Pris bruker som regel hele poengskalaen, mens kvalitet ofte ikke gjør det. Da kan pris få større reell vekt enn den oppgitte. Det finnes ingen generell plikt til å normalisere. Har konkurransegrunnlaget lovet toppscore til beste tilbud, er oppdragsgiver likevel bundet av det. Faglig sett er det klokt å ta stilling til skalaen tidlig.
Når skalaene brukes ulikt
Pris evalueres nesten alltid relativt. Det billigste tilbudet får toppscore, og de andre får trekk etter hvor mye dyrere de er. Dermed tas hele skalaen i bruk.
Kvalitet vurderes ofte mot en absolutt standard, for eksempel hva som er mulig å levere. Da kan det beste tilbudet ende på 5 av 10, mens de øverste trinnene står ubrukt.
Det er poengforskjellene som avgjør resultatet, ikke selve poengnivået. Pris kan spre seg over hele skalaen, mens kvalitet bare bruker en del av den. Da får pris i praksis større gjennomslag enn vektingen tilsier.
Et tenkt eksempel
Pris og kvalitet vektes 50/50 på en skala fra 0 til 10. Tilbud A er billigst og får 10 prispoeng. Tilbud B er dyrere og får 7.
På kvalitet vurderes tilbudene mot en absolutt standard. A får 5 poeng og B får 3. Vektet sum blir 7,5 for A og 5,0 for B.
Forskjellen mellom tilbudene er 2,5 poeng. Av dette kommer 1,5 fra pris og bare 1,0 fra kvalitet. Pris står altså for 60 prosent av forskjellen og kvalitet for 40 prosent, ikke 50/50 som oppgitt.
Tenk deg at kvalitetspoengene i stedet skaleres prosentvis opp, slik at beste tilbud får 10. Da får A 10 og B 6. Summen blir 10,0 for A og 6,5 for B. Nå kommer 2,0 av forskjellen fra kvalitet og 1,5 fra pris. Vektingen er forskjøvet den andre veien. Ingen faglige vurderinger er endret, bare hvor mye av skalaen som er brukt.
Toppscore er ikke automatisk riktig
Det er fristende å konkludere med at kvalitet alltid bør løftes til toppen. Så enkelt er det ikke.
KOFA har i stornemnd slått fast at det ikke finnes noen generell plikt til å normalisere. Det kan også være greit at det beste tilbudet får en lav score. Prosentvis oppskalering kan blåse opp små og kanskje tilfeldige kvalitetsforskjeller, særlig når det beste tilbudet er svakt.
DFØ anbefaler å la være å normalisere i poengmodeller. Primært anbefaler DFØ prissetting av kvalitet, der problemet ikke oppstår.
Hva er regel, og hva er råd?
Dette følger av KOFA-praksis:
- Står det i konkurransegrunnlaget at beste tilbud får toppscore, er du bundet av det. Da må du normalisere. Parallellforskyvning er godtatt i et slikt tilfelle.
- Normalisering som innføres etter at tilbudene er åpnet, uten at den var beskrevet på forhånd, er et brudd.
- Den reelle vekten kan ikke avvike vesentlig fra den oppgitte.
Innenfor disse grensene er valget av skala et faglig valg. Det er ikke ulovlig i seg selv å beholde en absolutt kvalitetsskala uten normalisering.
Praktisk råd
Ta stilling til spørsmålet før konkurransegrunnlaget publiseres. Du kan velge en relativ kvalitetsskala. Du kan også velge en uttrykkelig normalisering, der metoden er angitt. Et tredje alternativ er en absolutt skala som du bevisst beholder.
Test uansett modellen med noen få tenkte tilbud. Still deg spørsmålet: Hva skjer hvis alle får mellom 3 og 5 på kvalitet? Hvor stor reell vekt får pris da? Dette er ikke et lovkrav. Det er en enkel kontroll som avdekker skjevheten før leverandørene gjør det.
Kilde: FOA Pro-temaboken «Tildeling: kriterier, evaluering og vekting», 3.6 Normalisering, skala og minuspoeng.
Vil du lære mer? Evalueringsmodeller og poengsystemer – 20. oktober 2026.