(1) Forskriften gjelder for følgende oppdragsgivere : a. statlige myndigheter b. fylkeskommunale og kommunale myndigheter c. offentligrettslige organer d. sammenslutninger med en eller flere oppdragsgivere som nevnt i bokstav a til c e. offentlige foretak f. andre virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på grunnlag av enerett eller særrett. (2) Et offentligrettslig organ er et organ som a. er opprettet for å tjene allmennhetens behov og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter, b. er et selvstendig rettssubjekt og c. har tilknytning til det offentlige ved at 1. organet hovedsakelig er finansiert av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer, 2. organets forvaltning er underlagt slike myndigheters eller organers ledelsesmessige kontroll, eller 3. organet har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av slike myndigheter eller organer. (3) Et offentlig foretak er et foretak som offentlige myndigheter direkte eller indirekte kan utøve avgjørende innflytelse over i kraft av eierforhold, annen økonomisk deltakelse eller reglene som gjelder for foretaket. Avgjørende innflytelse antas å foreligge når slike myndigheter direkte eller indirekte a. eier majoriteten av foretakets tegnede kapital, b. kontrollerer flertallet av stemmene knyttet til andeler utstedt av foretaket, eller c. kan utpeke mer enn halvparten av medlemmene i foretakets administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan. (4) Med enerett eller særrett menes rettigheter som er tildelt av kompetent myndighet ved lov, forskrift eller forvaltningsvedtak , og som medfører at utøvelsen av en forsyningsaktivitet begrenses til en eller flere virksomheter, og dermed i vesentlig grad påvirker muligheten for andre virksomheter til å utøve en slik aktivitet. Rettigheter som er tildelt etter en prosedyre som sikrer tilstrekkelig gjennomsiktighet og er basert på objektive kriterier, inkludert prosedyrer som angitt i vedlegg 1, utgjør ikke en enerett eller særrett. Aktiviteter som er omfattet av forskriften
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 1-2 - Hvem forskriften gjelder for
Bestemmelsens funksjon og oppbygning
Forsyningsforskriften § 1-2 angir det personelle virkeområdet på oppdragsgiversiden. Bestemmelsen identifiserer hvilke enheter som kan være oppdragsgivere under forskriften. Den må leses i sammenheng med §§ 1-3 til 1-9 om forsyningsaktiviteter og § 1-1 om forskriftens anvendelsesområde: forskriften gjelder bare for de oppdragsgiverne som er nevnt i § 1-2, og bare når anskaffelsen knytter seg til en forsyningsaktivitet som angitt i §§ 1-3 til 1-9. Departementets veileder understreker at det er aktiviteten anskaffelsen knytter seg til som er avgjørende, ikke virksomhetens generelle karakter.
Første ledd oppregner seks oppdragsgiverkategorier. De fire første (bokstav a–d) er felles med anskaffelsesforskriften (FOA) § 1-2, mens bokstav e (offentlige foretak) og bokstav f (virksomheter med enerett eller særrett) er særegne for forsyningssektoren. Oppregningen er uttømmende og alternativ: enheten må falle inn under minst én kategori.
Annet ledd definerer «offentligrettslig organ» gjennom tre kumulative vilkår. Definisjonen er identisk med FOA § 1-2 annet ledd og gjennomfører direktiv 2014/25/EU artikkel 3 nr. 4, jf. direktiv 2014/24/EU artikkel 2 nr. 1 nr. 4. For en utførlig gjennomgang av de enkelte vilkårene vises det til FOA-kommentaren til § 1-2, som har direkte overføringsverdi.
Tredje ledd definerer «offentlig foretak». Denne kategorien finnes ikke i FOA og gjennomfører direktiv 2014/25/EU artikkel 3 nr. 2. Det avgjørende kriteriet er om offentlige myndigheter kan utøve avgjørende innflytelse over foretaket.
Fjerde ledd definerer «enerett eller særrett». Også denne kategorien er særegen for forsyningssektoren og gjennomfører direktiv 2014/25/EU artikkel 4 nr. 3. Den utvider forskriftens virkeområde til rent private virksomheter som har fått rettigheter som begrenser markedsadgangen.
Forholdet mellom FOA § 1-2 og forsyningsforskriften § 1-2
For bokstav a–d og annet ledd er ordlyden i forsyningsforskriften identisk med FOA § 1-2. Rettskildene om oppdragsgiverbegrepet – herunder EU-domstolens praksis om «offentligrettslig organ» og norsk KOFA-praksis – har tilsvarende overføringsverdi. KOFA 2020/733 (BKK AS) viser dette i praksis: nemnda anvendte vilkårene i forsyningsforskriften § 1-2 annet ledd på samme måte som etter FOA § 1-2 annet ledd, med direkte henvisning til EU-domstolens praksis. Kommentarene til FOA § 1-2 bør derfor konsulteres som primærkilde for disse delene av bestemmelsen.
De Forsyn-særegne elementene – bokstav e og f, tredje og fjerde ledd – krever derimot egne kilder. Det er her de viktigste forskjellene i virkeområdet ligger.
Endring i personkretsen fra 2017
En sentral endring fra den eldre forsyningsforskriften (2006) er at kommunale og fylkeskommunale myndigheter nå er direkte omfattet av forsyningsforskriftens oppdragsgiverkrets. KOFA 2017/155 (Aremark kommune) fastslår uttrykkelig at denne endringen innebærer at kommuner som driver drikkevanns- og avløpsvirksomhet, kan følge forsyningsforskriften fremfor anskaffelsesforskriften. Departementets veileder bekrefter at disse oppdragsgiverne tidligere måtte følge anskaffelsesforskriften uavhengig av hvilken aktivitet de utøvde.
Praktisk betydning – terskelverdi og regelregimevalg
Klassifiseringen etter § 1-2 har direkte betydning for hvilket regelsett som gjelder, og dermed for terskelverdier og prosedyrekrav. I KOFA 2020/945 (Nes kommune) la nemnda til grunn at kontraktene fulgte forsyningsforskriften del I, og at den kunngjøringspliktige terskelen for bygge- og anleggskontrakter i forsyningssektoren var 51,5 millioner kroner – vesentlig høyere enn etter FOA. Korrekt klassifisering av oppdragsgiver etter § 1-2 er derfor avgjørende for om det i det hele tatt foreligger kunngjøringsplikt.
EU/EØS-rettslig forankring
Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/25/EU artiklene 3 og 4. Begrepene skal tolkes i lys av EU/EØS-retten, og EU-domstolens praksis er en sentral tolkningskilde. For oppdragsgiverkategoriene som er felles med FOA, gjelder den samme EU-rettspraksisen. For de Forsyn-særegne kategoriene (offentlige foretak og enerett/særrett) er forsyningsdirektivet selv den primære tolkningskilden.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).
Paragrafkommentar
Kommentar til forsyningsforskriften § 1-2 - Hvem forskriften gjelder for
Bestemmelsens funksjon og oppbygning
Forsyningsforskriften § 1-2 angir det personelle virkeområdet på oppdragsgiversiden. Bestemmelsen identifiserer hvilke enheter som kan være oppdragsgivere under forskriften. Den må leses i sammenheng med §§ 1-3 til 1-9 om forsyningsaktiviteter og § 1-1 om forskriftens anvendelsesområde: forskriften gjelder bare for de oppdragsgiverne som er nevnt i § 1-2, og bare når anskaffelsen knytter seg til en forsyningsaktivitet som angitt i §§ 1-3 til 1-9. Departementets veileder understreker at det er aktiviteten anskaffelsen knytter seg til som er avgjørende, ikke virksomhetens generelle karakter.
Første ledd oppregner seks oppdragsgiverkategorier. De fire første (bokstav a–d) er felles med anskaffelsesforskriften (FOA) § 1-2, mens bokstav e (offentlige foretak) og bokstav f (virksomheter med enerett eller særrett) er særegne for forsyningssektoren. Oppregningen er uttømmende og alternativ: enheten må falle inn under minst én kategori.
Annet ledd definerer «offentligrettslig organ» gjennom tre kumulative vilkår. Definisjonen er identisk med FOA § 1-2 annet ledd og gjennomfører direktiv 2014/25/EU artikkel 3 nr. 4, jf. direktiv 2014/24/EU artikkel 2 nr. 1 nr. 4. For en utførlig gjennomgang av de enkelte vilkårene vises det til FOA-kommentaren til § 1-2, som har direkte overføringsverdi.
Tredje ledd definerer «offentlig foretak». Denne kategorien finnes ikke i FOA og gjennomfører direktiv 2014/25/EU artikkel 3 nr. 2. Det avgjørende kriteriet er om offentlige myndigheter kan utøve avgjørende innflytelse over foretaket.
Fjerde ledd definerer «enerett eller særrett». Også denne kategorien er særegen for forsyningssektoren og gjennomfører direktiv 2014/25/EU artikkel 4 nr. 3. Den utvider forskriftens virkeområde til rent private virksomheter som har fått rettigheter som begrenser markedsadgangen.
Forholdet mellom FOA § 1-2 og forsyningsforskriften § 1-2
For bokstav a–d og annet ledd er ordlyden i forsyningsforskriften identisk med FOA § 1-2. Rettskildene om oppdragsgiverbegrepet – herunder EU-domstolens praksis om «offentligrettslig organ» og norsk KOFA-praksis – har tilsvarende overføringsverdi. KOFA 2020/733 (BKK AS) viser dette i praksis: nemnda anvendte vilkårene i forsyningsforskriften § 1-2 annet ledd på samme måte som etter FOA § 1-2 annet ledd, med direkte henvisning til EU-domstolens praksis. Kommentarene til FOA § 1-2 bør derfor konsulteres som primærkilde for disse delene av bestemmelsen.
De Forsyn-særegne elementene – bokstav e og f, tredje og fjerde ledd – krever derimot egne kilder. Det er her de viktigste forskjellene i virkeområdet ligger.
Endring i personkretsen fra 2017
En sentral endring fra den eldre forsyningsforskriften (2006) er at kommunale og fylkeskommunale myndigheter nå er direkte omfattet av forsyningsforskriftens oppdragsgiverkrets. KOFA 2017/155 (Aremark kommune) fastslår uttrykkelig at denne endringen innebærer at kommuner som driver drikkevanns- og avløpsvirksomhet, kan følge forsyningsforskriften fremfor anskaffelsesforskriften. Departementets veileder bekrefter at disse oppdragsgiverne tidligere måtte følge anskaffelsesforskriften uavhengig av hvilken aktivitet de utøvde.
Praktisk betydning – terskelverdi og regelregimevalg
Klassifiseringen etter § 1-2 har direkte betydning for hvilket regelsett som gjelder, og dermed for terskelverdier og prosedyrekrav. I KOFA 2020/945 (Nes kommune) la nemnda til grunn at kontraktene fulgte forsyningsforskriften del I, og at den kunngjøringspliktige terskelen for bygge- og anleggskontrakter i forsyningssektoren var 51,5 millioner kroner – vesentlig høyere enn etter FOA. Korrekt klassifisering av oppdragsgiver etter § 1-2 er derfor avgjørende for om det i det hele tatt foreligger kunngjøringsplikt.
EU/EØS-rettslig forankring
Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/25/EU artiklene 3 og 4. Begrepene skal tolkes i lys av EU/EØS-retten, og EU-domstolens praksis er en sentral tolkningskilde. For oppdragsgiverkategoriene som er felles med FOA, gjelder den samme EU-rettspraksisen. For de Forsyn-særegne kategoriene (offentlige foretak og enerett/særrett) er forsyningsdirektivet selv den primære tolkningskilden.
Klar for publisering 2026-06-21. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (forsyn_full_opus46_klar_2026-06-21).