Det store bildet er nøkternt for dem som klager: samlet får klagerne medhold i om lag 34,5 prosent av de realitetsbehandlede anførslene. To av tre forsøk fører altså ikke frem. Men gjennomsnittet skjuler mer enn det forteller. Bryter man tallene ned på hva klagen faktisk gjelder, spriker treffraten fra under 20 prosent til over 50 – og nettopp den variasjonen er det mest brukbare funnet for alle som vurderer å klage, eller som skal forsvare en anskaffelse.
Direkteanskaffelser er klagernes beste kort
Den klart høyeste uttellingen finner vi der oppdragsgiver har kjøpt uten å kunngjøre konkurransen – ulovlige direkteanskaffelser og saker om overtredelsesgebyr.
Forklaringen er nok at disse sakene er mer «svart-hvitt» enn de fleste: enten var konkurransen kunngjort, eller så var den det ikke. Det er lite rom for skjønn å gjemme seg bak. Når en leverandør først tar seg bryet med å forfølge en direkteanskaffelse, står saken gjerne på solid grunn. For oppdragsgivere er budskapet det motsatte: dette er det dyreste hjørnet å bli tatt i.
Motsatt ytterpunkt: avvisning av tilbud
I den andre enden av skalaen ligger anførsler om at et tilbud skulle vært avvist – eller ikke skulle vært det. Her vinner klagerne sjelden frem.
At avvisningsanførsler er så tunge å vinne på, henger sammen med at oppdragsgiver her har et betydelig innkjøpsfaglig skjønn som klagenemnda og domstolene er tilbakeholdne med å overprøve. Konklusjonen for praktikere er ubehagelig, men nyttig: noen regelbrudd er «klagevennlige», andre er det nesten ikke vits i å forfølge med mindre saken er svært klar.
Når terskelen inn er det vanskeligste
Anførsler om prosess og klageinteresse skiller seg ut med høy uttelling – 54,2 prosent over ti år, og hele 66,7 prosent de siste tre årene blant dem som faktisk blir realitetsbehandlet. Men det er nettopp forbeholdet som er poenget: en stor andel av disse sakene blir avvist eller ikke behandlet på vei inn. Den høye prosenten gjelder bare dem som slipper gjennom nåløyet. Terskelen for å komme inn er hard – men er du først inne, står du sterkt.
Begrunnelse: det undervurderte risikoområdet
Et funn som fortjener mer oppmerksomhet enn det får, er at anførsler om begrunnelse og etterprøvbarhet får medhold i 42,5 prosent av sakene over ti år, og 45,7 prosent de siste tre. Det er høyere enn både tildelingsevaluering, kvalifikasjonskrav og konkurransegrunnlag. Med andre ord: oppdragsgivere taper ikke først og fremst på selve evalueringen, men på å forklare og dokumentere den i ettertid. En i og for seg forsvarlig vurdering kan likevel felles fordi begrunnelsen ikke gjør den etterprøvbar. Dette er lavthengende frukt på begge sider av bordet – og en påminnelse om at god dokumentasjon er like viktig som god evaluering.
Volum er ikke det samme som suksess
De vanligste klagene handler om selve tildelingsevalueringen – poengsetting, vekting og hvordan tilbudene er sammenlignet. Med 861 realitetsbehandlede anførsler over ti år er dette den klart største kategorien. Likevel ligger medholdet på 32,9 prosent, omtrent på snittet. Mange klager, men ingen ekstra høy treffrate. Det samme mønsteret gjelder kvalifikasjonskrav: 498 realitetsbehandlede anførsler, men bare 24,5 prosent medhold. Leverandørene protesterer ofte på at en konkurrent ikke skulle vært kvalifisert – men får sjelden rett.
Medholdsprosenten svinger fra år til år
Hoppet fra det ene året til det neste er stort. Noe av svingningen skyldes trolig sammensetningen av saker som avgjøres det enkelte året, og enkeltår bør tolkes med varsomhet. Men retningen forteller at det ikke finnes én stabil «fasit» på hvor lett det er å nå frem – det varierer med både sakstype og tidspunkt.
Hvem klages det på?
Noen oppdragsgivere går igjen i statistikken. Sykehusinnkjøp HF topper med 74 saker de siste fem årene – mer enn dobbelt så mange som Oslo kommune med 36.
Tallet på saker må leses med innkjøpsvolumet ved siden av. Sykehusinnkjøp HF kjøper inn for milliardbeløp på vegne av samtlige helseforetak, og mange konkurranser gir naturlig nok flere klager. Det interessante er ikke at de er mest påklaget, men hvordan de klarer seg når sakene først kommer.
Statsbygg: mange forsøk, lav uttelling mot dem
Statsbygg hadde 13 saker de siste fem årene. På anførselsnivå førte bare 2 anførsler frem, mot 31 uten medhold. Som en av landets store, profesjonelle byggherrer holder de altså en svært lav «tapsrate» når de først blir klaget inn. Også her gjelder forbeholdet om volum og sakssammensetning, men mønsteret er tydelig: størrelse og profesjonalitet ser ut til å lønne seg.
Serieklagere preger statistikken
Et lite antall leverandører står for en uforholdsmessig stor andel av klagene. Blue Aerospace AS er det tydeligste eksempelet, med 39 saker over ti år. På anførselsnivå endte 20 med medhold mot 129 uten – en treffrate på rundt 13 prosent, godt under snittet. Volumet av klager fra enkeltaktører kan dra både saksmengde og statistikk i en bestemt retning, og er verdt å være klar over når man tolker totaltallene.
Hva tallene egentlig forteller
Summen er et mer nyansert bilde enn «leverandørene taper som regel». De taper oftest – men ikke jevnt. Den som vurderer å klage, bør se kaldt på hva anførselen faktisk gjelder: en ulovlig direkteanskaffelse eller en sviktende begrunnelse er noe ganske annet å forfølge enn en avvisnings- eller kvalifikasjonsvurdering, der det innkjøpsfaglige skjønnet gir oppdragsgiver et solid vern. For oppdragsgivere er speilbildet en konkret risikoliste: hold deg unna direkteanskaffelser, og bruk minst like mye krefter på å dokumentere og begrunne evalueringen som på å gjennomføre den. Det er ikke nødvendigvis vurderingen som feller deg – det er måten du forklarer den på.