§ 2-6 – Unntak for anskaffelser knyttet til utøvelsen av aktiviteter i tredjeland
Fulltekst
Anskaffelsesloven og forskriften gjelder ikke for anskaffelser knyttet til utøvelsen av forsyningsaktiviteter i en stat som ikke er part i EØS-avtalen . Dette gjelder bare når aktiviteten ikke innebærer fysisk utnyttelse av et nettverk eller et geografisk område i en stat som er part i EØS-avtalen .
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 2-6 - Unntak for anskaffelser knyttet til utøvelsen av aktiviteter i tredjeland
Rettslig utgangspunkt
Forsyningsforskriften § 2-6 oppstiller et geografisk avgrenset unntak fra anskaffelsesloven og forsyningsforskriften. Bestemmelsen gjennomfører forsyningsdirektivet (direktiv 2014/25/EU) artikkel 19 nr. 1 i norsk rett.
Unntaket innebærer at regelverket ikke gjelder for anskaffelser som er knyttet til utøvelsen av forsyningsaktiviteter i en stat som ikke er part i EØS-avtalen – det vil si i et tredjeland. Bestemmelsen har ingen parallell i anskaffelsesforskriften (FOA) og er særegen for forsyningssektoren.
Bestemmelsens funksjon
Forsyningsforskriftens virkeområde er definert ut fra to hovedvilkår: hvem som er oppdragsgiver (§ 1-2) og hvilken aktivitet anskaffelsen knytter seg til (§§ 1-3 til 1-9). Det er aktivitetstilknytningen som er avgjørende, ikke oppdragsgivers generelle virksomhet (se Nærings- og fiskeridepartementets veileder om virkeområdet for forsyningsforskriften). § 2-6 legger til en geografisk dimensjon: selv om oppdragsgiver er omfattet av forskriften, og selv om anskaffelsen knytter seg til en forsyningsaktivitet, faller den utenfor regelverket dersom aktiviteten utøves i et tredjeland og ikke innebærer fysisk utnyttelse av nettverk eller geografisk område i en EØS-stat.
NOU 2024: 9 bekrefter at § 2-6 regulerer forskriftens geografiske virkeområde tilsvarende forsyningsdirektivet artikkel 19 nr. 1, og at bestemmelsen innebærer at anskaffelser uten tilstrekkelig nær tilknytning til EØS ikke er omfattet.
Bakgrunn i EØS-retten
I EU/EØS-retten er det lagt til grunn at anskaffelsesdirektivene ikke gjelder for anskaffelser som ikke har tilknytning til det indre marked. I Scanteam-saken (sak E-10/14) formulerte EFTA-domstolen dette som et spørsmål om anskaffelsen har «tilstrekkelig nær tilknytning til EØS» (se NOU 2024: 9 punkt 7.3). For anskaffelsesdirektivet (2014/24/EU) er den geografiske avgrensningen ulovfestet og beror på en helhetsvurdering av tilknytningsfaktorer. Forsyningsdirektivet har derimot en uttrykkelig regulering i artikkel 19 nr. 1, som § 2-6 gjennomfører. Bestemmelsen gir dermed en klarere rettsregel enn det som gjelder etter anskaffelsesforskriften.
Vilkårene i bestemmelsen
Unntaket forutsetter at to kumulative vilkår er oppfylt:
Anskaffelsen må være knyttet til utøvelsen av forsyningsaktiviteter i en stat som ikke er part i EØS-avtalen. Det er ikke tilstrekkelig at oppdragsgiver generelt driver virksomhet i et tredjeland. Det må foreligge en reell tilknytning mellom anskaffelsen og en konkret forsyningsaktivitet som utøves i tredjelandet.
Aktiviteten må ikke innebære fysisk utnyttelse av et nettverk eller et geografisk område i en EØS-stat. Denne reservasjonen innebærer at unntaket ikke kan påberopes der aktiviteten i tredjelandet reelt sett nyttiggjør seg infrastruktur eller territorium innenfor EØS. Eksempler kan være et kraftledningsnett eller en rørledning som krysser grensen til en EØS-stat, eller utnyttelse av havneinfrastruktur i en EØS-stat for en transportaktivitet som ellers er rettet mot tredjeland.
Praktisk rekkevidde
Bestemmelsen vil typisk være aktuell for norske forsyningsvirksomheter som utøver aktiviteter i land utenfor EØS, for eksempel energiselskaper med operatørskap eller nettverksvirksomhet i tredjeland. Forutsetningen er at den aktuelle anskaffelsen er knyttet til aktiviteten i tredjelandet, og at aktiviteten ikke samtidig innebærer fysisk bruk av nettverk eller territorium i en EØS-stat.
Avgrensning mot andre regler
Bestemmelsen må ses i sammenheng med de øvrige unntakene i forsyningsforskriften kapittel 2 og med de alminnelige virkeområdereglene i §§ 1-1 til 1-9. Der aktiviteten delvis skjer i EØS og delvis utenfor, må det vurderes konkret om vilkårene i § 2-6 er oppfylt for den aktuelle anskaffelsen.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 2-6 - Unntak for anskaffelser knyttet til utøvelsen av aktiviteter i tredjeland
Rettslig utgangspunkt
Forsyningsforskriften § 2-6 oppstiller et geografisk avgrenset unntak fra anskaffelsesloven og forsyningsforskriften. Bestemmelsen gjennomfører forsyningsdirektivet (direktiv 2014/25/EU) artikkel 19 nr. 1 i norsk rett.
Unntaket innebærer at regelverket ikke gjelder for anskaffelser som er knyttet til utøvelsen av forsyningsaktiviteter i en stat som ikke er part i EØS-avtalen – det vil si i et tredjeland. Bestemmelsen har ingen parallell i anskaffelsesforskriften (FOA) og er særegen for forsyningssektoren.
Bestemmelsens funksjon
Forsyningsforskriftens virkeområde er definert ut fra to hovedvilkår: hvem som er oppdragsgiver (§ 1-2) og hvilken aktivitet anskaffelsen knytter seg til (§§ 1-3 til 1-9). Det er aktivitetstilknytningen som er avgjørende, ikke oppdragsgivers generelle virksomhet (se Nærings- og fiskeridepartementets veileder om virkeområdet for forsyningsforskriften). § 2-6 legger til en geografisk dimensjon: selv om oppdragsgiver er omfattet av forskriften, og selv om anskaffelsen knytter seg til en forsyningsaktivitet, faller den utenfor regelverket dersom aktiviteten utøves i et tredjeland og ikke innebærer fysisk utnyttelse av nettverk eller geografisk område i en EØS-stat.
NOU 2024: 9 bekrefter at § 2-6 regulerer forskriftens geografiske virkeområde tilsvarende forsyningsdirektivet artikkel 19 nr. 1, og at bestemmelsen innebærer at anskaffelser uten tilstrekkelig nær tilknytning til EØS ikke er omfattet.
Bakgrunn i EØS-retten
I EU/EØS-retten er det lagt til grunn at anskaffelsesdirektivene ikke gjelder for anskaffelser som ikke har tilknytning til det indre marked. I Scanteam-saken (sak E-10/14) formulerte EFTA-domstolen dette som et spørsmål om anskaffelsen har «tilstrekkelig nær tilknytning til EØS» (se NOU 2024: 9 punkt 7.3). For anskaffelsesdirektivet (2014/24/EU) er den geografiske avgrensningen ulovfestet og beror på en helhetsvurdering av tilknytningsfaktorer. Forsyningsdirektivet har derimot en uttrykkelig regulering i artikkel 19 nr. 1, som § 2-6 gjennomfører. Bestemmelsen gir dermed en klarere rettsregel enn det som gjelder etter anskaffelsesforskriften.
Vilkårene i bestemmelsen
Unntaket forutsetter at to kumulative vilkår er oppfylt:
Praktisk rekkevidde
Bestemmelsen vil typisk være aktuell for norske forsyningsvirksomheter som utøver aktiviteter i land utenfor EØS, for eksempel energiselskaper med operatørskap eller nettverksvirksomhet i tredjeland. Forutsetningen er at den aktuelle anskaffelsen er knyttet til aktiviteten i tredjelandet, og at aktiviteten ikke samtidig innebærer fysisk bruk av nettverk eller territorium i en EØS-stat.
Avgrensning mot andre regler
Bestemmelsen må ses i sammenheng med de øvrige unntakene i forsyningsforskriften kapittel 2 og med de alminnelige virkeområdereglene i §§ 1-1 til 1-9. Der aktiviteten delvis skjer i EØS og delvis utenfor, må det vurderes konkret om vilkårene i § 2-6 er oppfylt for den aktuelle anskaffelsen.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).