LH-2003-540: Saksomkostninger etter hevet forføyning

Saken gjelder saksomkostningsansvar etter heving, jf. tvistemålsloven § 175. I anledning tilbudsinnbydelse for leie av lokaler for Indre Finnmark tingrett – SIS-Finnmarkku Diggegoddi, fremsatte Tana Bygg AS den 20. januar 2003 begjæring om midlertidig forføyning for Tana og Varanger tingrett med påstand om at Domstoladministrasjonens beslutning om å inngå kontrakt med en annen tilbyder, Nordlysbygg, skulle settes til side. Det ble samtidig krevd at Tana Bygg AS skulle tilkjennes saksomkostninger for tingretten. Begjæringen ble forelagt Domstoladministrasjonen, som innga tilsvar den 29. januar 2003. I tilsvaret ble det prinsipalt begjært avvisning, idet begjæringen måtte anses fremsatt for feil verneting, subsidiært at begjæringen måtte forkastes. For begge tilfeller ble det krevd erstatning for saksomkostninger. Den 30. januar 2003 inngikk Domstoladministrasjonen kontrakt med Nordlysbygg om leie av lokaler.

Under henvisning til lovens § 7 og § 8, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 17-3, begjærte Tana Bygg AS ved prosesskrift samme dag saken hevet idet retten ikke kan beslutte midlertidig forføyning etter at kontrakt er inngått. Tana Bygg AS opprettholdt kravet om å bli tilkjent saksomkostninger for tingretten. Tana og Varanger tingrett avsa 9. april 2003 kjennelse med slik slutning: «1. Sak 2003-036D for Tana og Varanger tingrett heves.

1. Tana Bygg AS v/ styrets formann pålegges å betale Staten v/ Domstoladministrasjonen saksomkostninger med kr 24.180 – tjuefiretusenetthundreogåtti – innen 2 uker fra kjennelsens forkynnelse.» Om saksforholdet for øvrig vises til tingrettens kjennelse. Tana Bygg AS v/ styrets formann har i rett tid påkjært tingrettens kjennelse for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen. Staten v/ Domstoladministrasjonen har tatt til motmæle. Tana Bygg AS har i hovedsak anført: Det forhold at saken endte uten realitetsavgjørelse beror på omstendigheter som ikke kan legges kjærende part til last, jf. tvistemålsloven § 175, og som var utenfor hans kontroll. Grunnlaget for frafall av saken var heller ikke forutsigbart ved saksanlegget. Da kravet om midlertidig forføyning ble fremsatt hadde retten kompetanse til å overprøve beslutningen om hvem som skulle tildeles kontrakt, jf. lov om offentlige anskaffelser og forskriftens § 17-3. På bakgrunn av Tana og Varanger tingretts tidligere praksis, er det svært vanskelig å oppnå midlertidig forføyning uten forutgående muntlige forhandlinger. Dette må i særdeleshet gjelde her, hvor det foreligger relativt komplekse rettsforhold på et helt nytt rettsområde. På denne bakgrunn kan det ikke legges kjærende part til last at det ikke ble krevd avgjørelse uten muntlige forhandlinger. Etter at kjærende part den 30. januar 2003 ble kjent med at kontraktstildeling ville skje samme dag kl. 15.00, ble tingretten anmodet om å behandle saken innen dette tidspunkt, men uten at dette var mulig. Subsidiært anføres at dersom Domstoladministrasjonen, på tidspunkt for inngivelse av tilsvar til tingretten den
2. januar 2003, hadde tatt endelig beslutning om å tildele kontrakten til den foretrukne innbyder, var motpartens kostnader ved tilsvaret unødvendig. Gjennom kontraktstildelingen ville rettens kompetanse til å beslutte midlertidig forføyning automatisk bortfalle, og motparten hadde i så henseende det fulle herredømmet over saken. Det er nedlagt slik påstand: «1. Tana og Varanger tingretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. Tana Bygg AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.500,- samt rettens gebyr.» Staten v/ Domstoladministrasjonen har i hovedsak anført: Det foreligger ingen feil ved tingrettens kjennelse. Kjærende part kan neppe ha vært i tvil om at Domstoladministrasjonen ville inngå kontrakt uavhengig av om Tana Bygg AS fremmet begjæring om midlertidig forføyning eller ikke. Det vises til Domstoladministrasjonens svarbrev til Tana Bygg AS av 20. januar 2003. Når så kjærende part fremmer begjæring om midlertidig forføyning samme dag, uten å kreve saken avgjort uten muntlige forhandlinger, måtte det fremstå som klart at kontrakt ville bli inngått før midlertidig forføyning kunne oppnås.

Tingretten har vurdert kjæremotpartens saksomkostninger for nødvendige, jf. tvistemålsloven § 176. Dette skjønnet kan ikke overprøves i kjæremål. Det er nedlagt slik påstand: «1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten v/ Domstoladministrasjonen tilkjennes kjæremålets omkostninger, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfallstidspunkt til betaling skjer.» Lagmannsretten finner at tingrettens avgjørelse må stadfestes for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen, og skal bemerke: Lagmannsrettens kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven § 181 annet ledd 1. punktum, til å gjelde spørsmålet om tingrettens omkostningsavgjørelse er truffet i strid med loven. Lagmannsretten kan dessuten prøve om det er begått saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen. Det rettslige grunnlag for saksomkostningsavgjørelsen finnes i tvistemålsloven § 175 første ledd, som lyder: «Blir saken avvist, eller ender den ellers uten dom, skal det paalægges saksøkeren at erstatte saksøktes omkostninger, medmindre utfaldet skyldes omstændigheter, som ikke kan lægges ham til last, eller retten paa grund av retsspørsmaalets tvilsomhet finder grund til at frita ham for erstatningspligten.» Kjæremålet gjelder den omstendighet at tingretten ikke har anvendt unntaksalternativet om at hevingen skyldes omstendigheter som ikke kan legges Tana Bygg AS til last.

Hvis grunnlaget for frafallet av saken var forutsigbart for saksøkeren ved saksanlegget, er det ikke anledning for å frita saksøkeren for omkostningsansvaret, jf. Rt-1993-1436 og Schei, Tvistemålsloven 2. utgave 1998 side 575. Tana Bygg AS ble ved brev av 13. januar 2003 underrettet om at Domstoladministrasjonen hadde intensjon om å inngå avtale om leie av lokaler med Nordlysbygg. Klagefrist for beslutningen ble angitt å være 21. januar 2003 kl. 12.00. Det ble samtidig opplyst at en tok sikte på å undertegne avtale i løpet av uke 4, dvs. innen 26. januar 2003. Tana Bygg AS påklaget beslutningen den 17. januar 2003 og krevde at denne ble annullert. I klagen ble Domstoladministrasjonen gjort oppmerksom på at en ville begjære midlertidig forføyning med krav om omgjøring av beslutningen overfor Tana og Varanger tingrett, dersom denne ikke var annullert innen 20. januar 2003 kl. 14.00. Ved telefax av 20. januar 2003 meddelte Domstoladministrasjonen at den ikke kunne se at klagen ga grunnlag for omgjøring av beslutningen og at de i løpet av inneværende uke ville komme tilbake med en begrunnelse for valg av tilbud.

Da Tana Bygg AS fremmet begjæringen om midlertidig forføyning den 20. januar 2003 var de således klar over at kontrakt mellom Domstoladministrasjonen og Nordlysbygg ville bli inngått i løpet av få dager. Det ble i begjæringen ikke krevd rettens avgjørelse uten muntlige forhandlinger, tvert imot ble det påberopt muntlige forklaringer i tillegg til skriftlige bevis. Så vidt skjønnes ble det heller ikke tatt nærmere kontakt med tingretten før den dag kontrakten ble inngått, slik nærmere redegjort for i tingrettens kjennelse. Det er ikke bestridt at Tana Bygg AS i forbindelse med fremsettelsen av begjæringen var kjent med bestemmelsen i lov om offentlige anskaffelser § 8 første ledd, som begrenser rettens kompetanse til å treffe midlertidig forføyning. Ved alminnelig saksforberedelse var det åpenbart en meget nærliggende mulighet for at kontrakt ville bli inngått før tingretten rakk å treffe avgjørelse i saken. Med de opplysningene Tana Bygg AS hadde da begjæringen ble fremsatt, må de selv anses nærmest til å bære risikoen for at dette kunne skje og for at saken dermed ikke kunne realitetsbehandles, jf. Rt-1993-1436.

Lagmannsretten finner derfor, som tingretten, ikke grunnlag for å hevde at hevingen skyldes omstendigheter som ikke kan legges Tana Bygg AS til last. Tana Bygg AS har anført at Domstoladministrasjonens saksomkostninger for tingretten under ingen omstendigheter var nødvendige, jf. tvistemålsloven § 176 første ledd. Anførselen gjelder i hvilken grad det i det hele tatt var nødvendig å inngi tilsvar av det omfang Domstoladministrasjonen gjorde, slik saken utviklet seg. Tingretten har ansett utgiftene for nødvendige. Rettens konkrete vurdering av nødvendigheten av prosesskrift, innholdet i disse, tidsbruk og lignende, kan ikke prøves ved kjæremål, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd, jf. Schei, Tvistemålsloven 2. utgave 1998 side 584 og 612-613. Det foreligger ikke holdepunkter for at tingrettens skjønn er klart uforsvarlig. Kjæremålet har ikke ført frem og spørsmålet om saksomkostninger skal avgjøres etter tvistemålsloven § 180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike

lovens hovedregel om at Tana Bygg AS må erstatte Staten v/ Domstolsadministrasjonen dens saksomkostninger. Erstatning er krevd med 6.750,- kroner, og lagmannsretten finner omkostningene nødvendige, jf. tvistemålsloven § 176 første ledd. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

1. Tingrettens kjennelse stadfestes for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen.
2. Tana Bygg AS betaler til Staten v/ Domstoladministrasjonen 6.750 kroner i erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.