(1) Oppdragsgiveren kan kreve at leverandøren angir i tilbudet hvilke deler av kontrakten han planlegger at underleverandører skal utføre , og hvilke underleverandører han planlegger å bruke . Bruk av underleverandører har ikke betydning for leverandørens kontraktsansvar overfor oppdragsgiveren. (2) Ved anskaffelser av varer som inkluderer monterings- og installasjonsarbeid, tjenester og bygge- og anleggsarbeider, kan oppdragsgiveren stille krav om at bestemte kritiske oppgaver skal utføres av leverandøren selv . (3) Oppdragsgiveren kan, før kontraktsoppstart, fastsette i kontrakten at leverandøren skal gi kontaktopplysninger til underleverandørene og opplysninger om hvem som har signaturrett for disse . Oppdragsgiveren kan også stille krav om å bli informert om endringer i slike opplysninger i kontraktsperioden, inkludert opplysninger om nye underleverandører. (4) Ved anskaffelser av tjenester som skal leveres på steder som er under oppdragsgivers direkte tilsyn, og bygge- og anleggsarbeider, skal oppdragsgiveren kreve slike opplysninger som nevnt i tredje ledd for underleverandørene som har kontrakt direkte med leverandøren, og som skal delta i utførelsen av tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene.
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 15-2 - Bruk av underleverandører
Kommentar til forsyningsforskriften § 15-2 – Bruk av underleverandører
Oversikt og forholdet til FOA § 19-2
Forsyningsforskriften § 15-2 regulerer oppdragsgivers adgang til å kreve opplysninger om leverandørens bruk av underleverandører, til å forbeholde bestemte kritiske oppgaver for leverandøren selv, og til å kreve løpende opplysninger om underleverandører under kontraktsgjennomføringen.
Bestemmelsen er ordrett identisk med FOA § 19-2. Direktivgrunnlaget er forsyningsdirektivet 2014/25/EU artikkel 88, som svarer til anskaffelsesdirektivet 2014/24/EU artikkel 71. Regelinnholdet er det samme, og kommentaren til FOA § 19-2 har direkte overføringsverdi for tolkningen av samtlige fire ledd. Se kommentaren til FOA § 19-2 for utfyllende drøftelse.
Hovedtrekk
Bestemmelsen bygger på et grunnleggende utgangspunkt om at leverandøren fritt kan organisere kontraktsgjennomføringen ved hjelp av underleverandører. EU-domstolens dom i C-63/18 (Vitali) bekrefter at underleverandørbruk er legitimt og konkurransefremmende, og at generelle prosenttak på underleveranse er uforenlige med direktivet.
De fire leddene etablerer et trinnvis system:
Første ledd gir oppdragsgiver en fakultativ adgang til å kreve opplysninger i tilbudet om planlagte underleverandørdeler og planlagte underleverandører. Bruk av underleverandører endrer ikke leverandørens kontraktsansvar.
Annet ledd åpner for at oppdragsgiver kan kreve at bestemte kritiske oppgaver utføres av leverandøren selv, men bare ved varer med monterings- eller installasjonsarbeid, tjenester og bygge- og anleggsarbeider – ikke rene vareleveranser.
Tredje ledd gir en fakultativ kontraktsfasehjemmel for kontaktopplysninger, opplysninger om signaturrett og løpende informasjon om endringer og nye underleverandører.
Fjerde ledd gjør tilsvarende opplysningskrav obligatoriske ved tjenester under oppdragsgivers direkte tilsyn og bygge- og anleggsarbeider, begrenset til underleverandører med direkte kontrakt med leverandøren som deltar i utførelsen.
Forsyningssektoren spesielt
Selv om ordlyden er identisk med FOA § 19-2, skal bestemmelsen tolkes i lys av forsyningsdirektivet artikkel 88 og den noe friere prosessuelle rammen som generelt preger forsyningsforskriften. I praksis innebærer dette ingen vesentlig forskjell for § 15-2, fordi artikkel 88 i det alt vesentlige tilsvarer artikkel 71 i anskaffelsesdirektivet.
I forsyningssektoren har KOFA i sak 2011/173 (Eidsiva Nett AS), som gjaldt DLE-tjenester i energisektoren etter eldre regelverk (forsyningsforskriften 2006), akseptert at underleverandørbruk kan vektlegges negativt i tildelingsevalueringen der det foreligger et saklig og konkret tildelingskriterium. Den underliggende rettssetningen om at negativ vekting krever et relevant kriterium og en individuell vurdering, samsvarer med EU-domstolens praksis.
Grensedragningen mot reglene om å støtte seg på andre foretaks kapasitet (forsyningsforskriften § 12-3) er et gjennomgående tolkningsspørsmål: opplysninger om underleverandører etter § 15-2 er noe annet enn å bygge kvalifikasjonsoppfyllelsen på tredjeparts ressurser.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 15-2 - Bruk av underleverandører
Kommentar til forsyningsforskriften § 15-2 – Bruk av underleverandører
Oversikt og forholdet til FOA § 19-2
Forsyningsforskriften § 15-2 regulerer oppdragsgivers adgang til å kreve opplysninger om leverandørens bruk av underleverandører, til å forbeholde bestemte kritiske oppgaver for leverandøren selv, og til å kreve løpende opplysninger om underleverandører under kontraktsgjennomføringen.
Bestemmelsen er ordrett identisk med FOA § 19-2. Direktivgrunnlaget er forsyningsdirektivet 2014/25/EU artikkel 88, som svarer til anskaffelsesdirektivet 2014/24/EU artikkel 71. Regelinnholdet er det samme, og kommentaren til FOA § 19-2 har direkte overføringsverdi for tolkningen av samtlige fire ledd. Se kommentaren til FOA § 19-2 for utfyllende drøftelse.
Hovedtrekk
Bestemmelsen bygger på et grunnleggende utgangspunkt om at leverandøren fritt kan organisere kontraktsgjennomføringen ved hjelp av underleverandører. EU-domstolens dom i C-63/18 (Vitali) bekrefter at underleverandørbruk er legitimt og konkurransefremmende, og at generelle prosenttak på underleveranse er uforenlige med direktivet.
De fire leddene etablerer et trinnvis system:
Forsyningssektoren spesielt
Selv om ordlyden er identisk med FOA § 19-2, skal bestemmelsen tolkes i lys av forsyningsdirektivet artikkel 88 og den noe friere prosessuelle rammen som generelt preger forsyningsforskriften. I praksis innebærer dette ingen vesentlig forskjell for § 15-2, fordi artikkel 88 i det alt vesentlige tilsvarer artikkel 71 i anskaffelsesdirektivet.
I forsyningssektoren har KOFA i sak 2011/173 (Eidsiva Nett AS), som gjaldt DLE-tjenester i energisektoren etter eldre regelverk (forsyningsforskriften 2006), akseptert at underleverandørbruk kan vektlegges negativt i tildelingsevalueringen der det foreligger et saklig og konkret tildelingskriterium. Den underliggende rettssetningen om at negativ vekting krever et relevant kriterium og en individuell vurdering, samsvarer med EU-domstolens praksis.
Grensedragningen mot reglene om å støtte seg på andre foretaks kapasitet (forsyningsforskriften § 12-3) er et gjennomgående tolkningsspørsmål: opplysninger om underleverandører etter § 15-2 er noe annet enn å bygge kvalifikasjonsoppfyllelsen på tredjeparts ressurser.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).