FOA — Forum for offentlige anskaffelser

Norsk dom

LH-2003-481: Saksomkostninger ved forføyning i anbudssak

Kjennelsen gjelder ikke selve anskaffelsesrettslige lovligheten, men saksomkostninger etter en begjæring om midlertidig forføyning i en anbudskonkurranse om bredbåndstjenester. Lagmannsretten kom til at tingretten hadde anvendt feil hjemmel ved omkostningsavgjørelsen, fordi saken var dels vunnet og dels tapt. Omkostningsavgjørelsen ble derfor opphevet og hjemvist til ny behandling i tingretten.
Hovedspørsmål
Hovedspørsmålet var om tingrettens avgjørelse om saksomkostninger i en sak om midlertidig forføyning var truffet etter riktig hjemmel. Sentralt var om saksøkeren hadde vunnet fullt ut, eller om saken måtte anses dels vunnet og dels tapt.

Saksdata: LH-2003-481, 2003-08-14, Hålogaland lagmannsrett, ikke spesifisert, midlertidig forføyning om saksomkostninger.

Faktum

Saltdal kommune sendte 28. oktober 2002 ut forespørsel om anbud på rammeavtale for bredbåndstjenester. I kravspesifikasjonen var det blant annet stilt krav om at hovedtraseen skulle være basert på fiber. Før konkurransen var det gjennomført et forprosjekt for etablering av bredbåndsnett i Saltdal, der flere deltakere hadde tilknytning til Dragefossen kraftanlegg AS, som igjen var medeier i Salten Bredbånd AS. Salten Bredbånd AS, Indre Salten Kabel-TV og Itet AS leverte tilbud.

Indre Salten Kabel-TV begjærte 12. desember 2002 midlertidig forføyning. Begjæringen gjaldt opprinnelig blant annet forbud mot avklaringer og kontraktstildeling til Salten Bredbånd AS, krav om å ekskludere Salten Bredbånd fra konkurransen, forbud mot å benytte en navngitt rådgiver i evalueringen, og stans samt ny utlysning av konkurransen. Under tingrettens behandling ble påstanden endret. Kravet om den navngitte evaluatoren ble frafalt, og det ble blant annet krevd at Dragefossen kraftselskap AS og Salten Bredbånd AS skulle ekskluderes, samt at konkurransegrunnlaget måtte endres slik at det ikke lenger stilte krav om bruk av fiber.

Salten tingrett tok begjæringen delvis til følge ved å forby kommunen å inngå avtale om rammekjøp av bredbåndstjenester inntil rettskraftig avgjørelse om hovedkravet forelå. Tingretten bestemte samtidig at hver av partene skulle bære egne saksomkostninger. Indre Salten Kabel-TV påkjærte kun omkostningsavgjørelsen.

Rettens vurdering

Lagmannsretten understreket først at dens prøvingskompetanse var begrenset til om tingrettens omkostningsavgjørelse var truffet i strid med loven, om det forelå saksbehandlingsfeil, eller om skjønnsutøvelsen fremsto som vilkårlig eller klart urimelig, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd.

Tingretten hadde bygget sin omkostningsavgjørelse på tvistemålsloven § 172 annet ledd. Lagmannsretten fremhevet at denne bestemmelsen gjelder tilfeller hvor den ene parten har tapt saken fullstendig. For å anvende bestemmelsen må motparten ha fått medhold i alle sine krav i samsvar med den prinsipale påstanden, og kravene kan ikke være frafalt eller redusert underveis i saken. Lagmannsretten viste til Rt-1994-100 samt juridisk teori.

Ved vurderingen av om Indre Salten Kabel-TV hadde vunnet fullt ut, la lagmannsretten vekt på at begjæringen om midlertidig forføyning inneholdt flere selvstendige krav. Ett krav, om at Alf Leinan ikke skulle benyttes ved evalueringen, var frafalt under tingrettens behandling. Videre fikk saksøkeren ikke medhold i kravet om at to selskaper skulle ekskluderes fra den videre anbudskonkurransen. Selv om begjæringen om midlertidig forføyning som sådan førte frem ved at kommunen ble forbudt å inngå avtale inntil hovedkravet var rettskraftig avgjort, var ikke resultatet full seier for saksøkeren. Saken måtte derfor anses som dels vunnet og dels tapt.

På denne bakgrunn kom lagmannsretten til at riktig hjemmel for omkostningsavgjørelsen var tvistemålsloven § 174, ikke § 172. Lagmannsretten påpekte at vurderingstemaene etter § 174 første og annet ledd er andre enn etter § 172 annet ledd. Når tingretten hadde anvendt feil lovgrunnlag, måtte det også stilles krav til at begrunnelsen dekket de relevante vurderingene etter riktig bestemmelse. Det gjorde den ikke. Lagmannsretten bemerket også at anførslene om kommunens delvise innrømmelser under tingrettens behandling ikke syntes å være referert eller vurdert. Dette innebar at omkostningsavgjørelsen ikke tilfredsstilte begrunnelseskravene etter tvistemålslovens regler.

Lagmannsretten opphevet derfor punktet om saksomkostninger og hjemviste spørsmålet til fortsatt behandling i tingretten. Omkostningene i kjæremålssaken ble utsatt til den avgjørelse som avsluttet saken.

Konklusjon

Lagmannsretten kom til at tingretten hadde anvendt feil hjemmel ved avgjørelsen av saksomkostninger. Siden saksøkeren hadde frafalt ett krav og ikke fått medhold i et annet, kunne saken ikke behandles som et tilfelle der den ene parten hadde vunnet fullt ut. Spørsmålet skulle vært vurdert etter reglene om dels vunnet og dels tapt sak. Tingrettens omkostningsavgjørelse ble derfor opphevet og hjemvist til ny behandling. Avgjørelsen gjaldt bare omkostningsspørsmålet, ikke realiteten i anskaffelsestvisten.

Praktisk betydning

Kjennelsen har betydning først og fremst for prosessuelle spørsmål i anskaffelsessaker som bringes inn som midlertidig forføyning. Den viser at omkostningsavgjørelsen må bygge på riktig prosessrettslig hjemmel, og at delvis medhold, endring av påstand eller frafall av krav kan være avgjørende for om saken anses fullt vunnet eller bare delvis vunnet. For anskaffelsessaker betyr dette at også prosessutformingen av påstandene kan få betydning for saksomkostningene. Kjennelsen sier derimot lite om de materielle reglene for avvisning, konkurransegrunnlag eller tildeling i offentlige anskaffelser.

Refererte rettskilder

Hele dommen

Saken gjelder saksomkostningsansvar i forbindelse med begjæring om midlertidig forføyning. Saltdal kommune sendte 28. oktober 2002 ut forespørsel om anbud på rammeavtale for bredbåndstjenester. Av kravspesifikasjonen under overskriften «Tekniske krav» fremgår blant annet at hovedtraseen skal være basert på fiber. Forut for anbudskonkurransen var det gjennomført et forprosjekt for etablering av bredbåndsnett i Saltdal. Prosjektgruppen besto blant annet av flere personer med tilknytning til Dragefossen kraftanlegg AS, som igjen er medeier i det nystartede selskapet Salten Bredbånd AS. Salten Bredbånd AS, Indre Salten Kabel-TV og Itet AS innga anbud. Indre Salten Kabel-TV fremmet 12. desember 2002 begjæring om midlertidig forføyning for Salten tingrett, og nedla slik påstand: «1. Saltdal kommune forbys å foreta avklaringer med Salten Bredbånd AS og forbys å tildele og inngå rammeavtale om bredbåndstjenester med Salten Bredbånd AS, samt pålegges å ekskludere Salten Bredbånd fra den videre konkurransen.

  1. Saltdal kommune forbys å benytte Alf Leinan fra IT CON AS til å evaluere de innkomne anbud i forbindelse med anbudskonkurranse for inngåelse av rammeavtale om bredbåndstjenester.
  2. Saltdal kommune pålegges å stanse gjennomføringen av anbudskonkurransen for inngåelse av rammeavtale om bredbåndstjenester, og pålegges å utlyse konkurransen på nytt.
  3. Saltdal kommune må erstatte Indre Salten Kabel TV's saksomkostninger med tillegg av rente fastsatt i medhold av forsinkelsesrentelovens § 3 første ledd 1. punktum, fra forfall til betaling skjer.» Etter retting under rettsmøtet i tingretten nedla selskapet slik påstand: «1. Saltdal kommune pålegges å ekskludere Dragefossen kraftselskap AS og Salten Bredbånd AS fra den videre anbudskonkurransen om rammeavtale for bredbåndstjeneste eller eventuelt ny konkurranse som gjennomføres for samme anskaffelse.
  4. Saltdal kommune pålegges å endre konkurransegrunnlaget og kravsspesifikasjonen som ligger til grunn for konkurransen om rammeavtale for bredbåndstjenester slik at det ikke lenger stilles krav til bruk av fiber.
  5. Saltdal kommune må erstatte Indre Salten Kabel TV's saksomkostninger med tillegg av rente fastsatt i medhold av forsinkelsesrentelovens § 3 første ledd 1. punktum, fra forfall til betaling skjer. Saltdal kommune påsto seg frifunnet og tilkjent erstatning for saksomkostninger. Salten tingrett avsa 11. april 2003 kjennelse med slik slutning: «1. Saltdal kommune forbys å inngå avtale om rammekjøp av bredbåndstjenester inntil rettskraftig dom om hovedkravet foreligger
  6. Indre Salten Kabel-TV pålegges å stille sikkerhet ovenfor Salten kommune med kr 150.000,-
  7. Indre Salten Kabel-TV tilpliktes å reise søksmål om hovedkravet innen 2 – to – uker fra kjennelsen er rettskraftig
  8. Hver av partene må dekke sine egne saksomkostninger» Om saksforholdet for øvrig vises til tingrettens kjennelse. Indre Salten Kabel-TV har i rett tid påkjært tingrettens avgjørelse for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen. Saltdal kommune har tatt til motmæle. Indre Salten Kabel-TV har i hovedsak anført: Saksomkostningsavgjørelsen bygger på feil lovanvendelse. Tingretten benytter tvistemålsloven § 172 annet ledd samtidig som det hevdes at saksøker ikke har fått fullt medhold. Aktuell bestemmelse er i så fall tvistemålsloven § 174 annet ledd. Saksøker har imidlertid fått medhold i en midlertidig forføyning som gir den ønskede effekt. At retten har valgt en annerledes formulering i slutningen enn den saksøker benyttet i påstanden medfører ingen materiell ulikhet, og betyr ikke at saksøker ikke har fått medhold. Tingretten angir ikke hvilke rettsspørsmål som har budt på slik tvil at erstatning for saksomkostninger ikke tilkjennes, og det er således vanskelig å kontrollere om tingretten har anvendt loven riktig. Det vises til Schei,

Tvistemålsloven I, 2. utgave, sidene 566, 614 og 615. Tingretten har dessuten ikke referert eller drøftet det faktum at Saltdal kommune under behandlingen i tingretten kom med delvise innrømmelser som medførte at saksøker kunne endre sin påstand. Det er nedlagt slik påstand: «1. Pkt 4 i Salten tingretts kjennelse av 11. april 2003 oppheves og hjemvises til ny behandling.

  1. Saltdal kommune erstatter Indre Salten Kabel TV sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av rente i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum, fra forfall til betaling skjer.» Saltdal kommune har i hovedsak anført: Det er på det rene at saken dels er vunnet og dels tapt, idet saksøker ikke fikk medhold i kravet om at Dragefossen kraftselskap AS og Salten Bredbånd AS skulle ekskluderes fra anbudskonkurransen. Dette er også anført i tingrettens avgjørelse og var av vesentlig betydning for saksøkte. Saksomkostningsavgjørelsen er korrekt, og det kan da ikke være av betydning at retten ikke har henvist til tvistemålsloven § 174 første ledd. Det er ikke grunnlag for å hevde at omkostningsavgjørelsen er avgjort i strid med loven. Det er nedlagt slik påstand: «1. Salten tingretts omkostningsavgjørelse stadfestes.
  2. Indre Salten Kabe-TV tilpliktes å erstatte Saltdal kommune sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av renter i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum, fra forfall til betaling skjer.» Lagmannsretten finner at tingrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves og skal bemerke: Lagmannsrettens kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven § 181 annet ledd 1. punktum, til å gjelde spørsmålet om tingrettens omkostningsavgjørelse er truffet i strid med loven. Lagmannsretten kan dessuten prøve om det er begått saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen, eller om skjønnsutøvelsen fremstår som vilkårlig eller klart urimelig. Tingretten bygger omkostningsavgjørelsen på tvistemålsloven § 172 annet ledd, som omhandler tilfeller hvor den ene part har tapt saken fullstendig. Anvendelse av bestemmelsen krever at den annen part har fått medhold i alle sine krav i samsvar med (den prinsipale) påstanden og at kravet ikke er frafalt eller redusert i løpet av sakens gang. Det vises til Rt-1994-100, Schei, Tvistemålsloven I, 2. utgave, side 559 og Skoghøy, Tvistemål, side 984. Indre Salten Kabel-TV's begjæring av 12. desember 2002 om midlertidig forføyning inneholdt flere krav. Påstanden om at Alf Leinan ikke skulle kunne benyttes ved evaluering av anbudene ble frafalt under tingrettens behandling, og saksøkeren fikk ikke medhold i sitt krav om at to aktuelle selskaper skulle ekskluderes fra den videre anbudskonkurransen. Selv om begjæringen om midlertidig forføyning som sådan førte frem, er saken for partene dels tapt og dels vunnet for så vidt gjelder de nedlagte påstander. Riktig hjemmel for saksomkostningsavgjørelsen er derfor tvistemålsloven § 174. Tingrettens omkostningsavgjørelse er således basert på uriktig lovgrunnlag. Vurderingstemaene er et annet etter tvistemålsloven § 174 første og annet ledd enn etter § 172 annet ledd. Tingrettens begrunnelse for sin omkostningsavgjørelse tilfredsstiller i dette tilfellet ikke de krav som må stilles til begrunnelse etter tvistemålslovens regler, og de anførsler som fremkommer i kjæremålet vedrørende kommunens delvise innrømmelser synes heller ikke referert eller vurdert. Lagmannsretten finner derfor at tingrettens kjennelse bør oppheves for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen og hjemvises til ny behandling ved tingretten, jf. tvistemålsloven § 403 annet ledd, jf. § 384 annet ledd nr. 5, jf. § 386 annet ledd. Lagmannsretten finner at avgjørelsen av omkostningene i kjæremålssaken bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd 3. punktum. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

  1. Tingrettens kjennelse av 12. april 2003, slutningen punkt 4, oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.
  2. Saksomkostningsavgjørelsen i kjæremålssaken utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Emner: midlertidig forføyning, saksomkostninger, anbudskonkurranse, rammeavtale, bredbåndstjenester, påstandsendring, delvis medhold, hjemvisning, prosessrett