Oslo tingrett 2012 – Økern sykehjem og påstått overfakturering

Hovedspørsmålet var om ledelsen i entreprenørselskapet ved fakturering av regningsarbeider i et kommunalt rehabiliteringsprosjekt hadde forledet Oslo kommune til å betale for arbeid som ikke var utført eller ikke var nødvendig. Saken gjaldt også om arbeidsforholdene for de ansatte og enkelte regnskaps- og avgiftsforhold var straffbare.

Saken sprang ut av rehabiliteringen av vestre del av Økern sykehjem i Oslo, der Omsorgsbygg Oslo KF som byggherre etter åpen anbudskonkurranse inngikk kontrakt med Byggmester Harald Langemyhr AS om bygningsmessige arbeider. Kontrakten var i hovedsak en fastpriskontrakt, men underveis oppsto omfattende tilleggs- og endringsarbeider. Særlig gjaldt dette rehabilitering av tak, innvendige pussarbeider og utvendig betongrehabilitering, som i stor grad ble utført som regningsarbeider. Fakturering skjedde månedlig på grunnlag av timelister og oversikter som gikk via byggeledelsen og deretter til Omsorgsbygg og kommunens fakturasentral. Prosjektet ble betydelig forsinket. Arbeidstilsynet foretok kontroll 5. mars 2008 og ga pålegg knyttet til arbeidstid, stillassikring og boforhold. Kort tid etter stanset Omsorgsbygg arbeidene og hevet senere kontrakten. Oslo kommune anmeldte deretter entreprenøren for grovt bedrageri, med påstand om betydelig overfakturering. Retten oppnevnte Sintef Byggforsk som sakkyndig for å vurdere rimelig timeforbruk for de omtvistede regningsarbeidene.

Den tilgjengelige delen av dommen viser at retten foretok en svært grundig gjennomgang av prosjektets bakgrunn, kontraktsopplegg, endringsarbeider, faktureringsrutiner og kontrollregime. Retten la til grunn at prosjektet var preget av betydelige mangler ved planleggingen fra byggherrens side. Særlig fremhevet retten at behovet for rehabilitering av taket ikke var tatt inn i den opprinnelige kontrakten, til tross for at dette fremsto som et åpenbart behov. Dette fikk konsekvenser for fremdriften og for omfanget av senere regningsarbeider.

Retten beskrev også at store deler av kontrollen med arbeidene var overlatt til eksternt byggelederfirma, og at faktureringen bygget på et system med timelister fra arbeidere, korrigeringer fra formann og videre behandling hos byggeledelsen. Det fremgår av dommen at dette systemet var sårbart, blant annet fordi mange arbeidere var polskspråklige, fordi flere prosjektnumre ble brukt parallelt, og fordi kontraktsarbeider og regningsarbeider løp samtidig. Retten pekte samtidig på at byggelederen jevnlig foretok opptellinger og kontroller av bemanning og arbeid på byggeplassen.

Når det gjaldt spørsmålet om overfakturering, gjennomgikk retten sakkyndigmaterialet fra Sintef Byggforsk. Sintef beregnet et vesentlig lavere timeforbruk enn det entreprenøren hadde rapportert, men retten redegjorde også for betydelig usikkerhet i grunnlaget. Usikkerheten knyttet seg blant annet til mangelfulle bestillinger og endringsmeldinger, manglende oppmålinger før bygningsdeler ble dekket til eller fjernet, uenighet om hvilke mengder som faktisk var utført, og uklare forutsetninger for metodevalg og tilrettelegging. Retten fremhevet at det under hovedforhandlingen kom frem nytt bildemateriale og ytterligere forklaringer som førte til at de sakkyndige reviderte sine beregninger oppover med mer enn 13 000 timer sammenlignet med den første rapporten. Dette illustrerte etter rettens beskrivelse at vurderingen av om det forelå overfakturering ikke kunne bygge på en enkel sammenligning mellom fakturerte timer og et teoretisk normtall.

Dommen, slik den foreligger i utdrag, viser dermed at retten søkte å skille mellom byggherrens mangelfulle prosjektforberedelse, entreprenørens eventuelle svakheter ved fremdriftsplanlegging og spørsmålet om det strafferettslig kunne bevises at faktureringen var bedragersk. Den fullstendige endelige bevisvurderingen og rettslige subsumsjonen for hver tiltalepost fremgår imidlertid ikke av den forkortede teksten.

Den foreliggende domsteksten dokumenterer en omfattende rettslig og faktisk vurdering av et kommunalt byggeprosjekt der regningsarbeider, kontrollrutiner og prosjektstyring sto sentralt. For en rettskildebase om offentlige anskaffelser er dommen særlig relevant som beskrivelse av hvordan mangelfull prosjektering, uklare endringsbestillinger og svake dokumentasjonsrutiner kan få betydning i etterfølgende tvister og straffesaker. Den forkortede versjonen av dommen inneholder imidlertid ikke rettens endelige resultat for de enkelte tiltalepostene, og utfallet kan derfor ikke fastslås sikkert på grunnlag av utdraget alene.

Dommen har begrenset direkte verdi som anskaffelsesrettslig prejudikat, men er praktisk interessant for offentlige byggherrer og rådgivere. Den illustrerer risikoen ved utilstrekkelige tilstandsvurderinger før kunngjøring, omfattende overgang fra fastpris til regningsarbeider og uklare endringsmeldinger i entrepriseprosjekter. Videre viser saken betydningen av sporbar dokumentasjon, tydelig avgrensning mellom kontraktsarbeider og tilleggsarbeider, og fungerende kontroll med timebasert avregning. For offentlige anskaffelser understreker dommen behovet for etterprøvbare rutiner i kontraktsoppfølgingen, særlig når entreprisen endrer karakter underveis.