§ 15-2 – Plikt til å ta hensyn til universell utforming i visse anskaffelser
Fulltekst
Kravspesifikasjonene skal ta hensyn til universell utforming når oppdragsgiveren skal anskaffe ytelser som skal brukes av personer, enten det er allmennheten eller ansatte hos oppdragsgiveren , med mindre unntak kan begrunnes særskilt . Kravspesifikasjonene skal vise til eventuelle bestemmelser i lov eller forskrift som stiller krav til universell utforming.
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 15-2 - Plikt til å ta hensyn til universell utforming i visse anskaffelser
§ 15-2 pålegger oppdragsgiver å innarbeide hensynet til universell utforming i kravspesifikasjonen når ytelsen skal brukes av personer. Bestemmelsen gjennomfører anskaffelsesdirektivet 2014/24/EU artikkel 42 nr. 1, jf. Prop. 51 L (2015–2016) punkt 7.5.5.6, som beskriver overgangen fra den tidligere, mer generelle plikten i anskaffelsesloven 1999 § 6 til en «mer presis og håndfast» plikt forankret på kravspesifikasjonsnivå. Bakgrunnen er blant annet FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Bestemmelsen har tre hovedelementer. Første punktum første del oppstiller en hovedregel: kravspesifikasjonene skal ta hensyn til universell utforming. Plikten er knyttet til ytelser som skal brukes av personer – enten allmennheten eller oppdragsgiverens ansatte – og er dermed avgrenset etter brukerfunksjon, ikke etter kontraktstype. Første punktum siste del åpner for unntak, men bare dersom dette kan «begrunnes særskilt». Annet punktum pålegger en selvstendig henvisningsplikt: kravspesifikasjonene skal vise til eventuelle bestemmelser i lov eller forskrift som stiller krav til universell utforming.
At plikten er plassert i kapittel 15, innebærer at universell utforming skal operasjonaliseres som krav til ytelsens egenskaper – ikke som en generell programerklæring i konkurransegrunnlaget eller som et kvalifikasjonskrav rettet mot leverandøren. DFØ-veilederen til § 15-1 (dfo-veileder-20.3.1-1) nevner uttrykkelig at universell utforming kan angis som en egenskap i kravspesifikasjonen.
Kildebildet for den nærmere tolkningen av § 15-2 er begrenset. Det foreligger ikke direkte KOFA- eller domstolspraksis om bestemmelsen. Prop. 51 L og direktivrammen etter artikkel 42 er de sterkeste tolkningskildene. DFØ-veiledere gir praktisk metodisk støtte, men er ikke rettslig bindende. NOU 2023:26, som foreslår en parallell bestemmelse i § 13-2, gir bekreftende systematisk støtte for en videreført, ordlydsnær forståelse, men er ikke forarbeid til gjeldende rett. Eldre KOFA-saker om hjelpemidler og tilgjengelighet har begrenset direkte tolkningsverdi, men illustrerer hvordan universell utforming og sektorkrav håndteres i praksis.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass1_klar_2026-06-20).
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 15-2 - Plikt til å ta hensyn til universell utforming i visse anskaffelser
§ 15-2 pålegger oppdragsgiver å innarbeide hensynet til universell utforming i kravspesifikasjonen når ytelsen skal brukes av personer. Bestemmelsen gjennomfører anskaffelsesdirektivet 2014/24/EU artikkel 42 nr. 1, jf. Prop. 51 L (2015–2016) punkt 7.5.5.6, som beskriver overgangen fra den tidligere, mer generelle plikten i anskaffelsesloven 1999 § 6 til en «mer presis og håndfast» plikt forankret på kravspesifikasjonsnivå. Bakgrunnen er blant annet FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Bestemmelsen har tre hovedelementer. Første punktum første del oppstiller en hovedregel: kravspesifikasjonene skal ta hensyn til universell utforming. Plikten er knyttet til ytelser som skal brukes av personer – enten allmennheten eller oppdragsgiverens ansatte – og er dermed avgrenset etter brukerfunksjon, ikke etter kontraktstype. Første punktum siste del åpner for unntak, men bare dersom dette kan «begrunnes særskilt». Annet punktum pålegger en selvstendig henvisningsplikt: kravspesifikasjonene skal vise til eventuelle bestemmelser i lov eller forskrift som stiller krav til universell utforming.
At plikten er plassert i kapittel 15, innebærer at universell utforming skal operasjonaliseres som krav til ytelsens egenskaper – ikke som en generell programerklæring i konkurransegrunnlaget eller som et kvalifikasjonskrav rettet mot leverandøren. DFØ-veilederen til § 15-1 (dfo-veileder-20.3.1-1) nevner uttrykkelig at universell utforming kan angis som en egenskap i kravspesifikasjonen.
Kildebildet for den nærmere tolkningen av § 15-2 er begrenset. Det foreligger ikke direkte KOFA- eller domstolspraksis om bestemmelsen. Prop. 51 L og direktivrammen etter artikkel 42 er de sterkeste tolkningskildene. DFØ-veiledere gir praktisk metodisk støtte, men er ikke rettslig bindende. NOU 2023:26, som foreslår en parallell bestemmelse i § 13-2, gir bekreftende systematisk støtte for en videreført, ordlydsnær forståelse, men er ikke forarbeid til gjeldende rett. Eldre KOFA-saker om hjelpemidler og tilgjengelighet har begrenset direkte tolkningsverdi, men illustrerer hvordan universell utforming og sektorkrav håndteres i praksis.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass1_klar_2026-06-20).