Lineære prismodeller bygger også på verdimessige valg. Vinh Phung drøfter minuspoeng, forholdsmessig modell, hybridmodell og en nytte-kost-tilnærming i dette tilsvaret til Robert Myhre.
Robert Myhre treffer et viktig poeng når han skriver at valg av prismodell ikke er nøytral matematikk. Modellen bestemmer hvor mye pris faktisk teller, og ulike modeller kan gi ulikt vinnerutfall i samme konkurranse. Det er jeg helt enig i. Men diskusjonen stopper for tidlig, da den lineære modellen bygger på verdimessige valg og implisitte forutsetninger som fortjener en kritisk gjennomgang.
Negative poeng gjør at pris får større betydning
Myhre trekker frem at det ikke er noe i veien ved bruk av minuspoeng i den lineære modellen. Matematisk er dette korrekt, men anskaffelsesfaglig er det problematisk. Når pris kan trekke scoren under null, får priskriteriet ikke bare disponere sin egen vekting, men også beslaglegge deler av vektingen som var avsatt til kvalitet. Pris påvirker dermed ikke lenger bare sin egen andel av poengskalaen, men spiser direkte av kvalitetens bidrag til totalscoren. Negative poeng gjør at priseffekten blir sterkere enn det mange intuitivt forbinder med den oppgitte vekten. Paradoksalt nok kritiseres ofte forholdsmessige modeller for å «svekke» prisvekten, mens negative poeng i lineære modeller gjør det motsatte: De forsterker prisvekten utover det oppdragsgiver har opplyst.
Null poeng gjør at pris mister sin betydning
I andre varianter av den lineære modellen settes det en terskel for å unngå negative poeng. Terskelen kan være når tilbudsprisen er dobbelt så høy som laveste tilbud; da gis det 0 poeng. Dette betyr at ved priser som overstiger terskelen, kan prisdifferensieringen forsvinne fullstendig. To tilbud som er henholdsvis 200 % og 300 % dyrere enn laveste pris, kan begge ende på 0 prispoeng. Det blir dermed en konkurranse hvor kvalitet er helt avgjørende – stikk i strid med tanken om at «neste million er like virkelig som den første».
Forholdsmessig modell gjør det den sier
Det er samtidig verdt å ta forholdsmessig modell i forsvar på ett punkt artikkelen går forbi: At neste million teller mindre i poeng, er ikke bare en tilfeldig demping – det er en konsekvent anvendelse av et forholdstall, ikke et kronebeløp. Er prisen tre ganger så høy som hos rimeligste tilbyder, vil tilbudet motta en tredjedel av maksimal uttelling på pris. Modellen sier i realiteten at det er den relative kostnadseffektiviteten – hvor mye man får igjen per krone, ikke det absolutte kronegapet – som skal telle. Det er samme tankegang som ligger bak vanlige mål som kostnad per enhet eller kostnad per kvalitetspoeng, og den er ikke mindre forsvarlig enn å insistere på at kronedifferansen alene er det relevante målet. I forhold til den lineære modellen er forholdsmessig modell bygget på en annen, minst like legitim, forståelse av hva som er «likt» mellom to tilbud.
Hybridmodellen som kompromiss
Artikkelen bygger på premisset om at prisforskjellen mellom 1 og 2 millioner kroner bør tillegges samme betydning som prisforskjellen mellom 2 og 3 millioner kroner, fordi begge forskjellene utgjør én million kroner. Men at én million kroner er én million kroner i matematisk forstand, innebærer ikke nødvendigvis at den har samme verdi i vurderingen av hvilket tilbud som samlet sett er mest fordelaktig. Tvert imot bygger store deler av økonomisk teori på at den marginale nytten av penger avtar. Dette er et grunnleggende prinsipp bak alt fra progressiv beskatning og forsikringsordninger til samfunnsøkonomiske kost-nytte-analyser. Debatten blir derfor mer interessant når den flyttes fra spørsmålet om den nominelle verdien av en million kroner til spørsmålet om hvordan evalueringsmodellen kan sikre en hensiktsmessig differensiering mellom tilbudene uten samtidig å undergrave vektingen av pris og kvalitet som oppdragsgiver har fastsatt.
En hybridmodell med knekkpunkt, for eksempel ved dobbel pris av laveste tilbud, representerer nettopp et slikt forsøk på å balansere disse hensynene. Modellen bevarer lineær differensiering i det prisintervallet hvor pris normalt forventes å være konkurranseskapende, samtidig som den hindrer at alle tilbud over en bestemt terskel kollapser prisvektingen, eller at negative prispoeng begynner å spise av kvalitetspoengene.
Hybridmodellen kan derfor ikke uten videre avfeies som en utsatt versjon av den forholdsmessige modellen. Snarere kan den forstås som et forsøk på å kombinere fordelene ved lineær differensiering med hensikten om å bevare både prisdifferensiering og den opprinnelige vektingen mellom pris og kvalitet, også når enkelte tilbud ligger langt over det konkurransedyktige prisnivået. På den måten unngås det at prisvektingen blir irrelevant, eller at priskriteriet gis større gjennomslag enn den vektingen oppdragsgiver faktisk har angitt.
Et robust alternativ: Nytte-kost-modellen
Problemet med de nevnte modellene er at poenguttellingen for ett tilbud ikke bare bestemmes av tilbudets egen pris og kvalitet, men også av referansepunkter som laveste pris, fastsatte terskler eller valgte knekkpunkter. Et mer grunnleggende spørsmål er imidlertid om evalueringen bør ta utgangspunkt i relative sammenligninger i det hele tatt, eller om pris og kvalitet heller bør veies direkte mot hverandre gjennom en eksplisitt definert nytte-kost-tilnærming.
Nytte-kost-modellen bygger på et enkelt prinsipp: Et tilbuds verdi bør vurderes ut fra forholdet mellom den nytten oppdragsgiver mottar og kostnaden som påløper, ikke ut fra hvordan tilbudet plasserer seg relativt til andre innkomne priser. Ved å formulere evalueringen som en nyttefunksjon N = Kα / Pβ, synliggjøres avveiningen mellom kvalitet og pris direkte i modellen. Parametrene α og β uttrykker hvor stor betydning (relativ vekting) oppdragsgiver ønsker å tillegge henholdsvis kvalitet og pris. Evalueringen blir mindre følsom for tilfeldige utslag i tilbudsbildet, fordi hvert tilbud vurderes ut fra sine egne egenskaper og ikke med utgangspunkt i laveste pris eller andre referanseverdier etablert av konkurrentene.
Fremfor å velge mellom «prisforskjeller teller likt» og «prisforskjeller dempes», er det mer robust å kreve at oppdragsgiver eksplisitt begrunner hvilken sammenheng mellom pris og nytte som legges til grunn. En million spart er fortsatt en million spart. Men hvor mye den millionen bør telle i konkurransen mellom to tilbud, er et spørsmål om verdi, ikke bare aritmetikk – og det spørsmålet unnslipper verken den lineære, den forholdsmessige eller hybridmodellen.