Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part . Skjer underretningen ved offentlig kunngjøring, begynner klagefristen å løpe fra den dag vedtaket første gang ble kunngjort.
For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunkt han har fått eller burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket . Ved vedtak som går ut på å tilstå noen en rettighet, skal klagefristen for andre likevel senest løpe ut når det er gått 3 måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet.
Har en part krevet å få oppgitt begrunnelsen for vedtaket etter § 24 annet ledd, avbrytes klagefristen . Ny klagefrist tar til å løpe fra det tidspunkt meddelelse om begrunnelse er kommet frem til ham eller han på annen måte er gjort kjent med den.
Vedkommende underinstans eller klageinstans kan i særlige tilfelle forlenge klagefristen før denne er utløpet.
Paragrafkommentar
Kommentar til § 29 - klagefrist
§ 29 – Klagefristens systematikk og overordnede funksjon
Bestemmelsens oppbygning og formål
Forvaltningsloven § 29 regulerer klagefristen og er bygget opp rundt fire leddvise hovedtemaer: (1) en ordinær frist på tre uker fra underretning om vedtaket er kommet frem til parten, med en særregel for offentlig kunngjøring, (2) alternative fristutgangspunkter for den som ikke har mottatt underretning, herunder en absolutt tremånedersfrist for vedtak som tilstår noen en rettighet, (3) avbrudd av fristen ved krav om begrunnelse etter § 24 annet ledd, og (4) en snever adgang til å forlenge fristen før utløp i «særlige tilfelle».
Bestemmelsen balanserer to grunnleggende hensyn: behovet for avklaring og endelighet på den ene siden, og kravet om en reell og praktisk brukbar klageadgang på den andre. Ombudspraksis viser at denne balansen ikke bare er et tolkningsprinsipp, men et gjennomgående vurderingstema ved den konkrete anvendelsen av paragrafen.
Riktig klagegjenstand og reell klageadgang
Et sentralt poeng i praksis er at fristberegningen etter § 29 forutsetter at det er identifisert hvilket vedtak som faktisk er klagegjenstand, og at friststart ikke kan knyttes til et tidspunkt der parten reelt sett ikke hadde foranledning til å klage.
I SOM-2008-998 vurderte Sivilombudet en kommunal praksis der tvangsmulkt ble ilagt på et tidspunkt før betalingsplikt og det faktiske grunnlaget for reaksjonen var aktualisert. Kommunen regnet klagefristen fra det opprinnelige vedtaket om tvangsmulkt, og avviste klagen som for sent fremsatt. Ombudet kritiserte praksisen og fremhevet at en slik ordning kunne gjøre klageadgangen lite reell, fordi parten først senere fikk foranledning til å bestride om vilkårene for reaksjonen faktisk forelå. Uttalelsen har betydelig verdi for forståelsen av § 29s funksjon: fristberegningen må knyttes til det vedtaket og det tidspunktet der klageretten reelt kan utøves. Forvaltningens vedtaksutforming kan ikke brukes til å forskyve friststart på en måte som tømmer klageretten for innhold. Kilden gjelder et konkret saksforhold med tvangsmulkt, men det underliggende poenget – at § 29 forutsetter reell klageadgang – har generell overføringsverdi.
Underretning til riktig mottaker – representasjon ved fullmektig
Spørsmålet om friststart etter § 29 første ledd beror ikke bare på om underretning er sendt, men på om den er kommet frem til den som rettslig sett skulle motta den.
SOM-2021-2692 gjaldt en NAV-sak der vedtaket ikke var sendt til partens advokat, selv om parten var representert. Sivilombudet la til grunn at friststart etter § 29 måtte knyttes til når fullmektigen mottok eller i det minste ble kjent med vedtaket, og at avvisningsvedtaket bygget på en feilaktig fristberegning var ugyldig. Tolkningsverdien ligger i at § 29 må anvendes i lys av representasjonsreglene i § 12: er parten representert ved fullmektig, og vedtaket skulle vært sendt til denne, kan klagefristen ikke regnes fra et tidligere tidspunkt overfor parten alene. Uttalelsen er praktisk viktig fordi feil adressat for underretningen er en relativt vanlig saksbehandlingsfeil, og konsekvensen – at avvisning som for sent fremsatt kan bli ugyldig – er inngripende for forvaltningen.
Friststart ved manglende underretning
Paragrafens annet ledd etablerer et selvstendig fristutgangspunkt for den som ikke har mottatt underretning: fristen løper da fra det tidspunkt vedkommende «har fått eller burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket».
SOM-2006-2066 illustrerer denne systematikken. Saken gjaldt en byggesak der et klageberettiget offentlig organ ikke var underrettet om vedtaket. Ombudet anvendte § 29 annet ledd og la til grunn at fristen løp fra det tidspunkt organet hadde fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Klagen ble ansett oversittet. Uttalelsen har god verdi som eksempel på lovens oppbygning med alternative fristutgangspunkter, og viser at «fått eller burde ha skaffet sig kjennskap» er et selvstendig fristutgangspunkt – ikke bare et subsidiært rimelighetshensyn. Samtidig er kilden faktumpreget og gjelder et særtilfelle med et offentlig organ som klageberettiget; den gir derfor begrenset støtte for mer generelle utsagn om hvor langt undersøkelsesplikten rekker for private parter.
Samspillet mellom § 29, underretningskravene og oppreisning etter § 31
Praksis viser gjennomgående at spørsmålet om en klage er fremsatt i tide ikke kan vurderes isolert fra kvaliteten på underretningen og forvaltningens videre håndtering av saken.
I SOM-2007-1204 kritiserte Sivilombudet en kommune for mangelfull underretning ved et tildelingsvedtak for driftstilskudd til fysioterapi. Underretningen opplyste ikke om klagerett, klagefrist eller klagefremgangsmåte. Ombudet fremhevet at det ikke var tilstrekkelig bare å konstatere at treukersfristen var utløpt; forvaltningen måtte også vurdere om fristoversittelsen ga grunnlag for oppreisning etter § 31. Uttalelsen er særlig relevant fordi den knytter § 29 til den etterfølgende vurderingen: når underretningen er mangelfull, skjerpes kravene til forvaltningens behandling av en for sent innkommet klage.
SOM-2018-2622 trekker i samme retning, men har mer begrenset tolkningsvekt. Saken gjaldt et delvis avslag på søknad om bussløyve, der parten ba om nærmere begrunnelse og samtidig ikke var tilstrekkelig opplyst om klageretten. Uttalelsen gir først og fremst en praksisnær illustrasjon av hvordan § 29 virker sammen med reglene om begrunnelse og klageopplysning, snarere enn en prinsipiell fortolkning av paragrafen.
SOM-2025-4911 belyser det samme samspillet, men kildeverdien for § 29 er klart mer indirekte. Saken gjaldt primært kravene til innholdet i en klage etter § 32 og forvaltningens veiledningsplikt ved uklare henvendelser. Ombudet la til grunn at den ordinære fristen etter § 29 var tre uker, men den selvstendige rettslige analysen gjaldt om en e-post innen fristen måtte vurderes som mulig klage, og om forvaltningen måtte vurdere oppreisning etter § 31 dersom egne saksbehandlingsfeil hadde bidratt til fristoversittelsen. Kilden bør brukes med varsomhet: den belyser § 29s praktiske samspill med §§ 31 og 32, ikke innholdet i fristreglene som sådanne.
Hensynet til endelighet – begrenset kildestøtte
SOM-2010-14 kan nevnes som bakgrunn for at klagefristen også ivaretar hensynet til endelighet. I saken refererte fylkesmannen at ny realitetsbehandling av en identisk søknad i praksis kunne gi søkeren «3 nye uker» til å klage og dermed omgå § 29. Sivilombudet bygget imidlertid ikke avgjørelsen på en tolkning av klagefristregelen, men kom til at det ikke forelå rettslig grunnlag for å avvise den nye søknaden. Uttalelsen har derfor bare svak verdi som støtte for et generelt endelighetshensyn; den sier ikke noe sikkert om rekkevidden av § 29 selv.
Lovavdelingens uttalelse av 5. mai 2004 (JDLOV-2004-05-05) har enda mer begrenset betydning for § 29. Uttalelsen gjaldt om avgjørelser etter en kommunal erstatningsordning var enkeltvedtak og dermed omfattet av forvaltningslovens klageregler. Den kan bare brukes som en bakgrunnsreferanse for at § 29 forutsetter at saken faller innenfor klagesystemet i forvaltningsloven. Den gir ingen tolkningsstøtte for friststart, avbrudd, kunngjøring eller forlengelse.
Praktiske vurderingstema
Kildene peker samlet mot tre hovedvurderinger ved anvendelsen av § 29:
Riktig klagegjenstand og reell klageadgang: Forvaltningen må identifisere hvilket vedtak som er klagegjenstand og knytte friststart til det tidspunktet klageretten reelt kan utøves. Fristberegningen kan ikke bygges på et formelt tidlig vedtak dersom dette gjør klageadgangen illusorisk, jf. SOM-2008-998.
Underretning til riktig mottaker: Friststart forutsetter at underretningen er kommet frem til den som rettslig sett skulle motta den. Er parten representert ved fullmektig, må vedtaket sendes til fullmektigen; feil adressat kan medføre at avvisning som for sent fremsatt er ugyldig, jf. SOM-2021-2692.
Sammenheng med underretningskrav, begrunnelse og oppreisning: Spørsmålet om rettidig klage kan ikke vurderes isolert fra kvaliteten på underretningen. Mangelfull informasjon om klagerett, klagefrist og klagefremgangsmåte skjerper kravene til forvaltningens behandling av en for sent innkommet klage, herunder plikten til å vurdere oppreisning etter § 31, jf. SOM-2007-1204, SOM-2018-2622 og SOM-2025-4911.
Kildebildet i denne pakken består i hovedsak av ombudspraksis og gir derfor først og fremst veiledning om forsvarlig og rettssikker praktisering av § 29, mer enn autoritative avklaringer av alle enkeltuttrykk i ordlyden.
«Burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket» – aktsomhetskravet for friststart etter § 29 annet ledd
Oversikt
Ordlyden «burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket» i § 29 annet ledd første punktum oppstiller et eget fristutgangspunkt for den som ikke har mottatt underretning om vedtaket. Bestemmelsen bygger på et skille mellom to situasjoner: Har underretning kommet frem, løper fristen etter første ledd første punktum. Har vedkommende derimot ikke mottatt underretning, må friststart vurderes etter to alternative tidspunkter – enten når personen faktisk fikk kjennskap til vedtaket, eller når vedkommende etter et aktsomhetskrav burde ha skaffet seg slik kjennskap. Systematisk er regelen særlig praktisk for andre klageberettigede enn den direkte adressaten for vedtaket, men ordlyden er ikke begrenset til bestemte persongrupper.
Innholdet i aktsomhetskravet
Uttrykket «burde ha skaffet sig» viser at friststart ikke utelukkende beror på faktisk kunnskap. Det avgjørende er om det etter de konkrete omstendighetene forelå en slik foranledning til å undersøke saken at passivitet ikke kan opprettholde en senere friststart. Ordlyden peker samtidig mot noe mer enn en rent abstrakt mulighet for å få vite om vedtaket: Det må være rimelig å forvente at vedkommende selv tok skritt for å gjøre seg kjent med avgjørelsen.
Vurderingen er normativ og konkret. Sentrale momenter er:
om vedkommende hadde holdepunkter for at et vedtak forelå eller ville komme,
hvilken tilknytning vedkommende hadde til saken,
hvor nærliggende og enkelt det var å innhente informasjon, og
om vedkommende hadde en særlig oppfordring til å følge med, for eksempel fordi vedkommende selv hadde deltatt i prosessen eller var direkte berørt av tiltaket.
Kjennskap til at en sak pågår, eller at et tiltak snart kan bli avgjort, kan trekke i retning av at det foreligger en undersøkelsesplikt. Omvendt taler manglende foranledning, uklar informasjon eller begrenset faktisk mulighet til å få opplysninger for at fristen ikke bør anses startet før faktisk kunnskap foreligger. Bestemmelsen kan ikke forstås slik at enhver som teoretisk kunne ha oppdaget vedtaket gjennom alminnelig årvåkenhet, automatisk mister klageretten tidligere; det må foreligge en mer konkret oppfordring til å undersøke.
Sivilombudets uttalelse i SOM-2006-2066
Sivilombudets uttalelse i SOM-2006-2066 illustrerer hvordan aktsomhetskravet anvendes i praksis. Saken gjaldt spørsmålet om klagefristen etter § 29 var oversittet i en byggesak. Ombudet tok uttrykkelig utgangspunkt i skillet mellom friststart ved mottatt underretning og friststart for den som ikke har mottatt underretning, og vurderte deretter når klageren hadde fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Ombudet kom til at klagen var fremsatt for sent.
Tolkningsverdien i uttalelsen ligger først og fremst i at den bekrefter at friststart etter § 29 annet ledd kan inntre før faktisk kunnskap, dersom omstendighetene ga tilstrekkelig grunn til å undersøke nærmere. Uttalelsen viser også at vurderingen må knyttes til den konkrete sakstypen og den aktuelle klagerens situasjon – ombudet oppstiller ikke en generell terskel, men foretar en konkret helhetsvurdering.
Kildens vekt har likevel begrensninger. En uttalelse fra Sivilombudet er ikke bindende rettskilde på linje med lovforarbeider eller domstolspraksis. SOM-2006-2066 gjaldt dessuten en konkret byggesak, der særlige forhold – som synligheten av byggetiltaket og klagerens tilknytning til naboeiendommen – kan ha skjerpet forventningen om at klageren fulgte med på sakens utvikling. Uttalelsen bør derfor brukes som støtte for de generelle vurderingstemaene i § 29 annet ledd, ikke som grunnlag for en vidtgående regel om at berørte tredjepersoner alltid har en aktiv undersøkelsesplikt.
Forholdet til forvaltningens underretningsplikt
Et praktisk poeng er at regelen ikke fritar forvaltningen fra å underrette der den har plikt til det. Alternativet «burde ha skaffet seg kjennskap» regulerer friststart når underretning faktisk ikke er mottatt; det bør ikke brukes til å senke kravene til forsvarlig varsling etter forvaltningslovens øvrige regler. Dersom forvaltningen har forsømt sin underretningsplikt, vil dette kunne ha betydning for aktsomhetsvurderingen – det skal mer til for å konstatere at vedkommende «burde» ha skaffet seg kjennskap når forvaltningen selv ikke har oppfylt sine plikter.
Praktiske vurderingstema
Foranledning: Hadde vedkommende konkrete holdepunkter for at et vedtak var truffet eller var nært forestående?
Tilknytning: Hvilken tilknytning hadde vedkommende til saken – som nabo, part i tilgrensende sak, organisasjon med rettslig klageinteresse mv.?
Tilgjengelighet: Hvor enkelt var det å innhente informasjon om vedtaket – var det offentlig tilgjengelig, kunngjort i lokalmedia, synlig i terrenget?
Aktivitetsplikt: Hadde vedkommende en særlig oppfordring til å følge med, for eksempel fordi vedkommende hadde uttalt seg i saken eller var varslet om at saken var under behandling?
Forvaltningens opptreden: Har forvaltningen forsømt sin underretningsplikt, og i så fall: bør dette senke forventningen til klagerens egen aktivitet?
Avgrensning mot § 31: Spørsmålet om oppreisning for fristoversittelse er et eget tema og reguleres av § 31.
Klagefristens utgangspunkt – «fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part»
Ordlyden og det rettslige utgangspunktet
Første punktum fastsetter at klagefristen på tre uker løper «fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part». Ordlyden oppstiller et fremkomstkriterium: Det avgjørende er ikke når forvaltningen sendte underretningen, og heller ikke når parten faktisk leste eller satte seg inn i vedtaket. Fristen begynner å løpe når underretningen er kommet frem – det vil si når den er tilgjengelig for parten i vedkommendes postkasse, digitale meldingsboks eller lignende.
Formuleringen må leses i sammenheng med reglene om underretning i § 27: Det er den underretningen forvaltningen har plikt til å gi om det aktuelle vedtaket, som utløser fristen. Bestemmelsen forutsetter dermed at det faktisk er gitt en underretning som oppfyller lovens krav, og at denne gjelder det vedtaket parten har klagerett over.
Selv om ordlyden er tilsynelatende enkel, viser praksis at tre spørsmål ofte oppstår: (1) hvem underretningen skal sendes til, (2) hva underretningen må inneholde for at fristen skal løpe, og (3) hvilket vedtak underretningen må gjelde.
Hvem er «vedkommende part» – fullmektigtilfellene
Et sentralt tolkningsspørsmål er hvem som er riktig adressat for underretningen når parten opptrer ved fullmektig. I SOM-2021-2692 hadde NAV fattet et vedtak uten å sende det til partens advokat. Klagen ble avvist som for sent fremsatt, beregnet fra det tidspunktet parten personlig fikk kjennskap til vedtaket. Sivilombudet sluttet seg til direktoratets vurdering om at dette var feil: Når parten er representert ved advokat eller annen fullmektig, og vedtaket etter reglene om fullmektig (jf. § 12) skulle vært sendt til denne, må fristutgangspunktet knyttes til når fullmektigen mottok eller i det minste ble kjent med vedtaket. Avvisningen var dermed ugyldig.
Uttalelsen bygger på samspillet mellom § 29 første punktum og fullmektigreglene, og har klar tolkningsverdi: Forvaltningen kan ikke regne fristen fra et tidligere tidspunkt da parten personlig fikk kunnskap om vedtaket, dersom vedtaket etter reglene skulle ha vært meddelt fullmektigen. Kilden er ikke formelt bindende, men den er nyere (2021), konkret og direkte rettet mot fristberegningen etter § 29 første punktum. Den gir uttrykk for et prinsipp som også har støtte i alminnelige fullmaktsregler og i formålet bak underretningsplikten.
Betydningen av mangelfull underretning
Ordlyden knytter fristen til «underretning om vedtaket», noe som reiser spørsmålet om hvilke krav som stilles til underretningens innhold for at fristen skal begynne å løpe.
I SOM-2007-1204 kritiserte Sivilombudet en kommune fordi underretningen om et tildelingsvedtak for fysioterapidriftstilskudd ikke opplyste om klagerett, klagefrist eller fremgangsmåten ved klage – i strid med kravene i § 27 tredje ledd. Uttalelsen gir ikke grunnlag for en generell regel om at klagefristen aldri begynner å løpe ved mangelfull underretning; det sikrere rettslige poenget er at slike mangler får stor betydning når forvaltningen senere skal vurdere om en klage er rettidig, og om det er grunnlag for oppreisning etter § 31. Tolkningsverdien for første punktum ligger i å motvirke en formalistisk anvendelse av fremkomstkriteriet: En underretning som ikke oppfyller de sentrale informasjonsfunksjonene etter § 27, svekker grunnlaget for å håndheve fristen strengt overfor parten.
Uttalelsen er fra 2008 og gjelder et konkret saksforhold, men den illustrerer et generelt poeng om sammenhengen mellom underretningens kvalitet og fristens legitimitet. Begrensningen er at Sivilombudet ikke oppstilte noen klar terskel for når manglene er så alvorlige at fristen ikke anses å ha begynt å løpe overhodet.
Hvilket vedtak må underretningen gjelde
Et tredje spørsmål er om fristen kan regnes fra underretning om et vedtak som ikke gir parten reell foranledning til å klage.
I SOM-2008-998 hadde en kommune ilagt tvangsmulkt på et tidspunkt da betalingsplikten og det faktiske grunnlaget for reaksjonen ennå ikke var aktualisert. Klagen ble avvist som for sent fremsatt fordi forvaltningen regnet fristen fra det opprinnelige tvangsmulktvedtaket. Sivilombudet kritiserte praksisen og fremhevet at en slik ordning kunne gjøre klageadgangen lite reell, fordi parten først senere fikk foranledning til å bestride om vilkårene for reaksjonen faktisk forelå.
Uttalelsen gjelder ikke direkte spørsmålet om når en melding er «kommet frem» i fysisk forstand, og den har derfor mer indirekte tolkningsverdi for ordlyden i første punktum. Den er likevel relevant som støtte for at friststarten må knyttes til underretning om det vedtaket parten faktisk har en reell foranledning til å påklage. Forvaltningen kan ikke omgå klageordningen ved å legge fristutgangspunktet til et tidligere ledd i en vedtaksmodell som først senere får selvstendig betydning for parten. Begrensningen er at uttalelsen er eldre (2010) og gjelder en spesiell vedtaksmodell (tvangsmulkt), slik at overføringsverdien til andre sakstyper må vurderes konkret.
Praktiske vurderingstema
Ved vurderingen av om klagefristen har begynt å løpe etter første punktum, bør forvaltningen stille følgende spørsmål:
Er underretningen kommet frem? Det avgjørende er om underretningen er tilgjengelig for mottakeren, ikke om den faktisk er lest.
Er underretningen sendt til riktig adressat? Dersom parten er representert ved fullmektig og vedtaket etter reglene skulle vært sendt til denne, kan fristen ikke regnes fra et tidligere tidspunkt da parten personlig fikk kunnskap om vedtaket (jf. SOM-2021-2692).
Oppfyller underretningen kravene i § 27? Mangler ved underretningens innhold – særlig manglende opplysning om klagerett, klagefrist og fremgangsmåte – svekker grunnlaget for å håndheve fristen strengt, og kan gi grunnlag for oppreisning etter § 31 (jf. SOM-2007-1204).
Gjelder underretningen det vedtaket parten reelt sett kan påklage? Der forvaltningen har lagt opp saken i flere trinn, må det avklares om det er det relevante vedtaket som er meddelt, slik at klageretten er reell (jf. SOM-2008-998).
Kildebildet for dette noteankeret består i hovedsak av Sivilombudets uttalelser. Disse er nyttige og forholdsvis konkrete, men ikke bindende på samme måte som lovforarbeider eller høyesterettspraksis. Forarbeider til forvaltningsloven (Ot.prp. nr. 38 (1964–65) og Ot.prp. nr. 3 (1976–77)) behandler fristregelen, men er ikke blant de tildelte kildene her.
Avbrudd av klagefristen ved krav om begrunnelse etter § 24 annet ledd
Oversikt
Forvaltningsloven § 29 tredje ledd første punktum gir et særskilt fristvern for parten når vedtaket er meddelt uten begrunnelse: Har parten «krevet å få oppgitt begrunnelsen for vedtaket etter § 24 annet ledd», avbrytes klagefristen. Bestemmelsen er en direkte konsekvens av at § 24 annet ledd åpner for at begrunnelse i visse tilfeller kan gis etter at vedtaket er truffet. Formålet er å hindre at klagefristen løper ut mens parten venter på den begrunnelsen loven gir rett til å kreve, og dermed sikre at parten får et reelt grunnlag for å vurdere om det er grunn til å klage.
Vilkåret: «krevet å få oppgitt begrunnelsen … etter § 24 annet ledd»
Situasjonen må falle inn under § 24 annet ledd
Avbruddsregelen forutsetter at det foreligger en situasjon som omfattes av § 24 annet ledd – det vil si at vedtaket lovlig er meddelt uten samtidig begrunnelse, og at parten har rett til å kreve begrunnelse i etterkant. Er vedtaket allerede begrunnet på en måte som oppfyller lovens krav etter § 25, er det ikke grunnlag for å anse en senere anmodning om ytterligere utdypning som et krav «etter § 24 annet ledd». Bestemmelsen gir med andre ord ikke et generelt fristvern for enhver henvendelse om nærmere forklaring av vedtaket.
Parten må ha fremsatt et krav
Ordlyden «krevet» viser at avbrudd ikke inntrer automatisk fordi begrunnelse mangler. Det avgjørende er at parten aktivt har bedt om den begrunnelsen loven gir rett til å få. Henvendelsen må etter sitt innhold objektivt sett forstås som en begjæring om begrunnelse i lovens forstand, ikke bare som en generell forespørsel om saksopplysninger eller en anmodning om ytterligere redegjørelse utover det loven krever.
Lovteksten oppstiller ikke noe formkrav. Kravet kan dermed fremsettes muntlig. Av notoritetshensyn – og fordi tidspunktet for kravet er avgjørende for fristberegningen – bør forvaltningen likevel journalføre slike henvendelser klart og umiddelbart.
Tidspunktet for kravet
Fristavbruddet kan først få virkning fra det tidspunkt kravet er fremsatt. Dersom parten fremsetter kravet kort tid før fristutløp, tilsier bestemmelsens formål at forvaltningen ikke kan avvise fristvirkningen under henvisning til at parten «kunne ha klaget først». Ordningen er nettopp laget for å sikre at parten får et reelt grunnlag for å vurdere klage.
Rettsvirkningene: «avbrytes»
At klagefristen «avbrytes», må leses i sammenheng med neste punktum i tredje ledd, som bestemmer at ny klagefrist tar til å løpe fra det tidspunkt meddelelse om begrunnelse er kommet frem til parten. Systematikken viser at loven ikke bare stanser den løpende fristen midlertidig (slik at restfristen gjenopptas), men lar en helt ny frist begynne å løpe når begrunnelsen er mottatt eller kjent. For vurderingstemaet her er hovedpoenget derfor ikke hvor mye av den opprinnelige fristen som gjenstår, men om det er fremsatt et krav som utløser den særskilte ordningen i tredje ledd. Selve beregningen av den nye fristen hører hjemme under neste punktum.
Illustrasjon fra praksis: SOM-2018-2622
Sivilombudets uttalelse i SOM-2018-2622 gjaldt behandling av søknader om løyve for busstransport, der et busselskap fikk delvis avslag. Etter vedtaket ba selskapet om en nærmere begrunnelse for avslaget. Da fylkeskommunens svar ikke forelå da klagefristen nærmet seg, klaget selskapets advokat på vedtaket. Fylkeskommunen ga deretter en nærmere begrunnelse i eget brev.
Uttalelsen er relevant fordi den illustrerer den praktiske situasjonen bestemmelsen tar sikte på: parten etterspør begrunnelse etter vedtaket, og spørsmålet om klagefrist blir aktuelt før begrunnelsen er mottatt. Tolkningsverdien er likevel begrenset. Uttalelsen inneholder ikke noen utførlig prinsipiell analyse av når en henvendelse skal anses som et krav etter § 24 annet ledd, eller av avbruddets nærmere rettsvirkninger. Kilden bør derfor brukes som en praksisnær illustrasjon av typetilfellet, ikke som hovedgrunnlag for mer finmaskede vilkår eller beregningsspørsmål.
Praktiske vurderingstema
Er situasjonen omfattet av § 24 annet ledd? Var vedtaket lovlig meddelt uten begrunnelse, slik at parten har rett til å kreve begrunnelse i etterkant? Dersom vedtaket allerede er begrunnet i tråd med § 25, utløser en anmodning om ytterligere utdypning ikke fristavbrudd.
Må henvendelsen objektivt forstås som et krav om begrunnelse? Her vil ordlyden i henvendelsen, konteksten den ble fremsatt i, og hvordan forvaltningen selv oppfattet og behandlet den, stå sentralt. En generell forespørsel om saksopplysninger er ikke tilstrekkelig.
Når ble kravet fremsatt? Tidspunktet er avgjørende for når fristavbruddet inntrer. Forvaltningen bør journalføre henvendelsen med dato, selv om loven ikke krever skriftlighet.
Har forvaltningen gitt begrunnelse innen rimelig tid? Selv om dette strengt tatt gjelder den nye fristens utgangspunkt (neste punktum), bør forvaltningen være oppmerksom på at urimelig lang behandlingstid for begrunnelseskravet kan reise spørsmål om forsvarlig saksbehandling.
Paragrafkommentar
Kommentar til § 29 - klagefrist
§ 29 – Klagefristens systematikk og overordnede funksjon
Bestemmelsens oppbygning og formål
Forvaltningsloven § 29 regulerer klagefristen og er bygget opp rundt fire leddvise hovedtemaer: (1) en ordinær frist på tre uker fra underretning om vedtaket er kommet frem til parten, med en særregel for offentlig kunngjøring, (2) alternative fristutgangspunkter for den som ikke har mottatt underretning, herunder en absolutt tremånedersfrist for vedtak som tilstår noen en rettighet, (3) avbrudd av fristen ved krav om begrunnelse etter § 24 annet ledd, og (4) en snever adgang til å forlenge fristen før utløp i «særlige tilfelle».
Bestemmelsen balanserer to grunnleggende hensyn: behovet for avklaring og endelighet på den ene siden, og kravet om en reell og praktisk brukbar klageadgang på den andre. Ombudspraksis viser at denne balansen ikke bare er et tolkningsprinsipp, men et gjennomgående vurderingstema ved den konkrete anvendelsen av paragrafen.
Riktig klagegjenstand og reell klageadgang
Et sentralt poeng i praksis er at fristberegningen etter § 29 forutsetter at det er identifisert hvilket vedtak som faktisk er klagegjenstand, og at friststart ikke kan knyttes til et tidspunkt der parten reelt sett ikke hadde foranledning til å klage.
I SOM-2008-998 vurderte Sivilombudet en kommunal praksis der tvangsmulkt ble ilagt på et tidspunkt før betalingsplikt og det faktiske grunnlaget for reaksjonen var aktualisert. Kommunen regnet klagefristen fra det opprinnelige vedtaket om tvangsmulkt, og avviste klagen som for sent fremsatt. Ombudet kritiserte praksisen og fremhevet at en slik ordning kunne gjøre klageadgangen lite reell, fordi parten først senere fikk foranledning til å bestride om vilkårene for reaksjonen faktisk forelå. Uttalelsen har betydelig verdi for forståelsen av § 29s funksjon: fristberegningen må knyttes til det vedtaket og det tidspunktet der klageretten reelt kan utøves. Forvaltningens vedtaksutforming kan ikke brukes til å forskyve friststart på en måte som tømmer klageretten for innhold. Kilden gjelder et konkret saksforhold med tvangsmulkt, men det underliggende poenget – at § 29 forutsetter reell klageadgang – har generell overføringsverdi.
Underretning til riktig mottaker – representasjon ved fullmektig
Spørsmålet om friststart etter § 29 første ledd beror ikke bare på om underretning er sendt, men på om den er kommet frem til den som rettslig sett skulle motta den.
SOM-2021-2692 gjaldt en NAV-sak der vedtaket ikke var sendt til partens advokat, selv om parten var representert. Sivilombudet la til grunn at friststart etter § 29 måtte knyttes til når fullmektigen mottok eller i det minste ble kjent med vedtaket, og at avvisningsvedtaket bygget på en feilaktig fristberegning var ugyldig. Tolkningsverdien ligger i at § 29 må anvendes i lys av representasjonsreglene i § 12: er parten representert ved fullmektig, og vedtaket skulle vært sendt til denne, kan klagefristen ikke regnes fra et tidligere tidspunkt overfor parten alene. Uttalelsen er praktisk viktig fordi feil adressat for underretningen er en relativt vanlig saksbehandlingsfeil, og konsekvensen – at avvisning som for sent fremsatt kan bli ugyldig – er inngripende for forvaltningen.
Friststart ved manglende underretning
Paragrafens annet ledd etablerer et selvstendig fristutgangspunkt for den som ikke har mottatt underretning: fristen løper da fra det tidspunkt vedkommende «har fått eller burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket».
SOM-2006-2066 illustrerer denne systematikken. Saken gjaldt en byggesak der et klageberettiget offentlig organ ikke var underrettet om vedtaket. Ombudet anvendte § 29 annet ledd og la til grunn at fristen løp fra det tidspunkt organet hadde fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Klagen ble ansett oversittet. Uttalelsen har god verdi som eksempel på lovens oppbygning med alternative fristutgangspunkter, og viser at «fått eller burde ha skaffet sig kjennskap» er et selvstendig fristutgangspunkt – ikke bare et subsidiært rimelighetshensyn. Samtidig er kilden faktumpreget og gjelder et særtilfelle med et offentlig organ som klageberettiget; den gir derfor begrenset støtte for mer generelle utsagn om hvor langt undersøkelsesplikten rekker for private parter.
Samspillet mellom § 29, underretningskravene og oppreisning etter § 31
Praksis viser gjennomgående at spørsmålet om en klage er fremsatt i tide ikke kan vurderes isolert fra kvaliteten på underretningen og forvaltningens videre håndtering av saken.
I SOM-2007-1204 kritiserte Sivilombudet en kommune for mangelfull underretning ved et tildelingsvedtak for driftstilskudd til fysioterapi. Underretningen opplyste ikke om klagerett, klagefrist eller klagefremgangsmåte. Ombudet fremhevet at det ikke var tilstrekkelig bare å konstatere at treukersfristen var utløpt; forvaltningen måtte også vurdere om fristoversittelsen ga grunnlag for oppreisning etter § 31. Uttalelsen er særlig relevant fordi den knytter § 29 til den etterfølgende vurderingen: når underretningen er mangelfull, skjerpes kravene til forvaltningens behandling av en for sent innkommet klage.
SOM-2018-2622 trekker i samme retning, men har mer begrenset tolkningsvekt. Saken gjaldt et delvis avslag på søknad om bussløyve, der parten ba om nærmere begrunnelse og samtidig ikke var tilstrekkelig opplyst om klageretten. Uttalelsen gir først og fremst en praksisnær illustrasjon av hvordan § 29 virker sammen med reglene om begrunnelse og klageopplysning, snarere enn en prinsipiell fortolkning av paragrafen.
SOM-2025-4911 belyser det samme samspillet, men kildeverdien for § 29 er klart mer indirekte. Saken gjaldt primært kravene til innholdet i en klage etter § 32 og forvaltningens veiledningsplikt ved uklare henvendelser. Ombudet la til grunn at den ordinære fristen etter § 29 var tre uker, men den selvstendige rettslige analysen gjaldt om en e-post innen fristen måtte vurderes som mulig klage, og om forvaltningen måtte vurdere oppreisning etter § 31 dersom egne saksbehandlingsfeil hadde bidratt til fristoversittelsen. Kilden bør brukes med varsomhet: den belyser § 29s praktiske samspill med §§ 31 og 32, ikke innholdet i fristreglene som sådanne.
Hensynet til endelighet – begrenset kildestøtte
SOM-2010-14 kan nevnes som bakgrunn for at klagefristen også ivaretar hensynet til endelighet. I saken refererte fylkesmannen at ny realitetsbehandling av en identisk søknad i praksis kunne gi søkeren «3 nye uker» til å klage og dermed omgå § 29. Sivilombudet bygget imidlertid ikke avgjørelsen på en tolkning av klagefristregelen, men kom til at det ikke forelå rettslig grunnlag for å avvise den nye søknaden. Uttalelsen har derfor bare svak verdi som støtte for et generelt endelighetshensyn; den sier ikke noe sikkert om rekkevidden av § 29 selv.
Lovavdelingens uttalelse av 5. mai 2004 (JDLOV-2004-05-05) har enda mer begrenset betydning for § 29. Uttalelsen gjaldt om avgjørelser etter en kommunal erstatningsordning var enkeltvedtak og dermed omfattet av forvaltningslovens klageregler. Den kan bare brukes som en bakgrunnsreferanse for at § 29 forutsetter at saken faller innenfor klagesystemet i forvaltningsloven. Den gir ingen tolkningsstøtte for friststart, avbrudd, kunngjøring eller forlengelse.
Praktiske vurderingstema
Kildene peker samlet mot tre hovedvurderinger ved anvendelsen av § 29:
Kildebildet i denne pakken består i hovedsak av ombudspraksis og gir derfor først og fremst veiledning om forsvarlig og rettssikker praktisering av § 29, mer enn autoritative avklaringer av alle enkeltuttrykk i ordlyden.
«Burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket» – aktsomhetskravet for friststart etter § 29 annet ledd
Oversikt
Ordlyden «burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket» i § 29 annet ledd første punktum oppstiller et eget fristutgangspunkt for den som ikke har mottatt underretning om vedtaket. Bestemmelsen bygger på et skille mellom to situasjoner: Har underretning kommet frem, løper fristen etter første ledd første punktum. Har vedkommende derimot ikke mottatt underretning, må friststart vurderes etter to alternative tidspunkter – enten når personen faktisk fikk kjennskap til vedtaket, eller når vedkommende etter et aktsomhetskrav burde ha skaffet seg slik kjennskap. Systematisk er regelen særlig praktisk for andre klageberettigede enn den direkte adressaten for vedtaket, men ordlyden er ikke begrenset til bestemte persongrupper.
Innholdet i aktsomhetskravet
Uttrykket «burde ha skaffet sig» viser at friststart ikke utelukkende beror på faktisk kunnskap. Det avgjørende er om det etter de konkrete omstendighetene forelå en slik foranledning til å undersøke saken at passivitet ikke kan opprettholde en senere friststart. Ordlyden peker samtidig mot noe mer enn en rent abstrakt mulighet for å få vite om vedtaket: Det må være rimelig å forvente at vedkommende selv tok skritt for å gjøre seg kjent med avgjørelsen.
Vurderingen er normativ og konkret. Sentrale momenter er:
Kjennskap til at en sak pågår, eller at et tiltak snart kan bli avgjort, kan trekke i retning av at det foreligger en undersøkelsesplikt. Omvendt taler manglende foranledning, uklar informasjon eller begrenset faktisk mulighet til å få opplysninger for at fristen ikke bør anses startet før faktisk kunnskap foreligger. Bestemmelsen kan ikke forstås slik at enhver som teoretisk kunne ha oppdaget vedtaket gjennom alminnelig årvåkenhet, automatisk mister klageretten tidligere; det må foreligge en mer konkret oppfordring til å undersøke.
Sivilombudets uttalelse i SOM-2006-2066
Sivilombudets uttalelse i SOM-2006-2066 illustrerer hvordan aktsomhetskravet anvendes i praksis. Saken gjaldt spørsmålet om klagefristen etter § 29 var oversittet i en byggesak. Ombudet tok uttrykkelig utgangspunkt i skillet mellom friststart ved mottatt underretning og friststart for den som ikke har mottatt underretning, og vurderte deretter når klageren hadde fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Ombudet kom til at klagen var fremsatt for sent.
Tolkningsverdien i uttalelsen ligger først og fremst i at den bekrefter at friststart etter § 29 annet ledd kan inntre før faktisk kunnskap, dersom omstendighetene ga tilstrekkelig grunn til å undersøke nærmere. Uttalelsen viser også at vurderingen må knyttes til den konkrete sakstypen og den aktuelle klagerens situasjon – ombudet oppstiller ikke en generell terskel, men foretar en konkret helhetsvurdering.
Kildens vekt har likevel begrensninger. En uttalelse fra Sivilombudet er ikke bindende rettskilde på linje med lovforarbeider eller domstolspraksis. SOM-2006-2066 gjaldt dessuten en konkret byggesak, der særlige forhold – som synligheten av byggetiltaket og klagerens tilknytning til naboeiendommen – kan ha skjerpet forventningen om at klageren fulgte med på sakens utvikling. Uttalelsen bør derfor brukes som støtte for de generelle vurderingstemaene i § 29 annet ledd, ikke som grunnlag for en vidtgående regel om at berørte tredjepersoner alltid har en aktiv undersøkelsesplikt.
Forholdet til forvaltningens underretningsplikt
Et praktisk poeng er at regelen ikke fritar forvaltningen fra å underrette der den har plikt til det. Alternativet «burde ha skaffet seg kjennskap» regulerer friststart når underretning faktisk ikke er mottatt; det bør ikke brukes til å senke kravene til forsvarlig varsling etter forvaltningslovens øvrige regler. Dersom forvaltningen har forsømt sin underretningsplikt, vil dette kunne ha betydning for aktsomhetsvurderingen – det skal mer til for å konstatere at vedkommende «burde» ha skaffet seg kjennskap når forvaltningen selv ikke har oppfylt sine plikter.
Praktiske vurderingstema
Klagefristens utgangspunkt – «fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part»
Ordlyden og det rettslige utgangspunktet
Første punktum fastsetter at klagefristen på tre uker løper «fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part». Ordlyden oppstiller et fremkomstkriterium: Det avgjørende er ikke når forvaltningen sendte underretningen, og heller ikke når parten faktisk leste eller satte seg inn i vedtaket. Fristen begynner å løpe når underretningen er kommet frem – det vil si når den er tilgjengelig for parten i vedkommendes postkasse, digitale meldingsboks eller lignende.
Formuleringen må leses i sammenheng med reglene om underretning i § 27: Det er den underretningen forvaltningen har plikt til å gi om det aktuelle vedtaket, som utløser fristen. Bestemmelsen forutsetter dermed at det faktisk er gitt en underretning som oppfyller lovens krav, og at denne gjelder det vedtaket parten har klagerett over.
Selv om ordlyden er tilsynelatende enkel, viser praksis at tre spørsmål ofte oppstår: (1) hvem underretningen skal sendes til, (2) hva underretningen må inneholde for at fristen skal løpe, og (3) hvilket vedtak underretningen må gjelde.
Hvem er «vedkommende part» – fullmektigtilfellene
Et sentralt tolkningsspørsmål er hvem som er riktig adressat for underretningen når parten opptrer ved fullmektig. I SOM-2021-2692 hadde NAV fattet et vedtak uten å sende det til partens advokat. Klagen ble avvist som for sent fremsatt, beregnet fra det tidspunktet parten personlig fikk kjennskap til vedtaket. Sivilombudet sluttet seg til direktoratets vurdering om at dette var feil: Når parten er representert ved advokat eller annen fullmektig, og vedtaket etter reglene om fullmektig (jf. § 12) skulle vært sendt til denne, må fristutgangspunktet knyttes til når fullmektigen mottok eller i det minste ble kjent med vedtaket. Avvisningen var dermed ugyldig.
Uttalelsen bygger på samspillet mellom § 29 første punktum og fullmektigreglene, og har klar tolkningsverdi: Forvaltningen kan ikke regne fristen fra et tidligere tidspunkt da parten personlig fikk kunnskap om vedtaket, dersom vedtaket etter reglene skulle ha vært meddelt fullmektigen. Kilden er ikke formelt bindende, men den er nyere (2021), konkret og direkte rettet mot fristberegningen etter § 29 første punktum. Den gir uttrykk for et prinsipp som også har støtte i alminnelige fullmaktsregler og i formålet bak underretningsplikten.
Betydningen av mangelfull underretning
Ordlyden knytter fristen til «underretning om vedtaket», noe som reiser spørsmålet om hvilke krav som stilles til underretningens innhold for at fristen skal begynne å løpe.
I SOM-2007-1204 kritiserte Sivilombudet en kommune fordi underretningen om et tildelingsvedtak for fysioterapidriftstilskudd ikke opplyste om klagerett, klagefrist eller fremgangsmåten ved klage – i strid med kravene i § 27 tredje ledd. Uttalelsen gir ikke grunnlag for en generell regel om at klagefristen aldri begynner å løpe ved mangelfull underretning; det sikrere rettslige poenget er at slike mangler får stor betydning når forvaltningen senere skal vurdere om en klage er rettidig, og om det er grunnlag for oppreisning etter § 31. Tolkningsverdien for første punktum ligger i å motvirke en formalistisk anvendelse av fremkomstkriteriet: En underretning som ikke oppfyller de sentrale informasjonsfunksjonene etter § 27, svekker grunnlaget for å håndheve fristen strengt overfor parten.
Uttalelsen er fra 2008 og gjelder et konkret saksforhold, men den illustrerer et generelt poeng om sammenhengen mellom underretningens kvalitet og fristens legitimitet. Begrensningen er at Sivilombudet ikke oppstilte noen klar terskel for når manglene er så alvorlige at fristen ikke anses å ha begynt å løpe overhodet.
Hvilket vedtak må underretningen gjelde
Et tredje spørsmål er om fristen kan regnes fra underretning om et vedtak som ikke gir parten reell foranledning til å klage.
I SOM-2008-998 hadde en kommune ilagt tvangsmulkt på et tidspunkt da betalingsplikten og det faktiske grunnlaget for reaksjonen ennå ikke var aktualisert. Klagen ble avvist som for sent fremsatt fordi forvaltningen regnet fristen fra det opprinnelige tvangsmulktvedtaket. Sivilombudet kritiserte praksisen og fremhevet at en slik ordning kunne gjøre klageadgangen lite reell, fordi parten først senere fikk foranledning til å bestride om vilkårene for reaksjonen faktisk forelå.
Uttalelsen gjelder ikke direkte spørsmålet om når en melding er «kommet frem» i fysisk forstand, og den har derfor mer indirekte tolkningsverdi for ordlyden i første punktum. Den er likevel relevant som støtte for at friststarten må knyttes til underretning om det vedtaket parten faktisk har en reell foranledning til å påklage. Forvaltningen kan ikke omgå klageordningen ved å legge fristutgangspunktet til et tidligere ledd i en vedtaksmodell som først senere får selvstendig betydning for parten. Begrensningen er at uttalelsen er eldre (2010) og gjelder en spesiell vedtaksmodell (tvangsmulkt), slik at overføringsverdien til andre sakstyper må vurderes konkret.
Praktiske vurderingstema
Ved vurderingen av om klagefristen har begynt å løpe etter første punktum, bør forvaltningen stille følgende spørsmål:
Kildebildet for dette noteankeret består i hovedsak av Sivilombudets uttalelser. Disse er nyttige og forholdsvis konkrete, men ikke bindende på samme måte som lovforarbeider eller høyesterettspraksis. Forarbeider til forvaltningsloven (Ot.prp. nr. 38 (1964–65) og Ot.prp. nr. 3 (1976–77)) behandler fristregelen, men er ikke blant de tildelte kildene her.
Avbrudd av klagefristen ved krav om begrunnelse etter § 24 annet ledd
Oversikt
Forvaltningsloven § 29 tredje ledd første punktum gir et særskilt fristvern for parten når vedtaket er meddelt uten begrunnelse: Har parten «krevet å få oppgitt begrunnelsen for vedtaket etter § 24 annet ledd», avbrytes klagefristen. Bestemmelsen er en direkte konsekvens av at § 24 annet ledd åpner for at begrunnelse i visse tilfeller kan gis etter at vedtaket er truffet. Formålet er å hindre at klagefristen løper ut mens parten venter på den begrunnelsen loven gir rett til å kreve, og dermed sikre at parten får et reelt grunnlag for å vurdere om det er grunn til å klage.
Vilkåret: «krevet å få oppgitt begrunnelsen … etter § 24 annet ledd»
Situasjonen må falle inn under § 24 annet ledd
Avbruddsregelen forutsetter at det foreligger en situasjon som omfattes av § 24 annet ledd – det vil si at vedtaket lovlig er meddelt uten samtidig begrunnelse, og at parten har rett til å kreve begrunnelse i etterkant. Er vedtaket allerede begrunnet på en måte som oppfyller lovens krav etter § 25, er det ikke grunnlag for å anse en senere anmodning om ytterligere utdypning som et krav «etter § 24 annet ledd». Bestemmelsen gir med andre ord ikke et generelt fristvern for enhver henvendelse om nærmere forklaring av vedtaket.
Parten må ha fremsatt et krav
Ordlyden «krevet» viser at avbrudd ikke inntrer automatisk fordi begrunnelse mangler. Det avgjørende er at parten aktivt har bedt om den begrunnelsen loven gir rett til å få. Henvendelsen må etter sitt innhold objektivt sett forstås som en begjæring om begrunnelse i lovens forstand, ikke bare som en generell forespørsel om saksopplysninger eller en anmodning om ytterligere redegjørelse utover det loven krever.
Lovteksten oppstiller ikke noe formkrav. Kravet kan dermed fremsettes muntlig. Av notoritetshensyn – og fordi tidspunktet for kravet er avgjørende for fristberegningen – bør forvaltningen likevel journalføre slike henvendelser klart og umiddelbart.
Tidspunktet for kravet
Fristavbruddet kan først få virkning fra det tidspunkt kravet er fremsatt. Dersom parten fremsetter kravet kort tid før fristutløp, tilsier bestemmelsens formål at forvaltningen ikke kan avvise fristvirkningen under henvisning til at parten «kunne ha klaget først». Ordningen er nettopp laget for å sikre at parten får et reelt grunnlag for å vurdere klage.
Rettsvirkningene: «avbrytes»
At klagefristen «avbrytes», må leses i sammenheng med neste punktum i tredje ledd, som bestemmer at ny klagefrist tar til å løpe fra det tidspunkt meddelelse om begrunnelse er kommet frem til parten. Systematikken viser at loven ikke bare stanser den løpende fristen midlertidig (slik at restfristen gjenopptas), men lar en helt ny frist begynne å løpe når begrunnelsen er mottatt eller kjent. For vurderingstemaet her er hovedpoenget derfor ikke hvor mye av den opprinnelige fristen som gjenstår, men om det er fremsatt et krav som utløser den særskilte ordningen i tredje ledd. Selve beregningen av den nye fristen hører hjemme under neste punktum.
Illustrasjon fra praksis: SOM-2018-2622
Sivilombudets uttalelse i SOM-2018-2622 gjaldt behandling av søknader om løyve for busstransport, der et busselskap fikk delvis avslag. Etter vedtaket ba selskapet om en nærmere begrunnelse for avslaget. Da fylkeskommunens svar ikke forelå da klagefristen nærmet seg, klaget selskapets advokat på vedtaket. Fylkeskommunen ga deretter en nærmere begrunnelse i eget brev.
Uttalelsen er relevant fordi den illustrerer den praktiske situasjonen bestemmelsen tar sikte på: parten etterspør begrunnelse etter vedtaket, og spørsmålet om klagefrist blir aktuelt før begrunnelsen er mottatt. Tolkningsverdien er likevel begrenset. Uttalelsen inneholder ikke noen utførlig prinsipiell analyse av når en henvendelse skal anses som et krav etter § 24 annet ledd, eller av avbruddets nærmere rettsvirkninger. Kilden bør derfor brukes som en praksisnær illustrasjon av typetilfellet, ikke som hovedgrunnlag for mer finmaskede vilkår eller beregningsspørsmål.
Praktiske vurderingstema