Borgarting 2015: Erstatning etter påstått ulovlig manglende avvisning i jernbaneanskaffelse

BORGARTING LAGMANNSRETT

DOM

Avsagt: 12.01.2015 i Borgarting lagmannsrett

Saksnr.: 14-080509ASD-BORG/02

Dommere: Lagdommer Ragnar Eldøy Lagdommer Kjersti Buun Nygaard Ekstraordinær lagdommer Peter Christian Meyer

Ankende part Leonhard Weiss GmbH & Co Kg Advokat Espen Isaksen Bakken

Ankemotpart Staten Advokat Lars Ivar v/Samferdselsdepartementet Nyland

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse Saken gjelder krav om erstatning som følge av unnlatt avvisning av en deltaker i anbudskonkurranse.

Sakens bakgrunn:

Jernbaneverket innbød 25. september 2012 til anbudskonkurranse om kontrakt om bygging av spor og kontaktledningsanlegg på dobbeltsporet jernbanestrekning mellom Langset og Kleverud, nord for Minnesund i retning Hamar. Den offentlige anskaffelsen er del av "Fellesprosjektet ny E6 og Dovrebanen" som er et samarbeid mellom Jernbaneverket og Statens Vegvesen. Fellesprosjektet består i bygging av 21 km firefeltsvei og 17 km dobbeltsporet jernbane i Eidsvoll og Stange kommuner. Hele strekningen med dobbeltspor skal etter planen være klar i oktober 2015.

Anskaffelsen ble gjennomført som konkurranse med forhandling i to faser, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 20-11 (1). Det ble først gjennomført en prekvalifisering, hvoretter de kvalifiserte leverandørene ble invitert til å inngi tilbud. Deretter ble noen av disse invitert til forhandlinger, før tildeling og inngåelse av kontrakt. Det ble samtidig gjennomført en egen anbudskonkurranse om el-kraft og tele-arbeidene på den samme strekningen for det nye dobbeltsporet, og det var anledning til å inngi samlet tilbud.

I forbindelse med invitasjonen utarbeidet Jernbaneverket, som del av kvalifikasjonsgrunnlaget, dokumentet "Kvalifikasjon – Orientering" hvor oppdraget ble noe nærmere beskrevet. I dokumentet "Kvalifikasjon – Kvalifikasjonskrav" ble det oppstilt visse krav for at en leverandør skulle anses kvalifisert.

Jernbaneverket mottok ti søknader om kvalifisering. Det tyske selskapet Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg (heretter kalt Leonhard Weiss) og selskapet Infranord Norge AS (heretter kalt Infranord) var to av søkerne. Av anskaffelsesprotokollen 13. november 2012 fremgår at ingen av søkerne ble avvist som ikke kvalifisert. Det ble samme dag sendt tilbudsinnbydelser med frist for inngivelse av tilbud innen 16. januar 2013. Jernbaneverket fastsatte tildelingskriterier som skulle vektes slik: tilbudspris 90 %, kvalitet på oppdragsorganisasjon 5 % og kvalitet på oppdragsgjennomføring 5 %.

Jernbaneverket mottok sju tilbud innen fristen, herunder fra Infranord og Leonhard Weiss. Tilbudene ble evaluert av et tverrfaglig team fra Jernbaneverket. Etter anbefaling fra evalueringsgruppen ble det den 6. februar 2013 sendt ut innkalling til forhandlingsmøter til tre av tilbyderne - Infranord, Leonhard Weiss og Swietelsky. De øvrige leverandørene ble fristilt. Etter forhandlingsmøtene innga de tre selskapene reviderte tilbud, og evalueringsgruppen foretok en endelig vurdering. Leonhard Weiss tilbød en noe bedre pris enn Infranord og en betydelig bedre pris enn Swietelsky. Evalueringsgruppen fant at Infranord kom best ut når det gjaldt kriteriene kvalitet på oppdragsorganisasjon og kvalitet på oppdragsgjennomføring, slik at Infranord totalt sett fikk høyest score og ble anbefalt.

-2- 14-080509ASD-BORG/02 Jernbaneverket besluttet den 19. mars 2013 å tildele kontrakten til Infranord, hvilket ble meddelt i brev 20. mars 2013. Klagefrist ble satt til 10. april 2013.

Den 22. mars 2013 ba Leonhard Weiss ved sin advokat om innsyn i relevant dokumentasjon, og samme dag ble det avholdt et møte mellom Leonhard Weiss og Jernbaneverket. Ved Jernbaneverkets brev 26. mars 2013 ble begjæringen om innsyn delvis etterkommet da enkelte dokumenter ble unntatt innsyn under henvisning til Jernbaneverkets taushetsplikt. I brev 10. april 2013 klaget Leonhard Weiss på Jernbaneverkets beslutning om tildeling av kontrakt til Infranord, og det ble samtidig bedt om ytterligere innsyn i saksdokumentene. Jernbaneverket etterkom i brev 11. april 2013 ikke anmodningen om ytterligere dokumentinnsyn, og det ble heller ikke funnet grunn til å endre rekkefølgen mellom tilbyderne.

Leonhard Weiss sendte 17. april 2013 begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byfogdembete med påstand om at Jernbaneverket skulle gi selskapet innsyn i nærmere angitte saksdokumenter samt at Jernbaneverket skulle forbys å inngå kontrakt med Infranord i minst 10 dager etter at innsyn var gitt. I kjennelse 18. april 2013 tok Oslo byfogdembete begjæringen til følge. Jernbaneverket ga deretter innsyn i ytterligere dokumenter den 26. april 2013.

I klage 2. mai 2013 anmodet Leonhard Weiss om at Jernbaneverket skulle avvise Infranord og tildele kontrakten til Leonhard Weiss, og uansett at kontraktsinngåelse skulle utsettes til klagen var grundig vurdert. Jernbaneverket meddelte i brev 8. mai 2013 at man etter en gjennomgang av saken ikke fant grunnlag for å avvise Infranord eller for øvrig endre tildelingsbeslutningen. Jernbaneverket signerte kontrakt med Infranord den 8. mai 2013.

Ved stevning til Oslo tingrett 12. juli 2013 tok Leonhard Weiss ut søksmål mot staten v/Samferdselsdepartementet med påstand om at Leonhard Weiss skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn, prinsipalt for den positive kontraktsinteressen og subsidiært for den negative kontraktsinteressen.

Oslo tingrett avsa 20. mars 2014 dom med slik domsslutning:

1 Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.

2 Leonhard Weiss GmbH & Co. KG betaler sakskostnader på 413 600 – firehundreogtrettentusensekshundre – kroner til staten ved Samferdselsdepartementet innen to uker etter at dommen er forkynt.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

-3- 14-080509ASD-BORG/02 Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt i Borgarting lagmannsretts hus 16., 17. og 18. desember 2014. Fra Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg møtte direktør Terje Kristiansen i selskapets norske filial sammen med prosessfullmektigen. Staten v/Samferdselsdepartementet var representert ved prosessfullmektigen. I tillegg var fagsjef Petter Heide Larsen i Jernbaneverket til stede under forhandlingene. Både direktør Kristiansen og fagsjef Heide Larsen hadde status som vitner, og de ble i medhold av tvisteloven § 24-6 gitt anledning til å følge hele ankeforhandlingen. Det ble avhørt syv vitner inkludert de to partsvitnene. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg, har i hovedtrekk anført:

Staten v/Samferdselsdepartementet er erstatningsansvarlig for det økonomiske tapet Leonhard Weiss har lidt i forbindelse med gjennomføring av offentlig anskaffelse om spor og kontaktledningsarbeid, jf. lov om offentlige anskaffelser § 11.

Infranord oppfylte ikke kvalifikasjonskravene som var satt til tilbydernes deltakelse i konkurransen, verken alene eller sammen med KL Sørvis Anlegg AS. Det følger av forskrift om offentlige anskaffelser § 20-12

(1) bokstav a at oppdragsgiver har plikt til å avvise de tilbydere som ikke oppfyller kvalifikasjonskravene, og Jernbaneverket har brutt forskriftens bestemmelser ved ikke å avvise Infranord. Plikten til avvisning foreligger både ved den opprinnelige kvalifikasjonsvurderingen og ved vurderingen av om kvalifikasjonskravene fortsatt er oppfylt når tilbudet inngis.

Ole Erik Haugstad var en avgjørende ressurs for at Infranord skulle kunne oppfylle kvalifikasjonskravet om tilgang på personellmessige ressurser innen banemontasje. Infranord hadde i kvalifikasjonssøknaden ikke dokumentert sin rådighet over Haugstad, som ikke var ansatt i Infranord. Selskapet skulle følgelig vært avvist i kvalifikasjonsrunden da dokumentasjonskravet ikke var oppfylt på dette tidspunktet, alternativt da tilbud ble inngitt for på dette tidspunktet var det i alle fall klart at dokumentasjonskravet ikke var oppfylt.

I kvalifikasjonsgrunnlaget punkt 5.2.5 er det oppstilt krav om dokumentasjon for at tilbyder ville få godkjent kontaktledningsmontører i tide slik at arbeidets fremdrift ikke ble forsinket, og det måtte også dokumenteres at kontaktledningsmontørene hadde nødvendig erfaring. Videre var det et krav om at tilbyder skulle dokumentere godkjent installatørbevis fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, både for selskapet som sådan og for fagperson. Dersom tilbyder ikke innehadde slike godkjennelser på kvalifikasjonstidspunktet, måtte det redegjøres i søknaden for hvordan tilbyder ville skaffe seg de nødvendige tillatelser i tide. Infranord selv oppfylte ikke disse kvalifikasjonskravene.

-4- 14-080509ASD-BORG/02 Jernbaneverket la i kvalifikasjonsvurderingen til grunn at Infranord var kvalifisert sammen med KL Sørvis Anlegg AS som underleverandør for konktaktledningsarbeidene. Det vises blant annet til utformingen av kvalifikasjonssøknaden hvor det gjennomgående er parallellitet mellom presentasjonen mellom Infranord og KL Sørvis Anlegg AS, samt anskaffelsesprotokollen fra prekvalifiseringen hvor sistnevnte er oppført som underentreprenør. Det følger av kvalifikasjonsgrunnlaget punkt 5.2.6 at en leverandør som støtter seg på en underleverandør i oppfyllelse av kvalifikasjonskrav, er forpliktet til å benytte samme underleverandør i sitt etterfølgende tilbud. Tilbudet fra Infranord omfattet ikke KL Sørvis Anlegg AS som underleverandør, slik som forutsatt i kvalifikasjonssøknaden. Dette forholdet skulle medført avvisning da Infranord ikke lenger oppfylte kvalifikasjonskravene som Jernbaneverket hadde oppstilt. Det er ikke anledning for Jernbaneverket til å akseptere endringer i tilbyders oppfyllelse av kvalifikasjonskravene etter at den opprinnelige kvalifikasjonsvurderingen er gjennomført. Dette vil være i strid med likebehandlingsprinsippet. Det er heller ikke anledning til å forhandle om oppfyllelse av kvalifikasjonskrav. Slike forhandlinger omfatter bare innholdet av tilbudet – ikke oppfyllelse av selve kvalifikasjonskravene.

Videre er det ikke anledning for en leverandør til å dokumentere sine egne kvalifikasjoner etter at kvalifikasjonsprosessen er ferdig. Dette ville i tilfelle stride mot kravet til likebehandling og reell konkurranse.

Jernbaneverket hadde følgelig en plikt til å avvise Infranord fra konkurransen, og det er en vesentlig feil at dette ikke ble gjort. Det må i denne forbindelse legges vekt på at feilen har fått store konsekvenser for andre leverandører ved at uriktig leverandør er tildelt kontrakten. Jernbaneverket er en profesjonell oppdragsgiver som selv har lagt rammene for anskaffelsen, og de kan åpenbart klandres for feilen. Jernbaneverket har tilsidesatt grunnleggende prinsipper for anbudskonkurranser, herunder lovens § 5 og avvisningsplikten, og det er klart at feilen er vesentlig.

Det foreligger årsakssammenheng mellom feilen og Leonhard Weiss' økonomiske tap. Leonhard Weiss var innstilt som nummer to i anbudskonkurransen, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at de ville blitt tildelt kontrakten dersom avvisningsplikten var blitt etterlevd. På dette grunnlag kreves den positive kontraktsinteresse erstattet. Det vises i denne forbindelse til at pris i henhold til tildelingskriteriene skulle vektes med 90 %, og at Leonhard Weiss' tilbud var omtrent 40 millioner kroner rimeligere enn tilbudet fra den tredje rimeligste tilbyderen.

Subsidiært kreves den negative kontraktsinteresse erstattet. Det er sannsynliggjort at Leonhard Weiss ikke ville ha deltatt i anbudskonkurransen dersom selskapet på forhånd hadde hatt kunnskap om hvordan prosessen ville bli gjennomført.

-5- 14-080509ASD-BORG/02 Når det gjelder utmålingen av det økonomiske tapet, kreves for den positive kontraktsinteresse 11 258 578 kroner som tilsier et dekningsbidrag på 6,4 %. Når det gjelder den negative kontraktsinteresse, kreves kun nødvendige advokatkostnader dekket med 265 222 kroner.

Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale erstatning til Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 11 258 578 for den positive kontraktsinteressen, med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven.

Subsidiært:

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale erstatning til Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg fastsatt etter rettens skjønn for den negative kontraktsinteressen begrenset oppad til NOK 265 222, med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven.

For begge påstander:

3. Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/ Samferdselsdepartementet, har i hovedtrekk anført:

Jernbaneverket har lagt til grunn at Infranord var kvalifisert til å delta i anbudskonkurransen alene. Ved vurderingen skal Jernbaneverket vurdere all informasjon og dokumentasjon som fremkommer av kvalifikasjonssøknaden. Kvalifikasjonssøknaden var inngitt sammen med morselskapet Infranord AB som solidarisk ansvarlig. Infranord AB er et stort, svensk selskap med betydelig erfaring på området, noe det var relevant å se hen til i vurderingen av om kvalifikasjonskravene var oppfylt. I henhold til kvalifikasjonskravene var det ikke krav om at autorisasjoner og godkjennelser skulle være på plass forut for kvalifiseringen, men leverandørene måtte gi en redegjørelse for hvordan man planla å få dette på plass uten at det ville forsinke kontraktsarbeidene. Det var etter en helhetsvurdering forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at Infranord ville kunne skaffe de nødvendige godkjennelser etc. før kontraktsarbeidenes oppstart.

Når det gjaldt personell tilknyttet arbeidene med spor, hadde Infranord allerede det nødvendige fagkompetente personell i sin organisasjon eller de hadde redegjort for hvordan de ville skaffe seg tilgang til den nødvendige fagkunnskap. Når det gjaldt kravet til kontaktledningsmontører, hadde Infranord redegjort for hvordan de ville skaffe seg den nødvendige fagkompetanse i tide. Sistnevnte gjelder uavhengig av om de skulle gjøre den

-6- 14-080509ASD-BORG/02 vesentlige del av kontaktledningsanleggsjobben selv eller dersom KL Sørvis Anlegg AS skulle utføre det.

I henhold til kvalifikasjonskravene skulle det også dokumenteres fagkunnskap for den som skulle lede kontaktledningsarbeidene. Også på dette punktet var det forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at Infranord ville få dette på plass i tide. Det vises i denne forbindelse til at det i søknaden var opplyst at selskapet hadde to norske kontaktledningsmontører under godkjenning. Personer som har fått denne godkjenningen vil ha den etterspurte fagkunnskap og erfaring. Infranord ville også kunne få godkjente kontaktledningsmontører fra Sverige.

Det var videre et krav til godkjent installatørbevis fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap samt godkjente fagarbeidere. I kvalifikasjonssøknaden viste Infranord forståelse for at disse tillatelsene og godkjenningene måtte på plass, blant annet ved å vise til at KL Sørvis Anlegg AS allerede hadde slikt installatørbevis. Dette var tilstrekkelig til at det var forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at tillatelsene ville foreligge i tide, og det ville være i strid med likebehandlingsprinsippet om Jernbaneverket ikke hadde funnet dette tilstrekkelig til at kvalifikasjonskravene var oppfylt på dette punktet. For andre tilbydere var det ansett tilstrekkelig at de klargjorde at disse tillatelsene ville være på plass innen fristen, og da måtte det samme legges til grunn for Infranords vedkommende ut fra den informasjonen som var gitt i kvalifikasjonssøknaden.

Subsidiært – og forutsatt at KL Sørvis Anlegg AS var nødvendig for at Infranord skulle være kvalifisert – anføres at KL Sørvis Anlegg AS fortsatt var del av Infranords endelige tilbud til Jernbaneverket slik at det ikke var grunnlag for avvisning av Infranords tilbud. Det fremgår av tilbudet at Infranord har en samarbeidsavtale med KL Sørvis Anlegg AS i tilknytning til det aktuelle prosjektet for kontaktledningsarbeidene. I organisasjonsplanen for arbeidene er også KL Sørvis Anlegg AS innarbeidet, og det er vist til nødvendige godkjennelser som representanter for KL Sørvis Anlegg AS innehar i tillegg til at fire personer fra KL Sørvis Anlegg AS er vist til som mulige ressurser i tilbudet.

Atter subsidiært anføres at Infranord hadde anledning til å supplere med dokumentasjon for at selskapet var kvalifisert inntil tildeling var skjedd – forutsatt at Infranord ikke var kvalifisert alene og KL Sørvis Anlegg AS ikke var med i tilbudet på en tilstrekkelig kvalifisert måte. Det vises i denne forbindelse til at tilbyderne ikke måtte ha alle de relevante tillatelser på plass på kvalifikasjonstidspunktet, men det måtte kun skisseres en plan for hvordan man ville skaffe seg disse tillatelsene i tide.

Atter, atter subsidiært anføres at partene i forhandlingsfasen måtte kunne forhandle også om oppfyllelse av kvalifikasjonskravene. I en konkurranse med forhandlinger er det adgang til å forhandle om alle sider ved tilbudet. Det anføres for øvrig at det må være

-7- 14-080509ASD-BORG/02 anledning til å bytte ut KL Sørvis Anlegg AS senere i prosessen ut fra deres mindre sentrale rolle i tilbudet.

Uansett foreligger det ikke en tilstrekkelig klar årsakssammenheng mellom Jernbaneverkets eventuelle brudd på anskaffelsesregelverket og Leonhard Weiss' økonomiske tap. For at Leonhard Weiss skal ha krav på å få den positive kontraktsinteresse erstattet, må det finnes bevist at de ville ha vunnet anbudskonkurransen dersom anbudsregelverket var blitt fulgt. Jernbaneverket har en veiledningsplikt overfor tilbyderne under forhandlingene. Dersom Jernbaneverket hadde funnet Infranord kvalifisert kun med KL Sørvis Anlegg AS som underentreprenør, ville de vært pliktige til å informere Infranord om dette. Det må da forutsettes at Infranord ville ha benyttet KL Sørvis Anlegg AS i nødvendig utstrekning, og det vil ikke være klar sannsynlighetsovervekt for at Leonhard Weiss i en slik situasjon ville ha vunnet anbudskonkurransen.

Det bestrides at det foreligger ansvarsgrunnlag for dekning av den positive kontraktsinteressen da det forutsetter at det foreligger en vesentlig feil. Jernbaneverket har hatt en grundig saksbehandling, og dersom det legges til grunn at det forelå en plikt til å avvise Infranord var dette ikke opplagt ut fra en rettslig vurdering. Jernbaneverket har i tilfelle vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Når det gjelder beregningen av det økonomiske tapet ved dekning av den positive kontraktsinteressen, bestrides ikke dette.

Det bestrides også grunnlag for kravet for dekning av den negative kontraktsinteresse. Prinsipalt avvises kravet da Jernbaneverket ikke har begått noen feil. Subsidiært avvises kravet da en eventuell feil uansett ikke har virket inn på Leonhard Weiss' motivasjon for å delta i konkurransen. Omfanget av advokatkostnader før kontraktsinngåelsen synes for øvrig høyt.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og ser slik på saken:

Den rettslige rammen for anbudskonkurranser om offentlige anskaffelser finnes i lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter. Lovens § 5 fastlegger grunnleggende krav for saksbehandlingen ved slike anskaffelser, og bestemmelsen lyder slik:

Oppdragsgiver skal opptre i samsvar med god forretningsskikk, sikre høy forretningsetisk standard i den interne saksbehandling og sikre at det ikke finner sted forskjellsbehandling mellom leverandører.

-8- 14-080509ASD-BORG/02 En anskaffelse skal så langt det er mulig være basert på konkurranse.

Oppdragsgiver skal sikre at hensynet til forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet ivaretas gjennom anskaffelsesprosessen.

Utvelgelse av kvalifiserte anbydere og tildeling av kontrakter skal skje på grunnlag av objektive og ikke-diskriminerende kriterier.

Oppdragsgiver skal ikke

a. diskriminere mellom leverandører på grunnlag av nasjonalitet,

b. bruke standarder og tekniske spesifikasjoner som et virkemiddel for å hindre konkurranse, eller

c. dele opp en planlagt anskaffelse i den hensikt å unngå at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov kommer til anvendelse.

Det følger av lovens § 11 at ved brudd på loven eller dens forskrifter, "har saksøker krav på erstatning for det tap han har lidt som følge av bruddet".

Forskrift om offentlige anskaffelser (7. april 2006 nr. 402) del III (fra kapittel 14 til kapittel 22A) gjelder anskaffelser over EØS-terskelverdier, og det er enighet om at det er del III av forskriften som kommer til anvendelse i saken. Det følger av § 20-11 i forskriften at oppdragsgiver kan bestemme at forhandlingene skal forløpe i flere faser. Jernbaneverket har gjort bruk av denne adgangen i saken ved at det først er gjennomført en runde med kvalifisering av leverandørene, deretter en runde med inngivelse av tilbud fra de kvalifiserte leverandørene og til slutt forhandlinger med noen av disse.

Grunnlaget for konkurransen er regulert i forskriften kapittel 17 hvor det blant annet fremgår at oppdragsgiver kan stille minimumskrav til leverandørene. Forskriften § 17-4 lyder slik:

(1) Oppdragsgiver kan stille minimumskrav til leverandørene, herunder til deres tekniske kvalifikasjoner og finansielle og økonomiske stilling. Vurdering av leverandørenes tekniske kvalifikasjoner skal særlig baseres på kriterier som faglig kompetanse, effektivitet, erfaring og pålitelighet.

(2) Kravene skal sikre at leverandørene er egnet til å kunne oppfylle kontraktsforpliktelsene og skal stå i forhold til den ytelse som skal leveres.

(3) Kravene skal ikke diskriminere leverandørene på grunnlag av nasjonal eller lokal tilhørighet.

Kvalifikasjonskravene skal sikre at leverandørene har evne til å levere i henhold til kontrakten, særlig organisatorisk, teknisk, økonomisk og finansielt. Dersom leverandøren

-9- 14-080509ASD-BORG/02 ikke oppfyller minimumskravene til kvalifikasjoner, skal oppdragsgiver som hovedregel avvise den aktuelle tilbyderen, jf. forskriften § 20-12

(1) bokstav a.

Videre følger det av forskriften § 17-5

(1) andre punktum at det i kunngjøringen skal angis "krav til dokumentasjon av at kravene til leverandøren er oppfylt, jf. § 17-8 til § 17-15". Kravene til dokumentasjon kan alternativt angis i kvalifikasjonsgrunnlaget, jf. forskriften § 17-8

(4) og § 17-9 (4). Omfanget av dokumentasjonen oppdragsgiver etterspør, må stå i forhold til kontrakten. Videre må oppdragsgiver likebehandle leverandørene, slik at det som en hovedregel stilles samme krav til dokumentasjon overfor samtlige leverandører uavhengig av bl.a. nasjonalitet.

For så vidt gjelder evaluering av leverandørenes kvalifikasjoner, heter det i Marianne Dragsten: Offentlige anskaffelser – Regelverk, praksis og løsninger

(2013) side 502:

Hvorvidt leverandøren oppfyller kvalifikasjonskravene satt i konkurransen, beror på en konkret vurdering av innlevert dokumentasjon opp mot kvalifikasjonskravene satt i konkurransen.

Anskaffelsesforskriften inneholder ingen regler om hvilke krav som stilles til oppdragsgivers evaluering av kvalifikasjonene til leverandørene. De grunnleggende kravene i anskaffelsesloven § 5 setter dermed rammene for gjennomføringen av evalueringen. Leverandørene skal likebehandles og måten kvalifikasjonskravene blir evaluert på skal være forutberegnelig og gjennomsiktig. Oppdragsgiver skal også dokumentere hvordan evalueringen er foregått, jf. kravet til etterprøvbarhet.

Kravet til likebehandling innebærer at oppdragsgiver må legge til grunn det samme nivået på kvalifikasjonene for alle leverandørene, jf. blant annet klagenemndas sak 2008/36 (Classic IT) premiss 23 flg.

Det er altså ingen særlige regler som regulerer oppdragsgivers evaluering av leverandørenes kvalifikasjoner, men kravene til likebehandling, forutberegnelighet og gjennomsiktighet vil være styrende for oppdragsgivers vurderinger. Lagmannsretten legger videre til grunn at kvalifikasjonskravene må fortolkes i lys av dokumentasjonskravene, og at kvalifikasjonskravene må tolkes objektivt. Det vises også i denne forbindelse til anskaffelsesloven § 5 og kravet til forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet.

I Dragsten, op.cit side 503-504 heter det videre:

Når det ikke er uttrykkelig presisert i kunngjøring, prekvalifiseringsgrunnlaget eller konkurransegrunnlaget hvilket nivå kvalifikasjonene må ligge på for å oppfylle krav til deltagelse i konkurransen, hører det inn under oppdragsgivers skjønn å fastlegge terskelen for oppfyllelse av kvalifikasjonskravene, slik blant annet klagenemndas sak 2010/276 (Kvatro) premiss 55 flg. (…)

- 10 - 14-080509ASD-BORG/02 Det innkjøpsfaglige skjønnet kan bare overprøves dersom det fremstår som usaklig, vilkårlig eller kvalifisert urimelig, eller det er i strid med de grunnleggende kravene i anskaffelsesloven § 5, jf. blant annet klagenemndas sak 2010/114 (Mesta Drift) premiss 31.

Oppdragsgivers skjønnsfrihet begrenses av den konkrete utformingen av kvalifikasjonskravene og tilhørende dokumentasjonskrav, slik blant annet klagenemndas saker 2010/151 (Berge sag og trelast) premiss 20 og 2011/111 (Toten Barnevern- og kompetansesenter) premiss 57.

Som det fremgår, er det opp til Jernbaneverkets skjønn å fastsette terskelen for når de oppstilte kvalifikasjonskravene er oppfylt dersom dette ikke er regulert i kvalifikasjonsgrunnlaget eller kunngjøringen. Jernbaneverket må i sin skjønnsutøvelse overholde de grunnleggende krav i anskaffelsesloven § 5, og for øvrig må skjønnet ikke fremstå som vilkårlig, usaklig eller kvalifisert urimelig.

Jernbaneverket hadde i kvalifikasjonsgrunnlaget kapittel 5 oppstilt minimumskrav til leverandørenes kvalifikasjoner og dokumentasjonen av disse. I tingrettens dom er kvalifikasjonsgrunnlaget punkt 5.2.5 referert slik:

Leverandøren skal fremlegge opplysninger om de ressurser (personale, maskiner og annet relevant utstyr mv.) som leverandøren besitter og er relevante for kontrakten. Det skal videre redegjøres for tilgjengeligheten for kontrakten vedrørende disse ressurser.

Videre skal leverandøren liste opp i tabeller godkjennelse og autorisasjoner leverandøren har, samt personale som har særskilte godkjennelser for å kunne arbeide på og i Jernbaneverkets infrastruktur som er relevant for kontrakten. Det gjøres spesielt oppmerksom på kravet om at de som skal lede bygging av kontaktledningsanlegg må kunne dokumentere sin fagkunnskap og vise til at de tidligere har bygget den type anlegg som er spesifisert. (ref: https://trv.jbv.no/wiki/kontaktledning/bygging/kontaktledningssystem)

Det vil bli lagt vekt på leverandørens type maskiner/maskinpark og tilgjengeligheten av disse, spesielt hva sporombyggingstog, pakkmaskin og stabilisator angår. Leverandøren skal videre liste opp i tabeller godkjente fagarbeidere for sveising av skinner hos Jernbaneverket som leverandøren besitter.

Leverandøren (firmaet) skal inneha godkjent installatørbevis for høyspentanlegg utstedt av DSB. Videre skal alle fagarbeidere på elektriske anlegg ha norsk godkjenning av DSB for høyspentarbeider. Det skal redegjøres for disse forhold i besvarelsen.

For leverandører som ikke innehar slike godkjennelser og tilfredsstiller krav som nevnt over skal det redegjøres for hvorledes de vil skaffe seg dette uten at dette påvirker fremdrift eller gjennomføring av kontraktsarbeidene.

- 11 - 14-080509ASD-BORG/02 For så vidt gjelder forståelsen av kvalifikasjonsgrunnlaget som var oppstilt av Jernbaneverket i foreliggende sak, fremstår første til femte avsnitt som en kombinasjon av kvalifikasjonskrav og dokumentasjonskrav. Tingretten fremholder følgende om dette:

Når det ovennevnte ses i sammenheng med sjette avsnitt, synes det imidlertid klart at Jernbaneverket i punkt 5.2.5 ikke oppstilte som et krav for å bli kvalifisert at leverandøren på kvalifikasjonstidspunktet oppfylte kravene til godkjennelser m.v. i første til femte avsnitt. Sjette avsnitt innebar at en leverandør som ikke oppfylte kravene som var beskrevet i de foregående avsnitt, likevel var kvalifisert dersom det ble redegjort for hvordan kravene skulle oppfylles uten at det hadde innvirkning på arbeidene dersom man fikk kontrakten. (…)

Etter rettens syn kan ikke kravet forstås strengt med tanke på innholdet og omfanget av en slik redegjørelse. Formuleringen gir etter rettens syn ikke grunnlag for å forstå kravet slik at det nødvendigvis måtte redegjøres i særlig grad for hvordan leverandøren skulle gå fram for å oppnå de ulike godkjenninger, og heller ikke en tidsplan for dette. Kravet er så vidt åpent formulert at det bare kan forstås slik at leverandøren gjennom søknaden og dokumentasjonen sett i sammenheng skulle overbevise Jernbaneverket om at leverandørene var seg bevisst at det gjelder krav til flere typer norske godkjennelser for slike oppdrag, og om at anskaffelser av dette ikke ville innebære et problem med tanke på gjennomføring av arbeidene. Av dette følger også at Jernbaneverket måtte ha relativt stor frihet til å vurdere om redegjørelsen var tilstrekkelig betryggende med tanke på at slike forhold ikke ville by på problemer for gjennomføringen av kontrakten.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurderinger på disse punktene. Etter bevisførselen legger lagmannsretten for øvrig til grunn at da den foreliggende anbudskonkurransen ble lyst ut, forventet Jernbaneverket en større omsetningsøkning de nærmeste årene. Jernbaneverket hadde som ambisjon å innrette anbudskonkurransene slik at konkurransen ble bredest mulig hvor også utenlandske aktører hadde mulighet for å kvalifisere seg. Kvalifikasjonskravene og dokumentasjonskravene samt Jernbaneverkets praktisering av disse, søkte følgelig å legge til rette for en bredest mulig konkurranse hvor nasjonale krav til godkjenninger etc. ikke ville ekskludere utenlandske leverandører. Det var på denne bakgrunn ansett tilstrekkelig at leverandørene ved sin kvalifikasjonssøknad og tilhørende dokumentasjon tilkjennega at de var seg bevisst at det forelå nærmere angitte krav til godkjenninger etc., og at Jernbaneverket ut fra de foreliggende opplysningene fant at leverandøren ville evne å oppfylle kvalifikasjonskravene uten at det ville forsinke kontraktsarbeidene. Det vises i denne forbindelse også til anskaffelsesloven § 5 femte ledd bokstav a og forskriften § 17-4

(3) om forbud mot å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet.

Spørsmålet som reiser seg er om Infranord ut fra kvalifikasjonssøknaden – enten alene eller med KL Sørvis Anlegg AS som underentreprenør – var kvalifisert i henhold til de krav som var angitt i kvalifikasjonsgrunnlaget. Lagmannsretten finner det – som tingretten – hensiktsmessig først å vurdere om Infranord var kvalifisert alene.

- 12 - 14-080509ASD-BORG/02 I Infranords kvalifikasjonssøknad var det opplyst at det var inngått en avtale om solidaransvar og samarbeid med Infranord AB i anledning anbudskonkurransen. Infranord AB hadde i perioden 24. oktober 2012 til 31. desember 2015 forpliktet seg til sammen med Infranord "å stille med de ressurser som er nødvendig for å kunne gjennomføre denne kontrakten". Det fremgår av kvalifikasjonssøknaden at Infranord AB siden 1. januar 2010 har vært et svensk, statlig eid selskap, som frem til dette tidspunktet utgjorde en resultatenhet i den offentlige instansen Banverket. Selskapet har omkring 3000 ansatte hvorav flesteparten er produksjonspersonale. Slik lagmannsretten ser det, måtte Jernbaneverket se hen til solidar- og samarbeidsavtalen mellom Infranord og Infranord AB, herunder de ressurser og den kapasitet Infranord AB var i besittelse av, ved vurderingen av om Infranord oppfylte kvalifikasjonskravene.

I Infranords kvalifikasjonssøknad heter det under det korresponderende punktet 5.2.5 i kvalifikasjonsgrunnlaget blant annet, slik dette er referert i tingrettens dom:

Personale spor

Infranord har 504 banearbeidere og 125 sveisere. Det er igangsatt en godkjenningsprosess for å få godkjent flere banespesialister og sveisere i Norge. Pr i dag har Infranord godkjent banemontør i Norge.

Personale kontaktledningsanlegg

Infranord har 307 KL montører. Det er igangsatt en godkjenningsprosess for å få godkjent flere av disse i Norge. Pr i dag har Infranord Norge to Kl-montører under godkjenning. KL-Sørvis Anlegg har ytterlige 4 stk godkjente Kl-montører, samt flere montører med lang fartstid med erfaring med KL.

Kl-Sørvis Anlegg har godkjent installatørbevis for høyspentanlegg utstedt av DSA. Både Infranord og Kl- Sørvis Anlegg har fagarbeidere som har norsk godkjenning av DSA for høyspentarbeider.

I tillegg er det i søknaden innarbeidet en tabell som viser ulike grupper ansatte i Infranord AB i tre regioner i Sverige som ligger relativt nær Østlandet. Også totaltallene for ansatte i Sverige, som delvis er referert i ovennevnte sitat, er opplyst. Det er ikke spesifisert hvor mange ansatte innen de ulike fagfeltene bane, sveis og el-kraft som har svensk, offentlig godkjenning eller fullført fagutdanning i Sverige. Det er i søknaden for øvrig fremlagt en del CV-er for aktuelle ansatte i Infranord AB. I tillegg ble det fremlagt CV for banemontør Ole Erik Haugstad og for kontaktledningsmontørene Roy-Erik Rosenberg og Bent Åsødegård. Det ble opplyst at de to sistnevnte var under godkjenning i Norge som kontaktledningsmontører.

For så vidt gjelder arbeidene med sporene, er det i kvalifikasjonsgrunnlaget krav om at leverandøren må ha tilgjengelig én banemontør som kan godkjenne sporene samt én godkjent sveiser som kan lede sveisearbeidene. Ut over dette er det ikke krav til særlige fagbrev eller andre godkjenninger for arbeiderne som skal ha befatning med sporarbeidene.

- 13 - 14-080509ASD-BORG/02 Infranord opplyste i kvalifikasjonssøknaden at Infranord har 504 banearbeidere og 125 sveisere, samt at det var igangsatt en godkjenningsprosess for å få godkjent både banemontører og sveisere i Norge. Det ble også opplyst at selskapet hadde én godkjent banemontør i Norge, og i organisasjonsplanen som var vedlagt kvalifikasjonssøknaden var Lars B. Hjortsberg oppgitt som banemontør. Videre var det vedlagt CV-en til banemontør Ole Erik Haugstad.

Slik saken er opplyst, finner lagmannsretten at det var forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at Infranord var kvalifisert på dette punktet. Infranord hadde ved sin kvalifikasjonssøknad vist at de var oppmerksomme på kravene til godkjent banemontør og sveiser, og lagmannsretten kan ikke se annet enn at det var forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at det var sannsynlig at de nødvendige godkjenninger ville være på plass i tide slik at dette ikke ville forsinke kontraktsarbeidene. Det vises i denne forbindelse til vitneforklaringene fra blant andre Nordhagen Karlsen, Solhaug og Hagen som alle har forklart at det er mulig å få godkjent både svenske banespesialister og sveisere i Norge og at saksbehandlingstiden erfaringsmessig ikke ville forsinke kontraktsarbeidene. Som nevnt var godkjenningsprosessen allerede igangsatt ved innsendelse av kvalifikasjonssøknaden. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er avgjørende hvilken tilknytning banemontør Haugstad hadde til Infranord på tidspunktet for innsendelse av kvalifikasjonssøknaden eller ved inngivelsen av tilbudet, og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Når det gjelder arbeidet med kontaktledningsanlegget, var det krav om at leverandøren måtte ha én godkjent kontaktledningsmontør. Infranord hadde i kvalifikasjonssøknaden opplyst at selskapet har 307 (svenske) kontaktledningsmontører, samt at det var igangsatt en prosess med å få godkjent flere av disse i Norge. På tidspunktet for innsendelse av kvalifikasjonssøknaden hadde Infranord videre to kontaktledningsmontører under godkjenning i Norge, og i tillegg var det opplyst at KL Sørvis Anlegg AS blant annet hadde fire godkjente kontaktledningsmontører. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Infranord ved innsendelse av kvalifikasjonssøknaden holdt det åpent hvor mye av kontaktledningsarbeidene de selv skulle utføre og hvor mye av arbeidet som skulle utføres av KL Sørvis Anlegg AS. Det var på tidspunktet for innsendelse av kvalifikasjonssøknaden blant annet ikke foretatt økonomiske vurderinger av hva de ulike arbeidene ville koste, og dette taler for at det ikke var gjort noen endelig vurdering av arbeidsfordelingen så vidt tidlig i prosessen. Det kan nok være at KL Sørvis Anlegg AS var av en annen oppfatning og mente at de skulle ha hovedansvaret for kontaktledningsarbeidene, men lagmannsretten finner ikke dette avgjørende for vurderingen av problemstillingene som er reist i foreliggende sak.

Jernbaneverket har fremholdt at det var forsvarlig å legge til grunn at Infranord alene ville ha tilgang til én godkjent kontaktledningsmontør før oppstart av kontraktsarbeidene. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, er retten enig i at denne vurderingen var forsvarlig.

- 14 - 14-080509ASD-BORG/02 Det vises særlig til forklaringene fra Nordhagen Karlsen, Smestad, Solhaug og Hagen. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det var forsvarlig å anta at Rosenberg og/eller Åsødegård – som på tidspunktet for kvalifikasjonssøknaden allerede var under godkjenning i Norge som kontaktledningsmontører – ville få den nødvendige godkjenningen før oppstart av kontraktsarbeidene. Det var også en mulighet for at Infranord ville få konvertert svenske godkjenninger som kontaktledningsmontører i tide. Infranord hadde også i sin kvalifikasjonssøknad tilkjennegitt at de var oppmerksomme på kravet til relevant godkjenning på dette punktet.

Det var i kvalifikasjonsgrunnlaget videre et krav om at de som skulle lede kontaktledningsarbeidet kunne dokumentere sin fagkunnskap og vise til at de tidligere hadde bygget den aktuelle typen kontaktledningsanlegg. Lagmannsretten finner etter bevisførselen at det var forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at Infranord ville oppfylle også dette kvalifikasjonskravet innen oppstart av kontraktsarbeidene. Det vises til at Rosenberg og Åsødegård allerede var under godkjenning i Norge, og når de hadde fullført godkjenningsperioden ville de ha den nødvendige fagkunnskap og erfaring. Det var også en mulighet for Infranord til å konvertere den svenske godkjenningen til en av de 307 kontaktledningsmontørene som var ansatt i Infranord AB. Det svenske morselskapet har ut fra opplysningene i kvalifikasjonssøknaden omfattende erfaring med å bygge sammenlignbare anlegg i Sverige.

Kvalifikasjonsgrunnlaget oppstilte også et krav om at leverandøren måtte ha et godkjent installatørbevis fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap samt godkjente fagarbeidere. I kvalifikasjonssøknaden opplyste Infranord at KL Sørvis Anlegg AS "har godkjent installatørbevis for høyspentanlegg utstedt av DSB" samt at både Infranord og KL Sørvis Anlegg AS har fagarbeidere med den nødvendige godkjenning for høyspentarbeider fra direktoratet. Infranord viste følgelig i sin kvalifikasjonssøknad at de var oppmerksomme på kravet om de nødvendige godkjenninger på disse områdene. Det var imidlertid ikke noe krav om at godkjenningene fra direktoratet ble fremlagt på dette tidspunktet.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at blant andre leverandørene Rhomberg Bahntechnik GmbH og DB Bahnbau Gruppe GmbH, som også innga kvalifikasjonssøknader, i sine søknader tilkjennega at de var klar over kravene til godkjenning fra direktoratet, at de på kvalifikasjonstidspunktet ikke innehadde slik godkjenning, men at de ville sørge for å skaffe seg tilgang til slik godkjenning ved inngivelse av et eventuelt tilbud. Jernbaneverket fant at dette var tilstrekkelig til at de to leverandørene var ansett kvalifisert. Likebehandling og forutberegnelighet taler da for at Jernbaneverket også måtte anse Infranord kvalifisert i seg selv ved at de hadde adressert kravet til godkjenning fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Lagmannsretten finner etter bevisførselen at det var forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at det var sannsynlig at Infranord ville besørge at selskapet var i besittelse av de

- 15 - 14-080509ASD-BORG/02 relevante godkjenningene i tide slik at kontraktsarbeidene ikke ble forsinket. Det forhold at det på dette punktet i kvalifikasjonssøknaden ble vist til at KL Sørvis Anlegg AS allerede innehadde en slik tillatelse, kan etter lagmannsrettens skjønn ikke innebære at Infranord er kvalifisert kun med KL Sørvis Anlegg AS som underentreprenør for kontaktledningsarbeidene. Det vises til hvordan kvalifikasjonskravet er praktisert overfor blant andre Rhomberg Bahntechnik GmbH og DB Bahnbau Gruppe GmbH og prinsippet om likebehandling.

Lagmannsretten er følgelig kommet til at det var forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at Infranord var kvalifisert alene. Slik saken er opplyst, kan lagmannsretten ikke se at verken de tidsnære dokumentene eller øvrig bevismateriale tilsier at Jernbaneverket under kvalifikasjonsvurderingen la til grunn at Infranord var kvalifisert inn med KL Sørvis Anlegg AS som underentreprenør. Det er imidlertid på det rene at KL Sørvis Anlegg AS fikk en mindre sentral rolle i tilbudet fra Infranord enn selskapet hadde i kvalifikasjonssøknaden. I og med at lagmannsretten har funnet at det var forsvarlig av Jernbaneverket å legge til grunn at Infranord var kvalifisert alene, er det imidlertid ikke nødvendig for retten å drøfte forholdet til punkt 5.2.6 i kvalifikasjonskravene hvor det fremgår at en leverandør som har kvalifisert seg med kompetansen til en underleverandør, er forpliktet til å benytte samme underleverandør ved inngivelse av sitt etterfølgende tilbud.

Slik lagmannsretten ser det, var det ikke grunnlag for å avvise Infranord fra anbudskonkurransen på noe tidspunkt. Det foreligger ikke brudd på lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter, og det er følgelig ikke grunnlag for erstatningskrav mot staten v/Samferdselsdepartementet i medhold av lov om offentlige anskaffelser § 11. Da det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte hvorvidt det foreligger et økonomisk tap og relevant årsakssammenheng. Anken blir etter dette å forkaste.

Staten v/Samferdselsdepartementet har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få sine nødvendige sakskostnader dekket av motparten. Det foreligger etter rettens syn ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg for erstatningsplikten. Advokat Nyland har fremlagt kostnadsoppgave med krav om 706 325 kroner i salær og 9 159,77 kroner i utlegg. Det fremgår av kostnadsoppgaven at det er påløpt 14 timer frem til inngivelse av anketilsvar, 287 timer frem til ankeforhandlingen og 65 timer frem til avslutningen av ankeforhandlingen. Advokat Bakken har fremsatt innvendinger mot oppgaven, og anført at særlig timetallet etter inngivelse av anketilsvar synes høyt.

Lagmannsretten bemerker at utmåling av sakskostnader skal skje etter tvisteloven § 20-5. Spørsmålet er om sakskostnadene har vært nødvendige, og det skal legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem.

- 16 - 14-080509ASD-BORG/02 Advokat Nyland er ny prosessfullmektig for lagmannsretten da ankemotpartens prosessfullmektig for tingretten døde etter at anketilsvar var inngitt. Retten legger til grunn at økte utgifter som følge av skifte av prosessfullmektig fordi denne er gått bort, må anses som nødvendige, jf. Rt. 2008 side 1552 og Schei m.fl., Tvisteloven Kommentarutgave Bind I side 727. Det må følgelig ses hen til at advokat Nyland for lagmannsretten ikke kunne nyttiggjøre seg en tidligere kjennskap til sakens faktum og rettslige problemstillinger.

Slik lagmannsretten ser det, er det ikke noe å utsette på timeforbruket frem til inngivelse av anketilsvar eller for arbeidet fra ankeforhandlingens start frem til avslutning for lagmannsretten, selv om sistnevnte timetall kan synes noe høyt. Lagmannsretten fastsetter etter en skjønnsmessig helhetsvurdering at nødvendige sakskostnader for denne instans er 550 000 kroner pluss de påløpte utleggene. Det er følgelig timetallet fra inngivelse av anketilsvar til ankeforhandlingens start som er redusert. Selv om det tas hensyn til at advokat Nyland var ny prosessfullmektig for lagmannsretten og at økte utgifter av denne grunn må anses som nødvendige, er det etter rettens skjønn nedlagt mer arbeid i saken for lagmannsretten enn det som var nødvendig og som det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra. Beløpet er uten merverdiavgift da Jernbaneverket etter det opplyste har fradragsrett for merverdiavgift.

Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes etter dette 559 159,77 kroner til dekning av sakskostnader for lagmannsretten. Ut fra lagmannsrettens resultat er det ikke grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.

- 17 - 14-080509ASD-BORG/02 DOMSSLUTNING

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Leonhard Weiss GmbH & Co. Kg til staten v/Samferdselsdepartementet 559 159,77 – femhundreogfemtinitusenetthundreogfemtini 77/100 – kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

Ragnar Eldøy Kjersti Buun Nygaard Peter Christian Meyer

Dokument i samsvar med undertegnet original. Hans Kåre Hauan, signert elektronisk.

- 18 - 14-080509ASD-BORG/02