Hele dommen
OSLO BYFOGDEMBETE
KJENNELSE
Avsagt: 20.07.2015
Sak nr.: 15-098943TVI-OBYF/1
Dommer: dommerfullmektig Jørgen Aas Eide
Saken gjelder: Midlertidig forføyning
RenoNorden AS Advokat Rune Nordengen
mot
Oslo kommune v/ordføreren Advokat Johannes Hygen Meyer
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
KJENNELSE
Saken gjelder midlertidig forføyning for å suspendere adgangen til å inngå kontrakt i en åpen anbudskonkurranse, inntil spørsmålet om avlysning av konkurransen er rettskraftig avgjort.
Oslo kommune utlyste våren 2015 konkurranse om å levere avfallsinnsamling for kommunen over en periode på fem år med opsjon for kommunen til å forlenge kontrakten tre ganger à ett år. Mer konkret gjelder konkurransen innsamling av avfall fra primært private husholdninger med tilhørende tjenester i Oslo. I konkurransegrunnlaget datert
23. mars 2015 er Oslo delt inn i fire områder. Leverandørene kunne velge om de ville inngi tilbud på ett eller flere områder. I dag utføres avfallsinnsamlingen av RenoNorden AS og Norsk Gjenvinning AS, som har hver sin del av Oslo. Begge disse benytter seg av underleverandører for gjennomføring av oppdraget.
I konkurransegrunnlaget punkt 3 spesifiseres nærmere de krav som stilles til leverandørene. Fra punkt 3.1 hitsettes:
Leverandørens kvalifikasjoner vil bli vurdert ut fra innlevert dokumentasjon. Det er kun leverandører som er funnet kvalifisert som vil få sine tilbud evaluert.
Det er ikke anledning for en leverandør til å støtte seg på andre foretaks kapasitet for å oppfylle kvalifikasjonskravene når det gjelder utførelsen av selve innsamlingen (renovatører og driftsledelse). Underleverandører vil ikke være akseptert.
En leverandør kan støtte seg på andre foretaks kapasitet når det gjelder oppgaver som IKT, regnskap, renhold, bilreparasjon og lignende.
Konkurransegrunnlagets punkt 4.2 oppstiller tildelingskriteriene for konkurransen. Pris er vektet 75 %, oppdragsforståelse 15 % og miljø 10 %. Konkurransegrunnlaget består videre av åtte vedlegg, herunder kravspesifikasjon og kontraktsbestemmelser.
Av tildelingsbrev datert 8. juni 2015 fra Oslo kommune fremgår at kommunen til sammen mottok ti tilbud. Av disse ble én tilbyder avvist, tre tilbydere kvalifisert til samtlige fire områder, én tilbyder ble kvalifisert til to områder og tre tilbydere ble kvalifisert til ett område. En tilbyder innleverte for øvrig tre parallelle tilbud. Til sammen ni tilbud ble evaluert.
Av tildelingsbrevet fremgår at de enkelte leverandørene ble evaluert på hvert av de fire områdene i Oslo. Vinneren av konkurransen var Veireno AS, som oppnådde 9,56 poeng på område A, 9,60 poeng på område B, 9,43 poeng på område C og 9,66 poeng på område D. Maksimal poengsum på hvert område var ti poeng.
Norsk Gjenvinning AS ble rangert som nummer to, med 9,29 poeng på område A, 6,91 poeng på område B, 7.89 poeng på område C og 8,16 poeng på område D. RenoNorden AS ble rangert som nummer tre, med 8,18 poeng på område A, 6,62 poeng på område B, 5,48 poeng på område C og 7,66 poeng på område D.
Av tildelingsbrevet fremgikk videre at det var fastsatt en karensperiode på ti dager regnet fra avsendelsen av tildelingsbrevet.
På vegne av RenoNorden AS, begjærte advokat Rune Nordengen midlertidig forføyning mot Oslo kommune for å stanse inngåelsen av kontrakten med Veireno AS. Begjæringen innkom retten den 17. juni 2015, og ble forkynt for kommunen påfølgende dag. Konkurransen gjelder verdier som overstiger terskelverdiene angitt i FOA § 2-2, slik at konkurransen reguleres av forskrift om offentlige anskaffelser (FOA) del I og III. Ved forkynningen ble Oslo kommunes adgang til å inngå kontrakt med Veireno AS suspendert inntil retten hadde behandlet begjæringen om midlertidig forføyning, jf. FOA § 22-3a.
Rettsmøte til behandling av begjæringen ble avholdt 16. juli 2015. RenoNorden AS møtte med markedssjef Finn Lodsby som partsrepresentant etter fullmakt. Oslo kommune møtte med advokat Johannes Hygen Meyer som prosessfullmektig og prosjektleder Pål Stendahl som partsvitne etter tvisteloven § 24-6 annet ledd. Lodsby og Stendahl avga forklaring i retten. For øvrig vises til rettsboken.
RenoNorden AS har i det vesentlige anført:
Det er ikke adgang til å oppstille et forbud mot bruk av underleverandører i offentlige anbudskonkurranser. At det foreligger en rett til å benytte seg av underleverandører følger direkte av FOA §§ 17-8 og 17-9, som igjen er hentet fra rådsdirektiv 92/50/EØF og senere versjoner av EØS-avtalens regler. I henhold til presumsjonsprinsippet skal norske regler presumeres å være i samsvar med folkerettslige forpliktelser, så som EØS-avtalen.
EU-domstolen har i sak C-176/98 (Holst Italia) uttalt at det ikke er adgang til å oppstille et forbud mot bruk av underleverandører. Dette er senere bekreftet i EU-domstolens sak C-314/01 (Arge). Også juridisk litteratur anser et slikt forbud for å være ulovlig.
Oslo kommune har anført at det er anledning til å oppstille et slikt forbud dersom det foreligger tungtveiende grunner for dette. I så tilfelle bestrides at det foreligger tungtveiende grunner som taler for at Oslo kommune i nærværende konkurranse kan oppstille et forbud mot bruk av underleverandører.
Transportsentralen Oslo AS har inngitt tilbud i konkurransen. Dette selskapet er organisert slik at eierne av biler har organisert seg som egne aksjeselskap eller enkeltpersonforetak. Disse foretakene er deretter aksjonærer i Transportsentralen Oslo AS. Reelt sett er således
de enkelte bileierne underleverandører. Oslo kommune bekreftet imidlertid under konkurransen at dette ikke var i strid med det oppstilte forbudet. Når Oslo kommune begrunner forbudet mot underleverandører med kommunikasjonsvansker, vanskelig håndtering av avvik og klager, sikring mot sosial dumping, mv. så oppstår likevel disse samme risiki dersom Transportsentralen Oslo AS skulle vært tildelt kontrakten. RenoNorden AS bestrider uansett at de påberopte bekymringene knyttet til bruk av underleverandører er reelle.
Ettersom det aktuelle forbudet er ulovlig, foreligger det en feil ved konkurransen. Feilen kan ikke rettes på annen måte enn ved at konkurransen avlyses. I henhold til EU-domstolens førsteinstans' sak T-345/03 og KOFA-2014-66 skal en konkurranse avlyses enten dersom konkurransen kunne fått et annet utfall for klagers vedkommende om feilen ikke var begått eller dersom feilen kan ha virket inn på deltakelsen i konkurransen.
RenoNorden AS benytter seg i dag av Transportsentralen Oslo AS som underleverandør. Bruk av underleverandører er en stor fordel for RenoNorden AS som følge av flere forhold. Herunder gir bruk av underleverandører tilgang på kvalifisert og billigere arbeidskraft, risikoen forbundet med kontrakten begrenses, man unngår å binde opp kapital ved innkjøpt av nytt materiell, mv. Ettersom pris er vektet høyt i nærværende konkurranse, er det sannsynlig at RenoNorden AS ville kunne levere et tilbud med lavere pris. Feilen kunne også hatt innvirkning på de øvrige tildelingskriteriene.
Det foreligger etter dette en plikt for Oslo kommune å avlyse konkurransen. Hovedkravet etter tvisteloven § 34-2 første ledd er etter dette sannsynliggjort.
Dersom ikke tildelingen av kontrakten utsettes, vil RenoNorden AS vært henvist til å kreve erstatning for positiv kontraktsinteresse. Det foreligger således sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b.
RenoNorden AS' interesse i å utsette konkurransen står ikke i åpenbart misforhold til Oslo kommunes interesser i saken. Oslo kommune har en plikt til å avlyse konkurransen, ikke bare en rett. At Oslo kommune får kostnader som følge av en feil ved konkurransen er påregnelig. RenoNorden AS kan for øvrig ikke klandres for å ikke ha påberopt ulovligheten på et tidligere tidspunkt.
RenoNorden AS har nedlagt slik påstand
- Oslo kommune pålegges å stanse behandlingen av anbudskonkurranse om anskaffelse av avfallsinnsamling, inntil krav om avlysning av konkurransen er rettskraftig avgjort.
- Reno Norden AS pålegges å reise søksmål mot Oslo kommune om rettmessigheten av anbudskonkurransen innen 7 dager etter avsigelse av kjennelse.
- Oslo kommune pålegges å erstatte saksøkers saksomkostninger.
Oslo kommune har i det vesentlige anført:
Forbudet mot bruk av underleverandører er ikke ulovlig. Et slikt forbud eksisterer i flere anbudskonkurranser både i Norge og i utlandet. I KOFA-2005-265 tolket nemnda ikke et forbud mot utstrakt bruk av underleverandører som i strid med regelverket. Det samme har sekretariatet lagt til grunn i sak 2010/93. Her ble FOA tolket slik at det ikke gjelder et forbud mot å begrense bruk av underleverandører. Med hensyn til EU-praksis, har denne vært uklar, og blant annet C-314/01 har vært kritisert i juridisk teori. I sak C-94/12 kom EU-domstolen til at det ikke var anledning til å oppstille et generelt forbud eller en generell begrensning i adgangen til å benytte seg av underleverandører. EU-domstolen uttalte imidlertid at en oppdragsgiver hadde adgang til å oppstille et slikt forbud så lenge forbudet var saklig begrunnet og forholdsmessig.
I gjeldende kontrakt for avfallsinnsamling bruker leverandørene underleverandører. Dette har skapt utfordringer for Oslo kommune, både i relasjon til klagebehandling, oppfølging med hensyn til å sikre arbeidstakernes rettigheter, bedre ruteoptimalisering samt øvrige utfordringer som ikke blir mulig uten tett og nær oppfølging fra oppdragsgiver.
Forbudet mot underleverandører ble for øvrig presentert allerede i 2014, da Oslo kommune gjennomførte en markedsundersøkelse med aktuelle leverandører. Det ble da ikke mottatt noen negative tilbakemeldinger. I denne konkurransen er det videre oppnådd høyest antall tilbud, ingen tilbydere har blitt avvist eller vurdert avvist som følge av brudd på forbudet samt at de inngitte tilbudene har vært meget gode på pris. Prisen på vinnende tilbud, ca. kr 419,5 millioner, er omtrent halvparten av dagens kostnader ved avfallsinnsamling.
Det foreligger således ingen feil ved konkurransen. Uansett har ikke en eventuell feil hatt betydning for konkurransen. Det er ikke sannsynliggjort at forbudet mot bruk av underleverandører har gjort RenoNorden AS mindre konkurransedyktig. Det må foreligge en konkret og nærliggende mulighet for at den eventuelle feilen har hatt betydning for RenoNorden AS' deltakelse. Dette er ikke tilfelle.
Det aktuelle forbudet har for øvrig ikke hatt innvirkning på andre leverandørers konkurransesituasjon. Det er ikke sannsynliggjort at andre, mindre leverandører er avholdt fra å konkurrere. Dette er klarlagt under de nevnte markedsundersøkelsene. Uansett var det ikke oppstilt noe forbud mot prosjektsamarbeid.
RenoNorden AS har således ikke sannsynliggjort at Oslo kommune plikter å avlyse konkurransen.
Det foreligger uansett ikke sikringsgrunn. Det må foretas en avveining mellom partenes interesser, samt øvrige interesser. En utsettelse vil føre til store kostnader for Oslo kommune ved at man ikke kan benytte seg av den gunstige prisen som er oppnådd i nærværende konkurranse i forhold til eksisterende kontrakt. Veireno AS får heller ikke benyttet seg av kontrakten de har vunnet. Således foreligger det også et åpenbart misforhold mellom partenes interesser.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand
- Begjæringen tas ikke til følge.
- Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger.
Rettens vurdering
For at en begjæring om midlertidig forføyning skal tas til følge må saksøker sannsynliggjøre at det foreligger et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.
RenoNorden AS har som hovedkrav anført at Oslo kommune plikter å avlyse den aktuelle konkurransen. Etter FOA § 22-1 første ledd kan oppdragsgiver avlyse en konkurranse dersom det foreligger en saklig grunn til det. Oppdragsgiver kan imidlertid også ha plikt til avlysning i enkelte tilfeller.
KOFA har oppstilt følgende vurderingstema for hvorvidt det foreligger avlysningsplikt i KOFA-2014-66 premiss 59:
Avlysningsplikt forutsetter at feilen som foreligger ikke kan rettes på annen måte enn ved avlysning, jf. blant annet klagenemndas saker 2010/159 (KOFA-2010-159) premiss
(60) og 2009/80 (KOFA- 2009-80) premiss (32). Det er videre et vilkår for avlysningsplikt at konkurransen kunne fått et annet utfall for klagers vedkommende om feilen ikke var begått, eventuelt at feilen som er begått kan ha virket inn på deltakelsen i konkurransen, jf. klagenemndas sak 2011/271 (KOFA-2011-271) premiss (61).
For at det skal foreligge en avlysningsplikt må det således i første rekke foreligge en feil ved konkurransen. Det vil forutsetningsvis foreligge en feil dersom reglene i FOA eller lov om offentlige anskaffelser (LOA) ikke er fulgt i konkurransen. I foreliggende sak er spørsmålet om Oslo kommunes forbud mot bruk av underleverandører var ulovlig, og således utgjorde en feil ved konkurransen.
De norske anskaffelsesreglene bygger i all hovedsak på EØS-avtalen vedlegg XVI, jf. EØS-avtalen artikkel 65. Etter inngåelsen av EØS-avtalen er det innført en rekke EU-direktiv om offentlige anskaffelser, som senere er inkorporert i norsk rett, herunder i LOA og FOA. Ved tolkning av de enkelte direktivene vil EU-domstolens avgjørelser være relevante og tungtveiende argumenter, jf. blant annet Sejersted m.fl., EØS-rett, 3. utgave 2011 side 237 med videre henvisninger.
I henhold til FOA § 17-8 annet ledd og § 17-9 annet ledd kan en leverandør "der dette er hensiktsmessig, støtte seg på andre foretaks kapasitet". Bestemmelsene er en kodifisering av gjeldende rett etter EU-domstolens dom C-176/98 (Holst Italia), jf. Fornyings- og administrasjonsdepartementets "Veileder til reglene om offentlige anskaffelser" side 131 (oppdatert desember 2013). Tilsvarende bestemmelser følger også av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF artikkel 47 og 48. Da bestemmelsene følger av et EU-direktiv vil måten EU-domstolen har tolket direktivet være av betydning for hvordan det norske anskaffelsesregelverket skal tolkes, jf. det som er sagt ovenfor.
Verken FOA § 17-8 annet ledd, § 17-9 annet ledd eller Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF artikkel 47 og 48 gir oppdragsgiver en direkte hjemmel for å oppstille forbud mot bruk av underleverandører i konkurranser. Tvert imot fremstår bestemmelsene som en rett for leverandørene til å benytte seg av underleverandører der de selv finner dette hensiktsmessig.
I EU-domstolens dom C-176/98 (Holst Italia) ble domstolen forelagt et prejudisielt spørsmål fra en italiensk domstol om tolkningen av rådsdirektiv 92/50/EØF. Fra dommens premiss 17 hitsettes:
17 Holst Italia har anført, at adgangen til at henvise til den tekniske og økonomiske formåen hos en anden juridisk person end den virksomhed, der ønsker at deltage, efter direktiv 92/50 kun består, når virksomheden kan godtgøre, at den strukturelt er særligt nært forbundet med den virksomhed, der er i besiddelse af de kvalifikationer, der er nødvendige for opfyldelse af aftalen.
EU-domstolen konkluderer med følgende i premiss 26 til 28:
26 Det fremgår således af disse bestemmelsers formål og ordlyd, at ingen kan udelukkes fra at deltage i en udbudsprocedure vedrørende en offentlig tjenesteydelseskontrakt alene med den begrundelse, at han ved aftalens opfyldelse agter at benytte ressourcer, som han ikke selv er i besiddelse af, men som tilhører en eller flere andre juridiske personer (jf. på linje hermed for så vidt angår direktiv 71/304 og 71/305, Ballast Nedam Groep I-dommen, præmis 15).
27 En tjenesteyder, der ikke alene opfylder mindstekravene for deltagelse i en udbudsprocedure vedrørende en offentlig tjenesteydelseskontrakt, kan således over for den ordregivende myndighed henvise til kvalifikationerne hos tredjemænd, som agtes benyttet, såfremt kontrakten tildeles ham.
28 En sådan henvisning til tredjemands formåen kan imidlertid ikke betingelsesløst anerkendes. Den ordregivende myndighed må nemlig, som det angives i artikel 23 i direktiv 92/50, tage stilling til
tjenesteydernes egnethed på grundlag af de opregnede kriterier. Denne gennemgang skal navnlig give den ordregivende myndighed sikkerhed for, at den bydende virkelig råder over de ressourcer af enhver art, som han påberåber sig, i den af kontrakten omfattede periode.
Avgjørelsen ble opprettholdt i EU-domstolens sak C-314/01 (Arge). Rettsregelen ble imidlertid noe endret i EU-domstolens sak C-94/12. I denne saken ble domstolen forelagt et prejudisielt spørsmål om hvorvidt en italiensk lovbestemmelse var i strid med Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF. I henhold til den aktuelle lovbestemmelsen hadde leverandøren kun anledning til å gjennomføre kontrakten med inntil én underleverandør, med mulighet for å benytte flere underleverandører i spesielle tilfeller. EU-domstolen oppstilte vurderingstemaet slik i premiss 25:
25. Det skal følgelig fastslås, at den forelæggende ret med sit spørgsmål nærmere bestemt ønsker oplyst, om artikel 47, stk. 2, og artikel 48, stk. 3, i direktiv 2004/18 skal fortolkes således, at de er til hinder for en national bestemmelse som den i hovedsagen omhandlede, der som hovedregel forbyder økonomiske aktører, der deltager i en udbudsprocedure om en offentlig bygge- og anlægskontrakt, at benytte sig af flere virksomheders formåen for en og samme kvalifikationskategori.
Etter en nærmere drøftelse, konkluderer EU-domstolen slik i premiss 33 til 36:
- Det skal således fastslås, at direktiv 2004/18 giver mulighed for at kumulere flere økonomiske aktørers formåen med henblik på at opfylde de minimumskrav for formåen, som den ordregivende myndighed har fastsat, for så vidt som det over for denne bevises, at ansøgeren eller tilbudsgiveren, som baserer sig på formåen hos en eller flere andre enheder, rent faktisk disponerer over disse enheders midler, der er nødvendige for at gennemføre kontrakten.
- En sådan fortolkning er i overensstemmelse med formålet om at åbne de offentlige kontrakter for størst mulig konkurrence, som direktiverne på området forfølger ikke alene til fordel for de økonomiske aktører, men ligeledes for de ordregivende myndigheder (jf. i denne retning dom af 23.12.2009, sag C-305/08, CoNISMa, Sml. I, s. 12129, præmis 37 og den deri nævnte retspraksis). Som generaladvokaten har anført i punkt 33 og 37 i forslaget til afgørelse, kan denne fortolkning ligeledes lette små og mellemstore virksomheders adgang til offentlige kontrakter, hvilket ligeledes tilstræbes med direktiv 2004/18, som det fremgår af 32. betragtning hertil.
- Det kan ikke udelukkes, at der findes bygge- og anlægsarbejder, som har særlige kendetegn, der medfører et behov for en vis formåen, som ikke kan opnås ved at samle ringere formåen fra flere økonomiske aktører. I et sådant tilfælde kan den ordregivende myndighed kræve, at en enkelt økonomisk aktør skal opfylde minimumsniveauet for den pågældende formåen, eller i givet fald at et begrænset antal økonomiske aktører opfylder disse i henhold til artikel 44, stk. 2, andet afsnit, i direktiv 2004/18, eftersom dette krav er forbundet med og afpasset efter den pågældende kontrakts genstand.
- Eftersom dette tilfælde er en undtagelse, er direktiv 2004/18 imidlertid til hinder for, at nævnte krav opstilles som en hovedregel ved national ret, således som det opstilles ved artikel 49, stk. 6, i lovdekret nr. 163/2006.
EU-domstolen kom således til at begrensningen i italiensk rett ikke var forenlig med direktivet. Herunder måtte det legges vekt på hensynet til små og mellomstore foretaks
adgang til offentlige kontrakter. Samtidig åpner EU-domstolen for at en oppdragsgiver kan oppstille slike begrensninger i enkelte kontrakter. Dersom unntaket skal benyttes må det være tale om et behov for en særskilt "formåen" (kapasitet/ferdigheter) som ikke kan oppnås ved å kombinere kapasiteten/ferdighetene til flere leverandører. Videre må det foreligge en sammenheng mellom kontraktsgjenstanden og kravet, samt at kravet må være avpasset den aktuelle kontrakten, altså må det være forholdsmessig.
Kontrakten i saken gjaldt bygg- og anleggsarbeider. EU-domstolen oppstiller unntaket basert på potensielle særskilte behov ved slike kontrakter. Etter rettens vurdering må imidlertid unntaket også kunne få anvendelse på andre typer kontrakter der det foreligger særskilte behov som ikke kan tilstrekkelig oppfylles ved bruk av underleverandører. Oppdragsgivere for annet enn bygg- og anleggsarbeider vil også kunne ha samme saklige behov for å unngå bruk av underleverandører. Retten finner støtte for dette i EU-domstolens begrunnelse om at retten til å bruke underleverandører hovedsakelig bygger på hensynet til små og mellomstore foretaks adgang til offentlige kontrakter. Dette hensynet vil også kunne gjøre seg gjeldende for andre typer kontrakter. Retten kan for øvrig ikke se at det eksisterer hensyn som taler mot at det oppstilles en slik generell rettsregel, fremfor en spesiell rettsregel som kun gjelder bygg- og anleggskontrakter.
Etter dette konkluderer retten med at det er adgang til å oppstille forbud mot bruk av underleverandører. Et slikt forbud forutsetter at oppdragsgiver ikke kan oppnå formålet med kontrakten dersom det åpnes for bruk av underleverandører, samt at forbudet har sammenheng med kontraktsgjenstanden og er forholdsmessig.
Anvendt på nærværende sak bemerker retten innledningsvis at dagens avfallsinnsamling i Oslo kommune gjennomføres ved bruk av underentreprenører. Finn Lodsby opplyste under rettsmøtet at han, basert på egne oppfatninger, ikke hadde erfart noen problemer med nåværende ordning. Pål Stendahl forklarte på sin side at ordningen hadde budt på utfordringer, herunder i forbindelse med håndtering av avvik og kommunikasjon. Blant annet påpekte Stendahl at hovedleverandør ikke klarte å håndtere underleverandørs avvik på egen hånd, slik at underleverandør måtte involveres. Videre hadde Oslo kommune inntrykk av at underleverandør ikke anså seg selv som en samarbeidspartner med kommunen. Til tider var det også vanskelig å håndtere avvik ved at hovedleverandør og underleverandør fraskrev seg ansvar og i stedet pekte på hverandre. Stendahl påpekte videre at bruk av underleverandører vanskeliggjør ruteoptimalisering, altså hvordan avfallsinnsamlingen gjennomføres på mest mulig effektiv måte.
Basert på den informasjonen som fremgikk under rettsmøtet, finner retten det sannsynliggjort at nåværende bruk av underleverandører ved avfallsinnsamling i Oslo kan være problematisk. Retten legger videre til grunn at Oslo kommune har lagt ned store ressurser i nærværende konkurranse for å unngå slike utfordringer i fremtiden. Å unngå ulempene ved bruk av underleverandører må således anses som et av formålene med
konkurransen. Å tillate bruk av underleverandører vil ikke kunne oppfylle dette formålet. Når det gjelder hensynet til små og mellomstore foretak, viser retten videre til at det ikke ble oppstilt et forbud mot at flere foretak gikk sammen og leverte et felles tilbud, slik det er anledning til etter FOA § 17-7.
Det oppstilte forbudet har en klar sammenheng med kontraktsgjenstanden. Kravet til forholdsmessighet må etter rettens vurdering forstås slik at det ikke er oppstilt et større forbud enn nødvendig. Som nevnt ovenfor er det ikke oppstilt forbud mot at flere leverandører inngir et felles tilbud. Også det at leverandørene kunne inngi tilbud på enkeltområder tilsier at forbudet er forholdsmessig.
Etter dette har retten kommet til at Oslo kommunes forbud mot bruk av underleverandører i konkurransen ikke er ulovlig. Det foreligger ingen øvrige anførte feil ved konkurransen som kan føre til avlysning av denne. RenoNorden AS har således ikke sannsynliggjort at de har et hovedkrav, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.
Etter tvisteloven § 34-2 annet ledd kan det gjøres unntak fra hovedregelen om sannsynliggjøring av hovedkravet dersom det er "fare ved opphold". Det er antatt i juridisk teori at retten må vurdere denne unntaksbestemmelsen av eget tiltak, selv om den ikke er påberopt av saksøkeren, jf. blant annet Hans Flock, Midlertidig sikring, Oslo 2011 side 228.
Midlertidige forføyninger i anbudskonkurranser skiller seg fra øvrige midlertidige forføyninger ved at oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt suspenderes i og med forkynningen av begjæringen frem til rettens kjennelse, jf. FOA § 22-3a nr. 4. Dette i motsetning til andre midlertidige forføyninger der det ikke inntrer en slik suspensjon.
I LF-2002-623 uttalte lagmannsretten seg slik om anvendelsen av den tilsvarende bestemmelsen som da var inntatt i tvangsfullbyrdelsesloven:
Det normale vilkår er at kravet sannsynliggjøres. Skal en interessent likevel få stoppet motparten må sikringsgrunnen være kvalifisert. Det er ikke nok med økonomisk skade i vesentlig grad. I det skjønn som § 15-6 annet ledd forutsetter, må inngå at det ikke er utelukket at hovedkravet kan føre frem. Det samme gjelder partenes interesser i en midlertidig løsning og konsekvenser av avgjørelsen, herunder om sikkerhetsstillelse vil representere en adekvat og rimelig midlertidig løsning.
Lagmannsretten anser muligheten for å anvende unntaktsbestemmelsen [sic] i tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd, særlig snever ved midlertidig forføyning etter lov om offentlige anskaffelser § 8. Retten kan i slike tilfelle bare gripe inn i anskaffelsen og sette lovstridige beslutninger til side, inntil kontrakt er inngått, jf lovens § 7. Noen annen fare enn at Syncron AS taper kontrakten, og kun har et eventuelt erstatningskrav i behold, kan ikke lagmannsretten se. Dette er den ordinære følge.
Hovedkravet er etter lagmannsrettens oppfatning lite sannsynlig. Sakens art tilsier allerede i utgangspunktet at tap av arbeidsplasser og økonomisk skade i forhold til den bestående situasjon, ikke står i en særstilling. Lagmannsretten kan ikke se at den løpende virksomhet og hensynet til de ansatte og virksomhetens kompetanse skal fokuseres som en særlig kvalifisert sikringsgrunn etter unntaksregelen. Syncron AS har deltatt i en konkurranse, uten å nå opp. Denne skade og risiko ligger innenfor det forutberegnelige. Skaden må i så fall relatere seg til tap av mulighet for å nå opp, etter at en annen er tildelt kontrakten. Det er ikke gitt sannsynlige holdepunkter for at Syncron AS skulle vært valgt eller vil bli valgt, heller ikke om anbudsprosessen reverseres. Da er det heller ingen grunn til å stanse prosessen midlertidig. Domstolene har en skjønnsmessig adgang til å vurdere om midlertidig forføyning skal besluttes. Det må foretas en helhetsvurdering, der partenes og offentlighetens interesser må vurderes. Det vises til Ot.prp nr 71 (1997-98) side 67-68 om lov om offentlige anskaffelser til § 8.
Denne vurdering må i et tilfelle som det foreliggende klart gå i det offentliges favør.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger en slik fare ved opphold som bestemmelsen forutsetter, som vilkår for å hindre Trøndelag Bomveiselskap AS i å sluttføre anskaffelsen ved inngåelse av kontrakt med Securitas AS. Begjæringen om midlertidig forføyning skal da ikke tas til følge.
Retten bemerker at konsekvensen av at RenoNorden AS ikke blir tildelt kontrakten med Oslo kommune ikke skiller seg fra det ordinære og påregnelige ved deltakelse i en anbudskonkurranse. Vurderingen av RenoNorden AS' hovedkrav har heller ikke voldt betydelig tvil for retten. Når det gjelder hensynet til Oslo kommune, anser retten det som sannsynliggjort at Oslo kommune har et reelt behov for å tildele kontrakt snarest mulig slik at valgte leverandør får tilstrekkelig tid til forberedelser. Retten bemerker videre at det ikke er sannsynliggjort i særlig grad at RenoNorden AS kunne vunnet konkurransen, dersom denne ble utlyst på nytt uten forbudet mot underleverandører. RenoNorden AS ble rangert som nummer 3 i konkurransen og var poengmessig et stykke unna valgte leverandør.
Etter dette kan ikke retten se at tvisteloven § 34-2 annet ledd er anvendelig i nærværende sak.
Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til hvorvidt RenoNorden AS har sannsynliggjort sikringsgrunn i saken, da begjæringen om midlertidig forføyning ikke kan tas til følge.
Oslo kommune har etter dette vunnet saken, og har krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd, jf. første ledd. Advokat Meyer har fremlagt sakskostnadsoppgave på til sammen kr 75 531,25 inklusive merverdiavgift. RenoNorden AS har ikke hatt bemerkninger til kravet. Retten finner kostnadene nødvendige og rimelige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, og de tilkjennes fullt ut. Retten har vurdert, men kommet frem til, at ingen av unntakene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, § 20-3 eller § 20-4 kommer til anvendelse i saken.
Sakskostnadskravet inkluderer merverdiavgift, da advokat Meyers prosessoppdrag ikke er merverdiavgiftspliktig virksomhet.
SLUTNING
- Begjæringen tas ikke til følge.
- RenoNorden AS betaler kr 75 531,25 i sakskostnader til Oslo kommune ved ordføreren innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen.
Jørgen Aas Eide