(1) Ved fastsettelsen av frister for mottak av forespørsler om å delta i konkurransen og tilbud skal oppdragsgiveren ta hensyn til kontraktens kompleksitet og tiden det tar for leverandørene å utarbeide forespørsler og tilbud . (2) Oppdragsgiveren skal sette en tilbudsfrist som er forholdsmessig lenger enn minimumsfristen, dersom tilbudene bare kan utarbeides etter en befaring eller gjennomgang av anskaffelsesdokumentene på stedet . (3) Oppdragsgiveren skal forlenge fristen for mottak av tilbud forholdsmessig dersom a. det foretas endringer i anskaffelsesdokumentene som medfører at leverandørene trenger mer tid til å utarbeide tilbudet , jf. § 10-2 første ledd, eller b. oppdragsgiveren gir tilleggsopplysninger senere enn seks dager før tilbudsfristen, eller senere enn fire dager i hastetilfeller , jf. § 10-2 annet ledd. (4) Oppdragsgiveren er ikke forpliktet til å forlenge fristen etter tredje ledd dersom opplysningene er ubetydelige for utarbeidelsen av tilbudet eller leverandøren ikke har bedt om tilleggsopplysninger i rimelig tid før utløpet av fristen .
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 16-1 - Fastsettelse av frister
Oversikt
Forsyningsforskriften § 16-1 er den generelle bestemmelsen om fristfastsettelse i del II. Den supplerer de prosedyrespesifikke minimumsfristene i §§ 16-2 til 16-4 ved å oppstille en overordnet forholdsmessighetsnorm: oppdragsgiver kan ikke nøye seg med å sette minimumsfristen mekanisk, men må vurdere om den konkrete anskaffelsen krever lengre tid.
Forholdet til FOA § 20-1
Bestemmelsen er ordlydsmessig identisk med FOA § 20-1. Den eneste forskjellen er internhenvisningene i tredje ledd: forsyn § 16-1 viser til § 10-2 (rettelser og tilleggsopplysninger i forsyningsforskriften), mens FOA § 20-1 viser til § 14-2. Rettsregelen er den samme, og kildematerialet i kommentaren til FOA § 20-1 – herunder KOFA-praksis, DFØs veileder og EU-rettslig bakgrunn – har som utgangspunkt full overføringsverdi for tolkningen av forsyn § 16-1. Leseren bør derfor se kommentaren og notene til FOA § 20-1 som et utfyllende tolkningsgrunnlag.
Den praktisk viktigste forskjellen ligger ikke i § 16-1 selv, men i minimumsfristene som den forutsetter: forsyningsforskriften §§ 16-2 til 16-4 opererer gjennomgående med kortere minimumsfrister enn FOA §§ 20-2 til 20-4. Nettopp derfor blir § 16-1 særlig viktig i forsyningssektoren – kravet om konkret vurdering av kontraktens kompleksitet og leverandørenes tidsbehov fungerer som en sikkerhetsventil som kompenserer for de lavere minimumsfristene.
Bestemmelsens struktur
Bestemmelsen har fire ledd med ulik funksjon:
Første ledd angir den generelle vurderingsnormen ved den opprinnelige fristfastsettelsen: oppdragsgiver skal ta hensyn til kontraktens kompleksitet og tiden leverandørene trenger.
Annet ledd konkretiserer normen for tilfeller der tilbud bare kan utarbeides etter en befaring eller gjennomgang av anskaffelsesdokumentene på stedet.
Tredje ledd regulerer plikten til å forlenge en allerede fastsatt tilbudsfrist ved endringer i anskaffelsesdokumentene (bokstav a, jf. § 10-2 første ledd) eller sene tilleggsopplysninger (bokstav b, jf. § 10-2 annet ledd).
Fjerde ledd avgrenser fristforlengelsesplikten: den gjelder ikke der opplysningene er ubetydelige for tilbudsutarbeidelsen, eller der leverandøren ikke har bedt om tilleggsopplysninger i rimelig tid.
Sentrale tolkningspunkter
Første ledd forutsetter en konkret helhetsvurdering. KOFA 2021/649 (GE Power Norway) er den sentrale avgjørelsen som anvender bestemmelsen direkte etter gjeldende forsyningsforskrift. Nemnda la til grunn at «særtrekk i hver enkelt konkurranse kan få betydning for hvor lang frist som settes», og at det kreves konkret begrunnelse for å konstatere at fristen er for kort. En tilbudsfrist på 59 dager – i en konkurranse med forhandling om en rammeavtale estimert til nær to milliarder kroner – ble ansett tilstrekkelig, blant annet fordi markedsdialog hadde gitt ytterligere forberedelsestid. Avgjørelsen viser at minimumsfristen i § 16-3 (10 dager) ikke er avgjørende alene; den reelle vurderingen skjer etter § 16-1.
Historisk illustrerer KOFA 2010/318 (Returkraft) den eldre parallellregelen i forsyningsforskriften 2006 § 9-2 om frist for deltakelsesanmodning. Selv om avgjørelsen gjelder eldre regelverk, bekrefter den at vurderingstemaet – kontraktens kompleksitet og tiden som trengs – har vært en gjennomgående norm i forsyningssektoren.
EU-rettslig bakgrunn
Bestemmelsen gjennomfører forsyningsdirektivet 2014/25/EU artikkel 46. Prinsippet om at fristene må gi leverandørene tilstrekkelig tid, er et uttrykk for den generelle likebehandlings- og konkurranseplikten i direktivet.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 16-1 - Fastsettelse av frister
Oversikt
Forsyningsforskriften § 16-1 er den generelle bestemmelsen om fristfastsettelse i del II. Den supplerer de prosedyrespesifikke minimumsfristene i §§ 16-2 til 16-4 ved å oppstille en overordnet forholdsmessighetsnorm: oppdragsgiver kan ikke nøye seg med å sette minimumsfristen mekanisk, men må vurdere om den konkrete anskaffelsen krever lengre tid.
Forholdet til FOA § 20-1
Bestemmelsen er ordlydsmessig identisk med FOA § 20-1. Den eneste forskjellen er internhenvisningene i tredje ledd: forsyn § 16-1 viser til § 10-2 (rettelser og tilleggsopplysninger i forsyningsforskriften), mens FOA § 20-1 viser til § 14-2. Rettsregelen er den samme, og kildematerialet i kommentaren til FOA § 20-1 – herunder KOFA-praksis, DFØs veileder og EU-rettslig bakgrunn – har som utgangspunkt full overføringsverdi for tolkningen av forsyn § 16-1. Leseren bør derfor se kommentaren og notene til FOA § 20-1 som et utfyllende tolkningsgrunnlag.
Den praktisk viktigste forskjellen ligger ikke i § 16-1 selv, men i minimumsfristene som den forutsetter: forsyningsforskriften §§ 16-2 til 16-4 opererer gjennomgående med kortere minimumsfrister enn FOA §§ 20-2 til 20-4. Nettopp derfor blir § 16-1 særlig viktig i forsyningssektoren – kravet om konkret vurdering av kontraktens kompleksitet og leverandørenes tidsbehov fungerer som en sikkerhetsventil som kompenserer for de lavere minimumsfristene.
Bestemmelsens struktur
Bestemmelsen har fire ledd med ulik funksjon:
Sentrale tolkningspunkter
Første ledd forutsetter en konkret helhetsvurdering. KOFA 2021/649 (GE Power Norway) er den sentrale avgjørelsen som anvender bestemmelsen direkte etter gjeldende forsyningsforskrift. Nemnda la til grunn at «særtrekk i hver enkelt konkurranse kan få betydning for hvor lang frist som settes», og at det kreves konkret begrunnelse for å konstatere at fristen er for kort. En tilbudsfrist på 59 dager – i en konkurranse med forhandling om en rammeavtale estimert til nær to milliarder kroner – ble ansett tilstrekkelig, blant annet fordi markedsdialog hadde gitt ytterligere forberedelsestid. Avgjørelsen viser at minimumsfristen i § 16-3 (10 dager) ikke er avgjørende alene; den reelle vurderingen skjer etter § 16-1.
Historisk illustrerer KOFA 2010/318 (Returkraft) den eldre parallellregelen i forsyningsforskriften 2006 § 9-2 om frist for deltakelsesanmodning. Selv om avgjørelsen gjelder eldre regelverk, bekrefter den at vurderingstemaet – kontraktens kompleksitet og tiden som trengs – har vært en gjennomgående norm i forsyningssektoren.
EU-rettslig bakgrunn
Bestemmelsen gjennomfører forsyningsdirektivet 2014/25/EU artikkel 46. Prinsippet om at fristene må gi leverandørene tilstrekkelig tid, er et uttrykk for den generelle likebehandlings- og konkurranseplikten i direktivet.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).