LH-2011-81291: Oppsigelse av revisor kjent ugyldig

Saken gjelder gyldighet av oppsigelse i arbeidsforhold, arbeidstakers krav om erstatning for urettmessig oppsigelse, og arbeidsgivers krav om arbeidstakers fratreden fra stillingen mens saken er til behandling ved domstolene. B er født [00.00.1956]. I desember 2004 ble han ansatt som revisor i C IS, Finnmark fylkeskommune. Med virkning fra 1. januar 2007 ble han ansatt som revisjonssjef samme sted. C IS ble med virkning fra 1. januar 2008 fusjonert med A IKS, med sistnevnte som det fusjonerte selskapets navn. Etter fusjonen ble selskapet organisert med én enhet for regnskapsrevisjon og én enhet for forvaltningsrevisjon. B ble med virkning fra 1. januar 2008 ansatt som fagansvarlig forvaltningsrevisor i selskapet. A IKS er eid av Finnmark fylkeskommune og ni kommuner i Øst-Finnmark. Selskapet bistår eierkommunene med revisjonsfaglige oppgaver innen regnskaps- og forvaltningsrevisjon, og leverer også revisjonstjenester til blant andre kommunale foretak og interkommunale selskap. Selskapet har ni ansatte med D som selskapets daglige leder og fagansvarlig for regnskapsrevisjonen.

A IKS har hovedkontor i Vardø, men har også et kontor i Vadsø. B har hatt sitt arbeidssted på kontoret i Vadsø. I juni 2009 mottok A IKS en henvendelse fra direktør E i F ANS (F ) om gjennomføring av revisjon av selskapet, særlig med sikte på vurdering av selskapsledelsens økonomiske disposisjoner i tiden fra og med

1. F har forretningskontor i Tana, og er eid av syv kommuner i Øst- Finnmark og den finske kommunen Utsjok. Selskapet er et konsern med tre datterselskap. For å unngå at selskapsledelsen skulle sette rammene for revisjonen, ba direktør E A IKS vurdere hvorvidt eierkommunenes kontrollutvalg burde være oppdragsgivere for revisjonsoppdraget. I møter 12. juni og 17. juni 2009 mellom kontrollutvalgene ble det besluttet at kontrollutvalgene skulle være oppdragsgiver, og det ble satt ned en referansegruppe for arbeidet bestående av lederne for kontrollutvalgene i Vadsø, Tana og Sør-Varanger kommuner. Det videre arbeid med rapporten om F ble fra A IKS sin side utført av daglig leder D. Utkast til rapport benevnt «F ANS – Lønnsomhet, økonomistyring og rapportering» forelå 8. juli 2009. Den 8. august 2009 tok B kontakt med selskapets daglige leder D og med styreleder G. B hadde reagert på at hans navn var påført F -rapporten til tross for at han ikke hadde deltatt i utarbeidelsen av rapporten. Han var kritisk til deler av rapportens innhold og anmodet om et møte om rapporten med D og med styrets leder. Styreleder G avholdt et møte med B 10. august 2009, og D avholdt et møte med B 14. august 2009. B og D kom ikke til enighet, og B ba i epost 25. august 2009 styrelederen om å ta opp forholdet mellom ham og D til behandling i styret. Styreleder G utarbeidet samme dag et notat til styret med overskriften «[k]onfliktlignende situasjon i selskapets ledelse», hvor han redegjorde for situasjonen og innkalte til styremøte
2. september 2009. Styret i A IKS avholdt møte 3. september 2009, hvor også B og D deltok og redegjorde for sine syn. Styret konkluderte med at kommunikasjonen mellom de to lederne burde forbedres. B utarbeidet 7. september 2009 et notat til selskapets styre om faglig forsvarlighet i revisjonen. Han betegnet notatet som varsling i henhold til arbeidsmiljølovens regler om varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten. Styret ba advokat Bjørn Tore Steffensen vurdere henvendelsen ut fra arbeidsmiljølovens regler om varsling. Advokat Steffensen konkluderte i brev av 2. oktober 2009 med at den kritikk B hadde kommet med i hovedsak gjaldt spørsmål av faglig karakter og at kritikken ikke kunne anses som varsling i henhold til arbeidsmiljøloven § 2-4. Advokat Steffensen anbefalte at det ble utarbeidet rutiner for varsling i virksomheten, og at rutinene for og organiseringen av forvaltningsrevisjonen burde gjennomgås og klargjøres. Styret behandlet varslingssaken 9. oktober 2009. Styret avviste Bs anklager i varslingsnotatet, men konstaterte at det var faglig uenighet og samarbeidsproblemer. D overlot etter dette til B å sluttføre arbeidet med F -rapporten. Rapporten ble sluttført 11. oktober 2009 og sendt på offentlig høring 19. oktober 2009. Styret for Kontrollutvalgan IS vedtok 18. desember 2009 at arbeidet med revisjonsrapporten om F skulle videreføres, og at oppdraget skulle gis til A IKS. D utarbeidet et notat 7. januar 2010 hvor han beskrev bakgrunnen for oppdraget, og hvor han anviste hvordan arbeidet skulle gjennomføres internt i A IKS. Han skulle lede de delene av arbeidet som var knyttet opp mot oppkjøp av transportselskaper, mens enheten for forvaltningsrevisjon skulle utføre arbeidet knyttet til F ' forhold til lov om offentlige anskaffelser.

B og forvaltningsrevisor H utarbeidet rapportenF ANS – Selskapskontroll – Offentlige anskaffelser», som ble ferdigstilt 10. mars 2010 og sendt på høring. Konklusjonen i rapporten var at det ikke forelå brudd på lov om offentlige anskaffelser. Forut for dette hadde D utarbeidet utkast til rapport F ANS – Utvidet selskapskontroll», hvor han for forhold knyttet til lov om offentlige anskaffelser viste til en «egen rapport». Den 8. april 2010 ble det avholdt møte om rapportene mellom referansegruppen, D og B. I dette møtet framkom det at D var uenig med konklusjonen i rapporten om lov om offentlige anskaffelser. Etter hans vurdering hadde undersøkelsene avdekket brudd på grunnleggende krav til offentlige anskaffelser. Dagen etter sendte B et notat til referansegruppens medlemmer der han utdypet sitt syn. Kontrollutvalgene avholdt en konferanse 12. og 13. april 2010 hvor D la fram et nytt utkast til rapport «Utvidet selskapskontroll» der han under pkt 1.3 – Forholdet til lov om offentlige anskaffelser – konkluderte med at det forelå brudd på grunnleggende krav til offentlige anskaffelser.

I et notat av 14. april 2010 til D, med kopi til styreleder G, ga B uttrykk for skuffelse over at D i møtet 8. april 2010 ba «kontrollutvalgslederne underkjenne mine revisorvurderinger og erstatte disse med dine». Den 14. april 2010 ringte D til B og varslet at det ville bli åpnet sak om oppsigelse av B. I et internt notat av samme dato beskrev D at B hadde opptrådt illojalt under konferansen 12. og 13. april 2010. Ved brev 3. mai 2010 fra D ble B innkalt til drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven § 15-1. B meldte i notat av 4. mai 2010 til styreleder G om at han og en kollega ble mobbet og trakassert på arbeidsplassen av D. Samme dag ble det sendt en felles varsling til styreleder G fra B, en av de andre ansatte i samme selskap, og fra to ansatte i sekretariatet for kontrollutvalgene, om at D trakasserte en av selskapets ansatte i Vadsø. Kontrollutvalgene avholdt 5. mai 2010 møte for behandling av F -rapportene. Til stede var også D og B. I et internt notat av 6. mai 2010 beskrev D at B ved to anledninger under møtet dagen før hadde kommet med uttalelser som D oppfattet som illojale.

Drøftingsmøtet om den varslede oppsigelsen av B ble avholdt 25. mai 2010. For arbeidsgiver møtte styreleder G og daglig leder D. B møtte sammen med en tillitsvalgt fra sin fagforening. Det ble ikke oppnådd enighet, og B mottok senere samme dag «oppsigelse grunnet arbeidstakers forhold», uten at oppsigelsen var nærmere begrunnet. Nytt forhandlingsmøte ble avholdt 22. juni 2010 uten at partene kom til enighet. Etter varsel om søksmål 12. august 2010 reiste B ved stevning 16. august 2010 søksmål mot A IKS ved Øst- Finnmark tingrett med påstand om at oppsigelsen er ugyldig, og med krav om erstatning. A IKS tok til motmæle ved tilsvar 31. august 2010 med påstand om frifinnelse. A IKS fremmet 27. august 2010 begjæring for Øst- Finnmark tingrett om at B skulle fratre stillingen under sakens behandling. Øst- Finnmark tingrett avsa kjennelse 30. september 2010 hvorved begjæringen ikke ble tatt til følge. Kjennelsen ble påanket og Hålogaland lagmannsrett avsa kjennelse 5. november 2010 hvor anken ble forkastet. Øst- Finnmark tingrett avsa 2. mars 2011 dom med slik domsslutning:

1. Oppsigelsen av B kjennes ugyldig.
2. A IKS dømmes til å betale erstatning for ikkeøkonomisk tap med kr 50 000 til B innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente, jf forsinkelsesrenteloven § 3, fra forfall og til betaling skjer.
3. A IKS dømmes til å betale sakskostnader med kr 146 821 til B innen to uker fra dommens forkynnelse.

A IKS har anket dommen. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 4.- 6. oktober 2011 i Vadsø. For A IKS møtte styreleder G, som ga forklaring. B møtte og ga forklaring. Daglig leder for A IKS, D, møtte som vitne og overvar hele ankeforhandlingen. Han ga forklaring. Det ble for øvrig avhørt elleve vitner og foretatt slik bevisførsel som framgår av rettsboka. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. Ankende part – A IKS – har i hovedsak anført: Oppsigelsen av B er saklig begrunnet, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd. Han har opptrådt illojalt overfor sin arbeidsgiver. Han har fremsatt uriktige beskyldninger om uforsvarlige revisjonshandlinger uten å ha faglig grunnlag for det. Han har begitt seg inn på vurderinger av regler om regnskapsrevisjon, noe han ikke behersker. Beskyldningene faller utenfor arbeidsmiljølovens regler om varsling, og omfattes heller ikke av ytringsfriheten.

B har utarbeidet forvaltningsrevisjonsrapporter uten bestilling. Rapporten om språkmidler i Tana kommune var ikke vedtatt som forvaltningsrevisjon av kommunestyret. Den første granskningen av F var heller ingen bestilling av forvaltningsrevisjon. F er et ansvarlig selskap og faller utenfor bestemmelsene om selskapskontroll i kommuneloven § 80. Tross det gjennomførte B forvaltningsrevisjon av F. Det er ikke grunnlag for Bs påstand om at selskapets daglige leder har stått ansvarlig for arbeid B som forvaltningsrevisor skulle hatt ansvaret for. F er ikke underlagt kommunal revisjon, og daglig leder hadde full adgang til å avgjøre hvordan oppdraget skulle løses. Oppdraget gjaldt ikke forvaltningsrevisjon. Daglig leder var uenig i Bs konklusjoner om hvorvidt F hadde brutt regler for offentlige anskaffelser, og foreslo overfor referansegruppen endringer i disse konklusjonene. B sa seg uenig med sin daglige leder om dette i møte

8. april 2010 og utdypet synet i et etterfølgende notat. Han imøtegikk også daglig leder på møtene 12. og 13. april 2010 og 5. mai 2010. Bs påstander om faglig uforsvarlige revisjonshandlinger er ikke holdbare og har skadet arbeidsgivers interesser. A IKS har som kontrollorgan behov for tillit. B har gjennom to styrevedtak fått pålegg om å samarbeide med daglig leder, og har med det fått klare advarsler. Det er rom for faglig uenighet innad i et revisjonsselskap, men utad må enheten opptre med én stemme. Dette gjelder særlig for at revisjonen som kontrollorgan skal ha nødvendig legitimitet overfor de som er underlagt kontroll i form av revisjon. Det begjæres at B skal fratre stillingen under sakens behandling, jf. arbeidsmiljøloven § 15-11 andre ledd. Det er ikke grunnlag for å øke erstatningen til B. Han er fratatt oppdragsansvar, men han arbeider som før. Det er et åpent spørsmål om B oppfyller kompetansekravet i henhold til revisorforskriften. Han har også vist manglende vilje til å møte opp på hovedkontoret og å ta mot instrukser fra daglig leder.

A IKS har lagt ned slik påstand

1. A IKS frifinnes.
2. B fratrer sin stilling som revisor under sakens gang fra det tidspunkt lagmannsretten bestemmer.
3. B dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmansretten innen 14 dager etter dommens forkynnelse.

Ankemotparten – B – har i hovedsak anført: Oppsigelsen av B er ikke saklig begrunnet i arbeidstakers forhold, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd. Oppsigelsen er ugyldig, jf. arbeidsmiljøloven § 15-12 nr. 1. B har forsvarlig varslet internt om kritikkverdige forhold ved A IKS i henhold til arbeidsmiljøloven § 2-4 første og andre ledd. Varslingen rettet seg mot daglig leders regelbrudd, slurvete saksbehandling, og mot daglig leders trakassering av B og av en annen ansatt i selskapet. Oppsigelsen er en gjengjeldelse av Bs varslinger, og er lovstridig etter arbeidsmiljøloven § 2-5. Under enhver omstendighet ligger Bs opptreden innenfor rammene av ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100, og er ikke et brudd på lojalitetsplikten i arbeidsforhold. Han har vært i aktsom god tro med hensyn til sine ytringer. B har ikke unnlatt å innordne seg daglig leders instruksjoner innenfor daglig leders myndighetsområde. B har heller ikke igangsatt revisjonsarbeid uten at det har foreligget bestilling av oppdraget i forkant.

Revisjonsarbeidet knyttet til språkmidler i Tana kommune ble fullført av B da daglig leder ikke klarte å fullføre revisjonsoppdraget på en tilfredsstillende måte. B gjennomførte heller ikke forvaltningsrevisjon av F uten at det forelå en bestilling i forkant. B opptrådte ikke illojalt i møter 8. april, 12. og 13. april og 5. mai 2010. Daglig leder hadde ikke anledning til å forby B å uttale seg om revisjonsrapporter B hadde ansvaret for. I henhold til arbeidsavtalen og stillingsbeskrivelsen, sammenholdt med forskrift om kontrollutvalg § 19, hadde B møte- og talerett, og hadde rett til å få sine uttalelser protokollert i disse møtene. B prøvde gjentatte ganger å ta opp de interne samarbeidsproblemene med daglig leder og med styret, uten at verken daglig leder eller styret iverksatte tiltak. Styret og daglig leder har forsømt sine plikter til å sørge for et forsvarlig arbeidsmiljø.

B krever erstatning for ikkeøkonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn, jf. arbeidsmiljøloven § 2-5 tredje ledd og § 15-12 andre ledd. Prosessen forut for og i etterkant av oppsigelsen har vært en stor belastning for B. Siden mai 2009 har han vært fratatt sine arbeidsoppgaver. Han har vært utsatt for ulovlig gjengjeldelse ved varsling, og er uriktig blitt beskyldt for illojalitet i arbeidsforhold. I avledet anke er det krevd økt erstatning.

B har lagt ned slik påstand

1. Anken forkastes.
2. B tilkjennes erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til 100 000 kroner.
3. Subsidiært: B skal stå i stillingen inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.
4. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

1. Virksomhetens art og den individuelle arbeidsavtalen A IKS er et interkommunalt selskap som bistår eierkommunene med revisjon. Kommunal revisjon er lovpålagt. Etter kommuneloven § 78 skal revisjon av kommunal og fylkeskommunal virksomhet skje i henhold til god kommunal revisjonsskikk og skal omfatte regnskapsrevisjon og forvaltningsrevisjon. Kommunestyret eller fylkestinget avgjør selv, etter innstilling fra kontrollutvalget, om kommunen eller fylkeskommunen skal ansette egne revisorer, delta i interkommunalt samarbeid om revisjon, eller inngå avtale med annen revisor. A IKS ledes av et styre på fire medlemmer. D er i tillegg til å være selskapets daglige leder også distriktsrevisor og regnskapsansvarlig revisor. B er ansatt som fagansvarlig forvaltningsrevisor. Forvaltningsrevisjon er et selvstendig fagområde og er ikke revisjon i tradisjonell forstand. Forskrift om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. av 15. juni 2004 nr. 904 definerer i § 7 forvaltningsrevisjon som «å gjennomføre systematiske vurderinger av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra kommunestyrets eller fylkestingets vedtak og forutsetninger». Forvaltningsrevisjon utføres etter særskilte standarder, som ikke er de samme som for tradisjonell regnskapsrevisjon. Norsk Kommunerevisorforbund (NKRF) har utarbeidet RSK 001 Standard for forvaltningsrevisjon, som er gjort gjeldende som god kommunal revisjonsskikk for prosjekter med oppstart etter 1. oktober 2005. Forvaltningsrevisjon kan være tverrfaglig, og krever ofte fagkompetanse av en annen type enn den en revisor normalt besitter, jf. Ot.prp.nr.70 (2002–2003) om lov om endringer i kommuneloven, side 42. I henhold til den skriftlige arbeidsavtalen som ble undertegnet 2. januar 2008, skal B være oppdragsansvarlig revisor for forvaltningsrevisjon i henhold til nærmere instruks. I stillingsbeskrivelsen for fagansvarlig forvaltningsrevisor framgår at den fagansvarlige er oppdragsansvarlig revisor for forvaltningsrevisjon i A IKS. Den fagansvarlige for forvaltningsrevisjonen skal sikre at forvaltningsrevisjonen i selskapet utføres i henhold til lover, forskrifter, vedtak og god kommunal revisjonsskikk. Stillingen er direkte underlagt distriktsrevisor/daglig leder. Den fagansvarlige har ansvar blant annet for den faglige utøvelsen av forvaltningsrevisjon i A IKS, for planlegging og gjennomføring av forvaltningsrevisjon i selskapet, og for at forvaltningsrevisjonen drives i samsvar med de krav som stilles i lov og forskrift. Kommunenes kontrollutvalg står sentralt i tilsynet med den kommunale forvaltning, og bestiller revisjonsoppdrag fra kommunerevisjonen. Etter kommuneloven § 77 velger kommunestyret og fylkestinget selv et kontrollutvalg til å forestå det løpende tilsyn med den kommunale og fylkeskommunale forvaltning på sine vegne. Kontrollutvalget skal påse at kommunens eller fylkeskommunens regnskaper blir revidert på en betryggende måte og at det utføres forvaltningsrevisjon. Kontrollutvalget skal også påse at det føres kontroll med forvaltningen av kommunens eller fylkeskommunens interesser i selskaper m.m. Kontrollutvalget skal minst én gang i valgperioden og senest innen utgangen av året etter at kommunestyret eller fylkestinget er konstituert, utarbeide en plan for gjennomføring av forvaltningsrevisjon. Planen vedtas av kommunestyret eller fylkestinget, som kan delegere til kontrollutvalget å foreta endringer i planperioden, jf. § 10 i forskrift om kontrollutvalg i kommuner og fylkeskommuner av 15. juni 2004 nr. 905.
2. Grunnlaget for oppsigelsen Av protokollen fra drøftingsmøtet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker 25. mai 2010 framgår grunnlaget for oppsigelsen slik:

«Arbeidsgiver redegjorde for sin oppfatning av arbeidstakers opptreden i forbindelse med framlegging av rapport om forvaltningsrevisjon vedrørende F 12. – 13. april d.å. og etterfølgende møte 5. mai d.å. Som kontrollorgan må revisjonen framstå som en enhet utad. Faglig uenighet skal tas opp innad i virksomheten. Arbeidsgiver oppfatter arbeidstakers opptreden som illojal, og at den gir grunnlag for oppsigelse.» Senere har arbeidsgiver trukket inn Bs ytringer overfor daglig leder og selskapets styre i august og september 2009, og at B skal ha utført revisjonsoppdrag uten at disse var bestilt på forhånd. Lagmannsretten legger til grunn at oppsigelsen hovedsakelig er begrunnet i at B skal ha opptrådt illojalt gjennom sine ytringer i augustseptember 2009 og aprilmai 2010.

1. Rettslige utgangspunkter Et ansettelsesforhold reiser særlige ytringsfrihetsspørsmål fordi arbeidsgiver, innenfor visse rammer, har krav på den ansattes lojalitet. For å overholde lojalitetsplikten kan den ansatte bli nødt til å avstå fra visse ytringer. Lojalitetsplikten innebærer derfor en begrensning i den ansattes ytringsfrihet. Det vises til NOU 1999:27 «Ytingsfrihed bør finde Sted», side 134. Hovedspørsmålet i saken er om B har trådt over de grenser hans ansettelsesforhold setter for ytringsfriheten, og om ytringene representerer en illojal opptreden av en slik karakter at den gir saklig grunn for oppsigelse. Det følger av det sistnevnte at dersom det konstateres brudd på lojalitetsplikten, må det likevel være et rimelig forhold mellom den arbeidsrettslige reaksjonen og bruddet på lojalitetsplikten. En arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd. Med utgangspunkt i oppsigelsesgrunnlaget og arbeidsavtalen gir bestemmelsen anvisning på en konkret skjønnsmessig avveiing av virksomhetens og den ansattes interesser. Spørsmålet er om det etter en samlet avveiing av begge parters behov, anses rimelig og naturlig at arbeidsforholdet bringes til opphør. Terskelen for å si opp en ansatt er høy, og arbeidsgiver må kunne vise til gode grunner, jf. Rt-2009-685 avsnitt
2. Ytringsfriheten er en menneskerett beskyttet blant annet av Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Lojalitetsplikten er et ulovfestet prinsipp, jf. Rt-1990-607, og spørsmålet om illojalitet og oppsigelsens saklighet må vurderes i lys av blant annet grunnlovsbestemmelsen og EMK artikkel 10. Som et utgangspunkt bør bare ytringer som påviselig skader eller påviselig kan skade arbeidsgivers interesser på en unødig måte anses som illojale. Arbeidsgiver må bevise at virksomheten er påført eller kan påføres skade. Det vises til St.meld.nr.26 (2003–2004) om endring av Grunnloven § 100, side 110. Ved vurderingen av om de konkrete ytringer er illojale, har lagmannsretten lagt vekt på arten av virksomheten, Bs stilling og hans arbeidsoppgaver. Lagmannsretten har videre lagt vekt på ytringenes innhold og form. Andre sentrale momenter ved vurderingen er valg av mottakere for ytringene, hva som var Bs formål med ytringene, og ikke minst ytringenes risiko for skade for arbeidsgiver.
3. Nærmere om påståtte illojale ytringer – august og september 2009 I august 2009 oppsto det en konflikt mellom B og daglig leder D etter at D i juli 2009 hadde utarbeidet utkast til rapport «F ANS – Lønnsomhet, økonomistyring og rapportering». Ifølge notat av 25. august 2009 fra styreleder G til styret i A IKS, hadde B 8. august 2009 tatt kontakt med ham og D pr. sms og påpekt at rapporten var faglig svak. G framholdt at situasjonen krevde full oppmerksomhet fra styrets side, og påpekte at det lå en «politisk snubletråd» i organisasjonsmodellen ved at det var to fagansvarlige. Etter lagmannsrettens vurdering peker styrets leder på et sentralt element i konflikten når han i samme notat skrev: «Det innebærer at daglig leder i noen arbeidsoppgaver underordnes fagansvarlig for forvaltningsrevisjon, og er dermed en «krevende øvelse» i den forstand at det kreves taktfull opptreden i situasjoner hvor man har ulik forståelse av oppdragsutførelse, og hvor man tidvis opptrer både som over- og underordnet». B mente at revisjonen av F var et forvaltningsrevisjonsoppdrag bestilt av kontrollutvalgene i kommunene som hadde eierinteresser i F. I et notat av 28. august 2009 til styret i A IKS framholdt han at han overfor D hadde påpekt faglige svakheter i F -rapporten, og at rapporten tross det etterpå ble sendt til kontrollutvalgene i eierkommunene uten at de ble gjort kjent med manglene ved arbeidet. Han ga uttrykk for at hans ansvar som oppdragsansvarlig revisor for forvaltningsrevisjon ikke ble respektert, og at styret derfor ble involvert.

I styremøte 3. september 2009 anmodet styret om at man kom til enighet om rutiner og metodikk for forvaltningsrevisjonen. Styret påla B og D å samtale seg fram til enighet slik at F -rapporten snarest kunne ferdigstilles som et produkt A IKS kunne vedstå seg. B betegnet sitt notat av 7. september 2009 til selskapets styre som varsling i henhold til arbeidsmiljølovens regler. I notatet tok han opp flere forhold, blant annet det han mente var «utsending av faglig uforsvarlige dokumenter i A IKS». Om dette skrev han blant annet: «Dette er en varsling til styret om at det går ut dokumenter fra A IKS, som etter mitt skjønn ikke har en faglig kvalitet som revisjonen bør være bekjent av. Jeg har gitt uttrykk for dette internt, men ikke nådd fram. Derfor kontaktes styret.» Han konkretiserte faglige mangler til å gjelde tre revisjonsrapporter: Ansettelser i Berlevåg kommune, bruk av midler til samisk språkutvikling i Tana kommune, og til selskapskontroll i F.

Han framholdt at alle disse tre rapportene gjaldt forvaltningsrevisjon, at rapportene var sendt til kontrollutvalgene uten at han visste om det, og at hans ansvar som oppdragsansvarlig revisor for forvaltningsrevisjon ikke ble respektert. Han mente at samarbeidsproblemene internt hadde oppstått som følge av hans varsling, og han skisserte endelig noen tiltak for å «rette opp i samarbeidsproblemene», blant annet ved å «lage kjøreregler for» hva som er forvaltningsrevisjon og hvem som skal arbeide med forvaltningsrevisjon. I møte 9. oktober 2009 uttrykte styret tillit til daglig leder, og vedtok også at «funksjon som oppdragsansvarlig/fagansvarlig defineres og avgrenses på en slik måte at daglig leders ansvar og myndighet er klar og selskapet framstår som enhetlig utad». Partene er uenige om hvorvidt revisjonen av F i 2009 var forvaltningsrevisjon eller ikke. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet. Bs ytring om at hans ansvar som oppdragsansvarlig revisor for forvaltningsrevisjon ikke ble respektert, var utløst av hans vurdering om at dette var et forvaltningsrevisjonsoppdrag.

Lagmannsretten vurderer utsagnet som en meningsytring basert på Bs faglige kunnskap og oppdragets innhold og art. Skillet mellom faktaytringer og subjektive meninger kan ha betydning for ansattes ytringsfrihet, jf. St.meld.nr.26 (2003–2004) om endring av Grunnloven § 100, side 103. Generelt sett skal det mer til før meningsytringer og vurderinger anses illojale, i alle fall så lenge ytringen er fremmet i en tilbørlig form. Faktaytringer som innebærer risiko for skade for virksomheten bør være forsvarlig forankret i faktum, jf. Kyrre Eggen: Ansattes ytringsfrihet, Arbeidsrett 2004, side 2 flg., se side 13. Fremsettelse av bevisst uriktige påstander som skader virksomheten, vil være illojale. Men en usann ytring er ikke nødvendigvis illojal om den er fremsatt i aktsom god tro med hensyn til påstandens sannhet. Bs ytringer om manglende respekt for hans ansvar som oppdragsansvarlig revisor for forvaltningsrevisjon må ses i sammenheng med at det for enkelte oppdrag framsto som uavklart hvilken type revisjonsoppdrag dette var.

At sondringen mellom forvaltningsrevisjon og andre oppgaver tidvis kunne framstå som uklar illustreres av at både selskapets styre og B hadde bedt om en avklaring av hva som skal anses som forvaltningsrevisjonsoppdrag og etablering av rutiner for slik avklaring. Daglig leder D fulgte ikke opp styrets pålegg fra møtet 3. september 2009 om en slik avklaring. Ifølge hans forklaring for lagmannsretten var dette unødvendig fordi det følger klart av loven hva som er å anse som forvaltningsrevisjon. Lagmannsretten kan ikke se at B gjennom sine ytringer i løpet av august og september 2009 handlet illojalt overfor sin arbeidsgiver. En revisor bør nok utvise særlig aktsomhet med hensyn til det faktiske grunnlaget for påstander han eller hun framsetter i arbeidssammenheng. Men ytringsfriheten må gi vide rammer for hva B som revisor kan gi uttrykk for om faglige spørsmål. En vid adgang til faglig meningsutveksling er avgjørende for at kommunerevisjonen skal kunne fylle den kontrolloppgave revisjonen er satt til.

Lagmannsretten viser i så måte til det Høyesteretts ankeutvalg og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har uttalt om vitenskapelig ansattes ytringsfrihet, jf. HR-2011-1314-U, avsnitt 8 og EMD-2003-17089 Sorguç v. Tyrkia, avsnitt 35, og finner at de samme hensyn langt på vei må gjelde for en kommunerevisor. Ytringene er vurderinger fremsatt som faglig kritikk. Kritikken kan ikke i seg selv anses som illojal. Ytringene kan vanskelig ses å innebære risiko for skade for virksomheten eller for arbeidsgiverens interesser. Ytringene er fremmet overfor en begrenset krets av personer internt i virksomheten, og ble fremsatt overfor selskapets styre etter at B ikke møtte forståelse hos daglig leder for sin faglige kritikk.

Ytringene ble fremsatt på saklig vis og var i sin form og innhold tilpasset det B mente var kritikkverdige forhold. Ytringene var ikke fremsatt i en aggressiv og polemisk tone, jf. Rt-2002-764. Kritikken kunne nok være noe belastende for selskapets daglige leder, men kritikken var ikke unødig støtende eller krenkende, jf. St.meld.nr.26 (2003–2004) side 103. Kritikken var ikke fremmet i form av fornærmelser og var ikke på noen måte utilbørlig verken i form eller innhold. Det vises til EMDs avgjørelsen av 12. september 2011 i saken Palomo Sánchez og andre v. Spania, avsnitt 67 (EMDN-2006-28955) hvor det er fremholdt at det må skilles mellom kritikk og fornærmelser, og at sistnevnte kan gi grunnlag for sanksjoner. Det er heller ikke holdepunkter for annet enn at Bs intensjon med kritikken var å forbedre den faglige kvaliteten av arbeidet i virksomheten, og å få en avklaring av hans rolle som oppdragsansvarlig revisor for forvaltningsrevisjonen. Det følger av dette at lagmannsretten ikke finner grunn til å vurdere hvorvidt B ytringer er å anse som varsling etter den særskilte reguleringen av varslerretten i arbeidsmiljøloven.

1. Nærmere om påståtte illojale ytringer – april og mai 2010 B hadde sammen med forvaltningsrevisor H utarbeidet en av delrapportene for revisjonen av F, rapportenF ANS – Selskapskontroll – Offentlige anskaffelser». Arbeidet med rapporten pågikk etter at kontrollutvalgene
2. desember 2009 ga revisjonsoppdraget til A IKS. Rapporten ble ferdigstilt 10. mars 2010 og sendt på høring. Konklusjonen var at F ikke hadde brutt bestemmelsene om offentlige anskaffelser. I møtet 8. april 2010 mellom referansegruppens tre medlemmer, D og B oppsto det uenighet mellom D og B idet D mente at F hadde brutt bestemmelsene om offentlige anskaffelser. Denne uenigheten framsto som så tydelig at i alle fall en av de tilstedeværende fra kontrollutvalgene, J fra Berlevåg, reagerte på det. Han forklarte for lagmannsretten at han ringte til D etter møtet og spurte «hva det var for noe». Dagen etter sendte B et notat til referansegruppens medlemmer der han utdypet sitt syn. Arbeidsgiver har framholdt at B ikke har den nødvendige kompetanse for å foreta regnskapsfaglige revisjonsvurderinger, at enkelte av hans vurderinger derfor er blitt feil, og at han mangler faglig grunnlag for sin kritikk mot daglig leder. Etter lagmannsrettens vurdering var Bs kritikk basert på en aktsom og samvittighetsfull vurdering av de faktiske forhold. Uenigheten i møtet 8. april 2009 var av faglig karakter. Bs ytringer i notatet av 9. april 2009 var også av faglig art. Lagmannsretten kan ikke se at ytringene innebar noen risiko for skade for virksomheten eller for arbeidsgiverens interesser. Ytringene ble fremsatt overfor en begrenset krets av personer i en prosess med å utvikle konklusjoner for revisjonsarbeidet. Arbeidsgivers behov for å fremstå med én stemme var ikke så sterk på dette stadium i prosessen, i alle fall ikke overfor referansegruppen, som utgjorde en arbeidsgruppe sammen med kommunerevisjonen. Selv om det kan synes som om diskusjonen var noe opphetet, er det ikke holdepunkter for at Bs ytringer var unødig støtende eller krenkende eller at de på annen måte var utilbørlige. Det er ikke holdepunkter for annet enn at Bs intensjon med kritikken var å forsvare sine revisorfaglige vurderinger av et omtvistet forhold. Til kontrollutvalgenes konferanse 12. og 13. april 2010 hadde D utarbeidet en ny utgave av sin rapport om utvidet selskapskontroll i F. Han hadde endret underkapittelet om lov om offentlige anskaffelser fra å henvise til Bs rapport til å konkludere med at det forelå brudd på grunnleggende krav til offentlige anskaffelser. Konferansen ble avsluttet med et møte mellom kontrollutvalgene 13. april 2009 hvor også D og B deltok. Ifølge D opptrådte B illojalt på møtet ved at han prøvde å så tvil om konklusjonene i Ds rapport. Det er ikke holdepunkter i bevisførselen for en slik påstand. Ingen av vitnene fra kontrollutvalgene hadde noe å utsette på Bs opptreden. Lederen av kontrollutvalget i Sør-Varanger kommune, I, forklarte at B ble utsatt for et verbalt angrep av en av møtedeltakerne, og I ba da om at B fikk svare på angrepet. I følge I opptrådte B rolig og saklig da han svarte på kritikken. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for anklagene om at B opptrådte illojalt overfor sin arbeidsgiver på dette møtet. Det samme gjelder møtet mellom kontrollutvalgene 5. mai 2010 hvor F -rapporten ble behandlet med sikte på å vedta en felles uttalelse til eierkommunene. Bs rolle var kun å være til stede. Ifølge ham selv sa han ikke noe på dette møtet ut over å svare på et spørsmål om en reskontro. Dette støttes av vitneforklaringer idet ingen av vitnene som forklarte seg for lagmannsretten hadde noe å utsette på Bs opptreden under dette møtet. Lagmannsretten forstår det slik at arbeidsgiver ikke anser Bs varslinger av 3. og 4. mai 2009 som illojale, en vurdering lagmannsretten slutter seg til.
3. Utarbeidelse av rapporter som ikke er bestilt

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at B har utarbeidet revisjonsrapporter uten at det på forhånd var kommet bestilling fra kontrollutvalg om slike oppdrag. Ingen av vitnene fra kontrollutvalgene var kjent med at dette skulle ha skjedd. Heller ikke lederen av sekretariatet for kontrollutvalgene var kjent med at dette skulle ha skjedd. Bs arbeid med F rapporten høsten 2009 ble gjennomført etter oppdrag fra D. Lagmannsretten er enig med tingretten i at A IKS ikke kan høres med at B har opptrådt illojalt når han utarbeidet en rapport hans daglige leder påla ham å utarbeide.

1. Ugyldighet og erstatning Lagmannnsretten er etter dette komme til at oppsigelsen av B ikke er saklig begrunnet, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd, og oppsigelsen kjennes ugyldig, jf. arbeidsmiljøloven § 15-12 første ledd. Etter arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd kan arbeidstaker kreve erstatning dersom oppsigelsen er usaklig. Erstatningen fastsettes til det beløp retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig. Bestemmelsen gir anvisning på utmåling ut fra et bredt rimelighetsskjønn. B har ikke hatt økonomisk tap. Tingretten tilkjente erstatning for ikkeøkonomisk tap med 50 000 kroner begrunnet i at oppsigelsen har vært en stor belastning for B. Lagmannsretten er kommet til at erstatningen bør forhøyes til 75 000 kroner og at den avledede anke fører fram. Lagmannsretten har lagt vekt på at B er fratatt oppdragsansvaret for forvaltningsrevisjonen, noe som var et bærende element i hans arbeidsavtale. Under saksforberedelsen for lagmannsretten er han blitt utsatt for ytterligere belastninger ved at han er blitt varslet om oppsigelse på annet grunnlag.
2. Kravet om fratreden Lagmannsretten tar ikke til følge arbeidsgivers krav om at B skal fratre stillingen i medhold av arbeidsmiljøloven § 15-11 nr. 2 andre punktum. Bestemmelsen fastsetter at domstolen etter krav fra arbeidsgiver kan bestemme at arbeidstaker likevel skal fratre dersom domstolen finner det urimelig at arbeidstaker fortsetter i stillingen mens oppsigelsessaken pågår. Lagmannsretten kan ikke se at det er urimelig at B fortsetter i stillingen. Når tingretten har avsagt dom for ugyldighet, gjelder hovedregelen om at arbeidstaker har rett til å fortsette i stillingen inntil rettskraftig avgjørelse. For at domstolen skal avsi kjennelse for fratreden, må det kreves en interesseovervekt for fratreden. Verken hensynet til arbeidsgiver eller til virksomhetens øvrige ansatte tilsier at slik interesseovervekt foreligger.
3. Sakskostnader: B har vunnet saken for lagmannsretten. Han har fått medhold også i den avledede anke. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd har han krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Det foreligger ikke tungtveiende grunner for å fravike hovedregelen. Advokat Mala Fredriksen har inngitt sakskostnadsoppgave på 100 117 kroner, hvorav salær utgjør 85 500 kroner. Utgiftene finnes nødvendige og legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-5. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Begjæringen om fratreden har ikke påført ankemotparten kostnader utover de som følger av hovedsaken. Dommen og kjennelsen er enstemmig. Domsslutning:
4. Anken fra A IKS forkastes.
5. A IKS dømmes til å betale erstatning for ikkeøkonomisk tap med 75.000 -syttifemtusen- kroner til B innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall og til betaling skjer.
6. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A IKS 100.117 -etthundretusenetthundreogsytten- kroner til B innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

Slutning i kjennelse: Kravet om at B fratrer stillingen tas ikke til følge.