Skanska regnet tilfluktsrommet for lite, men Osterøy kommune slapp å avvise tilbudet. Et avvik gir bare avvisning når kravet er et klart minstekrav, eller når feilen kan snu resultatet. Det første bestemmer innkjøperen selv i konkurransegrunnlaget.
Osterøy kommune skulle bygge nytt helse- og omsorgssenter. Kontrakten var en totalentreprise med samspill – entreprenøren både prosjekterer og bygger, og i en første fase utvikler entreprenøren og kommunen prosjektet sammen. Kommunen valgte en konkurranse med forhandling – en konkurranse der kommunen kan forhandle med leverandørene om tilbudene før den velger. Et tilfluktsrom skulle inngå i fastprisen, og hver leverandør skulle selv regne ut hvor stort det måtte være.
Fire entreprenører leverte tilbud. Arealet de kom fram til, spriket fra 460 m² hos Skanska til 891 m² hos Hent. Veidekke regnet seg fram til 715 m². Skanska vant med 9,67 poeng mot Veidekkes 9,60. Veidekke klaget og mente at Skanskas tilbud skulle vært avvist.
KOFA – klagenemnda for offentlige anskaffelser, som gir råd, men ikke kan tvinge noen – ga Veidekke rett i at Skanska hadde regnet feil. Likevel slapp kommunen å avvise tilbudet.
Sykehjem regnet som aldershjem
Konkurransegrunnlaget sa: «Tilbyder skal selv dimensjonere arealbehov ut fra forskrift/veileder.» Kommunen hadde varslet en ny forskrift om tilfluktsrom ved årsskiftet 2025/2026. Den kom aldri. Da gjaldt forskriften fra 1995 og veilederen til den. Bygget skulle uansett «prosjekteres og utføres iht. gjeldende norsk regelverk».
Veilederen skiller mellom sykehjem og aldershjem. På et sykehjem skal 80 prosent av pasientene regnes som sengeliggende. På et aldershjem er det motsatt: 20 prosent. En sengeliggende pasient skal ha 3,0 m², en annen pasient 0,9 m². Hver sengeliggende pasient krever altså 2,1 m² mer.
Skanska skrev i tilbudet at de hadde «tatt utgangspunkt i dimensjoneringen for alders- og rekonvalesenshjem». Begrunnelsen var at «Personer med kognitiv svikt kan være i god fysisk tilstand». Men prosjektet omfattet et sykehjem. Ut fra tallene i konkurransegrunnlaget var omtrent 30 prosent av beboerne sykehjemspasienter, og for dem skulle Skanska ha regnet med 80 prosent sengeliggende. Tilfluktsrommet ble for lite.
Dermed hadde tilbudet et avvik – det vil si at tilbudet sier noe annet enn konkurransegrunnlaget, slik at kommunen ikke kan kreve det konkurransegrunnlaget beskriver, bare ved å godta tilbudet.
Kommunen mente at Skanska hadde ryddet opp i forhandlingsmøtet 22. mai 2026. Referatet sier: «Tilbyder oppgir at det har med alt som er nødvendig for å få etablert et tilfluktsrom.» Det hjalp ikke. Nemnda mente at verken kommunen eller Skanska var klar over feilen da. En generell forsikring om at alt er med, veier lite når tilbudet selv viser en konkret feilberegning. Avgjørelsen, avsnitt 42–44.
Et avvik er ikke automatisk vesentlig
Forskriften sier at kommunen må avvise et tilbud med vesentlige avvik fra anskaffelsesdokumentene. Ordet «vesentlig» gjorde hele forskjellen.
Først spurte nemnda om kravet var absolutt, altså et krav leverandørene må forstå at de ikke kan fravike. Bryter tilbudet et slikt krav, skal det som hovedregel avvises uten videre vurdering. Men kravene til tilfluktsrommet var ikke kalt «minstekrav», «absolutte krav» eller noe lignende, og de var ikke framhevet som særlig viktige. Da måtte leverandørene regne med at en feil her ikke nødvendigvis førte til avvisning. Avgjørelsen, avsnitt 47 og 48.
Deretter spurte nemnda om feilen ga Skanska en fordel som kunne endre utfallet. Det avhenger blant annet av om feilen kan prises, altså om kommunen kan regne ut hva det i verste fall koster å rette den. Kommunen fikk Norconsult til å regne. Med Skanskas egne kvadratmeterpriser kostet det om lag 4 100 000 kroner å øke tilfluktsrommet fra 460 til 715 m², inkludert de tekniske tilleggene. Med LAB sin kvadratmeterpris, den nest dyreste, ble det om lag 5 100 000 kroner. For å snu rangeringen måtte tillegget vært 7 500 000 kroner. Nemnda godtok utregningen.
To ting til talte for kommunen. Det var ingen tegn til at tilfluktsrommet hadde fått vekt i vurderingen av tildelingskriteriet «Løsningsforslag» – en av de tingene tilbudene konkurrerte på. At noe faller inn under et kriterium, betyr ikke at kommunen faktisk har lagt vekt på det. Og feilen kunne rettes i samspillsfasen – perioden der vinneren og kommunen videreutvikler prosjektet – uten å tegne om hele løsningen. Kommunen viste blant annet at det kan bygges to mindre tilfluktsrom i kjelleren, noe forskriften fra 1995 åpner for. Avgjørelsen, avsnitt 52–56.
Nemnda la til et forbehold: En feil kan bare rettes i samspillsfasen hvis den ikke har gitt leverandøren en fordel i evalueringen. Samspillet er ingen frisone.
Hva gjør du annerledes?
Tenk deg at du er innkjøper og oppdager at vinneren har regnet feil på en del av leveransen. Still tre spørsmål. Var kravet uttrykkelig et minstekrav? Da må du som hovedregel avvise. Hvis ikke: Hva koster det i verste fall å rette feilen, og snur det rangeringen? Regn med en høy, men saklig pris, og skriv utregningen ned. Og har feilen påvirket poengene på kvalitet? Skriv ned hvorfor ikke.
Vil du at et krav skal føre til avvisning, må du si det i konkurransegrunnlaget:
Eksempel: «Kravene til tilfluktsrom i punkt 8 er minstekrav. Tilbud som ikke oppfyller dem, vil bli avvist.»
Er du leverandør, holder det ikke å finne en feil hos vinneren. Veidekke ville prise feilen etter den høyeste prisen en leverandør hadde gitt for å ta tilfluktsrommet helt ut av kontrakten. Nemnda fulgte i stedet kommunens metode: Hva koster det å rette akkurat denne feilen? Du må vise at kravet var absolutt, eller at feilen er stor nok til å snu resultatet.
En feil i vinnerens tilbud er ikke nok. Det avgjørende er om feilen kan prises, og om prisen snur resultatet.
Vil du lære mer? Kurset «Hvordan lage et godt konkurransegrunnlag» går 13.10. Se kurskalenderen.