Borgarting: sluttoppgjør i jernbaneentreprise og kontraktstolkning

Hovedspørsmålet var hvordan entrepriseavtaler inngått etter anbudskonkurranse skulle tolkes ved tvist om hvilke kostnader og mengder som var inkludert i kontraktssummen. Retten vurderte også om en senere forliksavtale avskar krav knyttet til tidligere motregning av dagbot.

Jernbaneverket delte utbyggingen av nytt dobbeltspor mellom Lysaker og Sandvika i fire entrepriser. Veidekke Entreprenør AS fikk to av disse: LS 02, avtalt 2007-03-14, og LS 01, avtalt 2007-04-18. Begge kontraktene bygget på NS 8405, med Jernbaneverket som prosjekterende byggherre og Veidekke som utførende entreprenør. Etter tidligere tvist inngikk partene 2011-08-11 en forliksavtale om betaling av 28 millioner kroner som fullt og endelig oppgjør for omtvistede krav under begge kontrakter, samt at Jernbaneverket ikke ville kreve dagmulkt under noen av kontraktene. Avtalen omfattet alle uavklarte krav om endringsordre frem til og med 2010-07-01.

Veidekke tok senere ut nytt søksmål om sluttoppgjøret og krevde til sammen 7 603 115 kroner fordelt på tre hovedposter. Først krevde selskapet dekning av kostnader til leie av provisorisk nettstasjon for strøm til riggområde på Fornebu. Dernest krevde selskapet 800 000 kroner som Jernbaneverket tidligere hadde motregnet som dagbot ved oppgjør av en endringsordre. Til sist krevde Veidekke ytterligere vederlag for vann-, frost- og brannsikring i tunnel, basert på uenighet om måleregelen for arealberegning ved nisjer. Tingretten ga Veidekke medhold bare i nettstasjonskravet. Begge parter anket.

Lagmannsretten skilte mellom de tre tvistepunktene og vurderte dem med utgangspunkt i objektiv kontraktstolkning. For krav om leie av nettstasjon tok retten utgangspunkt i at entrepriseavtalen var inngått etter utlyst konkurranse, og viste til Rt. 2007 s. 1489 (Byggholt) og Rt. 2012 s. 1729 (Mika). Retten fremhevet at byggherren har ansvar for et klart konkurransegrunnlag, men at tilbyder ikke uten videre kan bygge på enhver mulig uklarhet i egen favør dersom det objektivt sett er klart hva oppdragsgiver mente. Etter en samlet lesning av kontraktens bestemmelser om hovedriggen på Fornebu, prosess 12.1 og underprosess 12.12, fant lagmannsretten at drift av nettstasjon var en del av entreprenørens ansvar for drift av rigg. At konkurransegrunnlaget kunne vært enda klarere, endret ikke dette fordi Jernbaneverkets mening fremstod som klar. Veidekke hadde dessuten tilstrekkelige opplysninger til å prise inn kostnaden.

Når det gjaldt kravet på 800 000 kroner, mente retten at spørsmålet måtte avgjøres ved tolkning av forliksavtalen etter alminnelige avtalerettslige prinsipper, ikke etter de særlige hensynene for anbudskontrakter. Ordlyden i punkt 3 om at Jernbaneverket "vil ikke kreve" dagbot talte isolert for fremtidige krav. Retten leste imidlertid bestemmelsen i sammenheng med punkt 2 og 4, hvor forliket gjaldt fullt og endelig oppgjør for omtvistede krav og alle uavklarte endringsordrekrav frem til 2010-07-01. Veidekkes egen månedsrapport viste at selskapet selv behandlet den aktuelle endringsordren og betalingsuenigheten som omtvistet. Lagmannsretten fant derfor at forliket også omfattet denne posten, slik at ytterligere betaling ikke kunne kreves.

For kravet om vann-, frost- og brannsikring vurderte retten måleregelen i prosess 34.31 og 34.32. Veidekke bygget på en ordlydsforståelse hvor normalprofilen skulle gi fullt vederlag i hovedtunnelen uten fradrag for områder der nisjer gjorde at normalprofilen ikke faktisk forelå. Lagmannsretten mente imidlertid at en rent språklig forståelse ikke kunne anvendes isolert, fordi nisjer og hovedtunnel var skilt ut i egne prosesser med egne enhetspriser. Dersom Veidekkes forståelse ble lagt til grunn, ville teoretisk areal i praksis bli beregnet to ganger og uten sammenheng med faktisk utført arbeid i nisjene. Retten fant det objektivt klart at måleregelen var ment som en presisering for beregning der hovedløpet fulgte normalprofilen, og at det ved nisjer måtte gjøres fradrag i hovedtunnelen for areal som ikke ble utført der, mens nisjene ble avregnet særskilt. Også dette kravet ble derfor avvist.

Lagmannsretten forkastet Veidekkes hovedanke og tok statens avledede anke til følge. Staten v/Samferdselsdepartementet, på vegne av Jernbaneverket, ble frifunnet fullt ut. Veidekke fikk ikke medhold verken i kravet om tilleggsvederlag for leie av nettstasjon, i kravet om betaling av 800 000 kroner knyttet til tidligere motregning av dagbot, eller i kravet om ytterligere vederlag for vann-, frost- og brannsikring. Veidekke ble også dømt til å betale statens sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Dommen illustrerer hvordan domstolene tolker entreprisekontrakter inngått etter anbudskonkurranse når konkurransegrunnlaget ikke er helt presist. Selv om oppdragsgiver bærer risikoen for uklarheter, er ikke dette tilstrekkelig dersom det etter en objektiv helhetsvurdering fremstår klart hva oppdragsgiver mente. Dommen viser også at etterfølgende forliksavtaler kan få avskjærende virkning for krav som ikke er uttrykkelig forbeholdt, særlig når kravene fremstår som omtvistede i partenes egen korrespondanse og rapportering. For anskaffelses- og entrepriserettslig praksis er avgjørelsen særlig relevant ved tolkning av mengderegler, prisbærende poster og oppgjør av endringsordrekrav.