Oslo tingrett: endringsoppsigelse etter brudd på anskaffelsesregler

Hovedspørsmålet var om Oslo kommunes endringsoppsigelse av etatsdirektøren var saklig begrunnet etter arbeidsmiljøloven. I bakgrunnen sto blant annet omfanget av brudd på regelverket for offentlige anskaffelser og hvilken betydning dette hadde for arbeidsgivers tillit.

Lasse Ramdahl var direktør og leder for Renovasjonsetaten i Oslo kommune fra 1999. Høsten 2005 ble han beordret bort fra stillingen etter konflikt med arbeidstakerorganisasjoner. Etter et utenrettslig forlik i 2006 skulle han gjeninntre, men ble på nytt beordret bort i oktober 2006. I mellomtiden hadde kommunen iverksatt granskinger ved PriceWaterhouseCoopers (PwC) av forhold i etaten. Første rapport fra 3. juli 2006 gjaldt nærmere angitte leverandørforhold og konkluderte med omfattende brudd på Renovasjonsetatens innkjøpsregelverk og lov om offentlige anskaffelser, herunder manglende konkurranse, fravær av behovsverifikasjon og anskaffelsesprotokoll samt svak internkontroll. Andre rapport fra 12. februar 2007 konkluderte med at det ikke var avdekket korrupsjon eller straffbare misligheter, men at flere utvalgte leverandører i hovedsak var engasjert uten konkurranse og i strid med anskaffelsesregelverket. 26. april 2007 fikk Ramdahl endringsoppsigelse fra stillingen som direktør og ble tilbudt stilling som spesialrådgiver. Kommunen begrunnet dette blant annet med samarbeidsproblemer med organisasjonene, brudd på anskaffelsesregelverket og manglende vilje til å ta lederansvar. Ramdahl bestred grunnlaget og reiste søksmål.

Den mottatte domsteksten er forkortet og inneholder ikke rettens fullstendige drøftelse eller slutning. Det fremgår likevel at retten strukturerte vurderingen av endringsoppsigelsen rundt tre hovedforhold: svikt i forholdet til organisasjoner og tillitsvalgte, svikt i etterlevelsen av reglene for offentlige anskaffelser, og tap av tillit som følge av manglende lederansvar og illojal opptreden.

Av teksten fremgår at kommunen bygget på PwC-rapportene som dokumentasjon for omfattende avvik fra anskaffelsesregelverket i Renovasjonsetaten. Det ble særlig vist til at anskaffelser ikke var basert på konkurranse, at dokumentasjon og planlegging var mangelfull, at anskaffelsesprotokoller ikke var ført, og at internkontrollen var utilstrekkelig. Kommunen anførte at dette var alvorlig både fordi det kunne medføre økonomisk tap, risiko for leverandørkrav og tap av anseelse, og fordi etatsdirektøren hadde overordnet ansvar for at reglene ble fulgt. Kommunen fremhevet også at enkelte av de omtalte anskaffelsene direkte involverte Ramdahl.

Ramdahl bestred ikke bare de arbeidsrettslige vurderingene, men også holdbarheten av granskingene. Han anførte at rapportene var bestillingsverk, at feil regelverk og terskelvurderinger var lagt til grunn, og at eventuelle feil i hovedsak skyldtes enkeltpersoner eller særlige hasteprosjekter. Han viste også til at ingen korrupsjon, misligheter eller økonomisk tap var påvist. Videre anførte han at kommunen gjennom forliket i 2006 var avskåret fra å bygge på eldre forhold.

Av den delen av dommen som foreligger, kan det utledes at retten skilte mellom anskaffelsesfunnene som faktiske forhold i bakgrunnen og selve tvistetemaet, som var om disse forholdene samlet ga saklig grunnlag for endringsoppsigelse etter arbeidsmiljøloven. Dommen synes derfor å bruke anskaffelsesregelverket som et sentralt vurderingstema i tillits- og lederansvarsspørsmålet, ikke som selvstendig prøving av en anskaffelse etter håndhevelsesreglene.

Fordi slutningen og den avsluttende begrunnelsen mangler i den forkortede teksten, kan det ikke fastslås hvilke av partenes anførsler retten tok til følge, eller hvilken vekt retten la på de enkelte anskaffelsesrettslige forholdene i den endelige bedømmelsen.

Dommen gjelder i hovedsak gyldigheten av en endringsoppsigelse i et arbeidsforhold. Offentlige anskaffelser inngår som bakgrunnsfaktum og som del av arbeidsgivers begrunnelse for tapt tillit til etatsdirektøren. Den foreliggende domsteksten viser at omfattende brudd på anskaffelsesregelverket sto sentralt i saken, men den er forkortet før rettens endelige vurdering og domsslutning. Utfallet kan derfor ikke fastslås på etterprøvbar måte ut fra mottatt tekst alene.

For anskaffelsesrettslig bruk illustrerer saken at brudd på anskaffelsesregelverket kan få betydning langt utover en eventuell leverandørtvist. Manglende konkurranse, svak dokumentasjon og fravær av internkontroll kan inngå som sentrale faktiske forhold i vurderingen av lederansvar og tillit i offentlig sektor. Samtidig viser saken viktigheten av å skille mellom anskaffelsesrettslige spørsmål og andre rettsområder: denne dommen synes ikke å avgjøre gyldigheten av konkrete anskaffelser, men bruker anskaffelsesfunnene som del av en arbeidsrettslig sak. For rettskildebaser bør den derfor kategoriseres med varsomhet og ikke fremstilles som en ordinær anskaffelsesdom.