§ 13 a – begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse
Fulltekst
Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:
1. at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker , 2. at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte, og 3. at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks . når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. 4. at opplysninger om en navngitt domfelt eller botlagt er benådet eller ikke og hvilke reaksjoner vedkommende eventuelt blir benådet til, gjøres kjent. 0 Tilføyd ved lov 27 mai 1977 nr. 40 (i kraft 1 jan 1978 iflg. res. 16 des 1977 nr. 9), endret ved lov 17 des 2010 nr. 85 (ikr. 17 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1668).
Paragrafkommentar
Kommentar til § 13 a - begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse
«Når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig»
Innhold og funksjon
Vilkåret «når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig» i § 13 a nr. 3 oppstiller en selvstendig, konkret vurderingsnorm for når taushetsplikt etter § 13 ikke er til hinder for bruk av opplysningene. Ordlyden er fremtids- og situasjonsorientert: Det avgjørende er ikke bare at opplysningen opprinnelig falt inn under § 13, men om det på brukstidspunktet fortsatt foreligger et saklig behov for vern. Ordet «berettiget» markerer at det ikke er enhver subjektiv preferanse for diskresjon som er tilstrekkelig; det må dreie seg om en interesse i hemmelighold som rettsordenen har grunn til å beskytte.
Bestemmelsen fungerer som en restkategori for tilfeller der taushetspliktens formål ikke lenger gjør seg gjeldende, selv om opplysningen ikke uten videre kan sies å falle helt utenfor § 13.
Systematisk plassering
Nr. 3 står etter samtykkereglene i nr. 1 og anonymiseringstilfellene i nr. 2. Det tilsier at nr. 3 ikke primært gjelder fordi den opplysningen gjelder har gitt avkall på vernet, eller fordi identifikasjonsfaren er fjernet, men fordi selve hemmeligholdsinteressen er bortfalt. At lovteksten føyer til «f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», viser at eksemplene ikke er uttømmende. Hovedspørsmålet er om det finnes en berettiget interesse i fortsatt hemmelighold; at opplysningen er kjent eller tilgjengelig annetsteds, er bare typiske utslag av at slik interesse mangler.
Lovavdelingens uttalelse om kirkelige handlinger (JDLOV-2006-456045)
Lovavdelingens uttalelse 26. januar 2006 (JDLOV-2006-456045) gjaldt offentliggjøring av opplysninger om planlagte og gjennomførte kirkelige handlinger – nærmere bestemt vielse, dåp og konfirmasjon. Spørsmålet var om slike opplysninger kunne offentliggjøres i kirkens kunngjøringer.
Lovavdelingen la til grunn at opplysninger om planlagte kirkelige handlinger som hovedregel er taushetsbelagte personlige forhold etter § 13, slik at offentliggjøring forutsetter samtykke etter § 13 a nr. 1. For allerede gjennomførte handlinger var vurderingen en annen: Lovavdelingen uttalte at opplysninger om vielse, dåp og konfirmasjon i utgangspunktet kan offentliggjøres når handlingen har skjedd offentlig, enten fordi opplysningen da ikke lenger er taushetsbelagt, eller fordi ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold etter § 13 a nr. 3.
Tolkningsverdi
Uttalelsen belyser to sentrale sider ved vurderingen etter nr. 3:
For det første viser den at vurderingen kan endre seg over tid. Den samme typen opplysning kan være vernet før en begivenhet finner sted, men miste sitt reelle hemmeligholdsbehov etter at begivenheten er gjennomført i en offentlig ramme. Tidsforløpet og hendelsesforløpet er altså relevante momenter.
For det andre viser uttalelsen at vurderingen er kontekstuell. Det er ikke tilstrekkelig å klassifisere opplysningen abstrakt; man må se på hvordan, når og i hvilken sammenheng forholdet er blitt kjent. At den kirkelige handlingen hadde skjedd offentlig – i en seremoni med tilstedeværende – var det bærende momentet for at hemmeligholdsinteressen kunne anses bortfalt.
Begrensninger
Uttalelsen er en forvaltningsintern tolkningsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling, ikke rettspraksis. Den har rettskildemessig vekt som uttrykk for forvaltningens lovforståelse, men binder ikke domstolene. Videre er resonnementet alternativt formulert: Lovavdelingen sier at opplysningen etter omstendighetene enten ikke lenger er taushetsbelagt, eller at nr. 3 kommer til anvendelse. Kilden gir derfor sterk støtte for at bortfalt offentlighets- eller diskresjonsbehov er et relevant moment etter nr. 3, men svakere støtte for mer generelle slutninger om at enhver tidligere offentlig omtale automatisk opphever hemmeligholdsinteressen. Uttalelsen gjaldt dessuten kirkelige handlinger som faktisk hadde skjedd offentlig; den kan ikke uten videre overføres til opplysninger som riktignok finnes andre steder, men fortsatt har et klart personvern- eller beskyttelsesbehov.
Praktiske vurderingstema
Ved anvendelsen av vilkåret «ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig» bør følgende momenter vurderes:
Er opplysningen allerede blitt kjent på en måte som gjør videre hemmelighold uten reelt verneformål? At opplysningen er omtalt eller tilgjengelig et annet sted, er ikke i seg selv avgjørende; det avgjørende er om dette faktisk innebærer at ingen berettiget interesse lenger tilsier hemmelighold.
Er den opprinnelige beskyttelsesinteressen falt bort som følge av tidsforløp eller hendelsesutvikling? Lovavdelingens uttalelse (JDLOV-2006-456045) illustrerer at en opplysning som var vernet før en begivenhet, kan miste sitt hemmeligholdsbehov etter at begivenheten er gjennomført offentlig.
Finnes det fortsatt saklige personvern-, integritets- eller andre beskyttelseshensyn som tilsier diskresjon? Selv om opplysningen er kjent i én krets, kan det foreligge en berettiget interesse i at den ikke spres videre til andre kretser eller sammenhenger.
Er vurderingen konkret og situasjonsbestemt? Vilkåret krever en individuell vurdering på brukstidspunktet, ikke en abstrakt klassifisering av opplysningstypen.
Samtykke som grunnlag for unntak fra taushetsplikten – § 13 a nr. 1 annet alternativ
Oversikt
Formuleringen «for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker» oppstiller et selvstendig unntak fra taushetsplikten etter § 13. Unntaket bygger på at beskyttelsesbehovet er disponibelt for den opplysningene skal verne: Når den beskyttede selv aksepterer at opplysningene gjøres kjent, faller grunnlaget for hemmelighold bort. Bestemmelsen reiser to sentrale tolkningsspørsmål – hvem som kan samtykke, og hvor langt samtykket rekker.
Hvem kan samtykke – «de som har krav på taushet»
Ordlyden avgrenser samtykkekompetansen til «de som har krav på taushet». Det er altså ikke tilstrekkelig at en tredjeperson med faktisk interesse i saken, en representant uten rettslig kompetanse, eller forvaltningsorganet selv ønsker offentliggjøring. Samtykket må komme fra den eller dem taushetsplikten er satt til å beskytte.
Hvem dette er, beror på hvem opplysningene gjelder. Der opplysningen angår en myndig person, vil vedkommende selv ha samtykkekompetansen. Der opplysningen gjelder flere personer – for eksempel familieforhold – kan det kreves samtykke fra hver av dem som har krav på taushet.
Lovavdelingens uttalelse om samtykke for mindreårige (JDLOV-2006-456045)
Justisdepartementets lovavdeling behandlet i uttalelse 26. januar 2006 (JDLOV-2006-456045) spørsmålet om offentliggjøring av opplysninger om planlagte og gjennomførte kirkelige handlinger. Uttalelsen gjaldt et utkast til rundskriv om publisering av kunngjøringer om vielse, dåp og konfirmasjon. Lovavdelingen la til grunn at opplysninger om planlagte kirkelige handlinger som hovedregel er taushetsbelagte personlige forhold etter § 13, og at offentliggjøring derfor forutsetter samtykke etter § 13 a nr. 1.
Uttalelsen er særlig relevant for noteankeret fordi den konkretiserer hvem samtykket må komme fra i ulike situasjoner:
For mindreårige la Lovavdelingen til grunn at foreldremyndighetsinnehaverne som utgangspunkt kan samtykke på barnets vegne.
For konfirmanter ble det imidlertid fremhevet at den mindreårige selv også bør samtykke, fordi vedkommende normalt vil være moden nok til å forstå rekkevidden av publisering av opplysninger om personlige forhold.
Tolkningsverdien av uttalelsen er at samtykkekompetansen etter § 13 a nr. 1 ikke kan vurderes rent formelt. Selv om foreldremyndighetsinnehaverne har rettslig kompetanse til å samtykke på vegne av mindreårige, kan den mindreåriges egen alder og modenhet tilsi at også vedkommende selv bør samtykke. Dette bør forstås som et krav om en konkret vurdering, ikke som en absolutt regel utledet av § 13 a nr. 1 alene. Uttalelsen er en departemental tolkningsuttalelse og ikke rettspraksis, men den gir en kildenær og autoritativ forståelse av samtykkevilkåret som har klar relevans for forvaltningens praktisering.
Uttalelsen berørte også forholdet til § 13 a nr. 3: For gjennomførte kirkelige handlinger som har skjedd offentlig, mente Lovavdelingen at opplysningene enten ikke lenger var taushetsbelagte, eller at ingen berettiget interesse tilsa hemmelighold. Denne grensedragningen mellom nr. 1 og nr. 3 understreker at forvaltningen bør holde hjemmelsgrunnlagene atskilt: Samtykke etter nr. 1 er et selvstendig unntak som ikke skal blandes sammen med vurderingen av om opplysningen er alminnelig kjent etter nr. 3.
Samtykkets rekkevidde – «i den utstrekning»
Uttrykket «i den utstrekning» viser at samtykket kan avgrenses. Den som har krav på taushet, kan begrense samtykket til bestemte opplysninger, bestemte mottakere eller bestemte former for bruk. Utenfor det samtykket dekker, består taushetsplikten fullt ut. Forvaltningen kan altså ikke tolke et begrenset samtykke utvidende.
Formkrav
Bestemmelsen oppstiller ikke noe uttrykkelig formkrav for samtykke. Likevel følger det av unntakets karakter – og av at taushetsplikten er en rettslig plikt som påhviler forvaltningen – at forvaltningen må ha et forsvarlig grunnlag for å legge til grunn at samtykke faktisk er gitt, og hva det omfatter. Nettopp fordi unntaket bare gjelder «i den utstrekning» samtykket rekker, bør samtykkets innhold være tilstrekkelig klart til at det kan avgjøres hvilke opplysninger som kan gis til hvem. I praksis tilsier dette at samtykke bør dokumenteres skriftlig, selv om det ikke er et absolutt lovkrav.
Praktiske vurderingstema
Riktig samtykkesubjekt: Forvaltningen må identifisere hvem taushetsplikten verner i det konkrete tilfellet, og sikre at samtykket kommer fra denne personen (eller disse personene). Der opplysningen gjelder flere, kan det kreves samtykke fra hver av dem.
Mindreåriges medbestemmelse: Der opplysningen gjelder en mindreårig, kan foreldremyndighetsinnehaverne som utgangspunkt samtykke, men den mindreåriges egen alder og modenhet kan tilsi at også vedkommende selv bør samtykke, jf. Lovavdelingens uttalelse JDLOV-2006-456045.
Samtykkets avgrensning: Forvaltningen må klarlegge hva samtykket faktisk dekker – hvilke opplysninger, hvilke mottakere og hvilken bruk. Utenfor samtykkets rekkevidde består taushetsplikten.
Dokumentasjon: Selv om loven ikke oppstiller formkrav, bør samtykke dokumenteres skriftlig for å sikre etterprøvbarhet og klarhet om samtykkets innhold og omfang.
Avgrensning mot § 13 a nr. 3: Dersom forvaltningen vurderer om opplysningen uansett er alminnelig kjent, bør dette vurderes etter nr. 3, ikke som en utvidende tolkning av samtykket etter nr. 1.
«Når de er alminnelig kjent»
Systematisk plassering
Uttrykket «når de er alminnelig kjent» i § 13 a nr. 3 er ett av to eksempler som illustrerer hovedvilkåret i samme nummer: at «ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig». Ordlyden innledes med «f.eks.», noe som viser at «alminnelig kjent» ikke er et selvstendig unntak, men et typetilfelle der beskyttelsesbehovet typisk er falt bort. Vurderingen må derfor alltid forankres i om det faktisk finnes en berettiget interesse i fortsatt hemmelighold, selv om opplysningen isolert sett kan karakteriseres som «alminnelig kjent».
Innholdet i vilkåret
Etter vanlig språkbruk sikter «alminnelig kjent» til at opplysningen faktisk er utbredt i en videre krets. Uttrykket må leses i sammenheng med det andre eksempelet i nr. 3 – «alminnelig tilgjengelig andre steder» – som retter seg mot om opplysningen kan finnes frem, typisk i offentlige registre eller publiserte dokumenter. Skillet mellom de to eksemplene tilsier at «alminnelig kjent» krever faktisk utbredt kjennskap, ikke bare teoretisk tilgjengelighet. Det er ikke tilstrekkelig at opplysningen er kjent for noen få personer, innenfor et lukket miljø, eller at den kan spores opp med en viss innsats. Det sentrale er om hemmelighold reelt sett ikke lenger ivaretar noen beskyttelsesverdig interesse fordi opplysningen allerede er kjent i en bred krets.
Lovavdelingens uttalelse om kirkelige handlinger (JDLOV-2006-456045)
Lovavdelingens uttalelse 26. januar 2006 om offentliggjøring av opplysninger om kirkelige handlinger gir en viss illustrasjon av vurderingstemaet, om enn indirekte. Uttalelsen gjaldt et utkast til rundskriv om offentliggjøring av opplysninger om vielser, dåp og konfirmasjoner. Lovavdelingen la til grunn at opplysninger om planlagte handlinger som hovedregel er taushetsbelagte personlige forhold etter § 13, slik at offentliggjøring forutsetter samtykke etter § 13 a nr. 1. For gjennomførte handlinger som har skjedd offentlig, uttales det derimot at opplysningene i utgangspunktet kan offentliggjøres – enten fordi opplysningen da ikke lenger er taushetsbelagt, eller fordi ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold etter § 13 a nr. 3.
Relevansen for uttrykket «alminnelig kjent» ligger i at en offentlig gjennomført handling etter omstendighetene kan ha blitt kjent for en så vid krets at videre hemmelighold ikke lenger har reelt vern å ivareta. Lovavdelingen formulerer seg imidlertid alternativt og drøfter ikke ordlyden «alminnelig kjent» uttrykkelig. Uttalelsen har derfor begrenset tolkningsvekt som kilde til selve terskelen for når noe er «alminnelig kjent». Den fungerer best som en illustrasjon av at offentlig gjennomføring av en begivenhet kan være et moment som gjør at beskyttelsesbehovet faller bort.
Nærmere om terskelen
Forarbeidene til § 13 a gir ikke en uttømmende definisjon av «alminnelig kjent», men eksempelet må forstås i lys av formålet med taushetsplikten: å beskytte den opplysningen gjelder mot at sensitive forhold spres. Når opplysningen allerede er utbredt i en vid krets, er dette formålet ikke lenger mulig å realisere gjennom hemmelighold.
Momenter i vurderingen vil typisk være:
Kretsen som kjenner opplysningen. Jo bredere og mer åpen kretsen er, desto sterkere taler det for at opplysningen er «alminnelig kjent». Kjennskap begrenset til en snever personkrets – for eksempel naboer, kolleger eller et lokalmiljø – er normalt ikke tilstrekkelig.
Måten opplysningen er blitt kjent på. Opplysninger som er blitt kjent gjennom offentlige begivenheter, medieomtale eller den registrertes egen offentliggjøring, vil lettere anses som «alminnelig kjent» enn opplysninger som har lekket ut gjennom uformelle kanaler.
Opplysningens karakter. Selv om en opplysning er spredt i en vid krets, kan det tenkes at det fortsatt foreligger en berettiget interesse i hemmelighold, for eksempel der spredningen har skjedd mot den registrertes vilje og videre bruk vil forsterke krenkelsen. Hovedvilkåret om «berettiget interesse» fungerer her som en sikkerhetsventil.
Avgrensning mot rykter og begrenset lokal kjennskap
Bestemmelsen åpner ikke for at forvaltningen uten videre kan bygge på rykter, begrenset lokal kjennskap eller tidligere deling i en snever krets som grunnlag for å se bort fra taushetsplikten. At «noen vet» er ikke det samme som at opplysningen er «alminnelig kjent». Forvaltningen må foreta en konkret vurdering av om hemmelighold reelt sett fortsatt beskytter den registrertes interesser.
Praktiske vurderingstema
Er opplysningen faktisk kjent i en vid og åpen krets, eller bare blant noen få?
Har opplysningen blitt kjent gjennom offentlige begivenheter, medieomtale eller den registrertes egen offentliggjøring?
Selv om opplysningen er spredt: foreligger det likevel en berettiget interesse i at forvaltningen ikke bidrar til ytterligere spredning?
Skillet mot «alminnelig tilgjengelig andre steder»: Er det faktisk kjennskap som foreligger, eller bare teoretisk tilgjengelighet?
Paragrafkommentar
Kommentar til § 13 a - begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse
«Når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig»
Innhold og funksjon
Vilkåret «når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig» i § 13 a nr. 3 oppstiller en selvstendig, konkret vurderingsnorm for når taushetsplikt etter § 13 ikke er til hinder for bruk av opplysningene. Ordlyden er fremtids- og situasjonsorientert: Det avgjørende er ikke bare at opplysningen opprinnelig falt inn under § 13, men om det på brukstidspunktet fortsatt foreligger et saklig behov for vern. Ordet «berettiget» markerer at det ikke er enhver subjektiv preferanse for diskresjon som er tilstrekkelig; det må dreie seg om en interesse i hemmelighold som rettsordenen har grunn til å beskytte.
Bestemmelsen fungerer som en restkategori for tilfeller der taushetspliktens formål ikke lenger gjør seg gjeldende, selv om opplysningen ikke uten videre kan sies å falle helt utenfor § 13.
Systematisk plassering
Nr. 3 står etter samtykkereglene i nr. 1 og anonymiseringstilfellene i nr. 2. Det tilsier at nr. 3 ikke primært gjelder fordi den opplysningen gjelder har gitt avkall på vernet, eller fordi identifikasjonsfaren er fjernet, men fordi selve hemmeligholdsinteressen er bortfalt. At lovteksten føyer til «f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», viser at eksemplene ikke er uttømmende. Hovedspørsmålet er om det finnes en berettiget interesse i fortsatt hemmelighold; at opplysningen er kjent eller tilgjengelig annetsteds, er bare typiske utslag av at slik interesse mangler.
Lovavdelingens uttalelse om kirkelige handlinger (JDLOV-2006-456045)
Lovavdelingens uttalelse 26. januar 2006 (JDLOV-2006-456045) gjaldt offentliggjøring av opplysninger om planlagte og gjennomførte kirkelige handlinger – nærmere bestemt vielse, dåp og konfirmasjon. Spørsmålet var om slike opplysninger kunne offentliggjøres i kirkens kunngjøringer.
Lovavdelingen la til grunn at opplysninger om planlagte kirkelige handlinger som hovedregel er taushetsbelagte personlige forhold etter § 13, slik at offentliggjøring forutsetter samtykke etter § 13 a nr. 1. For allerede gjennomførte handlinger var vurderingen en annen: Lovavdelingen uttalte at opplysninger om vielse, dåp og konfirmasjon i utgangspunktet kan offentliggjøres når handlingen har skjedd offentlig, enten fordi opplysningen da ikke lenger er taushetsbelagt, eller fordi ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold etter § 13 a nr. 3.
Tolkningsverdi
Uttalelsen belyser to sentrale sider ved vurderingen etter nr. 3:
For det første viser den at vurderingen kan endre seg over tid. Den samme typen opplysning kan være vernet før en begivenhet finner sted, men miste sitt reelle hemmeligholdsbehov etter at begivenheten er gjennomført i en offentlig ramme. Tidsforløpet og hendelsesforløpet er altså relevante momenter.
For det andre viser uttalelsen at vurderingen er kontekstuell. Det er ikke tilstrekkelig å klassifisere opplysningen abstrakt; man må se på hvordan, når og i hvilken sammenheng forholdet er blitt kjent. At den kirkelige handlingen hadde skjedd offentlig – i en seremoni med tilstedeværende – var det bærende momentet for at hemmeligholdsinteressen kunne anses bortfalt.
Begrensninger
Uttalelsen er en forvaltningsintern tolkningsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling, ikke rettspraksis. Den har rettskildemessig vekt som uttrykk for forvaltningens lovforståelse, men binder ikke domstolene. Videre er resonnementet alternativt formulert: Lovavdelingen sier at opplysningen etter omstendighetene enten ikke lenger er taushetsbelagt, eller at nr. 3 kommer til anvendelse. Kilden gir derfor sterk støtte for at bortfalt offentlighets- eller diskresjonsbehov er et relevant moment etter nr. 3, men svakere støtte for mer generelle slutninger om at enhver tidligere offentlig omtale automatisk opphever hemmeligholdsinteressen. Uttalelsen gjaldt dessuten kirkelige handlinger som faktisk hadde skjedd offentlig; den kan ikke uten videre overføres til opplysninger som riktignok finnes andre steder, men fortsatt har et klart personvern- eller beskyttelsesbehov.
Praktiske vurderingstema
Ved anvendelsen av vilkåret «ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig» bør følgende momenter vurderes:
Samtykke som grunnlag for unntak fra taushetsplikten – § 13 a nr. 1 annet alternativ
Oversikt
Formuleringen «for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker» oppstiller et selvstendig unntak fra taushetsplikten etter § 13. Unntaket bygger på at beskyttelsesbehovet er disponibelt for den opplysningene skal verne: Når den beskyttede selv aksepterer at opplysningene gjøres kjent, faller grunnlaget for hemmelighold bort. Bestemmelsen reiser to sentrale tolkningsspørsmål – hvem som kan samtykke, og hvor langt samtykket rekker.
Hvem kan samtykke – «de som har krav på taushet»
Ordlyden avgrenser samtykkekompetansen til «de som har krav på taushet». Det er altså ikke tilstrekkelig at en tredjeperson med faktisk interesse i saken, en representant uten rettslig kompetanse, eller forvaltningsorganet selv ønsker offentliggjøring. Samtykket må komme fra den eller dem taushetsplikten er satt til å beskytte.
Hvem dette er, beror på hvem opplysningene gjelder. Der opplysningen angår en myndig person, vil vedkommende selv ha samtykkekompetansen. Der opplysningen gjelder flere personer – for eksempel familieforhold – kan det kreves samtykke fra hver av dem som har krav på taushet.
Lovavdelingens uttalelse om samtykke for mindreårige (JDLOV-2006-456045)
Justisdepartementets lovavdeling behandlet i uttalelse 26. januar 2006 (JDLOV-2006-456045) spørsmålet om offentliggjøring av opplysninger om planlagte og gjennomførte kirkelige handlinger. Uttalelsen gjaldt et utkast til rundskriv om publisering av kunngjøringer om vielse, dåp og konfirmasjon. Lovavdelingen la til grunn at opplysninger om planlagte kirkelige handlinger som hovedregel er taushetsbelagte personlige forhold etter § 13, og at offentliggjøring derfor forutsetter samtykke etter § 13 a nr. 1.
Uttalelsen er særlig relevant for noteankeret fordi den konkretiserer hvem samtykket må komme fra i ulike situasjoner:
Tolkningsverdien av uttalelsen er at samtykkekompetansen etter § 13 a nr. 1 ikke kan vurderes rent formelt. Selv om foreldremyndighetsinnehaverne har rettslig kompetanse til å samtykke på vegne av mindreårige, kan den mindreåriges egen alder og modenhet tilsi at også vedkommende selv bør samtykke. Dette bør forstås som et krav om en konkret vurdering, ikke som en absolutt regel utledet av § 13 a nr. 1 alene. Uttalelsen er en departemental tolkningsuttalelse og ikke rettspraksis, men den gir en kildenær og autoritativ forståelse av samtykkevilkåret som har klar relevans for forvaltningens praktisering.
Uttalelsen berørte også forholdet til § 13 a nr. 3: For gjennomførte kirkelige handlinger som har skjedd offentlig, mente Lovavdelingen at opplysningene enten ikke lenger var taushetsbelagte, eller at ingen berettiget interesse tilsa hemmelighold. Denne grensedragningen mellom nr. 1 og nr. 3 understreker at forvaltningen bør holde hjemmelsgrunnlagene atskilt: Samtykke etter nr. 1 er et selvstendig unntak som ikke skal blandes sammen med vurderingen av om opplysningen er alminnelig kjent etter nr. 3.
Samtykkets rekkevidde – «i den utstrekning»
Uttrykket «i den utstrekning» viser at samtykket kan avgrenses. Den som har krav på taushet, kan begrense samtykket til bestemte opplysninger, bestemte mottakere eller bestemte former for bruk. Utenfor det samtykket dekker, består taushetsplikten fullt ut. Forvaltningen kan altså ikke tolke et begrenset samtykke utvidende.
Formkrav
Bestemmelsen oppstiller ikke noe uttrykkelig formkrav for samtykke. Likevel følger det av unntakets karakter – og av at taushetsplikten er en rettslig plikt som påhviler forvaltningen – at forvaltningen må ha et forsvarlig grunnlag for å legge til grunn at samtykke faktisk er gitt, og hva det omfatter. Nettopp fordi unntaket bare gjelder «i den utstrekning» samtykket rekker, bør samtykkets innhold være tilstrekkelig klart til at det kan avgjøres hvilke opplysninger som kan gis til hvem. I praksis tilsier dette at samtykke bør dokumenteres skriftlig, selv om det ikke er et absolutt lovkrav.
Praktiske vurderingstema
«Når de er alminnelig kjent»
Systematisk plassering
Uttrykket «når de er alminnelig kjent» i § 13 a nr. 3 er ett av to eksempler som illustrerer hovedvilkåret i samme nummer: at «ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig». Ordlyden innledes med «f.eks.», noe som viser at «alminnelig kjent» ikke er et selvstendig unntak, men et typetilfelle der beskyttelsesbehovet typisk er falt bort. Vurderingen må derfor alltid forankres i om det faktisk finnes en berettiget interesse i fortsatt hemmelighold, selv om opplysningen isolert sett kan karakteriseres som «alminnelig kjent».
Innholdet i vilkåret
Etter vanlig språkbruk sikter «alminnelig kjent» til at opplysningen faktisk er utbredt i en videre krets. Uttrykket må leses i sammenheng med det andre eksempelet i nr. 3 – «alminnelig tilgjengelig andre steder» – som retter seg mot om opplysningen kan finnes frem, typisk i offentlige registre eller publiserte dokumenter. Skillet mellom de to eksemplene tilsier at «alminnelig kjent» krever faktisk utbredt kjennskap, ikke bare teoretisk tilgjengelighet. Det er ikke tilstrekkelig at opplysningen er kjent for noen få personer, innenfor et lukket miljø, eller at den kan spores opp med en viss innsats. Det sentrale er om hemmelighold reelt sett ikke lenger ivaretar noen beskyttelsesverdig interesse fordi opplysningen allerede er kjent i en bred krets.
Lovavdelingens uttalelse om kirkelige handlinger (JDLOV-2006-456045)
Lovavdelingens uttalelse 26. januar 2006 om offentliggjøring av opplysninger om kirkelige handlinger gir en viss illustrasjon av vurderingstemaet, om enn indirekte. Uttalelsen gjaldt et utkast til rundskriv om offentliggjøring av opplysninger om vielser, dåp og konfirmasjoner. Lovavdelingen la til grunn at opplysninger om planlagte handlinger som hovedregel er taushetsbelagte personlige forhold etter § 13, slik at offentliggjøring forutsetter samtykke etter § 13 a nr. 1. For gjennomførte handlinger som har skjedd offentlig, uttales det derimot at opplysningene i utgangspunktet kan offentliggjøres – enten fordi opplysningen da ikke lenger er taushetsbelagt, eller fordi ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold etter § 13 a nr. 3.
Relevansen for uttrykket «alminnelig kjent» ligger i at en offentlig gjennomført handling etter omstendighetene kan ha blitt kjent for en så vid krets at videre hemmelighold ikke lenger har reelt vern å ivareta. Lovavdelingen formulerer seg imidlertid alternativt og drøfter ikke ordlyden «alminnelig kjent» uttrykkelig. Uttalelsen har derfor begrenset tolkningsvekt som kilde til selve terskelen for når noe er «alminnelig kjent». Den fungerer best som en illustrasjon av at offentlig gjennomføring av en begivenhet kan være et moment som gjør at beskyttelsesbehovet faller bort.
Nærmere om terskelen
Forarbeidene til § 13 a gir ikke en uttømmende definisjon av «alminnelig kjent», men eksempelet må forstås i lys av formålet med taushetsplikten: å beskytte den opplysningen gjelder mot at sensitive forhold spres. Når opplysningen allerede er utbredt i en vid krets, er dette formålet ikke lenger mulig å realisere gjennom hemmelighold.
Momenter i vurderingen vil typisk være:
Avgrensning mot rykter og begrenset lokal kjennskap
Bestemmelsen åpner ikke for at forvaltningen uten videre kan bygge på rykter, begrenset lokal kjennskap eller tidligere deling i en snever krets som grunnlag for å se bort fra taushetsplikten. At «noen vet» er ikke det samme som at opplysningen er «alminnelig kjent». Forvaltningen må foreta en konkret vurdering av om hemmelighold reelt sett fortsatt beskytter den registrertes interesser.
Praktiske vurderingstema