LH-2025-41158: sakskostnader etter BPA-forføyning

Saken gjelder særskilt anke over tingrettens sakskostnadsavgjørelse i kjennelse vedrørende midlertidig forføyning. Om sakens bakgrunn vises til følgende utdrag fra tingrettens kjennelse side 2-5: «Saksøkte, Tromsø kommune, kunngjorde 19. desember 2023 en konkurranse om tjenestekonsesjonskontrakter for helse og sosialtjenester for anskaffelse av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). I henhold til konkurransegrunnlaget er antall tjenestekonsesjoner begrenset til sju leverandører. [...] Tromsø kommune mottok 15 konsesjonssøknader innen tilbudsfristen, herunder fra Lifa-BPA AS (heretter Lifa eller saksøker). Lifa ble først avvist fra konkurransen 22. februar 2024 som følge av manglende dokumentasjon knyttet til oppfyllelse av kvalifikasjonskravet om erfaring som leverandør av BPA-tjenester. Lifa påklagde avvisningen 26. februar 2024, hvoretter Tromsø kommune 1. mars 2024 besluttet å omgjøre avvisningsbeslutningen.

Ved tildelingsbeslutning 29. mai 2024 ble konsesjonskontrakt tildelt følgende sju leverandører som etter evalueringen hadde fått høyest poengsum: Uloba – Independent Living Norge AS, AssisterMeg AS, BPA Nord AS, Prima Assistanse AS, Medvind Assistanse AS, Human Care AS og Mio BPA AS. Lifa ble rangert som nr. 11 av 15 i konkurransen, med 8,42 poeng. Samme dag fikk også hver leverandør tilsendt kommunens begrunnelse for leverandørens poengsum i konkurransen. Lifa klaget på tildelingen 6. juni 2024. [...] I brev av 19. juni 2024 informerte Tromsø kommune om at klagen delvis ble tatt til følge, og at kommunen ville rette opp i evalueringsfeilene som kommunen erkjente. [...] I brev av 25. juni 2024 informerte Tromsø kommune om at feilene hadde blitt rettet. Rettingen førte til en annen rangering av de sju beste tilbudene. Lifa ble fremdeles rangert som nr. 11 etter rettingen, men poengscoren økte fra 8,42 til 8,48 poeng. I tilleggsklage av 26. juni 2024 påpekte Lifa flere forhold ved evalueringen og reevalueringen som etter Lifas oppfatning var feil og anførte at kommunen hadde plikt til å avlyse konkurransen.

I e-post av 27. juni 2024 erkjente Tromsø kommune at det på bakgrunn av merknadene til Lifa var grunnlag for å gjennomføre en ny evaluering, men påpekte at det ikke forelå en plikt til å avlyse. Etter forslag fra Tromsø kommune, ble partene enige om å bringe saken inn for prioritert behandling i KOFA. [...] KOFA traff avgjørelse i saken 24. oktober 2024 med følgende konklusjon: ‘Innklagede har brudd anskaffelsesregelverket ved ikke å ta stilling til alle tilbudene i konkurransen ved reevalueringen, og ved å trekke klager i poeng under tildelingskriteriet ‘Erfaring og organisasjonskultur’ som følge av selskapets størrelse.’ Lifa fikk følgelig ikke medhold i sin prinsipale påstand om avlysningsplikt. [...] Tromsø kommune informerte i e-post av 30. oktober 2024 at kommunen hadde gjennomført en reevaluering av feilene i tråd med KOFAs avgjørelse og redegjorde for gjennomføringen av reevalueringen. [...] Lifa ble fremdeles rangert som nr. 11, men poengscoren økte fra 8,48 til 8,51 poeng. [...] Det ble deretter avholdt et møte 1. november 2024 mellom Lifa og kommunen om hvordan kommunen hadde foretatt rettingen.

I møtet ble det fra Lifas side påpekt at evalueringsmatrisen hadde en formelfeil som hadde hatt innvirkning på tildelingsbeslutningen. Tromsø kommune foretok derfor en ny tildelingsbeslutning 15. november 2024. [...] Lifa ble fortsatt rangert som nr. 11. [...] 29. november 2024 traff Tromsø kommune ny tildelingsbeslutning. Bakgrunnen for den nye tildelingen var at AssisterMeg og Norlandia, som hadde blitt innstilt som vinnere av konkurransen, hadde valgt å

ikke lenger vedstå seg sine tilbud. Som en direkte følge av at to leverandører trakk seg, havnet Lifa på niende plass, to plasser unna sikker plass. Samme dag begjærte Lifa midlertidig forføyning for å stanse Tromsø kommune fra å inngå kontrakt inntil det er rettskraftig avgjort om konkurransen må avlyses. Begjæringen ble forkynt for kommunen samme dag, før utløpet av karensfristen. [...] Nord-Troms og Senja tingrett avsa 3. februar 2025 kjennelse med slik slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I sakskostnader betaler Lifa-BPA AS til Tromsø kommune 651 955 – sekshundreogfemtientusennihundreogfemtifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

Lifa-BPA AS har anket kjennelsen, slutningens punkt 2. Tromsø kommune har inngitt anketilsvar. Begge parter har inngitt ytterligere prosesskriv. Partenes skriv er omfangsrike og gjengis kun i korte trekk.

Lifa-BPA AS har i korte trekk anført: Tingretten bygger på saksbehandlings- og lovanvendelsesfeil i vurderingen av om kommunens sakskostnadskrav på 651 955 kroner har utgjort «nødvendige» kostnader etter tvisteloven § 20-5 første ledd. Begrunnelsen er svært overfladisk og bærer preg av en snever og lite konkret vurdering, i strid med både proporsjonalitetsbegrensningen i § 20-5, Høyesteretts krav om en tilstrekkelig bred vurdering og det rådende utgangspunkt om at kostnadsnivået i sivile saker skal reduseres. Det er en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke har vektlagt kommunens fordyrende prosessopplegg, som avvek betydelig fra det som ble avklart i planmøtet. Det fremgår ikke hvorfor det var nødvendig at kommunen benyttet to advokater i en relativt enkel forføyningssak, og betydningen av at advokatenes opplegg medførte dobbeltbehandling. Videre har tingretten forstått og anvendt § 20-5 feil når retten har vektlagt at saken dreier seg om «en langvarig kontrakt med en estimert verdi på 500 millioner kroner for Tromsø kommune».

Tvistesummen i forføyningssaken var ikke på 500 millioner kroner selv om saken inngikk i et sakskompleks som knytter seg til en stor kontrakt. Kommunen opplyste for retten at de økonomiske konsekvensene av en avlysning kunne bli merkostnader for kommunen på inntil 3,4 millioner kroner. I tillegg er tingrettens proporsjonalitetsvurdering for snever og for dårlig begrunnet. Flere sentrale momenter er ikke nevnt, som at saksøker har bevisbyrden, at Lifas egne sakskostnader og kommunens saksopplegg motsier at saken «har vært bredt anlagt» fra Lifas side, og at kostnadskrav i aktuelle størrelsesorden vil avskrekke leverandører fra, og dermed motvirke, håndhevelse av det offentliges etterlevelse av anskaffelsesregelverket. Det er ikke riktig som anført av kommunen at forføyningen innebar full overprøving av alle anførsler Lifa fremsatte i klagen til KOFA. Når det gjelder Lifas eget sakskostnadskrav så startet advokatfullmektig Mannsverk å jobbe i advokatfirmaet SANDS høsten 2024, og hadde ikke kjennskap til saken fra før da arbeidet med begjæringen startet opp. Hun gjorde det vesentligste av arbeidet.

Advokat Karlstrøm bisto kun med 10 timer kvalitetssikring og tilstedeværelse under forhandlingene i opplæringsøyemed. Lifa har heller ikke hatt økonomiske motiver bak saksanlegget, men har begjært midlertidig forføyning fordi selskapet opplever å ha blitt feilbehandlet i en svært uryddig prosess. Endelig er det antatt at arbeid med bevistvist knyttet til at kommunen motsatte seg å legge frem bevis i saken er inkludert i advokatenes timeantall fra inngivelse av tilsvar til rettsmøtet. Kommunen kan ikke tilkjennes kostnader som har gått med til forgjeves å motsette seg bevistilgang. Tvert imot krevde Lifa at kommunen må betale Lifas kostnader knyttet til bevistvisten, uavhengig av sakens utfall for øvrig. Tingretten har også tolket og anvendt tvisteloven § 20-2 tredje ledd feil når det er vurdert om det var grunnlag for helt eller delvis å frita Lifa for sakskostnadsansvar. Tingrettens rettsanvendelse er feil når det kun er vist til Rt-2007-1447, som ikke gir anvisning på en slik bred helhetsvurdering som § 20-2 tredje ledd legger opp til, med utgangspunkt i om tungtveiende grunner gjør unntak rimelig.

Begrunnelsen er lite konkret og ikke tilstrekkelig bred. Tingrettens vurdering bygger dessuten på feil faktum når det er lagt til grunn at Lifa er et aksjeselskap med betydelig omsetning, og at det var kommunen som tok initiativ til KOFA-behandling.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Punkt 2 i Nord-Troms og Senja tingretts slutning i sak 24-186998TVI-TNTS/TTRM av 2. februar 2025 oppheves.
2. Tromsø kommune erstatter Lifa-BPA AS sine sakskostnader for lagmannsretten.

Tromsø kommune har i korte trekk anført: Sakskostnadene i saken skyldes et svært bredt anlagt søksmål fra Lifa. Det ble fremsatt et betydelig antall anførsler om feil ved kommunens anskaffelse, og samtlige anførsler fra tidligere klageprosess ble opprettholdt. Kommunen gjorde flere forsøk på å begrense tvistetemaet, men måtte i mangel av begrensninger være forberedt på at Lifa ville gå så bredt ut i rettsmøtet som de hadde varslet, og som de også langt på vei gjorde. Kommunens advokater måtte dermed sette seg selv og retten godt inn i sakshistorikken, forklare hvilke anførsler som var behandlet av KOFA, hvilke feil som var rettet, når og hvordan. At Lifa i sin prosedyre til en viss grad valgte å begrense antallet anførsler, skyldes nettopp kommunens imøtegåelse av anførslene. Lifa har tatt et bevisst valg av strategi som gjorde det krevende for kommunen å ta til motmæle og påførte store sakskostnader. Det er lite treffende å sammenlikne partenes sakskostnadskrav.

Frem til begjæringen om midlertidig forføyning håndterte kommunen selv klageprosessen, mens Lifa var bistått av samme advokatfirma helt fra tildelingsbeslutningen våren 2024. Siden tildelingen har Lifa forsøkt å få konkurransen avlyst, idet Lifa som nr. 11 av 15 i konkurransen ikke har vært i posisjon til å bli tildelt kontrakt. Som eksisterende leverandør av BPA- tjenester har Lifa tjent på, og kommunen tapt på, at signering av nye kontrakter har blitt utsatt. Det foreligger ikke feil ved tingrettens vurdering etter tvisteloven § 20-5 første ledd. Det var nødvendig med to advokater fordi kommunens advokater på relativt kort tid måtte sette seg inn i de mange anførslene fra Lifa og den omfattende klageprosessen som ledet opp til tingrettsbehandlingen. Kommunens prosessfullmektig gjennomgikk faktum i innledningsforedraget, mens rettslig medhjelper holdt prosedyre som var konsentrert om sakens rettslige side. Det var ingen dobbeltbehandling mellom kommunens advokater, og heller ikke annet fordyrende opplegg enn om kommunen bare hadde hatt én advokat. Dette var ikke en «relativt enkel» forføyningssak.

Det er svært uvanlig at klager i en forføyningssak legger opp til full omkamp om alle tidligere fremsatte klagepunkter, og ankemotparten er ikke kjent med noen norsk forføyningssak hvor det er fremsatt så mange ulike påstandsgrunnlag som her. Motpartens prosessopplegg er et sentralt moment etter tvisteloven § 20-5. Lifa initierte også tvist om bevistilgang under saksforberedelsen. Tingretten la til grunn at det aktuelle dokumentet i liten grad avklarte saken bevismessig. Kommunen brukte ikke mye tid på dette, og sakskostnadskravet kan ikke settes ned fordi kommunen motsatte seg tilgang til et internt dokument uten bevismessig betydning. Anken retter seg i realiteten mot rettens begrunnelse. Det kreves imidlertid ikke at retten utførlig redegjør for alle de konkrete vurderingene den har gjort. Under de muntlige forhandlingene ble det prosedert særskilt over sakskostnadsspørsmålet, og tingretten har vært vel kjent med forholdene Lifa påberoper. I denne saken er det ikke grunnlag for å vektlegge at saksøker har bevisbyrden, fordi saksøker i praksis ikke har oppfylt byrden.

Ut fra de konkrete omstendighetene i saken vil det være i strid med tvisteloven § 20-5 om man skulle lempe sakskostnadskravet av hensyn til Lifas påtatte rolle som håndhever av anskaffelsesregelverket. Lifa har ikke agert i saken for å håndheve anskaffelsesregelverket, men for å få konkurransen avlyst for å få en ny sjanse til å bli tildelt kontrakt. Det foreligger ikke feil ved tingrettens vurdering etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Begrunnelsen er korrekt og tilstrekkelig. Det er lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Lifa-BPA AS erstatter Tromsø kommune sine sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at anken skal forkastes og bemerker: Saken avgjøres etter skriftlig behandling, jf. hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd. Muntlig forhandling, som ble holdt i tingretten, er ikke krevd for lagmannsretten og er ikke nødvendig av hensyn til en forsvarlig og rettferdig rettergang, jf. § 29-15 andre ledd. Etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd, som presisert i Rt-2011-495 avsnitt 23, kan lagmannsretten ved særskilt anke over sakskostnadsavgjørelse bare prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen ved avgjørelsen av sakskostnadene, og bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen. Tingrettens skjønnsmessige vurdering kan som hovedregel ikke overprøves. Skjønnet som er utøvd kan bare prøves dersom det fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Reglene i tvisteloven kapittel 20 gjelder tilsvarende i saker om midlertidig sikring, så langt de passer og ikke annet følger av reglene i kapittel 32-34, jf. § 32-2.

Det er ikke omstridt at Tromsø kommune vant saken for tingretten og etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Anken gjelder utmålingen av sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-5, og hvorvidt det er grunnlag for helt eller delvis unntak fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten tar først stilling til anken over saksbehandlings- og lovanvendelsesfeil i vurderingen av «nødvendige» kostnader etter tvisteloven § 20-5 første ledd. Hva gjelder rettens prøvingskompetanse under bestemmelsen, tar lagmannsretten utgangspunkt i følgende presisering i HR-2020-1515-U avsnitt 19: «Utvalget kan dermed vurdere om lagmannsretten har forstått og anvendt tvisteloven § 20-5 første ledd første og andre punktum riktig. Den skjønnsmessige vurderingen av hvilke kostnader som har vært nødvendige, og i det hele tatt skjønnsmessige elementer ved utmålingen, kan derimot ikke overprøves. Skjønnet kan bare tilsidesettes hvis det er klart uforsvarlig, herunder at erstatningen er åpenbart utilstrekkelig, jf.

Tore Schei mfl., Tvisteloven: Kommentarutgave, § 20-9 note 5.3, Juridika, revidert 1. desember 2019.» For den nærmere forståelsen av § 20-5 tar lagmannsretten utgangspunkt i følgende presiseringer i samme dom avsnitt 20-26: «Etter tvisteloven § 20-5 første ledd første punktum skal full erstatning for sakskostnader dekke alle partens ‘nødvendige kostnader’ ved saken. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det etter andre punktum vekt på om det ‘ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem’. Dette innebærer at det skal foretas en proporsjonalitetsvurdering, jf. HR-2020-611-A avsnitt 67. I forarbeidene til tvisteloven ble det gitt klare signaler om at kostnadsnivået i sivile saker skulle reduseres, og at domstolene skulle ha en langt mer sentral rolle med å styre kostnadsnivået, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 51-59. [...] Det er de totale kostnadene som må vurderes opp mot proporsjonalitetsbegrensningen. I tvister om økonomiske verdier tas utgangspunkt i tvistegjenstandens verdi, men det må også ses hen til betydningen av saken ut over dette.

Vurderingen av advokatsalæret må omfatte både advokatens timepris og antallet medgåtte timer. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 447-448 viste Justisdepartementet til at ‘den part som velger å la seg bistå ved særlig kostbar bistand, som den klare hovedregel ikke kan kreve merkostnadene ved dette erstattet av motparten’, og at ‘[h]va som vil være særlig kostbar bistand, vil måtte bero på en skjønnsmessig vurdering av omstendighetene i den aktuelle saken, samt hva det må antas at en alminnelig dyktig advokat ville ha krevd av salær i en slik sak’. [...] Størrelsen på motpartens sakskostnadskrav har ikke i seg selv betydning. Noe annet er at motpartens prosessopplegg kan være av betydning, se HR-2020-313-U avsnitt 6 med videre henvisning. Når parten har benyttet samme prosessfullmektig i flere instanser, må arbeid i én instans i betydelig grad kunne forventes gjenbrukt i neste instans, jf. HR-2020-611-A avsnitt 69.

Dersom det kreves erstatning for arbeid utført av flere, må det vurderes om dette fremstår som nødvendig eller hensiktsmessig for å få oppdraget utført på en effektiv måte, eller om de nødvendige kostnadene kunne ha vært lavere dersom det bare hadde vært benyttet én advokat.»

Lagmannsretten nevner også at det i dommens avsnitt 27 fremgår at kravene til begrunnelse av sakskostnadsavgjørelser er utviklet i rettspraksis, og at begrunnelsen «må gjøre det mulig for ankedomstolen å kontrollere det den skal prøve». I HR-2020-313-U avsnitt 6 fremgår at «størrelsen på motpartens sakskostnadskrav ikke i seg selv har betydning ved fastsettelsen av hvilke kostnader som har vært nødvendig å pådra ved imøtegåelsen». Det er vist til Rt- 1994-1181, hvor det på side 1184 er uttalt: «Kjæremålet var lagt meget bredt opp. I rimelig grad må det ved omkostningsavgjørelsen aksepteres at kjæremotparten imøtegår også de deler av argumentasjonen lagmannsretten mener er uten betydning.» Tingretten har begrunnet avgjørelsen hva gjelder sakskostnadenes størrelse slik: «Etter tvisteloven § 20-5 første ledd, første punktum skal full erstatning for sakskostnader dekke alle partens «nødvendige» kostnader. Ved vurderingen av hva som er «nødvendige kostnader», skal det legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. § 20-5 første ledd, andre punktum.

Tromsø kommunes sakskostnadskrav er høyt sett i lys av at saken gjelder en midlertidig forføyning med kort saksforberedelse og en muntlig forhandling på to dager. Samtidig har saken vært bredt lagt opp fra Lifas side, noe som til en viss grad forsvarer en betydelig timebruk fra kommunens side. Sakens art og kompleksitet underbygger også at det har vært nødvendig for Tromsø kommune å benytte to advokater. Retten legger også vekt på at det dreier seg om en langvarig kontrakt med en estimert verdi på 500 millioner kroner for Tromsø kommune. Retten finner derfor at de oppgitte sakskostnadene på 623 828 kroner kan anses som rimelige og nødvendige. Retten tilkjennes også erstatning for utgiftene til reise og opphold på 28 127 kroner, idet disse kostnadene fremstår som nødvendige og rimelige. Totalt skal derfor Lifa erstatte Tromsø kommunes sakskostnader med 651 955 kroner.» Tingretten har tatt et riktig rettslig utgangspunkt for vurderingen av sakskostnadenes størrelse, og har med rette også tatt utgangspunkt i at kommunens sakskostnadskrav er høyt.

Deretter har tingretten uttrykkelig vurdert Lifas prosessopplegg, kommunens timebruk og bruk av to advokater, sakens betydning og de totale sakskostnadene. Dette er de sentrale momenter, jf. lovens ordlyd og HR-2020-1515-U. Advokatenes timepris er ikke nevnt særskilt, men slik saken lå an var det timebruken – 235,5 timer – som var det omstridte, springende punktet, ikke den gjennomsnittlige timeprisen på 2 649 kroner. Tingretten har ikke nevnt Lifas sakskostnadskrav. Som det fremgår av HR-2020-1515-U avsnitt 24 og HR- 2020-313-U avsnitt 6 har kravet heller ikke i seg selv betydning. Lifas prosessopplegg er derimot nevnt. I anken synes Lifa å bestride at saken var bredt lagt opp. Lagmannsretten bemerker at det fremgår på side 11 i tingrettens kjennelse at Lifa har argumentert med at Tromsø kommune har avlysningsplikt som følge av «feilene som har preget konkurransen» og «at det ikke foreligger gyldige tilbud som kan danne grunnlag for kontraktsinngåelse som følge av vedståelsesfristen har utløpt, uten at den har blitt lovlig forlenget etter utløpet».

Vedståelsesfristen er behandlet på side 11-13 og feil ved anskaffelsesprosessen på side 14-24. Anførte feil er behandlet under elleve deloverskrifter, som hver omfatter én eller flere feil. Det er ingen forhold ved kjennelsen som motsier at saken har «vært bredt lagt opp fra Lifas side». Uttalelsen tar også høyde for at det er fremmet anførsler under saksforberedelsen som ikke er opprettholdt i prosedyren, som anført av ankemotparten. Uttalelsen om et bredt saksopplegg er ingen saksbehandlings- eller lovanvendelsesfeil og fremstår ikke som klart urimelig eller uforsvarlig. Basert på det brede saksopplegget, har tingretten uttalt at sakens art og kompleksitet, sammenholdt med at det dreier seg om en langvarig kontrakt med estimert verdi på 500 millioner kroner, forsvarer en betydelig timebruk og bruk av to advokater. Lagmannsretten kan ikke se at begrunnelsen er for snever eller på annen måte utilstrekkelig etter tvisteloven § 20-5, eller gir uttrykk for feil forståelse og anvendelse av bestemmelsen. Tingretten har vurdert, og kommet til at det var nødvendig både med en betydelig timebruk og bruk av to advokater, jf.

HR-2020-1515-U avsnitt 26. Spørsmål om gjenbruk av arbeid fra tidligere instans eller klagenemnd var ikke aktuelt, da kommunen engasjerte advokat først ved begjæringen om midlertidig forføyning. Den skjønnsmessige vurderingen av hvilke kostnader som har vært nødvendige, herunder at det ikke er lagt til grunn at det forelå unødvendig dobbeltbehandling fra advokatenes side, fremstår ikke som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.

I proporsjonalitetsvurderingen har tingretten sett hen til estimert verdi av kontrakten saken gjelder. Som uttalt i HR-2020-1515-U avsnitt 22 skal det i tvister om økonomiske verdier tas utgangspunkt i tvistegjenstandens verdi, men også ses hen til betydningen av saken ut over dette. Det er dermed ikke feil lovanvendelse at tingretten har sett hen til betydningen av hele sakskomplekset. Av anken fremgår at kommunen har anslått merkostnadene ved stansing av kontraktsinngåelsen til 3,4 millioner kroner. Dette er også en betydelig verdi. Lagmannsretten viser for øvrig til vurderingen i HR-2020-611-A avsnitt 68: «Tvistesummen er høy, nesten en halv milliard kroner. Skeie Technology kunne dessuten fått store økonomiske vanskeligheter hvis selskapet hadde blitt dømt. Dette tilsier at det var nødvendig å gjøre omfattende arbeid. Dertil kommer at saken utvilsomt krever spesialkompetanse, rettslig og faktisk, hvor timeprisene i advokatmarkedet er høyere enn ellers.

Her var det med andre ord nødvendig å engasjere prosessfullmektig som forutsettes å bruke mange timer til forholdsvis høy timepris.» Noe liknende gjør seg ut fra tingrettens bevisvurdering gjeldende i foreliggende sak. Saker om offentlige anskaffelser krever en viss spesialkompetanse, som tilsier at det aksepteres en forholdsvis høy timepris. Saken var lagt bredt opp, tvistesummen var høy, verdien av sakskomplekset som sådan var svært høy og kommunen risikerte økonomiske utfordringer relatert til både kjøp av tjenester, tidspunkt for kontraktsinngåelse og forpliktelser overfor øvrige tilbydere hvis Lifa hadde fått medhold i midlertidig forføyning. Det fremstår heller ikke som lovstridig, klart urimelig eller uforsvarlig at tingretten ikke har trukket ut kostnader til bevistvisten under saksforberedelsen. På side 26 i kjennelsen fremgår at det interne notatet som først ble lagt frem etter rettens kjennelse, «har i liten grad avklart saken bevismessig».

Det fremstår ikke som klart urimelig eller uforsvarlig at det ikke er vektlagt at kommunen i utgangspunktet motsatte seg fremleggelse av et internt notat uten nevneverdig bevismessig betydning. Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at sakskostnadskrav skal vurderes konkret i den enkelte sak. Som tingretten tar lagmannsretten derfor ikke nærmere stilling til eventuell avskrekkende effekt i noen retning av den konkrete avgjørelsen i den foreliggende saken. Lagmannsretten tar videre stilling til anken over saksbehandlings- og lovanvendelsesfeil i vurderingen av unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Tingretten har begrunnet sin vurdering av unntaksbestemmelsen slik: «Retten har vurdert unntaksreglene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. For at det skal gjøres unntak etter § 20-2 tredje ledd bokstav a må saken ha vært tvilsom eller først bevismessig avklart etter saksanlegget. Det kreves at tvilen – faktisk eller rettslig – har vært av kvalifisert art, jf. Rt-2007-1447 avsnitt 19. Saken har etter rettens syn ikke vært særlig tvilsom. Retten mener også at saken var godt opplyst før det kom til sak.

Det interne evalueringsnotatet – som først ble lagt fram etter saksanlegget og rettens kjennelse – har i liten grad avklart saken bevismessig. For at det skal gjøres unntak etter bokstav b må vinnende part – Tromsø kommune – kunne bebreides for at det kom til sak eller ha avslått et rimelig forlikstilbud. At det har blitt begått feil i anskaffelsesprosessen av Tromsø kommune medfører ikke etter rettens syn at kommunen kan ‘bebreides’ for at det kom til sak, all den tid anskaffelsesreglene legger opp til at feil kan og skal rettes. Tromsø kommune har i stor utstrekning forsøkt å imøtekomme Lifas bekymringer rundt anskaffelsesprosessen før det kom til sak, herunder ved å gi grundige svar på klagene fra Lifa og ta initiativ til prioritert behandling i KOFA. Når det gjelder bokstav c, bemerker retten at Lifa er et profesjonelt aksjeselskap med betydelig omsetning og at verken styrkeforholdet eller den velferdsmessige betydningen av saken derfor tilsier at Lifa helt eller delvis fritas for erstatningsansvar.

Retten har derfor kommet til at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra sakskostnadsreglene etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.» Det er lagmannsrettens oppfatning at tingrettens begrunnelse er tilstrekkelig bred, ikke bygger på lovanvendelsesfeil, ikke er beheftet med saksbehandlingsfeil og ikke er vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Henvisningen til Rt-2007-1447 avsnitt 19 gjelder kun at det etter § 20-2 tredje ledd bokstav a må foreligge tvil av kvalifisert art. Dette er ikke feil lovanvendelse. Lagmannsretten mener at tingretten med fordel kunne ha gjengitt lovens krav om at unntak forutsetter «at tungtveiende grunner gjør det rimelig».

Det er likevel ikke noe i tingrettens begrunnelse som gjør det tvilsomt at loven er riktig anvendt. Det er ingen spesielle omstendigheter eller springende punkter i saken som tilsier at andre forhold enn de som tingretten har drøftet under § 20-2 tredje ledd bokstav a-c skulle ha vært vurdert. Det er heller ingen forhold som tilsier at bokstav a-c skulle ha vært ytterligere begrunnet. Det fremgår av kjennelsen at tingretten ikke har vært i tvil om resultatet, jf. bokstav a. Et aksjeselskap med omsetning som opplyst av Lifa vil ikke kunne påberope velferdsmessig betydning etter bokstav c, uansett om omsetningen skal anses som «betydelig» eller ikke. Tingrettens begrunnelse under bokstav b er tilstrekkelig, uansett hvem av partene som kan sies å ha tatt «initiativ til» prioritert behandling i KOFA, hva enn tingretten legger i dette begrepet. «At det har blitt begått feil i anskaffelsesprosessen av Tromsø kommune», som tingretten har drøftet under bokstav b, er en slik spesiell omstendighet i saken som det er nærliggende å vurdere under § 20-2 tredje ledd.

Dette har tingretten også gjort, og den skjønnsmessige vurderingen av forholdet er ikke vilkårlig, klart urimelig eller uforsvarlig. Det hefter etter lagmannsrettens oppfatning ingen saksbehandlings- eller lovanvendelsesfeil ved tingrettens sakskostnadsavgjørelse og avgjørelsen fremstår ikke som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Resultatet blir at anken forkastes. Tromsø kommune har vunnet saken for lagmannsretten og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Lagmannsretten har vurdert, men finner ikke at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita motparten fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd. Advokat Aadahl har i anketilsvaret krevd 27 897 kroner i sakskostnader for lagmannsretten, som består i salær for elleve timer arbeid. Kravet er ikke økt i prosesskrivet av 14. mars 2025. Ut fra omfanget av anken og anketilsvaret fremstår kravet som rimelig og nødvendig og legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-5. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes med 27 897 kroner. Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Lifa-BPA AS til Tromsø kommune 27 897 – tjuesjutusenåttehundreognittisju – kroner, innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.