Partene bærer egne omkostninger i anledning klagebehandlingen. For klage til klagenemnda på ulovlige direkte anskaffelser skal det betales et klagegebyr på 1 000 kroner. Dersom nemnda har kommet til at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse, skal klagegebyret tilbakebetales. For klager i øvrige saker skal det betales et klagegebyr på 8 000 kroner. Dersom nemnda har kommet til at det foreligger brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne som kan ha påvirket resultatet av konkurransen, skal klagegebyret tilbakebetales. Klagen tas ikke til behandling før klagegebyret er betalt.
Paragrafkommentar
Kommentar til § 13 - Partenes omkostninger og klagegebyr
Behandling forutsetter betalt klagegebyr
Siste punktum i § 13 oppstiller et prosessuelt vilkår: «Klagen tas ikke til behandling før klagegebyret er betalt.» Ordlyden knytter seg ikke til når klagen er inngitt, men til når den blir tatt til behandling. Bestemmelsen trekker dermed et skille mellom selve mottaket av klagen og oppstarten av den formelle saksbehandlingen i KOFA. Gebyrbetaling er en prosessforutsetning for at nemnda overhodet starter behandlingen.
Systematisk plassering
Siste punktum må leses i sammenheng med de øvrige gebyrreglene i § 13. Paragrafen fastsetter først at partene bærer egne omkostninger, deretter hvilke klagegebyr som skal betales i henholdsvis saker om ulovlige direkte anskaffelser og øvrige saker, og til slutt vilkårene for tilbakebetaling. Avslutningsvis kommer vilkåret om at klagen ikke tas til behandling før gebyret er betalt. Siste punktum fungerer dermed som håndhevingsmekanismen for hele gebyrordningen: uten betaling, ingen behandling. Bestemmelsen gir KOFA et enkelt og klart grunnlag for å la saken ligge inntil gebyrforutsetningen er oppfylt.
Innholdet i vilkåret
Det rettslige hovedpoenget er at betaling må foreligge før KOFA starter behandlingen av saken. Bestemmelsen sier derimot ikke uttrykkelig noe om hvordan manglende eller forsinket betaling skal håndteres i detalj – for eksempel om det gjelder en bestemt frist for betaling etter inngivelse, eller hvilke virkninger forsinket betaling har for andre frister i saken. Ordlyden gir heller ikke svar på om enhver saksforberedende aktivitet før betaling er rettslig utelukket, eller om det bare er den formelle «behandlingen» i forskriftens forstand som ikke kan starte. Det mest nærliggende er å forstå bestemmelsen slik at gebyrbetaling er et nødvendig vilkår for realitetsbehandling eller annen formell behandling i nemnda, men at rent administrative mottak og registrering av klagen kan skje uavhengig av betalingstidspunktet.
Praksis fra KOFA
De tilgjengelige KOFA-avgjørelsene gir begrenset selvstendig tolkningsverdi for siste punktum, men de illustrerer samstemt hvordan bestemmelsen administreres i praksis.
I KOFA 2025/0959 (Eurofins Environment Testing Norway AS) gjaldt saken materielle spørsmål om tildelingsevaluering, omgjøring og begrunnelse. Henvisningen til § 13 besto bare i en opplysning om «behandlingsstart 8. juli 2025». Kilden er ikke en drøftelse av gebyrregelen, men den viser at KOFA i praksis opererer med et særskilt tidspunkt for når klagen anses tatt til behandling – et tidspunkt som forutsetter at gebyrplikten er oppfylt.
Tilsvarende gjelder KOFA 2025/1458 (Hanso Eiendomsutvikling AS), som materielt gjaldt ulovlig avvisning i en konkurranse om arktiske stridsrasjoner. Også her brukes § 13 bare som prosessuell markør for behandlingsstart. Det fremgår at klagebehandlingen startet samme dag som klagen ble brakt inn, noe som tyder på at gebyret var betalt allerede ved inngivelsen. Saken illustrerer dermed at det ikke nødvendigvis oppstår noe tidsintervall mellom inngivelse og behandlingsstart dersom gebyret betales samtidig.
I KOFA 2025/1128 (Dr.Dropin Psykologi AS m.fl.) gjaldt saken kvalifikasjonskrav og begrunnelse for avvisning i en Helfo-konkurranse. Koblingen til § 13 er også her begrenset til en opplysning om «klagebehandlingens start». Avgjørelsen bekrefter det samme mønsteret: KOFA angir konsekvent et bestemt tidspunkt for behandlingsstart, og dette tidspunktet forutsetter oppfylt gebyrplikt.
Disse tre avgjørelsene har først og fremst verdi som samtidige praksiseksempler på at bestemmelsen faktisk håndheves slik ordlyden tilsier. De gir ikke grunnlag for mer finmasket tolkning av for eksempel konsekvensene av forsinket betaling eller forholdet mellom betalingstidspunkt og andre prosessuelle frister.
Begrensninger i kildetilfanget
Det foreligger ikke avgjørelser som drøfter tvister om for sen, mangelfull eller feil gebyrbetaling. Kildene belyser bare normaltilfellet, hvor behandlingsstart oppgis etter at gebyrforutsetningen er oppfylt. Det er derfor ikke mulig å utlede fra praksis hva som skjer dersom gebyret betales etter at en eventuell klagefrist har utløpt, eller om KOFA i slike tilfeller avviser klagen på annet grunnlag.
Praktiske vurderingstema
Dokumentasjon av betaling: Tidspunktet for når gebyret er registrert betalt, markerer når saken kan settes i gang hos KOFA. Datoen klagen ble sendt inn og datoen KOFA oppgir som start på klagebehandlingen, behøver ikke å være identiske.
Ingen behandling uten betaling: Bestemmelsen gir KOFA et klart grunnlag for å la saken ligge inntil gebyret er betalt. Klager bør derfor sørge for at betaling skjer så raskt som mulig etter inngivelse for å unngå forsinkelser.
Forholdet til tilbakebetalingsreglene: Siste punktum må ses i sammenheng med tilbakebetalingsreglene i de foregående punktumene. Gebyret skal betales uansett utfall, men tilbakebetales dersom klageren får medhold i at det foreligger brudd som kan ha påvirket resultatet (øvrige saker) eller at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse.
Tilbakebetaling ved ulovlig direkte anskaffelse
Tredje punktum oppstiller en særskilt tilbakebetalingsregel for klagegebyr i saker om ulovlige direkte anskaffelser: «Dersom nemnda har kommet til at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse, skal klagegebyret tilbakebetales.» Ordlyden knytter tilbakebetaling til to kumulative forhold. For det første må saken ligge i sporet for klage over ulovlig direkte anskaffelse, jf. annet punktum om det særskilte gebyret på 1 000 kroner. For det andre må nemnda faktisk ha «kommet til» at det «foreligger» en ulovlig direkte anskaffelse. Det er ikke tilstrekkelig at klagen reiser et slikt spørsmål, eller at nemnda konstaterer et annet anskaffelsesrettslig regelbrudd i sakskomplekset.
Forholdet til tilbakebetalingsregelen i øvrige saker
Systematisk må tredje punktum leses i sammenheng med både annet punktum og femte punktum. For UDA-saker er gebyret lavere (1 000 kroner mot 8 000 kroner), men tilbakebetaling er samtidig knyttet til en presis konstatering av akkurat ulovlig direkte anskaffelse. I «øvrige saker» etter fjerde og femte punktum er tilbakebetalingsvilkåret formulert annerledes: det er tilstrekkelig at nemnda kommer til at det foreligger et brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt i medhold av loven «som kan ha påvirket resultatet av konkurransen». Forskjellen i ordlyd viser at tredje punktum ikke kan utvides til også å omfatte andre feil enn selve den ulovlige direkte anskaffelsen. Bestemmelsen bygger dermed på et bevisst skille mellom UDA-sporet og det ordinære klagesporet.
Kravet om at nemnda har «kommet til» at det foreligger ulovlig direkte anskaffelse
Et sentralt tolkningspunkt er hva det vil si at «nemnda har kommet til» at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse. Ordlyden tilsier at tilbakebetaling forutsetter en realitetsavgjørelse hvor KOFA tar standpunkt til UDA-spørsmålet. Dersom saken avvises, trekkes, eller avgjøres på et annet grunnlag uten at nemnda tar endelig stilling til om anskaffelsen er ulovlig direkte, peker ordlyden og systematikken mot at tredje punktum ikke kommer til anvendelse.
KOFA 2020/575 (HR Prosjekt AS) illustrerer dette. Saken gjaldt en anførsel om ulovlig direkte anskaffelse, og KOFA konstaterte brudd på kravet til forsvarlig verdiberegning. Nemnda tok imidlertid ikke endelig stilling til om unnlatelsen av TED-kunngjøring faktisk utgjorde en ulovlig direkte anskaffelse. Avgjørelsen er relevant for § 13 tredje punktum fordi den viser at et underliggende eller tilgrensende regelbrudd – her mangelfull verdiberegning – ikke i seg selv utløser tilbakebetaling etter UDA-regelen. Det avgjørende er om nemnda faktisk konkluderer med at vilkårene for ulovlig direkte anskaffelse er oppfylt. Avgjørelsen inneholder ingen prinsipielt utbygget drøftelse av § 13, og tolkningsverdien er derfor begrenset til å illustrere terskelen for tilbakebetaling: konstatering av et annet regelbrudd i en UDA-sak er ikke tilstrekkelig.
Tilbakebetaling som lovbunden følge
Når realitetsavgjørelsen først foreligger, er tilbakebetalingsvurderingen i UDA-saker relativt skjematisk. Enten konstaterer nemnda ulovlig direkte anskaffelse, og da «skal» gebyret tilbakebetales, eller så gjør den det ikke. Bestemmelsen åpner etter ordlyden ikke for noen skjønnsmessig mellomløsning basert på hvor sterk klagen var, om oppdragsgiver har opptrådt kritikkverdig, eller om det er påvist andre anskaffelsesrettslige feil. Den tette koblingen mellom konstatering og tilbakebetaling understrekes også av at siste punktum gjør betaling av gebyr til prosessforutsetning for behandling av klagen; tilbakebetaling blir da den etterfølgende, lovbundne konsekvensen av at klager får medhold i akkurat UDA-spørsmålet.
Bestemmelsen regulerer bare tilbakebetaling av klagegebyret. Den endrer ikke utgangspunktet i første punktum om at partene bærer egne omkostninger ved klagebehandlingen. Selv om en klager får gebyret tilbake etter tredje punktum, gir dette ikke grunnlag for å kreve dekket egne sakskostnader etter § 13.
Praktiske vurderingstema
Er saken anlagt som UDA-klage? Tilbakebetalingsregelen i tredje punktum gjelder bare der klagen er innlevert i UDA-sporet med det tilhørende gebyret på 1 000 kroner etter annet punktum.
Har nemnda tatt endelig stilling til UDA-spørsmålet? Tilbakebetaling forutsetter at nemnda i sin avgjørelse faktisk konstaterer at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse. Avvisning, tilbaketrekking eller konstatering av andre regelbrudd uten at UDA-spørsmålet avgjøres, utløser ikke tilbakebetaling etter tredje punktum.
Er det konstatert andre regelbrudd enn ulovlig direkte anskaffelse? Slike brudd gir ikke grunnlag for tilbakebetaling etter tredje punktum, selv om de er konstatert i en sak som gjelder UDA-anførsel. Tilbakebetalingsvilkåret er knyttet til den spesifikke konklusjonen om ulovlig direkte anskaffelse.
Dekker tilbakebetalingen sakskostnader? Nei. Tredje punktum gjelder bare klagegebyret. Partene bærer egne omkostninger etter første punktum uavhengig av utfallet.
Tilbakebetaling av klagegebyr i ordinære saker
Bestemmelsens fjerde og femte punktum regulerer tilbakebetaling av klagegebyr i andre saker enn klager over ulovlige direkte anskaffelser. Ordlyden oppstiller to kumulative vilkår: Nemnda må for det første ha «kommet til at det foreligger brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne». For det andre må bruddet være av en slik karakter at det «kan ha påvirket resultatet av konkurransen». Når begge vilkårene er oppfylt, følger tilbakebetaling direkte av ordet «skal»; oppdragsgiver har ingen skjønnsmessig adgang til å la gebyret bli stående. Systematisk er dette den sentrale økonomiske konsekvensen av medhold i ordinære KOFA-saker, ettersom første punktum fastsetter at partene bærer egne omkostninger.
Forholdet til regelen for ulovlige direkte anskaffelser
Uttrykket «øvrige saker» er en restkategori i forhold til særregelen for ulovlige direkte anskaffelser i tredje punktum. I ordinære saker er det ikke tilstrekkelig at KOFA konstaterer et brudd; bruddet må i tillegg være relevant for konkurranseresultatet. Dette skiller ordningen fra regelen for ulovlige direkte anskaffelser, hvor tilbakebetaling knyttes direkte til at nemnda har kommet til at anskaffelsen var ulovlig direkte, uten et særskilt tilleggsvilkår om mulig resultatpåvirkning.
Innholdet i påvirkningsvilkåret
Den mest presise kilden til innholdet i påvirkningsvilkåret er KOFA 2022/631 (Norges Bank). Saken gjaldt blant annet manglende felles frist for endelig tilbud i en konkurranse med forhandling. KOFA uttalte uttrykkelig at de konstaterte bruddene «etter sin art kan ha påvirket resultatet av konkurransen», og brukte dette som grunnlag for tilbakebetaling av klagegebyret. Avgjørelsen er viktig fordi den ikke bare konstaterer tilbakebetaling som en slutningssetning, men knytter gebyrspørsmålet til selve innholdet i påvirkningsvilkåret. Formuleringen «etter sin art» tilsier at vurderingen ikke krever en konkret rekonstruksjon av hva utfallet ville blitt, men en vurdering av om bruddets karakter er slik at det reelt sett kunne ha hatt betydning for konkurransen.
Også KOFA 2025/64 (Rana kommune) gir direkte veiledning. Der fant KOFA brudd på likebehandlingsprinsippet fordi svar til én leverandør ikke var delt med de øvrige deltakerne. Nemnda la til grunn at bruddet «kan» ha påvirket konkurranseresultatet, og at klagegebyret derfor skulle tilbakebetales. Relevansen ligger i at saken bekrefter at terskelen ikke krever bevis for at utfallet faktisk ville blitt annerledes; det er tilstrekkelig at bruddet reelt sett kunne ha hatt betydning for konkurransen.
KOFA 2023/0975 (Mobility AS) gir en viktig nyansering. Der var poenget at det ikke kunne utelukkes at valgte leverandørs tilbud skulle vært avvist. Saken belyser at påvirkningsvilkåret kan være oppfylt også uten at KOFA fastslår hva det korrekte resultatet sikkert ville ha vært. Det er tilstrekkelig at feilen gjør konkurranseresultatet rettslig usikkert på en måte som kan ha hatt betydning for hvem som vant.
KOFA 2020/921 (AB Solutions Vest AS) bekrefter det samme mønsteret. KOFA fant to regelbrudd og la til grunn at disse kunne ha påvirket konkurransens utfall. Saken har først og fremst verdi som praktisk bekreftelse på at tilbakebetalingsregelen brukes konsekvent når KOFA kommer til et utfallsrelevant brudd, og støtter forståelsen av at «kan ha påvirket» er en reell, men ikke streng sannsynlighetsterskel.
Samlet peker disse avgjørelsene mot at terskelen er relativt lav, men ikke rent hypotetisk. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for et annet utfall, og heller ikke at KOFA foretar en full rekonstruksjon av korrekt resultat. Samtidig er det ikke nok å vise til en formell feil. Det må foreligge en faktisk og rettslig relevant mulighet for at feilen hadde betydning for konkurransen.
Avgrensning: Brudd som ikke oppfyller påvirkningsvilkåret
Praksis viser tydelig at ikke ethvert medhold utløser refusjon. KOFA 2018/118 (Forsvarsbygg) gjaldt brudd på begrunnelsesplikten, men KOFA mente at bruddet ikke kunne ha påvirket konkurranseutfallet, og gebyret ble derfor ikke refundert. Tilsvarende i KOFA 2020/636 (N3zones AS), hvor nemnda fant et begrunnelsesbrudd, men ikke et brudd ved selve evalueringen; dermed var påvirkningsvilkåret ikke oppfylt. Disse avgjørelsene er viktige avgrensningskilder: rene begrunnelses- eller prosessfeil er ikke tilstrekkelig dersom de ikke har noen reell kobling til resultatet.
Det samme gjelder KOFA 2022/487 (Stord kommune) og KOFA 2022/867 (Vadsø kommune). I begge saker konstaterte KOFA et brudd, men uten å anse det som resultatrelevant. Særlig 2022/487 illustrerer skillet mellom materielt regelbrudd og gebyrrefusjon: et feilgrep i evalueringen er ikke tilstrekkelig dersom nemnda kommer til at feilen ikke kunne ha påvirket utfallet. KOFA 2021/78 (Fronta AS) peker i samme retning; ulovlig omgjøring av evalueringen ga ikke tilbakebetaling fordi rangeringen uansett ikke ble påvirket.
Et nyttig presiserende moteksempel er KOFA 2023/0320 (Abena Norge AS). Her fant KOFA brudd på forutberegnelighetsprinsippet ved behandlingen av et minstekrav, men la samtidig til grunn at klagers tilbud sannsynligvis ville blitt avvist uansett. Saken viser at vurderingen etter § 13 ikke bare ser på om det foreligger et brudd i abstrakt forstand, men på om akkurat dette bruddet kunne hatt betydning for konkurransens resultat. Dersom klager uansett ikke kunne nå frem i konkurransen, faller tilbakebetalingskravet normalt bort.
KOFA 2025/0894 (Asplan Viak AS) illustrerer en ytterligere avgrensning: KOFA fant brudd på begrunnelsesplikten, men bruddet var reparert ved etterfølgende begrunnelse. Klagegebyret ble ikke tilbakebetalt. Avgjørelsen viser at et brudd som er rettet opp, normalt ikke anses å ha påvirket resultatet av konkurransen i § 13s forstand.
Typetilfeller i praksis
I praktisk anvendelse synes enkelte sakstyper oftere å oppfylle vilkåret enn andre:
Avvisningstilfeller. Der valgte leverandør skulle ha vært avvist, eller klager selv er urettmessig avvist, er koblingen til resultatet normalt sterk. KOFA 2024/0326 (Bærum Veivedlikeholdsmaskiner AS) illustrerer dette: valgte leverandør oppfylte ikke kvalifikasjonskravet og skulle vært avvist, og tilbakebetaling fulgte. Tilsvarende i KOFA 2020/1006 (Malermester Tom Malmberg AS), hvor et ulovlig uklart kvalifikasjonskrav lå til grunn for avvisningen av klager.
Feil ved konkurransegrunnlaget eller evalueringsmodellen. Slike feil vil ofte oppfylle vilkåret fordi de kan ha påvirket både tilbudsutforming og rangering. KOFA 2020/615 (Nordby Maskin AS) er illustrerende: et uklart tildelingskriterium gjorde konkurransen rettsstridig og måtte avlyses, noe som ga grunnlag for tilbakebetaling. KOFA 2023/1000 (Arcon Prosjekt AS) viser at manglende etterprøvbarhet i evalueringen kan gjøre det usikkert om riktig leverandør ble valgt, og at dette er tilstrekkelig for refusjon uten at KOFA trenger å fastslå hva korrekt evaluering ville gitt.
Rene begrunnelsesfeil og reparerte feil. Disse vil ofte ikke oppfylle vilkåret, jf. KOFA 2018/118, KOFA 2020/636 og KOFA 2025/0894. Begrunnelsesmangler som ikke rokker ved selve evalueringen eller rangeringen, har normalt ikke den nødvendige koblingen til konkurranseresultatet.
KOFA 2025/0570 (MDCO AS) bekrefter dette mønsteret: KOFA konstaterte mangelfull begrunnelse, men øvrige anførsler førte ikke frem, og klagegebyret ble ikke tilbakebetalt fordi feilen ikke ble ansett resultatrelevant.
Tilbakebetalingen er utfallsstyrt
Det er grunn til å understreke at § 13 knytter tilbakebetalingen til at nemnda har kommet til det relevante resultatet. Ordlyden tilsier at gebyrrefusjon ikke utløses av at klager selv hadde god grunn til å klage, eller at saken var tvilsom, men av den konklusjonen KOFA faktisk trekker i saken. Bestemmelsen er dermed utfallsstyrt, ikke innsats- eller rimelighetsstyrt.
Kildebildets karakter
Kildebildet i materialet er omfattende. En stor del av avgjørelsene har imidlertid begrenset selvstendig tolkningsverdi. Mange avgjørelser viser bare den rutinemessige slutningen om at gebyret tilbakebetales eller ikke tilbakebetales etter at realitetsspørsmålene er avgjort. De kan brukes som illustrasjoner av typetilfeller, men de sier lite om selve innholdet i § 13. For tolkningen bør det legges størst vekt på avgjørelser som uttrykkelig kobler bruddets karakter til påvirkningsvilkåret, særlig KOFA 2022/631, og dernest avgjørelser som KOFA 2025/64, KOFA 2020/921, KOFA 2023/0975 og de nevnte negative avgrensningssakene.
Praktiske vurderingstema
Er det konstatert et brudd? Tilbakebetaling forutsetter at KOFA har kommet til at det foreligger brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne.
Kan bruddet ha påvirket resultatet? Det avgjørende er om bruddet etter sin art og i den konkrete sammenhengen reelt sett kunne ha hatt betydning for hvem som vant eller hvordan konkurransen utviklet seg. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for et annet utfall.
Er bruddet av en type som typisk oppfyller vilkåret? Avvisningsfeil, feil ved tildelingskriterier og evalueringsmodeller vil normalt ha sterk kobling til resultatet. Rene begrunnelsesfeil, reparerte feil eller prosessuelle mangler uten innvirkning på rangeringen vil normalt ikke være tilstrekkelig.
Ville klager uansett ikke nådd frem? Dersom klagers tilbud uansett ville blitt avvist eller ikke kunne ha vunnet, kan påvirkningsvilkåret falle bort selv om det foreligger et brudd.
Er bruddet reparert? Et brudd som er rettet opp, for eksempel ved etterfølgende begrunnelse, vil normalt ikke anses å ha påvirket resultatet.
Vilkåret «kan ha påvirket resultatet»
Femte punktum oppstiller et særskilt materielt vilkår for tilbakebetaling av klagegebyr i ordinære saker: KOFA må ha kommet til at det foreligger et brudd på anskaffelsesregelverket som kan ha påvirket resultatet av konkurransen. Ordlyden avgrenser refusjonsretten mot to ytterpunkter. For det første er det ikke tilstrekkelig at klager får påvist et hvilket som helst regelbrudd. For det andre kreves det heller ikke at KOFA fastslår at utfallet faktisk ble et annet. Uttrykket «kan ha påvirket» peker etter sin ordlyd mot en konkret mulighetsvurdering: bruddet må ha hatt en reell potensiell betydning for konkurransens utfall.
Systematisk plassering
Vilkåret må leses i sammenheng med resten av § 13. Første punktum slår fast hovedregelen om at partene bærer egne omkostninger. Deretter skiller bestemmelsen mellom klager over ulovlige direkte anskaffelser og «øvrige saker». I saker om ulovlig direkte anskaffelse knyttes tilbakebetaling etter tredje punktum utelukkende til konklusjonen om at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse – uten noe tilleggsvilkår om resultatpåvirkning. I ordinære saker har forskriften derimot valgt et kvalifisert vilkår: ikke bare må det foreligge et brudd, men bruddet må være av en slik karakter at det kan ha påvirket resultatet. Denne forskjellen viser at refusjonsregelen i ordinære saker er forbeholdt materielt relevante feil, ikke rene formalfeil uten mulig utslagskraft.
Kjerneområdet: feil i evalueringen
KOFA-praksis trekker en nokså klar grense mellom brudd som griper inn i konkurransens substans, og brudd som er uten betydning for utfallet. I KOFA 2020/911 Netlife Design AS fant nemnda at tildelingsevalueringen bygget på utenforliggende hensyn, og la til grunn at feilen kunne ha påvirket utfallet av konkurransen. Klagegebyret ble tilbakebetalt. Saken illustrerer kjerneområdet for bestemmelsen: feil i evalueringen av tilbudene vil ofte nettopp være feil som kan endre rangeringen eller tildelingsbeslutningen, og slike feil oppfyller normalt påvirkningsvilkåret.
Tilsvarende i KOFA 2017/342 Trondheim kommune, hvor evalueringen bygget på udokumentert informasjon fra befaring i strid med etterprøvbarhetskravet. Også der ble bruddet ansett å kunne ha påvirket resultatet, og gebyret ble tilbakebetalt. Avgjørelsen er noe mer konkret enn Netlife Design, men den underbygger at dokumentasjons- og etterprøvbarhetsfeil i evalueringen ofte faller innenfor refusjonsregelen når de knytter seg til selve bedømmelsen av tilbudene.
Påvirkning av deltakerkretsen og avlysningsplikt
Praksis viser at «resultatet av konkurransen» ikke er begrenset til den endelige poengsummen eller rangeringen mellom allerede innleverte tilbud. I KOFA 2017/180 Brakar AS fant nemnda flere kunngjøringsfeil i rammeavtalekonkurranser og uttalte at feilen kunne ha hatt betydning for deltakelsen i konkurransene. Gebyret ble derfor tilbakebetalt. Saken er sentral fordi den viser at påvirkningsvurderingen også omfatter hvem som faktisk fikk anledning til å delta, ikke bare hvordan innkomne tilbud ble evaluert. En feil som kan ha påvirket kretsen av leverandører, kan altså være tilstrekkelig selv om det ikke er mulig å påvise nøyaktig hvordan rangeringen ellers ville blitt.
Det samme mønsteret finnes i KOFA 2018/467 Vest-Agder fylkeskommune, hvor et uklart prisskjema innebar brudd på klarhetskravet og utløste avlysningsplikt. At konkurransen skulle ha vært avlyst, gjorde at bruddet kunne ha påvirket resultatet, og gebyret ble tilbakebetalt. Tolkningsverdien her ligger særlig i at et brudd kan oppfylle vilkåret også når påvirkningen består i at konkurransen ikke lovlig kunne vært gjennomført til tildeling – ikke bare i at en annen leverandør kunne ha vunnet.
Brudd uten mulig utslagskraft
Motsatsen er tydelig i avgjørelser der KOFA riktignok konstaterer et regelbrudd, men finner at bruddet ikke hadde slik mulig utslagskraft. I KOFA 2020/707 Ahlsell Norge AS konstaterte nemnda et brudd på likebehandlingsprinsippet, men la til grunn at bruddet ikke hadde betydning for utfallet. Klagegebyret ble derfor ikke tilbakebetalt. Saken er viktig nettopp fordi den viser at refusjonsregelen ikke fungerer som en automatisk «premie» for enhver medholdskonklusjon; det er påvirkningsvilkåret som er avgjørende.
På samme måte i KOFA 2017/149 Skånland kommune: KOFA fant brudd på begrunnelsesplikten, men ikke et brudd som kunne ha påvirket konkurransens utfall. Begrunnelsesmangler vil ofte være typetilfellet på feil som kan være kritikkverdige, men som normalt ikke endrer hvem som skulle delta, hvordan tilbudene skulle bedømmes eller hvem som skulle tildeles kontrakten.
I KOFA 2024/1936 Aquapartner AS fant nemnda brudd på taushetsplikten, men dette ga ikke grunnlag for tilbakebetaling av klagegebyret. Saken er særlig relevant som et negativt eksempel: bruddet gjaldt ikke forhold som kunne påvirke konkurranseresultatet. I tillegg avviste KOFA en anførsel om heving/avlysning etter kontraktsinngåelse som utenfor nemndas kompetanse. Det understreker at refusjonsvurderingen etter § 13 knytter seg til de brudd KOFA faktisk kan prøve innenfor saken; forhold utenfor kompetansen kan ikke bære en gebyrrefusjon.
I KOFA 2019/354 Stavanger kommune konstaterte nemnda brudd på plikten til forsvarlig verdiberegning, men la til grunn at bruddet ikke utløste avlysningsplikt og at øvrige anførsler ikke førte frem. Klagegebyret ble ikke tilbakebetalt. Saken illustrerer at et formelt regelbrudd som ikke har konsekvenser for konkurransens gjennomføring eller utfall, faller utenfor refusjonsregelen.
Klagers egen posisjon – den kontrafaktiske vurderingen
Et viktig nyansepunkt følger av KOFA 2023/320 Sykehusinnkjøp HF. Der forelå det et påvist brudd, men KOFA la samtidig til grunn at klagers tilbud sannsynligvis uansett ville blitt avvist. Nemnda kom derfor til at bruddet ikke kunne ha påvirket resultatet i § 13s forstand. Saken har god praktisk verdi fordi den viser at påvirkningsvurderingen er kontrafaktisk og partsnær: selv et reelt regelbrudd gir ikke refusjon dersom klager ikke kunne ha oppnådd et annet konkurranseresultat. Dette setter en grense mot mer abstrakte eller prinsipielle feilpåpekninger.
Obligatorisk tilbakebetaling når vilkåret er oppfylt
Ordlyden «skal klagegebyret tilbakebetales» innebærer at når vilkåret først er oppfylt, er tilbakebetaling obligatorisk. Praksis gir støtte for at det er tilstrekkelig at ett av de konstaterte bruddene kan ha påvirket resultatet. I KOFA 2017/180 Brakar AS var det flere anførsler, og ikke alle ble realitetsbehandlet, men tilbakebetaling fulgte fordi minst ett påvist brudd hadde slik mulig betydning. Bestemmelsen åpner dermed ikke for noen skjønnsmessig delvis refusjon; vurderingen er i praksis terskelbasert.
Praktiske vurderingstema
Feil i evalueringen – særlig bruk av utenforliggende hensyn eller manglende etterprøvbar dokumentasjon – vil ofte oppfylle vilkåret fordi de direkte kan endre rangeringen, jf. KOFA 2020/911 og KOFA 2017/342.
Feil i kunngjøring eller konkurransegrunnlag kan oppfylle vilkåret dersom de kan ha påvirket deltakelsen eller innebærer at konkurransen måtte vært avlyst, jf. KOFA 2017/180 og KOFA 2018/467.
Formelle eller sideordnede brudd vil derimot ofte falle utenfor dersom de ikke kan knyttes til utfallet, jf. KOFA 2017/149 om begrunnelse, KOFA 2024/1936 om taushetsplikt, KOFA 2020/707 om et likebehandlingsbrudd uten utslagskraft og KOFA 2019/354 om verdiberegning uten avlysningsplikt.
Klagers egen posisjon er relevant: dersom klagers tilbud uansett ikke kunne føre frem, taler det mot refusjon, jf. KOFA 2023/320.
Vurderingen er terskelbasert: det kreves en reell mulighet for at bruddet fikk betydning for konkurransens deltakelse, lovlige gjennomføring eller tildelingsutfall. Det er ikke nødvendig å bevise at et annet resultat faktisk ville inntrådt, men det er heller ikke tilstrekkelig at KOFA har funnet et regelbrudd av enhver art.
Ingen tilbakebetaling uten mulig resultatpåvirkning
I ordinære klagesaker oppstiller § 13 fjerde og femte punktum to kumulative vilkår for tilbakebetaling av klagegebyret: Det må foreligge (i) brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne, og (ii) bruddet må være av en slik karakter at det «kan ha påvirket resultatet av konkurransen». Noteankeret gjelder den negative siden av denne regelen: Dersom KOFA konstaterer et regelbrudd, men samtidig kommer til at feilen ikke kunne ha betydning for konkurransens utfall, skal gebyret ikke refunderes.
Ordlyden og terskelen
Ordlyden trekker et bevisst skille mellom selve bruddskonstatering og spørsmålet om bruddet har hatt potensial for å påvirke resultatet. Uttrykket «kan ha påvirket» peker mot et mulighetskrav: Det er ikke nødvendig å sannsynliggjøre at resultatet faktisk ville blitt et annet. Samtidig faller helt resultatnøytrale feil – rent formelle mangler uten reell betydning for tildelingen, eller feil som er reparert underveis – utenfor refusjonsregelen. Det avgjørende vurderingstemaet er om den påviste feilen, vurdert konkret, hadde et reelt potensial for å påvirke rangeringen av tilbud, valget av leverandør eller andre forhold med faktisk betydning for konkurranseutfallet.
Systematisk understrekes dette av at § 13 oppstiller en annen refusjonsregel for klager over ulovlige direkte anskaffelser. I slike saker knyttes tilbakebetaling utelukkende til at nemnda har kommet til at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse, uten noe tilleggsvilkår om resultatpåvirkning. At lovgiver i ordinære konkurransesaker bevisst har valgt en snevrere refusjonsregel, bekrefter at ikke ethvert påvist brudd utløser tilbakebetaling.
Illustrasjon fra KOFA-praksis
KOFA 2025/1440 (Oslo kommune bydel 12 Alna) er den mest direkte kilden til denne avgrensningen. Saken gjaldt brudd på begrunnelsesplikten. Nemnda konstaterte at oppdragsgiver hadde gitt en mangelfull begrunnelse, men la til grunn at mangelen var rettet gjennom to etterfølgende begrunnelser. Konsekvensen var at klager ikke fikk tilbake klagegebyret. Tolkningsverdien ligger i skillet mellom bruddskonstatering og refusjonsvilkår: Et brudd er ikke tilstrekkelig i seg selv dersom feilen senere er rettet på en måte som gjør at den ikke lenger kan anses å ha påvirket konkurranseresultatet. Avgjørelsen viser at innvirkningsvurderingen etter § 13 er selvstendig; den følger ikke automatisk av at KOFA har gitt klager medhold på ett punkt. Kilden må likevel brukes med den begrensning at den gjelder en konkret situasjon der mangelfull begrunnelse ble reparert i ettertid. Den sier derfor mest om etterfølgende retting og mindre om andre typer feil, for eksempel feil i evaluering eller kvalifikasjonsvurdering.
KOFA 2024/0984 (Byggmester Markhus AS) trekker i samme retning. Der konstaterte nemnda et evalueringsbrudd, men kom til at feilen ikke hadde påvirket utfallet av konkurransen. Gebyret ble derfor ikke tilbakebetalt. Saken er nyttig som illustrasjon av at også materielle feil i konkurransegjennomføringen kan være utilstrekkelige for refusjon dersom de er uten betydning for resultatet. Tolkningsverdien er likevel begrenset, ettersom kilden primært er en konkret anvendelse av regelen uten prinsipiell drøftelse av terskelen.
Samlet viser disse avgjørelsene at refusjon i ordinære saker etter § 13 forutsetter mer enn en formell feilkonstatering. Bruddet må gjelde forhold som kunne spille inn på tildelingen eller konkurransens utfall. Har feilen blitt reparert underveis, eller gjelder den et forhold som uansett ikke kunne endret resultatet, taler det mot tilbakebetaling. Motsatt er det ikke nødvendig å påvise at resultatet faktisk ville blitt et annet; det sentrale er om bruddet hadde et reelt potensial for slik påvirkning.
Praktiske vurderingstema
Mulighetskrav, ikke sannsynlighetskrav: Ordlyden «kan ha påvirket» innebærer at det er tilstrekkelig at bruddet hadde et reelt potensial for å påvirke resultatet. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at utfallet faktisk ville blitt et annet.
Etterfølgende retting: Dersom oppdragsgiver har rettet feilen underveis – for eksempel ved å gi en ny og fullstendig begrunnelse – kan dette medføre at bruddet ikke lenger anses å ha hatt innvirkningspotensial, jf. KOFA 2025/1440.
Materielle feil uten resultatbetydning: Også feil i selve evalueringen kan falle utenfor refusjonsregelen dersom feilen ikke hadde betydning for rangeringen, jf. KOFA 2024/0984.
Skillet mot ulovlige direkte anskaffelser: For klager over ulovlige direkte anskaffelser gjelder en annen og videre refusjonsregel uten innvirkningsvilkår. Innvirkningskravet er særegent for ordinære klagesaker.
Begrenset kildetilfang: De tilgjengelige kildene viser klart den negative hovedregelen – ingen tilbakebetaling når bruddet ikke kan ha påvirket resultatet – men gir begrenset grunnlag for finere grensedragninger mellom ulike typer feil eller for en mer detaljert norm om hvor sannsynlig påvirkning må være.
Paragrafkommentar
Kommentar til § 13 - Partenes omkostninger og klagegebyr
Behandling forutsetter betalt klagegebyr
Siste punktum i § 13 oppstiller et prosessuelt vilkår: «Klagen tas ikke til behandling før klagegebyret er betalt.» Ordlyden knytter seg ikke til når klagen er inngitt, men til når den blir tatt til behandling. Bestemmelsen trekker dermed et skille mellom selve mottaket av klagen og oppstarten av den formelle saksbehandlingen i KOFA. Gebyrbetaling er en prosessforutsetning for at nemnda overhodet starter behandlingen.
Systematisk plassering
Siste punktum må leses i sammenheng med de øvrige gebyrreglene i § 13. Paragrafen fastsetter først at partene bærer egne omkostninger, deretter hvilke klagegebyr som skal betales i henholdsvis saker om ulovlige direkte anskaffelser og øvrige saker, og til slutt vilkårene for tilbakebetaling. Avslutningsvis kommer vilkåret om at klagen ikke tas til behandling før gebyret er betalt. Siste punktum fungerer dermed som håndhevingsmekanismen for hele gebyrordningen: uten betaling, ingen behandling. Bestemmelsen gir KOFA et enkelt og klart grunnlag for å la saken ligge inntil gebyrforutsetningen er oppfylt.
Innholdet i vilkåret
Det rettslige hovedpoenget er at betaling må foreligge før KOFA starter behandlingen av saken. Bestemmelsen sier derimot ikke uttrykkelig noe om hvordan manglende eller forsinket betaling skal håndteres i detalj – for eksempel om det gjelder en bestemt frist for betaling etter inngivelse, eller hvilke virkninger forsinket betaling har for andre frister i saken. Ordlyden gir heller ikke svar på om enhver saksforberedende aktivitet før betaling er rettslig utelukket, eller om det bare er den formelle «behandlingen» i forskriftens forstand som ikke kan starte. Det mest nærliggende er å forstå bestemmelsen slik at gebyrbetaling er et nødvendig vilkår for realitetsbehandling eller annen formell behandling i nemnda, men at rent administrative mottak og registrering av klagen kan skje uavhengig av betalingstidspunktet.
Praksis fra KOFA
De tilgjengelige KOFA-avgjørelsene gir begrenset selvstendig tolkningsverdi for siste punktum, men de illustrerer samstemt hvordan bestemmelsen administreres i praksis.
I KOFA 2025/0959 (Eurofins Environment Testing Norway AS) gjaldt saken materielle spørsmål om tildelingsevaluering, omgjøring og begrunnelse. Henvisningen til § 13 besto bare i en opplysning om «behandlingsstart 8. juli 2025». Kilden er ikke en drøftelse av gebyrregelen, men den viser at KOFA i praksis opererer med et særskilt tidspunkt for når klagen anses tatt til behandling – et tidspunkt som forutsetter at gebyrplikten er oppfylt.
Tilsvarende gjelder KOFA 2025/1458 (Hanso Eiendomsutvikling AS), som materielt gjaldt ulovlig avvisning i en konkurranse om arktiske stridsrasjoner. Også her brukes § 13 bare som prosessuell markør for behandlingsstart. Det fremgår at klagebehandlingen startet samme dag som klagen ble brakt inn, noe som tyder på at gebyret var betalt allerede ved inngivelsen. Saken illustrerer dermed at det ikke nødvendigvis oppstår noe tidsintervall mellom inngivelse og behandlingsstart dersom gebyret betales samtidig.
I KOFA 2025/1128 (Dr.Dropin Psykologi AS m.fl.) gjaldt saken kvalifikasjonskrav og begrunnelse for avvisning i en Helfo-konkurranse. Koblingen til § 13 er også her begrenset til en opplysning om «klagebehandlingens start». Avgjørelsen bekrefter det samme mønsteret: KOFA angir konsekvent et bestemt tidspunkt for behandlingsstart, og dette tidspunktet forutsetter oppfylt gebyrplikt.
Disse tre avgjørelsene har først og fremst verdi som samtidige praksiseksempler på at bestemmelsen faktisk håndheves slik ordlyden tilsier. De gir ikke grunnlag for mer finmasket tolkning av for eksempel konsekvensene av forsinket betaling eller forholdet mellom betalingstidspunkt og andre prosessuelle frister.
Begrensninger i kildetilfanget
Det foreligger ikke avgjørelser som drøfter tvister om for sen, mangelfull eller feil gebyrbetaling. Kildene belyser bare normaltilfellet, hvor behandlingsstart oppgis etter at gebyrforutsetningen er oppfylt. Det er derfor ikke mulig å utlede fra praksis hva som skjer dersom gebyret betales etter at en eventuell klagefrist har utløpt, eller om KOFA i slike tilfeller avviser klagen på annet grunnlag.
Praktiske vurderingstema
Tilbakebetaling ved ulovlig direkte anskaffelse
Tredje punktum oppstiller en særskilt tilbakebetalingsregel for klagegebyr i saker om ulovlige direkte anskaffelser: «Dersom nemnda har kommet til at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse, skal klagegebyret tilbakebetales.» Ordlyden knytter tilbakebetaling til to kumulative forhold. For det første må saken ligge i sporet for klage over ulovlig direkte anskaffelse, jf. annet punktum om det særskilte gebyret på 1 000 kroner. For det andre må nemnda faktisk ha «kommet til» at det «foreligger» en ulovlig direkte anskaffelse. Det er ikke tilstrekkelig at klagen reiser et slikt spørsmål, eller at nemnda konstaterer et annet anskaffelsesrettslig regelbrudd i sakskomplekset.
Forholdet til tilbakebetalingsregelen i øvrige saker
Systematisk må tredje punktum leses i sammenheng med både annet punktum og femte punktum. For UDA-saker er gebyret lavere (1 000 kroner mot 8 000 kroner), men tilbakebetaling er samtidig knyttet til en presis konstatering av akkurat ulovlig direkte anskaffelse. I «øvrige saker» etter fjerde og femte punktum er tilbakebetalingsvilkåret formulert annerledes: det er tilstrekkelig at nemnda kommer til at det foreligger et brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt i medhold av loven «som kan ha påvirket resultatet av konkurransen». Forskjellen i ordlyd viser at tredje punktum ikke kan utvides til også å omfatte andre feil enn selve den ulovlige direkte anskaffelsen. Bestemmelsen bygger dermed på et bevisst skille mellom UDA-sporet og det ordinære klagesporet.
Kravet om at nemnda har «kommet til» at det foreligger ulovlig direkte anskaffelse
Et sentralt tolkningspunkt er hva det vil si at «nemnda har kommet til» at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse. Ordlyden tilsier at tilbakebetaling forutsetter en realitetsavgjørelse hvor KOFA tar standpunkt til UDA-spørsmålet. Dersom saken avvises, trekkes, eller avgjøres på et annet grunnlag uten at nemnda tar endelig stilling til om anskaffelsen er ulovlig direkte, peker ordlyden og systematikken mot at tredje punktum ikke kommer til anvendelse.
KOFA 2020/575 (HR Prosjekt AS) illustrerer dette. Saken gjaldt en anførsel om ulovlig direkte anskaffelse, og KOFA konstaterte brudd på kravet til forsvarlig verdiberegning. Nemnda tok imidlertid ikke endelig stilling til om unnlatelsen av TED-kunngjøring faktisk utgjorde en ulovlig direkte anskaffelse. Avgjørelsen er relevant for § 13 tredje punktum fordi den viser at et underliggende eller tilgrensende regelbrudd – her mangelfull verdiberegning – ikke i seg selv utløser tilbakebetaling etter UDA-regelen. Det avgjørende er om nemnda faktisk konkluderer med at vilkårene for ulovlig direkte anskaffelse er oppfylt. Avgjørelsen inneholder ingen prinsipielt utbygget drøftelse av § 13, og tolkningsverdien er derfor begrenset til å illustrere terskelen for tilbakebetaling: konstatering av et annet regelbrudd i en UDA-sak er ikke tilstrekkelig.
Tilbakebetaling som lovbunden følge
Når realitetsavgjørelsen først foreligger, er tilbakebetalingsvurderingen i UDA-saker relativt skjematisk. Enten konstaterer nemnda ulovlig direkte anskaffelse, og da «skal» gebyret tilbakebetales, eller så gjør den det ikke. Bestemmelsen åpner etter ordlyden ikke for noen skjønnsmessig mellomløsning basert på hvor sterk klagen var, om oppdragsgiver har opptrådt kritikkverdig, eller om det er påvist andre anskaffelsesrettslige feil. Den tette koblingen mellom konstatering og tilbakebetaling understrekes også av at siste punktum gjør betaling av gebyr til prosessforutsetning for behandling av klagen; tilbakebetaling blir da den etterfølgende, lovbundne konsekvensen av at klager får medhold i akkurat UDA-spørsmålet.
Bestemmelsen regulerer bare tilbakebetaling av klagegebyret. Den endrer ikke utgangspunktet i første punktum om at partene bærer egne omkostninger ved klagebehandlingen. Selv om en klager får gebyret tilbake etter tredje punktum, gir dette ikke grunnlag for å kreve dekket egne sakskostnader etter § 13.
Praktiske vurderingstema
Tilbakebetaling av klagegebyr i ordinære saker
Bestemmelsens fjerde og femte punktum regulerer tilbakebetaling av klagegebyr i andre saker enn klager over ulovlige direkte anskaffelser. Ordlyden oppstiller to kumulative vilkår: Nemnda må for det første ha «kommet til at det foreligger brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne». For det andre må bruddet være av en slik karakter at det «kan ha påvirket resultatet av konkurransen». Når begge vilkårene er oppfylt, følger tilbakebetaling direkte av ordet «skal»; oppdragsgiver har ingen skjønnsmessig adgang til å la gebyret bli stående. Systematisk er dette den sentrale økonomiske konsekvensen av medhold i ordinære KOFA-saker, ettersom første punktum fastsetter at partene bærer egne omkostninger.
Forholdet til regelen for ulovlige direkte anskaffelser
Uttrykket «øvrige saker» er en restkategori i forhold til særregelen for ulovlige direkte anskaffelser i tredje punktum. I ordinære saker er det ikke tilstrekkelig at KOFA konstaterer et brudd; bruddet må i tillegg være relevant for konkurranseresultatet. Dette skiller ordningen fra regelen for ulovlige direkte anskaffelser, hvor tilbakebetaling knyttes direkte til at nemnda har kommet til at anskaffelsen var ulovlig direkte, uten et særskilt tilleggsvilkår om mulig resultatpåvirkning.
Innholdet i påvirkningsvilkåret
Den mest presise kilden til innholdet i påvirkningsvilkåret er KOFA 2022/631 (Norges Bank). Saken gjaldt blant annet manglende felles frist for endelig tilbud i en konkurranse med forhandling. KOFA uttalte uttrykkelig at de konstaterte bruddene «etter sin art kan ha påvirket resultatet av konkurransen», og brukte dette som grunnlag for tilbakebetaling av klagegebyret. Avgjørelsen er viktig fordi den ikke bare konstaterer tilbakebetaling som en slutningssetning, men knytter gebyrspørsmålet til selve innholdet i påvirkningsvilkåret. Formuleringen «etter sin art» tilsier at vurderingen ikke krever en konkret rekonstruksjon av hva utfallet ville blitt, men en vurdering av om bruddets karakter er slik at det reelt sett kunne ha hatt betydning for konkurransen.
Også KOFA 2025/64 (Rana kommune) gir direkte veiledning. Der fant KOFA brudd på likebehandlingsprinsippet fordi svar til én leverandør ikke var delt med de øvrige deltakerne. Nemnda la til grunn at bruddet «kan» ha påvirket konkurranseresultatet, og at klagegebyret derfor skulle tilbakebetales. Relevansen ligger i at saken bekrefter at terskelen ikke krever bevis for at utfallet faktisk ville blitt annerledes; det er tilstrekkelig at bruddet reelt sett kunne ha hatt betydning for konkurransen.
KOFA 2023/0975 (Mobility AS) gir en viktig nyansering. Der var poenget at det ikke kunne utelukkes at valgte leverandørs tilbud skulle vært avvist. Saken belyser at påvirkningsvilkåret kan være oppfylt også uten at KOFA fastslår hva det korrekte resultatet sikkert ville ha vært. Det er tilstrekkelig at feilen gjør konkurranseresultatet rettslig usikkert på en måte som kan ha hatt betydning for hvem som vant.
KOFA 2020/921 (AB Solutions Vest AS) bekrefter det samme mønsteret. KOFA fant to regelbrudd og la til grunn at disse kunne ha påvirket konkurransens utfall. Saken har først og fremst verdi som praktisk bekreftelse på at tilbakebetalingsregelen brukes konsekvent når KOFA kommer til et utfallsrelevant brudd, og støtter forståelsen av at «kan ha påvirket» er en reell, men ikke streng sannsynlighetsterskel.
Samlet peker disse avgjørelsene mot at terskelen er relativt lav, men ikke rent hypotetisk. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for et annet utfall, og heller ikke at KOFA foretar en full rekonstruksjon av korrekt resultat. Samtidig er det ikke nok å vise til en formell feil. Det må foreligge en faktisk og rettslig relevant mulighet for at feilen hadde betydning for konkurransen.
Avgrensning: Brudd som ikke oppfyller påvirkningsvilkåret
Praksis viser tydelig at ikke ethvert medhold utløser refusjon. KOFA 2018/118 (Forsvarsbygg) gjaldt brudd på begrunnelsesplikten, men KOFA mente at bruddet ikke kunne ha påvirket konkurranseutfallet, og gebyret ble derfor ikke refundert. Tilsvarende i KOFA 2020/636 (N3zones AS), hvor nemnda fant et begrunnelsesbrudd, men ikke et brudd ved selve evalueringen; dermed var påvirkningsvilkåret ikke oppfylt. Disse avgjørelsene er viktige avgrensningskilder: rene begrunnelses- eller prosessfeil er ikke tilstrekkelig dersom de ikke har noen reell kobling til resultatet.
Det samme gjelder KOFA 2022/487 (Stord kommune) og KOFA 2022/867 (Vadsø kommune). I begge saker konstaterte KOFA et brudd, men uten å anse det som resultatrelevant. Særlig 2022/487 illustrerer skillet mellom materielt regelbrudd og gebyrrefusjon: et feilgrep i evalueringen er ikke tilstrekkelig dersom nemnda kommer til at feilen ikke kunne ha påvirket utfallet. KOFA 2021/78 (Fronta AS) peker i samme retning; ulovlig omgjøring av evalueringen ga ikke tilbakebetaling fordi rangeringen uansett ikke ble påvirket.
Et nyttig presiserende moteksempel er KOFA 2023/0320 (Abena Norge AS). Her fant KOFA brudd på forutberegnelighetsprinsippet ved behandlingen av et minstekrav, men la samtidig til grunn at klagers tilbud sannsynligvis ville blitt avvist uansett. Saken viser at vurderingen etter § 13 ikke bare ser på om det foreligger et brudd i abstrakt forstand, men på om akkurat dette bruddet kunne hatt betydning for konkurransens resultat. Dersom klager uansett ikke kunne nå frem i konkurransen, faller tilbakebetalingskravet normalt bort.
KOFA 2025/0894 (Asplan Viak AS) illustrerer en ytterligere avgrensning: KOFA fant brudd på begrunnelsesplikten, men bruddet var reparert ved etterfølgende begrunnelse. Klagegebyret ble ikke tilbakebetalt. Avgjørelsen viser at et brudd som er rettet opp, normalt ikke anses å ha påvirket resultatet av konkurransen i § 13s forstand.
Typetilfeller i praksis
I praktisk anvendelse synes enkelte sakstyper oftere å oppfylle vilkåret enn andre:
Avvisningstilfeller. Der valgte leverandør skulle ha vært avvist, eller klager selv er urettmessig avvist, er koblingen til resultatet normalt sterk. KOFA 2024/0326 (Bærum Veivedlikeholdsmaskiner AS) illustrerer dette: valgte leverandør oppfylte ikke kvalifikasjonskravet og skulle vært avvist, og tilbakebetaling fulgte. Tilsvarende i KOFA 2020/1006 (Malermester Tom Malmberg AS), hvor et ulovlig uklart kvalifikasjonskrav lå til grunn for avvisningen av klager.
Feil ved konkurransegrunnlaget eller evalueringsmodellen. Slike feil vil ofte oppfylle vilkåret fordi de kan ha påvirket både tilbudsutforming og rangering. KOFA 2020/615 (Nordby Maskin AS) er illustrerende: et uklart tildelingskriterium gjorde konkurransen rettsstridig og måtte avlyses, noe som ga grunnlag for tilbakebetaling. KOFA 2023/1000 (Arcon Prosjekt AS) viser at manglende etterprøvbarhet i evalueringen kan gjøre det usikkert om riktig leverandør ble valgt, og at dette er tilstrekkelig for refusjon uten at KOFA trenger å fastslå hva korrekt evaluering ville gitt.
Rene begrunnelsesfeil og reparerte feil. Disse vil ofte ikke oppfylle vilkåret, jf. KOFA 2018/118, KOFA 2020/636 og KOFA 2025/0894. Begrunnelsesmangler som ikke rokker ved selve evalueringen eller rangeringen, har normalt ikke den nødvendige koblingen til konkurranseresultatet.
KOFA 2025/0570 (MDCO AS) bekrefter dette mønsteret: KOFA konstaterte mangelfull begrunnelse, men øvrige anførsler førte ikke frem, og klagegebyret ble ikke tilbakebetalt fordi feilen ikke ble ansett resultatrelevant.
Tilbakebetalingen er utfallsstyrt
Det er grunn til å understreke at § 13 knytter tilbakebetalingen til at nemnda har kommet til det relevante resultatet. Ordlyden tilsier at gebyrrefusjon ikke utløses av at klager selv hadde god grunn til å klage, eller at saken var tvilsom, men av den konklusjonen KOFA faktisk trekker i saken. Bestemmelsen er dermed utfallsstyrt, ikke innsats- eller rimelighetsstyrt.
Kildebildets karakter
Kildebildet i materialet er omfattende. En stor del av avgjørelsene har imidlertid begrenset selvstendig tolkningsverdi. Mange avgjørelser viser bare den rutinemessige slutningen om at gebyret tilbakebetales eller ikke tilbakebetales etter at realitetsspørsmålene er avgjort. De kan brukes som illustrasjoner av typetilfeller, men de sier lite om selve innholdet i § 13. For tolkningen bør det legges størst vekt på avgjørelser som uttrykkelig kobler bruddets karakter til påvirkningsvilkåret, særlig KOFA 2022/631, og dernest avgjørelser som KOFA 2025/64, KOFA 2020/921, KOFA 2023/0975 og de nevnte negative avgrensningssakene.
Praktiske vurderingstema
Vilkåret «kan ha påvirket resultatet»
Femte punktum oppstiller et særskilt materielt vilkår for tilbakebetaling av klagegebyr i ordinære saker: KOFA må ha kommet til at det foreligger et brudd på anskaffelsesregelverket som kan ha påvirket resultatet av konkurransen. Ordlyden avgrenser refusjonsretten mot to ytterpunkter. For det første er det ikke tilstrekkelig at klager får påvist et hvilket som helst regelbrudd. For det andre kreves det heller ikke at KOFA fastslår at utfallet faktisk ble et annet. Uttrykket «kan ha påvirket» peker etter sin ordlyd mot en konkret mulighetsvurdering: bruddet må ha hatt en reell potensiell betydning for konkurransens utfall.
Systematisk plassering
Vilkåret må leses i sammenheng med resten av § 13. Første punktum slår fast hovedregelen om at partene bærer egne omkostninger. Deretter skiller bestemmelsen mellom klager over ulovlige direkte anskaffelser og «øvrige saker». I saker om ulovlig direkte anskaffelse knyttes tilbakebetaling etter tredje punktum utelukkende til konklusjonen om at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse – uten noe tilleggsvilkår om resultatpåvirkning. I ordinære saker har forskriften derimot valgt et kvalifisert vilkår: ikke bare må det foreligge et brudd, men bruddet må være av en slik karakter at det kan ha påvirket resultatet. Denne forskjellen viser at refusjonsregelen i ordinære saker er forbeholdt materielt relevante feil, ikke rene formalfeil uten mulig utslagskraft.
Kjerneområdet: feil i evalueringen
KOFA-praksis trekker en nokså klar grense mellom brudd som griper inn i konkurransens substans, og brudd som er uten betydning for utfallet. I KOFA 2020/911 Netlife Design AS fant nemnda at tildelingsevalueringen bygget på utenforliggende hensyn, og la til grunn at feilen kunne ha påvirket utfallet av konkurransen. Klagegebyret ble tilbakebetalt. Saken illustrerer kjerneområdet for bestemmelsen: feil i evalueringen av tilbudene vil ofte nettopp være feil som kan endre rangeringen eller tildelingsbeslutningen, og slike feil oppfyller normalt påvirkningsvilkåret.
Tilsvarende i KOFA 2017/342 Trondheim kommune, hvor evalueringen bygget på udokumentert informasjon fra befaring i strid med etterprøvbarhetskravet. Også der ble bruddet ansett å kunne ha påvirket resultatet, og gebyret ble tilbakebetalt. Avgjørelsen er noe mer konkret enn Netlife Design, men den underbygger at dokumentasjons- og etterprøvbarhetsfeil i evalueringen ofte faller innenfor refusjonsregelen når de knytter seg til selve bedømmelsen av tilbudene.
Påvirkning av deltakerkretsen og avlysningsplikt
Praksis viser at «resultatet av konkurransen» ikke er begrenset til den endelige poengsummen eller rangeringen mellom allerede innleverte tilbud. I KOFA 2017/180 Brakar AS fant nemnda flere kunngjøringsfeil i rammeavtalekonkurranser og uttalte at feilen kunne ha hatt betydning for deltakelsen i konkurransene. Gebyret ble derfor tilbakebetalt. Saken er sentral fordi den viser at påvirkningsvurderingen også omfatter hvem som faktisk fikk anledning til å delta, ikke bare hvordan innkomne tilbud ble evaluert. En feil som kan ha påvirket kretsen av leverandører, kan altså være tilstrekkelig selv om det ikke er mulig å påvise nøyaktig hvordan rangeringen ellers ville blitt.
Det samme mønsteret finnes i KOFA 2018/467 Vest-Agder fylkeskommune, hvor et uklart prisskjema innebar brudd på klarhetskravet og utløste avlysningsplikt. At konkurransen skulle ha vært avlyst, gjorde at bruddet kunne ha påvirket resultatet, og gebyret ble tilbakebetalt. Tolkningsverdien her ligger særlig i at et brudd kan oppfylle vilkåret også når påvirkningen består i at konkurransen ikke lovlig kunne vært gjennomført til tildeling – ikke bare i at en annen leverandør kunne ha vunnet.
Brudd uten mulig utslagskraft
Motsatsen er tydelig i avgjørelser der KOFA riktignok konstaterer et regelbrudd, men finner at bruddet ikke hadde slik mulig utslagskraft. I KOFA 2020/707 Ahlsell Norge AS konstaterte nemnda et brudd på likebehandlingsprinsippet, men la til grunn at bruddet ikke hadde betydning for utfallet. Klagegebyret ble derfor ikke tilbakebetalt. Saken er viktig nettopp fordi den viser at refusjonsregelen ikke fungerer som en automatisk «premie» for enhver medholdskonklusjon; det er påvirkningsvilkåret som er avgjørende.
På samme måte i KOFA 2017/149 Skånland kommune: KOFA fant brudd på begrunnelsesplikten, men ikke et brudd som kunne ha påvirket konkurransens utfall. Begrunnelsesmangler vil ofte være typetilfellet på feil som kan være kritikkverdige, men som normalt ikke endrer hvem som skulle delta, hvordan tilbudene skulle bedømmes eller hvem som skulle tildeles kontrakten.
I KOFA 2024/1936 Aquapartner AS fant nemnda brudd på taushetsplikten, men dette ga ikke grunnlag for tilbakebetaling av klagegebyret. Saken er særlig relevant som et negativt eksempel: bruddet gjaldt ikke forhold som kunne påvirke konkurranseresultatet. I tillegg avviste KOFA en anførsel om heving/avlysning etter kontraktsinngåelse som utenfor nemndas kompetanse. Det understreker at refusjonsvurderingen etter § 13 knytter seg til de brudd KOFA faktisk kan prøve innenfor saken; forhold utenfor kompetansen kan ikke bære en gebyrrefusjon.
I KOFA 2019/354 Stavanger kommune konstaterte nemnda brudd på plikten til forsvarlig verdiberegning, men la til grunn at bruddet ikke utløste avlysningsplikt og at øvrige anførsler ikke førte frem. Klagegebyret ble ikke tilbakebetalt. Saken illustrerer at et formelt regelbrudd som ikke har konsekvenser for konkurransens gjennomføring eller utfall, faller utenfor refusjonsregelen.
Klagers egen posisjon – den kontrafaktiske vurderingen
Et viktig nyansepunkt følger av KOFA 2023/320 Sykehusinnkjøp HF. Der forelå det et påvist brudd, men KOFA la samtidig til grunn at klagers tilbud sannsynligvis uansett ville blitt avvist. Nemnda kom derfor til at bruddet ikke kunne ha påvirket resultatet i § 13s forstand. Saken har god praktisk verdi fordi den viser at påvirkningsvurderingen er kontrafaktisk og partsnær: selv et reelt regelbrudd gir ikke refusjon dersom klager ikke kunne ha oppnådd et annet konkurranseresultat. Dette setter en grense mot mer abstrakte eller prinsipielle feilpåpekninger.
Obligatorisk tilbakebetaling når vilkåret er oppfylt
Ordlyden «skal klagegebyret tilbakebetales» innebærer at når vilkåret først er oppfylt, er tilbakebetaling obligatorisk. Praksis gir støtte for at det er tilstrekkelig at ett av de konstaterte bruddene kan ha påvirket resultatet. I KOFA 2017/180 Brakar AS var det flere anførsler, og ikke alle ble realitetsbehandlet, men tilbakebetaling fulgte fordi minst ett påvist brudd hadde slik mulig betydning. Bestemmelsen åpner dermed ikke for noen skjønnsmessig delvis refusjon; vurderingen er i praksis terskelbasert.
Praktiske vurderingstema
Ingen tilbakebetaling uten mulig resultatpåvirkning
I ordinære klagesaker oppstiller § 13 fjerde og femte punktum to kumulative vilkår for tilbakebetaling av klagegebyret: Det må foreligge (i) brudd på anskaffelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne, og (ii) bruddet må være av en slik karakter at det «kan ha påvirket resultatet av konkurransen». Noteankeret gjelder den negative siden av denne regelen: Dersom KOFA konstaterer et regelbrudd, men samtidig kommer til at feilen ikke kunne ha betydning for konkurransens utfall, skal gebyret ikke refunderes.
Ordlyden og terskelen
Ordlyden trekker et bevisst skille mellom selve bruddskonstatering og spørsmålet om bruddet har hatt potensial for å påvirke resultatet. Uttrykket «kan ha påvirket» peker mot et mulighetskrav: Det er ikke nødvendig å sannsynliggjøre at resultatet faktisk ville blitt et annet. Samtidig faller helt resultatnøytrale feil – rent formelle mangler uten reell betydning for tildelingen, eller feil som er reparert underveis – utenfor refusjonsregelen. Det avgjørende vurderingstemaet er om den påviste feilen, vurdert konkret, hadde et reelt potensial for å påvirke rangeringen av tilbud, valget av leverandør eller andre forhold med faktisk betydning for konkurranseutfallet.
Systematisk understrekes dette av at § 13 oppstiller en annen refusjonsregel for klager over ulovlige direkte anskaffelser. I slike saker knyttes tilbakebetaling utelukkende til at nemnda har kommet til at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse, uten noe tilleggsvilkår om resultatpåvirkning. At lovgiver i ordinære konkurransesaker bevisst har valgt en snevrere refusjonsregel, bekrefter at ikke ethvert påvist brudd utløser tilbakebetaling.
Illustrasjon fra KOFA-praksis
KOFA 2025/1440 (Oslo kommune bydel 12 Alna) er den mest direkte kilden til denne avgrensningen. Saken gjaldt brudd på begrunnelsesplikten. Nemnda konstaterte at oppdragsgiver hadde gitt en mangelfull begrunnelse, men la til grunn at mangelen var rettet gjennom to etterfølgende begrunnelser. Konsekvensen var at klager ikke fikk tilbake klagegebyret. Tolkningsverdien ligger i skillet mellom bruddskonstatering og refusjonsvilkår: Et brudd er ikke tilstrekkelig i seg selv dersom feilen senere er rettet på en måte som gjør at den ikke lenger kan anses å ha påvirket konkurranseresultatet. Avgjørelsen viser at innvirkningsvurderingen etter § 13 er selvstendig; den følger ikke automatisk av at KOFA har gitt klager medhold på ett punkt. Kilden må likevel brukes med den begrensning at den gjelder en konkret situasjon der mangelfull begrunnelse ble reparert i ettertid. Den sier derfor mest om etterfølgende retting og mindre om andre typer feil, for eksempel feil i evaluering eller kvalifikasjonsvurdering.
KOFA 2024/0984 (Byggmester Markhus AS) trekker i samme retning. Der konstaterte nemnda et evalueringsbrudd, men kom til at feilen ikke hadde påvirket utfallet av konkurransen. Gebyret ble derfor ikke tilbakebetalt. Saken er nyttig som illustrasjon av at også materielle feil i konkurransegjennomføringen kan være utilstrekkelige for refusjon dersom de er uten betydning for resultatet. Tolkningsverdien er likevel begrenset, ettersom kilden primært er en konkret anvendelse av regelen uten prinsipiell drøftelse av terskelen.
Samlet viser disse avgjørelsene at refusjon i ordinære saker etter § 13 forutsetter mer enn en formell feilkonstatering. Bruddet må gjelde forhold som kunne spille inn på tildelingen eller konkurransens utfall. Har feilen blitt reparert underveis, eller gjelder den et forhold som uansett ikke kunne endret resultatet, taler det mot tilbakebetaling. Motsatt er det ikke nødvendig å påvise at resultatet faktisk ville blitt et annet; det sentrale er om bruddet hadde et reelt potensial for slik påvirkning.
Praktiske vurderingstema