Oslo byfogdembete: avvisning for manglende miljøstyringssystem

Hovedspørsmålet var om oppdragsgiver rettmessig kunne avvise BMO Elektro AS fordi selskapet ikke hadde dokumentert et godt og velfungerende miljøstyringssystem basert på ISO 14001, EMAS eller tilsvarende. Saken gjaldt også om vurderingen var i strid med likebehandling og forutberegnelighet.

Statens vegvesen Region Nord kunngjorde 16. februar 2018 en åpen anbudskonkurranse om drifts- og vedlikeholdsoppgaver knyttet til elektriske anlegg på veinettet i Vest-Finnmark for perioden 1. september 2018 til 31. august 2023. Anskaffelsen hadde en anslått verdi på 55,4 millioner kroner og skulle tildeles på grunnlag av laveste pris. Konkurransen var gjennomført etter FOA del I og III. I konkurransegrunnlaget var det stilt kvalifikasjonskrav om at leverandøren skulle ha et godt og velfungerende miljøstyringssystem basert på ISO 14001:2015, EMAS eller tilsvarende, og at systemet skulle være gjenstand for jevnlig revisjon. BMO Elektro AS leverte laveste pris, men dokumenterte opprinnelig miljøkravet blant annet med en avfallsplan og generelle opplysninger om miljømål. Etter forespørsel om ettersending sendte BMO ytterligere dokumentasjon, blant annet dokumenter knyttet til samarbeid med Ahlsell, revisjonsbevis, kvalitetsplan og dokumentet «Rutiner og instrukser». Statens vegvesen vurderte at dokumentasjonen ikke sannsynliggjorde at BMO hadde et eget, implementert miljøstyringssystem som oppfylte kvalifikasjonskravet, og avviste selskapet etter FOA § 24-2 første ledd bokstav a. Kontrakten ble i stedet tildelt Gagama Elektro AS. BMO begjærte midlertidig forføyning for å stanse kontraktsinngåelse.

Retten tok utgangspunkt i at midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-2 forutsetter sannsynliggjøring av både krav og sikringsgrunn. Sikringsgrunn var erkjent av staten og fylkeskommunen, slik at spørsmålet var om BMO hadde sannsynliggjort at avvisningen var rettsstridig.

Retten la til grunn at innholdet i kvalifikasjonskravet måtte fastlegges ved objektiv tolkning av konkurransegrunnlaget, sett i lys av dokumentasjonskravet. Kravet om et «godt og velfungerende miljøstyringssystem» innebar etter rettens syn at leverandøren måtte ha et miljøledelsessystem, at systemet måtte være basert på ISO 14001:2015, EMAS eller tilsvarende, at det måtte være gjenstand for revisjon, og at det måtte være godt og velfungerende. Retten viste til FOA § 16-7 og departementets veileder, og uttalte at et slikt system måtte bygge på kontinuerlig forbedring, systematiske miljøledelsestiltak, måling, ledelse og jevnlig evaluering av tiltakene.

Når det gjaldt den konkrete kvalifikasjonsvurderingen, understreket retten at dette lå innenfor oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn, som bare kan overprøves dersom vurderingen er usaklig, vilkårlig, kvalifisert urimelig, i strid med anskaffelsesloven § 4 eller bygger på uriktig faktisk grunnlag. Retten viste også til at det er leverandørens ansvar å gi oppdragsgiver tilstrekkelig informasjon til å vurdere om kvalifikasjonskravene er oppfylt.

Retten gjennomgikk dokumentasjonen BMO hadde levert. Avfallsplanen var utarbeidet for en annen kontrakt og ble ikke ansett å dokumentere et generelt miljøstyringssystem. HMS-plan og øvrige dokumenter knyttet til SHA og kvalitetsstyring viste etter rettens syn ikke tilstrekkelig at miljøaspektet var implementert i bedriftens ledelsessystem. Dokumentet «Rutiner og instrukser» ble vurdert, men retten aksepterte oppdragsgivers syn om at dette fremsto som et generelt dokument utarbeidet av Ahlsell, og at det ikke viste et system som var satt i system, implementert og forankret i BMOs egen virksomhet på en måte som tilfredsstilte kravet. Retten la også vekt på at BMO ikke i tilstrekkelig grad redegjorde for hvordan Ahlsell-relaterte systemer tilsvarte ISO 14001:2015 eller EMAS, eller hvordan de fungerte som BMOs eget miljøstyringssystem.

Videre fant retten at oppdragsgivers vurdering av revisjonskravet var forsvarlig. De fremlagte revisjonsdokumentene gjaldt internkontrollsystem eller Ahlsell-løsninger, men dokumenterte ikke revisjon av BMOs eget miljøstyringssystem. Retten avviste også anførslene om manglende forutberegnelighet og likebehandling. Den fant at kvalifikasjonskravet til kvalitetsstyring ikke var identisk med miljøkravet, og at det derfor ikke var uforutberegnelig at oppfyllelsen ble vurdert ulikt. Tidligere konkurranser og vurderingen av Varanger Kraft i en annen konkurranse endret heller ikke dette, fordi dokumentasjonen der beskrev et mer strukturert miljøsystem og fordi omfanget av kontraktene kunne være ulikt.

Retten kom til at BMO ikke hadde sannsynliggjort at avvisningen var rettsstridig. Statens vegvesens vurdering av at BMO ikke oppfylte kvalifikasjonskravet til ytre miljø ble ansett forsvarlig, saklig og basert på riktig faktisk grunnlag. Det var derfor ikke grunnlag for å stanse kontraktsinngåelsen ved midlertidig forføyning. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Spørsmålet om sakskostnader fremgår ikke av den foreliggende domsteksten.

Kjennelsen illustrerer at et kvalifikasjonskrav om miljøstyringssystem kan stille mer enn krav om enkeltstående miljøtiltak eller generell HMS-dokumentasjon. For leverandører viser saken betydningen av å dokumentere et faktisk implementert og systematisk miljøledelsessystem, med klar forankring i egen virksomhet og dokumentasjon for revisjon. For oppdragsgivere bekrefter avgjørelsen at kvalifikasjonsvurderingen ligger innenfor et innkjøpsfaglig skjønn, så lenge vurderingen er forsvarlig, etterprøvbar og basert på konkurransegrunnlaget. Saken viser også at dokumentasjon knyttet til samarbeidspartnere eller leverandørkjeder må forklares tydelig dersom den skal underbygge oppfyllelse av leverandørens egne kvalifikasjoner.