Hele dommen
BERGEN TINGRETT
DOM
Avsagt: 26.02.2020 i Bergen tingrett, Bergen
Saksnr.: 18-192936TVI-BERG/2
Dommer: Tingrettsdommer Anne Grete Larsen Hestnes
Saken gjelder: Tilsidesettelse av frister i entreprisekontrakt
Veidekke Entreprenør AS Advokat Nils-Henrik Pettersson, Advokat Samuel Vegard Skrunes
mot
Samferdselsdepartementet Advokat Anne Hesjedal Sending, Advokat Kristian Emil Moss Skjelland
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
Saken gjelder tvist om fire delfrister i entreprisekontrakt mellom byggherre, Statens vegvesen Region Vest, og entreprenør, Veidekke Entreprenør AS, skal gjelde.
1. Innledning
1.1 Prosessualia Stevning i saken ble tatt ut av Veidekke Entreprenør AS (heretter «Veidekke») 21. desember 2018 med krav om at kontaktens delfrister 4, 5, 6, 7 og sluttfristen ikke kunne gjøres gjeldende. Kravet knyttet til sluttfristen er senere frafalt.
I tilsvaret som ble rettidig inngitt 22. mars 2019, la Statens vegvesen Region vest (heretter «Statens vegvesen») ned påstand om frifinnelse. I prosesskriv av 17. januar 2020 la Statens vegvesen ned påstand om avvisning.
Byggenæringens landsforening, Entreprenørforeningen bygg- og anlegg (EBA), Arbeidsmandsforbundet og Fellesforbundet har inngitt skriftlig innlegg i saken etter tvisteloven § 15-8.
Hovedforhandling i saken ble avholdt fra 4. til 10 februar 2020. Det ble avhørt 17 vitner. Partene hadde vitner til stede under hele eller deler av hovedforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd. Det ble foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.
1.2 Sakens bakgrunn
1.2.1 Prosjektet og kontrakten
Etter offentlig anbudskonkurranse utlyst i desember 2014 ble det inngått kontrakt mellom Statens vegvesen og Veidekke om levering av K10 Svegatjørn Fanavegen. Dette er en del av ny hovedvei mellom Os og Bergen. Kontraktssummen var kr. 2 298 322 157,- eks mva.
I kontraktens punkt A3 «Orientering om prosjektet» punkt 1.2 fremgår blant annet følgende om K10:
«Denne entreprisen omfatter 2 stk 2-løpstunneler, begge i tunnelklasse E, Skogafjellstunnelen på 1,5km T11,5 og Lyshorntunnelen på 9,2km T9,5, samt 1 stk vanntunnel 1,7km T5. Det er strenge krav til maksimal innlekkasje og det må derfor forutsettes systematisk injeksjon på deler av strekningen.»
Det var syv tilbydere, og i tilbudsfasen ble det blant annet stilt spørsmål om tidsfristene fra to av tilbyderne. Det ble stilt spørsmål om utsettelse av delfrist 4 med 3 måneder og om å endre/spesifisere delfrist 4 og 6. Ingen av fristene ble utsatt.
Denne saken dreier seg om Lyshorntunnelen som altså har to løp og er på ca 9,2 km. Nordgående tunnelløp er benevnt T31 og sørgående tunnelløp er T32. I tillegg kommer tunnelen fra tverrslaget på Hamre som er ca. 0,5 km, T39 og overvannstunnel, T33. Tunnelen skulle drives delvis fra Endelausmarka mot Hamre, ca. 3 km og fra Hamre via tverrslag mot Endelausmarka, ca 2.7 km. Parallelt skulle tunnelen drives fra Hamre mot Rådal, ca 3,7 km. Kontraktsarbeidet bestod både av tunneldriving og innredningsarbeider. Det vises til følgende omforent illustrasjon av de to løpene, tverrslaget på Hamre og overvannstunnel.
Det ble avtalt ferdigstillelse 31. august 2020. Avtalen inneholder 11 delfrister. Det er delfrist 4, 5, 6 og 7 som er tema i denne saken. Alle fire fristene gjelder Lyshorntunnelen. Følgende fremgår av kontraktens punkt A3 punkt 3 med hensyn til de fire omstridte tidsfristene:
«Delfrist 4: Lyshorntunnelen løp 31 inkludert portal fra Endalausmarka til tverrslag Hamre klart for elektro.
Frist: 04.06.2018 Delfrist 5: Lyshorntunnelen løp 32 inkludert portal fra Endalausmarka til tverrslag Hamre klart for elektro.
Frist: 03.01.2019 Delfrist 6: Lyshorntunnelen løp 31 fra tverrslag Hamre til Rådalen klart for elektro.
Frist: 03.01.2019 Delfrist 7: Lyshorntunnelen løp»
Delfristene er belagt med dagmulkt på kr. 400 000,- pr. hverdag, jf. kontrakten C3 punkt 7.
SHA-planen for K10 av 20. mars 2014, som byggherren er forpliktet til å utarbeide etter bestemmelsene i byggherreforskriften, er en del av kontrakten mellom partene. I SHA- planen punkt 5.1 fremgår følgende om «Byggherrens vurderingskriterier for fastsettelse av byggetid/arbeid på kontrakten.»
«Normert byggetid er basert på erfaring fra tilsvarende prosjekt. Prosjektet har en planlagt byggetid på ca. 6 år (midten av 2015 til tidlig 2021). Byggetiden er beregnet med utgangspunkt i tunneldrift fra angrepspunktene Svegatjørn, Endalausmarka og Klokkarvatn. Byggherrens fremdriftsplan forutsetter at man skal innrede et av løpene i Lyshorntunnelen parallelt med driving. Dette for at kontrakten ikke skal få en uforholdsmessig lang byggetid. Byggherrens fremdriftsplan forutsetter at det ikke skal foregå massetransport i de deler av tunnelen der innredningsarbeider er startet, og at massetransport skal føres ut i motgående løp ved hjelp av kjørbare tverrslag.»
I SHA-planens punkt 2 er byggherrens tidsplan inntatt.
Prosjektet startet opp i oktober 2015. Drivingen av Lyshorntunnelen startet i april 2016.
I byggemøte 2. november 2016 reiste Veidekke spørsmål med hensyn til fastsatt byggetid for tunnelene. På denne bakgrunn sendte Veidekke KOE (krav om endringsordre) 102 som gjaldt fremdriften i prosjektet, og bygget på at det ifølge Veidekke ikke var mulig å overholde kontraktens delfrister på grunn av påtrufne geologiske forhold.
Ingen av de fire fristene som er tema i saken er overholdt. Med kontraktens dagmulktsatser vil dagmulkt for disse fire fristene overstige kontraktens begrensning på ti prosent av kontraktssummen. Veidekke har forsert og ligger an til å nå sluttfristen.
Saken gjelder spørsmål om avtalte dagmulktbelagte frister, knyttet til tunnelarbeidene i Lyshorntunnelen, kan settes til side fordi byggherren ikke har avsatt tilstrekkelig byggetid.
1.2.2 Kort om tunnelarbeider
Tunnelarbeider deles vanligvis inn i tunneldriving og innredningsarbeider/etterarbeider.
Tunneldrivingen er syklisk. Det betyr at de samme arbeidsoperasjonene gjentas gang etter gang. Normal salvelengde er ca. 5 meter. Drivesyklusen består i hovedsak av eventuell forinjeksjon/sonderboring, boring av salve, lading, spregning, ventilasjonspause, lasting/utkjøring og sikring. Om forinjeksjon og sonderboring er nødvendig avhenger av fjellforholdene. Hvor lang tid en salvesyklus tar, avhenger av hvor stor tunnelen er og av
fjellforholdene. Både fjellkvaliteten og behovet for injeksjon og tung sikring har betydning for syklustiden.
Etter at tunnelen er ferdig drevet starter innredningsarbeider. Disse arbeidene er normalt delt inn i grunnarbeider og vann- og frostsikring. Grunnarbeider er igjen vanligvis delt inn i bunnrensk, oppbygging av grøft, avretting, vegbygging, etablering av fundament for veggelement, legging av trekkrør/bakstøp, asfaltering og komplettering. Vann- og frostsikringen består normalt av bolteboring, boltesetting, brannseksjoner, elementmontering, montering av membran, komplettering, armering, klargjøring for sprøytebetong, brannsikring, bankett og klargjøring for elektro.
Før driving kunne starte i Lyshorntunnelen måtte tverrslaget på Hamre etableres og det måtte bygges vei inn i Endelausmarka. Deretter var det nødvendig med forskjæring og påhugg. Det var forutsatt i anbudskonkurransen at det skulle skje parallell driving og innredning i Lyshorntunnelen. I det ene tunnelløpet skulle det også etableres en stor grøft.
Det var en rekke logistiske utfordringer knyttet til byggingen av Lyshorntunnelen. Fremdriften ble også påvirket av arbeidstidsrestriksjoner og støyrestriksjoner.
2 Partenes påstandsgrunnlag og påstander
2.1 Veidekkes påstandsgrunnlag
Veidekke mener at den grunnleggende problemstillingen i saken er hvilken sikkerhet og hvilket arbeidsmiljø arbeidstakere innen bygg- og anleggsnæringen har krav på. Saken er prinsipiell og både Arbeidsmannsforeningen, Fellesforbundet, EBA og BNL har inngitt støtteskriv i saken.
Det gjøres gjeldende at byggherren ikke har avsatt tilstrekkelig byggetid og at delfristene 4, 5, 6 og 7 derfor ikke kan gjøres gjeldende. Kravet er dels hjemlet i kontraktens bestemmelser og dels i reglene om avtalerevisjon.
Det gjøres gjeldende at Staten vegvesen ikke har avsatt tilstrekkelig byggetid i strid med byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c. Ved vurderingen av hva som er tilstrekkelig byggetid må det tas utgangspunkt i hva en alminnelig dyktig entreprenør kan oppnå basert på lovlige arbeidstidsordninger uten at det blir tidspress. Kontraktens forutsetninger og mengder må legges til grunn.
De kapasitetene Statens vegvesen la til grunn var ikke tilstrekkelige til å oppnå fristene i kontrakten. Statens vegvesen har opplyst at de har bygget på erfaringer fra andre prosjekter ved fastsettelse av byggetid, herunder Ringvei Vest Byggetrinn 2, Knappetunnelen. Veidekke har blant annet pekt på at Knappetunnelen hadde vesentlig lavere inndrift enn
Lyshorntunnelen. Erfaringene som angivelig ligger til grunn for beregningen av byggetiden for Lyshorntunnelen er uspesifiserte og udokumenterte.
I forbindelse med anbudskonkurransen stilte to entreprenører spørsmål ved byggetiden og ønsket lenger byggetid. Vurdering basert på norsk standards kapasiteter viser at det skulle vært avsatt en byggetid på 4,5 år for drivingen. Beregninger basert på ekvivalenttidsregnskapet tilsier at drivetiden skulle være 4,8 år. Når det gjelder Knappetunnelen gjøres det gjeldende at med en drivetid på 27 meter pr. stuff pr. uke, ville det uansett ikke være tilstrekkelig for å nå tidsfristene for Lyshorntunnelen. Videre har Veidekke påpekt fire feil med hensyn til beregningen av gjennomsnittlig byggetid for Knappetunnelen. Det gjøres også gjeldende at det er en rekke forskjeller mellom Knappetunnelen og Lyshorntunnelen. Det var vesentlig strengere arbeidstidsrestriksjoner på Lyshorntunnelen. Det var noe mer injeksjon pr meter på Knappetunnelen, mens Lyshorntunnelen hadde en stor grøft. Videre viser sakkyndig Grøvs vurdering, basert på NTNUs forskning, at byggetiden skulle vært 4,5 år, eller 5 år når det tas hensyn til redusert arbeidstid. Også sakkyndig Elvøys rapport bekrefter at byggetiden er satt for kort.
Slik Veidekke ser det har Veidekkes faktiske inndrift begrenset betydning ved vurderingen av om det er fastsatt tilstrekkelig byggetid. Veidekke har brukt mellom 1 og 1,5 år mer på drivingen enn det Statens vegvesen la til grunn til tross for sterk forsering. Det er ikke grunnlag for å si at Veidekke har boret for mye overfjell eller at Veidekke kan bebreides for noe forsinkelse i de innledende fasene. Det var noen problemer med injeksjon til å begynne med, men Veidekke fikk raskt opp farten,
Det var heller ikke avsatt nok tid til innredningsarbeider. Statens vegvesen har lagt til grunn en gjennomsnittskapasitet uavhengig av tid og sted på 68 meter pr. uke. Statens vegvesen har ikke kunnet redegjøre nærmere for hvilke vurderinger som lå til grunn for denne beregningen. Sakkyndig Grøv har lagt til grunn total tid for grunnarbeider og varme- og frost på 2,8 år, forutsatt at arbeidet kunne skje uforstyrret. Hans vurdering var basert på tidsstudier fra reelle prosjekter. Veidekkes gjennomføring av etterarbeider kan være en indikasjon på hva som var mulig med hensyn til etterarbeid. Økt bemanning eller økt utstyr ville ikke gitt større fremdrift.
Det gjøres gjeldene at delfristene 4 og 6, som begge var på 15 uker, var umulig å nå. Delfrist 5 var satt opp med 41 uker. Veidekke har brukt 45 uker med forsering. Avsatt tid til driving var ikke tilstrekkelig. For delfrist 7 var det satt av 55 uker. Veidekke har iverksatt forsering og vil bruke kortere tid. Fremdriften med hensyn til de to sistnevnte fristene viser betydningen av å kunne arbeide på lange strekk uten forstyrrelser.
Dersom brudd på byggherreforskriften ikke gis betydning i denne saken, vil forskriften være uten noen form for sanksjoner.
Partene har avtalt at brudd på lover og forskrifter skal gis virkning for kontrakten, jf. NS 8405 punkt 13.1. Videre gjøres det gjeldende at ulovlige delfrister er i strid med forskrift og derfor ugyldige, jf. NL 5-1-2. EØS-avtalen innebærer også at lovbruddet må gis virkning idet byggherreforskriften er en del av EØS-retten. Det anføres videre at beregningen av byggetiden er en prosjekteringsfeil som byggherren må holdes ansvarlig for i medhold av NS 8406 punkt 18.1. Læren om bristende forutsetninger og avtaleloven § 36 innebærer også at delfristene ikke kan gjøres gjeldende.
Det er ikke grunnlag for å avvise Veidekkes påstander. Det foreligger rettslig interesse. Det vises til at påstanden inneholder rettskrav som har aktualitet. Saken må derfor fremmes.
2.2 Saksøkerens påstand
Påstand:
- Staten v/Samferdselsdepartementet kan ikke gjøre kontraktens delfrister nr. 4, 5, 6 eller 7 gjeldende mot Veidekke Entreprenør AS som utgangspunkt for beregning av dagmulkt.
- Veidekke Entreprenør AS tilkjennes sakens omkostninger.
Alternativ påstand:
- Kontraktens delfrister nr. 4, 5, 6 og 7 er ugyldige.
- Veidekke Entreprenør AS tilkjennes sakens omkostninger.
Subsidiær påstand:
- Staten v/Samferdselsdepartementet kan ikke gjøre kontraktens delfrister nr. 4, 5, 6 eller 7 gjeldende mot Veidekke Entreprenør AS som utgangspunkt for beregning av dagmulkt. Veidekke har rett på fristforlengelse som må fastsettes basert på byggherreforskriftens krav til at det avsettes tilstrekkelig byggetid.
- Veidekke Entreprenør AS tilkjennes sakens omkostninger.
Atter subsidiær påstand:
- Staten v/Samferdselsdepartementet kan ikke gjøre kontraktens delfrister nr. 4, 5, 6 eller 7 gjeldende mot Veidekke Entreprenør AS som utgangspunkt for beregning av dagmulkt. Veidekke Entreprenør AS har krav på fristforlengelse tilsvarende forskjellen mellom de delfristene kontrakten oppstiller og det som ville vært riktige delfrister etter byggherre- forskriftens krav om å avsette tilstrekkelig tid til arbeidene.
- Veidekke Entreprenør AS tilkjennes sakens omkostninger.
2.3 Saksøktes påstandsgrunnlag
Prinsipalt gjøres det gjeldende at saken må avvises under henvisning til manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3 første og annet ledd. Søksmålsgjenstanden utgjør ikke et
selvstendig rettsforhold. Påstanden gir ikke grunnlag for å trekke slutninger om partenes rettsstilling, og spørsmålene som er fremmet i saken er ikke egnet til å bli avgjort særskilt.
Det gjøres gjeldende at Veidekke selv bærer risikoen for delfristene og at det ikke er grunnlag for anvendelse av byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c.
Bevistemaet i saken er hvorvidt delfristene er umulige å nå ved forsvarlig drift. Det er vanskelig å sannsynliggjøre dette, og det må i alle fall ses hen til den faktiske gjennomføringen i prosjektet. Gjennomgående er det klart at Veidekke har oppfylt delfristene raskere enn det som Veidekke selv mener burde vært satt av i byggetid.
Allerede ved tilbudsinngivelse mente at fristene ikke kunne nås med kontraktens mengder. Lojalitetsplikten som gjelder både før og etter at kontrakt er inngått, innebærer at Veidekke ikke kan påberope seg for kort byggetid.
Det gjøres gjeldene at Statens vegvesen har satt av tilstrekkelig tid i tråd med byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c. Ved fastsettelsen av byggetid har Statens vegvesen gjort en grundig og forsvarlig vurdering. Byggetiden ble fastsatt av mange personer med betydelig tunnelerfaring. Arbeidet er dokumentert ved fremdriftsplan og forutgående planer og arbeidsdokumenter. Utgangspunktet for vurderingen var Ringvei vest, men prosjektene var ikke så sammenlignbare at vurderingene knyttet til Knappetunnelen kunne gi direkte føringer for kapasitetene i Lyshorntunnelen. Det var ulikheter som tilsa at det kunne påregnes høyere inndrift i Lyshorntunnelen enn i Knappetunnelen. Det vises i denne sammenheng til at det var betydelig strengere krav til innlekkasje i Knappetunnelen. Det var rysteleseskrav og mer støyrestriksjoner for Knappetunnelen. Det ble foretatt konkrete vurderinger og beregnet kapasiteter for tunneldriving som samsvarte med erfaringer knyttet til ulike restriksjoner og innlekkasjekrav.
Det pekes på at Statens vegvesens fremdriftsplan og kapasiteter kun utgjorde en ytre ramme for entreprenøren og ga ikke noen føringer på hvordan entreprenøren skulle organisere sin fremdrift.
Det pekes også på at Veidekke ved tilbudsinngivelse gjennomgående la til grunn en raskere fremdrift enn Statens vegvesen. Det gikk for øvrig et år etter oppstart før Veidekke informerte Statens vegvesen om at fristene ikke ville nås. Da KOE102 ble fremmet i november 2016 ble dette begrunnet med økning i kontraktens mengder for injeksjon og påtrufne geologiske forhold. Videre er det klart at totalt 7 entreprenører innga tilbud i konkurransen og la presumtivt til grunn at det var mulig å nå fristene.
Det gjøres gjeldende at Veidekkes faktiske gjennomføring viser at det ikke er sannsynliggjort at fristene var umulig å nå ved forsvarlig drift. Det forhold at det skjedde forsinkelser kan dels skyldes forhold som entreprenøren eller byggherren har ansvar for.
Det er fremmet en rekke andre fristforlengelseskrav knyttet til delfristene 4, 5, 6 og 7. Når det gjelder mengdeøkning for injeksjon, løses dette gjennom ekvivalenttidsregnskapet.
Slik Statens vegvesens ser det har Veidekke unnlatt å optimalisere driften. Det stilles spørsmål ved om det ble satt inn tilstrekkelig mannskap og maskiner, om innføring av egne injeksjonslag skjedde for sent, om det burde vært valgt kortere borestang og om ytterligere paralleldrift burde vært vurdert. Det er også stilt spørsmål ved om endringene i den valgte arbeidstidsordningen påvirket fremdriften, om det burde skjedd permanentsikring bak stuff, om det skjedde en manglende prioritering av oppgaver, om Veidekkes mannskap hadde tilstrekkelig kompetanse og om det hadde vært mulig å sprenge mindre deler overfjell. Dersom Veidekke hadde holdt den syklustiden som Veidekke selv anga som et «tilfeldig utvalg», ville de oppnådd de forutsatte kapasiteter for inndrift.
Statens vegvesen peker også på at det ikke finnes noen «riktig» metode eller norm for beregning av syklustid. Alminnelig tilnærming i praksis er å se hen til kapasiteter fra liknede prosjekter tilpasset de stedlige forhold. Sakkyndig Elvøys vurdering av byggetiden ligger nærmest opp til det som er vanlig i praksis. Verken sakkyndig Grøvs beregninger, den vurderingen som er gjort basert på NS 3420 eller ekvivalenttidsregnskapet kan benyttes om grunnlag for å beregne byggetid.
Uansett om det skulle foreligge brudd på byggherreforskriften, er det ikke grunnlag for omfordeling av risikoen for at fristene ikke kan nås. Den kontraktsrettslige virkningen av forskriftsbrudd er ikke tilsidesettelse av fristene eller ugyldighet etter NL 5-1-2. Det er heller ikke grunnlag for å anse forholdet som en prosjekteringsfeil eller revisjon av fristene etter læren om bristende forutsetninger eller avtaleloven § 36.
2.4 Saksøktes påstand
Prinsipalt:
1. Saken avvises.
Subsidiært:
2. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
I begge tilfeller:
3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes sakskostnader.
3 Innleggene etter tvisteloven § 15-8 Som nevnt innledningsvis har Byggenæringens landsforening og Entreprenørforeningen bygg og anlegg (EBA) og Norsk Arbeidsmandsforbund og Fellesforbundet inngitt innlegg etter tvisteloven § 15-8. Innholdet i innleggene er i all hovedsak likelydende. Innleggene er inngitt for å belyse allmenne interesser som gjør seg gjeldende i saken, og betydningen av
de forpliktelser som ligger på byggherren etter byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c.
I innleggene er det blant annet pekt på at tidspress representerer en betydelig ulykkesfaktor i bygge- og anleggsprosjekter og at det er av stor allmenn interesse at byggherrer avsetter tilstrekkelig tid til at prosjektene kan ferdigstilles innenfor forsvarlige former. Det er vist til analyser gjort i EU som viser at 40 prosent av ulykker innenfor bygg- og anlegg skyldes tidspress, mangelfull produksjonsplanlegging, manglende koordinering mm, herunder at en del av årsakene kan knyttes opp til forhold som byggherren er ansvarlig for.
Det er blant annet påpekt at det er viktig at byggherren baserer sin vurdering på sammenlignbare prosjekter og at vurderingen er skriftlig. Det er også fremhevet at byggherren ikke kan komme unna sin rettslige forpliktelse til å beregne "tilstrekkelig tid" etter byggherreforskriften § 5, med henvisning til at entreprenøren har akseptert ferdigstillelsesfristen ved å signere kontrakten, og at dette i så fall skyver det ansvaret forskriften legger på byggherren over på entreprenøren, og dermed underminere forskriftens intensjon om å gjøre byggherren medansvarlig for en sikker gjennomføring av prosjektet. I tillegg pekes det på at det følger av reglene om offentlige anskaffelser at tilbyder ikke kan ta forbehold om vesentlige vilkår uten å bli avvist, og at det vil være svært uheldig at det eneste alternativet entreprenøren da har, er å avstå fra å inngi tilbud.
Under hovedforhandlingen var det vitneførsel fra både Arbeidsmannsforbundet, Fellesforbundet og EBA som redegjorde nærmere for innleggene. I tillegg ble det avhørt et vinte fra Arbeidstilsynet.
4 Rettens vurdering
4.1 Rettslig interesse Retten må først ta stilling til om det foreligger rettslig interesse for søksmålet som er fremmet av Veidekke.
Statens vegvesen gjør gjeldende at påstandene ikke vil danne grunnlag for å trekke slutninger om partenes rettsstilling eller er egnet til å avgjøres særskilt. Den anføres at påstandene innebærer en unaturlig oppdeling av et krav. For alle påstandene er det ifølge Statens vegvesen stor usikkerhet knyttet til hvilke slutninger som kan trekkes om situasjonen.
Saksøkte gjør gjeldende at saken gjelder rettskrav og at virkningen av påstandene er tilstrekkelig klargjort.
Følgende fremgår av tvisteloven § 1-3:
«(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.
(2) Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.»
I begrepet «rettskrav» ligger at gjenstanden for søksmålet må ha karakter av et krav, at dette må være regulert av rettsregler, og at den interesse som blir håndhevd gjennom søksmålet, må være beskyttet av de regler som kravet er basert på. Det vises i denne sammenheng til HR-2018-492-U og Skoghøy, Tvisteløsning, 3 utgave punkt 7.2.1.
Det er lagt til grunn i rettspraksis som vilkår for anlegg av søksmål at søksmålsgjenstanden utgjør et selvstendig rettsforhold. Følgende fremgår om dette i Skoghøy punkt 7.2.2:
«Søksmål om uselvstendige fragmenter av et rettsforhold må avvises. For at det spørsmål saken gjelder, skal anses som et selvstendig rettsforhold, må en avgjørelse danne grunnlag for å trekke slutninger om partenes rettsstilling, og spørsmålet må egne seg til å bli avgjort særskilt.»
Slik påstandene fra Veidekke er formulert må det legges til grunn at det ønskede resultat av dommen er at tidsfristene ikke skal gjelde eller være ugyldige slik at fristene ikke kan danne grunnlag for ileggelse av dagmulkt. I den subsidiære påstanden er virkningen beskrevet noe nærmere ved at det også kreves at Veidekke har rett på fristforlengelse basert på byggherreforskriftens krav til at det avsettes tilstrekkelig byggetid. I den atter subsidiære påstanden presiseres dette ytterligere ved at det kreves at fristforlengelsen skal tilsvare forskjellen mellom de delfristene kontrakten oppstiller og det som ville være riktige delfrister etter byggherreforskriftens krav om å avsette tilstrekkelig tid til arbeidet.
Det som skaper tvil knyttet til om det foreligger rettslig interesse er at søksmålet er knyttet til et løpende kontraktsforhold, og at tidsfristene bare er en del av større avtalekompleks med egne mekanismer som styrer hvilke fristforlengelser entreprenøren har krav på mm. I denne entreprisen er det for eksempel fremmet en rekke andre fristforlengelseskrav som ikke er gjort til en del av dette søksmålet. Utfallet av disse vil bero på en vurdering av om faktisk økt byggetid skyldes forhold som byggherren eller entreprenøren har ansvar for.
Om retten tar til følge en av de prinsipale påstandene vil det være uklarhet knyttet hvilke frister som skal gjelde i et løpende kontraktsforhold, og om dette skal ha betydning for andre krav i saken enn de krav som er en del av nærværende søksmål. Veidekke har imidlertid i de to subsidiære påstanden også bedt om dom for en fremgangsmåte å beregne
fristforlengelse på når de omtvistede tidsfristene ikke lenger skal gjelde. Dette bidrar til å klargjøre den rettslige situasjonen mellom partene etter en eventuell dom, selv om det fortsatt kan være noe usikkerhet knyttet til hvilken betydning bortfall av de aktuelle delfristene vil ha for andre deler av kontrakten.
Etter en samlet og konkret vurdering har retten, under noe tvil, kommet til at søksmålet gjelder et rettskrav som representerer et tilstrekkelig selvstendig rettsforhold. Ved vurderingen av om søksmålsbetingelsene i tvisteloven § 1-3 er oppfylt har retten lagt vekt på at saken er av prinsipiell betydning. Noe også innleggene fra Byggenæringens landsforening, Entreprenørforeningen bygg- og anlegg (EBA), Arbeidsmandsforbundet og Fellesforbundet viser. Det er viktig for anleggsnæringen å få avklart nærmere betydningen av byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c for avtaler som gjelder bygging av tunneler.
Når det gjelder Statens vegvesens henvising til LB-2018-91682 bemerker retten at det i den avgjørelsen var større usikkerhet knyttet til hvilke slutninger som kunne trekkes av dom i søksmålet enn i vår sak, og saken hadde ingen prinsipielle sider.
Etter dette fremmes søksmålet.
4.2 Kan delfrist 4, 5, 6 og 7 settes til side?
4.2.1 Innledning Veidekke gjør gjeldende som prinsipal anførsel at delfristene 4, 5, 6 og 7 ikke kan gjøres gjeldende under henvisning til byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c, jf. kontraktens punkt 13.1 idet Statens vegvesen ikke har satt av tilstrekkelig byggetid. Det vises også til NL-5-1-2 samt til at det foreligger en prosjekteringsfeil. Videre anføres at tidsfristene må revideres med utgangspunkt i læren om bristende forutsetninger eller avtaleloven § 36. Statens vegvesen gjør gjeldende at ingen av de påberopte rettslige grunnlagene leder til at fristene kan settes til side.
Avtalen mellom partene består av avtaledokument av 7. januar 2015, entreprenørens tilbud, skriftlig materiale fra tilbudsperioden, konkurransegrunnlaget og entreprenørens tilbud. Kontraktsforholdet reguleres av NS 8406:2009 Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt, med avtalte spesialbestemmelser. Retten har allerede redegjort for de fire delfristene i avtalen som er tema i saken.
I kontrakten C3 punkt 6 er det bestemmelser for regulering av tidsfrister for tunnelarbeid knyttet til økt byggetid på grunn av økt mengde stabilitetssikring. Dersom sikringsmengdene økes i forhold til mengdene oppgitt i kontrakten har entreprenøren krav på kompensasjon etter ekvivalentstidsregnskap.
Dersom økt byggetid skyldes forhold byggherren er ansvarlig for vil entreprenøren kunne ha krav på fristforlengelse eller vederlagsjustering etter bestemmelsene i NS 8406:2009 punkt 19.
Saksøker gjør imidlertid gjeldende at de fire nevnte tidsfristene ikke skal gjelde, selv om avtalen har mekanismer som skal kunne gi entreprenøren kompensasjon ved økt byggetid.
4.2.2 NS 8406: 2009 punkt 13 Av kontrakten fremgår at partene har forpliktet seg til å overholde offentlige forskrifter. Følgende fremgår av NS 8406:2009 punkt 13:
«13 Forhold på byggeplassen
13.1 Lover, offentlige forskrifter og vedtak Begge parter skal overholde de lover, offentlige forskrifter og vedtak som gjelder for deres kontraktsforpliktelser og for forholdene på byggeplassen.
Entreprenøren har rett til å nekte å utføre arbeid som ville være i strid med offentligrettslige krav stilt i lov eller i medhold av lov.»
Denne type bestemmelse er også vanlig i andre standarder, eksempelvis NS 8405.
Overskriften og innholdet i de øvrige bestemmelsene i kapittel 13 tilsier at bestemmelsene knytter seg til forhold på byggeplassen. Men begge parter har forpliktet seg til å overholde forskrifter mm for «deres kontraktsforpliktelser». Slik retten oppfatter det har partene ved avtalens punkt 13.1 blant annet avtalt at byggherreforskriften skal gjelde i kontraktsforholdet. Det er imidlertid klart at forskriften, uavhengig av om partene har avtalt dette, gjelder. Hvorvidt bestemmelsen kan gi grunnlag for å sette til side dagmulktbelagte frister, som følge av påstått forskriftbrudd, er uklart. Etter annet ledd har entreprenøren rett til å nekte å utføre arbeid som vil være i strid med offentligrettslige krav, eksempelvis stilt i forskrift. Utover at det foreligger en rett til å nekte å utføre forskriftsstridig arbeid, har ikke bestemmelsen noe beskrivelser av hvilke virkninger som skal inntre ved forskriftsbrudd.
Slik bestemmelsen i punkt 13 er formulert, kan retten vanskelig se at kontraktens punkt 13.1 innebærer at partene har særskilt avtalt at forskriftsbrudd kan gi grunnlag for å sette til side eller revidere tidsfristene i avtalen.
4.2.3 Byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c mm Retten må ta stilling til om byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c om «tilstrekkelig byggetid», kan innebære at avtalte tidsfrister i entreprisekontakten må settes til side.
Det nevnes innledningsvis at formålet med byggherreforskriften er å verne arbeidstakerne mot farer ved at det tas hensyn til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- og
anleggsplasser i forbindelse med planlegging, prosjektering og utførelse av bygge- og anleggsarbeider, jf. forskriftens § 1. Retten peker også på at SHA-plan som er beskrevet i forskriftens § 7, jf. § 8, som byggherren er pålagt å utarbeide, er et viktig praktisk virkemiddel for å oppnå formålet i byggherreforskriften § 1. Statens vegvesen utarbeidet SHA-plan for K10 som også inneholder byggherrens vurderinger for fastsettelse av byggetid/arbeid på kontrakten.
Byggherreforskriften § 5 har følgende ordlyd:
«§ 5.Generelle plikter Byggherren skal sørge for at hensynet til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplassen blir ivaretatt.
Under planlegging og prosjektering skal byggherren særlig ivareta sikkerhet, helse og arbeidsmiljø ved
a) de arkitektoniske, tekniske eller organisasjonsmessige valg som foretas b) å beskrive og ta hensyn til de risikoforholdene som har betydning for arbeidene som skal utføres c) at det avsettes tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner.
Under utførelsen av arbeidene skal byggherren ivareta hensynet til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø ved koordineringen av virksomhetenes arbeid på bygge- eller anleggsplassen.
Byggherren skal sikre at pliktene som er pålagt koordinatoren, de prosjekterende, arbeidsgiverne og enmannsbedriftene i denne forskriften blir gjennomført.»
Gjennom bestemmelsen er det påpekt at byggherren skal sørge for at hensynet til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på byggeplassen blir ivaretatt. Byggherren skal derfor blant annet sørge for at det settes av «tilstrekkelig tid» til utførelse. Det er enighet om at økt tidspress skaper økt risiko for ulykker og sykdom. Dette er også bakgrunnen for innleggene til Arbeidsmandsforbundet og Fellesforbundet mfl. i saken.
Byggherreforskriften er en del av EØS-retten og bygger på EU-direktiv 92/57/EØF av 25. juni 1992 om gjennomføring av minimumskrav til sikkerhet og helse på midlertidige eller mobile arbeidsplasser. Retten kommer nærmere tilbake til betydningen av dette.
Det foreligger ingen avgjørelser fra Høyesterett som tar stilling til om byggherreforskriften kan sette til side dagmulktbelagte frister i en entreprisekontrakt. Hålogaland lagmannsrett har imidlertid, i LH-2016-93088, vurdert spørsmål om anvendelse av byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c i en entreprisekontrakt mellom Statens vegvesen og Implenia AS
som gjaldt tvist om sluttoppgjør etter utførelsesentreprise av bro regulert av NS 8406. Implenia gjorde gjeldende at brudd på Byggherreforskriften måtte medføre at Statens vegvesen ikke kunne kreve dagmulkt, og at manglende medhold på dette punktet ville innebære en uthuling av reglene i Byggherreforskriften. Retten finner grunn til å sitere hele vurderingen som ble gjort i dommen på side 22:
«Lagmannsretten viser til at Byggherreforskriften gjelder for enhver arbeidsplass hvor det utføres bygge- og anleggsarbeid, jf. forskriftens § 2. Det er også inntatt en særlig henvisning til Byggherreforskriften i kontrakten, jf. C2 punkt 26 (FU side 39). Brudd på forskriften i form av manglende SHA-plan og manglende vurdering av hva som er riktig og rimelig byggetid, får imidlertid, slik lagmannsretten ser det, ikke i seg selv utslagsgivende betydning for Implenias krav om økonomisk tillegg og fristforlengelse. Ved å undertegne kontrakten aksepterte Implenia å utføre disse arbeidene innenfor de tidsrammer partene var enige om. Dette innebærer at Implenias driftsopplegg måtte være dimensjonert for å kunne ta hånd om arbeidene. Implenia måtte i sin planlegging av tid ta høyde å sette inn ressurser i det omfang som var forutsatt. Lagmannsretten kan ikke se at det anbudsrettslige kravet til klarhet eller det offentligrettslige påbudet om at en byggherre skal avsette tilstrekkelig tid, kan medføre at dette rettslige utgangspunktet ikke gjelder.
Implenia påtok seg på vanlig måte ved kontraktens inngåelse entreprenørens risiko for avtalt tid og vederlag. Det vises til Høyesterett uttalelse i Rt- 1999-875 på side 885:
«Til statens argumentasjon om hvilken regel som samfunnsmessig må anses som den beste, vil jeg bemerke at det her dreier seg om en privatrettslig kontrakt der hver av partene har søkt å tilgodese sine interesser. Ved tolking av slike kontrakter kan samfunnsmessige hensyn ikke ha tilnærmet samme vekt som det kan være grunn til ved lovtolking.
Formålet står sentralt ved tolkingen av en uklar kontraktsbestemmelse. Dersom byggherren nekter en berettiget fristforlengelse, gir punkt 17.6 første ledd entreprenøren i utgangspunktet rett til vederlag for en forsering med sikte på å overholde avtalt leveringstid.»
Illustrerende er også Rt-2005-1481 hvor førstvoterende i avsnitt 39 gjengir et lignende synspunkt som fremkommer i Rt-2001-1288 (PEAB) side 1298. Kontraktsdokumentene i denne saken inneholder detaljerte regler for håndtering av mislighold fra partenes side. Lagmannsretten kan derfor heller ikke se at det er grunnlag for kontraktsrevisjon, eksempelvis ved at krav om dagmulkt faller bort, etter læren om bristende forutsetninger eller etter avtaleloven § 36 på grunn av at SVV har avsatt for kort byggetid. Lagmannsretten er kommet til at SVV har risikoen for enkelte forhold som kan ha medført at Implenias arbeider tok lengre tid og ble dyrere enn forutsatt. Fellesnevneren for disse forholdene er imidlertid at kontrakten inneholder en omfattende og detaljert regulering av hvordan slike forhold skal håndteres formelt og hvilke materielle virkninger de skal tillegges. Lagmannsretten mener at det innenfor et kontraktsregime
som det foreliggende ikke blir plass for en slik etterfølgende omfordeling av risiko og ansvar basert på bristende forutsetninger eller avtalerevisjon som anført av Implenia.»
Liknende synspunkter fremgår også av LB-2011-95644 (Lysaker-stasjon) der blant annet følgende fremgår på side 38:
«Ved å undertegne kontrakten aksepterte Peab å utføre disse arbeidene innenfor de tidsrammer partene var enige om. Dette innebærer at Peabs driftsopplegg måtte være dimensjonert for å kunne ta hånd om arbeidene. Peab måtte i sin planlegging av tid ta høyde for både overskridelse av mengdeangitte kontraktsarbeider og regningsarbeider i det omfang som var forutsatt. Lagmannsretten kan ikke se at det anbudsrettslige kravet til klarhet eller det offentligrettslige påbudet om at en byggherre skal avsette tilstrekkelig tid, kan medføre at dette rettslige utgangspunktet ikke gjelder. Peab påtok seg på vanlig måte ved kontraktens inngåelse entreprenørens risiko for avtalt tid og vederlag.»
Retten legger til grunn at de to ovennevnte avgjørelsene, hva gjelder byggherreforskriften, avtaleloven § 36 og bristende forutsetninger, er sammenlignbare med vår sak. Retten finner veiledning i avgjørelsene, i sin vurderingen av spørsmålet om tilsidesettelse av dagmulktbelagte frister.
I tillegg til å påpeke dommenes rettskildemessige rang, har Veidekke også vist til at avgjørelsene ikke har drøftelser av NS 8406 punkt. 13.1 eller tilsvarende bestemmelse, NL-5-1-2 eller betydningen av EØS-retten. Veidekke peker videre på at forholdet til byggherreforskriften synes å «ha druknet» i andre spørsmål og at det i sakene ikke var støtteskriv eller vitneførsel fra LO-forbund, EBA/BNL eller arbeidsdirektoratet.
Retten kan vanskelig se at Veidekkes anførsler rokker ved hovedhensynet som ligger til grunn for avgjørelsene, nemlig at entreprenøren har påtatt seg risikoen for oppnåelse av frister, og må være dimensjonert for å kunne ta hånd om arbeidene. Slik retten ser det er det heller ikke i vår sak rom for en etterfølgende omfordeling av risiko etter inngåelse av avtalen. Dersom økt byggetid skyldes forhold byggherren er ansvarlig for, vil entreprenøren kunne ha krav på fristforlengelse eller vederlagsjustering etter bestemmelsene NS 8406:2009 punkt 19.
Dersom man i kontrakter basert på offentlig anbudskonkurranser skulle sette til side kritiske frister som har stor betydning for tilbudene som ble inngitt, vil forutsetningen for anbudskonkurransen briste. I vår sak vil det innebære at Veidekke vil oppnå en konkurransefordel ved å slippe å betale store beløp i dagmulkt ved oversittelse av fristene. En direkte anvendelse av byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c, i form av etterfølgende revisjon av konkurranseutsatte vilkår i offentlige entreprisekontrakter, vil være prosessdrivende. Det vil både kunne skape konflikter i anbudsprosessen og tvister i etterkant.
Det er ikke tvil om at hensynene bak bestemmelsene i byggherreforskriften, å verne arbeidstakerne mot farer, er viktige. Direkte anvendelse av byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c i entreprisekontrakter ville innebære en effektiv håndhevelse av forskriften. Men etter rettens vurdering kan ikke denne type offentlig regulering gå foran den avtalte risikoen i en entreprisekontrakt mellom profesjonelle aktører. Det betyr imidlertid ikke at forskriften er uten virkning. Byggherreforskriften håndheves av Arbeidstilsynet som både har en tilsynsfunksjon, veiledningsplikt og mulighet til å utstede pålegg i tråd med bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Det er videre klart at overtredelse av byggherreforskriften er belagt med straff. Det ble riktignok påpekt av vitnet Morten Storseth, fra Arbeidstilsynet, at det var vanskelig, både på grunn av kompetanse og ressurser, for arbeidstilsynet å vurdere og eventuelt gripe inn i saker som gjaldt byggetid etter byggherreforskriftens § 5.
Dersom lovgiver ønsker en større grad av privat håndhevelse av byggherreforskriften, som innebærer en omfordelig av risiko i kontraktsforhold, bør det gis klarere regler om det.
Som nevnt ovenfor er byggherreforskriften en del av EØS-retten, jf. EU-direktiv 92/57. Lojalitets- og effektivitetsprinsippet innebærer at Norge er forpliktet til å håndheve reglene, jf. EØS-avtalen artikkel 3. Veidekke har spesielt vist til dom fra EFTA-domstolen av 10. desember 2010 i sak E-2/10 avsnitt 45 til 47 som gjaldt håndhevelse regelverk tilsvarende byggherreforskriften. Saken gjaldt spørsmål om betydningen av byggherreforskriften i forbindelse med at islandsk Høyesterett hadde lagt til grunn at en arbeidstaker selv måtte bære ansvar i forbindelse med en arbeidsulykke. Arbeidstakeren ble nektet erstatning/fikk redusert erstatning etter nasjonal rett på grunn av egen medvirkning/uaktsomhet. EFTA-domstolen konkluderte med at Island hadde overtrådt direktiv 89/391 og 92/57. Retten la til grunn at det ikke var grunnlag for å nekte erstatning/avkorte erstatning når arbeidsgiveren ikke hadde fulgt forskrift knyttet til sikkerhet der arbeidet ble utført. I avsnitt 45 følgende gjennomgikk EFTA-domstolen normen som skal anvendes ved vurderingen av nasjonal håndhevelse av direktiv 92/57.
Retten vil bemerke at avgjørelsen skiller seg fra vår sak idet den gjelder en konkret arbeidstakers vern etter direktiv 92/57 i forbindelse med håndhevelse av nasjonal erstatningsrett. Normen knyttet til nasjonal håndhevelse er imidlertid den samme. Retten kan vanskelig se at uttalelsene i avgjørelsen vedrørende kravet til effektiv, proporsjonal og preventiv nasjonal håndhevelse av direktiv 92/57, kan strekkes så langt at en av partene i en privatrettslig kontrakt, mellom to profesjonelle aktører, kan få revidert dagmulktbelagte frister.
Etter er samlet vurdering er retten kommet til at byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c ikke kan innebære at delfristene skal settes til side som grunnlag for beregning av dagmulkt. Det foreligger derfor heller ikke et forskriftsbrudd som kan danne grunnlag for anvendelse av NL 5-1-2.
Retten vil avslutningsvis bemerke at Veidekke visste at fristene var knappe før tilbud ble inngått. Det vises i denne sammenheng til at det i forbindelse med tilbudsfristen ble stilt spørsmål fra to tilbydere om noen av de aktuelle delfristene kunne utsettes, uten at anmodningen ble akseptert. Korte delfrister for klargjøring til elektro samt forutsetning om parallell driving og innredning ble også poengtert under tilbudskonferansen 28. januar
2015. Det er enighet om at parallell driving og innredning ofte skaper store logistiske utfordringer som kan påvirke fremdriften.
Det er for øvrig erkjent av Veidekke at før inngivelse av tilbud, la Veidekke til grunn at dersom de oppgitte mengdene i kontrakten kom til utførelse, ville det ikke være mulig å nå delfristene i kontrakten. Veidekke valgte imidlertid å stole på byggherrens vurdering av byggetid. Etter rettens vurdering tok Veidekke en risiko da det ble inngitt tilbud i en situasjon der man så at fristene vanskelig kunne nås hvis mengdene i kontrakten kom til utførelse. Veidekke er en profesjonell aktør, med den ypperste kompetanse og erfaring på bygging av tunneler. Veidekke tok en bevisst risiko som de må bære ansvar for, i form av at de ikke kan kreve at fristene i avtalen settes til side. Dette må gjelde selv om ettertiden eventuelt skulle vise at byggherren gjorde feilvurderinger med hensyn til byggetid. Det at det her dreier seg om en kontrakt basert på offentlig anbudskonkurranse der det ikke er mulig å ta forbehold uten å bli avvist, kan ikke være til hinder for en slik risikovurdering.
Dersom Veidekke mente det ikke ville være mulig eller svært vanskelig å oppnå kontraktens delfrister, burde de unnlatt å inngi tilbud selv om selskapet ville gå glipp av en viktig kontrakt.
Slik saken står kan retten heller ikke se at det er grunnlag for å anvende læren om bristende forutsetninger eller avtaleloven § 36. Det vises i denne sammenheng til de to ovennevnte avgjørelsene fra Hålogaland lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett samt det som fremgår ovenfor om byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c og avsnittet om Veidekkes kunnskap om, og vurdering av fristene i forkant av inngivelse av tilbud. I den foreliggende situasjonen kan retten for øvrig ikke se at det er grunnlag for å rubrisere påstanden om at det er avsatt for kort byggetid som en prosjekteringsfeil.
Helt til slutt vil retten peke på at den risikovurderingen retten har foretatt med hensyn til om delfristene i avtalen skal gjelde, selvsagt ikke er til hinder for at Veidekke kan påberope seg byggherreforhold som har vært tema i saken i forbindelse med krav i sluttoppgjøret.
Etter dette legger retten til grunn at delfrist 4, 5, 6 og 7 ikke kan settes til side, og at Statens vegvesen frifinnes.
4.3 Sakskostnader
Retten legger til grunn at Statens vegvesen har vunnet saken og derfor har krav på å få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Statens vegvesen har krav på å få dekket nødvendige kostnader ved saken. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, skal det legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.
Saksøker har krevd sakskostnader med kr. 2 449 745,- inkludert mva med tillegg av rettsgebyr med kr. 19 210,-. Av det totale kravet utgjør salær kr. 1 908 218,-. Veidekke har ikke kommet med innsigelser til størrelsen sakskostnadsoppgaven. Til sammenligning var sakskostnadsoppgaven til Veidekke på kr. 2 847 697,50 eks. mva, hvorav salær kr. 2 127 189,50.
Retten er enig med Veidekke i at saken er av prinsipiell betydning. Retten kan imidlertid ikke se at dette gir grunnlag for anvendelse av tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
Etter rettens vurdering har sakskostnadene vært nødvendige, og det tilkjennes sakskostnader med kr. 2 468 955,-.
DOMSSLUTNING
- Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.
- Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes sakskostnader med kr. 2 468 955,-.
Retten hevet
Anne Grete Larsen Hestnes