Oslo tingrett: ingen erstatning etter Livsvitenskapsbygg-anbud

Hovedspørsmålet var om Statsbygg ved tildelingen til OneCo hadde brutt anskaffelsesregelverket på en måte som ga Bravida krav på positiv eller negativ kontraktsinteresse. Retten vurderte også om sammenslåingen av to allerede tildelte kontrakter utgjorde en vesentlig endring eller ulovlig direkte anskaffelse som kunne lede til at kontrakten ble kjent uten virkning.

Statsbygg utlyste 3. oktober 2018 to åpne anbudskonkurranser for elektro- og IKT-entrepriser i Livsvitenskapsbygget, benevnt K401 og K501. Det kom inn tilbud fra Bravida, OneCo og Lefdal Installasjon, hvor Lefdals tilbud ble avvist. Etter evaluering ble OneCo vurdert best på begge kontrakter, og tildelingsmeddelelse ble sendt 8. januar 2019. Kriteriene var pris, oppdragsforståelse og kvalifikasjoner og erfaring hos nøkkelpersonell. OneCo oppga i hovedsak samme nøkkelpersonell i begge tilbud, herunder Knut Andersen som prosjektleder.

Før kontraktsinngåelsen mottok Statsbygg negative opplysninger om Andersen og innhentet referanser fra oppgitte referansepersoner. Referansene inneholdt kritiske bemerkninger, særlig om samarbeidsevner. Bravida anførte at Statsbygg på denne bakgrunn krevde at Andersen skulle byttes ut før kontraktsinngåelse. Statsbygg bestred at et slikt krav ble fremsatt, men det var på det rene at Andersen senere ble erstattet som prosjektleder etter at kontrakten var signert 24. januar 2019. Samme dag ble de to kontraktene slått sammen til én samlet kontrakt med OneCo. Bravida krevde deretter erstatning for positiv kontraktsinteresse, subsidiært negativ kontraktsinteresse, og gjorde også gjeldende at kontrakten måtte kjennes uten virkning.

Retten tok utgangspunkt i at erstatning etter anskaffelsesregelverket forutsetter et tilstrekkelig kvalifisert brudd. Den viste til HR-2019-1801-A og la til grunn at vurderingstemaet er om overtredelsen er tilstrekkelig kvalifisert, eventuelt åpenbar og grov som støttekriterier. Tingretten fant ikke at det forelå feil av en slik karakter.

Når det gjaldt plikten til å foreta ny evaluering, la retten avgjørende vekt på utformingen av tildelingskriteriene. Kriteriet om nøkkelpersonell etterspurte navn, CV-er, utdanning, praksis og referanseprosjekter, men ikke personlige referanser. Retten mente at subjektive vurderinger av prosjektlederens personlige egenskaper og samarbeidsstil falt utenfor en naturlig forståelse av kriteriene. Statsbygg hadde derfor ikke adgang eller plikt til å innarbeide de innhentede referanseuttalelsene i evalueringen. Retten viste blant annet til KOFA-praksis om at evalueringen må bygge på den dokumentasjonen konkurransegrunnlaget angir, og at subjektive egne erfaringer eller ikke-etterspurte forhold ikke uten videre kan vektlegges.

Retten vurderte også de konkrete referansene om Knut Andersen og fant at flere uttalelser var sterkt subjektive og delvis situasjonsbestemte. Selv om referansene hypotetisk kunne vært vektlagt, mente retten at de neppe ville hatt betydning for utfallet. Andersen hadde dessuten sterk utdanning og betydelig erfaring fra store prosjekter. Bravidas anførsel om at OneCo hadde gitt uriktige eller villedende opplysninger om referanseprosjekter førte heller ikke frem. Retten fant at opplysningene i tilbudet i det vesentlige svarte til det tildelingskriteriene etterspurte.

Om den senere dialogen om prosjektlederbytte la retten til grunn at initiativet kom fra Statsbygg, og at prosjektleder var tema i møte med OneCo før signering. Likevel fant retten at det rettslige skiftet av prosjektleder ble gjennomført etter kontraktsinngåelsen og i samsvar med kontraktens bestemmelser om utskiftning av nøkkelpersonell. På denne bakgrunn forelå det etter rettens syn ikke et vesentlig brudd på forhandlingsforbudet eller en vesentlig endring av tilbudet som kunne begrunne avvisning.

Retten uttalte at Statsbyggs fremgangsmåte var kritikkverdig når det gjaldt etterprøvbarhet, fordi Bravida ikke ble gjort kjent med hele hendelsesforløpet og forholdet ikke var tilstrekkelig nedfelt i anskaffelsesprotokollen. Dette ble likevel ikke ansett som et forhold som kunne ha påvirket utfallet eller gi grunnlag for erstatning.

Når det gjaldt sammenslåingen av K401 og K501 til én kontrakt, kom retten til at dette ikke var en vesentlig endring. Arbeidsinnholdet og vederlaget ble i det vesentlige ikke endret, og begge de opprinnelige kontraktene var allerede kunngjort og tildelt samme leverandør. Sammenslåingen ble derfor ikke ansett som en ulovlig direkte anskaffelse, og det var ikke grunnlag for å kjenne kontrakten uten virkning.

Oslo tingrett frifant staten. Retten fant at Statsbygg ikke hadde plikt til å foreta ny evaluering på grunnlag av de innhentede, subjektive referanseuttalelsene om OneCos prosjektleder. Det forelå heller ikke et vesentlig brudd på forhandlingsforbudet eller en vesentlig endring av tilbudet som kunne begrunne avvisning. Videre ble sammenslåingen av de to kontraktene ikke ansett som en vesentlig kontraktsendring eller ulovlig direkte anskaffelse. Bravida fikk derfor verken erstatning eller medhold i påstanden om at kontrakten skulle kjennes uten virkning.

Dommen illustrerer at oppdragsgivers adgang til å vektlegge opplysninger i evalueringen styres strengt av konkurransegrunnlagets tildelingskriterier og dokumentasjonskrav. Subjektive referanseuttalelser om nøkkelpersoners personlige egenskaper kan falle utenfor hvis slike opplysninger ikke er etterspurt. Dommen viser også at kritikkverdig protokollføring og begrenset åpenhet ikke uten videre er tilstrekkelig for erstatning, dersom feilen ikke har påvirket resultatet. For kontraktsendringer peker avgjørelsen på at sammenslåing av to allerede tildelte og kunngjorte kontrakter ikke nødvendigvis utgjør en vesentlig endring, særlig når innhold og vederlag i realiteten består.