LG-2019-35189: Refusjon for vei og VA etter pbl. kapittel 18

Saken gjelder krav om prøving av lovligheten av refusjonsvedtak etter plan- og bygningsloven kapittel 18. Fremstilling av saken Tingretten har gitt følgende fremstilling av sakens bakgrunn: Saksøkerne (heretter «Larsen») eier eiendommen gnr. 17 bnr. 902, Lyngnesveien 32. Stavanger bystyret vedtok den 18.09.2006 ny reguleringsplan 2141 for området, som innebar opparbeidelse av ny vei, Lyngsneshagen, med innkjørsel fra Lyngnesveien opp mot Krokenesveien, og mellom Bøkelunden og Bergflåtveien. Det lå ingen vei fra før der Lyngneshagen var planlagt bygd. Det lå imidlertid en kortere innkjøringsvei til en tidligere butikk rett ved siden av det første stykket av den planlagte Lyngneshagen. Denne kortere veien hadde også innkjørsel fra Lyngnesveien. I området hvor den nye veien skulle legges, ligger det en del boliger, herunder to nyere boliger som hadde fått midlertidig dispensasjon fra opparbeidelseskrav til vei. Den midlertidige dispensasjonen til de to nevnte boligene ble brakt til opphør i 2012. Det ble gitt pålegg om opparbeidelse av vei, nemlig Lyngneshagen.

Grunneierne protesterte, og det ble holdt et møte mellom dem og kommunen den 09.02.2012. Larsen var ikke involvert på dette tidspunkt. Fra referatet siteres: Jostein Berggraf fikk deretter ordet og redegjorde for tekniske planer for så vidt gjelder VA- anlegg. Det er et 1000 mm fellesledning til kloakk og overvann som dels ligger i den fremtidige veitraseen: I tillegg er det en 150 mm vannledning. 1000 mm ledningen er spylt og gjort ren. Den er anlagt i 1967 og er i god stand, og det ville ikke være nødvendig å skifte denne ut, tenkt veganlegget borte. Dette ville ikke vært et prioritert prosjekt. På grunn av at rørene er lagt med selvfall, ligger de relativt grunt. Den delen av rørtraseen som ligger i veien må derfor skiftes ut for å tåle vekten trafikken. Det vil være tilstrekkelig med 0,5 m overdekning. Det ble fra Berg påpekt at det var interessant at rørene var lagt etter at den nye vegen var innregulert første gang, og at kommunen ikke hadde tatt hensyn til konsekvensene ved veien da rørene ble lagt ned og nå i etterkant ikke vil ta noe ansvar for dette.

Deler av rørfremføringene ligger utenfor veitraseen i henhold til plan 2141. Berggraf har kalkulert at hele anlegget VA-anlegget ville koste ca kr 1500 000,– inkludert mva og uforutsett. Prisene er innhentet pr 10.12.10,–, slik at det sannsynligvis har vært en del prisstigning siden prisene ble innhentet. Prisoverslaget innebærer utskift av rørene langs hele strekket, også de rørene som ligger utenfor selve vegtraseen. Dersom anlegget er begrenset frem til og langs den side hvor Bøkelunden 78 får sin adkomst, og med bare delvis utskifting, vil det etter kommunens oppfatning anslagsvis koste ca. kr 700 000,–. ... Veien, med Rigg og drift, Rensk, opparbeidelse og masseutskifting, etablering av skråninger og forstøtningsmurer mot berørte eiendommer, basert på erfaringspriser, for hele strekket fra Lyngnesveien til Krokenesveien, er kostnadsberegnet til ca. kr. 1,5 mill. Det var ikke utarbeidet kostnadsanslag for å anlegge veg frem til og langs Bøkelunden 7B. Kostnader ved ekspropriasjon er ikke inkludert i kostnadsoverslaget. Det er heller ikke noen plan for denne fasen av prosjektet.

Jostein Berggraf var da VA-planlegger i Plan og anleggsavdelingen. Referatet er skrevet av advokat Todnem, som representerte en av grunneierne. Protesten fra grunneierne førte til at kommunen valgte å ta ansvar for opparbeidelse av veien. Den 11.06.2015 vedtok derfor kommunen at bygging av Lyngneshagen i henhold til reguleringsplan 2141 skulle bygges i kommunens regi og finansieres ved refusjon i henhold til plan- og bygningsloven kapittel 18. (Lyngneshagen er 190 meter lang. Den er en blindvei, med sykkel- og gangvei i den enden som går ut i Krokenesveien.)

Den 13.05.2015 hadde Larsen søkt om deling av gnr. 17 bnr. 902. Slik delingstillatelse ble gitt den 11.08.2015. Fra fradelingsvedtaket siteres: Området er regulert til boliger i gjeldende reguleringsplan nr. 2141. ... Det er uoverensstemmelse mellom plan 2141 og 2349 når det gjelder avgrensning av veiarealet. Plan 2141 bør tilpasses nyeste plan 2349. Regulerte veier er ikke opparbeidet iht. gjeldende regulering. Det pågår en egen prosess med grunnerverv og opparbeidelse av ny vei kalt Lyngneshagen. ... Veien anses som offentlig vei i henhold til veglovens § 1. Kommunen kan derfor kreve å overta arealet i henhold til plan- og bygningslovens § 18-1 vederlagsfritt. Vann og kloakk er opparbeidet frem til tomten. ... Når ny bolig blir bygd, må avkjørsel til Lyngnesveien 32 legges om og føres ut til ny vei Lyngneshagen. Delingsvedtaket medførte altså at Larsen fikk en ubebygd boligtomt, gnr. 17 bnr. 2744 med adresse Lyngneshagen 5 i Stavanger. Eiendommen ligger nederst i Lyngneshagen og grenser til Lyngnesveien. Eiendommen er på 432,5 kvadratmeter. Atkomst til eventuelt ny bolig på den oppdelte tomten skal være fra Lyngneshagen.

Det er ingen bolig på tomten i dag, og det foreligger ingen konkrete byggeplaner. Den 11.09.2015 sendte kommunen varsel om refusjonskrav etter plan- og bygningsloven § 18-8 til Larsen og andre berørte grunneiere. Det siteres fra varselet: Stavanger formannskap vedtok den 11.06.2015, sak 150/15, bygging av ny, regulert vei mellom Bøkelunden og Berflåtveien som vist i reguleringsplan nr. 2141, og finansiering av veitiltaket ved kostnadsbidrag/refusjon fra grunneiere som vil «få fordel» av tiltaket. Med fordel menes her at grunneierne ved gjennomføring av tiltaket får oppfylt kravet om regulert adkomstvei til sine innregulerte, ev. bebygde tomter, iht. reguleringsplan 2141 (vedlegg 1) og kravet i plan og bygningsloven (pbl) § 18-1 om opparbeiding av regulert vei som vilkår for deling og bebyggelse av eiendom. Det ble kalkulert med at hele arbeidet for alle grunneierne til sammen ville koste 4 253 928 kroner, hvorav andelen til Larsen ville være på 589 228 kroner. Arbeidet innebar omlegging av vann- og kloakk i tillegg til bygging av selve veien. Den 04.10.2015 innga Larsen merknader til varselet.

Larsen forutsatte at kostnadene til stikkledning for vann- og avløp til deres tomtegrense ikke var tatt med i kostnadskalkylen. Videre ble følgende anført: Det ligger en vei langs eiendommen. Vår andel av refusjonsbidraget skal ikke overstige kostnadene som vil påløpe for å utvide denne veien «frem til og langs eiendommen». Den veien som ble bygget for 55 år siden som adkomst til lageret til Vaulen snarkjøp må utvides med mellom 1,5 og 2 meter i 16 meters lengde regnet fra innside fortau i Lyngnesveien. Kommunen fattet vedtak i samsvar med varselet den 02.11.2015. Vedtaket ble påklaget, blant annet av Larsen. Kommunen opprettholdt vedtaket den 16.02.2016, og sendte saken til Fylkesmannen. I forbindelse med denne klagen oversendte Larsen den 19.04.2016 en kalkyle til Fylkesmannen, som utarbeidet av Stangeland Maskin AS v/Nord-Varhaug (heretter «Stangeland») den 06.04.2016. I kalkylen var kostnad med opparbeidelse av veianlegg kalkulert til ca. 70 500 kroner eksklusive merverdiavgift og opparbeidelse av VA-anlegg i vei var estimert til ca. 58 200 kroner eksklusive merverdiavgift.

Den 15.06.2016 opphevet Fylkesmannen kommunens vedtak fordi refusjonsbeløpene var vesentlig endret siden kommunens vedtak. Den 19.07.2016 sendte kommunen nytt varsel om godkjenning av planer og foreløpig refusjonsberegning, hvor kostnadsoverslaget var redusert til 3 845 328 kroner. Larsens andel var på 544 071 kroner. Kommunen fattet vedtak i samsvar med varselet den 13.09.2016. Larsen påklaget vedtaket den 13.10.2016, men Fylkesmannen tok ikke klagen til følge (vedtak av 10.03.2017).

Den 26.06.2017 sendte kommunen varsel om endelig beregning av refusjon til refusjonspliktig. Endelig refusjonsvedtak ble truffet den 05.09.2017. Det totale refusjonsbeløpet var på 3 561 861 kroner, hvorav Larsen ble krevd for 493 428 kroner. Larsen klagde på vedtaket den 19.10.2017, men kommunen tok ikke klagen til følge (brev av 14.11.2017). Saken ble sendt til Fylkesmannen, som avslo klagen i vedtak av 13.03.2018. Partene er enige om at denne fremstillingen i det alt vesentlige kan legges til grunn ved sakens behandling i lagmannsretten. Stavanger tingrett avsa 21. desember 2018 dom i saken med slik domsslutning:

1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.
2. Hans Kristian Larsen, Tor Kristian Larsen og Elisabeth Otlo Larsen betaler 76 276 – syttisekstusentohundreogsyttiseks – kroner i sakskostnader til staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Hva partene gjorde gjeldende for tingretten, fremgår av tingrettens dom. Hans Kristian Larsen, Tor Kristian Larsen og Elisabeth Otlo Larsen har rettidig anket tingrettens dom idet det anføres at det foreligger feil ved tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet har tatt til motmæle i anledning anken. Ankeforhandling ble holdt i Gulating lagmannsrett, Stavanger 28.-29. oktober 2019. For de ankende partene møtte Hans Kristian Larsen, for staten møtte Tage Andreas Tagesen Eriksen, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Rogaland. I tillegg møtte prosessfullmektigene. Retten hørte dessuten fire vitner. Dokumentasjonen i saken fremgår av rettsboken. Saken fremstår i det alt vesentlige for lagmannsretten som den gjorde for tingretten.

Ankende parters påstand

Ankende parter har nedlagt slik påstand

1. Fylkesmannens vedtak av 10.03.2017 og 13.03.2018 om fastsetting av refusjon ved opparbeidelse av vei og VA-anlegg i Lyngneshagen, Stavanger oppheves.
2. Staten v/kommunal- og moderniseringsdepartementet dømmes til å erstatte ankende parters saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankende parters påstandsgrunnlag Saken gjelder krav om prøving av lovligheten av refusjonsvedtak etter plan- og bygningsloven § 18-12. Larsen mener at vedtakene er ugyldige.

Ankende parters eiendom, gbnr. 17/2744 i Stavanger er pålagt å betale 493 428 kroner til Stavanger kommune etter kommunal opparbeidelse av Lyngneshagen.

Ankende parter mener at refusjonsbeløpet er satt for høyt.

Utgangspunktet er at vedtak om refusjon må har klar lovhjemmel og at legalitetsprinsippet gjelder. Kravet må begrenses til tomteeiernes besparelser Etter plan- og bygningsloven § 18-1 bokstav a kan ankende parters eiendom bare bebygges dersom «offentlig veg er opparbeidet og godkjent så langt den er vist i planen, fram til og langs den side av tomta hvor den har sin atkomst».

Lyngnesveien har historisk tjent som adkomst til ankende parters eiendom. Plan 2141 som ble vedtatt i 2006 la atkomsten over til ny regulert vei, Lyngneshagen. For å oppfylle kravene i plan- og bygningsloven § 18-1 bokstav a må ny vei bygges fra Lyngnesveien og i 16 meters lengde langs nordre side av tomten. Det var allerede bygget vei langs tomtegrensen. Veien ble bygget i 1957 og har fungert som atkomst til Vaulen snarkjøp. Etter reguleringsplanen må veien flyttes to meter inn på tomten, gbnr. 17/2744 og oppgraderes til kommunal standard.

Ankende parter mener selv å kunne bygge på strekningen til langt lavere kostnad enn 493 428 kroner.

Etter plan- og bygningsloven § 18-7 annet ledd kan refusjonsbeløpet kreves begrenset til verdiøkningen som tiltaket antas å føre med seg for den aktuelle eiendom. Tomteeierne tilbyr å dekke besparelsen som oppnås ved at kommunen har oppfylt kravene som tomten kan pålegges etter plan- og bygningsloven § 18-1 bokstav a. Loven gir etter ankende parters syn ikke hjemmel for å pålegge betalingsplikt som overstiger besparelsen. Kravet må begrenses til nødvendige utgifter til bygging av veien Beløpet på 493 428 kroner er også for høyt fordi det inneholder kostnadselementer som ikke er refusjonsberettiget i forhold til tomten, gbnr. 17/2744. Tomten har allerede vann- og avløpsledning som oppfylte kravene etter plan- og bygningsloven § 18-1 bokstavene b og c. Etter plan- og bygningsloven § 18-5 første ledd må refusjonsforpliktelsen derfor begrenses til utgifter som hadde «vært nødvendig» for å oppfylle kravet til at offentlig vei er opparbeidet og godkjent så langt den er vist i planen, fram til og langs den side av tomten hvor den har sin atkomst.

I refusjonspålegget er uriktig medtatt arbeider i Lyngnesveien som ligger utenfor området som er vist i planen. Et område på rundt 100 kvadratmeter er gravd opp med omlegging og utskifting av kummer og rør, reetablering og asfaltering. Mer enn 50 prosent av refusjonsbeløpet refererer seg til utgifter med flytting av eksisterende hovedavløpsledning, samt hovedvannledning. Vann- og avløpsledningene ligger utenfor veibanen på de første 30 meter av Lyngneshagen. Hovedvannledningen og hovedavløpsledningen for Vaulen ble lagt ned i 1957-1958. I strekningen på 16 meter ligger avløpsrørene med topp 1,5 til 1,3 meter og bunn 2,7 til 2,5 meter under Lyngneshagen. Rørene er i armert betong med utvendig oval form. Innvendig diameter er 1 000 mm og hver rørlengde 1 meter. Rørene ble rengjort og videoinspisert. Rapporten konkluderer med at det ikke er synbare skader på rørene. På aktuell strekning er det ingen tilkoplinger eller kummer som kan svekke rørenes styrke. Flytting av anleggene ville ikke vært «nødvendige utgifter» ved oppgradering av de første 16 meter av Lyngneshagen.

Lyngneshagen er en blindvei som skal betjene boligene i en strekning på 150 meter. Veien skal etter veinormen dimensjoneres for ti tonn akseltrykk. Lyngneshagen skal bygges opp med lagtykkelse på totalt 45 cm. Dette kunne vært gjort ved utgraving av eksisterende vei/terreng i begrenset dybde og tilførsel og planering av forsterkingslag 25 cm, bærelag 20 cm og asfalt 6 mm. Anlegg og bruk av veien vil ikke overskride vanlig tålegrense for eksisterende hovedvannledning og hovedavløpsledning. Avløpsrørene ligger omlag 1,5 meter utenfor veikanten med god dybde og klaring. Utgiftene som kommunen krever refundert, har et vesentlig større omfang enn det som er nødvendig for oppfyllelse av veikravet. Når kommunen flytter hovedavløpsledninger og hovedvannledninger inn i senter vei, må det graves og sprenges ny grøft med dybde på minimum 3 meter. Store masser må fjernes og deretter tilføres før veien bygges. Selv om vann- og avløpsledningene skulle anses som nødvendig tiltak som kan pålegges etter § 18-1 bokstav a, hevdes det at strekingen på 16 meter kunne vært utført for lavere kostnad enn 493 428 kroner.

Det er ikke hjemmel for å pålegge ankende parter utgiftene med å legge om vann- og avløpsledningene på den resterende delen av veien. Saksbehandlingsfeil Refusjonsmyndighetene har i for stor grad støttet seg på presumsjonsregelen. Refusjonsmyndighetene har ikke behandlet utgiftsoppstillingen som er presentert av tomteeierne eller vurdert kostnadsbildet dersom tomteeierne selv bygger første 16 meter til og langs egen tomtegrense. Dette er en saksbehandlingsfeil som bør føre til opphevelse av vedtaket. Ankemotpartens påstand

Ankemotparten har nedlagt slik påstand

1. Anken forkastes.
2. Staten v/ Kommunal- og moderniseringsdepartementet tilkjennes sakskostnader.

Ankemotpartens påstandsgrunnlag Det anføres at Stavanger tingretts dom bygger på korrekt faktum og jus, og at anken må forkastes. Tingretten har korrekt konkludert med at utgiftene til omlegging av VA-anlegg var nødvendige, jf. plan- og bygningsloven § 18-5. Refusjonskreditor kan i utgangspunktet kreve tilbake samtlige utgifter som faktisk har medgått til å utføre tiltaket. I denne saken fant fagmyndighetene at det på grunn av VA-ledningens plassering, dimensjon og kvalitet, ikke kunne bygges ny vei langs med og over eksisterende ledninger. VA-ledningene måtte derfor legges om. Det er ingen holdepunkter for at fagmyndighetene har gjort en uforsvarlig vurdering. Tingretten har videre korrekt konkludert med at Larsen ikke har sannsynliggjort at verdistigningsbegrensningen i plan- og bygningsloven § 18-7 annet ledd gjør seg gjeldende i foreliggende sak. Lovens klare utgangspunkt er at de samlede kostnadene med å bygge hele veien – refusjonsenheten – fordeles mellom refusjonspliktig areal i henhold til fordelingsfaktorene angitt i plan- og bygningsloven § 18-7 første ledd.

Det gjelder en sterk presumsjon for at utgifter til opparbeidelse av teknisk infrastruktur – utregnet etter lovens hovedregel – gir en tilsvarende verdistigning for eiendommene som får oppfylt opparbeidelseskravene etter plan- og bygningsloven § 18-1. Det påligger refusjonsdebitor å motbevise at denne presumsjonen gjør seg gjeldende, jf. HR-2017- 1125-A.

Som korrekt påpekt av tingretten, er verdistigningsbegrensningen ment som en sikkerhetsventil for de ytterst sjeldne tilfellene der refusjonskravet ikke medfører en tilsvarende verdistigning for refusjonsdebitors eiendom. I dette ligger at refusjonsdebitor må kunne vise til særlige omstendigheter ved eiendommen som sannsynliggjør at presumsjonen om verdistigning ikke gjør seg gjeldende. Etter statens syn har ikke Larsen vist til noen slike omstendigheter i foreliggende sak. Kostnadsestimatet fremlagt av Larsen er ikke egnet til å motbevise presumsjonen om en verdistigning som minst tilsvarer refusjonsbeløpet.

Kostnadsestimatet fremlagt av Larsen fremstår dessuten som hypotetisk. Sammenlignet med dokumentasjonen i saken som viser hva det faktisk kostet å bygge veien, virker kostnadsestimatet lite dekkende for hva det hypotetisk ville kostet Larsen å bygge veien i egen regi.

Staten mener at tingretten korrekt har konkludert med at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil. Så vel kommunen som Fylkesmannen har en rekke ganger adressert og vurdert Larsens anførsler. Forvaltningen har ikke under noen omstendighet plikt til å ta stilling til den nøyaktige antatte verdistigningen i det enkelte tilfellet, og heller ikke hvor mye en hypotetisk opparbeidelse av en delstrekning ville kostet. Det er Larsen som har bevisbyrden for at de selv kunne bygget veien til en lavere kostnad, uten at forvaltningen har plikt til å kvantifisere hvilke kostnader refusjonsdebitor ville hatt ved oppfyllelse av opparbeidelsesplikten i egen regi.

Alle postene i Larsens kostnadsestimat virker underpriset. Dette skyldes dels at mengdene som er benyttet, fremstår som teoretiske. Dels virker det som om Larsen baserer seg på meterprisen fra den totale entreprisekostnaden for veibyggingen, noe som etter statens syn ikke hensyntar at en større og samlet utbygging er kostnadsbesparende. Kostnadsestimatet synes videre ikke å inkludere blant annet tilkoblingsarbeid til tilstøtende eiendommer, uforutsette kostnader og byggeledelse.

Larsen har bedt opplyst «enhetsprisen som er benyttet i kontrakt». Kontrakten består av godt over hundre ulike enhetspriser. Enhetsprisene utgjør etter statens vurdering forretningshemmeligheter underlagt lovbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven § 22-3 og anskaffelsesforskriften av 2006 § 3-6 sammenholdt med forvaltningsloven § 13.

Gitt vurderingstemaet i denne saken, som er om Larsen har sannsynliggjort at sikkerhetsventilen i § 18-7 annet ledd gjør seg gjeldende, kan staten uansett ikke se at enhetsprisene er egnet til å opplyse saken. Hensynet til proporsjonalitet trekker i samme retning, jf. tvisteloven § 21-8. I vedtakene og kostnadsregnskapet fremgår de faktiske kostnadene med å bygge veien på et mer aggregert nivå. Dette materialet er etter statens syn tilstrekkelig til å belyse saken. Statens poeng med at Larsens kostnadsestimat er lite dekkende, hviler blant annet på det faktiske forholdet at kostnadene for en større utbygging ikke uten videre kan overføres til en mindre utbygging. Presumptivt vil både meterpris og enhetspris være høyere for utbygging av en isolert og mindre del av veien, sammenlignet med en samlet utbygging av hele veien. Fremleggelse av enhetsprisene fra

utbyggingen av hele Lyngneshagen virker derfor lite egnet til å belyse Larsens hypotetiske kostnad for oppfyllelse av opparbeidelseskravene i egen regi. Når det gjelder ankende part anførsel om at vedtakene er beheftet med saksbehandlingsfeil, vises det til at saksbehandlingsfeil ikke har betydning når domstolen har full kompetanse, jf. Rt-1969-1053 og Rt-2000-361. Uansett er utredningsplikten relativ og skal vurderes etter det enkelte regelverket, jf HR-2017-2376-A (31). Det er videre refusjonsdebitor som har bevisbyrden. Forvaltningens plikt til å vurdere verdistigningsbegrensningen gjør seg først gjeldende ved begrunnet klage og forvaltningen skal uansett ikke gjøre en alternativ kostnadsberegning slik ankende part legger opp til. Lagmannsrettens vurderinger Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten. Som vilkår for delingstillatelsen for tomt – gbnr. 17/2744 – gitt 11. august 2015 ble blant annet krevet: Når ny bolig blir bygd, må avkjørsel til Lyngnesveien 32 legges om og føres ut til ny vei Lyngneshagen.

Larsen ble derved pålagt å opparbeide vei, jf. plan- og bygningsloven § 18-1 om Krav til opparbeidelse av veg og hovedledning for vann og avløpsvann første ledd bokstav a. Bestemmelsen hjemler at grunn bare kan bebygges hvis «offentlig veg er opparbeidet og godkjent så langt den er vist i planen, fram til og langs den side av tomta hvor den har sin atkomst». Partene er enige om at refusjonskravet mot Larsen er relatert til opparbeidelse av vei etter § 18-1 bokstav a, og ikke til avløp og vann i bestemmelsens bokstaver b og c. Retten skal ta stilling til gyldigheten av to vedtak om refusjon etter plan- og bygningsloven kapittel 18, etter opparbeidelse av veien Lyngneshagen:

• Fylkesmannens vedtak av 10. mars 2017 som opprettholder Stavanger kommunes vedtak om foreløpig refusjonsberegning etter pbl. § 18-8.
• Fylkesmannens vedtak av 13. mars 2018 som opprettholder kommunens vedtak om endelig refusjonsberegning etter pbl. § 18-9.

I henhold til plan- og bygningsloven § 18-8 om Godkjenning av planer og foreløpig beregning av refusjon skal tiltakshaver før tiltaket påbegynnes, ha utarbeidet planer på kart og med kostnadsoverslag. Tiltakshaver skal angi hvilke eiendommer som kan få nytte av anlegget, hvilket areal de utgjør og sannsynlig utnyttelse på den enkelte eiendommen. Tiltakshaver skal utarbeide et forslag til fordeling av utgiftene i samsvar med § 18-7. Dernest skal kommunen godkjenne planen for utførelsen, kostnadsoverslag og forslag til fordeling. Dette er det første vedtaket som lagmannsretten skal overprøve.

Når tiltaket er fullført, skal tiltakshaver sette opp regnskap med nødvendige legitimasjoner. Etter en etterfølgende behandling skal kommunen så treffe et refusjonsvedtak; jf. plan- og bygningsloven § 18-9 om Fastsetting av refusjon. Dette er det andre vedtaket som lagmannsretten skal overprøve. Det mest hensiktsmessige ved anlegg av vei er sedvanlig å opparbeide hele den regulerte veistrekning samtidig. Dette er bakgrunnen for refusjonsordningen i plan- og bygningsloven. Tanken er at de som får fordel ved opparbeidelsen, må være med på å dekke kostnadene ved samme, jf. plan- og bygningsloven § 18-3 om Refusjonsberettigede tiltak. I henhold til plan- og bygningsloven § 18-6 om Refusjonspliktig areal belastes refusjon for tiltak som nevnt i § 18-3 første ledd blant annet ubebygd areal som blir byggeklart enten tilknytningen til anlegget skjer direkte eller gjennom privat veg eller stikkledning.

I plan- og bygningsloven § 18-4 om Refusjonsenheten er det fastsatt at utgiftene som refererer seg til en strekning hvor en sammenhengende opparbeidelse, omlegging eller utvidelse av tiltak som nevnt i § 18-1 første ledd finner sted, skal samlet fordeles på de arealer som ifølge § 18-6 er refusjonspliktig til enheten. Hvilke utgifter som kan kreves refundert fremgår av plan- og bygningsloven § 18-5. Det sentrale er bestemmelsen i første ledd: Den refusjonsberettigede kan kreve tilbake samtlige utgifter som har vært nødvendige for å oppfylle de krav som er fastlagt i §§ 18-1 og 18-2.

Refusjonsenheten i nærværende sak er Lyngneshagen. Larsen eier refusjonspliktig areal ved den utskilte tomten. Tomten ble byggeklar ved opparbeidelse av Lyngneshagen. Uenigheten knytter seg til hvor mye Larsen skal betale, herunder om kostnader knyttet til omlegging av vann og avløp kan kreves refundert.

I henhold til plan- og bygningsloven § 18-12 kan domstolene prøve lovligheten av refusjonsvedtaket. Høyesterett har i HR-2017-1125-A

(30) vist til lovforarbeidene i Ot.prp.nr.45 (2007–2008) side 309-310: Ved domstolsprøving av verdistigningsspørsmålet forutsettes det at de alminnelige regler om domstolskontroll med forvaltningen får anvendelse. Det betyr at domstolene ikke prøver det konkrete skjønn, men alene kontrollerer rettsanvendelsen, saksbehandlingen og det faktiske grunnlag skjønnet bygger på. I tillegg kommer selvfølgelig også de alminnelige regler om kontroll med myndighetsmisbruk. Spørsmålet om en eiendom har fått verdistigning som er lik eller overstiger refusjonsbeløpet, inngår i rettsanvendelsesskjønnet, og kan prøves av domstolen. Det følger av plan- og bygningsloven § 18-7 annet ledd at det refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal begrenses til den verdiøkning som tiltaket antas å medføre for eiendommen. Larsen har anført at deres eiendom ikke har fått tilført en verdi som tilsvarer refusjonsbeløpet. De mener at de kunne ha opparbeidet anlegget billigere selv, og at kommunen derfor ikke kan kreve et større beløp enn det som ville medgått til en billigere utførelse.

Larsens innvendinger mot kommunens refusjonskrav er todelte: i. for det første mener Larsen at kostnadene til vann og avløp ikke skal refunderes; og ii. for det annet mener Larsen at de kunne utført de refusjonsberettigete arbeidene rimeligere slik at refusjonsbeløpet må nedjusteres til utgiftene ved en mulig alternativ rimeligere løsning. Lagmannsretten behandler spørsmålet om refusjonsbeløpet er for høyt under to synsvinkler: Anførselen om at utgifter til omlegging av VA-ledninger er unødvendige og ikke kan kreves refundert Lagmannsretten finner at det er sannsynliggjort i saken at det var nødvendig å legge om / erstatte de eksisterende VA-ledningene for å oppfylle opparbeidelseskravet etter plan- og bygningsloven § 18-1 første ledd bokstav a. Fagmyndighetene vurderte at de eksisterende VA-ledningene ikke var «kjøresterke» og ei heller hensiktsmessig plassert – dels ved siden av, dels i veien. Det ble sett hen til ledningenes alder, kvalitet, dimensjon og plassering. Risikoen ved å la de gamle VA-ledningene ligge ble betraktet som for stor.

Skulle man senere måtte utbedre og/eller flytte de gamle VA-ledningene vil det være kostbart å grave i ny vei og/eller i private hager. De ledningene som ble erstattet i nærværende sak, var om lag 70 år gamle og ville trolig kunne hatt en levetid på totalt 100 år. Nye ledninger antas å kunne tjene i rundt 200 år. Dessuten var betongen brukt i den tidlige perioden etter krigen ingenlunde av samme kvalitet som før krigen, og ei heller av dagens kvalitet. Larsen mener at de eksisterende VA-ledningene var gode nok i og med at de var av samme kvalitet som ledningene som ligger i Lyngnesveien. Videre fremholder de at det tidligere ble kjørt over ledningene på den gamle veien til en butikk. Alternativt mener Larsen at det ville vært tilstrekkelig å bygge en mur mellom ledningene og veien. Staten representert ved Berggraf fremholder at det var flere momenter som førte til at kommunen fant at det ikke kunne bygges vei oppå de gamle ledningene. De var allerede nær 70 år gamle. Det er kjent at eldre betongledninger ikke møter dagens krav. Eldre betongledninger er porøse og svekkes over tid.

Ved anlegg av en ny vei over, ville belastningen bli større enn tidligere. Ledningene lå dels nær veien, dels under. Anleggstrafikken ville i seg selv medføre en stor belastning for ledningene. Samlet sett gjorde dette det nødvendig å legge om VA-ledningene for å kunne bygge veien. Fylkesmannen stadfestet i vedtak av 10. mars 2017 kommunens vedtak av 13. september 2016. Av Fylkesmannens vedtak fremgår blant annet følgende:

2. VA-anlegget ...

Selv om kommunen på vedtakstidspunktet ikke hadde hjemmel for å kreve opparbeidelse av VA- anlegget i pbl. § 18-1 bokstav b og c, er spørsmålet om anleggelsen av veien indirekte medfører at omlegging av VA-ledningene blir nødvendig og om kostnadene med dette går inn under bestemmelsens bokstav a. I pbl. § 18-5 første ledd heter det at «den refusjonsberettigede kan kreve tilbake samtlige utgifter som har vært nødvendige for å oppfylle de krav som er fastlagt i §§ 18-1 og

18-2». Spørsmålet er derfor om kostnadene ved å omlegge VA-ledningene er «nødvendige» for å opparbeide veien i henhold til pbl. § 18-1 bokstav a. Etter ordlyden i pbl. § 18-5 vil alle kostnader som er nødvendige for å opparbeide den aktuelle veistrekningen omfattes. I dette tilfellet har kommunen vist til at ledningene ligger grunt og ikke er «kjøresterke», slik at opparbeidelsen av veien ikke kan finne sted uten at man gjør noe med VA- anlegget. Kommunen viser også til at oppbygging av veien over eksisterende ledninger ikke anses mulig/tilrådelig, da dette vil medføre store terrengforskjeller mellom vei og etablerte, tilliggende hager. VA-verket har fremholdt at ledningsutskiftning ikke anses påkrevd som følge av ledningenes alder (anlagt tidlig på 60-tallet), men at utskiftning nå er foranlediget av veianlegget. VA-verket dekker selv kostnadene med rørmaterialet. Når rørmaterialet ikke skal dekkes av refusjonsdebitorene blir spørsmålet om de gjenværende utgiftene er «nødvendige» i henhold til pbl. § 18-5. Dette vil bl.a. være utgifter knyttet til selve anleggsarbeidet.

I klagen fra Hans Kristian Larsen er det anført at det ikke var nødvendig å legge nytt VA-anlegg forbi hans eiendom da det lå eksisterende rør utenfor veibanen med tilstrekkelig kvalitet. I kommunens vedtak av 13.9.2016 heter det på s. 4: Når det gjelder påstand om at omlegging av ledninger langsmed 17/2744 er unødvendig, opplyser VA-verket: Ledningene på det aktuelle strekket, dvs. også langsmed utskilt tomt 17/2744, ligger så nær veien og kantlinjen at disse helt klart vil bli berørt av det nye veianlegget, både under anleggsutførelsen og senere trafikklaster. Det påpekes også at linjene som vises i kartverket ikke tar hensyn til hvilken dimensjon ledningene har. For avløpsledningen er det her snakk om en 1-meter ledning + godstykkelse, som er betydelig større enn hva tykkelsen på (kart)linjen viser. Virkelig plassering av ledninger kan også være noe forskjellig i forhold til det som vises på kartet, men dette kan gå begge veier.

Når det gjelder ledninger på det aktuelle strekket, så er det riktig at deler av de gamle ledningene fortsatt ligger i grunnen på 17/1000, men det er bekreftet av anleggsledelsen og formann hos entreprenør at disse ledningene nå er frakoplet/ute av drift og erstattet av nye ledninger i veitraseen. Uttalelsene fra VA-verket står i kontrast med det Hans Kristian Larsen selv hevder. Som nevnt i vårt forrige vedtak er dette et spørsmål som i stor grad er av teknisk art. Fylkesmannen konstaterer at VA- verket selv mener det er nødvendig å skifte ut VA-anlegget i den nederste delen av veien langs gnr. 17 bnr. 2744. VA-verket er den kommunale fagmyndigheten på vann- og avløp, og deres vurdering må normalt tillegges betydelig vekt. Kommunen har også uttalt at ledningene nærmest Lyngnesveien ikke kunne bli benyttet både av hensyn til at de ligger for nær veikant, samt kvaliteten på ledningene. Etter Fylkesmannens vurdering foreligger det ingen grunnlag for å tvile på de faglige vurderingene kommunen har gjort i dette tilfellet, selv om Hans Kristian Larsen er uenig i dette.

Fylkesmannen skal også være varsom med å overprøve vurderinger av teknisk art, da ekspertisen på slike ligger hos kommunen. Fylkesmannen ser ingen grunn til å tvile på at den aktuelle veien ikke kan bygges uten at man må omlegge VA-ledningene, også for den nederste delen av veistrekningen. Kostnadene må derfor anses nødvendige for å opparbeide veien, som medfører at tomtene bli byggeklare, jf. ovenfor. Etter dette har Fylkesmarinen kommet til at de gjenværende kostnadene ved å omlegge VA-anlegget, når man trekker fra kostnadene for rørmaterialet, er nødvendige kostnader iht. pbl. § 18-5 første ledd. Både opparbeidelsen av veien og VA-anlegget inngår dermed i refusjonsenheten, jf. pbl. § 18-4. I klagen fra Hans Kristian Larsen er det anført at krav om refusjon for VA-anlegget er «klart urimelig» under henvisning til pbl. § 18-4.

I bestemmelsens første ledd andre punktum heter det: Dersom terrengforholdene eller skifte av strøkets karakter langs strekningen eller andre særlige omstendigheter tilsier det, kan kommunen treffe vedtak om at fordelingen skal skje etter en annen enhet når det finnes påkrevet for å hindre en klart urimelig fordeling av utgiftene mellom de eiendommer som berøres av tiltaket. Nevnte bestemmelse er ikke en generell rimelighetsnorm – den fastsetter kun at refusjonsenheten kan fastsettes på en annen måte dersom terrengforholdene, skifte av strøkets karakter eller andre omstendigheter tilsier det. I dette tilfellet kan ikke Fylkesmannen se at det foreligger noen holdepunkter

for å fravike lovens hovedregel. Vi viser også til at refusjonsbeløpet for bnr. 2744 er lavere enn for flere av de andre eiendommene som berøres av kravet. Med hensyn til den faglige vurderingen av nødvendigheten av å legge om VA-anlegget, følger det av rettspraksis, Rt-2009-354 (47): Domstolene må vise betydelig tilbakeholdenhet med å overprøve planmyndighetenes faglige vurdering av når tiltak medfører at reguleringsplan er nødvendig etter plan- og bygningsloven § 23 nr. 1. Lagmannsretten finner at dette innebærer at lagmannsretten skal vise tilbakeholdenhet med å overprøve også den faglige vurderingen som kommunens vann- og avløpsavdeling har tatt. Lagmannsretten finner etter bevisførselen i saken ikke at fagmyndighetenes vurderinger ikke er forsvarlig faglig begrunnet. Etter bevisføringen finner lagmannsretten at det må sies være fornuftig av hensyn til alle impliserte og alle interessenter at VA-ledningene ble erstattet av nye og ble lagt midt i veien. Dette selv om domstolene ikke prøver det konkrete skjønnet.

Under enhver omstendighet finner lagmannsretten ikke at det hefter feil ved det faktiske grunnlaget som skjønnet bygger på, eller rettsanvendelsen i saken. Lagmannsretten finner etter dette intet grunnlag for å tilsidesette Fylkesmannens vurdering. Lagmannsretten er enig i at i den grad omlegging av VA-ledninger etter en saklig og faglig vurdering er nødvendig for adekvat og samfunnsgagnlig anlegg av veien, så må også omlegging av VA-ledningene anses som en kostnad med å bygge veien. Refusjonskravet for samme er følgelig etter sin art lovhjemlet. Larsens innsigelse om at de ikke kan pålegges å dekke slike kostnader fordi deres tomt hadde vann og kloakk og ikke var pålagt å sørge for nyanlegg av samme, kan følgelig ikke tas til følge. Kostnadene med VA-omleggingen er en integrert del av anlegget av Lyngneshagen og berettiger følgelig til refusjon. Anførselen om at verdistigningsbegrensningen i plan- og bygningsloven § 18-7 annet ledd gjør seg gjeldende Larsen anfører at de refusjonsberettigete arbeidene kunne vært utført rimeligere – det ville vært tilstrekkelig å bygge en 16 meter lang vei fra Lyngnesveien.

Det sistnevnte ville blitt langt billigere. Larsen mener at de totale kostnadene maksimalt ville vært på 350 000 kroner. Estimatet fra Larsen er blant annet basert på innhentet informasjon fra Stangeland Maskin AS. I et elektronisk brev fra sistnevnte av 22. november 2018 heter det: Vi kan stå for det overslaget som er gjort basert på de skissene som ble forelagt oss, markedssituasjon 2016 og infoen vi fikk på dette tidspunktet, men vi kjenner ikke alle detaljene i prosjektet/saken. En utførelse ville blitt ihht oppmålinger og medgåtte mengder da Stangeland er utførende entreprenør o... har noe med prosjekteringen å gjøre. Vi føler ikke at vi har mer å tilføye i denne saken. Lagmannsretten bemerker innledningsvis at kommunen i nærværende sak dekket materialkostnadene knyttet til ny plassering og oppgradert VA-anlegg, 65 prosent av utgiftene til prosjektering og planlegging, samt 48 prosent av utgiftene til byggeledelse. Utgifter som etter sin art ville kunne vært gjort til gjenstand for refusjonskrav.

Plan- og bygningsloven § 18-7 om Fordelingsfaktorene annet ledd lyder: Refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den verdiøkning som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen. Dersom bestemmelsen i første punktum fører til at ikke alle utgifter ifølge § 18-5 blir dekket for en eller flere av eiendommene, kan refusjonskreditor kreve at udekkede beløp blir fordelt på de andre eiendommene i samsvar med reglene i første ledd. Det er et vilkår at hver av de eiendommer som blir pålagt tilleggsrefusjon, må antas å ha en verdiøkning som er minst like stor som summen av refusjonsbeløpene for eiendommen. Fra lovforarbeidene, Ot.prp.nr.45 (2007–2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (byggesaksdelen) s. 270, hitsettes: Refusjonskravet til den enkelte eiendom skal ikke overstige den verdistigning som oppstår som følge av tiltaket jf. § 50 nr. 2 første punktum. Dette kalles verdiøkningsprinsippet. Regelen skal sikre at grunneierne ikke blir avkrevet et større beløp enn det oppfyllelse av kravet om opparbeidelse av infrastruktur utgjør.

Som hovedregel vil dette tilsvare eller overstige det beløp refusjonskravet utgjør, ettersom en samlet utbygging vil være mer rasjonell enn om den enkelte grunneier skulle opparbeide

sin del. Grunneier kan i medhold av § 50 nr. 2 andre punktum kreve at antatt verdistigning fastsettes ved takst. Om verdiøkning fremgår det av HR-2017-1125-A

(46) at denne ikke er begrenset til verdien som ligger i at arealet gjennom tiltaket har blitt byggeklart etter pbl. § 18-6 første ledd – tvert imot er enhver verdistigning relevant. I samme avgjørelse slår Høyesterett fast

(44) at det både er en faktisk presumpsjon og en bevispresumpsjon for at opparbeidelse av teknisk infrastruktur gir verdiøkning. Dersom refusjonsdebitor kan bevise at han selv ville ha oppfylt opparbeidingskravene etter reguleringsplanen frem til egen eiendom til en lavere kostnad, vil det ikke være grunnlag for refusjon utover dette beløpet. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Det er både i rettspraksis og teori henvist til at det er en klar presumsjon for at verdistigningen tilsvarer eller overstiger refusjonskravet. Det samme fremgår av lovforarbeidene, jf. Ot.prp.nr.45 (2007–2008) s. 280: Det vil derfor være ytterst sjeldent at slike utgifter ikke utløser en tilsvarende verdistigning. I HR-2017-1125-A

(53) heter det: Dei ankande partane har halde fram at ein står overfor eit typetilfelle der den faktiske presumsjonen om verdiauke ikkje slår til, fordi det er pårekneleg at den eksisterande tilkomsten kunne oppgraderast til ein lågare kostnad enn det venta refusjonsbeløpet. Det har ikkje vore provføring om førekomsten av typetilfellet, men eg legg for min del til grunn at det ikkje er upraktisk. Synsmåten kan etter mitt syn uansett ikkje føre fram. Eg har ikkje funne haldepunkt i rettskjeldene for at ein ha sett føre seg ei slik avgrensing av presumsjonen. Det er vanskeleg å sjå at lova ikkje er meint å innehalde ei uttømande regulering. Ad hensynet bak refusjonsreglene skriver Kjersti Cecilie Jensen og Liv Zimmermann «Forholdet mellom opparbeidelsesplikten og refusjonsreglene i plan- og bygningsloven: Går veiplikten lenger enn retten til refusjon?» i Tidsskrift for eiendomsrett nr. 2 2018 s. 158: Utgangspunktet er at alle grunneierne som får byggeklare arealer / får oppfylt sin opparbeidelsesplikt, i fellesskap skal finansiere opparbeidelsen av vei, vann og avløp.

Tanken og formålet om at det er fellesskapet som skal finansiere utbyggingen av vei, vann og avløp, utgjør dermed et viktig reelt hensyn som skal vektlegges ved fortolkningen av lovbestemmelsene, og som taler for at alle kostnadene som kan spores til oppfyllelse av fellesskapets samlede plikt til å opparbeide vei, skal inngå i fordelingen. Mot dette hensynet står verdiøkningsbegrensningen i § 18-7 annet ledd som sier at refusjonsbeløpet som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den verdiøkning som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen. Høyesterett presiserer i HR-2017-1125-A at refusjonsinstituttet er en fordeling av verdiøkende kostnader, men det vises også til at kravet om verdiøkning ikke er avgrenset mot verdien som ligger i at arealet gjennom tiltaket er blitt byggeklart. I praksis er det også slik at verdiøkningsbegrensningen sjelden kommer inn som en reell begrensning, først og fremst fordi det er en presumsjon for at opparbeidelse av teknisk infrastruktur gir en tilsvarende verdiøkning.

Dersom verdiøkningsprinsippet skal ha en betydning, må i praksis refusjonsdebitor vise at vedkommende selv ville ha oppfylt opparbeidelseskravet etter reguleringsplanen frem til egen eiendom til en lavere kostnad. Dette vil sjelden være aktuelt ettersom nettopp en felles opparbeidelse presumptivt vil være rimeligere. Verdiøkningsbegrensningen er dermed i all hovedsak en sikkerhetsventil. Lagmannsretten finner ikke at Larsen har motbevist presumsjonen om at verdistigningen for gbnr. 17/2744 minst tilsvarer refusjonskravet. Den kalkylen som Larsen har lagt frem, kan vanskelig legges til grunn da beregningsgrunnlaget for kalkylen er ufullstendig. Det er ikke ført bevis vedrørende forutsetningene for beregningene, og Larsen har hele tiden selv også gitt uttrykk for at det ville komme kostnader i tillegg. Videre er veien bygget etter innhenting av anbud – en fremgangsmåte som skal sikre lavest mulig pris for utførelsen av arbeidet. Det var Stangeland Maskin AS som vant anbudet med laveste pris av seks anbydere. Larsen viser ellers til kostnadsanslaget som ble nevnt i møtet i 2012.

Totalt var det på 3 millioner kroner, og kostnadsoverslaget var allerede da noe utdatert. Den totale kostnaden i 2016 var 3,8 millioner kroner. Lagmannsretten finner ikke at anslaget nevnt i 2012 beviser at refusjonsbeløpet er for høyt. Lagmannsretten viser dessuten til at Larsen ved opparbeidelsen av Lyngneshagen fikk frigjort areal på egne eiendommer som tidligere var båndlagt til adkomstvei for hovedeiendommen (veien som også fungerte som atkomst til Vaulen snarkjøp). Dessuten ble det ved opparbeidelsen av det nye VA-anlegget lagt opp for stikkledning til tomten gbnr. 17/2744 – en nyordning som representerer en klar økonomisk fordel for Larsen.

Lagmannsretten er videre enig med staten i at det ikke er særlige omstendigheter som tilsier at Larsens sak representerer et tilfelle hvor presumsjonen ikke slår til. Det dreier seg om en helt ordinær vei i et helt ordinært boligfelt. Det at Larsens tomt ligger i begynnelsen av veien, har ingen betydning i denne sammenheng. Refusjonsordningen innebærer en fordeling basert på tomteareal og tillatt utnytting, jf. plan- og bygningsloven § 18-7. Saksbehandlingsfeil Saksbehandlingsfeil har i utgangspunktet ikke betydning når domstolen har full kompetanse, jf. avgjørelsene i Rt-1969-1053 og Rt-2000-361. Etter bevisførselen i saken finner lagmannsretten heller ikke at det foreligger saksbehandlingsfeil i saken som kan ha betydning for gyldigheten av noen av de to vedtakene som lagmannsretten overprøver. Larsen har sendt inn klage, flere ganger med utfyllende oppfølgingsbrev, i forhold til samtlige varsler og vedtak. Klagene har i all hovedsak gjentatt de samme anførslene hver gang.

Både kommunen og Fylkesmannen har vurdert og tatt stilling til Larsens anførsler selv om myndighetene har konkludert med at anførslene ikke ga grunnlag for at de endret sine egne konklusjoner i saken. Med hensyn til anførselen om at kommunen ikke sørget for å opplyse saken godt nok – herunder å utrede verdibegrensingsspørsmålet, viser lagmannsretten til HR-2017-2376-A (33 og 36). Det heter der: Etter ordlyden i forvaltingslova § 17 første ledd og § 33 femte ledd er utgreiingsplikta generell og svært omfattande. Det ville likevel føre til unødig ressursbruk om forvaltinga hadde plikt til å greie ut forhold som var utan tyding for saka. Det følgjer difor allereie av føremålet, framheva i førearbeida, at ein ikkje kan ta den generelle utgreiingsplikta heilt på ordet, jf. NUT 1958: 3 side 161: «Formålet med saksforberedelsen er å skaffe til veie alt det materiale av faktisk og rettslig art som er nødvendig for sakens avgjørelse.» ...Utgreiingsplikta kan med dette seiast å vera relativ – avhengig av karakteren av saka og kva som er dei relevante spørsmåla i saka. Utgreiingsplikta må tilpassast dei konkrete omstenda i saka.

Larsen har bevisbyrden for at presumsjonen om verdistigning ikke gjør seg gjeldende, jf. HR-2017-1125-A (44). Det følger av Ot.prp.nr.45 (2007–2008) s. 279 at kommunen ikke skal ta stilling til den nøyaktige antatte verdistigningen i hver enkelt sak, men at «den vurderer om det er omstendigheter som tilsier at det er mindre sannsynlig at opparbeidelsen vil medføre en verdistigning som tilsvarer det refusjonsbeløpet den enkelte eiendom blir ilagt». Kommunen har bygget veien Lyngneshagen slik kommunen har vurdert det som riktig etter plan- og bygningsloven, herunder de tekniske krav som der stilles. Kommunen og Fylkesmannen har videre vurdert alle de innvendingene som Larsen har kommet med – herunder Larsens forslag til en enklere løsning for bygging av veien i forhold til gbnr. 17/2744. Kommunens kostnadsoverslag og de faktiske kostnader som ble noe lavere er basert på regelverkets fordelingssystem og innhentede anbudspriser. Lagmannsretten finner ikke at det knytter seg saksbehandlingsfeil til kommunens og/eller Fylkesmannens behandlingen av disse spørsmålene. Anken har etter dette ikke ført frem.

Saksomkostninger Ankemotparten har vunnet saken fullstendig. Med henvisning til tvisteloven § 20-2 første og annet ledd finner lagmannsretten at ankende parter skal pålegges å dekke ankemotpartens nødvendige omkostninger (jf. tvisteloven § 20-5 første ledd) med anken. Lagmannsretten har ikke funnet noen av unntaksalternativene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd anvendelige i saken. I saksomkostninger for lagmannsretten har ankemotparten krevet seg tilkjent 69 600 kroner, som i sin helhet er salærkravet til prosessfullmektigen. Det er ikke kommet innvendinger til kravet fra ankende part. Lagmannsretten finner at beløpet har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Salærkravet legges derfor til grunn for ankende parters betalingsplikt.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hans Kristian Larsen, Tor Kristian Larsen og Elisabeth Otlo Larsen til Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet 69 600 – sekstinitusensekshundre – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.