Norsk dom
LH-2023-45876: Opphevelse av kjennelse om bevistilgang
Hovedspørsmål
Hovedspørsmålet var om tingretten hadde begått saksbehandlingsfeil ved å nekte bevistilgang uten å drøfte EU-domstolens avgjørelse i C-927/19 Klaipedos. Saken gjaldt bevisforbud for taushetsbelagte forretningsopplysninger i en anskaffelsesrelatert tvist.
Faktum
Bodø kommune kunngjorde 22. mai 2015 en begrenset anbudskonkurranse for rammeavtale om IKT-driftstjenester og tilhørende utstyr på vegne av flere kommuner. Anskaffelsen var estimert til 144–288 millioner kroner, og Atea ble etter evalueringen tildelt kontrakten. iTet AS, senere Braathe, var forbigått leverandør og angrep tildelingen gjennom midlertidig forføyning, KOFA-klage og senere søksmål. I en tidligere erstatningssak ble Braathe tilkjent erstatning for positiv kontraktsinteresse.
I et nytt søksmål fra 12. august 2021 anførte Braathe at kommunen under gjennomføringen av rammeavtalen hadde foretatt ulovlige direkteanskaffelser, krevde sanksjoner etter anskaffelsesloven §§ 13 og 14 og erstatning for kostnader knyttet til en KOFA-sak. Under saksforberedelsen begjærte Braathe tilgang til flere dokumenter. Kommunen avslo innsyn i tre opplysninger: enhetspriser på Lenovo-produkter, enhetspris på Cisco-produkter og påslagsprosent i en e-post 19. februar 2018. Avslaget var begrunnet i taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.
Nærings- og fiskeridepartementet nektet samtykke til bevisføring etter tvisteloven § 22-3 andre ledd. Tingretten overprøvde ikke departementets standpunkt og nektet bevistilgang. Braathe anket kjennelsen til lagmannsretten.
Rettens vurdering
Lagmannsretten tok utgangspunkt i tvistelovens regler om partenes ansvar for sakens opplysning, den allmenne forklarings- og bevisplikten og begrensningene som følger av bevisforbud. Retten la til grunn at de aktuelle opplysningene om enhetspriser og påslagsprosent var av en slik karakter at de omfattes av taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om drifts- eller forretningsforhold som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Både departementet og tingretten hadde etter konkret vurdering ansett opplysningene som undergitt bevisforbud etter tvisteloven § 22-3.
Det avgjørende for lagmannsretten var imidlertid ikke den materielle vurderingen av taushetsplikten, men om tingrettens begrunnelse tilfredsstilte kravene i tvisteloven § 19-6. Braathe hadde for tingretten uttrykkelig påberopt EU-domstolens storkammeravgjørelse 7. september 2021 i sak C-927/19 Klaipedos. Etter Braathes syn fulgte det av denne avgjørelsen at retten måtte innhente valgte leverandørs tilbud i usladdet versjon og selv prøve om de aktuelle opplysningene faktisk var forretningshemmeligheter. Lagmannsretten gjenga at EU-domstolen, med utgangspunkt i håndhevelsesdirektivet, krever at nasjonale domstoler foretar en avveining mellom leverandørens behov for effektiv prøving og vernet av forretningshemmeligheter, og at retten om nødvendig må ha tilgang til de fortrolige opplysningene for å kunne avgjøre om de kan unntas fra innsyn.
Lagmannsretten konstaterte at denne anførselen var grundig gjengitt i tingrettens kjennelse, men at betydningen av Klaipedos-avgjørelsen ikke var drøftet. Etter tvisteloven § 19-6 fjerde og femte ledd skal en kjennelse begrunnes, og begrunnelsen skal omfatte rettens vurdering og den rettstilstanden avgjørelsen bygger på. Under dette hører også vurderingen av hvilken betydning EU-domstolens avgjørelse kunne ha for bevisfremleggelse i saken, jf. tvisteloven § 1-2 og rettens ansvar for korrekt rettsanvendelse etter § 11-3.
Siden tingretten ikke hadde behandlet et sentralt rettslig argument som kunne være av betydning for avgjørelsen, forelå det en saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten fant det nærliggende at feilen kunne ha hatt betydning for resultatet, og opphevet derfor kjennelsen etter tvisteloven § 29-21 første ledd jf. § 29-23 tredje ledd. Lagmannsretten tok ikke endelig stilling til om opplysningene skulle fremlegges, men begrenset seg til å konstatere mangelfull begrunnelse.
Konklusjon
Lagmannsretten opphevet tingrettens kjennelse om å nekte Braathe bevistilgang. Grunnen var at tingretten ikke hadde drøftet hvilken betydning EU-domstolens avgjørelse i C-927/19 Klaipedos kunne ha for spørsmålet om retten måtte innhente usladdede dokumenter og selv prøve om opplysningene var forretningshemmeligheter. Dette var en saksbehandlingsfeil etter tvistelovens regler om begrunnelse. Bodø kommune ble dømt til å betale Braathes sakskostnader for lagmannsretten.
Praktisk betydning
Kjennelsen illustrerer at tvister om innsyn i taushetsbelagte tilbudsopplysninger i anskaffelsessaker ikke bare beror på forvaltningsloven og tvisteloven, men også på krav til effektiv domstolskontroll etter EU/EØS-rettslige håndhevelsesprinsipper. Når en part påberoper at retten må foreta en selvstendig prøving av om opplysninger virkelig er forretningshemmeligheter, må retten behandle og begrunne dette uttrykkelig. Kjennelsen sier ikke at slike opplysninger alltid skal utleveres, men at domstolen må vise hvordan avveiningen mellom taushetsplikt, kontradiksjon og effektiv håndhevelse er foretatt.
Refererte rettskilder
- tvisteloven § 22-3bevisforbud for opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt
- tvisteloven § 19-6krav til begrunnelse for kjennelser
- tvisteloven § 26-7fremleggelse av dokumentbevis
- tvisteloven §§ 21-4 og 21-5partenes opplysningsplikt og allmenn bevisplikt
- tvisteloven §§ 29-21 og 29-23opphevelse ved saksbehandlingsfeil
- forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2taushetsplikt for drifts- og forretningsforhold
- anskaffelsesloven §§ 13 og 14påståtte sanksjoner i underliggende søksmål
- C-927/19 Klaipedosbetydningen av domstolens prøving av fortrolige opplysninger i anskaffelsessaker
- HR-2021-50-Ukommunens anførsel om rettens adgang til å unnlate å kreve bevis fremlagt
- Rt-2012-277skriftlig behandling av anke over kjennelse
- HR-2023-669-Uankeutvalgets beslutning i tidligere erstatningssak mellom partene
- KOFA-2018-568underliggende sakskompleks om ulovlig direkteanskaffelse
Hele dommen
lagdommer Anders Haugestad.
Sakens spørsmål og bakgrunn Saken gjelder spørsmål om bevisforbud for opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven § 22-3 tredje ledd. Blant annet er det spørsmål om tingretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å drøfte en avgjørelse fra EU-domstolen en part påberopte seg. Bodø kommune kunngjorde 22. mai 2015 begrenset anbudskonkurranse for inngåelse av rammeavtale om kjøp av IKT-driftstjenester og tilhørende utstyr. Konkurransen ble kunngjort på vegne av kommunene i Samordna Innkjøp i Salten (nå Samordna Innkjøp i Nordland) samt kommunene Sortland, Øksnes og Værøy. Anskaffelsens verdi ble estimert til mellom 144 og 288 millioner kroner. Rammeavtalen ville ifølge kunngjøringen ha varighet på 4+1+1 år, til sammen seks år. Frist for å delta i konkurransen var 22. juni 2015. Innen utløpet av prekvalifiseringsfristen innkom fem søknader, blant annet fra Atea AS (heretter Atea) og iTet AS (heretter iTet). På et tidspunkt ble iTet AS kjøpt opp av Braathe Gruppen AS, heretter omtalt som Braathe, som selskapet endret navn til i 2022. Samtlige av søkerne ble ansett kvalifisert og invitert til å delta i konkurransen.
Atea, iTet og Evry innga tilbud i konkurransen. Atea fikk høyest score i tilbudsevalueringen. iTet hadde nest best poengscore og Evry laveste poengscore. Den 4. november 2015 meddelte Bodø kommune at kontrakten ville bli tildelt Atea. iTet begjærte midlertidig forføyning om stansing av kontrakstildelingen. Kommunen trakk deretter tildelingsbeslutningen tilbake. Nytt tildelingsbrev ble sendt 2. desember 2015 med Atea som innstilt til kontrakten. Braathe brakte saken inn for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA), som i avgjørelse 19. april 2016 kom til at Bodø kommune ikke har brutt regelverket for offentlige anskaffelser. Braathe sendte ny begjæring om midlertidig forføyning 26. april 2016 og tok ut stevning mot Bodø kommune 17. juni 2016. Påstanden i stevningen var at kommunens beslutning om å tildele kontrakten til Atea settes til side. Bodø kommune la i tilsvaret ned påstand om frifinnelse. Begjæringen om midlertidig forføyning førte ikke fram. I prosesskriv 10. februar 2017 endret Braathe påstanden til at kommunen har brutt reglene om offentlige anskaffelser og skal betale erstatning til selskapet etter rettens skjønn.
Salten og Lofoten tingrett avsa 13. januar 2022 dom hvorved Bodø kommune ble dømt til å betale Braathe 90 millioner kroner i erstatning for positiv kontraktsinteresse. Etter anke avsa Hålogaland lagmannsrett dom 29. november 2022 i sak LH-2022-43940 hvor Braathe ble tilkjent 45 millioner kroner i erstatning for positiv kontraktsinteresse. Ved beslutning av Høyesteretts ankeutvalg 17. april 2023 [HR-2023-669-U]1 ble ankene fra begge parter ikke tillatt fremmet for Høyesterett. Braathe reiste 12. august 2021 søksmål på ny mot Bodø kommune for Salten og Lofoten tingrett, nå med påstand om at 1) kommunen har foretatt ulovlige direkteanskaffelser i forbindelse med gjennomføringen av rammeavtalen med Atea, 2) kommunen idømmes sanksjoner etter anskaffelsesloven §§ 13 og 14, 3) Braathe tilkjennes erstatning for kostnader i forbindelse med sak 2018/568 for KOFA [KOFA-2018-568]1, og 4) sakskostnader. I prosesskriv datert 8. november 2021 begjærte Braathe bevistilgang til en rekke dokumenter, og det ble utveksling av prosesskriv om dette. Kommunen avslo tilgang til opplysninger i tre dokumenter.
Dette gjaldt 1) enhetspriser på kontorutstyr Lenevo-produkter, 2) enhetspris på kontorutstyr Cisco-produkter og 3) påslagsprosent opplyst i e-post 19. februar 2018. Begrunnelsen var at disse opplysningene omfattes av kommunens taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Nærings- og fiskeridepartementet avslo 12. januar 2022 å gi samtykke til at opplysningene føres med begrunnelse at dokumentene inneholder forretningshemmeligheter og at det vil være urimelig overfor Atea om opplysningene gjøres kjent idet Atea og Braathe er konkurrenter, jf. tvisteloven § 22-3 andre ledd. Når det gjelder spørsmålet om bevisene likevel skal tillates ført av hensyn til sakens opplysning, uttaler departementet blant annet: «Etter departementets oppfatning er de aktuelle opplysningene ikke av så stor betydning for sakens opplysning at de bør tillates ført. Dette skyldes at den øvrige informasjonen som foreligger i saken etter
vår oppfatning er tilstrekkelig for å vurdere spørsmålene som saken reiser. Vi bemerker i denne sammenheng at også KOFA i sak 2018/568 avgjorde spørsmål om ulovlig direkteanskaffelse i samme sakskompleks uten at det ble gitt innsyn i disse opplysningene. Departementet viser også til at vi høsten 2021 vurderte en klage på avslag på innsyn i de samme enhetsprisene i tilknytning KOFA-sak 2018/568, hvor vi kom til samme konklusjon. Departementet kan ikke se at det foreligger forhold som gjør at vurderingen av bevisførsel av enhetsprisene eller påslagsprosenten får en annen konklusjon enn det som fremgår av våre tidligere vurderinger. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at opplysningene er underlagt lovbestemt taushetsplikt etter fvl. § 13 første ledd nr. 2, og vurderer samtidig at det er urimelig overfor Atea at disse opplysningene blir gjort kjent, jf. tvl. § 22-3 annet ledd.
Departementet legger likevel til grunn at hvilken betydning opplysningene har for å få opplyst saken er en vurdering som retten er nærmere til å foreta, og at det er retten som foretar den endelige vurderingen av om bevis skal mottas eller ikke.» Salten og Lofoten tingrett benyttet ikke sin adgang etter tvisteloven § 22-3 tredje ledd til å overprøve departementets avgjørelse, og avsa 27. januar 2023 kjennelse med slik slutning: «Braathe AS’ begjæring om bevistilgang tas ikke til følge.» Braathe AS anket 26. februar 2023 kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett. Anken gjelder saksbehandlingen, bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Bodø kommune innga anketilsvar 14. mars 2023. Etter dette har hver av partene inngitt ett prosesskriv hver. Partenes syn på saken Braathe AS har for så vidt saksbehandlingen i korte trekk anført: Tingretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å kreve det usladdede tilbudet (prisskjemaet) og e-posten av 19. februar 2018 fremlagt for konkret å vurdere hva som utgjør forretningshemmeligheter. At det skal gjøres følger av EU-domstolens avgjørelse i C-927/19, Klaipedos.
Det følger også av tvisteloven § 26-7 andre ledd første punktum at dersom bevisforbudet i § 22-3 påberopes i forbindelse med dokumentbevis, kan retten fastsette at gjenstanden skal fremlegges til avgjørelse av om den skal gjøres tilgjengelig i saken. Disse anførslene har tingretten unnlat å vurdere, til tross for at anførslene var fremsatt for tingretten og gjengitt i kjennelsen side 4. Det er prinsipalt nedlagt påstand om at tingrettens kjennelse oppheves og at Braathe tilkjennes sakskostnader. Bodø kommune har for så vidt gjelder saksbehandlingen i korte trekk anført: Tingretten har ikke begått saksbehandlingsfeil ved ikke å krevde de omtvistede dokumenter fremlagt etter tvisteloven § 26-7 første ledd. Lovteksten gir ikke retten noen plikt til å kreve bevis fremlagt. Så lenge retten finner det sannsynliggjort at dokumentet ikke utgjør bevis i saken, står retten fritt til ikke å kreve beviset fremlagt, jf. HR-2021-50-U avsnitt 9. Uansett følger det av tvisteloven § 26-7 andre ledd at bevis ikke kan kreves fremlagt etter første ledd hvis begjæringen om bevistilgang imøtegås med at det gjelder bevisforbud.
Dette har kommunen gjort, som betyr at tvisteloven § 26-7 er irrelavt i forhold til spørsmålet om bevistilgang. Det er nedlagt påstand om at anken forkastes og at Bodø kommune tilkjennes sakskostnader. Lagmannsrettens syn på saken Tingretten har avgjort spørsmålet om bevisforbud ved kjennelse, jf. tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav d, som kan ankes til lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-2 første ledd.
Anke over kjennelse avgjøres normalt etter skriftlig behandling, jf. tvisteloven § 29-15 første ledd. Ingen av partene har begjært muntlig forhandling, jf. § 29-15 andre ledd. Slik saken er opplyst kan ikke lagmannsretten se at muntlig forhandling vil frembringe noe av betydning for avgjørelsen, som ikke like forsvarlig kan bedømmes etter skriftlig behandling, jf. Rt-2012-277 avsnitt 41. Hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang er tilstrekkelige ivaretatt ved skriftlig behandling. Lagmannsretten avgjør derfor saken etter skriftlig behandling etter hovedregelen i første ledd. Partene i tvistemål skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst, jf. tvisteloven § 21-4 første ledd første punktum. Etter bestemmelsens andre punktum skal de gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5.
Etter tvisteloven § 21-5 om allmenn forklarings- og bevisplikt plikter enhver å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensinger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven. Tvisteloven § 22-3 inneholder bestemmelser om bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt. Bestemmelsen lyder: «Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens lufthavnselskap. Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.
Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan rette ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.» Bodø kommune er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 hva angår «drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde». De opplysningene foreliggende sak gjelder er av slik karakter at de omfattes av denne taushetsplikten. Dette gjelder både opplysningene om enhetspris og påslagsprosent. Både departementet og tingretten har etter konkret vurdering funnet at opplysningene er undergitt bevisforbud etter tvisteloven § 22-3, og tingretten benyttet ikke adgangen etter bestemmelsens tredje ledd til å overprøve departementets beslutning.
Braathe anførte imidlertid for tingretten, under henvisning til EU-domstolens avgjørelse i storkammer 7. september 2021 i sak C-927/19, Klaipedos, at tingretten pliktet å innhente valgte leverandørs tilbud i usladdet versjon, og prøve om opplysningene er forretningshemmeligheter og dermed underlagt bevisforbud. Anførselen er grundig gjengitt på side 4 i kjennelsen. Derimot ble tvisteloven § 26-7 andre ledd første punktum som hjemmel for tingretten til å innhente det usladdede tilbudet først påberopt i anken. I EU-domstolens avgjørelse uttales det med utgangspunkt i håndhevelsesdirektivet at hver medlemsstat har plikt til å sørge for de prosessuelle vilkårene for søksmål som kan sikre at leverandørene kan håndheve sine rettigheter. Dette omfatter å sikre avveining mellom tapende leverandørs mulighet for å prøve sin sak opp mot vernet om forretningshemmeligheter for valgte leverandør.
Hensyntatt denne avveiningen må den kompetente nasjonale domstol etterprøve om den aktuelle opplysningen faktisk er undergitt taushet, og om nødvendig innhente denne og sørge for å unnta denne fra partsinnsyn dersom en tredjeparts interesse i hemmelighold tilsier det. Hensynet til kontradiksjon kan i et slikt tilfelle måtte vike. Det vises til avgjørelsen avsnittene 129 flg. I denne saken innebar det konkret plikt for den nasjonale domstolen å få oversendt den valgte leverandørens tilbud i usladdet versjon og vurdere om opplysninger oppdragsgiver hadde sladdet utgjorde forretningshemmeligheter. Av EU-domstolens oppsummering i avsnitt 137 andre strekpunkt, fremgår i dansk oversettelse: «Med henblik herpå skal denne ret, som nødvendigvis skal råde over de fornødne oplysninger, herunder fortrolige oplysninger og forretningshemmeligheder, for med fuldt kendskab til sagen at
kunne træffe afgørelse om, hvorvidt de nævnte oplysninger kan videregives, undersøge samtlige relevante faktiske og retlige omstændigheder.» Tingrettens kjennelser skal begrunnes, jf. tvisteloven § 19-6 fjerde ledd første punktum. Begrunnelsen skal blant annet omfatte rettens vurdering, jf. andre punktum bokstav c. Etter femte ledd andre punktum må retten redegjøre for «den...rettstilstand avgjørelsen er bygd på». Under dette hører også vurdering av hvilken betydning ovennevnte avgjørelse fra EU-domstolen vil kunne ha for bevisfremleggelse i vår sak, jf. tvisteloven § 1-2. Retten har ansvaret for rettsanvendelsen og at den blir riktig, jf. tvisteloven § 11-3. Betydningen av ovennevnte avgjørelse fra EU-domstolen er ikke drøftet i tingrettens kjennelse. Tingretten hadde sterk oppfordring til å drøfte spørsmålet siden Braathe hadde gjort dette til en sentral del av sin argumentasjon. Tingrettens kjennelse tilfredsstiller ikke kravene til begrunnelse som følger av tvisteloven § 19-6 fjerde og femte ledd, noe som er saksbehandlingsfeil.
Da det må anses nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen, er det klart grunnlag for å oppheve tingrettens kjennelse, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd, jf. § 29-23 tredje ledd. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, har Braathe vunnet saken for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav full erstatning av sine sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita Bodø kommune fra helt eller delvis erstatningsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Braathe har krevd sakskostnader for lagmannsretten erstattet med 63 800 kroner i salær til prosessfullmektig for 29 timer arbeid. I tillegg kommer rettsgebyret på 7 458 kroner. Bodø kommune – som er kjent med kravet – har ikke inngitt merknader. Lagmannsretten legger kostnadene på 71 258 kroner til grunn som nødvendige og rimelige jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnadene for tingretten avgjøres av tingretten, jf. tvisteloven § 20-8 første og tredje ledd. Kjennelsen er enstemmig
SLUTNING
- Tingrettens kjennelse oppheves.
- I sakskostnader for lagmannsretten betale Bodø kommune til Braathe AS 71 258 – syttientusentohundreogfemtiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. 1 Tilføyd av Lovdata.