EU-domstolen – EUs øverste domstol – har slått fast at et kraftverk som bare lager strøm, leverer en vare og ikke en tjeneste. At CPV-koden kaller kraftverksdrift en tjeneste, endret ikke det. For norske innkjøpere er rekkevidden liten, men poenget er nyttig: Innholdet teller, ikke merkelappen.
Regionen Emilia-Romagna i Italia vedtok i desember 2023 en lov om små vannkraftverk, det vil si verk med en effekt på 3 000 kW eller mindre. Hadde eieren fått offentlige insentiver for å produsere strøm, kunne konsesjonen – tillatelsen til å lede vann ut av elva og bruke det til kraft – forlenges slik at den dekket perioden insentivene ble mottatt. Taket på 30 år gjaldt fortsatt.
Den italienske regjeringen gikk til forfatningsdomstolen, Italias domstol for grunnlovsspørsmål. Regjeringen mente forlengelsen i realiteten var en automatisk fornyelse, og at det er forbudt etter tjenestedirektivet – EU-regelverket som skal gjøre det lettere å tilby tjenester over landegrensene. Forfatningsdomstolen ba derfor EU-domstolen, EUs øverste domstol, om en forhåndsavgjørelse. Det betyr at den nasjonale domstolen får et svar på hvordan EU-regelen skal forstås, og deretter avgjør saken selv.
Svaret kom 3. september 2026: Direktivet gjelder ikke i det hele tatt.
Strøm er en vare
Tjenestedirektivet gjelder bare tjenester. En tjeneste er etter direktivet «enhver selvstendig økonomisk virksomhet som normalt ytes mot vederlag». EU-domstolen har tidligere slått fast at elektrisitet er en vare, og at det å produsere en vare ikke i seg selv er en tjeneste. Et kraftverk som bare lager strøm, enten for salg til nettet eller til eget forbruk, leverer altså en vare. Dommen, avsnitt 21, 22 og 24.
Italia prøvde å redde saken. Regjeringen pekte på alt eieren av kraftverket må gjøre i tillegg: begrense vannuttaket, ta vare på grunnvannet og ivareta allmenne interesser. Europakommisjonen, som også hadde gitt innspill i saken, pekte på at kraftverk kan hjelpe til med å balansere strømnettet.
Ingen av delene hjalp. Plikter som skal verne folkehelsen eller allmenne interesser, gjør ikke vareproduksjon til en tjeneste. Og selv om noen av oppgavene skulle regnes som tjenester, er de bare tillegg til hovedvirksomheten, som er å lage strøm. Nettbalansering var for små kraftverk en rent leilighetsvis aktivitet, noe Kommisjonen selv erkjente under den muntlige forhandlingen. Dommen, avsnitt 26 til 29.
CPV-koden avgjør ikke
Her kommer den delen som er mest interessant for innkjøpere. Italia viste til CPV – den felles kodelisten innkjøpere bruker for å beskrive hva de kjøper når de kunngjør en konkurranse. Der er drift av et kraftverk klassifisert som en tjeneste, med koden 65410000-0. Domstolen svarte kort at klassifiseringen ikke er avgjørende.
Begrunnelsen er at drift av et kraftverk og produksjon av elektrisitet er to atskilte aktiviteter, og reglene for dem er ikke nødvendigvis de samme. En strømprodusent kan sette bort driften til noen andre uten å slutte å være produsent. Det gjør heller ikke produksjonen til en tjenestekonsesjon eller en offentlig tjenestekontrakt, altså til noe som må konkurranseutsettes etter anskaffelsesreglene. Dommen, avsnitt 30 og 31.
Tenk deg at kommunen eier et lite kraftverk og vil sette bort driften. Du kunngjør med CPV-koden for drift av kraftverk. Det du kjøper, er da driften. Strømmen kraftverket lager, er fortsatt en vare som kommunen produserer. Hold de to fra hverandre når du beskriver hva kontrakten gjelder.
Eksempel: «Kontrakten gjelder drift og vedlikehold av kraftverket. Produksjon og salg av strømmen er ikke en del av oppdraget.»
For leverandøren er poenget det samme sett fra andre siden: Du tilbyr en tjeneste, driften, men du blir ikke produsent av strømmen.
Hva betyr dommen i Norge?
Rett ut: lite. Dommen tolker tjenestedirektivet, ikke reglene for offentlige anskaffelser. Den sier bare at tjenestedirektivet ikke gjelder for kraftverk som bare eller hovedsakelig lager strøm. Norske innkjøpere trenger ikke gjøre noe annerledes i sine konkurranser på grunn av denne dommen.
Det er også viktig å se hva dommen ikke sier. Domstolen svarte ikke på om vann her var en knapp naturressurs, og heller ikke på om det er lov å forlenge slike konsesjoner. De to spørsmålene falt bort fordi direktivet ikke gjaldt. Dommen er altså ikke et grønt lys for å forlenge konsesjoner uten konkurranse. Den sier bare at tjenestedirektivet ikke er riktig regelverk. Heller ikke EU-traktatens regel om etableringsfriheten, retten til å starte virksomhet i et annet EU-land, ble drøftet, selv om den var nevnt i saken.
Lærdommen som gjelder også for innkjøpere: Se på hva ytelsen faktisk er, ikke hva den heter i en kodeliste.
Vil du lære mer? Kurset «Basiskurs i offentlige anskaffelser» går 24.11. Se kurskalenderen.