for its own undertakings by the law of the Member State where such establishment is effected, subject to the provisions set out hereafter.

Deretter følger ytterligere seks nummererte ledd. Det vises til dette. Det er artikkel 23 nr. 1 som er påberopt av de ankende parter, og lagmannsretten nøyer seg med å siterer denne.

EØS-avtalen kapittel 2 «Right of Establishment» starter med artikkel 31. Artikkel 31 nr. 1 lyder:

1. Within the framework of the provisions of this Agreement, there shall be no restrictions on the freedom of establishment of nationals of an EC Member State or an EFTA State in the territory of any other of these States. This shall also apply to the setting up of agencies, branches or subsidiaries by nationals of any EC Member State or EFTA State established in the territory of any of these States.

Freedom of establishment shall include the right to take up and pursue activities as self-employed persons and to set up and manage undertakings, in particular companies or firms within the meaning of Article 34, second paragraph,

under the conditions laid down for its own nationals by the law of the country where such establishment is effected, subject to the provisions of Chapter 4.

De ankende parter har påpekt at ordlyden i EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1 er tilnærmet lik EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1, og at dette tilsier at artikkel 23 må tolkes på samme måte, herunder at tolkningen må knyttes til den rettspraksis som gjelder for EØS-avtalen artikkel 31. Det er fra de ankende parter anført at den viktigste forskjellen mellom etableringsreglene i EFTA-konvensjonen og etableringsreglene i EØS-avtalen er at EFTA- konvensjonen artikkel 23 ikke innebærer et generelt forbud mot restriksjoner, men et diskrimineringsforbud. Men det er framholdt at dette ikke har betydning i denne saken, og det er anført at anvendelsen av skatteloven § 2-38 tredje ledd her innebærer forskjellsbehandling.

Lagmannsretten viser til at ordlyden i EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 og EØS- avtalen artikkel 31 nr. 1 åpenbart har mange felles trekk i de to bestemmelsenes første ledd.

Artikkel 23 i EFTA-konvensjonen og artikkel 31 i EØS-avtalen har imidlertid store ulikheter i sitt oppsett. EFTA-konvensjonen artikkel 23 har sju nummer med mange bestemmelser som er særegne for EFTA-konvensjonen. Artikkel 23 må også leses i sammenheng med artikkel 24 og andre bestemmelser i det samme kapittelet, som er særegne for EFTA-konvensjonen.

EØS-avtalen artikkel 31 har på den annen side bare to nummer. EØS-avtalen artikkel 31 nr. 2 viser uttrykkelig til EUs sekundærlovgivning som er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg VIII til XI. EFTA-konvensjonen artikkel 23 eller kapittelet bestemmelsen står i, har ingen henvisning til EØS-avtalen eller EUs sekundærlovgivning.

Både EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 og EØS-avtalen artikkel 31. nr. 1 innledes med å vise til at bestemmelsen skal forstås innenfor rammen av den konvensjonen den står i. Dette er to ulike konvensjoner, og for tolkningen av de ulike artiklene blir det av betydning å se nærmere på konvensjonene, herunder formålene. At konteksten har betydningen for tolkningen følger også direkte av Wien-konvensjonen.

Om EFTA-konvensjonen og EØS-avtalen Det europeiske frihandelsforbundet med det engelske navnet; European Free Trade Association, forkortet EFTA, ble opprettet i 1960. I EFTA-konvensjonen artikkel 1 heter det: «An international organisation to be known as the European Free Trade Association». Konvensjonen er en multilateral frihandelsavtale mellom de fire medlemsstatene; Island, Liechtenstein, Sveits og Norge. EFTA-statene – men med unntak av Sveits – ble senere tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.

Konvensjonen fra 1960, også kalt Stockolmkonvensjonen, var EFTAs grunnleggende traktat. En stor revisjon ble gjort ved ministermøtet i Vaduz i juni 2001. Den såkalte Vaduzkonvensjonen er en endringskonvensjon til Stockholmskonvensjonen. Den trådte i kraft 1. juni 2002. Når lagmannsretten heretter omtaler EFTA-konvensjonen, er det den gjeldende konvensjonen det refereres til.

EFTA-konvensjonen artikkel 2 angir formålene med konvensjonen. Sentralt er fri handel av varer, jf. bokstav a. Når det gjelder andre friheter, som bevegelighet for personer, tjenester og investeringer angis bare at det skal være gradvis, «progressive», liberalisering, jf. bokstavene c og d.

Det er ingen egen domstol under EFTA-konvensjonen og ingen klagemuligheter for individer, jf. konvensjonen kapittel XVII. Tvister om tolkning og anvendelse løses av statene gjennom konsultasjoner eller egne ad hoc tvistepanel, jf. artiklene 47 og 48.

Vedleggene til EFTA-konvensjonen er en integrert del av konvensjonen. Dette framgår uttrykkelig av artikkel 53. I vedlegg L-O er det inntatt reservasjoner og særlige forpliktelser for EFTA-statene. Det er på det rene at det er omfattende unntak.

EFTA-konvensjonen har ingen bestemmelse som generelt angir en kobling til EØS-avtalen eller EU-retten. For enkelte bestemmelser og i enkelte vedlegg er det imidlertid gitt uttrykk for en slik kobling.

EØS-avtalen skiller seg på flere områder fra EFTA-konvensjonen. EØS-avtalen har en integrasjonsdybde som går ut over en vanlig folkerettslig avtale, og lenger enn EFTA- konvensjonen. I EØS-avtalens fortale framheves det blant annet at:

formålet er å opprette et dynamisk og ensartet Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde, som er grunnlagt på felles regler og like konkurransevilkår, som har tilstrekkelige håndhevelsesmidler, også på domstolsplan, og som er oppnådd på grunnlag av likhet og gjensidighet og en samlet balanse av fordeler, rettigheter og forpliktelser for avtalepartene.

Det angis i fortalen videre blant annet at organisasjonen er:

bestemt på å sørge for den størst mulige gjennomføring av fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital innen hele Det europeiske økonomiske samarbeidsområde samt et styrket og utvidet samarbeid om politikk som gjelder alle disse frihetene, og på tilgrensende områder.

EØS-avtalens formål er som det framgår, full liberalisering, det er ikke en gradvis liberalisering, slik det er angitt i EFTA-konvensjonen. For statene som er parter i EØS-

avtalen, er det et formål at de såkalte fire friheter gjennomføres fullt ut. Det skal være fri bevegelighet av varer, tjenester, kapital og personer.

Det er et eget domstolsorgan som overvåker dette. Borgerne kan gjøre brudd på reglene gjeldende.

EØS-avtalen er dynamisk. Endring og utvidelse av EØS-avtalen skjer løpende i tråd med EU-retten. Formålet er ensartethet med EU-retten. Avslutningsvis i fortalen understrekes homogenitetsprinsippet. Det presiseres at

avtalepartenes formål er å nå fram til og opprettholde en lik fortolkning og anvendelse av denne avtale og de bestemmelser i Fellesskapets regelverk som i det vesentlige er gjengitt i denne avtale, og å nå frem til lik behandling av enkeltpersoner og markedsdeltagere med hensyn til de fire friheter og konkurransevilkårene

EØS-avtalen har da også i artikkel 102 mekanismer for å ta inn EUs sekundærlovgivning i EØS-avtalen. Rettspraksis fra EU-domstolen er styrende for tolkningen også av EØS- avtalen, jf. blant annet EØS-avtalen artikkel 6. Målet er at den dynamiske utviklingen av avtalen gjennomføres likt med EU. Det er på det rene at de ulike frihetene i EØS-avtalen ikke bare rammer diskriminering, men forstås også som restriksjonsforbud. Dette gjelder også EØS-avtalen artikkel 31.

Lagmannsretten anser det på denne bakgrunn klart at EØS-avtalen kan sies å ha et overnasjonalt preg. Dette er også framhevet i teorien, jf. blant annet Sejersted m.fl., EØS- rett, side 107.

EFTA-konvensjonen har ikke et tilsvarende overnasjonalt preg. EFTA-konvensjonen er en folkerettslig frihandelsavtale, mens EØS-avtalen går betydelig lenger i integrasjon og knytter seg eksplisitt i avtalen til utviklingen av EU, EUs regelverk og praksis.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at når artikkel 23 i EFTA-konvensjonen og artikkel 31 i EØS-avtalen skal tolkes innenfor rammen av de respektive konvensjonene, gir det ulike føringer til tolkningen. Det får blant annet betydning når ordlyden i de enkelte bestemmelser i EFTA-konvensjonen skal tolkes at det ikke er et formål om full liberalisering hva gjelder de de fire friheter. Det får også betydning for i hvilken grad en dynamisk tolkning kan legges til grunn.

Selv om det ikke er en generell regel i EFTA-konvensjonen om at denne tolkes i overensstemmelse med EØS-avtalen, er det på det rene at dette er særskilt angitt på enkelte områder. Lagmannsretten viser blant annet til vedlegg Q om lufttransport, se blant annet innledende om «the purpose of this Appendix». Her er det innlemmet sekundærlovgivning, som også finnes i EØS-avtalen og i avtalene mellom Sveits og EU. Det er også bestemt at det skal legges vekt på relevant «case-law» fra EU-domstolen før 21. juni 1999. Det

framgår av ordlyden at dette gjelder vedlegget. Tilsvarende gjelder for EFTA- konvensjonen vedlegg K, om fri bevegelighet av personer. Det er ikke omtvistet at vedlegget gjelder fysiske personer. Det gjelder ikke juridiske personer som et aksjeselskap. For disse områdene er knytningen til EØS-avtalen altså positivt angitt.

EFTA-konvensjonen artikkel 23 har som nevnt ingen referanse til EØS-avtalen artikkel 31. Det er i artikkel 23 heller ingen bestemmelse om at det skal tas hensyn til rettspraksis fra EU-domstolen eller EFTA-domstolen knyttet til EØS-avtalen artikkel 31. Det er heller ingen slike bestemmelser i investeringskapittelet for øvrig. EØS-avtalen artikkel 31 har derimot en uttrykkelig bestemmelse om dette i andre ledd. Etter lagmannsrettens syn taler mangel på uttrykkelig bestemmelse om dette i investeringskapittelet, mot at EFTA- konvensjonen artikkel 23 skal tolkes overensstemmede med artikkel 31 i EØS-avtalen. EFTA-konvensjonens karakter og formål tilsier at det i utgangspunktet vil kreves et særskilt rettslig grunnlag for at partene i EFTA-konvensjonen også skal være bundet av den dynamiske EØS-retten. EFTA-konvensjonen har som nevnt i utgangspunktet verken en overnasjonal eller dynamisk karakter. Det ville vært naturlig å presisere dette i bestemmelsen eller kapittelet, slik det eksempelvis er gjort i vedleggene Q og K, dersom det var meningen å gjøre en så omfattende binding.

Om forhandlinger og forberedelser til revisjonen av EFTA-konvensjonen og investeringskapittelet I tråd med Wien-konvensjonen kan også forarbeider til en traktat få betydning for tolkningen.

Investeringskapittelet kom inn ved den revisjonen og utvidelsen av EFTA-konvensjonen som ble undertegnet på ministermøtet i Vaduz 21. juni 2001.

Bakgrunnen for revisjonen var todelt. Dette er beskrevet i St.prp. nr. 10 (2001-2002) som gjaldt samtykke til ratifikasjon av avtalen. Det heter her blant annet;

Den direkte foranledningen til den omfattende revisjonen som nå er gjennomført, var inngåelsen at et sett på sju bilaterale avtaler mellom Sveits og EU i juni 1999. De omfatter saksfeltene tekniske handelshindringer, fri personbevegelse, forskning og utvikling, offentlige anskaffelser, landtransport, lufttransport og handel med land bruksvarer. Disse avtalene, som er ment å råde bot på noen av de uheldige konsekvensene av at Sveits ble stående utenfor EØS, anses av sveitserne å dekke om lag 80 prosent av substansen i EØS-samarbeidet, men uten dette samarbeidets institusjoner og innslag av overnasjonalitet. Et hovedformål med revisjonen var å bringe EFTA-samarbeidet opp på et tilsvarende nivå som det nye avtaleverket mellom Sveits og EU, for derved å unngå uheldig diskriminering mellom EFTA-borgere og -foretak på den ene siden og EU-borgere og -foretak på den andre når disse avtalene trer i kraft, trolig tidlig i 2002.

Den direkte foranledningen var altså disse sju bilaterale avtalene mellom Sveits og EU, og et ønske om å bringe EFTA-samarbeidet opp på et tilsvarende nivå. Disse avtalene gjaldt tekniske handelshindringer, fri personbevegelse, forskning og utvikling, offentlige anskaffelser, landtransport, lufttransport og handel med landbruksvarer. På disse områdene bandt Sveits seg i stor grad opp til EU-regelverket gjennom de sju avtalene.

EFTA-statene ønsket å utvide EFTA-konvensjonen tilsvarende. Avtalerevisjonen får i praksis betydning i forbindelsen mellom Sveits på den ene side og de tre EØS og EFTA- medlemmene på den annen side. Ved denne revisjonen skulle EØS-statene få samme avtale som EU med Sveits. På disse sju områdene er da også EFTA-konvensjonen i tråd med de forpliktelsene Sveits har inngått med EU og flere steder også uttrykkelig koblet til EUs regelverk.

Revisjonen av EFTA-konvensjonen i 2001 hadde i tillegg et annet formål. I Stortingsproposisjonen redegjøres det også for at det var et sterkt ønske, særlig fra norsk side, om å utvide EFTA-samarbeidet på områder som ennå ikke var omfattet av spesielle avtaler mellom Sveits og EU. De nye områdene som ble nevnt, var investeringer og tjenestehandel. Resultatet av forhandlingen om disse utvidelsene er i dag EFTA- konvensjonen kapittel IX «Investment» med artiklene 23 -28, og kapittel X, «Trade in Services», artiklene 29-35.

Lagmannsretten anser det i tråd med Wien-konvensjonen relevant for tolkningen av artikkel 23 å se på det arbeidet som ble gjort i forkant, for å forberede revisjonen av det kapittelet bestemmelsen står i, investerings- og etableringskapittelet.

Arbeidet med revisjonen av EFTA-konvensjonen, herunder investeringskapittelet, ble koordinert av en styringsgruppe, «Ad Hoc Steering Group», bestående av representanter fra EFTA-statene.

Gruppa diskuterte innledningsvis ulike reguleringsmodeller for hvordan kapittelet om investeringer skulle utformes, herunder om det skulle være en EØS-modell. I rapport 2. desember 1999 het det blant annet:

The question has arisen to what extent EEA provisions on services and investment could serve as an alternative model in order to liberalise trade in services and investment between Switzerland on the one hand and the other EFTA States on the other hand under the EFTA Convention (without prejudice to the relations between Iceland, Liechtenstein and Norway under the EEA).

Det ble nedsatt en «Expert Group» blant annet for å vurdere dette. Ekspertgruppa ga rapport til «Ad hoc Steering Group» og til ministerrådsmøtet, «the Council». I rapport 31. mars 2000 kapittel V framgår at fem ulike reguleringsmodeller ble vurdert for

investeringskapittelet;

(1) «Full EEA»,

(2) «EEA minus»,

(3) «EEA light,

(4) «Sui Generis» og

(5) «EFTA-Canada»-modellen.

Om «Full EEA» het det i rapporten fra ekspertgruppa blant annet:

Under this option, the relevant provisions of the EEA Agreement on services, investment and establishment, including the "acquis" (secondary law and jurisprudence ), would be mirrored in the EFTA Convention, to be completed by a machinery for the continuous inclusion of new "acquis" and a tailor-made institutional structure dealing with the implementation. Keeping the EFTA Convention up-to-date and ensuring compliance under such a structure would thus imply a parallel decisionshaping and a decision-making procedure along the lines of that under the EEA Joint Committee, a new set of comitology rules, a surveillance authority and a court that would act as the guardian of the Convention.

Om «EEA minus» het det blant annet:

A slightly less far-reaching approach would be to mirror the relevant provisions of the EEA Agreement on services and investment in the EFTA Convention, including the "acquis" (secondary law and jurisprudence ), but without a continued updating of the acquis. This approach has the same advantages as the "Full EEA'' scenario and raises similar fundamental and similar institutional questions with the exception of comitology.

Om «EEA light» het det blant annet:

A simpler solution based on the EEA would be to include in the EFTA Convention only the provisions contained in the main text of the EEA Agreement that are relevant for services and investment. This approach would both confer rights to establish and supply services, and non-discriminatory treatment. A simpler solution based on the EEA would be to include in the EFTA Convention only the provisions contained in the main text of the EEA Agreement that are relevant for services and investment. This approach would both confer rights to establish and supply services, and non-discriminatory treatment

Om «Sui Generis» het det blant annet:

One way to avoid the abovementioned problems might be to create a "national treatment instrument" that sets out the general principle of non-discrimination for services, investment and establishment in the EFTA Convention itself. This could be limited to national treatment itself or be complemented by sector-specific annexes attached to the Convention which would contain more detailed implementing provisions, thus harmonising market access in these sectors. This would come close to the "EEA light" approach without the problems related to the interpretation of such an approach, but still guaranteeing national treatment.

Om «EFTA-Canada»-modellen het det blant annet:

Rather than aiming at a full market integration (as compared to the "EEA'' options), the EFTA States could agree on a free-trade approach which could yet be all encompassing.

Ekspertgruppa konkluderte at ingen av de tre EØS-modellene kunne bli ytterligere vurdert. Det ble vist til at ikke alle EFTA-stater var tilsluttet EØS avtalen. Dermot skulle «Sui generis»-modellen og «EFTA-Canada»-modellen utredes ytterligere. Det het i rapporten punkt 36 om dette blant annet:

Of all the five options considered above, the three "EEA'' approaches can not as such be further considered because not all the EFTA States have subscribed to the EEA Agreement on which such an approach would be based. As regards the "EFTA- Canada" and the "Sui generis" approaches, the Expert Group on Services, Investment and Establishment has found that it would need more time to properly evaluate the two options. The "EFTA-Canada" approach contains certain aspects that have been difficult for one EFTA State and that have not yet been settled; in terms of third- country compatibility, it would however give the preferred basis for third-country negotiations. As to "Sui generis", this approach as defined previously essentially provides for national treatment. It requires considerable refinement in order to become more concrete. However, such an approach could seem to be the simplest approach to upgrading the EFTA Convention on investment and services within the time-frame set up for our exercise. Both approaches need to be further elaborated before a final recommendation on the feasibility of either option can be issued.

I andre rapport fra «Expert Group», 8. november 2000, framgår at det fortsatt var uenighet særlig mellom Sveits og Norge om hvilken reguleringsmodell som skulle anvendes for etableringsbestemmelsene. Norge argumenterte for at EFTA-statene skulle ha høyere ambisjoner for oppdatering av EFTA-konvensjonen enn en vanlig frihandelsavtale og ønsket fortsatt en eller annen form for EØS-modell, med større integrasjon. Sveits på sin side motsatte seg dette. Denne uenigheten mellom Sveits og Norge førte til at ekspertgruppa konkluderte at «the experts find themselves in a position where they need guidance as to how to proceed further».

«AD hoc Steering Group» avga 9. februar 2001 rapport kalt «Final report to the Council». Her oppsummeres også ekspertgruppas utredninger. Når det gjaldt modell for «services, investment and establishment», foreslås følgende mandat til «the competent experts»:

Services, investment and establishment: a draft chapter needs to be further elaborated based on a top-down approach in line with Article V GATS so that it would constitute an instrument of traditional international law, i.e. a legal text that neither leads to an economic integration of the parties, nor to a harmonisation or mutual recognition of national laws and that does not require or create any common institutions; this instrument is to be drafted in such a way as to allow for national exceptions where applicable and to be implementable in line with the EEA commitments of Liechtenstein, Iceland and Norway.

Når rapportene ses i sammenheng, anser lagmannsretten at dette ikke kan forstås annerledes enn at EØS-modellene ble avvist. For investeringskapittelet konkluderes det med et «instrument of traditional international law». Slik det her står omtalt, og på bakgrunn av de tidligere drøftelsene av de ulike modellene, er det naturlig å forstå dette i motsetning til en modell av mer overnasjonal karakter, som EØS. Lagmannsretten legger til grunn at avtalen ikke kunne gå lenger enn det Sveits var villig til.

Fra de ankende parter er det forut for ankeforhandlingen innhentet dokumenter som refererer til møter etter dette, herunder ministerrådsmøter. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det i rapportene fra senere møter er holdepunkter for at Sveits endret sin posisjon og at konklusjonen endres. Det er mer naturlig å forstå det slik at konklusjonen fastholdes.

I ministerrådets «Summary Record» 9. mars 2001 legges «final rapport» til grunn for det videre arbeidet. I punkt 33 heter det at «The Council noted the document EFTA/R 5/2991».

I ekspertgruppas rapport 16. mars 2001 fra sjette møte, 12-13. mars 2001, heter det i punkt 4:

Delegations agreed on a top-down approach in accordance with traditional international law, i.e. without embarking upon an economic integration type of agreement, as regards both chapters

Det angis videre fleksibilitet med hensyn til å inkludere elementer fra NAFTA og EØS.

I et vedlegg, «Annex II», gis et utkast til kapittelet om Investment/Establishment. Dette vedlegget viser at ordlyden i det nye investeringskapittelet i EFTA-konvensjonen ble utformet ved å kopiere fra en rekke folkerettslige avtaler. EØS-avtalen artikkel 31 angis på høyre side av artikkel 23 nr.1, for nr. 2 angis artikkel 44 EU-Poland, for nr. 2 bokstav b angis artikkel 31 EØS-avtalen og artikkel 20 EFTA-Mexico. Tilsvarende fortsetter det med henvisning til ulike artikler og avtaler for ulike nr. og ledd under dette kapittelet. Det synes derfor på det rene at det er flere avtaler som har inspirert ordlyden i artikkel 23. Men lagmannsretten kan ikke se at dette viser et endret standpunkt fra Sveits’ side. En EØS- modell var som nevnt tidligere drøftet og forkastet. Dersom Sveits hadde endret standpunkt, ville det etter lagmannsrettens syn vært naturlig å forvente at det hadde kommet tydelig til uttrykk. Dette vedlegget kan ikke forstås slik.

At det er ulike avtaler som har vært mønster for utformingen av artikkel 23, slik dette framgår av vedlegget, taler for øvrig også for at henvisning til artikkel 31 ikke kan tillegges betydning ut over at det viser at teksten har vært til inspirasjon.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at de ankende parter kan høres med at det ikke ble konkludert i de framlagt forarbeidene. Lagmannsretten anser at gjennomgangen av rapportene fra ekspertgruppa og «Final report to the Council» fra «Ad-hoc Steering group»

og de senere rapportene fra ministerrådsmøtene, viser at det for investeringskapittelet, og herunder artikkel 23, ikke ble tilsiktet en EØS-modell. Alternativet betegnes da som et alminnelig folkerettslig instrument.

De rapportene som er framlagt fra arbeidet som ble gjort i de ulike komiteer forut for vedtakelsen av etableringskapittelet, taler etter lagmannsrettens syn med styrke for at det ikke var meningen at EFTA-konvensjonen artikkel 23 skulle forstås i tråd med EØS- avtalen artikkel 31 med tilhørende rettspraksis fra EØS og EU.

Lovgivning og rettspraksis i andre EFTA-land, notat fra EFTA De ankende parter har vist til at Island i intern lovgivning har påtatt seg EØS-forpliktelser overfor Sveits, og at det taler for at det nettopp er dette som følger av artikkel 23.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvilken vekt en annens stats forståelse av en konvensjon skal ha for tolkningen av konvensjonen. I dette tilfellet må Islands lovgivning uansett ses i lys av EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 3 og EFTA- konvensjonen vedlegg, Annex, L. I vedlegg L har Island, med unntak for lufttransport, påtatt seg EØS-forpliktelser overfor Sveits. Island «will grant Switzerland treatment identical to that granted to Norway and Liechtenstein pursuant to the Agreement on the European Economic Area». Det er på denne bakgrunn naturlig om Island enkelte steder i sin interne lovgivning likestiller EØS og EFTA. Verken Norge eller Sveits påtok seg slike forpliktelser. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at Islands avtaleinngåelser snarere kan gi grunnlag for en antitetisk tolkning. Hvis artikkel 23 nr. 1 skulle tolkes slik at den innførte EØS-behandling for selskaper fra Sveits, hadde det vært unødvendig for Island å påta seg en slik forpliktelse i vedlegg L.

De ankende parter har vist til at Sveits i sin presentasjon til parlamentet skrev:

Im Wesentlichen stützt sich das Abkommen auf die Prinzipien des europäischen Rechts, enthält aber ebenfalls Bestimmungen, wie sie im klassischen Völkerrecht ublich sind.

Lagmannsretten kan ikke se at dette gir veiledning for tolkningsspørsmålet. Det er iallfall vanskelig å se at det taler for at Sveits mener at staten har forplikte seg tilsvarende EØS- avtalen artikkel 31 for EFTA-konvensjonen artikkel 23.

De ankende parter har videre anført at NOU 2021:8 viser at rettspraksis fra Sveits gir grunnlag for å forstå EFTA-konvensjonen i lys av EØS-avtalens regelverk.

Lagmannsretten viser til at NOU 2021:8 gjelder «Trygd over landegrensene». I kapittel 9 behandles trygdekoordinering med Sveits. Trygdekoordineringen er regulert i EFTA- konvensjonens artikkel 21. Denne bestemmelsen står i EFTA-konvensjonen kapittel VIII,

kapittelet om fri bevegelighet for personer. I dette kapittelet er det inkorporert EU- regelverk som også finnes i Sveits-EU avtalen og EØS-avtalen. Det framgår for øvrig også uttrykkelig av vedlegg K til artikkel 16 at det her kan være relevant å se hen til EFTA- domstolen og EU-domstolens rettspraksis.

I NOU 2021:8 punkt 2.2.2 om «Trygdeforordning i EFTA-konvensjonen» framgår også at det er en egen avtale mellom Sveits og EU om fri bevegelighet av personer, og at EFTA- konvensjonens regler om fri bevegelighet mellom EFTA-statene langt på vei er en samordning av reglene i EØS-avtalen og EU-Sveits-avtalen. Dette gjelder da også trygdekoordinering. Avtalen mellom Sveits og EU har en egen bestemmelse som binder tolkningen til EU-retten.

At det er særskilt avtalt en binding på dette rettsområdet, kan lagmannsretten ikke se får betydning for tolkningen av investeringskapittelet. De forarbeidene som er gjennomgått foran, har ikke betydning for tolkningen av artikkel 21. Regelverket for fri bevegelighet av personer skulle nettopp oppdateres fordi det var inngått avtaler mellom Sveits og EU. Noen slik kobling var ikke avtalt mellom Sveits og EU når det gjaldt investeringer. Det vises til gjennomgangen foran av den todelte bakgrunnen for revisjonen av EFTA-konvensjonen.

De ankende parter har også vist til at den såkalte Wächtler-saken, sak C-582/17, taler for at beskatningen er i strid med EFTA-konvensjonen.

Lagmannsretten viser til at saken gjaldt en tysker som flyttet til Sveits, og som ble ilagt utflyttingsskatt i Tyskland. EU-domstolen ga skattyter medhold i at den tyske regelen var en diskriminerende restriksjon, og at Tyskland ikke kunne anvende reglene om tysk utflyttingsskatt i større grad enn om han hadde flyttet til et EU/EØS-land. Saken gjaldt derfor avtalen mellom Sveits og EU om fri bevegelighet av personer. Det er, som det framgår over, ikke omtvistet at fri bevegelighet av personer må forstås i lys av EU-retten. Sveits-EU-avtalen inneholder som nevnt, på tilsvarende måte som artikkel 20 i EFTA- konvensjonen, en egen bestemmelse som binder tolkningen til EU-retten. Lagmannsretten kan derfor ikke se at Wächtler-saken i denne sammenheng har relevans for tolkningen av artikkel 23. Lagmannsretten viser til at artikkel 23 er en bestemmelse i etableringskapittelet og som ikke kom inn fordi EU og Sveits hadde inngått avtale.

De ankende parter har videre vist til «[n]ote by the EFTA Secretariat, EEA Agreement – Swiss-EU bilateral agreements – EFTA Convention, An overview and comparison in the field of services». Lagmannsretten anser at et slikt notat vil ha begrenset betydning for tolkningen. Lagmannsretten oppfatter for øvrig at notatet snarere understreker forskjeller enn likheter mellom EFTA-konvensjonen og EØS-avtalen når det gjelder investeringskapittelet. Det heter blant annet:

Both the EEA Agreement and the EFTA Convention provide that there “shall be no restrictions”on the right/freedom of establishment. However, the right holders, and the scope and level of commitments, differ in the two instruments.

De ankende parter har også vist til et annet notat fra EFTA-sekretariatet kalt «[s]hort Overview of the EFTA Convention – European Free Trade Association». Lagmannsretten anser som nevnt at slike notater gir begrenset veiledning for tolkningen. Men uansett kan lagmannsretten heller ikke her se at notatet gir holdepunkter for at EFTA-konvensjonen artikkel 23 skal tolkes som EØS-avtalen artikkel 31. Lagmannsretten anser det mer naturlig å trekke fram at den beskrivelsen som gjøres under kapittelet «Services and investment» ikke tyder på at disse reglene vil begrense hjemstaten i tråd med tolkningen etter EØS- avtalen.

Stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon St.prp. nr. 10 (2001-2002) gjaldt som nevnt samtykke til ratifikasjon av den revisjonen av EFTA-konvensjonen som ble undertegnet på ministermøtet i Vaduz 21. juni 2001. Som lagmannsretten har vist til foran, ble her bakgrunnen for revisjonsavtalen presentert. Det ble dessuten gitt en sammenfattet presentasjon av hva revisjonen av EFTA- konvensjonen gikk ut på.

Lagmannsretten er enig med staten i at Stortingsproposisjonen ikke er å anse som forarbeider til konvensjonen etter Wien-konvensjonen, og proposisjonen får begrenset betydning ved tolkning av EFTA-konvensjonen. Lagmannsretten anser imidlertid uansett ikke at proposisjonen gir støtte til at EFTA-konvensjonens investeringskapittel skal tolkes i samsvar med tilsvarende bestemmelser i EØS-avtalen, slik det er framholdt fra de ankende parter. Det heter riktig nok i proposisjonen at artikkel 23 første ledd må forstås på «noenlunde samme måte» som EØS-avtalen artikkel 31. Isolert sett kan dette tale for de ankende parters syn. Men denne uttalelsen må leses i sammenheng med proposisjonen for øvrig der det framgår at det ikke ble tilsiktet en EØS-modell. Tvert imot presiseres det i proposisjonen til Stortinget at Norge ønsket «å gå lenger enn avtalene mellom EU og Sveits i forhold til tjenestehandel og etableringer/investeringer», men at Sveits ikke ønsket «et EØS lignende regime for tjenestehandel og investeringer». Det heter blant annet:

Sveits på sin side hadde problemer med å akseptere et EØS-lignende regime for tjenestehandel og investeringer. Dette skyldtes først og fremst at de ikke hadde gjennomført noen tilsvarende revisjon av sitt regelverk som det EØS-landene hadde foretatt i forbindelse med gjennomføringen av EØS, og de var ikke innstilt på å gjennomføre større lovendringer i forbindelse med revisjonen av EFTA- konvensjonen

Det gis videre uttrykk for at statene «forplikter seg til å gi hverandre bestevilkår- behandling, dog ikke EØS-behandling».

De ankende parter har også vist til Stortingsproposisjonen kapittel 4.2.1.7. Her heter det blant annet:

Den reviderte EFTA-konvensjonen inneholder på mange områder felleskapsrettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen. Dette er en følge av at Sveits har innlemmet disse rettsaktene via sine avtaler med EU. Også en rekke av de generelle bestemmelsene i avtalen er identiske med bestemmelser i EØS-avtalen. Når det gjelder tolkningen av slike bestemmelser som er identiske med bestemmelser i EØS-avtalen har Sveits i forhold til EU akseptert at man i visse tilfeller skal legge vekt på de tolkninger som EF-domstolen har foretatt av dette regelverket, i den grad slik rettspraksis er fra tiden før inngåelsen av Sveits' avtaler med EU, dvs. 21. juni 1999.

(…)

I forhold til bestemmelser i andre vedlegg eller i hovedavtalen finnes det ikke en slik eksplisitt regel. Det er imidlertid naturlig å anta at rettspraksis fra EF- og EFTA-domstolen vil få betydning for forståelsen av bestemmelser i EFTA-konvensjonen som er identiske med bestemmelser i EØS-avtalen.

Lagmannsretten viser til at revisjonen også hadde som siktemål å bringe EFTA- konvensjonen på linje med de særlige avtaler Sveits hadde inngått med EU – slik det også er presentert i Stortingsproposisjonen. På de punktene der Sveits hadde inngått avtale med EU og bundet seg til EUs praksis er avtalen flere steder «identiske med bestemmelser i EØS-avtalen», og for disse reguleringene har altså Sveits «i visse tilfeller» akseptert at man skal legge vekt på de tolkninger som EU-domstolen har foretatt.

På noen områder hadde imidlertid Sveits uttrykkelig motsatt seg en EØS-modell. Dette er som nevnt også presisert i Stortingsproposisjonen. Bestemmelsene blir da ikke «identisk» i innhold. At en ordlyd er brukt som mønster for å utforme bestemmelsen, gjør ikke bestemmelsene som sådan «identiske». Lagmannsretten kan derfor ikke se at uttalelsene i siste avsnitt sitert foran, kan ta sikte på investeringskapittelet.

Juridisk teori De ankende parter har framholdt at professor Finn Arnesen i en artikkel i Tidsskrift for skatterett nr. 4

(2019) side 251-250, har lagt til grunn den tolkningen av EFTA- konvensjonen artikkel 23 som de ankende parter har gjort gjeldende.

Lagmannsretten viser til at Arnesen ble engasjert av de ankende parter og skrev først et notat i saken for dem, som ble framlagt for Skatteklagenemnda. Artikkelen, som senere er publisert i Tidsskrift for skatterett, behandler de samme spørsmål, og gir en tolkning av EFTA-konvensjonen artikkel 23 og betydningen for skatteplikten etter skatteloven § 2-38 i vår sak.

Juridisk teori har etter Wien-konvensjonen begrenset direkte betydning for tolkning av traktater. Juridisk teori kan likevel være relevant når rettstilstanden skal fastlegges. Særlig betydning vil juridisk teori kunne få hvis oversikten over de rettslige kildene som formålsbetraktninger, forarbeider, forhistorie, rettspraksis eller annen praksis, etc. ved gjennomgangen i teorien bringer nye kilder fram, eventuelt kaster nytt lys over kildene for eksempel at disse ses i en større sammenheng. Også en historisk eller samfunnsmessig utvidelse av perspektivet, kan i enkelte tilfeller være rettslig relevant. I dette tilfellet må imidlertid lagmannsretten legge til grunn at Arnesen har hatt tilgang til et mindre kildetilfang enn det som er presentert under ankeforhandlingen. Sentralt for lagmannsretten er særlig at artikkelen ikke behandler betydningen av de drøftelsene som fant sted i «Ad hoc Steering Group» og i «Expert Group» forut for at investeringskapittelet ble utformet. Arnesen har også i begrenset grad drøftet betydningen av formålet for EFTA- konvensjonens investeringskapittel.

Under ankeforhandlingen ble det fra de ankende parters prosessfullmektig bekreftet at det var lite trolig at Arnesen hadde hatt tilgang til rapportene fra arbeidet i «Ad-hoc Steering Group» og «Expert Group», fordi disse har vært klausulerte. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at artikkelen fra Arnesen i Tidsskrift for skatterett i 2019 kan bidra nevneverdig til de tolkningsspørsmålene lagmannsretten står overfor.

Oppsummering og konklusjon EFTA-konvensjonen er i utgangspunktet en konvensjon som ikke innlemmer den dynamiske EU-retten på samme måte som EØS-avtalen. Tre av medlemsstatene har en tilknytning til EU-retten gjennom EØS-avtalen, men Sveits har det ikke. På flere punkter i EFTA-konvensjonen, hoveddelen eller vedleggene, ble konvensjonen ved revisjonen i 2001 uttrykkelig knyttet opp mot EØS-avtalen. På disse punktene hadde Sveits inngått egen tilsvarende avtale med EU. EFTA-konvensjonen gir rammen for tolkningen av artikkel 23. Det er ingen bestemmelse i EFTA-konvensjonen som positivt angir at investeringskapittelet, herunder etableringskapittelet, skal knyttes opp til den dynamiske EØS- og EU-retten. EFTA-konvensjonens karakter tilsier at det ville vært naturlig å angi positivt dersom en slik tilknytning var ment å gjelde. Forhistorien og forarbeidene til revisjonen som ble signert på ministermøtet i Vaduz i 2001, gir dessuten klare holdepunkter for at det ikke har vært meningen mellom avtalepartene å knytte det nye investeringskapittelet i EFTA-konvensjonen opp til den dynamiske EØS-retten.

Bakgrunnen for investeringskapittelet var ikke at Sveits hadde inngått en egen avtale som knyttet opp til EU-praksis på dette området – slik bakgrunnen var for andre området under revisjonen. Arbeidet som ble gjort forut for utformingen av teksten for investeringskapittelet, viser dessuten at Sveits uttrykkelig motsatte seg en EØS-modell med EØS-statene for investeringskapittelet, og det ble konkludert med at dette kapittelet skulle utformes som «an instrument of traditional international law». På denne bakgrunn får det begrenset betydning for tolkningen at ordlyden i EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 har stor likhet med EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1. Forarbeidene viser for øvrig også at

det er hentet inspirasjon fra andre internasjonale traktater da EFTA-konvensjonen artikkel 23 ble utformet.

Lagmannsretten konkluderer etter dette at EFTA-konvensjonen artikkel 23 nr. 1 ikke skal tolkes som EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1, og EFTA-konvensjonen kan ikke anses å inkludere rettspraksis knyttet til EØS-avtalen artikkel 31. Dette gjelder uavhengig av om dette avgrenses til rettspraksis forut for 1999.

3.3 Om EFTA-konvensjonen artikkel 23 eller artikkel 28 rammer gevinstbeskatningen i vår sak

Spørsmålet for lagmannsretten er på denne bakgrunn om EFTA-konvensjonen artikkel 23, eller artikkel 28, innebærer at Norge har en folkerettslig forpliktelse til ikke å skattlegge gevinst et norsk selskap får ved salg av aksjer i et sveitsisk selskap.

Artikkel 23 er sitert med den offisielle engelske teksten foran. Lagmannsretten viser til dette. Lagmannsretten gjentar at utgangspunktet ved tolkningen av traktater er den naturlige forståelsen av konvensjonens ordlyd, lest i den sammenhengen den inngår og i lys av konvensjonens formål. Traktatforarbeider og omstendigheter rundt traktatslutningen kan også ha betydning, mens andre kilder vil ha begrenset plass ved tolkningen, jf. artiklene 31 og 32 i Wien-konvensjonen.

Medlemsstatene har etter ordlyden forpliktet seg til at det innenfor rammen av konvensjonen ikke skal være noen restriksjoner på retten til å etablere seg for selskaper som er opprettet i samsvar med et medlemsstats lovgivning og som har sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak på medlemsstatens territorium. Dette skal også gjelde adgangen til å opprette kontorer, filialer, eller datterselskap for selskaper fra en medlemsstat opprettet på territoriet til en annen medlemsstat. Lagmannsretten viser til den uoffisielle norske oversettelsen.

Etter andre ledd skal etableringsretten omfatte rett til å opprette, erverve og lede foretak, særlig selskaper, på de vilkår som lovgivningen i etableringsstaten fastsetter for egne foretak. Deretter angis ulike forbehold.

Lagmannsretten viser til det som tidligere er gjennomgått om EFTA-konvensjonens formål og kontekst og gjentar bare her at formålet med denne konvensjonen er å sikre frihandel mellom medlemsstatene og en gradvis liberalisering. Det er forpliktelsene mellom statene som reguleres i EFTA-konvensjonen.

Om det gjelder begrensinger på hjemstaten Lagmannsretten anser at den naturlige forståelsen av konvensjonens ordlyd, lest i den sammenhengen den inngår, og i lys av konvensjonens formål, innebærer at artikkel 23

stiller krav til vertsstaten. Norske selskaper som vil etablere seg i Sveits, kan ikke av sveitsiske myndigheter utsettes for tiltak som vil være i strid med artikkel 23. Det samme gjelder norske myndigheter overfor sveitsiske selskaper som vil etablere seg i Norge. Det er et ikke-diskrimineringskrav, jf. EFTA-konvensjonen artikkel 24. Lagmannsretten kan ikke se at det er lagt begrensninger på hjemstaten – altså i dette tilfelle Norge når det gjelder beskatning av norske selskaper. Det er ikke holdepunkter verken i ordlyden, formålet eller konteksten for øvrig for at beskatningskompetansen overfor egne rettssubjekter, altså norske selskaper, skulle begrenses. Det er ikke rettslig grunnlag for å innfortolke de begrensninger på hjemstaten som etter rettspraksis og en dynamisk tolkning følger av EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1, og som må ses i sammenheng med formålet om full liberalisering. Det framstår tvert imot som er en forutsetning for EFTA-konvensjonens investeringskapittel at det er krav til vertsstaten som reguleres. I EFTA-konvensjonen artikkel 24 kommer dette for eksempel til uttrykk.

Det framgår at det er vertsstatens mulighet til å diskriminere selskapet hjemmehørende i andre stater som forbys.

Fra de ankende parter er det vist til tolkningen av EFTA-konvensjonen kapittel VIII om fri bevegelighet av personer. Det er vist til at det vil innebære inkonsistens i tolkningen dersom investeringskapittelet bare pålegger vertsstaten forpliktelser.

Lagmannsretten viser til at kapittel VIII regulerer fri bevegelighet av personer. Dette kom inn ved revisjonen med bakgrunn i avtaler mellom Sveits og EU. Her har statene derfor innlemmet en rekke EU-rettsakter og bundet seg opp mot EUs rettspraksis. Dette framgår av artikkel 20 nr. 1 som viser til «Annex K» med mer. Lagmannsretten kan derfor ikke se at tolkningen av dette kapittelet har overføringsverdi for tolkning av investeringskapittelet som har en annen historie, og heller ingen uttalt tilknytning til EU-retten.

Å tolke artikkel 23 slik at den også stiller krav til hvilken beskatning norske myndigheter kan gjøre på norske selskaper, vil på denne bakgrunn representere en dynamisk tolkning av bestemmelsen. Lagmannsretten kan ikke se at EFTA-konvensjonen gir rom for det. Det vises også til Wien-konvensjonen om prinsippene for traktattolkning, jf. også HR-2017- 569-A avsnitt 44.

EFTA-konvensjonen artikkel 23 får på denne bakgrunn ikke anvendelse på en norsk skatteregel som beskatter et selskap i Norge for gevinst ved realisasjon av eierandel i et selskap i Sveits.

Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte om EFTA-konvensjonen artikkel 23 kommer til anvendelse ved uttreden fra et marked.

EFTA-konvensjonen artikkel 28 De ankende parter har subsidiært anført at artikkel 28 vil ramme den beskatningen av gevinsten som norske myndigheter pålegger når et selskap selger aksjer i et sveitsisk selskap.

Investeringskapittelet andre del «Secton II: Capital movement», starter med artikkel 28. Artikkel 28 nr. 1 og nr. 2 lyder:

  1. Within the framework of this Chapter, there shall be no restrictions between the Member States on the movement of capital relating to the establishment in another Member State’s territory of a company or firm of that Member State.
  2. The movement of capital not relating to establishment between the Member States shall be ensured in accordance with the international agreements to which they are parties.

Det presiseres innledningsvis at artikkel 28 gjelder «[w]ithin the framework of this Chapter». Lagmannsretten viser til det som framgår foran om bakgrunnen for investeringskapittelet, herunder forhistorien slik den framgår i drøftelsene mellom representanter for statene. Artikkel 28 om kapitalbevegelser «relating to establishment» i en annen medlemsstat, må tolkes på denne bakgrunn. Heller ikke i denne bestemmelsen kan det altså innfortolkes den dynamiske utviklingen som EØS-retten har tatt opp i seg, og den fulle liberaliseringen som det blant annet er på bevegelse av kapital etter EØS-avtalen.

Som angitt foran må det legges til grunn at dette kapittelet gjelder krav mot vertsstaten i forbindelse med investering. Norsk regulering av skatt på gevinst et norsk selskap har når det selger seg ned i eller ut av et sveitsisk selskap, reguleres ikke.

Det framgår av ordlyden at det ikke skal være restriksjoner mellom medlemsstatene på kapitalbevegelser «relating to the establishment in another Member states territory …» Og i artikkel 28 nr. 2 presiseres det at:

The movement of capital not relating to establishment between the Member States shall be ensured in accordance with the international agreements to which they are parties.

Artikkel 28 gjelder også etter sin ordlyd bare begrensinger på vertsstaten og det gjelder kapitalbevegelser i forbindelse med etablering, og ikke i forbindelse med uttreden av markedet.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at EFTA-konvensjonen artikkel 28 ikke kommer til anvendelse for beskatning av gevinst når et norsk selskaper selger aksjer i et sveitsisk selskap.

Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte om beskatningen eventuelt ville representert en diskriminering etter EFTA-konvensjonen.

Det er heller ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte statens subsidiære anførsler om at skattereguleringen uansett er unntatt etter EFTA-konvensjonen artikkel 27 nr. 3. Det er dessuten ikke nødvendig å drøfte om reguleringen av skatt for dette selskapet er unntatt gjennom norsk reservasjon ved Annex N punkt 10, jf. artikkel 23 nr. 3.

Konklusjon

Lagmannsretten konkluderer etter dette at verken EFTA-konvensjonen artikkel 23 eller artikkel 28 er til hinder for at Norge kan beskatte et norsk selskap når det selger aksjer i et sveitsisk selskap. De ankende parter får på denne bakgrunn ikke medhold i at Skatteklagenemndas vedtak 11. april 2019 er ugyldig på grunn av rettsanvendelsesfeil.

Om strid mellom internrett og Norges folkerettslige forpliktelser Lagmannsretten har altså kommet til at skatteloven § 2-38 tredje ledd ikke er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser etter EFTA-konvensjonen. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til spørsmålet om domstolens kompetanse ved anvendelsen av skatteloven § 2-38 tredje ledd ved eventuell strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Skatteklagenemnda avgjorde imidlertid som nevnt saken på dette grunnlaget, og det var også sentralt for partene under ankeforhandlingen. Selv om det ikke er nødvendig for resultatet, vil lagmannsretten derfor presisere at den er enig med Skatteklagenemnda og tingretten på dette punktet, og i det vesentlige kan slutte seg til tingrettens begrunnelse.

Norsk rett bygger på et dualistisk prinsipp. Det er Stortinget og ikke domstolen som har lovgivende myndighet. Det gjelder likevel et presumpsjonsprinsipp. Dersom det er rom for tolkning, vil norsk rett presumeres å være i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. I Rt-2000-1811 side 14, punkt 5 (Finnanger I) heter det om presumpsjonsprinsippet blant annet:

Presumsjonsprinsippet i norsk rett er utviklet i rettspraksis. Gjennomslagskraften av dette prinsippet vil være avhengig av karakteren av de aktuelle folkerettslige forpliktelser og av hvilket rettsområde som den nasjonale rettsregel er knyttet til. Også før Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ble gjort til en del av norsk rett, ble grunnleggende menneskerettigheter tillagt meget stor vekt ved fortolkning av norske rettsregler. Den norske rettsregel vil yte liten motstand hvis det er tale om konflikt med en folkerettslig forpliktelse som gir borgerne beskyttelse mot inngrep fra det offentlige, mens motstanden vil være større der en slik forpliktelse griper inn i private rettsforhold.

Det uttales videre i dommen (punkt 6) at «norske domstoler må forventes å utnytte alle de muligheter som anerkjente prinsipper for tolkning og anvendelse av rettsregler gir, for å unngå et folkerettsstridig resultat». Hensynet til å ivareta de folkerettslige forpliktelsene

tillegges derfor stor vekt. Det heter videre i dommen at «bare dersom Stortinget helt klart har gitt uttrykk for at en lov skal anvendes på en viss måte uten hensyn til om dette er i strid med internasjonale forpliktelser, eller dersom vedkommende lovbestemmelse ellers ville vært helt uten innhold, vil norske domstoler føle seg tvunget til å anvende loven i strid med folkeretten».

Gjennomslagskraften av presumpsjonsprinsippet vil, som det framgår av sitatet fra Finnangerdommen, være avhengig av karakteren av de aktuelle folkerettslige forpliktelser og av hvilket rettsområde den nasjonale rettsregelen er knyttet til.

Grunnleggende menneskerettigheter og beskyttelse fra inngrep mot det offentlige har vært tillagt stor vekt ved fortolkning av norske rettsregler. Lagmannsretten anser at dette er i kjerneområde for presumpsjonsprinsippet. Men det dreier seg da særlig om menneskerettigheter og inngrep fra det offentlige av en noe annen karakter enn beskyttelse for selskaper mot skatt på gevinst ved aksjesalg i et utenlandsk selskap. De folkerettslige reglene det her er tale om strid med, vil dessuten ha forankring i en konvensjon som primært skal ivareta fri handel mellom statene. Det er i den forstand ikke restriksjoner for å beskytte grunnleggende menneskerettigheter fra inngrep fra det offentlige.

Ordlyden i skatteloven § 2-38, taler for at skatteloven uttømmende regulerer skatteplikten og unntakene. I Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) side 61 uttales det da også at skattesubjektene og inntektstypene som vil være omfattet av fritaksmetoden er uttømmende og positivt angitt. Dette taler også for at adgangen til å anvende presumsjonsprinsippet vil være begrenset.

I HR-2018-2433-A (Yara) avsnittene 54-56 er det uttalelser om at domstolene bør være tilbakeholdne med utvidende tolkning ved en så vidt positivrettslig bestemmelse som skatteloven § 2-38, og der lovgiver har gitt et så klart uttrykk for at bestemmelsen er ment å være uttømmende. Saken gjaldt ikke spørsmål om en utvidende tolkning for å bringe loven i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. Uttalelsene har derfor begrenset betydning, men de har likevel en viss overføringsverdi.

Skattebestemmelsens kompleksitet taler også mot at den skal utfylles med domstolens avgjørelse i en enkeltsak. De ankende parter har for lagmannsretten anført at det bare vil være skatt på gevinst som eventuelt ville vært i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, men at tap når et norsk selskap selger aksjer i et sveitsisk selskap, fortsatt kunne gi rett til fritak. Symmetrien i skattesystemet på dette punktet taler for at lovgiver burde utredet en eventuell utvidelse av skatteloven § 2-38 tredje ledd. Dette illustrere også problemet ved domstolenes inngripen. Det illustrerer dessuten reglenes kompleksitet. Lagmannsretten viser for øvrig til at det i forarbeidene til skatteloven framgår at det er uklart hvor langt unntaksmuligheten fra EØS-avtalen artiklene 31 og 40 går etter EØS- og EU-retten. Dette ville være desto mer uklart etter en restriksjon forankret i EFTA-

konvensjonen. Et slikt spørsmål vil være opp til lovgiver å utrede. Også dette taler for at domstolen bør avstå fra en utvidende tolkning for skatteloven § 2-38 tredje ledd.

Selv om lagmannsretten hadde kommet til et annet resultat når det gjelder tolkningen av EFTA-konvensjonen artikkel 23 eller artikkel 28, ville det på denne bakgrunn uansett ikke vært rom for å tolke skatteloven § 2-38 tredje ledd utvidende i denne saken. Lagmannsretten er derfor enig med Skatteklagenemnda i at presumpsjonsprinsippet ikke får anvendelse i denne saken.

Etter dette forkastes anken over tingrettens dom domsslutningen punkt 1.

5. Sakskostnader

Staten v/ Skatteetaten har vunnet saken og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd i utgangspunktet krav på full erstatning fra Hestkamben AS og Petfor Invest AS Lagmannsretten kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Staten har krevet dekket kostnader med 211 200 kroner for behandlingen i lagmannsretten. Kostnadene utgjør i sin helhet salær. Det tilkommer ikke merverdiavgift. Lagmannsretten anser kostnadene nødvendige ut fra betydningen av saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, og kravet tilkjennes i sin helhet. De to selskapene skal hefte felles for hele beløpet, jf. tvisteloven § 20-6 andre ledd.

I sakskostnader for lagmannsretten skal Hestkamben AS og Petfor Invest AS, én for begge og begge for én, betale 211 200 kroner til staten v/ Skatteetaten.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Også for tingretten skal derfor staten i utgangspunktet få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å vurdere spørsmålet om unntak fra erstatningskravet annerledes for tingretten enn for lagmannsretten. Lagmannsretten anser at det heller ikke for tingretten er tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre endringer i den erstatningen for sakskostnader som ble tilkjent for tingretten, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Etter dette forkastes anken i sin helhet.

Dommen er enstemmig.

D O M S S L U T N I N G

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten skal Hestkamben AS og Petfor Invest AS, én for begge og begge for én, betale 211 200 – tohundreogellevetusentohundre – kroner til staten v/Skatteetaten innen to uker etter forkynnelsen av denne dommen.

Mette D. Trovik Ingvild Bruce Nils Ole Bay

Dokument i samsvar med undertegnet original. Madeleine Eliassen (signert elektronisk).