Fjordane tingrett om tilleggskrav i Dalsfjordsambandet

FJORDANE TINGRETT

DOM

Avsagt

31.07.2013 i Fjordane tingrett,

Saksnr.

Dommer: Konst sorenskriver

Bjørn Gunnar Sælen

Meddommere

Sivilingeniør Sivilingeniør

Ragnar Hagen Eystein Abel Engh

Saken gjelder

Pengekrav i entrepriseforhold

Ncc Construction AS

Advokat Nils-Henrik Pettersson Advokat Anders Aa Kittelsen

mot Sogn og Fjordane fylkeskommune

Advokat Olav Bergsaker Advokat Arve Martin Bjørnvik Advokatfullmektig Tora Hamnes

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Saken gjelder krav om tilleggsvederlag for forsinkelser og uforutsette hendelser i entrepriseforhold. 1.

Innledning

1.1

Kort om sakens bakgrunn

NCC Construction AS (heretter benevnt NCC) utfører tunnel- og vegarbeider for Statens Vegvesen (heretter benevnt SVV), som opptrer på vegne av Sogn og Fjordane fylkeskommune, i forbindelse med etableringen av Dalsfjordsambandet som strekker seg over en vegstrekning på Fv 609 og Fv 57. Formålet med etableringen av vegsambandet er å knytte Askvoll nord for Dalsfjorden sammen med Dale i syd. Arbeidene inkluderer bygging av en ny ca. 6,4 km lang vegstrekning på nordsiden av Dalsfjorden, og bygging av en hengebro mellom Ottersteinen i Askvoll og Nishammaren i Fjaler. Hertil kommer byggingen av vegforbindelse mellom landkaret for hengebroen på Dalesiden og Dale sentrum og fylkesveien videre østover. I prosjektet inngår også arbeider i forbindelse med etableringen av en 1 615 m lang tunnel fra Steiehalsen til Ottersteinen (Ottersteinstunnelen). Byggingen av selve hengebroen er en selvstendig entreprise med en annen entreprenør, men NCC skulle utføre enkelte arbeider i forbindelse med fundamenteringen av broen og forankring av hengekablene.

I tillegg inkluderer prosjektet utførelse av vegarbeider på sydsiden av Dalsfjorden, herunder bygging av en tunnel med tre grener og en rundkjøring i midten. En av disse grenene var en tunnel på ca 1 600 m til Sætenes (Sætenestunnelen). I kontrakten inngikk det også to opsjoner på to mindre tunneler lokalisert på Dalesiden. Til helhetsbildet nevnes at prosjektet ble opprinnelig påbegynt på nordsiden i 1974, men stoppet opp i 1979 før det ble fullført. Deler av entreprisen gjelder således ferdigstilling og oppgradering av de opprinnelige arbeidene til dagens standarder for veger og tunneler. 1.2

Innledende oversikt over kontraktsforholdene

Nærværende entreprise er en vanlig utførelsesentreprise hvor SVV har ansvaret for prosjekteringen, og hvor entreprenøren skal utføre de arbeidene som byggherren prosjekterer. Selve kontrakten bygger på SVV sine standard kontraktsbestemmelser, som igjen bygger på NS 3430 med noen endringer. NS 3430, med de nevnte endringer, er inntatt i

kontraktens kapittel C. SVV sine spesielle kontraktsbestemmelser er inntatt i kontraktens kapittel D. Kontrakten er en enhetspriskontrakt, hvor spesifikasjonen bygger på SVV sin prosesskode, som er et standardisert oppsett over de enkeltelementer som skal utføres som en del av entreprisen. Den aktuelle kontrakten ble inngått mellom partene etter en anbudskonkurranse. De aktuelle anbudsdokumentene (konkurransgrunnlaget) ble utsendt i mai 2010, og tilbudene ble levert 9. juli samme år. NCC fikk melding om at de var tildelt kontrakten den 23. august 2010. Undertegning av kontrakten fant sted i Leikanger, 8. september 2010. 1.3

Nærmere om den kontraktsfestede tidsplanen

Kontraktens milepeler er inntatt i kontraktens del A3 punkt 2. Her fremgår at fristen for ferdigstillelse er 21. desember 2012. I dette tilfellet er partene enige om at entreprenøren hadde anledning til å ferdigstille arbeidene på et tidligere tidspunkt, dersom entreprenøren fant dette hensiktsmessig. NCC la også dette til grunn gjennom en fremdriftsplan som viste at NCC tok mål av seg å ferdigstille arbeidene innen 8. desember 2011. Den samme fremdriftsplanen ble fremvist og gjennomgått med byggherren i oppstartsmøtet 8. september 2010. Det er således enighet om at den planlagte byggetid var 376 dager, mens den maksimale kontraktsperioden var 698 dager. 1.4

Behandlingen for retten – partenes påstander

Ved stevning av 21. mars 2012 fra advokat Nils-Henrik Petterson på vegne av NCC ble det reist søksmål for Fjordane tingrett mot Sogn og Fjordane fylkeskommune med påstand om at Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale til NCC kr 93 506 976 med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. I tillegg har NCC nedlagt påstand om å få tilkjent sakskostnadene. Påstanden, med samme påstandsbeløp, er gjentatt i NCC's sluttinnlegg av 6. mai 2013. I forbindelse med saksøkerens prosedyre ble det foretatt justeringer i forhold til den opprinnelige nedlagte påstanden, jf. nedenfor. Ved tilsvar datert 8. juni 2012, fra advokat Olav Bergsaker på vegne av Sogn og Fjordane fylkeskommune, har fylkeskommunen påstått seg frifunnet og tilkjent sakskostnadene. Påstanden er gjentatt i fylkeskommunens sluttinnlegg av 6. mai 2013. Den samme påstand ble nedlagt i forbindelse med saksøktes prosedyre.

Ved rettens skriv av 8. april 2013 ble sivilingeniørene Ragnar Hagen og Eystein Abel Engh oppnevnt som fagkyndige meddommere, jf. tvisteloven 9-12 første og andre ledd, jf. domstolloven § 88. Hovedforhandling ble avholdt ved Fjordane tingrett 22. – 24. mai, 27. – 29. mai og 3. – 6. juni 2013. Fra NCC møtte prosjektleder Axel B. Olsen og anleggsleder Rune Rossi sammen med prosessfullmektigene, advokatene Nils-Henrik Petterson og Anders Aa. Kittelsen. Fra Sogn og Fjordane fylkeskommune møtte prosjektleder Einar Kåre Hovland og kontrollingeniør kontrakt Erling Varlid sammen med prosessfullmektigene, advokatene Olav Bergsaker og Arve Martin Bjørnvik, samt advokatfullmektig Tora Hamnes. Advokat Nils-Henrik Petterson har på vegne av NCC nedlagt slik endelig påstand: 1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale NCC Construction AS et beløp etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 69 756 222 med tillegg av forsinkelsesrente fra 22. mai 2013;

• 2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale NCC Construction AS forsinkelsesrente, fastsatt av retten og oppad begrenset til kr 9 229 801, av det skjønnsmessige beløpet fastsatt av retten i henhold til punkt 1 over frem til og med 21. mai 2013;

• 3.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale eventuell mva av beløpet fastsatt av retten i henhold til punkt 1 over, i henhold til lovens regler.

• 4.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å erstatte NCC Construction AS' saksomkostninger for tingretten.

Advokat Olav Bergsaker har på vegne av Sogn og Fjordane fylkeskommune nedlagt slik endelig påstand: 1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune frifinnes.

• 2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune tilkjennes sakskostnader.

Dommen er avsagt utenfor lovens frist. Dette skyldes i det vesentlige ferieavvikling til ulike tidspunkter for rettens medlemmer, samt høyt arbeidspress i forbindelse med andre saker hvor rettens medlemmer har vært engasjert. Dommen er imidlertid avsagt godt innenfor det tidspunkt (senest 1. september 2013), som ble varslet av rettens administrator ved avslutningen av hovedforhandlingen, og som partene ikke hadde innvendinger til.

1.5

Oversikt over kravene/tvistetemaene

Kravene fra NCC kan deles inn i tre hovedkrav. Disse er: (a) Krav om tidsrelaterte kostnader som NCC anføres å ha blitt påført på grunn av forsinkelser med oppstart og gjennomføring av Ottersteintunnelen. (b) Krav om dekning av NCCs merkostnader for NCCs produksjonsapparat (ventetid, stillstand og redusert effektivitet), og for NCCs produksjonsressurser på grunn av forsinkelsene før oppstart av Ottersteinstunnelen. c) Krav om dekning av NCCs merkostnader på grunn av ras rett innenfor påhugget i Sætenestunnelen og vesentlig forverrede fjellforhold videre innover i tunnelen, sammenlignet med anbudsgrunnlagets forutsetninger. Det anføres at både det første kravet, og delvis også det andre kravet, er en funksjon av forsinkelsen før oppstart, og ved driften, av Ottersteintunnelen. SVV har bestridt at det er grunnlag for noen deler av NCC sine krav. Det er pekt på at SVV tidligere har utbetalt et beløp stort kr 6 862 209,66 til dekning for det krav som er fremsatt ovenfor under litra a), samt et a-konto beløp stort kr 3 000 000 til dekning for det krav som er gjengitt ovenfor under litra b).

Det er anført at NCC ikke har krav på ytterligere utbetalinger som følge av byggherrens forhold. Retten vil nedenfor behandle de enkelte krav fortløpende. Anførslene fra partene vil bli gjennomgått og vurdert i forhold til hvert enkelt krav. 2.

Rettens merknader

2.1.1 Mer generelt om prosjekteringsansvaret – betydningen av konkurransegrunnlaget Kontraktsarbeidet i nærværende sak er som nevnt ovenfor regulert av SVV sine standard kontraktsbestemmelser, som igjen bygger på NS 3430, Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider, 2. utgave september 1994, med noen endringer. Det følger av NS 3430 pkt. 7.1 at "Tegninger, beskrivelser og beregninger skal leveres av byggherren hvis ikke annet følger av kontrakten".

Dette innebærer at utgangspunktet er at byggherren har ansvaret for prosjektering, og dermed for tegninger og andre tekniske spesifikasjoner som står i sammenheng med prosjekteringen. Det er videre sikker rett at byggherren har risikoen for uklarheter og tvetydigheter i konkurransegrunnlaget. Dette gjelder særlig hvor det som her er avholdt en anbudskonkurranse, og hvor partene er avskåret fra å forhandle før kontrakt inngås. I nærværende sak er partene enige om at det er byggherren som har prosjekteringsansvaret for samtlige av de kontraktsarbeider som utgjør tvistetemaene i saken. Retten tar videre utgangspunkt i at entreprenørens forpliktelse begrenser seg til bare å oppfylle de krav til materialer og utførelse som følger av kontrakten. Prinsipielt innebærer dette at det ikke er entreprenørens ansvar å sørge for et vellykket resultat, så lenge arbeidene gjennomføres på en fagmessig måte og etter kontraktens arbeidsbeskrivelser. Det er byggherren som prosjekteringsansvarlig som bærer risikoen for dette.

Det er også slik at det er kontrakten og beskrivelsene i anbudsgrunnlaget som danner utgangspunktet for anbyderens (entreprenørens) fremdriftsplan. Det er nemlig prosjektbeskrivelsen som virker styrende for entreprenørens planlegging og utførelsen av entreprisen, herunder entreprenørens kalkyler. Betydningen av konkurransegrunnlaget er bla. presisert i Rt. 2007. s. 1489 "Byggholt-dommen" avsnitt 62, som er gjengitt nedenfor under pkt. 2.3.2.2. Entreprenøren er også bundet av det samme anbudsgrunnlag, og må få arbeidene gjort innenfor de enhetspriser og frister som der er lagt til grunn. Dette innebærer at dersom arbeidene blir dyrere enn forutsatt, eller forsinket, vil dette være entreprenørens risiko så fremt kostnadsøkningen og/eller forsinkelsen skyldes forhold på entreprenørens hånd. Dette innebærer at en tilsvarende forlenget drift som følge av byggherrens forhold ofte vil medføre en merutgift for entreprenøren som skal kompenseres av byggherren.

Videre følger det av alminnelige lojalitetsbetraktninger, herunder alminnelige regler om tilpasning- og tapsbegrensningsplikt, at entreprenøren plikter å innrette byggearbeidene på en slik måte at byggherren ikke påføres unødige tap som følge av endringer eller uforutsette hendelser som byggherren er ansvarlig for. Dette innebærer at entreprenøren lojalt må disponere mannskaper, maskiner mv. på en slik måte at eventuelle kostnader som følge av endringer eller forsinkende byggherreforhold begrenses. Det nevnte prinsipp kommer bla. til uttrykk i kontraktens pkt. 17.3. Entreprenøren har videre risikoen for at selve utførelsen og ferdigstillelsen skjer innenfor avtalt tid, og en del av det vederlaget entreprenøren oppnår gjennom kontrakten er kompensasjon for denne risiko. En hurtigere ferdigstillelse av kontraktsarbeidene enn forutsatt er en gevinst som entreprenøren, avhengig av omstendighetene, kan forvente å oppnå, sml. Rt. 2005 s. 788.

2.1.2 Generelt om arbeidene på nordsiden – nærmere om konkurransegrunnlagets beskrivelse Den fremdriftsplanen NCC i stor grad har bygget sine tilleggskrav på for så vidt gjelder arbeidene på nordsiden ble som det fremgår ovenfor utarbeidet på bakgrunn av konkurransegrunnlaget. Det er i den forbindelse gjort gjeldende at det alene er byggherreforhold som har ledet til at fremdriften ble forsinket, hvilket medførte at fremdriftsplanen ikke lot seg gjennomføre som planlagt. SVV har på sin side erkjent at det foreligger en rekke forhold som har ledet til forsinkelser i arbeidene, men har anført at NCCs fremdriftplan var for optimistisk/urealistisk uavhengig av de nevnte forhold (endringene og forsinkelsene tenkt borte). Dette er også hovedårsaken til at byggherren bestrider at NCC har krav på så vidt mange dager fristforlengelse som NCC har krevet. Dertil kommer at SVV mener at de forsinkende forhold på langt nær har hatt de tidsmessige konsekvensene som NCC gjør gjeldende.

SVV har også anført at enkelte av endringene har medført fordeler for NCC som har betydning for beregningen av antall dager fristforlengelse, og som ikke er hensyntatt i NCC sine beregninger. Som utgangspunkt for rettens vurdering av de fremsatte kravene blir det derfor nødvendig først å beskrive hvilke arbeider som kontraktsmessig skulle utføres etter konkurransegrunnlagets beskrivelse. Dette blir også nødvendig for vurderingen av SVVs anførsel om at den aktuelle fremdriftsplanen var urealistisk mv. 2.1.3 Konkurransegrunnlaget – en oversikt Det arbeidet som etter konkurransegrunnlaget skulle utføres på nordsiden var i hovedsak utsprengning Ottersteinstunnelen. Hertil kommer arbeidene med å utbedre den asfalterte vegen inn mot Eikenestunnelen, strossing/utvidelse av Eikenestunnelen, utbedring av grovplanert veg og etablering av ny veg frem mot Steiehalsen. I tråd med konkurransegrunnlaget er det tale om arbeid over en strekning på 6 419 m når arbeidet med fire portaler, med en lengde på til sammen 58 m, inkluderes.

Anbudsgrunnlaget forutsatte at NCC skulle foreta utstrossing i Eikenestunnelen, samt flytte påhuggene på begge sider noen meter inn i tunnelen. Arbeidene på den eksisterende og allerede opparbeidede vegen var begrenset til utvidelse av vegskulder og grøft. Anbudsgrunnlaget forutsatte videre at NCC skulle sprenge 52 800 m3 i dagen, transportere 28 600 m3 jord og urmasser til deponi, strosse 11 200 m3 i Eikenestunnelen, samt sprenge ut 116 000 m3 i ny tunnel (Ottersteintunnelen). Partene er videre enige om at det var en opprinnelig forutsetning for arbeidene at NCC kunne benytte eksisterende (opprinnelig) veg både som atkomstveg, og til frakt av masser

til deponiet i Rivedal. Alternativt åpnet kontrakten for at deler av massene kunne fraktes til sjødeponi, dersom de nødvendige offentlige tillatelser ble gitt. Arbeidene som skulle utføres på den eksisterende vegen er beskrevet av byggherren i anbudsgrunnlagets A3. Her fremgår følgende: "Fra Eikenes til Ottersteinen skal det bygges 4,2 km vei og 2,2 km tunnel. Arbeidet på parsellen startet i 1974 og pågikk frem til det ble stoppet i 1979. Da hadde en bygget ca. 2 km veg og videre grovplanert ca. 1 km veg til. I tillegg til dette hadde en sprengt den 530 m lange Eikenestunnelen. For å tilfredsstille dagens krav må veg og tunnel utvides.

For vegen medfører dette i hovedsak utvidelse av skulder og grøft noe som gir høye og tynne fjellskjæringer på partier med fjellskjæringer i dag." I geologisk rapport av 26. mars 2010 (utført av NGI), som var vedlagt konkurransegrunnlaget, er arbeidene i Eikenestunnelen beskrevet slik i punkt 5.3.1: "I forbindelse med bygging av ny veg, er det bestemt å strosse tunnelen ut mot sjøen for å unngå å få for høye forskjæringer på innsiden av vegen".(Rettens understreking) I begge påhoggene er det liten fjelloverdekning ut mot sjøen de første metrene, kombinert med lett oppsprukket fjell. Dette vil trolig føre til at påhoggene blir flyttet noen få meter inn fra begge sider for å oppnå brukbar fot på utsiden av tunnelen. Se foto 35 og 36 i figur B15. I øst er det overheng i selve påhogget i dag med en hylle ca. 6-7 meter over tunnelhengen, som gjør at det trengs å ta ut så store volum ved flytting av påhogget innover. På vestsiden vil flytting av påhogget innover langs tunnelaksen medføre enda høyere forskjæring enn i dag". Dertil kommer at anbudsgrunnlaget også forutsatte at NCC skulle utføre diverse sikringsarbeider.

Dette er beskrevet slik i punkt A3: "På parsellen Eikenes – Otterstein skal deler av fjellsiden over vegen kontrolleres for steinsprang. Rensk og sikring skal utføres før arbeidet under starter opp". 2.1.4 Svakheter/mangler ved konkurransegrunnlaget – spesielt om nordsiden NCC har anført at anbudsgrunnlaget er beheftet med vesentlige svakheter og mangler. Utgangspunktet er også at entreprenøren planlegger sine arbeider etter det grunnlaget som er utarbeidet, og endringer som fører til store og uventede arbeidsoppdrag forskyver og kompliserer gjennomføringen. Byggherren vil på sin side måtte ta stilling til en rekke krav

om betaling for merarbeid og konsekvenser disse arbeidene har for annen drift. Sistnevnte som en direkte og indirekte konsekvens av endringer og et sviktende anbudsgrunnlag. Det er videre slik at SVV er underlagt et strengt regelverk for gjennomføring av sine anlegg. De har en rekke normaler og håndbøker. I tillegg er hele Dalsfjordprosjektet av en slik størrelsesorden at det foretatt en konsekvensutredning (KS 2) som beskriver hva slags innsats SVV skal legge i forberedelsen til prosjektet. Sistnevnte er gjennomført med det formål at prosjektet skal kunne gjennomføres innenfor de usikkerhetsmarginer som er lagt til grunn. Det er videre utarbeidet en kvalitetsplan som har som formål å sikre god styring med oppdraget. Kvalitetsplanen er svært omfattende og tar inn alle arbeidsoppgaver som prosjektledelsen har ansvaret for gjennom planleggingsfase og utbyggingsfase. Retten har fått tilgang til de dokumentene som dannet grunnlag for anbudet. Retten har gjennomgått dette grunnlaget, inklusiv de beskrivelser og tegninger som fulgte anbudet.

Retten finner det utvilsomt at det eksisterer enkelte mangler ved anbudsgrunnlaget som har gitt uheldige konsekvenser for begge parter under gjennomføringen av anlegget. Retten vil særlig peke på følgende: Arbeidene som skulle utføres på nordsiden av Dalsfjorden, nærmere bestemt på strekningen Eikenes – Otterstein, var som skissert ovenfor en kombinasjon av oppgradering av gammel vegstrekning til ny standard og bygging av helt ny veg og tunnel. Strekningen ligger i et svært sidebratt terreng med partier som viser tydelige spor etter ras. Midt på strekningen er det et større parti med steinur. Uren ble ikke undersøkt tilstrekkelig, og det førte til at vegen måtte legges om. Dette hadde som konsekvens at arbeidene, utover det som fulgte av kontrakten, ble svært omfattende. Eksempelvis viser profilene som ble vedlagt anbudsdokumentene en fyllingsside som ikke er avsluttet med sikker fot. Mengde urmasser til depot var angitt til 2 000 m3. Oppmålte mengder etter gjennomføring var 60 075 m3. Mengde jordmasser til depot var angitt til 26 200m3. Utførelsen viste en masseøkning til 94 393 m3.

Sikringsbehovet på hele vegstrekningen var også undervurdert. Mengdene sikring ble økt dramatisk med over 16 000 m stag som i kontrakten var satt til null. Det ble nødvendig med oppsetting av store mengder sikringsnett som ikke var planlagt.

Uttak av fjell i Eikenestunnelen økte fra en beregnet mengde på 11 200 m3 til 17 000 m3 Ut fra det faktum at det allerede eksisterte en tunnel med et målbart tverrsnitt og tverrsnitt på ny tunnel var planlagt, ligger denne masseøkningen klart utenfor akseptabel toleranse. I anbudsgrunnlaget var det heller ikke mulig med tilstrekkelig grad av sikkerhet å se om tunnelen skulle strosses på ene siden eller om hele tverrsnittet skulle utvides. Entreprenøren måtte gjøre det siste, og retten finner det utvilsomt at dette arbeidet ble langt mer komplisert enn ensidig uttak. Plantegningen (F 101) viser utelukkende en utvidelse på grunn av siktkrav, og prosjektleder Hovland kunne ikke angi om det i planprosessen hadde vært diskutert hvordan tunnelen skulle utvides. Det var også uklart for Hovland om senterlinjen av vegen gjennom tunnelen var forskjøvet i forhold til opprinnelig senterlinje. Det ble heller ikke utarbeidet typisk snitt med inntegning av konturene av den gamle tunnelen. I området ved pel 3900 fram til pel 4680, ved påtenkt tunnelpåhugg for Ottersteintunnelen, var det betydelig usikkerhet i anbudsgrunnlaget.

Strekningen ligger på en naturlig fjellhylle og fremlagte fotografier fra SVV og VIPS – profiler viser at terrenget var grovt planert. Det var spor etter sprengstein helt inne ved påtenkt påhugg. VIPS-profilene viser etter rettens mening at det på strekningen var grovplanert en veg med grøfter og fyllinger, helt frem til det planlagte påhugget ved Steiehalsen. Prosjektleder Hovland hevdet i retten at tidligere vegbygging var avsluttet ved ca. pel 3900, mens byggeleder Strand mente at vegen kunne ha vært grovplanert fram til pel 4600. Grunnundersøkelsene gjennomført av Geovest – Haugland As i 2008 er begrenset til beskrivelser av vanskelige forhold ved uren pel 2500. Det ble videre foreslått at påhugget ved pel 4680 flyttes noe vestover. Forholdene ved det påtenkte påhugget ble beskrevet som ” vanskelige og ugunstige ”. Det var ikke foretatt grunnundersøkelser i selve vegen på noen del av strekningen. Ved start av arbeidene fram mot påhugget oppdaget entreprenøren et parti på flere hundre meter som hadde dype groper av leire.

På dette partiet måtte leiren delvis skiftes ut og delvis forsterkes med duk før det ble ansett forsvarlig å kjøre på strekningen. Selve påhugget ved pel 4680 ble avdekket for busker og kratt og noe løsmasse. En fikk da bekreftet at området var lite egnet til påhugg og arbeidet med å flytte påhugget vestover til et mer egnet sted startet. Det tok deretter flere måneder før endelig påhugg (VIPS 7) ble bestemt. For retten fremstår det derfor som om strekningen i relativt begrenset grad ble undersøkt nærmere av SVV under prosjekteringsfasen.

Retten finner derfor også at SVV i prosjekteringsfasen viste mangelfull forståelse for utfordringene på vegstrekningen på nordsiden av Dalsfjorden. Under anbudsbefaringen, som skulle gå fra Eikenes til tunnelinnslaget for Ottersteintunnelen ved Steiehalsen, ble befaringen avsluttet rett øst for Eikenestunnelen. Det gjensto da en strekning på over 2.5 km som ikke ble befart av SVV sammen med entreprenørene før tilbud skulle inngis. På denne strekningen har det i ettertid vist seg at det ble omfattende endringer. 2.2

De forsinkende byggherreforhold på nordsiden – beregning av entreprenørens fristforlengelse

2.2.1 Innledende merknader Det følger av kontraktens pkt. 17.1 at entreprenøren har rett til fristforlengelse på grunn av byggherrens forhold. Som det fremgår av bestemmelsens litra a) og b) kan kravet om fristforlengelse oppstå som følge av endringer byggherren krever, eller som følge av at anbudsgrunnlaget mv. er mangelfullt. Når det gjelder beregningen av entreprenørens fristforlengelse er dette regulert i kontraktens pkt. 17.3. Her fremgår følgende: Fristforlengelsen skal svare til den forsinkelse som hindringen har medført, der det blant annet tas hensyn til nødvendig avbrudd og en eventuell forskyvning av utførelsen til en for entreprenøren ugunstigere eller gunstigere årstid. Entreprenøren plikter å samarbeide for å forebygge og begrense skadevirkningene. Partene er i det vesentlige enige om at det foreligger en rekke byggherreforhold som har medført endringer/forsinkelser i prosjektet, og som har medført at NCC har krav på forlenget byggetid.

Dette er endringer/forsinkende forhold som dels skyldes mangelfullt anbudsgrunnlag, men også endringer som skyldes ulike valg byggherren har tatt om endret utførelse underveis i byggeprosessen. Partenes uenighet skyldes i hovedsak at de har en ulik oppfatning av hvilke tidsmessige konsekvenser de forsinkende forhold har hatt for NCC sin fremdrift i prosjektet. NCC har ved beregningen av den forlengende byggetiden tatt utgangspunkt i den fremdriftsplan NCC planla og fremla for byggherren. Synspunktet har vært at den nevnte fremdriftsplan hadde blitt fulgt dersom anbudsbeskrivelsen hadde vært i samsvar med de faktiske forhold, og dersom de arbeidsoppgaver som er skissert i anbudsgrunnlaget hadde vist seg å være i tråd med det arbeid NCC rent faktisk skulle utføre. Beregningen av tidskravene er således basert på en slags differansebetraktning, hvor det med utgangspunkt i fremdriftsplanen hevdes at denne hadde blitt etterlevd og fulgt dersom de forsinkende byggherreforholdene tenkes borte.

SVV har anført at retten ikke kan foreta en beregning av tidskravene basert på en slik "differansebetraktning". Dette fordi en slik metode ikke vil ta opp i seg eventuelle tidsbesparende effekter av de aktuelle endringene, som også skal hensyntas og trekkes fra ved rettens vurdering av hvor mange dager byggetid NCC kan kreve tilleggsvederlag for. NCCs utgangspunkt for beregningen vil i realiteten innebære at det er byggherren som har risikoen for entreprenørens fremdriftsplan. Sistnevnte er i strid med det prinsippet som kommer til uttrykk i kontraktens pkt. 17.3. Et slikt beregningsprinsipp tar heller ikke opp i seg eventuelle forsinkelser som skyldes entreprenørens egne forhold og valg, eller dersom fremdriftsplanen i seg selv er urealistisk. Det er videre gjort gjeldende at vurderingen retten skal foreta må basere seg på en bred helhetsvurdering, hvor effekten av endringene ikke bare må vurderes i forhold til hver enkelt arbeidsoperasjon.

Særlig pekes på at et prosjekt som dette ofte innebærer at entreprenøren gjennomfører ulike arbeidsoperasjoner parallelt, som fører til at selv om en endring gir forsinkelse for én arbeidsoperasjon, kan den samtidig medføre at andre arbeider kan gjennomføres raskere. Til spørsmålet om endringene skal medføre "fradrag for eventuelle tidsfordeler/lettelser" har NCC anført at dersom byggherren mente at noen av endringene medførte fordeler/lettelser for NCC sitt arbeid som medførte tidsbesparelser, var dette noe som skulle vært varslet av byggherren "der og da". Når dette ikke ble gjort, kan ikke byggherren - så sent som i tilsvaret - påberope seg de nevnte tidsbesparende elementer og kreve at eventuelle tidsbesparelser skal gå til fradrag i NCC sitt krav på forlenget byggetid. 2.2.2 Rettens merknader Etter rettens syn vil det være naturlig å ta utgangspunkt i konkurransegrunnlaget og sammenholde dette med den tidsplan NCC la til grunn ved oppstart av prosjektet, når retten skal vurdere hvor mange dager fristforlengelse NCC har krav på. I alle fall må dette gjelde hvor NCC sitt krav bygger på en sammenheng med denne.

Det må også være slik at det er SVV som har bevisbyrden for at NCC ikke ville evnet å følge fremdriftsplanen dersom de forsinkende byggherreforhold tenkes borte. Det er tilstrekkelig at det foreligger alminnelig sannsynlighetsovervekt i den forbindelse. Det er klart at det kan være vanskelig å foreta slike vurderinger, særlig ettersom det alltid vil kunne være en del usikkerhetsmomenter knyttet til hvordan prosjektet hadde utviklet seg dersom de tidsforlengende forhold ikke hadde oppstått. Retten blir således henvist til å foreta fagkyndige vurderinger som dels inneholder et betydelig innslag av skjønn. Retten er enig med NCC i at det ikke uten videre kan være slik at byggherren, lenge etter at arbeidene er utført, kan gjøre gjeldende at endringer har medført lettelser for entreprenøren som skal ha en tidsmessig reduserende effekt for beregningen av byggetidens lengde. Dette kan heller ikke sees å være klar hjemmel for i kontrakten. Motstykket til dette er at

entreprenøren også må varsle byggherren når tidsforlengende forhold oppstår, dersom entreprenøren overhodet skal kunne gjøre gjeldende et krav om tidsforlengelse, jf. kontraktens pkt. 17.5. På den annen side kan det nok for byggherren være vanskelig å vurdere underveis i hvilken grad endringer som har forsinket én arbeidsoperasjon, eventuelt kan ha hatt medført en positiv tidsmessig effekt for fremdriften i andre deler av prosjektet. Byggherren har heller ikke nødvendigvis en detaljoversikt over de disponeringer entreprenøren gjør fortløpende under prosjektets fremdrift. Ofte kan det nok også være slik at det først etter en lengre periode er mulig å se at eventuelle endringer, parallelt kan ha påvirket fremdriften i positiv retning. Det kan derfor vanskelig oppstilles en absolutt regel om at manglende varsling av enhver tidsbesparende effekt av endringer skal medføre at dette ikke tas i betraktning ved beregningen av den ekstra byggetiden endringen medfører for entreprenøren.

Under enhver omstendighet tar retten utgangspunkt i at det skal foretas en helhetsvurdering av hvilke faktiske og reelle konsekvenser de tidsforlengende forhold har hatt for entreprenørens fremdrift i prosjektet, sml. Rt. 2005 s. 788 "Oslofjordtunnelen". Retten må her ta utgangspunkt i hvordan en erfaren entreprenør ville utført sitt arbeid og hvilken tidsperiode en erfaren entreprenør med et tilgjengelig og tilstrekkelig dimensjonert produksjonsapparat behøver for å få gjennomført de enkelte arbeidsoperasjoner i prosjektet. Slik partene også har vært inne på, er det hele tiden spørsmål om hvorvidt endringene har hatt betydning for arbeidene langs kritisk veg i prosjektet. Dette innebærer at partene er enige om at endringer som ikke har betydning for fremdriften langs kritisk veg heller ikke gir rom for forlenget eller redusert byggetid. På noen få punkter er partene uenige om konkrete arbeidsoperasjoner har ligget på kritisk veg eller ikke. Dette skal retten komme nærmere tilbake til nedenfor. Retten vil med utgangspunkt i ovennevnte ta stilling til hvor mange dager fristforlengelse NCC har krav på.

Deretter vil retten foreta en nærmere vurdering av byggherrens fradragsanførsler. 2.2.2.1

Forsinket oppstart av tunneldriving på Steiehalsen på grunn av endret påhugg mv.

NCC har på dette punkt beregnet 68 dager tilleggstid som følge av forsinket oppstart av tunneldriften med utgangspunkt i 17. mars 2011, som var det tidspunktet VIPS 7 forelå. SVV har anført at det ikke er grunnlag for mer enn 33 arbeidsdager fristforlengelse. SVV sine innvendinger til NCCs tidskrav er særlig begrunnet i at det hevdes at NCC sin tidsplan var urealistisk, og at NCC uansett ikke hadde maktet å starte tunneldriving før senest 5. februar 2011 når de nevnte byggherreforhold tenkes borte. I hovedsak knytter innvendingene seg til forsinkelser på grunn av Eikenestunnelen, for kort avsatt tid til å

etablere anleggsvei, og forsinkelser som følge av at den opprinnelige forskjæringen på Steiehalsen var mer komplisert å utføre. NCC hevder at de til tross for en rekke endrede forutsetninger på arbeidet med Eikenestunnelen ikke ville latt dette arbeidet forsinke hovedframdriften. NCC måtte utføre strossing som innebar uttak av 60 % økte mengder fjellmasse sammenlignet med anbudsgunnlaget og det ble sprengt en ekstra T-nisje. NCC forserte arbeidene på Eikenestunnelen og sprengte siste salve den 5. januar 2011. Etter fremdriftsplanen la NCC opp til at de skulle være klar til tunneldriving av Ottersteintunnelen ved Steiehalsen 15. desember 2010. Retten har på bakgrunn av bevisførselen og den gjennomførte befaringen vurdert utfordringene ved det opprinnelige innslaget på Steiehalsen. De geologiske vurderingene som er gjort for det planlagte innslaget (VIPS 1) synes å være ufullstendige, jf. pkt. 2.1.4 ovenfor. Retten kunne ved befaringen klart se at det var vanskelige fjellforhold med store blokker der påhugget opprinnelig var planlagt.

Høyden på forskjæringen var ca. 30 m, slik at volumet som var planlagt tatt ut i forskjæringen før tunnelinnslaget var på 18 000 m3. Straks entreprenøren rensket fjellet ved forskjæringen ble partene klar over de vanskelige fjellforholdene. Entreprenøren var klar til å starte arbeidet med forskjæringen den 16. november 2010. Planen til NCC var at forskjæringen skulle gjennomføres raskt og klargjøres for start av tunnelarbeidene fra 5. desember 2010. SVV valgte å forlenge tunnelen vestover. De søkte etter et bedre område for påhugg og forskjæring, og først den 17. mars 2011 mottok entreprenøren endelig linjeberegning, også kalt VIPS 7. I denne perioden var det en rekke kontakter mellom byggherre og entreprenør. NCC varslet flere ganger om fristforlengelse og SVV påtok seg i møte 9. mars 2011 ansvaret for forsinkelsen, uten å ta nærmere og endelig stilling til eventuelle tidskrav. Som nevnt tidligere, er fremdriften i ethvert prosjekt basert på de dokumenter og planer som byggherren legger til grunn for tilbudet og kontrakten.

Etter en samlet vurdering finner ikke retten det tilstrekkelig sannsynliggjort at NCC ikke ville hatt kapasitet til å gjennomføre de forberedende arbeider innenfor NCCs fremdriftsplan. Tvert imot finner retten at entreprenøren, gjennom sin fremdriftsplan, har dokumentert at arbeider på kritisk veg ville bli prioritert. Det vises særlig til at atkomsten til det opprinnelige påhugget (VIPS 1) var en grovplanert trase som var tilstrekkelig for

fremkjøring av det utstyret som skulle benyttes til tunneldriften. Uklarheten om hvor den grovplanerte vegen endte må etter rettens syn helt og fullt ligge på SVV som planla utbyggingen. Det vises også til at SVV hadde utarbeidet et unøyaktig anbudsgrunnlag på dette punktet. Anbudsbefaringen, som kunne ha avdekket dette nærmere, ble som nevnt avsluttet rett øst for Eikenestunnelen. Dokumenterte vegprofiler VIPS-data fra 10. mai 2010 viser etter rettens mening at anleggsvegen fra 1979 var ført nesten helt fram til det planlagte påhugget. I en samlet vurdering av mulig fremdrift på kritisk veg er retten enig med NCC i at arbeidene på Eikenestunnelen, slik NCC gjennomførte de, ikke ville hindret hovedfremdriften. Dersom arbeidet på Eikenestunnelen kunne ha blitt gjennomført etter beskrivelsen legger retten til grunn som sannsynliggjort at NCC ville vært ferdig innenfor opprinnelig fremdriftsplan, slik at arbeidene med forskjæring og påhugg kunne vært igangsatt som planlagt.

SVV hevder videre at anleggsvegen ikke ville vært ferdig til transport av masser fra Ottersteintunnelen på den planlagte oppstarten 15. desember 2010, idet det er vist til at det var "jomfruelig terreng" fra pel 3900. SVV har videre anført at NCC ikke hadde tilstrekkelig kapasitet til å sprenge forskjæringen ved Steiehalsen innenfor den tiden de hadde til rådighet innenfor fremdriftsplanen. Det er vist til at det var 18 000 m3 som skulle tas vekk, og det var verken transportveg eller lagerplass tilgjengelig. Retten finner ikke at SVVs anførsler kan føre frem. I dette ligger at retten ikke kan se at den fremdriftsplanen NCC hadde lagt opp til var ugjennomførbar. Særlig pekes på at NCC hadde fått grovt anleggsutstyr fram til Steiehalsen allerede i begynnelsen av november 2010. Etter rettens syn hadde NCC tilstrekkelig kapasitet til å bygge anleggsveg vestover fra påhugget mot Eikenestunnelen, uten at dette hadde vært til hinder for hovedfremdriften. Retten legger videre til grunn at NCC, ved sin underentreprenør Aurstad, ville vært fullt i stand til å kunne håndtere de aktuelle massene.

Aurstad hadde kapasitet til å ta ut over 800 m3 per dag i tillegg til nødvendig sikring av skjæringen. Etter rettens syn kunne Aurstad ha deponert overskuddsmasse ved å legge opp stein på den 30 m brede fjellhyllen som strakk seg vestover fra den opprinnelige påhuggssonen (VIPS 1). Deler av massene fra forskjæringen kunne også vært benyttet til å bygge veg vestover fra det opprinnelige påhugget.

Etter en samlet vurdering finner retten derfor at NCC var tidlig nok framme ved forskjæringen og hadde planlagt med tilstrekkelig kapasiteter til å kunne holde fremdriftsplanen. Forskjellen i mengder uttatt masse på de to forskjæringene, hvor VIPS 1 hadde 18 000 m3 og VIPS 2 hadde 14 000 m3, ville etter rettens syn ikke hatt betydning for hovedfremdriften. I følge entreprenørens egen kalkulasjon var de riktige mengdene ved VIPS 1 ikke mer enn 11 000 m3. Retten behøver ikke ta endelig stilling til NCC sin mengdeberegning, idet de nevnte mengder uansett ligger innenfor de kapasiteter entreprenøren hadde på stedet. Retten finner på bakgrunn av ovennevnte at NCC, som følge av de aktuelle byggherreforholdene, fikk forsinket oppstart på Ottersteintunnellen med hele tiden fra 15. desember 2010 til 17. mars 2011. Dette innebærer at kravet fra NCC om 68 arbeidsdager tilleggstid skal tas til følge. 2.2.2.2

Kravet om fristforlengelse for tverrslaget og del av hovedtunnelen frem til oppstart av ordinær enstuffsdrift på Ottersteintunnelen

Partene er enige om at faktisk oppstart av ordinær enstuffsdrift i Ottersteintunnelen skjedde 2. juni 2011. Det er på det rene at NCC på dette tidspunktet hadde drevet 87 meter av hovedtunnelen. NCC har på dette punkt krevet fristforlengelse for 52 arbeidsdager som i hovedsak gjelder ekstra tid til å lage ny forskjæring, etablere påhugg, drive tverrslag, drive kryss og 87 meter av Ottersteintunnelen for å komme i posisjon til ordinær tunneldriving. Antall dager er beregnet frem til den faktiske oppstartdatoen for selve tunneldrivingen. Det er på det rene at tverrslaget, som i seg selv innebar et ekstra påhugg, var et avbøtende tiltak for å komme i gang med Ottersteintunnellen uten å måtte klargjøre forskjæringen. På denne måten ble det for entreprenøren etablert en alternativ tilkomst. SVV har akseptert et tidstillegg på 29 arbeidsdager for dette arbeidet. På møtet den 9 mars 2011 ble partene enige om at Ottersteintunnellen skulle drives fra et ekstra tverrslag. Den 12. april 2011 var omforent fergeløsning klar, og første betongbil kom til stedet samme dag.

Arbeidet med tverrslaget startet opp 13. april 2011 og tverrslag med inndrift av 55 tunnelmeter ble klar til 15. mai 2011. Deretter måtte NCC drive ytterligere 32 meter mot vest for å etablere areal til renseanlegg for tunneldriften. Den 2. juni 2011 var NCC således klar til å starte driving østover mot Otterstein fra pel 4473.

SVV har anført at kun deler av de nevnte arbeider skal medføre tillegg i tid. Slik SVV ser det er det reduserte tidstapet i hovedsak begrunnet med at det oppsto fremdriftshindringer som NCC hadde ansvaret for. Det var problemer med strømforsyning, og fremdriften led under manglende akkordavtale. Ekstra driving av 32 m mot vest for å skaffe plass til renseanlegg var etter SVVs mening unødvendig. Retten finner imidlertid, og etter en samlet vurdering, at hele tidskravet fra NCC på 52 dager skal legges til grunn. Det er den reelle fremdriften som må danne grunnlaget for denne beregningen. Ved enhver tunneldrift vil det oppstå større eller mindre forsinkelser grunnet svikt i utstyr mv. Sistnevnte må anses som en del av normal drift. Det er videre rettens syn at det er SVV som må ta det fulle ansvaret for hele den situasjonen som oppsto ved at NCC endte opp med å måtte etablere et tverrslag for å kunne starte på tunneldriften som lå på kritisk veg. Retten har ved den samlede vurderingen hensyntatt de etterfølgende tidskrav for økt tunnellengde, som ikke skal komme entreprenøren til gode to ganger.

SVV hadde for øvrig, og først på et langt senere tidspunkt, innsigelser når det gjaldt NCC sitt valg om å etablere areal for renseanlegg inne i tunnelen. 2.2.2.3

Kravet om fristforlengelse for økt tunnellengde

NCC har på dette punkt krevet fristforlengelse for 36 arbeidsdager som følge av at tunnelen ble ca 316 meter lengre enn forutsatt i konkurransgrunnlaget. Ettersom NCC, som ovenfor beskrevet, allerede har krevet fristforlengelse for 87 meter, tar NCC sin beregning utgangspunkt i driving av 224 meter (selv om det faktisk var tale om 229 meter). Kravet er basert på faktisk medgått tid. Tunnelen ble 316 meter lengre enn angitt i kontrakten. Gjennom etablering av tverrslag og klargjøring for normal drift fra pel 4473 ble 87 meter av hovedtunnelen bygd. Resterende tilleggslengde er da 229 meter. Til helhetsbildet nevnes at kravet fra NCC opprinnelig var på 28 arbeidsdager, som utgjør en fremdrift på 48 meter per uke. I utgangspunktet aksepterte SVV den 17. april 2011 et tillegg på 17 dager. Denne aksepten er senere først endret til 26 dager og senere økt til 28 dager. SVV mener at en normal framdrift på 60 meter per uke må legges til grunn for beregning av tillegget. NCC har i mellomtiden økt sitt krav til 36 dager ut fra den faktiske tiden denne lengdeendringen tok.

Det er derved uenighet mellom partene om hva som skal regnes som normal framdrift. Problemene med oppstart av tunneldriften var slik SVV ser det allerede inkludert ved etablering av tverrslaget og 87 m tunnel.

Retten finner at dette er i en ny oppstartsperiode. Enhver oppstart av ny drift kan påregnes å ta noe mer tid enn ideell drift inne i en lang tunnel. På den annen side er arbeidet en videreføring av tidligere inndrift, som innebærer at retten finner at tidskravet fra NCC er beregnet noe for høyt. Etter en samlet vurdering er retten kommet til at antall dager tillegg i tid for forlenget tunnel skal settes til 32 dager. 2.2.2.4

Krav om fristforlengelse for økt tid til etterarbeider på grunn av den økte tunnelmengden

NCC har på dette punkt krevet en fristforlengelse på 32 arbeidsdager. SVV har akseptert kravet fullt ut, hvilket følgelig legges til grunn av retten. 2.2.2.5

Krav om fristforlengelse som gjelder økte sikringsmengder i Ottersteintunnelen i samsvar med ekvivalentregnskapet.

NCC har på dette punkt krevet 3 dager fristforlengelse. SVV har akseptert kravet fullt ut, hvilket følgelig legges til grunn av retten. 2.2.2.6

Krav om fristforlengelse som følge av endret utførelse av atkomsttunnel til forankringskammeret for hengebroen lokalisert under Ottersteintunnelen

NCC har beregnet 54 dager tilleggstid som følge av at byggherren endret utførelsen av atkomsttunnelen til forankringskammeret for hengebroen under Ottersteintunnelen. Endringen medførte at atkomsttunnelen måtte drives innenifra. På denne bakgrunn har NCC anført at drivingen av kammeret kom på kritisk vei og at dette arbeidet heftet driften og etterarbeidene. I det vesentlige er det hevdet at arbeidene forhindret den planlagte avslutningen mot Otterstein. NCC ble videre forhindret i å ferdigstille tunnelen ved at sideentreprenør ble sluppet inn i tunnelen. SVV har for sin del avvist tidskravet i sin helhet. Det erkjennes likevel at den aktuelle endringen har medført 8 dager tidstillegg på kritisk linje. Når SVV likevel ikke kan akseptere noen deler av kravet, skyldes dette at disse dagene oppveies av alle de fordelene som oppsto som følge av den endrede løsning. Det er i den forbindelse vist til at SVV har betalt tilleggene for økt tverrsnitt og lengde. Retten har vurdert situasjonen rundt endret atkomst til forankringskammeret. Forankringskammeret ligger under hovedtunnelen på ca pel 6290. Tunnelportal Otterstein er på pel 6310.

I anbudsgrunnlaget var tilkomsttunnel for forankringskammeret planlagt på venstre side av påslag med start på nivå NGO 8.7. NCC hadde samtidig med at de sprengte for brofundamentet laget en provisorisk anleggsveg og sprengt forskjæring for den atkomsttunnelen. Disse arbeidene ville etter rettens syn vært utført helt uavhengig av Ottersteintunnelen, og lå følgelig ikke på kritisk veg. På bakgrunn av ønske fra broentreprenøren ble atkomsttunnelen flyttet slik at innslaget kom i Ottersteintunnelen på pel 6100. Det ble samtidig sprengt en lomme. Selve forankringskammeret ble senket fra NGO 11.20 til NGO 6.44, dvs. 4,76 m. Den planlagte atkomstvegen hadde en stigning på ca. 2 % fra NGO 8.70 til kammer på NGO 11.2. Den nye atkomsttunnelen fra pel 6100 i Ottersteintunnelen gikk nedover med ca. 12.5 % fall fra NGO 31 til NGO 6.44. Retten har merket seg at atkomsttunnelen til forankringskammeret fikk økt tverrsnitt slik at NCC kunne benytte tunnelriggen til gjennomføringen. NCC har ikke satt opp en særlig detaljert oversikt over de samlede tidskonsekvensene av at det ble stopp i arbeidene.

Fremdriften i Ottersteintunnelen er etter fremlagt inndriftsoversikt på et snitt på 69 m per uke i perioden fra uke 31 til uke 49. Snittet for de 4 siste ukene er 53 meter inklusiv kryss og lomme. Tidstap på inndrift er derved ca. 69/16*4 = 1.08 uke eller 7 arbeidsdager. I tillegg kommer hele inndriften til forankringskammeret og heft på ferdigstillelsesarbeider grunnet konflikt med andre entreprenører. Etter en samlet vurdering finner retten at endringen av atkomsttunnelen medførte at hovedfremdriften i NCC sine arbeider periodevis helt eller delvis stoppet opp. Det innebar videre konflikter med andre entreprenører. Det dreier seg dels om hindring av transporter til forankringskammeret, og dels om tidsbruk i forbindelse med etablering av ventilasjon og andre tekniske fremføringer til forankringskammeret. Endringen var pålagt av byggherren, og NCC må etter rettens syn få godtgjort vesentlige deler av det påberopte tidstapet. Retten finner etter en samlet vurdering at de nevnte forhold har medført et samlet tidstap på 40 arbeidsdager. 2.2.2.7

Krav om fristforlengelse som følge av mer komplisert massetransport i Ottersteintunnelen

NCC har beregnet 4 arbeidsdager tilleggstid som følge av at den endrede utførselen av tunnelen (nytt påhugg og ekstra tunnellengde) medførte en mer komplisert massetransport i Ottersteintunnelen, og økt tid for å sikre tilfredsstillende ventilasjon av hver salve. Hertil kommer krav om tillegg i tid for økt vedlikehold av anleggsveg på grunn av mer slitasje i skarpe kurver. Det er på dette punkt også vist til utfordringer forbundet med nedbremsing av kjøretøy før krysset mot tverrslaget, som medførte en saktere trafikkavvikling for

massetransport sammenlignet med den opprinnelige planlagte løsning. Det er særlig pekt på at massetransporten inne i tunnelen som oftest vil ligge på kritisk veg, i motsetning til massetransport i dagen hvor transportopplegget i større grad kan dimensjoneres for å ta hånd om massene. Transport i dagen, i motsetning til transport i tunnel, vil etter omstendighetene være et spørsmål om antall biler evt. hvor lenge det kjøres. SVV har for sin del avvist tidskravet i sin helhet. Det vises til at de aktuelle hindringer er så vidt uvesentlige og bagatellmessige at de ikke kan medføre noe tilleggstid overhodet. Retten har vurdert hva som er tidskritisk. Økt vedlikehold av veg krever økte ressurser men er ikke tidskritisk. Økt ventilasjonstid på grunn av 90 graders bend i tunnelen er sannsynliggjort, og har etter rettens syn påvirket fremdriften i noen grad. Økt transporttid på grunn av reduksjon av fart fra 40 km/t til 10 km/t gjennom to skarpe kurver finnes også sannsynliggjort. Retten finner etter en samlet vurdering at tidskravet på 4 arbeidsdager skal legges til grunn. 2.2.2.8

Krav om tidsforlengelse som følge av vegløs drift og logistikkmessige konsekvenser i den forbindelse

NCC har beregnet 5 arbeidsdager tilleggstid som følge av vegløs drift og de logistikkmessige konsekvensene av at arbeidet var avhengig av bruk av fergetransport. NCC har anført at fergedriften utgjorde en begrensning i forhold til en døgnåpen tilkomst fra Eikenes, som også hadde negative tidsmessige konsekvenser. SVV har for sin del avvist tidskravet i sin helhet. Det vises til at den aktuelle endringen innebar så vidt mange fordeler at disse oppveier eventuelle ulemper fergedriften har medført for entreprenøren. SVV har anført at fergedriften ikke på noen måte var til hinder for planlagt drift på nordsiden. Det er gjort gjeldende at fergedriften var en god erstatning, og at entreprenøren uansett måtte bruke fergen fra Dale til Eikenes for å komme seg fra riggen i Dale til Steiehalsen. Personelltransporten foregikk med egen båt og var uavhengig av ferge. Fergedriften ble etablert for å avhjelpe den vanskelige atkomsten fra Eikenes til anleggsområdet. Partene ble også opprinnelig enige om at NCC, i en periode på to måneder, skulle ha fergetransport. Partene var også enige om at dette ikke ville ha tidsmessige konsekvenser.

Retten finner at fergedriften hadde en begrensende tidsmessig effekt. Retten viser her særlig til at det var lagt opp til døgnkontinuerlig drift på anlegget. Retten har også fått opplyst at planlagt rigg på nordsiden måtte flyttes til Dale, som medførte at det samlede transportbehovet med båt økte. Slik retten ser det har dette utvilsomt ført til et visst tidstap for NCC.

Retten finner etter en samlet vurdering at tidskravet på 5 arbeidsdager skal legges til grunn. 2.2.2.9

Krav om tidsforlengelse som følge av ekstratid medgått for siste salven tilbake mot Steiehalsen

NCC har beregnet 5 arbeidsdager tilleggstid som følge av ekstratid medgått til siste salve mot Steiehalsen. Det er særlig vist til spesielt vanskelige fjellforhold og at siste salve krever enkelte ekstratiltak som er mer tidkrevende. Særlig vises det også til at den endrede tunnelløsning innebar at NCC måtte etablere 3 påhugg i stedet for 2. SVV har for sin del avvist tidskravet i sin helhet. Det er på dette punkt særlig vist til at den siste salven ikke lå på kritisk veg i prosjektet. Retten har ikke fått fremlagt noen oversikt eller rapporter fra anleggsledelsen som viser at siste salve var spesielt vanskelig. Det er imidlertid normalt at siste salve utføres med stor forsiktighet. I dette tilfellet ble salven boret fra innsiden av tunnelen, mens boringen opprinnelig var planlagt fra utsiden. Etter rettens syn lå ikke den siste salven på kritisk veg ettersom det nevnte tverrslaget fungerte som tunnelåpning ved tunneldrivingen av hele Ottersteintunnelen. NCC har videre fått kompensert for alle kostnader og tidstap med tverrslaget.

Retten finner etter dette at kravet om 5 ekstra dager for dette forholdet ikke kan føre frem. 2.2.3 Vurdering av byggherrens anførsler om fradrag i tid Retten har så vurdert de ulike fradragspostene som SVV har gjort gjeldende. SVV hevder at de gjennom ulike tiltak har lettet fremdriften for NCC. SVV har ikke tatt opp disse anførslene med NCC underveis i prosessen, men anført dette etter en samlet gjennomgang i tilsvaret til stevningen. SVV har i alt krevd fradrag på 44 dager for disse forholdene. Retten har uavhengig av spørsmålet om rettidig varsling av fradragene vurdert de enkelte krav. 2.2.3.1

Fradrag som følge av at utført forskjæring ikke kom på kritisk linje (18 dager)

SVV mener at forskjæringen etter flyttingen av opprinnelig påhugg ble enklere. Den ble videre utført i ettertid og kom derved ikke på kritisk linje. Entreprenøren fikk full kompensasjon for tverrslaget som ga tilkomst til inndrift i Ottersteintunnelen. Det er utført teoretiske beregninger av innspart kjøretid på masser, tid for uttak av forskjæring mot VIPS 7 og tidligere utført arbeid øst for tverrslaget.

NCC hevder at den planlagte forskjæringen fram til VIPS 1 ville ha blitt gjennomført uten problemer innenfor den tid som var avsatt i fremdriftsplanen. Etter rettens syn, og som nevnt ovenfor, hadde underentreprenøren tilstrekkelig kapasitet til å ta denne forskjæringen uten store problemer. Lagring av masser og senere utkjøring av masser til depot i Rivedal ville, slik retten ser det, kun vært et spørsmål om å dimensjonere antall kjøretøy. Det legges til grunn som sannsynliggjort at NCC hadde tilgjengelig et nødvendig produksjonsapparat for å håndtere dette. Retten har derfor, og etter en samlet vurdering, kommet til at NCC hadde maktet å gjennomføre den planlagte forskjæringen fram til VIPS 1 innenfor den tid som var avsatt i fremdriftsplanen. Etter rettens syn ligger utkjøring av masser utenfor kritisk linje, og er derved ikke dimensjonerende. Det er derfor ikke grunnlag for SVVs anførsel om fradrag i tid på dette punkt. 2.2.3.2

Fradrag på grunn av utvidelse av sjødeponiet (10 dager)

SVV hadde lagt til grunn for anbudet at sjødeponiet skulle kunne ta imot 50 % av overskuddsmassene fra anlegget. På grunn av de store og omfattende sikringsarbeidene fra Eikenes mot Steiehalsen ble det besluttet å utvide sjødeponiet til å ta imot nesten alle massene. Bevisførselen har avdekket at kun ubetydelige mengder ble deponert i Rivedal. I følge SVV sparte dette NCC for nesten all transport til Rivedal. Det er vist til at ingen deler av tunnelmassene ble transportert til Rivedal. Kjøring til Rivedal ville i følge SVV ha vært til hinder for annet arbeid som pågikk på strekningen fram til Ottersteintunnelen. Transporten ville således uansett ha forsinket prosesser som lå på kritisk veg. NCC har anført at all transport var satt ut til underentreprenøren og at dette kun var et spørsmål om å sette på tilstrekkelig kapasitet. De hadde gode priser på transport, og de hadde lagt inn forutsetninger om at transport av tunnelmasse skulle tilpasses aktiviteten på linjen. Sprengning av salver på vegstrekningen skulle koordineres med sprengning i tunnel slik at veglinjen var klar til å slippe transport forbi når dette var aktuelt.

Aurstad hadde kontroll både på transport av tunnelmasse og på arbeider i dagen. Konfliktnivået ville være lavt, og ventetid var innregnet i prisen. Retten finner at entreprenøren ville ha tilpasset transporten til aktiviteten langs linjen. Det var betydelige arealer ledig for depot slik at entreprenøren i enkelttilfeller kunne deponere masser fra tunnelutkjøring i noe tid før massene ble transportert videre til Rivedal. Anbudet forutsatte også at alle massene fra tunnelen kunne transporteres til Rivedal dersom sjødeponi ikke ble godkjent av Fylkesmannen. Sistnevnte kunne således entreprenøren legge til grunn for sin vurdering.

Retten har ved sin vurdering videre tatt hensyn til at arbeidene langs veglinjen økte betydelig i omfang. Det gjelder sikring og arbeider med uren i området ved pel 2500. Dette skyldes etter rettens vurdering sviktende prosjektering fra SVV sin side, og har uansett ikke hatt betydning for arbeidene langs kritisk linje. Endring av system for deponering av masser gir derfor ikke grunnlag for å kreve reduksjon i tid for gjennomføring av anlegget. 2.2.3.3

Fradrag på grunn av at det kunne knuses stein på Steiehalsen som medført at NCC unngikk transport til og fra Rivedal (6 dager)

SVV hevder at entreprenøren hadde store fordeler ved at det kunne knuses masser på anlegget og derved unngikk man transport til depotet på Rivedal av sprengstein og deretter transport av knuste masser tilbake til vegtraseen. Det dreide seg i alt om ca. 35 000 lm3 som ville gitt over 2000 lass med 17 m3 pr. lass. Begrensninger på støy etter kl. 2200 ved Rivedal ville komplisere dette arbeidet ytterligere. NCC hevder på sin side at kravet ikke er hjemlet i kontrakten. De mener videre at underentreprenør Aurstad hadde gode priser på transporten og har gått glipp av store inntekter. Endringene som førte til stengt veg må SVV ta ansvaret for. Knusing i linjen førte dessuten til at store områder ble brukt til depot og mellomlagring av masser. Dette skapte ulike problemer for entreprenøren. Retten vurderer at dette forholdet ble avklart mellom partene underveis i byggeprosessen. SVV har på grunn av endringene i utførelsen måttet utvide sjødeponiet. De har deretter avklart med NCC at knusing av masser skulle skje i området mellom Ottersteintunnelen og Eikenestunnelen.

Ingen av partene har gjennom denne prosessen krevd tillegg eller fradrag i tid. Det økonomiske oppgjøret for arbeidene skjer etter anbudets enhetspriser. Retten ser at entreprenøren kan ha hatt noen fordeler med kortere kjøring og derved raskere prosess. På den annen side finner retten at økt arbeid med knusing langs traseen og depot av knuste masser langs traseen også har medført ulemper som har hatt negative effekter for NCC sin fremdrift. Retten kan uansett ikke se at dette arbeidet ligger på kritisk veg. Kravet om fradrag i tid tas således ikke til følge. 2.2.3.4

Fradrag for bygging av 311 meter veg i dagen som ikke kommer til utføring (10 dager)

SVV hevder som grunnlag for sitt krav om reduksjon av tid at hele prosessen med bygging av 311 m veg i dagen i området mellom VIPS 1 og VIPS 7 ligger på kritisk linje og skal

trekkes fra i tidsregnskapet. Entreprenøren har fått tillegg i tid for vegbygging på samme strekning. SVV har beregnet kravet ut fra fremdriftsplanen der underbygning av vegen er satt til 4 dager og overbygning satt til 6 dager. Disse tallene er basert på at tunnellengden er økt med 311 meter av en total lengde på 1615 meter. NCC har anført at vegarbeidene i dagen Eikenes - Otterstein ikke var på kritisk veg. Underentreprenør Aurstad hadde god kapasitet, og det var satt av god slakk på disse prosessene. Retten har vurdert grunnlaget for å trekke entreprenøren i tid for at denne vegstrekningen utgår av hovedprosessen "vegarbeider i dagen". Retten har i den sammenheng ikke fått nevneverdig informasjon om bakgrunnen for at SVV og NCC er enige om et tillegg i tid på 32 dager for etterarbeidene i Ottersteintunnelen. Underbygningen på vegen lå i prosessene som ville blitt utført tidlig, slik at transport av masse ut fra tunnelen kunne foregått uhindret. Etterarbeidene med overbygningen ville blitt gjennomført sammenhengende for vegstrekningen fra Eikenestunnelen til Steiehalsen. Dette er en strekning på nesten 3 km.

For prosessene bærelag slitelag, kantstein og rekkverk er det satt av 43 dager. Retten kan på denne bakgrunn og etter en samlet vurdering heller ikke se at det er grunnlag for fradrag i tid på dette punkt. 2.2.4 Oppsummering tidskrav I tråd med bemerkningene ovenfor er retten således kommet til at NCC har krav på forlenget byggetid. Den forlengede byggetiden fører i dette tilfellet til at anleggsdriften dels går over flere ferieperioder og bevegelige helligdager. NCC har i alt krevd 39 dager for dette, mens SVV har akseptert 7 dager. Krav og aksept er basert på det antall dager partene har i sine krav og tilbud om ekstra tid. NCC har krevd 259 dager. SVV har akseptert 132 dager før de påståtte fradrag grunnet de ovennevnte forhold er henyntatt. SVV har som minsteaksept godtatt 101 dager tilleggstid. Retten har ved gjennomgangen av ovenstående punkter kommet til at tillegget i tid skal være på 236 dager før ferier og bevegelige helligdager legges til. Dette er basert på følgende oppsett: 2.2.2.1 2.2.2.2

Forsinket oppstart Steiehalsen Fristforlengelse for tverrslag og del av tunnel

68 arbeidsdager 52 arbeidsdager

2.2.2.3 2.2.2.4 2.2.2.5 2.2.2.6 2.2.2.7 2.2.2.8 2.2.2.9

Fristforlengelse økt tunnellengde Fristforlengelse etterarbeider i tunnel Fristforlengelse økt sikring Ottersteintunnelen Fristforlengelse endret atkomst til kammer Fristforlengelse komplisert transport i tunnelen Tidsforlengelse vegløs drift Tidsforlengelse siste salve Steiehalsen

32 arbeidsdager 32 arbeidsdager 3 arbeidsdager 40 arbeidsdager 4 arbeidsdager 5 arbeidsdager 0 arbeidsdager

SVV har som det fremgår ovenfor ikke fått medhold i sine krav om fradrag grunnet ulike forhold. Partene er videre enige om at beregning av bevegelige helligdager og ferie skal baseres på kalenderen for angjeldende periode. Beregningen tar utgangspunkt i at ferdigstillelse skulle vært 7. desember 2011 og at ny frist med 236 arbeidsdager da blir 27. oktober 2012. I den nevnte perioden inngår følgende bevegelige helligdager og ferier : desember 2011april 2012 mai 2012 juli 2012 -

7 feriedager, 4 feriedager, 3 bevegelige helligdager 3 feriedager, 3 bevegelige helligdager 15 feriedager

7 dager 7 dager 6 dager 15 dager

Dette utgjør til sammen 35 dager. Samlet tillegg i tid er derved beregnet til 271 arbeidsdager. Antall arbeidsdager i denne perioden fordeler seg slik : desember 2011 januar 2012 februar 2012 mars 2012 april 2012 mai 2012 juni 2112 juli 2012 august 2012 september 2012 oktober 2012 november 2012 desember 2012

13 arbeidsdager 26 arbeidsdager 25 arbeidsdager 27 arbeidsdager 18 arbeidsdager 21 arbeidsdager 26 arbeidsdager 8 arbeidsdager 27 arbeidsdager 25 arbeidsdager 27 arbeidsdager 26 arbeidsdager 2 arbeidsdager

Ny sluttdato er etter dette 4. desember 2012.

2.3

NCC sitt krav på tilleggsvederlag – beregning av kravets størrelse (rigg og drift)

2.3.1 Rettslig utgangspunkt – partenes anførsler Det følger av kontrakten at entreprenøren har krav på dekning av merutgifter som skyldes byggherreforhold. Fra kontrakten hitsettes pkt. C 21.1: "Blir entreprenøren påført merutgifter ved forsinkelse som nevnt i pkt. 17.1, eller påføres han merutgifter av andre årsaker som må henføres til byggherrens forhold, kan han kreve utgiftene dekket av byggherren. Entreprenøren har bare krav på kompensasjon i den utstrekning han ikke kan begrense eller forebygge utgiftene med rimelige midler." Bestemmelsen suppleres av de spesielle kontraktsbestemmelsenes pkt. 15 som gjelder "Entreprenørens krav ved forsinkelser og mangler ved byggherrens leveranser mm (jf. Kontraktsbestemmelser pkt. 21.1.A). Bestemmelsen inntas i sin helhet: Følgende erstatter pkt. 21.1.A kap. C: Entreprenørens merutgifter på grunn av byggherrens forhold, kompenseres etter følgende regel: V = 0.15 x K x (t2 - t1 - 6) / t1 V = vederlagets størrelse K = kontraktssum t1 = opprinnelig byggetid (i hverdager) t2 = avtalt ny byggetid (i hverdager) Entreprenørens risiko for forlengelse av total byggetid utgjør akkumulert 6 hverdager.

Regulering for økt byggetid gjelder bare utførelse av kontraktens hovedarbeider. For arbeider som krever mindre enn gjenomsnittlig rigg og administrasjon på den forlengende del av prosjektet, avtales forholdsvis kompensasjon. NCC har prinsipalt gjort gjeldende at NCC har krav på å få dekket sine faktiske merutgifter slik utgangspunktet også er etter alminnelige entrepriserettslige prinsipper, herunder NS 3430. Dette er lagt til grunn i Oslofjordtunneldommen hvor en nesten identisk formelbestemmelse var lagt til grunn.

Det har også vært en tradisjonell forståelse av formelbestemmelsen at denne kun gjelder ved fristforlengelser utover kontraktens ferdigstillelsesfrist, jf. både Oslofjordtunneldommen og T-baneringdommen mv. SVVs påstand om at nevnte utgangspunkt er endret fordi SVV har gjort minimale endringer i teksten (tatt bort uttrykket normalt), kan ikke føre frem. Det pekes særlig på avtalerettens klarhetskrav, og at det er byggherrens ansvar å påse at bestemmelsene er klare og utvetydige. Subsidiært er det gjort gjeldende at endringene og forsinkelsene skyldes at byggherren har opptrådt sterkt klanderverdig. Den aktuelle formelen må i dette tilfellet oppfattes som en regel om ansvarsbegrensning, og etter alminnelige kontrakts- og erstatningsrettslige prinsipper kan ikke en ansvarsbegrensning få anvendelse når skadevolderen har opptrådt grovt uaktsomt. Formelen må således settes til side alene av denne årsak, og entreprenørens faktiske merutgifter skal honoreres fullt ut.

Særlig pekes på at bruken av formelen faktisk vil medføre at entreprenøren bare får dekket en brøkdel av sine merutgifter i en situasjon hvor det foreligger ekstraordinære forhold. Det pekes på at byggherrens forhold har ledet til at kontraktens hovedarbeider er blitt forsinket i 11 måneder. Dette har hatt dramatiske konsekvenser for entreprenøren langt utover det formelen er tilsiktet å dekke. Alternativt må formelen settes til side som urimelig etter avtaleloven § 36, eller læren om bristende forutsetninger. Atter subsidiært må formelen anvendes slik at NCC sin planlagte byggetid på 376 dager legges til grunn for beregningen. SVV har anført at formelen uttømmende regulerer NCC sitt tilgodehavende som følge av de forsinkende byggherreforhold. Det foreligger ingen uklarheter i bestemmelsen som innebærer at den ikke kommer til anvendelse. Retten må her ta utgangspunkt i en objektiv forståelse av ordlyden og bestemmelsen bruker uttrykket forsinkelse generelt, og innehar ingen sondring mellom forsinkelse innenfor eller utenfor tillatt byggetid.

Dertil kommer at det er intet i ordlyden om at formelen kun skal få anvendelse "normalt", eller at formelen kun skal benyttes hvor den gir entreprenøren en "rimelig" dekning av entreprenørens faktiske merutgifter. Ordlyden er således et tungtveiende argument for at enhver forsinkelse omfattes av bestemmelsen. Ved forståelsen og fortolkningen av bestemmelsen blir det viktig å se hen til bestemmelsens forhistorie og formål, jf. Rt. 2012 s. 1729 med henvisning i avsnitt 66 til Rt. 2010 s. 961. Det er på det rene at bestemmelsen ble endret etter at en rekke sluttoppgjørtvister viste at bestemmelsen ikke virket fullt ut etter sitt formål. Ingen av de aktuelle endringene tilsier at bestemmelsen gir grunnlag for den tolking NCC hevder skal være den riktige.

Tvert imot har bestemmelsen et overordnet formål, nemlig at den sjablonmessige utformingen skal gjøre at regelen skal være rettsteknisk enkel å administrere og praktisere, hvor grobunn for tvister søkes begrenset. Forholdet er at vegmyndighetene bevisst foretok en endring av bestemmelsen for å gjøre den altomfattende, og fordi den bedre skulle tjene sin hensikt. Derfor ble unntaksmuligheten som lå i uttrykket "normalt" fjernet og dekningen ble økt fra 5 – 15 %. Oppsummeringsvis innebærer dette at både ordlyden, forhistorien og formålet med bestemmelsen, tilsier at denne var ment å omfatte forsinkelser både innenfor og utenfor avtalte frister. Hensynet til partene og hensynet til forutberegnelighet taler i samme retning. For øvrig pekes det på at også entreprenøren, over en lengre periode, uttrykte en oppfatning om at formelbestemmelsen kom til anvendelse. Først etter at entreprenøren engasjerte juridisk bistand ble dette standpunktet endret.

Når det gjelder forståelsen av uttrykket "opprinnelig byggetid", anføres at dette må forstås som den opprinnelig avtalte byggetid, dvs. perioden fra byggestart og frem til endelig kontraktsfestet sluttfrist, nemlig 21. november 2012. Ordlyden peker på det opprinnelig avtalte, og på tidspunktet for inngåelse av kontrakten var kun den avsatte byggetiden kjent for begge parter. Planlagt byggetid er videre en størrelse som kun er kjent for entreprenøren på avtaletidspunktet, og det virker således unaturlig om entreprenørens planlagte byggetid skal legges til grunn som "opprinnelig" byggetid. Det pekes for øvrig på sammenhengen med øvrige deler av formelen og betegnelsen t2 som etter beskrivelsen skal være "avtalt ny byggetid", som etter en naturlig forståelse må oppfattes som "tiden frem til ny sluttfrist". Det pekes på at byggetiden alltid blir en konsekvens av en avtale om ny sluttfrist eller om et gitt antall dager tillegg på sluttfristen. Sammenhengen med standardens øvrige bestemmelser hvor begrepet "byggetid" er benyttet, peker også i retning av byggetid ikke kan forstås som entreprenørens "planlagte byggetid".

For øvrig bygger ikke standarden (NS 3430) noe sted på en slik forståelse. Fast praksis mellom entreprenører og byggherrer taler i samme retning. Det er heller ikke grunnlag for å sette formelen til side som følge av påstått grov klanderverdig opptreden fra byggherrens side, og det er heller ikke grunnlag for å sette formelen til side etter avtaleloven § 36 eller læren om bristende forutsetninger. Det vises til den høye terskel for avtalerevisjon som eksisterer mellom profesjonelle parter. Atter subsidiært må formelen anvendes slik at entreprenørens planlagte byggetid legges til grunn for beregningen.

2.3.2

Rettens merknader

2.3.2.1

Spørsmålet om formelen skal fortolkes slik at den ikke får anvendelse

Retten finner at det meste taler for at avtalen (formelen), etter en objektiv fortolkning av denne, regulerer entreprenørens tilleggskrav vedrørende rigg og drift som følge av de endringer og forsinkelser som foreligger i nærværende sak. I saken står vi overfor to parter som er uenige om forståelsen av bestemmelsen, herunder om forholdene ligger slik an at formelen kommer til anvendelse eller ikke. I en situasjon hvor det er tale om to profesjonelle parter i et forretningsforhold, må retten ta utgangspunkt i ordlyden og hva som kan utledes av denne ut fra en objektivisert fortolkning. Retten finner støtte for et slikt utgangspunkt i avgjørelsen inntatt i Rt. 2011 s. 1553 hvorfra følgende hitsettes fra avsnitt 48: "Dersom det er klart at partene hadde en felles forståelse av teksten i et avtaledokument, kan den vanligvis legges til grunn uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på tolkingen av ordlyden. Men det må - særlig i forretningsforhold mellom profesjonelle parter - kreves nokså klare holdepunkter for at partene har en omforent forståelse som avviker fra ordlyden. Etter min oppfatning er ikke det situasjonen i vår sak.

Jeg går derfor over til å se nærmere på teksten i dokumentene." (Rettens understreking) Den aktuelle formelbestemmelsen er inntatt i kontraktens kap C som omhandler spesielle bestemmelser. Allerede ved avtaleinngåelsen gjøres partene på denne måten oppmerksom på at det eksisterer spesielle bestemmelser som kan innebære et avvik fra standardens utgangspunkter, eller andre ulovfestede entrepriserettslige prinsipper. Retten kan ikke se at det kan være noen tvil om at den aktuelle formelbestemmelsen innebærer et avvik fra standardens utgangspunkt i C21.1 om at entreprenøren kan kreve sine faktiske merutgifter dekket av byggherren i situasjoner hvor det foreligger endringer eller forsinkelser som byggherren svarer for. Anførselen om at formelbestemmelsen som sådan er vanskelig tilgjengelig, eller at det kunne være noe tvil om at denne trer i stedet for formelen inntatt i selve standardens pkt. C21.1, kan således ikke føre frem. Den aktuelle formelbestemmelsen må - etter en objektiv fortolkning av denne – forstås slik at den regulerer enhver forsinkelse, og gir etter sin ordlyd lite rom for å fravike denne.

Dette gjelder særlig når det vektlegges at den tidligere formelen, som nærværende formel erstattet, inneholdt en bestemmelse om at "Entreprenørens merutgifter på grunn av byggherrens forhold etter 17.4, kompenseres normalt etter følgende regel:" (Rettens understreking). Forbeholdet om at formelen kun skal gjelde i normaltilfellene er således tatt ut av bestemmelsen slik denne lød før endringen.

Slik retten forstår endringen, også ut fra regelens forhistorie og formål, ble denne foretatt nettopp for å gjøre den rettsteknisk enklere å praktisere. Et viktig formål med en slik formel er å søke å unngå unødige tvister omkring tilleggsvederlag utløst av byggherreforhold. I tillegg skal formelen skape en tilstrekkelig forutberegnelighet for partene. Dertil kommer at det også ble gjort andre endringer ved at entreprenørens dekning ble økt fra 5 - 15 %, som var en endring som blant annet ble gjort for å sikre et mer balansert oppgjør for entreprenøren i forsinkelsestilfellene. At slike formålsbetraktninger kan få betydning ved fortolkningen av en avtale er bla. forutsatt i Rt. 2012 s. 1729 hvor det heter i avsnitt 66: "Endelig viser jeg til Rt-2010-961, der Høyesterett i avsnitt 44 uttaler følgende om tolking av entreprisekontrakter: « Spørsmålet om hvordan kontraktsforholdet mellom partene skal forstås, må da avgjøres ut fra en objektiv fortolkning av bestemmelsene. Det at bestemmelsene må tolkes objektivt, innebærer imidlertid ikke at de utelukkende skal tolkes ut fra hva en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen tilsier.

Bestemmelsens ordlyd må blant annet leses i lys av de formål de skal ivareta, og andre reelle hensyn. » " Retten kan heller ikke se at formelen - etter en objektiv fortolkning - skal forstås slik at den kun gjelder ved fristforlengelser utover ferdigstillelsesfristen. Ordlyden legger isolert sett opp til at enhver forsinkelse omfattes, og er etter sin ordlyd ikke begrenset til forsinkelser utover ferdigstillelsesfristen. Hvis entreprenøren hadde en oppfatning om at formelen kun skulle gjelde i slike tilfeller, burde entreprenøren ha presisert dette ved avtaleinngåelsen. En slik klargjøring ble ikke gjort av entreprenøren. Tvert imot har entreprenøren over en lengre periode etter avtaleinngåelsen lagt til grunn at formelen får anvendelse, hvilket i seg selv utgjør et selvstendig tolkningsmoment i saken. Det vises til skrivene av 15. juni 2011 og 22. september 2011 fra NCC til byggherren. Retten har videre vurdert NCC sine anførsler om at både LB-2005-178511(T-baneringdommen) og Rt. 2005 s. 973 (Oslofjordtunneldommen) gir støtte for entreprenørens syn om at formelen ikke kommer til anvendelse.

Retten kan ikke se at det er grunnlag for å trekke slike slutninger fra de nevnte dommer. I den førstnevnte dommen var kontraktssituasjonen nokså parallell til avtalesituasjonen i vår sak hvor NS 3430 var supplert med spesielle bestemmelser. Lagmannsretten kom under tvil - til at formelen ikke fikk anvendelse. Lagmannsretten var også i tvil om formelens anvendelsesområde. Det avgjørende for lagmannsrettens syn om at formelen måtte fravikes var at partene i saken ikke sto overfor "et ordinært tilfelle av forsinkelse" som beskrevet i pkt. 17.1. Tvert imot var forsinkelsen utløst av et ekstraordinært forhold, nemlig et ras, som byggherren måtte bære risikoen for.

Retten kan i nærværende sak ikke se det annerledes enn at vi står overfor mer ordinære forsinkelsestilfeller som både skyldes mangler ved anbudsgrunnlaget, og andre byggherreinitierte endringer. De hensyn som begrunnet at lagmannsretten valgte å se bort fra formelen i den nevnte saken, slår derfor ikke til i dette tilfellet. I Oslofjordtunneldommen var det også slik at formelen gav entreprenøren en betydelig lavere dekningsgrad (5 %) enn i vår sak, uten at lagmannsretten har kommentert betydningen av den forholdsvis lave dekningsgraden, herunder om lagmannsrettens vurdering var påvirket av dette. Når det gjelder Oslofjordtunneldommen, er denne mer sentral i forståelsen av uttrykket merutgifter i NS 3430 pkt. C21.1. hvor hovedspørsmålet var om merutgifter skal beregnes ut fra hvordan fremdriften i prosjektet ville vært uten de hindringer som byggherren hadde risikoen for, eller på grunnlag av fremdriftsplanen etter kontrakten og forutsetninger om priser da kontrakten ble inngått.

Retten kan ikke se at Høyesterett uttalte noe om bruken av den spesielle formelen, eller om dens anvendelsesområde styres av om forsinkelsen ligger utenfor eller innenfor byggetiden. Heller ikke denne dommen kan derved gi støtte for NCC sitt syn om at formelen ikke kan få anvendelse på de forsinkelser som eksisterer i nærværende sak. Retten finner etter dette at formelen kommer til anvendelse mellom partene i dette tilfellet, slik at denne må danne utgangspunktet for beregningen av entreprenørens tilleggsvederlag. 2.3.2.2

Forståelsen av uttrykket "opprinnelig byggetid"

Idet retten viser til de innledende bemerkningene ovenfor under pkt. 2.3.2.1 tar retten også på dette punkt utgangspunkt i formelens (avtalens) ordlyd og hva som kan utledes av denne ut fra en objektivisert fortolkning. Spørsmålet er om uttrykket "opprinnelig byggetid" skal forstås som entreprenørens byggetid frem til kontraktens endelige sluttfrist, eller om uttrykket skal forstås som entreprenørens planlagte byggetid slik dette fremgår av den fremdriftsplanen entreprenøren selv la til grunn i prosjektet. Tolkningsresultatet har betydning for hvilke tallstørrelser (antall dager) som skal legges inn i formelens t1, som i nærværende sak vil ha nokså markert betydning for det tilleggsvederlaget entreprenøren tilkommer som følge av forsinkelsene. Ved spørsmålet om hvilke krav som stilles til avtalens klarhet tar retten utgangspunkt i Rt. 2007 s. 1489 hvor Høyesterett uttaler følgende i dommens avsnitt 62: "Det vil på denne bakgrunn være av vesentlig betydning at anbudsgrunnlaget som legges fram for anbyderne, er grundig gjennomarbeidet med sikte på å få fram en klar og presis prosjektbeskrivelse.

Det samme gjelder for de enkelte utgiftsposter

som forutsettes priset. Av samme grunn vil det være av vesentlig betydning at anbudsgrunnlaget er basert på en korrekt og konsekvent bruk og forståelse av de standarder som er anerkjent i byggebransjen, jf. i denne sammenheng forskrift om offentlige anskaffelser § 3-9. Det sier seg selv at det vil være byggherren som ved utformingen av anbudsgrunnlaget vil måtte bære ansvaret for at en slik målsetting blir oppnådd." Det som her er beskrevet om kravene til anbudsgrunnlagets klarhet må etter rettens syn også gjelde selve avtaleteksten. Det er for øvrig ikke tvilsomt at det er SVV som har utarbeidet kontraktsbestemmelsene, og som derved er ansvarlig for at disse fremstår som klare og entydige. Retten finner at ordlyden er uklar når det gjelder forståelsen av uttrykket opprinnelig byggetid, og at ordlyden åpner for flere alternative tolkningsmuligheter. Det vises til at formuleringen isolert sett, og etter en alminnelig forståelse av denne, naturlig kan omfatte både planlagt, faktisk eller avsatt byggetid.

Utrykket "opprinnelig byggetid" kan etter rettens syn omfatte både den avtalte byggetiden frem til kontraktens sluttfrist, og den byggetiden entreprenøren (opprinnelig) planla og la til grunn ved oppstarten av byggeprosjektet. Sistnevnte gjelder selv om entreprenørens byggetid er en størrelse som det i utgangspunktet bare er entreprenøren som kan ha den fulle oversikt over på avtaletidspunktet. På den annen side er det ingen tvil om, og heller ikke bestridt, at byggherren fikk fremlagt fremdriftsplanen før oppstarten av selve arbeidene. Byggherren var således, på avtaletidspunktet, orientert om hvilken fremdriftsplan entreprenøren la til grunn i prosjektet og for sine arbeider. Retten kan ikke se at sammenhengen med de øvrige bestemmelser i avtalen gjør tolkningsbildet nevneverdig klarere. Riktignok kan det synes som om C15.1 om "risiko for skade i byggetiden", og C30.7 om nedtrapping av sikkerhetsstillelse, jf. C13.2, mv. er utformet med en tanke om at byggetiden skal forstås som byggetid frem til sluttfristdatoen i kontrakten. Det samme gjelder sammenhengen med t2 i formelen.

Samtidig er det andre bestemmelser som kan peke i motsatt retning, hvor byggetiden synes å være anvendt som tiden frem til det faktiske overtakelsestidspunktet, jf. eksempelvis punktene C9.4, C15 og C30.7. I en situasjon hvor NCC hadde rett til å ferdigstille arbeidene tidligere enn sluttfristdatoen gir avtalen, sett i sammenheng, derfor et uklart bilde av hvordan bestemmelsen om opprinnelig byggetid skal forstås. I en situasjon hvor det aktuelle avtalepunkt, og forståelsen av dette, potensielt kan få nokså stor økonomisk betydning for partene vil behovet for klarhet være vesentlig.

Dertil kommer at regelens forhistorie og formål også støtter NCC sin oppfatning om at det er entreprenørens byggetid som skal legges til grunn ved anvendelse av formelen, så fremt fremdriftsplanen er forsvarlig. Etter rettens syn er det et viktig formål med bestemmelsen å skape en rimelig balanse mellom partene. Herunder skal formelen sikre at tilleggsvederlaget som den store hovedregel gir entreprenøren et balansert oppgjør som følge av de forsinkende byggherreforhold. Dette antas også å ha vært en viktig årsak til at formelens dekningsgrad ble endret fra 5 - 15%. Høyesterett uttaler følgende i Oslofjordtunneldommens avsnitt 46: Jeg bemerker til dette at når en entreprenør har leid inn maskiner, utstyr og personell for å utføre en entreprise, vil utgiftene ved forlenget drift på grunn av byggherrens forhold for entreprenøren være en merutgift. Det må være uten betydning om driften etter den opprinnelige framdriftsplan skulle ha fortsatt, når den uten hindringen ville vært avsluttet tidligere.

Entreprenøren har i utgangspunktet risikoen for utførelse og ferdigstillelse innen avtalt tid, og en del av vederlaget er kompensasjon for denne risiko. En raskere fullføring enn opprinnelig forutsatt er en gevinst som entreprenøren avhengig av omstendighetene, kan forvente å oppnå. Poenget i denne sammenheng, og i denne entreprisesaken, er at en anvendelse av formelen basert på en byggeperiode frem til kontraktens sluttfrist vil få nokså dramatiske konsekvenser for det tilleggsvederlag entreprenøren tilkommer som følge av de aktuelle byggherreforhold. Et oppgjør hvor anvendelse av formelen tar utgangspunkt i entreprenørens fremdriftsplan vil på den annen side gi et resultat som etter rettens syn samsvarer godt med formelens formål. Når dette er situasjonen må, som antydet ovenfor, kravet om tydelighet og klarhet i avtalesituasjonen settes tilsvarende høyt, dersom byggherrens alternative forståelse av ordlyden skal legges til grunn.

Det kan i den forbindelse ikke være tilstrekkelig at det for øvrig hevdes at det foreligger "langvarig og fast praksis mellom SVV og entreprenørsiden for at t1 skal forstås som tilgjengelig byggetid frem til kontraktens sluttfristdato" slik SVV har anført. Den praksis er det i tilfellet SVV og ikke NCC som i hovedsak kan forventes å ha oversikt over, og denne praksisen har heller ikke i nevneverdig grad vært gjenstand for bevisførsel under hovedforhandlingen. Retten finner etter dette at ordlyden åpner for så vidt mye tolkningstvil at denne, i tråd med den avtalerettslige uklarhetsregel, må tolkes i favør av NCC sin forståelse av formelen. Dette innebærer at retten, ved beregningen av tilleggsvederlaget, tar utgangspunkt i NCCs planlagte byggetid på 376 dager, idet retten ikke kan se at denne tidsangivelsen bygger på en fremdriftsplan som fremstår urealistisk eller uforsvarlig.

2.3.2.3

Spørsmålet om formelen skal settes til side som følge av at byggherren har opptrådt sterkt klanderverdig/grovt uaktsomt

NCC har subsidiært gjort gjeldende at formelen i realiteten innebærer en ansvarsbegrensning som må settes til side fordi byggherren har handlet sterkt klanderverdig. SVV har bestridt at det er grunnlag for en slik karakteristikk, selv om det erkjennes at konkurransegrunnlaget kunne vært mer presist utformet på en rekke punkter. Slik retten har forstått anførselen baserer denne seg på at byggherrens prosjektering har vært så vidt mangelfull og upresis at formelen ikke kan få anvendelse i dette tilfellet. Det er i den forbindelse vist til grunnleggende kontrakts- og erstatningsrettslige prinsipper. Som det fremgår ovenfor under pkt. 2.1.4, har retten konkludert med at det foreligger en rekke upresisheter og feil i anbudsgrunnlaget. Retten finner det derfor tilstrekkelig å vise til dette punktet når det gjelder hvilke feil og forsømmelser SVV som byggherre kan holdes ansvarlig for. Dette er feil som langt på vei kunne vært avhjulpet dersom SVV hadde gjort en bedre og grundigere jobb i prosjekteringsfasen. Det er således på flere punkter grunn til å kritisere SVV sitt prosjekteringsarbeid.

Det er likevel slik at arbeider i grunnen i et prosjekt som dette vanligvis er forbundet med en del usikkerhetsfaktorer. Selv med omfattende grunnundersøkelser må entreprenøren regne med at det oppstår forhold som krever nye løsninger og revisjon av planer. Variasjoner i både løsmassesjikt og i fjell er erfaringsmessig store og endringer kan erfaringsmessig skje over korte og litt lengre avstander. Av nevnte årsaker er ofte beskrivelsene i anbudsgrunnlaget for slike arbeider ganske generelle og i anbudsgrunnlaget opereres det med regulerbare masser. En avregning mellom løsmasser og fjell gjøres normalt, og kan enkelt gjennomføres der beskrivelsen legger til rette for dette. Omfanget av sikringen ved fjellanlegg utover arbeidssikring må i tillegg ofte baseres på den kunnskap partene får etter hvert som arbeidet går framover. Dette blir en detaljkunnskap som ofte langt overgår det som med rimelighet kan forutses ved en overflatevurdering. Her kan det derfor være store variasjoner, hvilket begge parter må ta tilbørlig hensyn til både ved utarbeidelse av konkurransegrunnlag og tilbud.

Grunnarbeider og sikring av fjell vil derfor være en kontinuerlig prosess hvor det må være et tett samarbeid mellom byggherre og entreprenør. Sikkerheten må her gå foran økonomiske vurderinger. Fortløpende avklaringer av mengder gjennom kvitterte endringsmeldinger er en vanlig metode for å sikre en god budsjettering og ryddighet i oppgjør mellom byggherre og entreprenør.

Retten kan uansett, og etter en samlet vurdering, ikke se at byggherrens opptreden kan karakteriseres som et markert avvik fra det forsvarlige. Det er derfor heller ikke grunnlag for å karakterisere byggherrens opptreden som sterkt klanderverdig eller grovt uaktsom, og på dette grunnlag sette til side formelen. 2.3.2.4

Spørsmålet om formelen skal settes til side etter avtaleloven § 36 eller læren om bristende forutsetninger

Spørsmålet er her om anvendelse av formelen som styrende for NCC sitt tilleggsvederlag representerer et så stort avvik fra det som ville ha vært resultatet ved anvendelse av de deklaratoriske rettsreglene på området, at avtalen må anses urimelig etter avtaleloven § 36, eller læren om bristende forutsetninger. Det blir her et spørsmål om avtalen i så fall skal settes til side eller lempes. Synspunktet fra NCC synes sammenfatningsvis å være at anvendelsen av formelen innebærer at NCC bare får dekket en brøkdel av sine faktiske merutgifter, som vil innebære et urimelig resultat særlig sett på bakgrunn av den mangelfulle prosjektering, og de mange byggherreinitierte endringene. SVV har vist til den høye terskel som eksisterer for avtalerevisjon i forretningsforhold, og for øvrig vist til at NCC sitt krav på tidsforlengelse er satt åpenbart for høyt. Utgangspunktet er her som ellers at avtalen skal holdes slik den er inngått. I avtaleforhold mellom profesjonelle parter foreligger det videre en høy terskel når det gjelder revidering av inngått avtaler.

Om anvendelsen av avtaleloven § 36 mellom profesjonelle parter i næringsforhold uttaler Høyesterett i Rt. 1999 s. 922 følgende: Jeg ser det slik at en avtalerevisjon etter § 36 ofte vil være båret av mer generelle rimelighetsbetraktninger, som det er liten plass for i et kontraktsforhold som det vi her står overfor. Retten finner også grunn til å vise til uttalelsen i Rt. 2003 s. 1132 hvor følgende hitsettes: Avtaleloven § 36 gir domstolene myndighet til helt eller delvis å sette til side en avtale når den på grunn av endrede forhold er blitt urimelig for en part og til å endre avtalen for å avbøte fortsatt urimelighet. Det kreves imidlertid svært meget for å konstatere urimelighet og sette til side avtalte vilkår i kontrakter i næring mellom profesjonelle parter, jf.eksempelvis Rt-1999-922 flertallet på side 932 og Rt-2000-806 på side 816. Det er kontraktens samlede virkninger som skal vurderes. Ved bedømmelsen av om ett eller flere avtalte vilkår eller hele avtalen er kvalifisert urimelig, vil irregulær utvikling, endrede forutsetninger og de økonomiske

virkninger for partene når krav om endring settes fram, være sentrale momenter i helhetsvurderingen. Spørsmålet er om formelens anvendelse, slik den er beskrevet ovenfor, innebærer at den vil virke urimelig overfor NCC. I så fall kan denne settes til side, eller lempes. Retten finner det klart at det ikke er grunnlag for en hel eller delvis avtalerevisjon i dette tilfellet. I dette ligger at retten, etter en samlet vurdering, ikke kan se at anvendelsen av formelen vil virke urimelig for NCC. NCC måtte for det første være vel kjent med risikoen for at den sjablonmessige utformede formelen kunne lede til et oppgjør som ikke fullt ut samsvarte med NCC sine faktiske utgifter som følge av eventuelle fristforlengende byggherreforhold. Det pekes i den forbindelse også på at omstendighetene kunne vært slik at formelen medførte at NCC fikk høyere dekning enn det NCC sine faktiske utgifter tilsa. Den mer "tilfeldige" økonomiske virkningen av formelen måtte således være kjent for partene ved avtaleinngåelsen.

Som nevnt over er det i nærværende sak i hovedsak tale om mer ordinære endringer og fristforlengende forhold, og det er som tidligere beskrevet ikke grunnlag for å hevde at disse skyldes grovt klanderverdige forhold hos byggherren. Dertil kommer at endringer og upresisheter i anbudsgrunnlaget til en viss grad er noe entreprenøren erfaringsmessig må regne med, jf. bemerkningene ovenfor under pkt. 2.3.2.3. Retten tar ellers utgangspunkt i at formelen, slik retten ovenfor har ment at denne skal fortolkes, gir NCC et oppgjør som etter omstendighetene må betraktes som rimelig og balansert. Retten kan heller ikke se at det samlede tilleggsvederlaget avviker så vidt vesentlig fra NCC sine påståtte faktiske utgifter, at oppgjøret av denne grunn kan anses urimelig. Det vises for øvrig til den høye terskel som eksisterer når det gjelder å revidere avtaler inngått i næringsforhold. Det er alle forhold tatt i betraktning ikke grunnlag for å hevde at denne terskelen er overskredet i nærværende sak. På bakgrunn av ovennevnte kan retten heller ikke se at NCC har påvist bristende forutsetninger som medfører at formelen skal settes til side.

Anførselen om at avtalens formel skal settes til side helt eller delvis kan på denne bakgrunn ikke føre frem.

2.3.3 Beregning av NCCs tilleggsvederlag (rigg og drift) Beregning av vederlaget for de forsinkelser som er oppstått blir etter dette slik : V = 0.15 x K x (t2 - t1 - 6) / t1 V = vederlagets størrelse K = kontraktssum = kr. 336 127 883 t1 = opprinnelig byggetid (i hverdager)= 376 hverdager t2 = avtalt ny byggetid (i hverdager)= 376 + 271 = 647 dager V = 0.15*336 127 838 (647 – 376 - 6)/ 376 = kr 35 534 791 2.4

Krav som følge av ineffektiv drift/ventetid

NCC har prinsipalt gjort gjeldende et krav på til sammen kr 21 639 417 som gjelder de følger de tidsforlengende forhold har hatt for NCCs øvrige drift. Kravet gjelder dekning av NCCs merkostnader for NCCs produksjonsapparat (ventetid, stillstand og redusert effektivitet) og for NCCs reduserte produksjonsressurser på grunn av forsinkelser før oppstart av Ottersteintunnelen. Kravene gjelder for perioden desember 2010 til 1. juni 2011 på nordsiden, og fram til 1. april på sørsiden. NCC har i sin beregning av kravet tatt utgangspunkt i de faktisk utførte timeverk og deretter trukket fra timeverkene hvor det er betalt for de rene kontraktsarbeidene, samt tilleggs- og regningsarbeidene. Differansen utgjør således de uproduktive timeverk som etter NCCs syn må gjøres opp etter regningsarbeidsprisene. Dette fremgår også forutsetningsvis av regningsarbeidskapitlet. Det er videre anført at NCC aldri har opplevet uenighet om at ventetid skal oppgjøres som regningsarbeid. I tillegg kreves dekning av ekstra maskinkostnader på hhv nord- og sørsiden.

I følge NCC fordeler timeverkene, avrundet til hele timer, samlet på nord og sørsiden seg slik: Desember 2010: faktisk utførte timeverk 8831, herav uproduktive timer 3611 Januar 2011: faktisk utførte timeverk 4704, herav uproduktive timer 2212

Februar 2011: faktisk utførte timeverk 5240, herav uproduktive timer 1732 Mars 2011: faktisk utførte timeverk 6234, herav uproduktive timer 1043 April 2011: faktisk utførte timeverk 4144, herav uproduktive timer 642 Mai 2011: faktisk utførte timeverk 6795, herav uproduktive timer 1277 Samlet er utført 35 948 timeverk og herav uproduktive timer 10 517. Kravet er deretter bygget opp med fire hovedposter: Strekningen Eikenes - Otterstein Uproduktive timeverk. Desember 2010 - mai 20114973, 5 timer a kr 1400 + 2486,75 timer skifttillegg a kr 450

kr

8 081 938

Sæternes- Nishammer - Dale Uproduktive timeverk. Desember 2010 - mars 2011. 5083 timer + 2541 skifttillegg.

kr

8 259 875

Maskinkostnader Nord 15.1 - 1.6.2011 (egne + Aurstad)

kr

4 258 487

Maskinkostnader Sør Fram til ras Sætenes. Des 2010 og jan 2011 (Aurstad)

kr

1 039 137

Sum totale kostnader

kr

21 639 417

Under prosedyren reduserte NCC sitt krav ved at timer for april og mai ble fjernet. Fradraget medførte en reduksjon på kr 2 370 063 slik at det korrigerte kravet ble kr 19 269 354. Subsidiært anføres at hoveddelen av kravet må anses som ventetid og gjøres opp som dette. Den subsidiære beregning er basert på faktisk timekostnad. Det fremgår at de faktiske timekostnadene er lavere enn kontraktens regningsarbeidssatser, mens maskinkostnadene blir høyere. De faktiske kostnadene er oppgitt til kr 653,10 per time og kr 89,79 i skifttillegg. Med utgangspunkt i ovennevnte er de ulike poster beregnet slik: Eikenes - Otterstein.

kr

3 471 478

Sætenes - Nishammer- Dale.

kr

3 547 909

Maskinkostnader Nord.

kr

5 659 940

Maskinkostnader Sør. Fram til ras Sætenes.

kr

1 475 565

Sum totale kostnader

kr

14 154 892

Tilsvarende ble kravet under NCC sin prosedyre redusert til kr 13 136 866, når timene for april og mai ble fjernet. SVV har gjort gjeldende at timetallet er satt altfor høyt og at den uproduktive tiden ikke hadde så lang varighet som til hhv 1. juni og 1. april. Dessuten er det anført at NCC aldri ville maktet å starte som påstått på Steiehalsen 15. desember 2010. NCC kunne videre redusert den uproduktive tiden ved å utføre gjenstående utstrossing og sikring på Eikenestunnelen. Videre hevder SVV at kravet må konkretiseres og varsles nærmere med klar henvisning til ulike forhold, dersom kravet i det hele tatt kan tas til følge. Videre anføres at en beregning basert på en differansebetraktning slik NCC har lagt til grunn er uriktig. Det vises til at det i denne beregningen ikke er hensyntatt entreprenørens eventuelle manglende evne til å organisere sitt arbeide og drive rasjonelt, herunder entreprenørens plikt til å minimalisere konsekvensene av de forsinkende forhold. SVV har på denne bakgrunn tilbudt kr 3 000 000 som en rund sum til dekning av uproduktivt arbeid og/eller tapt fortjeneste.

NCC har anført at de vanskelig kunne permittere eller finne annet arbeide som ga full kapasitetsutnyttelse i denne perioden. NCC prøvde for øvrig å redusere problemet ved å foreslå at man startet med to veis tunneldrift også fra Ottersteinsiden. SVV avslo dette. For å avbøte problemene noe ble NCC engasjert i andre arbeider på sørsiden, men dette var ikke tilstrekkelig til å få full utnyttelse av ressursene. NCC har videre anført at de var pro aktive når det gjaldt å minimalisere konsekvensene og at det etter beste evne ble forsøkt sysselsetting av tunnelressursene så langt det lot seg gjøre. Blant annet ble ressurser fra nordsiden overført til sørsiden i den forbindelse. Dette innebærer etter NCC sitt syn at arbeidene på nord og sørsiden må sees i sammenheng i kravsberegningen. Retten har ovenfor konkludert med at NCC ville klart å starte tunneldrivingen på Steiehalsen 15. desember 2010 i samsvar med NCC sin fremdriftsplan dersom konkurransegrunnlaget var slik de hadde grunn til å regne med. Det gikk deretter 68 arbeidsdager til VIPS 7 forelå 17. mars 2011.

Det fremstår for retten som åpenbart at det var produksjonshindringer av ulikt slag i denne perioden, som følge av de tidligere nevnte byggherreforhold. Etter en samlet vurdering finner retten imidlertid at den uproduktive tiden må begrenses til 1. april 2011 på nordsiden, hvilket partene nå synes å ha blitt enige om. Det er opplyst at VIPS 7 forelå 17. mars 2011. Det fremgår av møtet 23. mars 2011 at VIPS 7 da var mottatt. Det er ellers opplyst at man noe tidligere, allerede 9. mars, ble enige om å drive tunnelen via et tverrslag, men det gikk noe tid før NCC kunne beskjeftige sine folk effektivt og starte tunnelarbeidene. Arbeidet måtte planlegges, påhugget sikres, rampe måtte etableres, og tilstrekkelige ressurser måtte skaffes. Etter dette tidspunktet (1. april) er det rettens syn at NCC burde hatt normal beskjeftigelse på nordsiden. Etter rettens vurdering må den uproduktive tiden på sydsiden begrenses til perioden frem til raset, 3. februar 2011. Retten legger således til grunn at det må kompenseres for uproduktive timeverk for desember og januar samlet for begge sider og for februar og mars på nordsiden.

Retten går så over til å drøfte grunnlaget for kravet og hvordan dette skal beregnes. Kravet er som skissert ovenfor knyttet til forstyrrelser i entreprenørens arbeidssituasjon som byggherren i vår sak i utgangspunktet har risikoen for og omtales gjerne som "plunder og heft". NS 3430 har ikke egne regler som direkte regulerer dette. NS 8405 (1.utg aug. 2004), som avløste NS 3430, har nå egne bestemmelser om dette. NS 8405 pkt 24.3 første ledd, første setning lyder: Hvis endringer, herunder forsering eller forsinkelser eller mangler ved byggherrens leveranser og annen medvirkning, medfører nedsatt produktivitet eller forstyrrelser på annet arbeid, har entreprenøren krav på dekning av de utgifter og kostnader som derved forårsakes. I den reviderte utgaven av NS 8405

(2008) er reglen noe modifisert og knyttet til en varslingsplikt med preklusiv virkning. Retten legger til grunn at byggherren var klar over entreprenørens problemer med ventetid og nedsatt effektivitet i perioden fram til at tunnelarbeidene kunne starte opp på Steiehalsen. Det vises i den forbindelse til at partene samarbeidet hele tiden om mulige

tiltak for å avbøte nettopp disse forholdene. Retten finner det således ikke avgjørende om kravet er varslet formelt og løpende etter hvert som problemene utviklet seg. Byggherren har på denne bakgrunn også utbetalt et beløp stort kr 3 000 000 som nettopp skal kompensere for dette. Retten finner at den siterte bestemmelsen i NS 8405 pkt. 24.3 første ledd innebærer en kodifikasjon av det som må anses som gjeldende rett på området, og legger denne til grunn for sin beregning. Etter NS 3430 pkt 21.1 første ledd fremgår at entreprenøren kan kreve sine utgifter dekket når han påføres merutgifter som kan henføres til byggherrens forhold. I annet ledd fremgår at «entreprenøren har bare krav på kompensasjon i den utstrekning han ikke kan begrense eller forebygge utgiftene med rimelige midler». NCC har således krav på å få dekket sine merutgifter. NCC har i andre poster krevet dekket sine administrasjonskostnader herunder rigg og drift for hele perioden. Dette er kompensert i tråd med kontraktens bestemmelser slik dette fremgår ovenfor.

Retten finner derfor ikke at det er grunnlag for å hevde at kontraktens timepriser, som inkluderer administrasjon, rigg, drift og fortjeneste, skal benyttes. Dette ville i så fall føre til en delvis dobbeltbetaling. Retten kan heller ikke se at det er grunnlag for å fortolke uttrykket utgifter eller merutgifter slik at det også omfatter tapt fortjeneste. De oppgitte timeprisene basert på de faktiske kostnader må derfor legges til grunn ved kravsberegningen. Siden retten således forholder seg til kostnadsdekningen, utgiftene, medfører dette at de angitte kostnader for ineffektive maskintimer og maskinleie i utgangspunktet benyttes selv om de er høyere enn kontraktens priser. Når det gjelder selve beregningsmetoden, som baserer seg på en ren differansebetraktning, har ikke NCC i tilstrekkelig grad tatt hensyn til entreprenørens egenrisiko når det gjelder forsvarlig drift. Retten må således skjønne over hvilken produktivitetsrisiko entreprenøren må ta på egen kappe. NCCs egne tabeller viser at de ineffektive timene på nordsiden til og med mars utgjør 3515 timer og på sydsiden til og med januar 2603 timer.

Eventuelle timer for de første dagene i februar fram til raset på sydsiden er ikke medregnet. Samlet gir dette 6118 timer. Halvparten av disse timeverkene har ifgl NCC medført skifttillegg. Retten legger disse oppgavene til grunn for beregningen av kostnadsdekningen.

Med timesatser på hhv 653,10 og 89,79 blir de angitte kostnader knapt 4.3 millioner kroner. Retten finner etter en konkret helhetsvurdering at de uproduktive timer i den aktuelle perioden må reduseres med ca 15 %. Dette gir avrundet kr 3 600 000, som retten antar utgjør en riktig kompensasjon for dekning av utgifter til egne folk i den aktuelle perioden. I tillegg har entreprenøren krav på dekning av uproduktiv maskintid. På nordsiden kreves i alt kr 5 659 940. Dette gjelder egne og underentreprenørens maskiner. Det er angitt at dette er beregnet fram til 1. juni 2011. Partene er for øvrig enige om at mye av maskinparken knyttet til tunnelsprengningsarbeidene ikke fikk full beskjeftigelse og at entreprenøren således har hatt kostnader som kan kreves dekket. Etter en samlet vurdering setter retten disse ekstrakostnadene til kr 3 000 000. Det er da tatt hensyn til redusert tid samt egenrisiko. På sørsiden ble kun benyttet underentreprenør. Kravet lyder på kr 1 475 565 og gjelder perioden fram til raset på Sætenes. Retten finner etter en samlet vurdering at dette beløpet skjønnsmessig skal settes til kr 1 000 000.

Etter dette har NCC i alt krav på kr 7 600 000 som kompensasjon for uproduktiv tid. 2.5

Raset i Sætenestunnelen

2.5.1 Innledning – partenes anførsler Partene er uenige om hvem som er ansvarlig for raset som skjedde 3. februar 2011 i forbindelse med de første salvene og etableringen av påhugget på Sætenestunnelen. 2.5.1.1

NCC sine hovedanførsler

NCC har sammenfatningsvis fremholdt at fjellet er en del av byggherrens leveranse og således byggherrens ansvar. Det samme gjelder for geologiske betingende utfall. Det anføres at byggherren har det overordnede ansvaret for å skaffe geologiske vurderinger som ivaretar totalstabiliteten i entreprenørens arbeidsområde. Dette er noe annet enn ansvar for arbeidssikring. Risikoen må derfor plasseres hos byggherren, som i praksis er den som kan hindre at lignende ulykker skjer i fremtiden. Raset kunne byggherren ha forhindret gjennom

grundigere forundersøkelser, ved bedre beskrivelser av faremomenter i de geologiske rapportene, ved å benytte ingeniørgeologisk kompetanse og ved oppfølging og løpende geologisk kartlegging slik det fremgår av kontrakten at entreprenøren skal gjøre. Når det gjelder de konkrete omstendigheter som ledet til at rasulykken fant sted, vises det til at entreprenøren eksplisitt tok opp behovet for ytterligere sikring av påhugg/forskjæring, hvor byggherren opplyste om at dette ikke var ønskelig. Sikring av påhuggsflaten ble uttrykkelig tatt opp av entreprenøren, men byggherren bestemte at det ikke skulle sikres utover spilingbolter. I etterkant av rasulykken endret byggherrens sikringsopplegg seg vesentlig, ved at "det nye" påhugget ble systematisk boltet. I tillegg ble det satt lange skråbolter ovenifra og på tvers gjennom lagdeling. Byggherrens melding (før raset) til NCC om at det ikke var behov for mer sikring, måtte NCC oppfatte slik at fjellet i det aktuelle påhuggsområdet var godt med helt begrenset behov for sikring. Hertil kommer at den videre utførelsen ble forelagt byggherren, jf.

TA 128 og 135, og byggherren ga sin tilslutning til entreprenørens forslag til utførelse. Det vises videre til at entreprenørens arbeid har vært løpende fulgt opp av skiftkontrollører, og tunnelrapporter ble oversendt fra NCC til byggherren som viste hvilken sikring man hadde gjort av det aktuelle påhugget, herunder at det ikke ble benyttet opphengsbolter. Det anføres at byggherren har gjennomført ufullstendige grunnundersøkelser ved at det i anbudsgrunnlaget ikke forelå noen beskrivelser av påhuggsområdet på Sætenes. Ytterligere geologiske undersøkelser ble heller ikke foretatt på et senere tidspunkt, og det ble ikke foretatt løpende vurdering og kartlegging av fjellet. Den sikring byggherren gav anvisning om var åpenbart utilstrekkelig, og byggherren har aldri kunnet fremlegge de vurderinger som lå til grunn for beslutningen. Det foreligger videre klar årsakssammenheng mellom byggherrens forhold og raset. Byggherrens etterfølgende opptreden og sikringsopplegg viser også at ingeniørgeolog Frækaland bestemte andre metoder for sikring, som både kunne og burde ha vært utført tidligere.

Det vises til økt bruk av bolter og bolting i bakkant for å sy sammen fjellet, samt løpende bruk av sprøytebetongbuer (og utvidet tverrsnitt i tilfelle full utstøping) for hele tunnelstrekningen innover fra påhugget. Hadde et slikt sikringsopplegg vært iverksatt tidligere, ville raset vært avverget. Det vises i den forbindelse til de sakkyndige vitnene Per Arne Moen og Bjørn Buens forklaringer om at sikringen var undervurdert i betydelig grad. Det bestrides at NCC har begått feil under utførelsen ved at det ikke ble nyttet opphengsbolter ved innsettelse av spilingbolter. Sikringen ble eksplisitt tatt opp og diskutert i byggemøte forut for sprenging av påhugget, og opphengsbolter er ikke beskrevet. Dette burde i henhold til vanlig praksis vært presisert av byggherren, særlig i en situasjon hvor det er enighet mellom de sakkyndige om at ethvert påhugg må behandles individuelt og sikringsbehovet er basert på en konkret vurdering. Kontraktens beskrivelse

når det gjelder bruk av "radielle bolter" i tillegg til spiling må derfor forstås slik at den retter seg mot den ordinære tunneldrivingen og ikke selve påhugget. Uttrykket radielle bolter bekrefter dette, fordi skråbolter ikke er radielle i språklig forstand. Bruk av radielle bolter var heller ikke vanlig praksis ved de øvrige påhuggene i prosjektet, og kan heller ikke sees å være vanlig praksis andre steder. De fremlagte eksempler på konkrete bestillinger av radielle bolter viser også at byggherren vurderte det enkelte påhugg særskilt, og deretter bestemte seg for om radielle bolter skulle bestilles eller ikke i det enkelte tilfellet. Under enhver omstendighet var byggherren til stede i prosjektet og kunne løpende følge med på entreprenørens utførelse. De fremlagte dagbøker viser at byggherren var til stede med sine kontrollingeniører både når det ble boret for bolter og etter at boltene var satt inn. Det kan derfor ikke være tvilsomt at kontrollingeniørene både så og godkjente den faktiske utførelsen. De fremlagte tunnelrapporter taler i samme retning.

Når det gjelder påstanden om manglende sikring etter den første oversalven, pekes det på at fjellet ble vurdert som svært godt av entreprenøren, og fjellet ble vurdert på tilsvarende måte av basen som gikk over fjellet med bruk av renskespett. De innsatte boltene viser at entreprenøren foretok en vurdering av fjellet, og at denne vurderingen ble fulgt opp gjennom den sikring som ble foretatt. Byggherren var klar over utførelsen i den forbindelse, og hadde ingen innsigelser. Det fremgår uttrykkelig av TA 135 at ytterligere spiling skulle vurderes etter at oversalve nr. 2 var skutt. Også beslutningen om å starte sprengningen av salve nr. 5 ble godkjent av byggherren, og bekrefter at begge parter var av den oppfatning at fjellet var godt og uten spesielle risikomomenter. Oppsummeringsvis anføres at NCC gikk frem på vanlig måte og på en måte som byggherren var kjent med. Fremgangsmåten var også godkjent av byggherren, som etter kontrakten har risikoen for fjellforholdene. Byggherren har således opptrådt uforsvarlig og i strid med både kontrakten og egne instrukser. 2.5.1.2

SVV sine hovedanførsler

SVV har sammenfatningsvis gjort gjeldende at de faktiske fjellforholdene var fullt ut i samsvar med anbudsgrunnlaget. Under enhver omstendighet følger det av kontrakten at entreprenøren ikke kan påberope at de virkelige fjellforhold avviker fra beskrivelsen/ rapporten(e) med mindre det foreligger markerte avvik. Dertil fremgår det av de geologiske rapportene at fjellet i området inneholder myk bergart som har vært gjenstand for store deformasjoner. Det er videre rapportert om lave Q-verdier i det aktuelle fjellområdet. For påhugg vil samme bergmassekvalitet ha ned til en tiendedel

av de oppgitte Q-verdiene, ettersom de nevnte verdier gjelder innspent tunnel og ikke påhugg. Hertil kommer at rapportene inneholder opplysninger om sterk forskifring, og foliasjon med strøk parallelt med tunnelaksen, en svakhetssone som kan gå rett i påhuggsområde, opplysninger om sprekkeavstand, leirfylte slepper mv. som alt viser at fjellforholdene i påhuggsområdet var som forventet og beskrevet av byggherren. Det anføres etter dette at raset ikke har sammenheng med at fjellforholdene var annerledes enn det som ble oppgitt i anbudsgrunnlaget. Til anførselen fra NCC om byggherrens ansvar for "totalstabiliteten", gjøres det gjeldende at byggherren verken har brutt prosess 33.6 eller plikten til å sikre området over tunnelpåhugget som beskrevet i prosess 23. Det er således ikke grunnlag for SVV sin anførsel om at byggherren har plikt til å sørge for totalstabilitet i området mens entreprenøren utfører sine arbeider. Når det gjelder prosess 33.6, var formålet med denne å unngå tilfeller som i Hanekleiva hvor det på grunn av mangelfull permanentsikring gikk ras etter at det var satt trafikk på tunnelen.

Prosessen har intet med arbeidssikring å gjøre og endrer ikke på ansvarfordelingen mellom partene. Den aktuelle bestemmelsen i pkt. 33.6 beskriver en prosedyre for å sikre at byggherren foretar tilstrekkelig permanentsikring, men problemet i dette tilfellet var at NCC ikke foretok tilstrekkelig arbeidssikring. Byggherren hadde rikelig tid til å oppfylle den aktuelle prosessen etter at rensk og arbeidssikring var utført, etter varsel fra entreprenøren om at det var klart for den kartlegging prosessen forutsetter. Det er dermed ikke grunnlag for å hevde at byggherren har brutt bestemmelsen. Byggherren har videre oppfylt sitt ansvar når det gjelder sikringsarbeidene i selve skjæringen over påhugget. Begge parter har for øvrig et felles ansvar for å sørge for dette. Sikringsansvaret etter prosess 23 begrenser seg til å sikre mot nedfall fra skjæringen mot påhugget/anleggsveien. Dette ble gjort og det er heller ikke meldt om at det var tilfeller av slikt nedfall. Både Allan Horn og Arvid Thuland kontrollerte skjæringen på toppen, og de var begge enige om at skjæringen var tilstrekkelig sikret før sprengningen tiltok.

Det anføres videre at NCC har brutt kontraktens prosess 33.21 ved utførelsen av arbeidssikring da påhugget ble etablert. Det vises til den spesielle beskrivelsen i kontrakten. Det er for øvrig utvilsomt at bestemmelsen får anvendelse ved etablering av påhugg. Det må anses ubestridt at arbeidssikringen var begrenset til spilingbolter innsatt i påhugget, uten at disse ble opphengt i bakkant. Utførelsen var således klart kontraktsstridig, og raset ville ikke ha skjedd dersom utførelsen hadde vært kontraktsmessig, jf. det sakkyndige vitnet Grimstads forklaring.

Når det gjelder risikofordelingen mellom partene, er det i nærværende tale om en utførelsesentreprise hvor byggherren bærer risikoen for grunnforholdene, mens NCC bærer risikoen for selve utførelsen. Den utførelse byggherren har bedt om når det gjelder arbeidssikring ved etablering av påhugg følger av kontrakten. En annen utførelse enn den som følger av kontrakten har entreprenøren risikoen for. Det kan på langt nær anses bevist at byggherren har gått inn for, eller akseptert, en annen utførelse enn det som fremgår av kontrakten. Det er heller ikke ført bevis for at byggherren har påtatt seg risikoen for den utførelse som de facto ble valgt. Byggherren har for øvrig en rett, men ikke plikt, til å føre kontroll med entreprenørens utførelse. Det vises til pkt. C9.3 og C10.1 første ledd, som viser at entreprenøren stadig har risikoen for selve utførelsen. En risikooverføring fra entreprenøren til byggherren, for så vidt gjelder selve utførelsen, må enten bygge på en instruks eller endringsavtale.

Det er heller ikke ført bevis for at byggherren var klar over at entreprenøren hadde arbeidssikret påhugget i strid med kontrakten, og at spilingboltene ikke var hengt opp i bakkant. Dette var en kunnskap byggherren først fikk dagen etter raset. Det anføres videre at det ikke er fremlagt bevis for at byggherren har gitt instruks om en utførelse som avviker fra kontrakten. Ingen av de fremlagte byggemøtereferatene kan forstås slik at byggherren har vært oppmerksom på eller har initiert den alternative utførelsen. NCC opplyste aldri i forkant av raset at de ville sette spilingbolter uten oppheng, og har heller ikke etterspurt byggherrens aksept for å unnlate dette. Anførselen om at de øvrige påhugg ble utført på samme måte kan heller ikke medføre at byggherren kan anses for å ha overtatt risikoen for utførelsen. De eksempler entreprenøren har vist til fra rettspraksis, Borgarting lagmannsretts dommer av 19. juni 2007 (T-bane raset) og 17. desember 2000 (Sonsveien), er etter rettens syn ikke sammenlignbare med vår sak. 2.5.2

Rettens vurdering av ansvarsforholdene – hvem som må bære risikoen for raset og de økonomiske følgene av dette

2.5.2.1

Faktisk beskrivelse av hendelsesforløpet

Som det fremgår ovenfor skjedde raset den 3. februar 2011 omkring kl 19.00, ca 6 timer etter at siste salven var sprengt, jf. nedenfor. Store deler av fjellmassen i størrelsesorden 300-400 m3 fra påhuggssonen og innover raste ut, med den følge at en semitrailer tilhørende Aurstad Transport AS ble knust. Det fremstår som tilfeldig at det ikke oppsto personskade. De vises til opplysningene fremkommet i retten om at tre personer hadde vært inne i tunnelen kort tid før raset, og at sjåføren av semitraileren ved en tilfeldighet var ute av bilen da raset skjedde. Raset skjedde etter at entreprenøren hadde sprengt 5 salver i en nærmere bestemt rekkefølge, og etter at fjellet var blitt besiktiget fortløpende etter hver salve.

I forbindelse med bevisførselen ble det også beskrevet nøye hvordan entreprenøren gikk frem under utførelsen av de første salvene i påhuggssonen, og partene er i det vesentlige enige om salverekkefølgen og i hvilken utstrekning entreprenøren gjennomførte sikring (bolting) eller ikke. I forkant av at entreprenøren igangsatte arbeidet med selve påhugget, ble arbeidene med forskjæringen til Sætenestunnelen gjennomført i januar 2011. Skjæringen ble sprengt med vanlig skråning 10:1, men foliasjonen gjorde at det ble valgt å ta ut fjellet etter de naturlige sleppene. Det ble videre boltet systematisk for å sikre fjellet. Det var deretter dialog mellom entreprenøren og byggherren om det videre arbeid med påhuggssonen. NCC tok i byggemøte nr.10, den 25. januar 2011, opp spørsmålet om mer sikring av flaten over påhuggssonen. Av byggemøtereferatet fremgår følgende: 9.3. Ytre miljø, punkt f sier følgende : f) skjæring /påhogg Sætenes Forskjæring tilpassa eksist. sleppe i fjellet.: Sikring / bolting av fjellskjæring etter fjerning av lause parti avklarast i samråd med SVV Påhogg er renska med spett og sikra med sprutbetong.

SVV har gitt melding til NCC at ytterlegare sikring merd bolt utover spiling ( ihht. TA 128 motteke i etterkant ) ikkje er nødvendig før sprengning. I teknisk avklaring ( TA 128 ) datert 26. januar 2011 har videre entreprenøren, ved Rune Rossi, foreslått sprengningsplan for påhuggssalven. Her er sikring angitt over salven med dobbel, forskjøvet spiling fra kl 9 til kl 3. Spilingbolter med lengde 6 m settes med 15 graders vinkel fra tunnelakse med senter 500 mm i to rader. Byggeleder Arvid Thuland har 27. januar 2011 kvittert og akseptert denne løsningen på vegne av byggherren. Når det gjelder selve påhugget, legger retten til grunn at første påhuggssalve var en undersalve på 3 m dybde. Den ble skutt 31. januar 2011 kl 0800. Den 1. februar 2011 kl 0705 ble nok en undersalve på 5 m sprengt. Samme dag kl 2205 ble første oversalve på 3 m lengde sprengt. Axel Olsen forklarte for retten at fjellet i henget etter denne salven så normalt bra ut. Han forklarte videre at henget ble rensket, og at det ikke ble observert spor etter utfall av fjell under spilingboltene.

Retten har ikke fått opplysninger som indikerer at det ble foretatt sikring bak stuff i den sistnevnte salven med nye skråbolter i fjellmassen videre innover. Geolog Grimstad fra

NGI kunne etter raset registrere at det var satt inn et par bolter radielt i henget etter første salve. Retten legger videre til grunn at neste undersalve på 5 meter ble sprengt 2. februar 2011 kl 1335. Det fremstår etter bevisførselen som uklart hvorfor denne undersalven ble sprengt før salve 5 som førte til raset. Axel Olsen forklarte også at "en like godt kunne ha ventet med denne salven". Til helhetsbildet nevnes at det i henhold til fremlagt tunnelrapport ikke ble innsatt noen sikringsbolter etter første oversalve. Den 3. februar 2010 kl 1300 ble oversalve nr. 5 på 5 m lengde sprengt. Det er ikke fremkommet noen opplysninger om henget i denne salven ble undersøkt av entreprenøren eller av Statens vegvesen etter at siste salven var gått. Det er heller ikke fremkommet noe under bevisførselen som tyder på at representanter for SVV eller NCC, på noe tidspunkt, før raset registrerte den svakhetssonen som senere utgjorde rassnittet.

Retten legger videre til grunn som bevist at SVV hadde sine kontrollingeniører og byggeledere tilgjengelig, og at disse delvis var til stede i hele perioden hvor arbeidene med forskjæring og påhugg til Sætenestunnelen ble gjennomført. Dagbøker fra kontrollingeniørene er dokumentert, men det er ikke lagt fram dagbøker eller andre notater fra byggelederne. Retten må således, og i mangel av andre holdepunkter, legge til grunn at sistnevnte ikke ble utarbeidet. 2.5.2.2

Beskrivelser av fjellforholdene i anbudsgrunnlaget

Det fremgår av anbudsgrunnlaget at området ved Sætenestunnelen øst har en varierende fjellkvalitet. Den geologiske rapporten fra NGI, RV 609 Dalsfjordsambandet, datert 26. mars 2009, nummerert 2006-1527-00-24-R, er vedlagt anbudsgrunnlaget. Grunnundersøkelser fra GeoVest – Haugland , rapport nr. 2007053-1 , sveis nr. 2007053293-060, datert 25. januar 2008 ble utført i forbindelse med reguleringsplanarbeidet og er derfor også en del av anbudsgrunnlaget. Grunnet en inkurie fra SVVs side ble en oppfølgende geoteknisk rapport fra Geovest – Haugland, rapport nr. 2007053-1, sveis nr. 2007053293-115, datert 5. november 2009 for vegarbeidene ikke vedlagt anbudsgrunnlaget. Denne gjelder grunnundersøkelser i Fjaler kommune, dvs. sydsiden av fjorden. Det er etter bevisførselen ingen grunn til å tro at NCC fikk tilgang til denne rapporten før raset skjedde. Det var derfor bare SVV som hadde kjennskap til vurderingene som var gjort i denne rapporten. Retten har fått en innføring i rapportenes vurdering av fjellkvalitet ved påhugget på Sætenes.

NGI rapporten viser at det er registrert svakhetssoner mellom pel 1500 og pel 2000 og at disse strekker seg tilnærmet parallelt med tunneltraseen mot påhugget. Foliasjonen står øst - vest med fall not nord. Sprekkeavstand i foliasjonslaget varierer fra 5

cm til ca 3 m. Sprekkeavstand til de steile sprekkene som står på tvers av foliasjonen varierer fra 0.5 m til 5 m, men kan lokalt gå ned i avstander på 0.1 m. NGI rapporten sier videre at det må påregnes spiling ved innslaget fra Dale, men de andre tunnelinnslagene nevnes ikke. Rapporten fra Geovest – Haugland fra 5. november 2009, som ikke var vedlagt anbudsgrunnlaget, beskriver jevn god kvalitet på fjellet ved påhugget til Sætenestunnelen. Det er videre bemerket at den moderate overdekningen på fjellet over tunnelinnslaget ikke vil forårsake betydelige problemer. Det ble fra SVV v/ Hovland opplyst for retten at det ikke ble foretatt kjerneboringer i fjellet rundt påhugget. Det ble etter Hovlands utsagn bare utført fjellkontrollboringer som avklarte løsmassedybder. Selv om retten ikke har vektlagt innholdet i rapporten som ikke fulgte anbudsgrunnlaget, bemerkes at denne rapporten inneholder resultater fra 3 kjerneboringer pel 2170. Borepunktene 231, 233 og 238 er alle boret over 15 m i fjell.

Rapporten beskriver i punkt 3.3.1 Hovedvei mot påhugg fjellet slik : Vedlegg D viser at det er sidebratt og moderat fjelloverdekning ved og innenfor planlagt påhugg ved Setenes. Boringene 231, 233 og 238 tyder på at fjellet har en ganske jevn og god kvalitet, uten betydelige sprekkesoner ved større dyp. Den moderate fjelloverdekningen over planlagt tunnel vil antagelig ikke forårsake betydelige problemer. Retten må i mangel av andre holdepunkter legge til grunn som sannsynlig at SVV ikke forholdt seg til rapporten fra Geovest – Haugland av 5. november 2009 ved utarbeidelsen av anbudsgrunnlaget. Det vises til at denne ikke var inntatt som en del av anbudsgrunnlaget, og prosjektleder Hovland var heller ikke kjent med detaljene i den aktuelle rapporten. Det er imidlertid ytterligere opplysninger i anbudsgrunnlaget som gir nokså tydelige signaler til NCC om at det aktuelle påhuggsområdet kunne inneholde problematiske fjellpartier. Retten viser her til geologisk rapport ifbm konkurransegrunnlag for tunnel og brufundamenter utarbeidet av NGI og datert 26 mars 2010.

I kapittel 2.3 beskrives forholdene ved Sætenes. ”ved Setenes er det fyllonitt som antas å inneholde mye glimmer og sannsynligvis noe kloritt”. Videre fremgår av rapporten at "De to mindre markerte sonene som er merket Z og Æ nærmest Setenes er overdekket i terrenget, men ser ut fra skjæringen med overflaten til å følge foliasjonen. Sone Æ, som

egentlig er to atskilte soner, ventes å skjære tunnelen henholdsvis p. 1800 og 1900 – 1950. Dette er usikkert da sonene går i spiss vinkel med tunnelen, i tillegg kan de bøye av med variasjon i foliasjonen”. I kapittel 5.2 fremgår at ”de markerte forsenkningene som er merket Æ og Z nærmest Sætenes antas å være forskifringssoner som må skjæres i 10 – 25 graders vinkel med tunnelen”. Retten kan på denne bakgrunn ikke se at det er grunnlag for NCCs anførsel om at SVV, gjennom opplysningene som fulgte av anbudsgrunnlaget, ikke i tilstrekkelig grad ivaretok "totalstabiliteteten i området". Som det fremgår nedenfor er det heller ikke andre omstendigheter som innebærer at den nevnte anførsel kan føre frem. 2.5.2.3

Spørsmålet om utførelsen skjedde i strid med avtalen - årsaksforhold

SVV har som det fremgår ovenfor gjort gjeldende at NCC må bære risikoen for at raset skjedde fordi selve utførelsen var i strid med avtalen. SVVs anførsel kan i korthet oppsummeres ved at prosessen som beskriver spiling ikke ble fulgt av entreprenøren, og at raset ikke ville skjedd dersom kontrakten hadde blitt fulgt på dette punkt. Retten legger i utgangspunktet til grunn at beskrivelsen i avtalen danner grunnlaget for ansvarsforholdene knyttet til arbeidet med forskjæring og påhugg mv. Det følger av de nevnte beskrivelser at entreprenøren er ansvarlig for arbeidssikring (driftsrensk) og at SVV deretter angir permanent sikring. Det er ikke tvilsomt at arbeidssikringen er en del av permanent sikring. Som det fremgår ovenfor besluttet NCC at det i forbindelse med sprengning av de første salvene skulle benyttes spilingbolter, og at SVV var klar over dette.

Når retten likevel finner at innsettelsen av spilingbolter ble utført i strid med kontrakten, skyldes dette at prosess 33.21, som gjelder ”Sikringsbolter ved stuff og ved tunnelpåhugg”, klart og entydig beskriver at alle forbolter skal være sikret i bakkant med fjellband eller wireklemmer, slik at de blir båret oppe av radielle bolter som inngår i den permanente stabilitetssikringen eller som del av en armert sikringsbue. I tillegg fremgår at det skal brukes en radiell bolt for hver forbolt. Retten legger på bakgrunn av bevisførselen til grunn at ingen av de benyttede spilingboltene ble festet i bakkant som beskrevet i kontrakten. Retten finner det derfor klart at NCC utførte påhugget i strid med byggherrens beskrivelse i kontrakten. Retten tar på dette punkt også utgangspunkt i at avtaler mellom næringsdrivende må tolkes strengt. Dette innebærer at det må kreves nokså sterke holdepunkter for at det kan anses

avtalt en alternativ utførelse enn den som følger av avtalen etter en objektiv forståelse av ordlyden. Retten kan ikke se at avtalen gir nevneverdig rom for tolkningstvil når det gjelder spørsmålet om hvordan det forventes at spilingbolter skal innsettes av entreprenøren. Retten finner videre at det er overveiende sannsynlig at raset ikke ville ha skjedd dersom NCC hadde sikret påhugget slik den ovennevnte prosessen beskriver. Retten viser her til geolog Grimstads forklaring for retten, samt de bemerkninger og vurderinger som følger av Grimstads rapport. Det er ikke tvilsomt at spilingboltenes bæreevne økes dramatisk dersom de henges opp i bakkant. Tilsvarende er bæreevnen helt begrenset dersom dette ikke gjøres, og risikoen for utfall økes tilsvarende. Anførselen fra NCC om at raset hadde skjedd uavhengig av om sikringen hadde vært gjennomført i tråd med avtalen kan således ikke føre frem. Retten finner derfor så langt at NCC må bære risikoen for at raset skjedde. 2.5.2.4

Ble det inngått avtale om endret utførelse som innebærer at byggherren overtok ansvaret for utførelsen?

Det neste spørsmålet blir om byggherren var kjent med at NCC ville sikre fjellet med spilingbolter på en måte som avviker fra den utførelsen som er beskrevet i kontrakten, og om SVV aksepterte en slik alternativ utførelse. Slik retten ser det blir det her et spørsmål om partene har inngått en endringsavtale, som i tilfellet innebærer at partene av ulike grunner er blitt enige om en utførelse som avviker fra det opprinnelig avtalte. I så fall vil dette fort kunne oppfattes slik at byggherren, som prosjekterende, har gått inn og instruert entreprenøren om en endret utførelse og således overtatt ansvaret for sikringsopplegget i og omkring påhuggssonen. Når det gjelder spørsmålet om det foreligger en avtale om endret utførelse, må retten foreta en helhetsvurdering hvor den skriftlige og muntlige korrespondansen som har versert mellom partene vil være viktige bevismomenter. Retten tar ved denne vurderingen utgangspunkt i at det er NCC som har bevisbyrden for at det er inngått en endringsavtale med det innhold som pretenderes av entreprenøren.

Det er sikker rett at det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for at det i faktisk og rettslig henseende forholder seg slik NCC hevder. Retten finner det bevist at den konkrete utførelsen av sprengningen i påhugget var et tema mellom partene før NCC igangsatte arbeidet som senere utløste raset. Retten viser til bemerkningene ovenfor og de sitater som der er inntatt fra byggemøtene mv.

Anførslene knyttet til at SVV har bundet seg dispositivt til endret utførelse er, slik retten har oppfattet det, i det vesentlige knyttet til innholdet i byggemøtet den 25. januar 2011 hvor det fremgår at "SVV har gitt melding til NCC at ytterlegare sikring med bolt utover spiling ( ihht. TA 128 motteke i etterkant ) ikkje er nødvendig før sprengning." I tillegg er det vist til at SVV ved Thuland godkjente sprengningsplanen slik denne var beskrevet av Rune Rossi i møtet den 27. januar 2011. Hertil kommer NCCs anførsler om at byggherren hadde disponibelt geologingeniører som ikke fremkom med innsigelser til utførelsen, og at sikringen av påhugget på Sætenes var utført på samme måte som ved påhugget på Nishammaren hvor det heller ikke fremkom innsigelser til utførelsen fra SVVs side. I nærværende sak er det således på det rene at det ikke eksisterer noe avtaledokument undertegnet av avtaleforholdets parter som viser den endringsavtalen saksøkeren mener ble inngått. Anførselen om avtalt endret utførelse bygger således dels på uttalelser i byggemøter, som er bekreftet skriftlig i etterkant.

Mer generelt bygger den også på at SVV hadde tilgjengelig ingeniørgeologisk kompetanse og byggeledere som ved sin opptreden, og/eller mangel på innsigelser, må anses for å ha akseptert den alternative utførelsen på vegne av byggherren. I en situasjon hvor det i utgangspunktet foreligger en formell og detaljert avtale mellom næringsdrivende som er klar med hensyn til utførelsen, vil dette også virke styrende for hvilket klarhetskrav som må stilles til en eventuell endringsavtale. Særlig må dette gjelde i forhold til en påstått endringsavtale som i dette tilfellet og potensielt ville kunne få nokså dramatiske konsekvenser. Det vises til at den påståtte endringsavtalen innebærer en nokså markert reduksjon av det sikringsopplegg den aktuelle prosesskoden innebærer, og det måtte i tillegg - og mer generelt - fremstå som nokså åpenbart for begge parter at manglende eller mangelfull utførelse av sikring i påhuggssonen alltid ville kunne medføre risikomomenter. Sistnevnte gjelder uavhengig av om vurderingene av fjellforholdene i området kunne vært mer presise.

Ved rettens vurdering av om SVV skal anses for å ha bundet seg dispositivt til en annen utførelse enn det som fremgår av kontrakten, er det som antydet innledningsvis, naturlig å ta utgangspunkt i det som fremkom under de ovenfor nevnte byggemøtene og særlig uttalelsen fra Thuland om at "ytterligere sikring utover spiling ikke var nødvendig". Uttalelsene kan ikke forstås isolert, men må fortolkes og vurderes konkret i den kontekst de fremkommer. Hvorvidt de valgte formuleringer skal anses som dispositive og

forpliktende utsagn må herunder vurderes i lys av det øvrige bevisbildet, hvor det i samme forbindelse må legges vekt på hva NCC "med rimelighet kan legge i utsagnet" herunder om utsagnet "kan sies å ha etablert berettigede forventinger" hos NCC om at avtale om endret utførelse er kommet i stand, jf. Woxholt, Avtalerett, 7. utgave s. 80. Når det gjelder Thuland, og hvilke vurderinger han la til grunn for den nevnte uttalelsen, er dette etter bevisførselen uklart. Partene har heller ikke funnet grunn til å føre Thuland som vitne med den hensikt å spørre ham nærmere omkring hva han konkret mente, herunder hvilket faktum han bygget sine uttalelser på. Det er således ikke nærmere opplyst om Thuland oppfattet det slik at spiling skulle gjennomføres på annen måte enn som beskrevet i kontrakten da han uttrykte seg som han gjorde. Det er heller ikke fremlagt konkrete bevis som underbygger at entreprenøren, i forkant av raset, forklarte byggherren hvordan spilingen rent faktisk var tenkt utført, slik at byggherren derved hadde en reell mulighet til å ta stilling til en utførelse som innebar et avvik fra beskrivelsen i kontrakten.

Axel Olsen forklarte også at han var usikker på om SVV hadde hatt geolog på stedet i tiden fra 1. salve på tunnelen gikk til raset oppsto. Det forelå heller ingen formell godkjenning fra geolog for så vidt gjelder den utførelsen NCC valgte, og bevisførselen har avdekket at geologene var fraværende i den kritiske perioden like før raset skjedde. NCC fremsatte heller ikke krav om at ingeniørgeologene skulle inn å foreta konkrete geologiske vurderinger etter hvert som de første arbeidene med påhugget skred frem. Utsagnet fra Thuland er slik retten ser det dermed ufullstendig idet det for NCC måtte fremstå som uklart hvilke vurderinger Thuland bygget sin uttalelse på. Dette "disposisjonskriteriet" er eksempelvis behandlet av Hov/Høgberg i Alminnelig avtalerett, 1. utgave, s. 87 hvor det fremgår at det skal tillegges betydning "om utsagnet er noenlunde klart, bestemt og uttømmende" (Rettens understreking). Ufullstendige utsagn er videre omtalt på s. 88.

De uklarheter som ligger i de nevnte forhold må i første rekke gå utover den part som hevder at byggherren ved de aktuelle uttalelser aksepterte og/eller instruerte entreprenøren om en utførelse som avviker fra kontrakten. I mangel av andre holdepunkter legger således retten til grunn at Thuland ved sine utsagn forutsatte at spiling skulle gjennomføres etter kontraktens beskrivelse og prosess 33.21 gjengitt ovenfor. Det er heller ikke fremkommet

opplysninger som gir grunn til å hevde at Thuland forsto, eller burde forstått, at entreprenøren ville komme til å utføre spiling uten at boltene ble festet i bakkant da han uttalte at "ytterligere sikring var unødvendig". Det kan etter dette ikke utledes av korrespondansen mellom partene at det eksisterte en felles forståelse om at entreprenøren skulle utføre sikringen på annet vis enn det som var avtalt. Retten kan i den forbindelse ikke se at det, ved den bevismessige vurderingen av om det foreligger et dispositivt utsagn fra SVV eller ikke, kan legges nevneverdig vekt på at byggherren ikke tidligere reagerte da spiling ble gjennomført på tilsvarende måte ved påhugget på Nishammeren. Under enhver omstendighet legger retten til grunn at ethvert påhugg påkaller en konkret vurdering av sikringsbehovet, og utgangspunktet må som nevnt være at entreprenøren har plikt til å følge kontraktens beskrivelse med mindre det går klart frem at byggherren ønsker en annen utførelse.

Entreprenøren kunne også ha presisert det nærmere dersom entreprenøren oppfattet det slik at byggherrens uttalelse om at ytterligere sikring var unødvendig, også innebar at byggherren "godkjente" et avvik fra kontraktens beskrivelse. Dette gjelder særlig i en situasjon hvor en slik endring også ville medføre at byggherren langt på vei overtok ansvaret for arbeidssikringen i selve påhugget, i strid med det som ellers ville vært utgangspunktet etter kontrakten. En slik "godkjennelse" kunne entreprenøren nokså enkelt ha tilføyd i byggemøtereferatet el, dersom entreprenøren oppfattet byggherrens utsagn slik. Slik klargjøring ble ikke gjort av entreprenøren, og det er etter en samlet vurdering av bevisene for øvrig også uklart om entreprenøren i tilstrekkelig grad var seg bevisst at den utførelsen de valgte rent faktisk innebar et avvik fra beskrivelsen i avtalen. Sistnevnte underbygges ved at påhugget på Nishammeren ble gjennomført på noenlunde samme vis med tilsvarende begrenset sikring. Dette er også momenter som taler i retning av at NCC må være nærmest til å bære risikoen for de løsninger som ble valgt.

Retten har ved den samlede vurderingen videre sett hen til de klarhetskrav som må gjelde i avtaleforhold mellom næringsdrivende, herunder at det er tale om avtaleparter som innledningsvis valgte å inngå en formell avtale hvor det klart og uttømmende er beskrevet hvordan spilingbolter skal benyttes. I tillegg er det som nevnt heller ikke fremkommet forhold som tyder på at NCC kunne legge til grunn at SVVs geologer hadde foretatt en konkret vurdering av behovet for sikring av det aktuelle påhugget. Konkrete vurderinger fra geologingeniørene ble heller ikke etterspurt av NCC før raset var et faktum, og det foreligger ingen rapporter fra ingeniørgeologene om utførelse av spiling ved noen av tunnelpåhuggene på veganlegget. En eventuell manglende kontroll fra SVVs side fritar etter rettens vurdering uansett ikke NCC sitt ansvar når det gjelder å følge kontraktens beskrivelser.

På denne bakgrunn, og etter en samlet vurdering, finner ikke retten at NCC har ført tilstrekkelige bevis for at SVV initierte eller ønsket en annen utførelse enn det som følger av beskrivelsen i kontrakten. NCC må på denne bakgrunn bære risikoen for at forbolter ikke ble sikret med skråbolter i strid med avtalen idet retten finner at en slik fremgangsmåte også hadde forhindret raset, jf. ovenfor. NCC må derfor bære risikoen for de økonomiske tap som ble forårsaket av at NCC sitt arbeid og produksjonsopplegg ble forsinket og endret som følge av raset. Retten har i den forbindelse, og på selvstendig grunnlag, også vurdert om NCC kan fremme noen selvstendige erstatningskrav på grunnlag av at SVV endret "sikringsfilosofi" som følge av raset. Det dreier seg her om økt bruk av bolting og betongsikringsbuer mv. som overstiger det som var forutsatt i anbudsgrunnlaget. Slik retten ser det var det økte sikringsbehovet forståelig ut fra omstendighetene og det forhold at det skjedde en alvorlig rasulykke som følge av at kontrakten ikke ble fulgt av NCC.

Det er derfor, og etter omstendighetene, ikke grunnlag for noen deler av NCCs krav knyttet til de forsinkelser og endringer av produksjonsopplegget raset medførte. Det vises for øvrig til at økte antall bolter mv. er betalt av byggherren i tråd med avtalens bestemmelser. SVV skal dermed frifinnes for samtlige av de krav som knytter seg til raset i Sætenestunnelen. 2.6

Oversikt over tilkjente beløp – renter av tilkjente beløp

Retten er etter dette kommet til at NCC tilkjennes følgende vederlag for forsinkelser og uforutsette hendelser i dette entrepriseforholdet : 1. 2.

• 4.

Vederlag for forsinkelser som er oppstått Kompensasjon for uproduktiv tid

kr 35 534 791 kr 7 600 000

Samlet vederlag

kr 43 134 791

Tidligere utbetalt vederlag for forsinkelser Tidligere utbetalt vederlag uproduktiv tid Netto vederlag

-

kr 6 862 209 kr 3 000 000 kr 33 272 582

I tillegg beregnes renter på tilstått beløp. Retten har i samsvar med anførslene fra NCC ved renteberegningen tatt utgangspunkt i de fremlagte T-notaer. Renteberegningen er basert på at det krevde beløp i pkt. 3.4.2 i stevningen (vederlag for forsinkelse) på kr 56 712 414 er av retten redusert til

kr 35 534 791. Det utgjør 62,6579 % av det opprinnelig kravet slik dette fremgikk av stevningen. Retten finner i tråd med ovennevnte at det må foretas et forholdsmessig fradrag som fordeles jevnt på de ikke betalte T - notaene for VK 111 - VIPS 7 Steiehals ( rigg og drift ). Følgende beløp og renteperiode legges da til grunn for renteberegningen: T - 043 - 62.6579 % av kr 10 000 000 = kr 6 265 787, periode 25.05.2011 til 21.05.2013 T - 062 - 62.6579 % av kr 11 970 117 = kr 7 500 220, periode 29.06.2011 til 21.05.2013 T - 256 - 62.6579 % av kr 27 882 297 = kr 17 470 454, periode 21.02.2012 til 21.05.2013 T - 061, er betalt med kr 6 860 000 ved forfall og renteberegnes ikke. Beregningene er foretatt etter forsinkelsesrenteloven. Med dette utgangspunkt vil renten forandre seg over avregningsperioden. Følgende renter er beregnet : T - 043 37 dager med 9% rente 184 dager med 9.25 % rente 182 dager med 8.75 % rente 184 dager med 8.75 % rente 140 dager med 8.5 % rente

kr 57 165 kr 292 175 kr 272 630 kr 267 751 kr 204 281

Sum renter T - 043

kr 1 094 002

T - 062 2 dager med 9% rente 184 dager med 9.25 % rente 182 dager med 8.75 % rente 184 dager med 8.75 % rente 140 dager med 8.5 % rente

kr 3 699 kr 349 736 kr 326 341 kr 320 501 kr 244 527

Sum renter T - 062

kr 1 244 805

T - 256 131 dager med 8.75 % rente 184 dager med 8.75 % rente 140 dager med 8.5 % rente

kr 547 145 kr 746 552 kr 569 584

Sum renter T - 256

kr 1 863 281

Samlet rentesum forsinkelser

kr 4 202 088

Vederlag for ineffektivitet er fakturert gjennom ulike T - notaer. Samlet netto påstandsbeløp datert 06.06.2013 etter fradrag av utbetalt godkjent beløp på kr 3 000 000 er kr 16 269 354. Retten har ved renteberegningen anvendt et tilsvarende skjønn som beskrevet ovenfor. Renteberegningen baseres på at det krevde og ubetalte beløp i stevningen på kr 19 269 345 er redusert av retten til kr 7 600 000. Det utgjør 39.44 % av det påståtte beløp. Retten finner også her at fradragene skal fordeles jevnt på de ikke betalte T - notaene for VK 070 (ineffektivitet).

Oppsett for beregning av forsinkelsesrenter datert 06.06.2013 viser at det er fakturert slik: T - 026, kr 5 421 896, fakturert 27.06.2011, kreditert 09.10.2011 T - 053, kr 5 421 896, fakturert 16.07.2011, kreditert 09.10.2011 T - 100, kredit kr 10 843 792 ( tilsvarende T- 026 og T- 053 ), utskrevet 09.10.2011 T - 101, kr 3 000 000, utbetalt fra SVV, dato 09.11.2011 T - 102, kr 7 843 792( rest på T- 026 og T - 053 ), fakturert 09.10.2011 T - 253, korrigert kr 10 795 625 - kr 2 370 063 = kr 8 425 562, fakturert 23.03.2012 Følgende T - notaer renteberegnes: T - 026, 39.44 % av kr 5 421 896 = kr 2 138 443, rente 27.06.2011 til 09.10.2011 T - 053, 39.44 % av kr 5 421 896 = kr 2 138 443, rente 16.07.2011 til 09.10.2011 T - 102, 39.44 % av kr 7 843 792 = kr 3 093 659, rente 09.10.2011 til 21.05.2013 T - 253, 39.44 % av kr 8 425 562 = kr 3 323 115, rente 23.03.2012 til 21.05.2013 T - 101 er betalt ved forfall 09.10.2011 og renteberegnes ikke. Følgende renter er beregnet: T - 026 4 dager med 9 % rente 100 dager med 9.25 % rente

kr 2 109 kr 54 193

Sum renter T - 026

kr 56 302

T - 053 85 dager med 9.25 % rente

kr 46 064

T- 102 84 dager med 9.25 % rente 182 dager med 8.75 % rente 184 dager med 8.5 % rente 140 dager med 8.5 % rente Sum renter T - 102

kr 65 856 kr 134 608 kr 132 199 kr 100 862 kr 433 525

T - 253 100 dager med 8.75 % rente 184 dager med 8.5 % rente 140 dager med 8.5 % rente

kr 79 446 kr 142 004 kr 108 342

Sum renter T - 253

kr 329 792

Samlet rentesum (ineffektivitet)

kr 865 683

Forsinkelsesrentene er beregnet etter Finansdepartementets regler. Rentesats fastsettes hvert halvår, og retten har benyttet de renter som er fastsatt for gjeldende periode. De varierer mellom 8.5 % til 9.25 % i perioden. På beregnet rentedato 21.05.2013 var forsinkelses-renten 8.5 %. Fra og med 01.07.2013 fram til betaling skjer skal renten beregnes etter 9.50 %. Samlet vederlag inklusive renter fram til 21.05.2013, men eksklusiv lovbestemt merverdiavgift blir etter dette: Netto vederlag forsinkelse og ineffektivitet : Samlet renteberegning begge krav:

kr 33 272 582 kr 5 067 771

Samlet vederlag

kr 38 340 353

• 3.

Sakskostnader

Med det resultat retten har kommet til kan ikke saken anses vunnet av noen av partene, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Retten kan etter en samlet vurdering heller ikke se at noen av partene har fått medhold i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Det pekes særlig på at NCC langt på vei har fått medhold i sitt krav om antall dager tidsforlengelse, men har ikke vunnet frem med sine prinsipale anførsler når det gjelder beregningen av tilleggsvederlaget og kravet om at formelen skulle settes til side. Motsatt har heller ikke SVV fått medhold i sin "prinsipale" forståelse av den samme formelen.

Selv om NCC tilkjennes et nokså betydelig beløp, er det tilkjente beløpet langt lavere enn det krav som opprinnelig fremgikk av stevningen, og påstanden under hovedforhandlingen. Dertil kommer at NCC ikke fikk medhold i at SVV var ansvarlig for raset i Sætenestunnelen. Det pekes særlig på at vurderingen av ansvarsforholdene vedrørende raset, var gjenstand for svært grundig behandling under hovedforhandlingen. Retten finner ikke at noen av unntaksreglene i tvisteloven §§ 20-2 tredje ledd eller 20-3 får anvendelse. Dette innebærer at hver av partene må dekke egne sakskostnader. På denne bakgrunn må utgiftene til de fagkyndige meddommerne deles med en halvpart på hver av partene.

***

Dommen er enstemmig og har slik

DOMSSLUTNING

• 1.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale NCC Construction AS 33 272 582 - trettitremillionertohundreogsyttitotusenfemhundreogåttito - kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 22. mai 2013.

• 2.

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale NCC Construction AS forsinkelsesrenter på til sammen 5 067 771 - femmillionerogsekstisytusensyvhundreogsyttien - kroner.

• 3.

Eventuell merverdiavgift etter lovens regler kommer i tillegg til beløpene ovenfor.

• 4.

Hver av partene bærer egne sakskostnader.

Retten hevet

Bjørn Gunnar Sælen

Ragnar Hagen

Eystein Abel Engh