Hålogaland lagmannsrett: tolkning av IKT-avtale om brukerbetaling

Saken gjelder pengekrav etter leveranse av IKT-tjenester: Om sakens bakgrunn siteres følgende fra Øst-Finnmark tingretts dom av 26.05.2008: «Finnmark fylkeskommune anskaffet i 2003 et nytt økonomi-, lønns- og personalsystem, Visma Unique. Vadsø kommune hadde allerede i 2001 innført tilsvarende system fra samme leverandør, og fylkeskommunen tok kontakt med Vadsø kommune for å drøfte samarbeidsmuligheter. Etter innledende drøftinger sendte daværende rådmann Svein-Tore Dørmænen et utkast til samarbeidsavtale om IKT-tjenster til fylkeskommunen ved brev av 22.09.2003. Avtalen ble undertegnet av fylkeskommunens IT-sjef Ragnhild Evjen Angell allerede samme dag og i samsvar med utkastet. Fra avtalen siteres:

Ǥ 1 PARTER

Denne avtale gjelder mellom: Vadsø kommune, heretter benevnt som leverandør Og Finnmark Fylkeskommune, heretter benevnt som mottaker.

§ 2 AVTALEN GJELDER

Avtalen gjelder levering av tilgang til de administrative systemer:

• UNIQUE Økonomi
• UNIQUE Økopan
• UNIQUE Kommfakt
• UNIQUE Ansatt
• UNIQUE Felix
• UNIQUE Ehandel
• UNIQUE Fakturabehandling

Systemene har blant annet som formål og effektivisere den enkelte brukerens arbeid og lette tilgangen til data.

§ 3 LEVERANDØRENS FORPLIKTELSER

Tilgang for mottaker Leverandøren skal mot en fast enhetspris per bruker sørge for at mottaker har tilgang til de administrative systemene som nevnt i § 2. Systemene gjøres tilgjengelig fra leverandørens sentrale enhet (server) via tynne klienter. Datastrømmen skjer via fiber (bredband). (...) Sikkerhetskopi Leverandøren skal daglig foreta sikkerhetskopi (back up) av all data mottaker legger inn i systemene. Oppdatering Leverandøren skal sørge for oppdatering av systemene. Eventuelt Leverandøren kan etter nærmere særskilt avtale og til et avtalt vederlag:

1. punche og/eller skrive ut og sende månedlige lønnsavregninger samt årlige lønns- og trekkoppgaver,
2. punche og/eller skrive ut og sende fakturaer.

§ 4 MOTTAKERS FORPLIKTELSER

Mottaker har det faktiske og økonomiske ansvaret for at de til enhver tid nødvendige lisenser er tilstede. Dette gjelder blant annet lisenser for:

• Adgang til operativsystemer (CAL)
• Adgang til terminalserver (TSCAL)
• Microsoft (word, excel etc.)
• Tynne klienter (CITRIX
• Adgang til databaser (SQL)

Mottaker har videre det faktiske og økonomisk ansvaret for; installasjon av applikasjonen «tynne klienter» (citrix agent) til sine brukere, betaling av leie for de administrative systemene nevnt i !§ 2, samt opplæring av eget personell.

§ 5 PRIS/FAKTURERING

Mottaker skal betale en fast pris på kr 5 000/mnd for leie og drift av databasen. Det skal videre betales en fast pris på kr 600/mnd pr bruker. Antall brukere bestemmes ut fra de til enhver tid registrerte brukere i systemet. Det foretas avregning mellom partene fire ganger i året med forfall den 30. mars, 30. juni, 30. september og 30. desember.

§ 6 SUPPORT

Tjenesten som faller utenfor leverandørens forpliktelser vil faktureres for en timespris på kr 600. Det faktureres en halvtime for hver påbegynte halvtime. Etter klokken 1700 beregnes 50 % tillegg. Etter klokken 2100 beregnes 100% tillegg. Mellom klokken 2400 og 0700 beregnes et tillegg på 200%. Omtalte support gies alle virkedager.

§ 7 VARIGHET/OPPSIGELSE

Avtalen gjelder for en periode på 3 år fra denne avtales underskrift. Avtalen kan etter at avtaletiden etter første ledd er utløpt sies opp av hver av partene med 8 mnd skriftlig varsel. Fristen starter å løpe fra utløpet av den første dag i måneden etter at oppsigelse er mottatt. (...)» Høsten 2003 var testperiode for det nye systemet, som skulle være i normal drift fra 1. januar 2004. Vadsø kommune sendte 4. februar 2004 første faktura i henhold til avtalen, for perioden oktoberdesember 2003. Denne fakturaen var basert på at det var 98 brukere av systemet, noe fylkeskommunens IT-sjef straks reagerte på fordi hun mente tallet var for høyt. Etter nærmere gjennomgang av antallet brukere, ble fylkeskommunens og kommunens IT-sjefer enige om at det korrekte antallet brukere var 52. I neste faktura som ble sendt 19. april 2004, kom for mye innbetalt til fradrag. Denne fakturaen la til grunn et brukerantall på 146. Fakturaen ble betalt uten anmerkninger. Neste faktura ble sendt fra kommunen 23. september 2004 og gjaldt perioden apriljuni 2004. Her var antallet brukere oppført med 164.

Neste faktura ble sendt 19. oktober 2004 og gjaldt 3. kvartal 2004. Her var antallet brukere satt til 175. 3. november 2005 sendte kommunen faktura for siste kvartal 2004 med et brukerantall på 166, 167 og 169 for de tre siste månedene. Samme dato ble det også sendt faktura for de tre siste kvartal for 2005. Antallet brukere for 2005 varierte fra 169 til 260. Fakturaene for 2004 ble betalt fullt ut. For 2005 betalte fylkeskommunen kr 550 000, men det fakturerte beløp var kr 1.918.644. For 2006 utgjorde fakturabeløpet kr 1.923.000, mens fylkeskommunen betalte kr 720.000. For 2007 betalte fylkeskommunen kr 354.000 av fakturert beløp på til sammen kr 1.599.600. Partene har ulik oppfatning om hva som ligger i avtalens § 5, der det bestemmes at det skal betales en fast pris på kr 600 pr. mnd pr. bruker og at antall brukere bestemmes ut fra de enhver tid registrerte brukere i systemet. (.........) Det ble holdt et møte mellom fylkeskommunen og kommunen 22. november 2004. På møtet deltok IT- sjef Ragnhild Evjen Angell, fylkeskommunens advokat Bjørn Tore Steffensen, daværende rådmann

Svein-Tore Dørmænen og kommunens IT-sjef Eirik Andreassen. Ragnhild Evjen Angell skrev referat fra møtet og fra dette siteres: «Bakgrunnen for møtet er et notat sendt Vadsø kommune hvor Finnmark fylkeskommune bestrider avtalens punkt om definisjon av brukere som fakturagrunnlag. Denne definisjonen omfattet i utgangspunktet ikke web brukere og har dermed ført til at Finnmark fylkeskommune nå faktureres en uforholdsmessig høy pris for tjenesten levert av Vadsø kommune. Finnmark fylkeskommune har i tillegg tatt opp avtalens utforming med ønske om at avtalen utformes som samarbeidsavtale slik at den ikke kommer i konflikt med regelverk. Finnmark fylkeskommune ønsker derfor en reforhandling av avtalen. Følgende ble besluttet i møtet:

1. Vadsø kommune kommer med et forslag til ny avtale med følgende revidering: a. Definisjon av brukere omformuleres slik at brukere defineres som de med full tilgang til systemene definert i gjeldende avtale. Disse brukerne faktureres i henhold til dagens avtale. Web brukere med kun behov for web tilgang til reiseregning, økonomirapport og elektronisk fakturering faktureres ikke pr. bruker. b. Drift av web løsning tas inn som et eget punkt. c. Avtalen formuleres som en samarbeidsavtale fortrinnsvis i henhold til regelverk for et IKS.
2. Ragnhild og Eirik kommer til enighet om fakturagrunnlag – antall brukere – gjeldende fra mai 2004 og fram til ny avtale er på plass.

(...)» Referatet er skrevet samme dato som møtet ble holdt. 25. november 2004 skrev IT-sjef Evjen Angell følgende til IT-sjef Andreassen: « Avtale Unique Vadsø kommune – definisjon brukere: Etter møtet den 22. november mellom Vadsø kommune og Finnmark fylkeskommune ble det enighet om at avtalens definisjon av brukere ikke har vært klar nok i utgangspunktet. I møtet med Vadsø kommune ble det enighet om at Ragnhild og Eirik skulle komme til enighet om korrekt beregning av antall brukere som skulle inngå i fakturagrunnlag. Finnmark fylkeskommune har foretatt en gjennomgang av fakturering pr. bruker for bruk av UNIQUE i henhold til avtalen med Vadsø kommune. Vadsø kommune har fakturert Finnmark fylkeskommune hittil i 2004 for kr 873.689.-. (...) I dette beløpet er refusjon kr 82.800,- for mye beregnet i 2003 trukket fra. Totalbeløpet reelt er altså 956.489.- hittil i år. Dette er ikke en reell kostnad for drift av et IT-system. Det er foretatt en gjennomgang av «aktive» brukere i Unique. Se vedlagt oversikt. I henhold til vår oversikt har Vadsø kommune beregnet alle brukere inkludert både testbrukere, kursbrukere og administratorkonto.

Finnmark fylkeskommune bestrider altså definisjonen av brukere og hevder at riktig antall «aktive» brukere er 66 stk (eksklusive web brukere og «fiktive» kontoer som kurs- adm- og testbrukere). Med bakgrunn i dette ber vi om en refusjon på kr 516.000.-. Beregningen fremkommer av tabell under og baseres kun på endring i definisjon av antall brukere. Til 66 stk fra og med januar 2004. (...) Fra og med nå beregnes antall brukere kun utfra de med aktiv tilgang til Unique, altså ikke web brukere / spørring. Finnmark fylkeskommune må derfor lage et bestillingsskjema hvor det skilles mellom kontoer som kun skal ha tilgang til Web delen, og de som skal være aktive brukere i hovedmodulene i Unique. Det kan fra Vadsø kommunes side sperres for tilgang til Unique via ica for å skille mellom brukere med aktiv konto og brukere med kun web tilgang. Finnmark fylkeskommune ber om at denne definisjonen av brukere opprettholdes fram til ny revidert avtale er kommet på plass. Vi håper fortsatt på et godt samarbeid med Vadsø kommune.»

8. mars 2005 skrev daværende fylkesrådmann Wenche Pedersen et brev til Vadsø kommune ved rådmannen og purret på forslag til ny avtale. Fra brevet siteres: «(...) I møtet den 22. november ble partene enige om at Vadsø kommune skulle lage forslag til en ny avtale. Etter gjentatte henvendelser til IT-sjef i Vadsø kommune har vi fortsatt ikke mottatt noe nytt avtaleutkast. Fakturering i henhold til gammel avtale har fortsatt ut året 2004, selv om vi i møtet ble enige om at web brukere ikke lenger skulle faktureres for ny avtale var på plass. Oversikt over aktive brukere som skulle danne grunnlag for fakturering ble sendt Vadsø kommune ved IT-sjefen allerede i november 2004. Vi har heller ikke mottatt refusjon i henhold til avtalt brukergrunnlag i møtet – se referatets pkt.

2. (...) « 20. april 2005 sendte rådmann Svein-Tore Dørmænen en epost til fylkesrådmannen. Fra denne siteres: «(...) Beklager at jeg ikke klarte å levere til fredag slik jeg lovet. Her kommer imidlertid vårt utkast/forslag til en ny avtale.

Denne skiller ikke mellom superbrukere og andre brukere, slik det fremgikk av foreliggende avtale. Jeg har skjønt at det foreligger en del «uenighet og uklarheter» mellom det tekniske personalet i FFK og vår kommune. Grunnene til dette kan nok være mange. Imidlertid tror jeg utgangspunktet for samarbeidet har vært litt forskjellig mht hva arbeidet skulle bestå i. Derfor ble det og i 1. avtaleutkast delt i superbrukere og ordinære brukere. Superbruker ble på dette tidspunkt stipulert til om lag 30 stk fra FFKs side, og på bakgrunn av dette syntes vel prisen akseptabel. I ettertid har Deres behov visst seg å være atskillig større, og det har resultert i ønske om brukere i langt større antall, som aktivt er inne å foreta endringer i database etc. (Det som legges i betegnelsen superbrukere). Som følge av dette har og kostnadene for dere trolig blitt relativ mye høyere en forventet.

Vår intensjon er ikke å tjene penger på dette, men å kunne vise til et konkret samarbeid innenfor fagfeltet. Samtidig bør vi som et minimum får dekt de kostnader vi har på dette samarbeidet. Likeså bør det være en målsetting at dere som bruker av Visma Unique føler at dere har et kompetent og stabilt støtteledd i nærheten.

Vi har konferert vår avtale med Unique sentralt, og våre priser er basert på veiledning fra disse, ift hva de mener dette arbeidet bør koste. Imidlertid har vi lagt oss på en pris som er vesentlig under deres tilrådninger.

Samtidig skjønner jeg det slik at dere synes dette blir dyrt ift hva som var deres tanker når dere skiftet system. Det kan nok tenkes at deres system i dag samlet koster mer en hva IBMs løsning gjorde, imidlertid mener jeg dette er irrelevant, idet produktene fra IBM og Unique ikke kan sammenliknes. (...)» I § 5 i forslaget til ny avtale var det fastsatt en pris på kr 60.000 pr. mnd. for et ubegrenset antall brukere i fylkeskommunen.

Det ble ikke inngått noen avtale i henhold til dette forslaget. 16. november 2005 sendte Ragnhild Evjen Angell en epost til Eirik Andreassen der det het:

«Vi har nå mottatt en stor regning fra Vadsø kommune basert på den opprinnelige avtalen. Som vi har vært enige om skulle prisingen nå være fast, men slik du og jeg avtalte har vi nok ikke fått tillegget til avtalen om pris på plass.

Jeg har nå sjekket ut at det opprinnelige brevet av 22. april 2005 dessverre heller ikke ble sendt til dere. Se vedlegg «svarbrev». Jeg har informert fylkesrådmannen om dette.

FFK har derfor utarbeidet et nytt brev den 10. oktober som skulle sendes, men dessverre har jeg heller ikke fått ekspedert det. Jeg har fått fylkesrådmannens underskrift i dag, og brevet er gått i posten. Jeg har forsøkt å nå deg på telefonen mange ganger i høst for å få en avklaring på dette, men det har ikke lyktes;-)

Vi bør kanskje avtale et møte når før jul slik at vi får ta opp smått og stort. Kan du komme med forslag til dato? Jeg regner med at det vil være uproblematisk å få rettet opp i fakturerte beløp for 2005?» De to ikke avsendte brevene fulgte som vedlegg til eposten. I det ikke avsendte brevet av 26. april 2005 (i eposten er datoen feilaktig angitt til 22. april), het det i konklusjonen: «Finnmark fylkeskommune og Vadsø kommune har ikke blitt enig om inngåelse av interkommunalt samarbeid vedrørende drifting av itløsninger. Finnmark fylkeskommune vil derfor foreslå at det lages en endrings protokoll i forhold til den opprinnelige avtalen mellom fylkeskommunen og Vadsø kommune av 22. september 2003 hvor det er enighet om at Finnmark fylkeskommune skal betale på 60.000 kr per måned i heleavtaleperioden: 220903 – 220906.

Vadsø kommune sender en tilleggprotokoll til avtalen som regulerer prisforhold til Finnmark fylkeskommune for undertegnelse samt tilbakefører det Finnmark fylkeskommune har betalt for mye.» I brevet av 10. oktober 2005, som heller ikke var sendt til kommunen, heter det at fylkeskommunen aksepterte en fast pris på kr 60.000 per måned, men ikke endringer i avtaleperioden i henhold til den første avtalen. 14. juli 2006 sendte Ragnhild Evjen Angell en epost til Eirik Andreassen med følgende ordlyd: «Jeg ber om et møte igjen vedrørende Unique. Vi har mottatt inkassovarsel på faktura for 2005 på 1,6 mill! NÅ MÅ VI FÅ ORDEN PÅ DETTE! I henhold til avtalen vi gjorde skal vi altså betale 720.000,- pr år inkludert mva, med tilbakevirkende kraft. Vi har imidlertid aldri mottatt svar på vårt brev av 10. oktober 2005. Betalingen for 2005 ble derfor holdt tilbake slik at dere kunne foreta en korrekt avregning. Jeg har nå overført 550.000,- som betaling for 2005. Økonomisjefen har sendt melding til økonomikontoret hos dere å bedt om at det blir foretatt en korrekt avregning i henhold til avtale.

Som det framgår av notat etter møtet i november 2004 så hadde vi inntil da allerede betalt 873.000.- i 2004. Så her må det foretas en avregning. Kan vi ta et møte nå på mandag eller tirsdag før jeg tar ferie?» 13. oktober 2006 sendte ass. fylkesrådmann Bernt Øyvind Bersvendsen et brev til Vadsø kommune og sa opp avtalen. Dette var begrunnet som følger: «(...) Fra Finnmark fylkeskommunes side har det en rekke ganger blitt tatt opp forhold knyttet til samarbeidet som av oss oppfattes som kritikkverdig. Dette gjelder både forhold knyttet til samarbeidet som av oss oppfattes som kritikkverdig. Dette gjelder både forhold knyttet til innhold, fakturering, og ikke minsk vanskelige samarbeidsforhold. Slik Finnmark fylkeskommune ser det har ikke forhold som en har kommet til enighet om i møter og samtaler blitt fulgt opp, og i mange tilfeller så er ikke henvendelser blitt besvart. Vi har for eksempel fortsatt ikke mottatt skriftlig svar på vårt brev av 10.10.2005. Dette er selvsagt uholdbart og gjør et samarbeid svært vanskelig.

Når man i tillegg opplever at Vadsø kommune ønsker å legge opp til et kostnadsnivå fram til 31.12.2005 som langt overstiger det som var forutsetningen ved avtaleinngåelsen, ser en fra Finnmark fylkeskommunes side det ikke hensiktsmessig å fortsette samarbeidet. Det må også påpekes at forutsetningene om at dette skulle være en samarbeidsavtale ikke lenger synes å være tilstede, og da må Finnmark fylkeskommune enten gjøre disse oppgavene i egenregi eller kjøpe tjenestene iht. prosedyrer for offentlige anskaffelser.» 24. november 2006 sendte fylkesrådmann Tom Mikalsen følgende brev til Vadsø kommune: «Vedr. avtale om samarbeid om drift av Unique økonomisystem Det vises til vår oppsigelse av avtalen datert 13. oktober.

Finnmark fylkeskommune har mottatt faktura stor kr 1.923.000,-, for leie og drift av databasen i perioden 01.10.05 til 30.09.06. Fra Finnmark fylkeskommunes side velger en å tro at utsendelsen av fakturaen skyldes en feil. Fra vår side er det derfor betalt inn kr 720.000,- som vi har lagt til grunn som den avtale prisen for nevnte periode. For øvrig registrerer vi at vår henvendelse i oppsigelsen av avtalen ikke er besvart. Det antas at det er i alles interesse at utfasingen av avtalen skjer på en ryddig måte. På bakgrunn av dette foreslås det nok en gang at det avholdes et møte hvor forholdene knyttet til avslutningen av avtalen diskuteres nærmere. Fra vår side foreslås det at et slikt møte kan finne sted torsdag 7. desember kl. 1200 på fylkeshuset. (...)» I brev av 08.12.2006 fra Vadsø kommunes prosessfullmektig, hevet kommunen avtalen med virkning fra 08.01.2007 under henvisning til at det forelå vesentlig betalingsmislighold. Partene ble imidlertid senere enige om en avslutning av avtaleforholdet som innebar av avtalen løp frem til 01.07.2007.

Det økonomiske oppgjøret ble partene ikke enige om, og Vadsø kommune reiste søksmål mot Finnmark fylkeskommune ved stevning av 18.12.2007, hvor det ble nedlagt påstand om betaling av et beløp på 3 979 079 kroner. Fylkeskommunen tok til motmæle i tilsvar, og Øst-Finnmark tingrett avsa dom i saken 26.05.2008 med slik slutning:

1. Finnmark fylkeskommune frifinnes.
2. Vadsø kommune dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Finnmark fylkeskommune med 100 000 kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Vadsø kommune anket dommen 23.06.2007, og Finnmark fylkeskommune tok til motmæle i anketilsvar. Ankeforhandlingen var i utgangspunktet berammet til 20. – 21.11.2008, men måtte utsettes, og ble i stedet avholdt 12. og 13.02.2009 i Tromsø. Som partsrepresentanter møtte rådmann i Vadsø kommune Jens Roald Betsi og IT-sjef i Finnmark fylkeskommune Ragnhild Evjen Angell, som begge avga forklaring. Det ble i tillegg hørt fire vitner, og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Vadsø kommune har i korthet anført: Dersom partene ved inngåelsen av avtalen har en felles forståelse av innholdet i den, skal denne felles forståelsen legges til grunn. Hvis det ikke er noen slik felles forståelse, må avtalen tolkes. Tolkningen skal baseres på en helhetsvurdering av de ulike tolkningsmomentene. Det anføres at partene hadde en felles forståelse om at samtlige av fylkeskommunens brukere skal tas i betraktning i fastsettelsen av vederlaget, enten de er tilknyttet datasystemene på den ene eller andre måten.

Fra fylkeskommunen ble det blant annet sagt at det dreide seg om minimum 90 brukere, og at det ble en del flere, er ikke i strid med dette. Fylkeskommunen hadde et bevisst forhold til mekanismen for beregning av vederlaget ved at det jevnlig ble gitt beskjed til kommunen om brukere som skulle slettes. Det er enighet om at Vadsø kommune skulle drifte alle programmene som fylkeskommunen kjøpte fra Visma Unique. Det virker som fylkeskommunen er enig i at samtlige brukere som er tilknyttet disse programmene via såkalt tynn klient, skal tas i betraktning i fastsettelsen av vederlaget. Tilknytning via tynn klient betyr lokal presentasjon av sentralt plasserte data, og dette er situasjonen også når man er tilknyttet datasystemene via en webleser. Hvis fylkeskommunen var av den oppfatning at de som hadde tilgang til webmodulene via en webleser, ikke skulle tas i betraktning ved fastsettelsen av vederlaget, burde det vært avklart i avtalen. Når det gjelder etterfølgende forhold, så har begge parter forholdt seg til Vadsø kommunes forståelse av avtalen.

For 2. kvartal 2004 fakturerte lederen for det aktuelle dataprosjektet i fylkeskommunen en regning på 204 000 kroner basert på 146 brukere. Også fakturaene for 3. og 4. kvartal i 2004 ble gjort opp med riktige beløp. Også dersom lagmannsretten kommer til at fylkeskommunen forsto eller burde forstått hvordan Vadsø kommune ved avtaleinngåelsen oppfattet avtalen, skal Vadsø kommunes avtaleforståelse legges til grunn. Under enhver omstendighet vil en tolkning av avtalen lede frem til den forståelsen av avtalen som Vadsø kommune har lagt til grunn, jf. avtalens § 5, § 3 og § 2. Datasystemet består av samtlige av de programvarer, applikasjoner og moduler som fylkeskommunen kjøpte, og Vadsø kommune hadde ansvaret for å følge opp hele dette systemet. Man er en bruker av dette systemet selv om man har tilgang til det via en webleser, og det ikke noe grunnlag i avtalen for å skille mellom ulike kategorier brukere. Dersom enkelte brukere av datasystemet skulle holdes utenfor beregningen av kommunens vederlag, var det fylkeskommunen som var

nærmest til å presisere dette i avtalen. Videre kan det ikke være riktig at de brukerne som har tilgang til datasystemet via en webleser skal være fritatt for betaling. Når det gjelder styrkeforholdet mellom partene, så er begge parter profesjonelle og med egne IT-avdelinger. Hvis noen av dem skal kunne sies å ha et overtak, vil det være fylkeskommunen. Til motpartens anførsel om at kommunens forståelse av avtalen innebærer et mulig vederlag på 7 – 8 millioner kroner, bemerkes at dette aldri var en realitet, og man i en slik situasjon ville se på avtalen på nytt, noe kommunen for øvrig gjorde ved å tilby en fastpris på 720 000 kroner. Prisutviklingen innenfor databransjen var for øvrig slik at alt ble mer brukervennlig og rimeligere i perioden fra 2003 til 2007, slik at senere priser i begrenset grad kaster lys over hva som var rimelig i 2003. Hva som var en rimelig pris, må dessuten ses i sammenheng med Vadsø kommunes investeringer i blant annet fiberkabler, som beløp seg opp til omkring 1 million kroner. Dessuten ble det opprettet en ny stilling i forbindelse med driftingen av fylkeskommunens datasystem.

Det må også tas i betraktning at dersom kommunen ikke klarte å oppfylle sine forpliktelser i forhold til fylkeskommunen, risikerte kommunen i verste fall erstatningskrav i millionklassen, og Vadsø kommune hadde ikke noen forsikringsordning som dekket dette. Det var for øvrig fylkeskommunen som i praksis styrte hvor mange brukere det skulle betales for, siden det var fylkeskommunen som meldte inn og slettet brukere. Når det gjelder fylkeskommunens brev av 25.11.2004 som er påberopt av motparten i denne forbindelse, så står det ikke noe der om sletting av brukere. Den tidligere rådmannens epost til fylkeskommunen av 20.04.2005 kan ikke være avgjørende for saken. At tallet 30 nevnes, tyder på at han refererte til det første avtaleutkastet. Stilen i eposten er litt politisk betont, og preget av at det er viktig for kommunen å unngå å komme i konflikt med fylkeskommunen, siden en slik konflikt kan medføre at millioninvesteringer blir lite verdt. Hensynet til rimelighet og rettferdighet tilsier heller ikke at fylkeskommunens forståelse av avtalen legges til grunn.

I og med at fylkeskommunen ikke ville godta kommunens tilbud om fast pris på 720 000 kroner, er det rimelig at fylkeskommunen må ta på seg det ansvaret som følger av avtalen. Revisjon av avtalen i henhold til avtaleloven § 36 kan ikke være aktuelt i dette tilfellet. Det dreier seg om jevnbyrdige og profesjonelle parter, og uten at Vadsø kommune på noen måte er i monopolstilling. I slike tilfeller er terskelen for revisjon av avtalen svært høy. Det vises for øvrig til mange av de samme momentene som er gjennomgått i relasjon til avtaletolkningen. Vadsø kommune nedla slik påstand:

1. Finnmark fylkeskommune dømmes til å betale Vadsø kommune kr 3 979 079 med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven fra 1. januar 2008 og til betaling skjer.
2. Finnmark fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall og til betaling skjer.

Finnmark fylkeskommune har i korthet anført: Avtalen må forstås slik at det var antall brukere med tilgang til grunnsystemene nevnt i avtalens § 2, som skulle ha betydning for beregningen av vederlaget, jf. avtalens § 3 og § 5. Det står ikke noe om webprogrammene i avtalens § 2, og brukere som bare hadde tilgang til disse, var ikke ment å ha betydning for betalingen. De brukerne som skulle benytte grunnsystemene, var knyttet til disse via citrix, mens de brukerne som bare benyttet webmodulene, hadde en annen tilknytning. At det er vanlig i kontrakter å skille mellom disse to brukerkategoriene, bekreftes av vitner fra andre kommuner som benyttet de samme programmene til Visma Unique som denne saken gjelder. Vadsø kommune utvidet således fakturagrunnlaget i forhold til det som var avtalt. Kommunens IT-sjef Eirik Andreassen forklarte at man omkring avtaleinngåelsen ikke hadde fokus på om det senere ville komme til brukere som bare benyttet webmodulene og hvor mange dette kunne være, og det tyder ikke på at antallet slike brukere skulle danne grunnlag for beregningen av vederlaget.

Det er klart at fylkeskommunen ved avtaleinngåelsen ikke var av den oppfatning brukere som bare hadde tilgang til webmodulene, skulle ha betydning for kommunens vederlag. Fylkeskommunen planla jo at alle ansatte etter relativt kort tid skulle kunne benytte webmodulene til blant annet å fylle ut reiseregninger. Dersom også antallet slike brukere skulle hatt betydning for vederlaget, ville den årlige kostnaden blitt på mellom 7 og 8 millioner kroner, og det er på det rene at fylkeskommunen ikke regnet med å måtte betale et beløp i den størrelsesorden. Dette bekreftes blant

annet av vitneforklaringen til kommunens IT-sjef om at fylkeskommunen hadde opplyst at man regnet med et antall brukere på omkring 90. E-posten fra den tidligere rådmannen i Vadsø kommune av 20.04.2005 støtter i realiteten fylkeskommunens oppfatning av avtalen. Den størrelsen på vederlaget som ville følge av Vadsø kommunes forståelse av avtalen, er i seg selv et moment for at kommunens tolkning ikke kan være riktig. Hva som vil være et rimelig vederlag, illustreres av at fylkeskommunen forut for avtalen med Vadsø kommune fikk et tilbud om fast pris på ca. 400 000 – 450 000 kroner pr. år for å få gjort et tilsvarende arbeid. Videre er fylkeskommunens kostnader ved det aktuelle arbeidet i dag betydelig lavere enn det Vadsø kommune krever. Også de tre vitneforklaringene fra ansatte i to kommuner og en fylkeskommune med tilsvarende dataløsninger som i foreliggende sak, bekrefter at den prisen som ville følge av Vadsø kommunes tolkning av avtalen, er klart urimelig. Et tilleggsmoment er at avtalen som nevnt i den tidligere rådmannens epost av 20.04.2005 var en samarbeidsavtale, hvor det ikke var meningen at kommunen skulle tjene penger.

Til tross for oppfordringer til det, har kommunen aldri dokumentert de kostnadene de angivelig har hatt som følge av avtalen med fylkeskommunen. Det er ikke riktig at avtalen innebar at Vadsø kommune tok på seg risiko for erstatning i millionklassen ved mangelfull oppfyllelse. Det var for øvrig Vadsø kommune som utformet avtalen, og som hadde fordelen av å kjenne til de aktuelle datasystemene fra før. Kommunen er derfor nærmere enn fylkeskommunen til å bære risikoen for eventuelle uklarheter i avtalen. Alle forhold tatt i betraktning har fylkeskommunen reagert tilstrekkelig raskt på feilene i Vadsø kommunes fakturering. Fylkeskommunens reaksjon må blant annet ses i forhold til at faktureringen etter hvert ble sjeldnere enn det som fulgte av avtalen. Vadsø kommune har på sin side ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp fylkeskommunens påpekning av at det ble fakturert for et feilaktig antall brukere, jf. blant annet den mangelfulle oppfølgningen av fylkeskommunens brev av 25.11.2004.

Ut fra fylkeskommunens forståelse av kontrakten har fylkeskommunen i den aktuelle perioden betalt ca. 400 000 kroner for mye i vederlag til Vadsø kommune, og fylkeskommunen må således frifinnes. Subsidiært anføres at dersom Vadsø kommune skulle få medhold i sin avtaletolkning, må avtalen revideres i henhold til avtaleloven § 36. Dette fordi vederlaget i så fall ville bli åpenbart urimelig. Finnmark fylkeskommune nedla slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Vadsø kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten vurderer saken slik: I avtalen mellom partene er kommunens vederlag blant annet bestemt av antall brukere, og hovedproblemstillingen i saken er hvilke typer brukere som skulle tas i betraktning i denne forbindelse. Vadsø kommune anfører at samtlige brukere av de dataprogrammene som Finnmark fylkeskommune hadde kjøpt av Visma Unique (og som skulle driftes av Vadsø kommune) skulle tas i betraktning ved beregningen av vederlaget. Finnmark fylkeskommune mener at brukere som bare var knyttet opp mot de såkalte webmodulene via webleser, skulle holdes utenfor. De som bare hadde tilgang til webmodulene, ville kunne utnytte datasystemene til innhenting av informasjon, utfylling av reiseregninger og anvisning av fakturaer, men hadde ikke de samme tilgangsrettighetene som brukerne som var pålogget via terminalserveren plassert hos Vadsø kommune. Dersom det kan påvises at partene ved avtaleinngåelsen hadde en felles oppfatning om hvordan avtalen skal forståes, så skal denne forståelsen legges til grunn, jf. blant annet Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet, 1998, s 141.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke påvist at partene har hatt en felles oppfatning om den delen av avtalen som nå er omtvistet mellom dem. Avgjørende blir derfor hva som er den naturlige forståelsen av avtalen, eller med andre ord hva som kan sies å være partenes berettigede forventninger, jf. blant annet Geir Woxholt, Avtalerett, 6. utg., s. 404. Utgangspunktet for denne vurderingen vil være avtalens ordlyd, men også andre omstendigheter som er egnet til å kaste lys over partenes berettigede forventninger, må tas i betraktning. Lagmannsretten har i likhet med tingretten kommet til at avtalen skal tolkes slik som fylkeskommunen anfører.

Avtalens ordlyd, som er referert innledningsvis i dommen, gir ikke et klart svar på det omtvistede spørsmålet. En viss støtte for fylkeskommunens syn kan imidlertid utledes av at avtalens § 3 refererer til brukere av de administrative systemene nevnt i avtalens § 2, og at brukerne skal få tilgang til disse systemene fra kommunens sentrale enhet (server) via tynne klienter. Når det gjelder hva som menes med «tynne klienter», er dette i avtalens § 4 brukt synonymt med de som har tilknytning via citrix agent, og slik lagmannsretten har forstått det, har de som bare har tilgang til webmodulene sin tilknytning via en webleser, og ikke via tynnklientserveren plassert i Vadsø kommune. På den annen side er det riktig som påpekt av Vadsø kommune at det var interaksjon mellom webmodulene og de administrative systemene nevnt i avtalens § 2, slik at også brukerne av webmodulene nyttiggjorde seg disse systemene. Andre momenter enn avtalens ordlyd kaster lys over hva partene tenkte om hvilke brukere som skulle danne grunnlag for beregningen av kommunens vederlag.

Forut for avtaleinngåelsen planla fylkeskommunen at samtlige ansatte etter relativt kort tid skulle få tilgang til webmodulene for blant annet å fylle ut reiseregninger. Det kan her blant annet vises til fylkeskommunens prosjektbeskrivelse presentert i et internt møte i august 2003, hvor det settes som mål at Unique Reiseregning skal være i drift for hele organisasjonen fra og med 01.04.2004. Det er opplyst at det er ca. 1 100 ansatte i fylkeskommunen, og et vederlag på 600 kroner for hver av disse, ville bli et så stort beløp, at det er på det rene at fylkeskommunen ikke oppfattet avtalen slik at også brukere som bare hadde tilgang til webmodulene, skulle ha betydning for beregningen av vederlaget. Etter bevisføringen er det noe uklart hva representantene for kommunen ved avtaleinngåelsen hadde av kunnskap om fylkeskommunens planer om at alle ansatte skulle ha tilgang til webmodulene.

Kommunens IT- sjef Eirik Andreassen forklarte at han så den aktuelle prosjektbeskrivelsen først i forbindelse med behandlingen av saken for tingretten, og at han ved avtaleinngåelsen ikke gjorde seg noen særlige tanker om brukere som bare skulle ha tilgang til webmodulene, og hvilket antall det kunne dreie seg om. Andreassen forklarte imidlertid at han kjente godt til Visma Unique programmene da avtalen ble inngått, og lagmannsretten legger således til grunn at Vadsø kommune var kjent med bruksområdet også for webmodulene. Lagmannsretten bemerker at fylkeskommunens planer på dette området var så nært forestående, og av slik betydning for fylkeskommunens utnyttelse av dataprogrammene, at det mest nærliggende er at planene på en eller annen måte ble kommunisert til representanter for kommunen i den prosessen som gikk forut for avtaleinngåelsen. Dette er imidlertid ikke avgjørende for saken.

Enten Vadsø kommune var kjent med de aktuelle fremtidsplanene, eller ikke var det, har fylkeskommunen støtte for sin avtaletolkning i det som forut for avtaleinngåelsen ble uttalte til kommunen om det forventede antallet brukere som skulle danne grunnlaget for vederlaget. Fylkeskommunens IT-sjef Ragnhild Evjen Angell har forklart at hun innhentet informasjon internt som tydet på at 60 – 90 brukere ville ha behov for pålogging av datasystemene via terminalserveren, og at hun på telefon orienterte kommunens IT-sjef om dette antallet forventede brukere. Kommunens IT-sjef Eirik Andreassen har forklart at han av fylkeskommunens prosjektleder Frank Mathisen fikk opplyst at det dreide seg om minimum 90 brukere. I en situasjon hvor det legges til grunn at Vadsø kommune var kjent med planene om at alle ansatte etter hvert skulle få tilgang til webmodulene, samtidig som kommunen fikk slike opplysninger om det forventede antallet brukere som ovenfor nevnt, er det vanskelig å se at kommunen kan ha en berettiget forventning om at også brukere som bare hadde tilgang til webmodulene, skulle tas i betraktning i beregningen av vederlaget.

Men heller ikke i en situasjon hvor kommunen var mer eller mindre ukjent med planene om at det i tillegg til brukere med tilgang til datasystemene via terminalserveren, ville være brukere som bare hadde tilgang til webmodulene, kan kommunen sies å ha en berettiget forventning om at også sistnevnte brukere skal danne grunnlag for beregningen av vederlaget. Det er opplyst at den omtvistede avtalen ble utformet av tidligere rådmann i Vadsø kommune, Svein Tore Dørmænen, i samarbeid med kommunens advokat. Dørmænen var ikke påberopt som vitne i saken, men hans epost av 20.04.2005 til fylkesrådmannen (referert ovenfor) kaster lys over hans oppfatning av avtalen. I denne eposten uttalte den tidligere rådmannen indirekte at foreliggende avtale skiller mellom ulike brukergrupper (av ham omtalt som superbrukere og andre brukere). Dette kan tyde på at han hadde den samme forståelsen av avtalen som fylkeskommunen.

Uten at det er nødvendig for å begrunne resultatet, tilføyer lagmannsretten at også det som har fremkommet under ankeforhandlingen om hva som er vanlig vederlag for den type tjenester som Vadsø kommune påtok seg i avtalen, støtter opp om fylkeskommunens avtaletolkning. Det samme gjør Vadsø kommunes tilbud om ny revidert avtale med fastpris på 720 000 kroner pr. år.

Vadsø kommune kan etter lagmannsrettens vurdering heller ikke nå frem med anførselen om at fylkeskommunens etterfølgende adferd viser at kommunens avtaleforståelse ble akseptert. Den første fakturaen sendte Vadsø kommune 04.02.2004, og antallet brukere tatt med i den fakturaen ble korrigert av fylkeskommunen. Den tredje og fjerde fakturaen betalte fylkeskommunen henholdsvis 09.12. og 20.12.2004. Forut for betalingen av disse fakturaene hadde fylkeskommunen gitt Vadsø kommune klar beskjed om sin forståelse av det omtvistede punktet i avtalen, jf. referatet fra møtet 22.11.2004 og fylkeskommunens brev av 25.11.2004, som begge er gjengitt ovenfor, samt et notat fra fylkeskommunen til Vadsø kommune av 02.10.2004. At fylkeskommunen 26.06.2004 betalte den andre fakturaen kommunen sendte, noe fylkeskommunen anfører skyldtes en feil, kan etter dette ikke være avgjørende.

På bakgrunn av at fylkeskommunen således høsten 2004 ga uttrykkelig beskjed om sin oppfatning om hva som var avtalt med hensyn til hvilke brukere som skulle danne grunnlag for beregningen av kommunes vederlag, kan det heller ikke være avgjørende hvilke brukere som kommunen har gitt brukernavn og passord. Fylkeskommunen har i avtaleperioden betalt til sammen 2 721 025 kroner til Vadsø kommune. Ut fra fylkeskommunens forståelse av avtalen, har fylkeskommunen laget en oppstilling som viser at det samlede vederlaget for hele avtaleperioden skulle vært 2 309 837 kroner. Lagmannsretten har altså gitt fylkeskommunen medhold i den forståelsen av avtalen som denne oppstillingen baseres på, og Vadsø kommune har ikke hatt konkrete innvendinger mot denne oppstillingen utover at kommunen har oppfattet avtalen på en annen måte. På denne bakgrunn blir lagmannsrettens konklusjon at den aktuelle avtalen ikke gir Vadsø kommune grunnlag for ytterligere krav mot Finnmark fylkeskommune, og resultatet blir at anken forkastes.

Finnmark fylkeskommune har således vunnet saken, og har dermed etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Vadsø kommune for erstatningsansvaret, og unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd kommer således ikke til anvendelse. Fylkeskommunen får refundert merverdiavgift, og merverdiavgift skal derfor ikke inkluderes i erstatningen for sakskostnader. Dette medfører at sakskostnadene for tingretten skal reduseres til 80 000 kroner. Sakskostnadene for lagmannsretten er av fylkeskommunen oppgitt til 107 000 kroner hvorav prosessfullmektigens salær (inkludert reisefravær) beløper seg til 91 000 kroner. Motparten har ikke hatt innvendinger mot sakskostnadenes størrelse, og kostnadene har etter lagmannsrettens vurdering vært nødvendige. Resultatet blir at Vadsø kommune skal erstatte motpartens omkostninger for tingretten og lagmannsretten med til sammen 187 000 kroner. Betalingsfristen er to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd at sakskostnadsavgjørelsen også er tvangsgrunnlag for forsinkelsesrente av kravet etter forsinkelsesrenteloven. Dommen er enstemmig.

Slutning

1. Anken forkastes.
2. Vadsø kommune skal innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom erstatte Finnmark fylkeskommunes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten med til sammen 187.000 kroner.