Hele dommen
OSLO TINGRETT
Avsagt: 10.09.2007
Saksnr.: 06-188604TVI-OTIR/02
Dommer: Dommerfullmektig Fredrik Jadar m.alm.flm.
Saken gjelder: Krav om erstatning etter offentlig anbudskonkurranse
Veolia Transport Nord AS Advokat David Caspar Brambani
mot
Staten v/samferdselsdepartementet Advokat Atle Johansen Skaldebø-Rød
Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
Til stede var dommeren som hadde sakens dokumenter. Det ble avsagt slik
dom
Saken gjelder krav om erstatning etter offentlig anbudskonkurranse om konsesjonstildeling for drift av to riksvegfergesamband: Rv. 5 Mannheller-Fodnes og rv. 13/55 Vangsnes- Hella-Dragsvik.
Sakens bakgrunn
Statens vegvesen Region vest utlyste den 2. mai 2006 en anbudskonkurranse for drift av to ovennevnte riksvegfergesamband i Sogn og Fjordane. Konsesjonen hadde varighet på 8 år. Anbudskonkurransen ble utlyst i medhold av yrkestransportloven §§ 7, jf. 8, jf. forskrift om anbud i lokal rutetransport. Tilbudsfristen var 14. august 2006.
Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap AS (FFR) innga to tilbud av 11. august 2006. Tilbud nummer to, med kontraktssum NOK 14 083 000, ble avvist ved Vegdirektoratets vedtak av 20. september 2006, da tilbudet ikke tilfredsstilte konkurransegrunnlagets krav. Det foreligger ingen tvist om avvisningen av tilbudet.
Omtvistet i saken er FFRs tilbud nummer én, med kontraktssum NOK 28 164 000. Tilbudet omfattet driften av begge samband. Ved det samme vedtak av 20. september 2006 ble også dette tilbudet avvist. Om begrunnelsen for avvisningen het det i vedtaket at FFRs tilbud ikke tilfredsstilte anskaffelsens krav til reserveferge. Et av sakens hovedspørsmål er om FFR tilbød en reservekapasitet som tilfredsstilte anskaffelsens krav til minimum antall PBE (Personbilenheter). Sakens utfall beror i stor grad på den språklige forståelsen av konkurransegrunnlag og tilbud. De sentrale delene er derfor utførlig gjengitt nedenfor.
FFR har skiftet navn til Veolia Transport Nord AS (Veolia). Retten omtaler heretter saksøkeren som Veolia, likegyldig om tilbudet i sin tid ble inngitt av FFR.
Konkurransegrunnlaget punkt 4.4.4 under hovedpunkt 4 om kravspesifikasjon stilte følgende minstekrav til transportkapasitet angitt i PBE:
Samband Ferge Minimum PBE per ferge Mannheller-Fodnes A-ferge 75 B-ferge 75
Vangsnes-Hella-Dragsvik A-ferge 70 B-ferge 50 C-ferge 40
Veolia tilbød, blant annet under henvisning til konkurransegrunnlaget vedlegg M (Spesifikasjon av fartøy), i alt fem nybygde ferger, hvorav tre ferger med kapasitet på 75 PBE og to ferger med kapasitet på 50 PBE.
Konkurransegrunnlaget punkt 4.4.13 stilte følgende krav til reservefartøy:
”Det er løyvehaver sin plikt å sette inn reservefartøy ved driftsavbrudd. Leiekostnader for reservefartøy skal dekkes fullt ut av løyvehaver.
Langvarige driftsavbrudd: Ved planlagte / på forhånd fastsatte verkstedsopphold og ved langvarige driftsavbrudd skal løyvehaver skaffe reservefartøy med minst en bilkapasitet på:
● 75 % sammenlignet med minimumskrav til det fartøy som blir erstattet i sambandet Mannheller-Fodnes og sambandet Vangsnes-Hella Dragsvik
Oppstår det situasjoner hvor et slik krav er vanskelig eller umulig å oppfylle, skal løyvehaver snarest varsle oppdragsgiver.
Med langvarige driftsavbrudd menes et avbrudd på mer enn 3 døgn.
Kortvarige driftsavbrudd: Med kortvarige driftsavbrudd menes driftsavbrudd på mindre enn 3 døgn. Ved kortvarige driftsavbrudd må fergemateriellet i de to sambandene sees i sammenheng og trafikkavviklingen må avikles på en tilfredsstillende måte."
I Veolias tilbud het det følgende om reserveferge i tilbudsbrevet av 11. august 2006:
”Vi vil benytte C-fergen i sambandet Vangsnes - Hella - Dragsvik som reserveferge, med unntak i den perioden den går i ordinær rutetrafikk om sommeren (ca. to måneder). I denne perioden vil vi leie ferge fra andre rederi. Vi har per dato inngått intensjonsavtale med Fjord1 MRF om leie av reserveferge. For øvrig har vi redusert sannsynligheten for at havari skal medføre driftsavbrudd gjennom de byggmessige og driftsmessige tiltak vi har skissert i følgende avsnitt."
I samsvar med konkurransegrunnlaget vedlegg H (Tilbudsskjema), fulgte tilbudet fra Veolia følgende vedlegg om ”Plan for innsettelse av reservefartøy”:
”Fartøyene i sambandene er bygget med 4 motors anlegg og 4 uavhengige propeller. Fartøyet kan derfor holde ruten med et eller 2 anlegg ute av drift.
Det vil i tillegg være en reserve motor og propell som lagres i nærheten av fartøyet. Det er luker i dekk som vil gjøre dette arbeidet mye lettere.
Ved korte driftsavbrudd vil fergene som er i sambandene brukes til å gjennomføre trafikken. Ved driftsavbrudd på mer enn 3 døgns varighet vil det bli satt inn reservefartøy. Det samme vil gjøres ved lengre driftsavbrudd verksted opphold. Reservemateriellet vil minst ha den kapasiteten som er beskrevet i Konkurransegrunnlagets Kravspesifikasjon.
I denne forbindelse har vi vært i kontakt med andre aktører i markedet. Frode Ohr i MRF AS har bekreftet at det ledige materiellet er tilgjengelig for utleie, neste side. Leieavtale blir forhandlet i hvert tilfelle, da ingen vil binde seg for lengre tidsrom med den usikkerheten som er i markedet for tiden. All erfaring viser at ledig materiell blir leid ut til andre aktører når det oppstår uforutsett driftstans. Ved planlagt driftstans har man sørget for reservemateriell i planleggingen."
Det er enighet mellom partene at C-fergen i sambandet Vangsnes-Hella-Dragsvik med kapasitet på 50 PBE, ikke tilfredsstilte anskaffelsens krav til reserveferge, da minstekravet var 52,5 PBE. Retten legger enigheten til grunn, jf. tvistemålsloven § 184 første ledd.
Tre rederier deltok i konkurransen og innga tilbud. Foruten Veolia deltok Fjord 1 Fylkesbaatane AS (Fjord 1) og Nor-Ferjer AS (Nor-Ferjer). Konsesjonen skulle i følge konkurransegrunnlaget gis ”det økonomisk mest fordelaktige tilbudet” bedømt slik at andre nærmere opplistede tildelingskriterier, foruten laveste pris, bare kom i betraktning innenfor en prisdifferanse på 5 %
Det er uomtvistet at Veolia innga et tilbud som lå lavest i pris utover en prisdifferanse på 5 % og som ville ha blitt valgt dersom det ikke var blitt avvist. I Vegdirektoratets vedtak av
20. september 2006 ble Veolia meddelt at Fjord 1 var vinner av konkurransen, samtidig som Veolias tilbud var avvist. Som begrunnelse for avvisningen ble det lagt til grunn at C- fergen (og B-fergen) i Veolias tilbud ikke tilfredsstilte konkurransegrunnlagets minstekrav til reserveferge.
Veolia påklaget vedtaket den 29. september 2006 og fremførte at Vegdirektoratet hadde tolket tilbudet feil. Det ble anført at tilbudet ikke kunne forstås på annen måte enn at C- fergen inngikk i Veolias beredskapsplan, men bare som en ekstra sikkerhet og i supplement til innleie fra andre rederi. Vegdirektoratet fant i brev av 12. oktober 2006 ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket, og klagen med direktoratets merknader ble sendt departementet.
Den 20. oktober 2006 sendte Veolia departementet tilleggsbemerkninger til klagen. Dette brev foranlediget også enkelte tilleggsbemerkninger fra direktoratet.
Samferdselsdepartementet stadfestet vedtaket om avvisning i vedtak av 25. oktober 2006. Veolias anførsler om usaklig forskjellsbehandling og utenforliggende hensyn gjør det naturlig å innta departementets vedtak i utførlig omfang nedenfor:
"Departementet viser til at kravet til reserveferjer er klart spesifisert i konkurransegrunnlaget og således ikke til å misforstå. Etter anbudsforskriften § 11 skal et tilbud avvises dersom tilbudet slik det fremstår ved anbudsfristens utløp ikke oppfyller kravene for å delta i konkurransen, jfr. § 4. Vi viser til at klager i sitt tilbud har angitt C- ferjen i sambandet Vangsnes - Hella- Dragsvik som reserveferje for angjeldende anbudspakke i 10 måneder av året. Denne ferjen har en kapasitet på 50 pbe. For de øvrige 2 måneder i året er det opplyst i tilbudet fra klager at man skal basere seg på innleie av ferje fra Fjord1 MRF uten at det angitt fartøy og kapasitet. Bruk av A-ferjen i sambandet Vangsnes -Hella -Dragsvik som reserveferje i sambandet Manhiller-Fodnes Dragsvik i en slik rokering vil ikke tilfredsstille kravet i konkurransegrunnlaget ettersom kravet er 52,5 pbe og C-ferjen har kapasitet på 50 pbe. Departementet ser det ikke som nødvendig for å ta stilling i klagesaken å gå nærmere inn på om tilbudet fra Nor-Ferjer AS har dokumentert tilstrekkelig kapasitet på reserveferje.
Fjord 1 FSF har på sin side i sitt tilbud vist til egen ferjeflåte som reservemateriell og nevnt spesielt MF "Sognefjord" og MF "Fanaraaken". MF "Sognefjord" med kapasitet på 64 pbe tilfredsstiller krav til reservekapasitet i begge samband som inngår i saken. Vi kan ikke se at klagers tilleggsmerknader tilsier en endret vurdering. For øvrig finner vi å kunne slutte oss til Vegdirektoratets vurderinger av klagen m/tilleggsmerknader."
Søksmålsfrist etter yrkestransportloven § 34, jf. tvistemålsloven § 437 første ledd første punktum var to måneder.
Veolia v/ advokat David Brambani innga rettidig stevning til Oslo tingrett, innkommet den
- desember 2006, med krav om erstatning på grunnlag av feil ved tildelingen. Staten v/ Samferdselsdepartementet som rett saksøkt tok til motmæle ved tilsvar inngitt av Regjeringsadvokaten v/ advokat Atle Johansen Skaldebø-Rød, rettidig innkommet den
- februar 2007. Staten påsto seg frifunnet.
Etter ytterligere saksforberedelser ble hovedforhandlingen holdt i Oslo tinghus over tre rettsdager, fra 22. august til og med 24. august 2007. Veolia møtte ved advokat Brambani som prosessfullmektig. Staten møtte ved advokat Skaldebø-Rød som prosessfullmektig. Til stede som vitne under hele hovedforhandlingen i medhold av tvistemålsloven § 213 annet ledd møtte Rolf Michael Odland, leder av forretningsutvikling i Veolia.
Retten mottok to vitneforklaringer, inklusive Odlands forklaring, og dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.
Veolia Transport Nord AS anførte i hovedtrekk:
Veolias tilbud ble uriktig avvist. Staten tolket tilbudet feil. Tilbudet må, lest i sammenheng, forstås slik at C-fergen i sambandet Vangsnes-Hella-Dragsvik ikke var det eneste reservemateriell som Veolia tilbød. Angivelsen av C-fergen i Veolias tilbudsbrev kan ikke forstås uttømmende, men må leses i sammenheng, særlig med Veolias ”Plan for innsettelse av reservefartøy”. Der fremkommer dels at det ville bli satt inn reservefartøy, uten nærmere spesifikasjoner, dels at behovet for reservemateriell ville løses ved innleie fra annet rederi.
Den naturlige forståelsen er at C-fergen bare skulle benyttes som reserve ved de kortere driftsavbrudd, hvor konkurransegrunnlaget ikke oppstilte krav om minste kapasitet. Det må vektlegges at Veolia i vedlegg H krysset av for at det ikke var tatt forbehold, samtidig som ”Plan for innsettelse av reservefartøy” uttrykkelig tilkjennega at reservemateriellet minst ville ha den kapasitet som var beskrevet i konkurransegrunnlagets kravspesifikasjon.
Det er ikke grunnlag for statens subsidiære delanførsel om at konkurransegrunnlaget stilte krav om identifikasjon av tilbudt reservemateriell, herunder at det måtte kreves sikkerhet for tilgjengeligheten av innleid materiell. Konkurransegrunnlaget gir ingen holdepunkter for en slik forståelse. Tilbudet kunne derfor ikke ha vært avvist på det alternative grunnlag at Veolias tilbud manglet slik identifikasjon.
For det tilfelle at retten skulle mene at Veolias tilbud var uklart, hadde staten plikt til å ta kontakt med Veolia slik at uklarheten kunne avklares. Dette ville ikke ha vært i strid med forhandlingsforbudet i anbudsretten. Dette fordi Veolia, ved tilbudets henvisning til å ville oppfylle konkurransegrunnlagets kravspesifikasjon, ikke var i noen posisjon til å endre realitetsinnholdet i eget tilbud.
Det anføres at Veolia ble usaklig forskjellsbehandlet vis á vis Fjord 1, som ble tildelt konsesjonen. Staten har i tolkningen av Veolias tilbud i for stor grad lagt vekt på den isolerte forståelsen av Veolias tilbudsbrev, som Veolia erkjenner kan være egnet til å misforstås. Fjord 1s tilbud er i spørsmålet om tilbudt reservemateriell underlagt en helhetlig fortolkning som staten unnlot vis á vis Veolias tilbud.
Usaklig forskjellsbehandling ble videre utvist ved at verken Fjord 1 eller Nor-Ferjers tilbud ga staten tilstrekkelig identifikasjon eller sikkerhet for at kravet til reserveferge ville bli oppfylt. Begge de øvrige tilbydernes besvarelser av konkurransegrunnlaget fremstår som uforpliktende med hensyn til hvilket materiell som skulle settes inn.
Usaklig forskjellsbehandling ble dessuten utvist ved at Fjord 1 i tilbudet oppga ”MF Sognefjord” som mulig reservefartøy, uten samtidig å oppgi hvilken PBE kapasitet dette fartøyet hadde.
Staten utviste usaklig forskjellsbehandling i Veolias disfavør ved å foreta egne undersøkelser hvor det fremkom at dette fartøy hadde en PBE kapasitet på 64 PBE, som tilfredsstilte anskaffelsens krav. Staten gikk utenfor tilbudet for å bringe kapasiteten på det rene. Dersom staten på tilsvarende måte hadde foretatt en avklaring vis á vis Veolias tilbud, ville det fremkommet at også Veolia ville tilfredsstille kravet til reservekapasitet.
Staten la vekt på utenforliggende hensyn ved avvisningen av Veolias tilbud. Det ble lagt vekt på at Veolia etter statens oppfatning sto i fare for å misligholde kontrakten i tilfelle langvarige driftavbrudd. Dette sett hen til tilbudets manglende sikkerhet for at innleid kapasitet ville bli stilt til rådighet. Antesipert kontraktsmislighold, som staten synes å ha lagt vekt på, er utenforliggende. Ved tildelingen var det bare relevant å legge vekt på om tilbudet tilfredsstilte anskaffelsens krav. Kontraktsgjennomføringen er et annet og utenforliggende tema.
De utviste feil er isolert og samlet erstatningsbetingende for staten. Feilene er av en slik karakter at Veolia prinsipalt krever erstattet den positive kontraktsinteressen. Det er på det rene at Veolia ville ha blitt tildelt konsesjonen dersom rederiet ikke hadde blitt avvist og det foreligger en klar årsakssammenheng.
Subsidiært kreves den negative kontraktsinteressen erstattet, da Veolia innga tilbudet i tillit til en korrekt saksbehandling. Veolia ville ikke ha inngitt tilbudet dersom selskapet var klar over feilene.
Den positive kontraktsinteressen er basert på Veolias beregninger og budsjett estimert til NOK 31 472 000. Dette basert på tall som forelå i forbindelse med innleveringen av tilbudet, ikke beregninger satt opp i forbindelse med tvisten i etterkant. Anskaffelsen var basert på en nettokontrakt hvor Veolia bar den fulle økonomiske risiko for inntekter og utgifter. Beregningen av fortjenesten inngikk i Veolias beslutningsprosess om hvorvidt selskapet i det hele tatt skulle inngi tilbud, og måtte av denne grunn hvile på et grundig og forsiktig skjønn. Veolia besitter erfaring og kompetanse og hadde gode forutsetninger for å utøve et forsvarlig skjønn. Bevisførselen har vist at det er tatt tilbørlig hensyn til alle inntekts- og kostnadsposter. Det er tatt hensyn til en diskonteringssats på 5 % over en kontraktsperiode på åtte år.
Den negative kontraktsinteressen er i hovedsak basert på et estimert timeforbruk (til sammen 1678 timer) som en rekke av Veolias medarbeidere viet til utarbeidelsen av tilbudet. Timesatsen er i hovedsak beregnet ut i fra månedslønnen til den enkelte medarbeider. Utarbeidelsen av tilbudet utgjorde et omfattende og nitidig arbeid og krevde også en del reisevirksomhet, hvorav utgiftene kreves erstattet. Det same gjelder utgifter til rekvisita og konsulentbistand. Den negative kontraktsinteressen er etter beste skjønn beregnet til NOK 802 031.
I tillegg kreves rente og forsinkelsesrente.
Det er ikke grunnlag for statens anførsel om at tapet er for høyt, samtidig som avvisningen ikke medførte frigjort kapasitet til å inngi tilbud i andre konkurranser, som Veolia uansett ellers ville hatt kapasitet til å delta i. Veolia har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt.
Veolia Transport Nord AS nedla denne påstand:
- Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale til Veolia Transport Nord AS et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til NOK 31.472.000, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i henhold til lov om renter ved forsinket betaling fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling finner sted.
- Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å erstatte Veolia Transport Nord AS sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i henhold til lov om renter ved forsinket betaling fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling finner sted.
Staten v/ Samferdselsdepartementet anførte i hovedtrekk:
Staten har korrekt avvist Veolias tilbud og tilbudet er ikke tolket feil. Staten mener at tilbudet, tolket i sammenheng, klart tilkjennega at C-fergen med utilstrekkelig kapasitet skulle benyttes som reserveferge og at innleie fra annet rederi bare skulle finne sted i de perioder C-fergen var i rutedrift, det vil si cirka to måneder om sommeren. Et tilbud med dette innhold tilfredsstilte ikke konkurransegrunnlagets kravspesifikasjon, og tilbudet måtte avvises. Det tilbudte reservemateriell, slik det kom til uttrykk i Veolias tilbudsbrev av 11. august 2006, er så spesifikt og så konkret, at den generelle samsvarserklæring i Veolias ”Plan for innsettelse av reservefartøy” ikke kan betinge et annet tolkningsutfall. Heller ikke den omstendighet at tilbudsskjemaet i vedlegg H er avkrysset som uten forbehold.
Selv om Veolias forståelse av tilbudet skulle legges til grunn, anføres subsidiært at Veolias tilbud uansett skulle ha vært avvist som følge av utilstrekkelig identifikasjon av tilbudt reservemateriell, ved blant annet innleie.
For det tilfelle at retten skulle mene at tilbudet var uklart, var det ikke anledning til avklaring uten å komme i konflikt med forhandlingsforbudet i anbudsretten. Avklaring ville ha medført en reell mulighet for Veolia til å endre innholdet i tilbudet.
En slik kontakt ville også ha gitt Veolia en anledning til å presisere seg ut av en trussel om avvisning, som klart ville ha vært i strid med kravet til likebehandling.
Staten har ikke utvist usaklig forskjellsbehandling. Det er ingen holdepunkter for at Fjord 1s tilbud ble undergitt en mer velvillig eller helhetlig tolkning i Veolias disfavør.
Det medfører nok riktighet at tilbudet fra Nor-Ferjer også kunne ha vært avvist som følge av utilstrekkelig identifikasjon av tilbudt reservekapasitet, men tilbudet lå vesentlig høyere i pris enn de øvrige tilbud slik at forholdet ikke ble gransket nærmere. Denne omstendighet kan uansett ikke få betydning for ansvarsforholdet vis á vis Veolia i denne sak. Fjord 1 hadde på sin side tilbudt ”MF Sognefjord” som reserveferge og det forelå tilstrekkelig identifikasjon for at kravspesifikasjonen var oppfylt.
Staten har heller ikke utvist usaklig forskjellsbehandling ved å foreta egne undersøkelser omkring PBE kapasiteten til Fjord 1s fartøy. For å besvare kravspesifikasjonen i konkurransegrunnlaget var det tilstrekkelig å identifisere hvilket eller hvilke fartøy som skulle benyttes som reservemateriell.
Så lenge konkrete skipsnavn ble oppgitt i Fjord 1s tilbud, måtte det for Statens vegvesen være anledning til å konferere med egne registre hvor kapasiteten fremgikk. Dette var ingen problemstilling vis á vis Veolias tilbud, som klart spesifiserte at C-fergen, et nybygg på 50 PBE, skulle benyttes som reserveferge.
Det er ikke grunnlag for motpartens anførsel om at avvisningen hvilte på utenforliggende hensyn. Departementets vedtak inntar ingen slike hensyn som motparten anfører å være utenforliggende.
Subsidiært vil staten anføre at tilbudet fra Veolia var så uklart at det ikke kan bebreides staten for eventuelt å ha tolket tilbudet feil. Det er i alle fall på det rene at erstatning for den positive kontraktsinteressen krever at det er begått vesentlige feil og at graden av skyld står sentralt.
Staten skal erkjenne at den ikke har gått inn i alle enkeltheter i Veolias tapsberegninger, men staten mener at tapet er beregnet for høyt.
Om den positive kontraktsinteressen bemerkes særskilt at tapsbegrensningsplikten ikke er hensyntatt. Veolia kan ikke kreve erstatning under den forutsetning at tilbudte nybyggferger faktisk ville ha blitt bygget.
Om den negative kontraktsinteressen bemerkes særskilt at angitt timeantall og timesats i forbindelse med utarbeidelsen av tilbudet fremstår som for høyt. Sosiale utgifter er beregnet for høyt.
Staten v/ Samferdselsdepartementet nedla denne påstand:
- Staten v/ Samferdselsdepartementet frifinnes.
- Veolia Transport Nord AS v/ styrets leder dømmes til å betale staten v/ Samferdselsdepartementet saksomkostninger med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.
Retten ser slik på saken:
Om rettsanvendelsen skal retten bemerke at tildeling av konsesjon ved anbud i medhold av yrkestransportloven er forvaltningsvedtak hvor både tildeling og avvisning av tilbud er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. Ot.prp. nr. 74 (2001-2002), s. 100-101. Statens myndighetsutøvelse er bundet, særlig mot konkurransegrunnlaget. Retten kan ikke se at noen av de spørsmål som saken reiser beror på hensiktsmessighetsskjønn hvor rettens prøvingsadgang er begrenset.
Partene er enige om at anbudsretten har betydning, hvilket fremkommer av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1998.1398 (Torghattendommen), som gjaldt en tilsvarende konkurranse etter dagjeldende samferdselslov. Nå er det imidlertid slik at både forvaltningsretten og anbudsretten hviler på enkelte felles grunnprinsipper, slik som krav til likebehandling. For rettens behandling av sakens enkeltspørsmål vil det neppe være nødvendig å trekke opp skarpere sondringer mellom de to regelsett i alle tilfeller.
Et av sakens hovedspørsmål er om det foreligger ansvarsgrunnlag, og særlig om staten handlet galt ved å avvise Veolias tilbud. Hjemmelen for avvisningen var anbudsforskriften § 11 første ledd, jf. § 4. Av bestemmelsene fremgår at et tilbud skal avvises dersom det ikke tilfredsstiller kravene for å delta i konkurransen, hvorav forskriften § 4 femte ledd gir oppdragsgiver hjemmel til å fastsette at oppdraget skal utføres med materiell av en bestemt standard.
Staten har for øvrig begrunnet avvisningen med konkurransegrunnlaget punktene 2.12.1 første ledd bokstav d, jf. 2.9 tredje ledd hvor det heter at tilbud som inneholder avvik fra konkurransegrunnlaget som ikke tilfredsstiller oppsatte minstekrav skal avvises.
Når det gjelder forståelsen av konkurransegrunnlaget er partene enige om dets angivelse av minimumskapasitet til reservemateriell. Det er for hovedforhandlingen heller ikke anført at det i forbindelse med anbudsbefaringen forut for tilbudsfristen fant sted avklaringer eller presiseringer som skulle tilsi at omtvistede punkter i konkurransegrunnlaget skal forstås på en annen måte enn etter ordlyden.
Det er videre på det rene at Veolias tilbud skal tolkes etter ordlyden. Denne regel springer ut av forhandlingsforbudet i anbudsretten, som blant annet ikke tillater at det gis mulighet for at en tilbyders angivelige egentlige og avvikende mening gis forrangen.
Retten ser det videre slik at Veolias tilbud skal tolkes i lys av de krav til spesifikasjon / identifikasjon som er fastsatt i konkurransegrunnlaget. Som riktig påpekt av Veolia foreligger i anbudsretten en alminnelig presumsjon for tilbudet stemmer med grunnlaget. Se Krüger, Norsk kontraktsrett, 1989, på side 111-112, som inneholder synspunkter som retten kan tiltre.
Når staten mener at det var klart at det var C-fergen, og bare denne, som ble tilbudt som reserveferge, synes denne oppfatning alle fall et stykke på vei å hvile på den forutsetning at konkurransegrunnlaget stilte krav til identifikasjon av tilbudt reserveferge. Derfor var det naturlig for staten å legge stor vekt på Veolias tilbudsbrev av 11. august 2006, hvor C- fergen ble nærmere omtalt.
Retten deler ikke statens syn for så vidt gjelder konkurransegrunnlagets krav til identifikasjon av reservemateriell.
Det kan ikke kreves mer vidtgående identifikasjon enn det som naturlig kan utledes av konkurransegrunnlaget. Generelt om kravspesifikasjonen heter det i grunnlaget punkt 4.1 at tilbyder skal gi en detaljert oversikt over alle forhold som er eller kan tenkes å være av betydning for kontaktsforholdet mellom partene. Retten finner grunnlagets utgangspunkt vagt og lite forpliktende.
Beskrivelser og spesifikasjoner skjer gjennom nærmere definerte krav, blant annet i vedlegg, slik det fremkommer av konkurransegrunnlagets vedlegg A (Dokumentoversikt), og særlig tilbyders utfylling av vedlegg H (Tilbudsskjema), jf. konkurransegrunnlaget punkt 4.1 tredje ledd.
Retten mener det ikke foreligger holdepunkter for at ”Plan for innsettelse av reserveferge” stilte krav om slik nærmere identifikasjon. Konkurransegrunnlaget punkt 4.4.13 åpner for at kravet til reservemateriell kan tilfredsstilles ved innleie, samtidig som slik kapasitet skal skaffes ved de lengre driftsavbrudd. Tilgangen til innleid materiell er markedsavhengig. Derfor kan sikkerhet for innleid materiell vanskelig kreves. Det har formodningen mot seg at en tilbyder som baserer seg fullt ut på innleie vil være i stand til å yte slik identifikasjon allerede fra starten av. Et slikt krav kan primært bare tilfredstilles av rederier som baserer reservekapasiteten fullt ut på egen fergeflåte. Retten har i helhetvurderingen også vektlagt at PBE kapasiteten til reservemateriell heller ikke inngår i noen av tildelingskriteriene for konkurransen, hvilket også taler for at det ikke var nødvendig å gi slik identifikasjon.
Retten finner heller ingen holdepunkter for statens anførsel om at vedlegg M (Spesifikasjon av ferger) krevde identifikasjon av innleid reservemateriell. Vedlegg M sikter bare til ferger som skal inngå i ordinær rutetrafikk.
I mangel av identifikasjonskrav mener retten at Veolias ”Plan for innsettelse av reserveferge” isolert betraktet ga en fullt ut tilfredstillende besvarelse av grunnlagets krav.
Veolias vedlegg må naturlig forstås slik at det planlegges innleie fra annet rederi ved lengre driftsavbrudd. Angivelsen av denne plan er etter rettens oppfatning tilstrekkelig. Av denne samme årsak var det riktig av staten å ikke avvise tilbudet fra Nor-Ferjer, som langt på vei hadde en tilsvarende plan for reservemateriell.
Vis á vis de punkter hvor konkurransegrunnlaget ikke ber om nærmere spesifikasjoner eller konkrete løsningsbeskrivelser, er det fullt ut tilfredstillende at tilbyderen avgir en generell samsvarserklæring uten forbehold. Tilbyderen er da bundet av grunnlagets krav og kontraktsbetingelser, likevel slik at tilbyderne i denne sak var forpliktet i det minste til å angi en plan for hvordan reservebehovet skulle løses.
Så langt skal Veolia gis medhold.
Likevel fremsetter Veolia et tilbudsbrev av 11. august 2006, hvis innhold klart ga uttrykk for at det var C-fergen, og bare denne, som skulle benyttes som reserveferge, også ved de lengre driftsavbrudd. Dette med unntak av to måneder om sommeren, hvor behovet skulle dekkes ved innleie fra annet rederi.
Selv om konkurransegrunnlaget, slik retten ser det, ikke stilte krav om nærmere identifikasjon av tilbyderens reservemateriell, var det opp til den enkelte tilbyders eget valg å gi eventuelle nærmere angivelser, for eksempel ved henvisninger til fartøy i egen fergeflåte, selv om dette ikke innebar noen fordeler etter de fastsatte tildelingskriteriene. Overfor tilbydere hvor slike identifikasjoner likevel ble gitt, måtte staten fullt ut prøve om identifisert materiell var i samsvar med konkurransegrunnlagets spesifikasjon. Avvik under minimumskravene måtte naturlig bedømmes som avvik som konkurransen ikke tillot, og som måtte lede til avvisning av tilbudet.
Retten kan ikke se at Veolias tilbudsbrev tolket i sammenheng med tilbudets øvrige deler, herunder ”Plan for innsettelse av reservefartøy”, klart tilkjennega at Veolia oppfylte konkurransegrunnlagets kravspesifikasjon. Retten har ikke funnet avgjørelsen av dette spørsmål særlig tvilsomt. Den presumsjonsregel som Veolia har vist til kan ikke betinge et annet tolkningsutfall, når tilbudsbrevet så vidt klart og spesifisert ga uttrykk for det motsatte. Den omstendighet at Veolias vedlegg H er avkrysset uten forbehold kan heller ikke betinge et annet utfall.
I motsetning til staten er retten kommet til at det foreligger kvalifisert tvil om Veolias tilbud tilfredsstilte konkurransegrunnlagets minimumskrav til reservemateriell. Det foreligger vesentlig motstrid mellom tilbudsbrevet og vedlegget ”Plan for innsettelse av reservefartøy”.
Den divergens som her foreligger mellom statens tolkning og det resultat retten er kommet til, skyldes antakelig at retten har lagt noe større vekt på Veolias ”Plan for innsettelse av reservefartøy”, som isolert sett ville ha vært i orden. Retten har imidlertid vært i tvil, da staten med styrke har kunnet argumentere for at tilbudet måtte anses som klart.
Spørsmålet er dernest om staten hadde plikt til å avklare denne uklarhet.
Retten tar ikke stilling til om staten bare hadde en rett til å avklare tilbudet da retten uansett mener at staten ikke hadde en slik avklaringsadgang og at tilbudet uansett skulle ha vært avvist på det grunnlag at uklarheten medførte tvil om hvordan tilbudet var å bedømme i forhold til de øvrige tilbud, jf. konkurransegrunnlaget punkt 2.12.1 bokstav c. I grunnlaget heter det at tilbud med uklarheter som medfører tvil om hvordan tilbudet skal bedømmes i forhold til de øvrige skal avvises. En avklaring ville ha krenket forhandlingsforbudet i anbudsretten.
Formålet bak forhandlingsforbudet er, som uttalt i Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1994.1222 (Sjøendommen), at forhold av betydning for konkurranseforholdet mellom anbyderne ikke skal kunne påvirkes.
I denne sak dreier det seg ikke om tvil om hvordan Veolias tilbud innbyrdes skulle rangeres blant de tilbudene som ikke ble avvist. Det er på det rene at Veolias tilbud lå lavest i pris utenfor en differanse på 5 % og at øvrige tildelingskriterier ikke skulle vektlegges. Det er et spørsmål i teorien om forhandlingsforbudet setter skranker for forhandlinger med vinneren av konkurransen.
For retten er det ikke nødvendig å ta stilling til sistnevnte, da kvalifisert tvil ved Veolias tilbud her angikk om Veolias tilbud i det hele tatt kunne tas i betraktning eller om det skulle avvises etter konkurransegrunnlaget punkt 2.12.1 første ledd bokstav d.
Veolia har til statens anførsel bemerket at et slikt konkurransevridende potensial ikke forelå, blant annet fordi Veolia ikke hadde tatt forbehold og at selskapet i ”Plan for innsettelse av reserveferge” klart tilkjennega å ville oppfylle konkurransegrunnlagets kravspesifikasjon. Retten ser det heller slik at denne anførsel, sammenholdt med partenes divergerende tolkninger av Veolias tilbud, treffende illustrerer det konkurransevridende potensial som faktisk forelå.
Som påpekt av staten kunne en henvendelse til Veolia bare besvares på to måter. Enten med bekreftelse på at den utilstrekkelige C-fergen var eneste reserveferge (avvisning), eller at annet materiell skulle settes inn (ikke avvisning).
Såkalte avklaringer med et slikt konkurransevridende potensial tillates ikke. Se Simonsen, Prekontraktuelt ansvar, 1997, på side 627, som inneholder synspunkter som retten kan tiltre. Konkurransevridende potensial forelå ved at spørsmålet om avvisning / ikke avvisning av Veolias tilbud hadde direkte innvirkning på om konsesjonen skulle tildeles Fjord 1.
Som det fremkommer av sakens omstendigheter hadde Fjord 1 i sitt tilbud angitt ”MF Sognefjord” og ”MF Fanaraaken” som mulige reservefartøy. Det er uomstridt at PBE kapasiteten til disse fartøy ikke fremgikk av tilbudet. Statens vegvesen foretok undersøkelser i egne registre hvor PBE kapasiteten til fartøyene fremgikk.
Retten kan ikke se at slike egenundersøkelser skulle betinge en utvidet avklaringsplikt vis á vis Veolia. Retten ser det slik at så lenge konkrete fartøysnavn ble angitt i Fjord 1s tilbud, måtte det være anledning til egenundersøkelser. Retten legger vekt på at PBE kapasiteten kunne ha blitt avklart ved henvendelser til Fjord 1. Dette ville ha vært en lovlig avklaring i samsvar med punkt 2.14 annet ledd i konkurransegrunnlaget.
Det ville ikke ha vært mulig for Fjord 1 å ”trylle” frem andre PBE kapasiteter på konkrete navngitte fartøy. Det forelå ikke noe konkurransevridende potensial. Når PBE kapasiteten kunne avklares ved henvendelser til Fjord 1, kan det ikke være feil at staten heller valgte å avklare mot egne registre. Noen usaklig forskjellsbehandling foreligger ikke på dette grunnlag. Veolias tilbud kunne som nevnt ikke avklares uten å komme i strid med forhandlingsforbudet.
Retten kan heller ikke se at Veolias henvisning til forvaltningens utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 kan betinge en annen løsning.
Det kan nok med en viss styrke anføres at statens plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes vil være relevant i forhandlingsforbudets randsone. Men denne regel må stå tilbake for en avklaring som klart ville ha vært i strid med forbudets kjerneområde, slik som i denne sak. Forbudet mot forhandlinger er så grunnleggende i anbudskonkurranser at en annen løsning ville undergrave den adgang staten har etter yrkestransportloven § 8 til å velge anbud som tildelingsform.
Det var riktig av departementet å opprettholde vedtaket om avvisning av Veolias tilbud, men på et annet grunnlag, fordi det forelå kvalifisert tvil om innholdet. Avvisningen var likevel rettmessig, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41.
Det alternative grunnlag for avvisning som retten har falt ned på er ikke underlagt et hensiktsmessighetsskjønn og staten hadde etter konkurransegrunnlaget uansett plikt til å avvise Veolias tilbud.
Under enhver omstendighet kan retten ikke se at staten er å bebreide for oppfatningen om at Veolias tilbud klart tilkjennega en ytelse som ikke var i samsvar med minimumskravet i konkurransegrunnlaget, herunder det avvisningsgrunnlag som dermed ble lagt til grunn. Veolia var klart nærmest til å bære risikoen for uklarhet i eget tilbud, da også retten har vært i tvil om statens tolkningsresultat skulle legges til grunn.
Veolias krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen skal ikke føre frem. Det foreligger verken ansvarsgrunnlag eller nødvendig årsakssammenheng.
Øvrige av Veolias innsigelser har etter dette bare betydning for Veolias krav på den negative kontraktsinteressen.
Veolias anførsel om at staten utviste usaklig forskjellsbehandling ved å undergi Fjord 1s tilbud en mer helhetlig tolkning i Veolias disfavør mangler holdepunkter, en anførsel som neppe har opphav i annet enn den foreliggende tvist om tolkningen av Veolias tilbud.
Departementet har, ved sin tilslutning til Vegdirektoratets begrunnelse, som er opprettholdt ved anførslene for retten, fastholdt at konkurransegrunnlaget stilte krav til identifikasjon av tilbydernes reservemateriell.
Retten har som nevnt lagt til grunn at dette er en gal forståelse av konkurransegrunnlaget.
Statens forståelse etterlater alvorlig tvil om den enkelte tilbyder, selv med en fullt ut tilfredstillende besvarelse av konkurransegrunnlaget, i det hele tatt hadde hatt reelle muligheter til å delta i konkurransen. En konsekvens av statens syn er at Veolias tilbud uansett ville ha blitt avvist, selv om Veolias vedlegg ”Plan for innsettelse av reservefartøy” isolert sett ga en tilfredstillende besvarelse av konkurransegrunnlaget. Det er fra Veolias side derimot ikke anført at det er denne feil som ligger til grunn for kravet på erstatning.
Retten går over til å behandle om staten på øvrige påberope grunnlag utviste en usaklig forskjellsbehandling i håndteringen av tilbudene.
Retten bemerker at uavhengig av hvordan staten måtte forstå eget konkurransegrunnlag, er det maktpåliggende at egen forståelse håndheves konsekvent og likt vis á vis samtlige tilbydere.
Retten er som Veolia enig i at verken tilbudene fra Fjord 1 eller Nor-Ferjer ga staten den påberopte identifikasjon av kapasiteten av disse tilbydernes reservemateriell.
Vedrørende tilbudet fra Nor-Ferjer har staten erkjent denne omstendighet, men unnlot likevel å avvise tilbudet. Staten har begrunnet denne inkurie med at tilbudet lå vesentlig høyere i pris, og at tilbudet slik sett ”ikke var med” i konkurransen.
Retten anser begrunnelsen som lite tilfredstillende. Det er grunnleggende i anbudsprosesser å først foreta en vurdering av om tilbudene tilfredstiller kvalifikasjonskravene før det i det hele tatt gjøres en vurdering etter tildelingskriteriene, hvor pris inngikk som ett av flere kriterier.
Når det gjelder Fjord 1s tilbud er retten som Veolia enig i at heller ikke dette tilbudet ga noen tilfredstillende identifikasjon av tilbudt reservemateriell. Departementet har, blant annet under henvisning til Vegdirektoratets merknader, lagt til grunn at Fjord 1 hadde tilbudt den tilstrekkelige ”MF Sognefjord” som reserveferge.
Retten kan på sin side ikke se at tilstrekkelige holdepunkter for dette fremgår av tilbudet. Tilbudet, slik det fremkommer av Fjord 1s tilbudsbrev av 10. august 2006 sammenholdt med selskapets ”Plan for innsettelse av reservefartøy”, må naturlig forstås slik at ”MF Sognefjord”, eller ”MF Fanaraaken”, eventuelt i rokkering med andre fartøy, eller en nybygget ferge, skulle settes inn som reservefartøy. Besvarelsen fremstår som vag og lite forpliktende. Det er også dokumentert for retten at ”MF Fanaraaken” ikke tilfredsstilte angitt PBE minimumskrav til reserveferge.
Hvordan staten på grunnlag av tilbudet mener å ha fått tilstrekkelig identifikasjon eller sikkerhet for at det var ”MF Sognefjord” som ville bli satt inn som reservefartøy ved de lengre driftsavbrudd, finner retten vanskelig å forstå.
Etter dette mener retten, som Veolia, at staten ikke har håndhevet egen forståelse av konkurransegrunnlaget konsekvent og likt overfor samtlige tilbydere. Etter den forståelse av konkurransegrunnlaget som staten har lagt til grunn, er det på det rene at også tilbudene fra Nor-Ferjer og Fjord 1 skulle ha vært avvist, enten som følge av utilstrekkelig identifikasjon eller som følge av uklarheter som ikke kunne avklares. Staten har brutt det grunnleggende kravet til likebehandling, som både følger av alminnelig forvaltningsrett og av anbudsretten.
Om ansvargrunnlaget for øvrig mener retten at feilen ikke er bagatellmessig. Kravet til likebehandling mellom tilbyderne er helt grunnleggende i anbudskonkurranser, likevel slik at staten kanskje ikke er mye å bebreide for ikke å ha avvist tilbudet fra Nor-Ferjer, som prismessig lå høyt over de øvrige tilbudene. Mer klanderverdig er den forskjellsbehandling som fant sted til fordel for Fjord 1, som i denne sak var en høyst reell konkurrent til Veolia.
Retten finner at staten opptrådte uaktsomt i håndteringen, og særlig ved at Veolias velbegrunnede innsigelser om usaklig forskjellsbehandling på dette grunnlag ikke ble hensyntatt i klageomgangen. Staten hadde et klart handlingsalternativ, nemlig å håndtere egen forståelse av grunnlaget konsekvent og avvise også de øvrige tilbud.
De feil og uklarheter som heftet ved Veolias tilbud hadde ingen betydning for statens plikt til å sørge for en konsekvent og lik håndheving av konkurransegrunnlaget. Slik sett er det i spørsmålet om erstatning for den negative kontraktsinteressen ingen årsakssammenheng mellom de omstendigheter som Veolia selv bør bære risikoen for i spørsmålet om erstatning for den positive kontraktsinteressen.
Etter dette er retten kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag for den negative kontraktsinteressen. Om det også er lagt vekt på utenforliggende hensyn i evalueringen av tilbudene trenger retten ikke å ta stilling til.
Om kravet til årsakssammenheng er det i Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1997.572 (Firesafedommen) lagt til grunn at årsakssammenheng primært foreligger hvis tilbyderen ikke ville ha deltatt i konkurransen dersom han på forhånd var kjent med feilen, likevel slik at dette spørsmål i betydelig grad beror på en hypotetisk vurdering hvor det stilles små krav til bevisene.
På spørsmål fra prosessfullmektigen svarte forretningsutvikler Rolf Michael Odland at Veolia ikke ville ha deltatt i anbudskonkurransen dersom selskapet var klar over de påberope feil. Retten finner ingen grunn til å trekke Odlands skikkelighet og hederlighet i tvil, men det ligger i sakens natur at det i bevisvurderingen ikke kan legges så altfor stor vekt på spørsmål og svar i denne retning. Frustrasjoner over ikke å nå opp i konkurransen, utallige bortkastede timer til utarbeidelse av tilbud, samt utførlige forhåndsdrøftelser på advokatens kontor, bidrar naturlig nok, som regel ubevisst, til at svaret på denne typen spørsmål som oftest gir seg selv.
Årsakskravet fremstår imidlertid ikke som særlig problematisk i denne sak. Retten bør kunne legge til grunn at det er en avgjørende forutsetning for enhver tilbyders deltakelse i anbudskonkurranser at konkurransegrunnlaget håndheves likt overfor samtlige tilbydere. Konkurransegrunnlaget er tross alt det dokument hvorav anskaffelsens premisser legges. Det er alltid en risiko for at en anbyder, slik som Veolia i denne sak, vil begå feil som må lede til avvisning.
Men det må samtidig være klart at en tilbyder ikke vil delta hvis det på forhånd ble kjent at grunnleggende krav til likebehandling ikke ville bli etterlevd, i alle fall i form av ulik praktisering av konkurransegrunnlagets krav. I motsatt fall utropes vinneren av konkurransen etter vilkårlige kriterier.
Under disse betingelser bør retten kunne legge til grunn at det har formodningen mot seg at en anbyder vil bruke atskillige arbeidstimer og krefter på å utarbeide tilbud. Til dette løper tilbyderen en for stor omkostningsrisiko.
Retten finner det sannsynlig at Veolia ikke ville ha inngitt tilbudet dersom de på forhånd var kjent med feilen.
Retten er kommet til at den nødvendige årsakssammenhengen foreligger og at Veolia skal tilkjennes erstatning for den negative kontraktsinteressen.
Under den negative kontraktsinteressen hører utgifter til beregning og utarbeidelse av tilbud. Tapet er av Veolia presentert slik:
- 1678 arbeidstimer fordelt på 16 ansatte: 685 166 kroner.
- Reisekostnader: 58 135 kroner.
- Øvrige kostnader, IT konsulent, rekvisita m.m. 58 730 kroner. SUM 802 031 kroner.
Om bevisbedømmelsen skal retten bemerke at det ville være uforholdsmessig å kreve bevis dekkende for hver krone i kravet på negativ kontraktsinteresse og erstatningen utmåles skjønnsmessig, jf. tvistemålsloven § 192.
Hovedposten i tapsberegningen er 1678 arbeidstimer fordelt på 16 ansatte med timesatser på mellom 312-1000 kroner per time, avhengig av den ansattes stilling i organisasjonen. Det ble ikke utarbeidet særskilt prosjektregnskap i forbindelse med tilbudet. Timeforbruket er fastsatt skjønnsmessig av den enkelte medarbeider. Timesatsene er beregnet ut i fra månedslønnen til den enkelte ansatt, hvor arbeidet med tilbudet begynte 2. mai 2006, samme dag som konkurransen ble utlyst, og frem til innleveringen den 11. august samme år.
Som det fremgikk av vitneforklaringene til Odland og prosjektleder Gunnar Krüger var det arbeidskrevende å utarbeide tilbud. Kontraktsperioden var 8 år, samtidig som sambandet Mannheller-Fodnes er et av Norges største samband. Mye sto på spill, særlig fordi konsesjonen var basert på en såkalt nettokontrakt hvor tilbyderen bar den fulle risiko for inntekter og utgifter. Utarbeidelsen av tilbudet måtte derfor gjøres ekstra omhyggelig. I beslutningsprosessen inngikk også konsernledelsen i Stockholm og Paris, og mye arbeid ble lagt ned i å forhandle kontrakter om leasing av fartøy. Retten legger forklaringene til grunn. På bakgrunn av de gitte forklaringer ser retten det slik at Veolia utviste et forsvarlig skjønn i beregningen av nødvendige arbeidstimer.
Som det for øvrig fremgikk av Odlands forklaring påløp reiseutgifter i forbindelse med møter med offentlige myndigheter i forbindelse med offentlige godkjenninger m.m.
Retten har ingen bemerkninger til beløpet, heller ikke til posten øvrige utgifter. Postene fremstår som rimelige og fornuftige sett hen til tilbudets omfang og kan legges til grunn.
Staten har til tapsberegningen bemerket at de ansattes timesatser fremstår som for høye, særlig ved at det er beregnet for høye sosiale utgifter.
Til statens anførsel skal retten bemerke at i den enkeltes timesats er det tatt høyde for feriepenger og arbeidsgiveravgift. Til denne beregning har retten ingen innvendinger. Derimot er hver arbeidstime tillagt et ytterligere påslag på 30 % for øvrige sosiale utgifter, slik som private pensjonsordninger m.m. Vitnet Odland overlot til Gunnar Krüger å forklare sammenhengen nærmere. Av Krügers forklaring fremgikk at slike velferdsgoder beløp seg til maksimalt 50-60 000 kroner for hele flåten per år. Retten legger forklaringen til grunn.
Etter dette finner retten å måtte foreta en avkorting på 30 % i erstatningen for utført arbeid, det vil si til cirka 480 000 kroner, tillagt et skjønnsmessig påslag på 15 000 kroner, tilsvarende øvrige sosiale utgifter i cirka tre måneder, det vil si den tidsperioden det ble utarbeidet tilbud. Erstatning for utført arbeid gis med 495 000 kroner med tillegg av reisekostnader og øvrige utgifter, til sammen 611 865 kroner. I mangel av øvrige velbegrunnede innsigelser fra staten fremstår timesatsene som rimelige og fornuftige og kan legges til grunn. Beløpet er eksklusive merverdiavgift, da Veolia har fradragsrett for inngående avgift.
Med støtte i Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2002.71 tilkjennes Veolia 3,5 % rente fra én dag etter innlevert tilbud, fra 12. august 2006 til 20. mai 2007, hvor påkrav for den negative kontraktsinteressen ble fremsatt i prosesskrift av 20. april 2007 (dok 38). Renten er fastsatt ut i fra et skjønnsmessig gjennomsnitt av Norges banks styringsrente for perioden august 2006 til mai 2007, jf. oversikt inntatt i Veolias juridiske utdrag. Med referanse til nevnte Høyesterettsdom kan retten ikke se at Veolia som følge av passivitet eller liknende skulle være avskåret fra å kreve ordinær rente av erstatningsbeløpet.
I medhold av forsinkelsesrenteloven § 2 gis lovens forsinkelsesrente fra og med 20. mai 2007 og til betaling skjer, jf. forsinkelsesrenteloven § 3.
Sakens omkostninger:
Begge prosessfullmektigene har inngitt omkostningsoppgaver og retten har ingen bemerkninger til disse. Saken er å anse som dels vunnet og dels tapt for begge parter, jf. tvistemålsloven § 174 første ledd. Etter hovedregelen skal hver av partene bære egne saksomkostninger. Retten finner ikke grunnlag for anvendelsen av unntaksregler, jf. tvistemålsloven § 174 annet ledd.
Domsslutning:
- Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale erstatning til Veolia Transport Nord AS med 611 865 – sekshundreogellevetusenåttehundreogsekstifem – kroner med tillegg av 3,5 % rente fra 12. august 2006 til 20. mai 2007, samt lovens forsinkelsesrente fra og med 20. mai 2007 og til betaling finner sted. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
- Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Retten hevet
Fredrik Jadar
Dommen kan påankes til lagmannsretten. Anken må erklæres direkte for tingretten innen 1 – en – måned fra dommen er forkynt.
Ankeerklæringen må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og får ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der.
Samtidig med ankeerklæringen må den ankende part innbetale ankegebyr, som er 24 ganger rettsgebyret. Dersom hovedforhandlingen varer mer enn en dag, påløper ytterligere gebyr. Dersom anken gjelder en formuesverdi under 50 000 kroner, kan den ikke fremmes uten samtykke fra lagmannsretten. Søknad om samtykke må i slike tilfeller innsendes samtidig med ankeerklæringen.