LG-2018-105277: Gyldighet av vedtak om bo- og omsorgstilbud

Saken gjelder gyldigheten av Fylkesmannens vedtak av 27.3.2017 om bo- og omsorgstjenester for A. Framstilling av saken Partene er enige i tingrettens saksfremstilling og denne gjengis her: A (heretter benevnt A) er 24 år gammel [hun er nå 25 år]. Hun har diagnosene F 71.1 moderat psykisk utviklingshemming, med betydelige atferdsproblemer som krever oppmerksomhet eller behandling og F 84 Infantil Autisme. Det er enighet at A har en svært alvorlig problematikk, at hun er krevende og har behov for et omfattende behandlings- og tjenestetilbud. Hennes problematikk relaterer seg til atferdsproblematikk i form av aggressivitet og tvangshandlinger, og hun blir beskrevet som farlig for både seg selv og andre. Det er særlig biting som er problemet – hun biter seg selv som ledd i selvskading og hun biter andre. Det er truffet vedtak om bruk av tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Det har vært en rekke hjelpetiltak rundt A i oppveksten, og tiltagende i intensitet og omfang inn i voksen alder. A bodde hjemme hos foreldrene til høsten 2008. Hun flyttet da inn i en avlastningsbolig på [bofellesskap1].

I desember samme år ble det innvilget heldøgnstilbud på TPO (senter for tilpasset opplæring) A bodde på TPO frem til hun i oktober 2010 ble overført til et kommunalt bofellesskap i [bofellesskap2]. Samme høst fikk hun skoletilbud på [sted] videregående skole og begynte der. Det er enighet om at As situasjon i bofelleskapet i [bofellesskap2] var krevende. I tverrfaglig notat fra HAVO av 11.07.13 heter det: [bilde av tekst er utelatt her av personvernhensyn.]1 [bofellesskap2] hadde store utfordringer med å få tak i kvalifisert og tilstrekkelig personell til å skape stabilitet og et godt tjenestetilbud for A. Dette var oppe på flere møter. I referat fra HAVO av 30.01.2015 fremgår det bl.a.: [bilde av tekst er utelatt her av personvernhensyn.]1 Kommunen konkluderte etter hvert med at A ikke fikk et forsvarlig tjenestetilbud ved [bofellesskap2], jf. møtereferat av 18.09.2015, og det oppstod et akutt behov for et nytt bo- og tjenestetilbud. Kommunen hadde på dette tidspunkt under bygging et bofellesskap på [bofellesskap3] som er et bofellesskap spesielt rettet mot unge voksne med autisme. A var i målgruppen.

Bofellesskapet var imidlertid ikke ferdig og i drift, og kommunen trengte tid «på å bygge opp et kommunalt heldøgnstilbud for A», jf. møtereferatet. Etter at foreldrene ikke samtykket i overføring til et bo- og tjenestetilbud hos EVA (Enhet for voksne med Autisme) i regi av spesialisthelsetjenesten ble den akutte situasjonen løst ved at det ble inngått om heldøgns tjenestetilbud hos [bofellesskap4] AS). A hadde da hatt videregående skoletilbud hos [bofellesskap4] i to år, etter at det ikke fungerte på [sted] vgs. Det ble først inngått avtale med [bofellesskap4] for perioden 09.11.2015-08.11.2016, og den er senere forlenget i påvente av den klage- og domstolsbehandling. Siste forlengelse er frem til oktober 2018. Den 29.08.2016 traff kommunen vedtak om varig bo- og tjenestetilbud for A i [bofellesskap3] bofellesskap. Det ble igangsatt et arbeid med å ansette personale som skulle jobbe med A, og det har vært befaring i leiligheten og blitt besluttet noen endringer slik at den tilpasses A sine særlige behov. Vedtaket ble påklaget.

Det ble påpekt en rekke forhold relatert til situasjonen i bofellesskapet i [bofellesskap2], og det ble også anført følgende: [bilde av tekst er utelatt her av personvernhensyn.]1 Fylkesmannen behandles klagen i vedtak av 14.07.2016, der deler av klagen ble avvist (tildeling av bofellesskap) mens den del av saken som gjaldt tjenestetilbud ble opphevet som følge av at tjenestetilbudet ikke var «tilstrekkelig angitt i vedtaket til at vi kan foreta en overprøving av om tjenestetilbudet er forsvarlig jf. helse og omsorgstjenesteloven § 3-2, jf. § 4-1 og pasient og brukerrettighetsloven § 2-1 annet ledd bokstav a).

Kommunen traff nytt vedtak i saken den 29.08.2016. Vedtaket er omfattende, og for helhetens del gjengis hele innholdet: [bilde av tekst er utelatt her av personvernhensyn.]1 Også dette vedtaket ble påklaget, jf. klage av 10.09.2016. I denne heter bl.a.: [bilde av tekst er utelatt her av personvernhensyn.]1 I «Sakspapir for behandling av klage», konkluderte kommunen med at vedtaket ble oppretthold, men gitt utsatt iverksettelse ut 2017. Videre ble avslag på søknad om varig bo- og tjenestetilbud his [bofellesskap4] opprettholdt. I samme dokument beskrives følgende om den nærmere planen for overføring: [bilde av tekst er utelatt her av personvernhensyn.]1 I forlengelsen av dette skriver kommunen følgende: [bilde av tekst er utelatt her av personvernhensyn.]1 Leiligheten som er tildelt A på [bofellesskap3] har stått ledig helt fra den var ferdig bygget. I referat fra samarbeidsmøte av 06.10.2016 fremgår det at det er «ansatt 5 personer + 2 som er tilbudt stilling» og at det er «kontinuerlig ansettelsesprosess for teamet rundt A».

Som følge av vedtaket om utsatt iverksettelse, er dette personalet senere omdisponert, og det må – dersom hun skal flytte dit – tilsettes nytt personale. Fylkesmannen i Rogaland traff vedtak i klagesaken 27.03.2017, med slik konklusjon: «Fylkesmannen stadfester kommunens tjenestetilbud i bofellesskap vedtak av 29.08.2016 sak cd-L-KBJ772010007609-47. Det betyr at du ikke får medhold i din klage.» Vår sak gjelder gyldigheten av dette vedtaket. A v/verge, B (mor) tok ut søksmål for Stavanger tingrett den 16.09.2017. Stevningen hadde mangler – blant annet spørsmål om rett saksøkt var Staten og ikke Fylkesmannen i Rogaland, og den 08.11.2017 mottok retten rettet stevning rettet mot Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet. Stavanger tingrett avsa 3.5.2018 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes.
2. A v/verge B plikter innen 14 – fjorten – dager å betale saksomkostninger til Staten v/Helse og omsorgsdepartementet med 63 839 – sekstitretusenåttehundreogtrettinitusen – kroner. A har rettidig anket tingrettens dom og staten har gitt tilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 7. og 8. mars 2019. A møtte ikke personlig, men var representert ved sine verger/foreldre B og C. Prosessfullmektig var advokat Sigurd Klomsæt og i tillegg møtte rettslig medhjelper Johnny Thu. For staten møtte som prosessfullmektig advokat Kaja Marie Folkestad Bjelland. I tillegg møtte assisterende direktør hos Fylkesmannen i Rogaland; Marit Bjergeland. As foreldre forklarte seg og i tillegg ble det hørt 7 vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Kommunens avtale med [bofellesskap4] utløp 31. oktober 2018. A mottar fortsatt heldøgn botilbud hos [bofellesskap4], men slik at utgiftene til dette dekkes av [bofellesskap4] og As foreldre. A har i korthet anført Tingrettens bevisvurdering er uriktig. Lovanvendelsen er også uriktig, både hva gjelder helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og EMK art. 6.1., 6.2. og art. 8. Videre foreligger det saksbehandlingsfeil ved at vedtaket ikke er tilstrekkelig begrunnet eller utredet, og feilen har virket inn på vedtaket. Grunnen til søksmålet og anken er å sikre A et forsvarlig og verdig tilbud, fortrinnsvis hos [bofellesskap4]. Kommunens tilbud på [bofellesskap3] behandlingssenter er ikke forsvarlig jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 jr. § 3-4 og § 4-1. Det har også vært manglende brukermedvirkning.

A har i mange år vært utsatt for krenkelser fra det offentlige. Hun har vært utsatt for tortur når hun har vært utsatt for slik vold som er dokumentert. I [bofellesskap2] har hun blitt låst inne på lagerrom osv. Ingen har brydd seg om menneskeverdet til A, verken kommunen, fylkesmannen eller tingretten. Hun er blitt krenket og tråkket på. [bofellesskap4] har et opplegg som fungerer for A. Tvangsbruken er vesentlig redusert etter at hun flyttet fra det kommunale tilbudet i [bofellesskap2] og til [bofellesskap4]s tilbud. Det har også vært ført et vitne som har forklart seg om forskjellen på tilbudet hos [bofellesskap4] og kommunens nåværende tilbud på [bofellesskap3] behandlingssenter. Denne vitneforklaringen underbygger at kommunens tilbud ikke i tilstrekkelig grad ivaretar As behov. Lagmannsretten må ta med i vurderingen at As foreldre aldri vil samtykke til at A skal flytte til [bofellesskap3] behandlingssenter. Det er ikke sannsynlig at kommunen vil levere et forsvarlig tilbud. Det er kommunen som har bevisbyrden for at tilbudet på [bofellesskap3] behandlingssenter er forsvarlig.

I [bofellesskap2] var det stor bruk av innleide vikarer. Det vil det trolig også bli på [bofellesskap3] behandlingssenter. A er en svært krevende bruker. Kommunen har tilbudt en vitneforklaring fra avdelingssjefen på [bofellesskap3] behandlingssenter. Det er for enkelt å baserer seg på denne vitneforklaringen om at kommunen kan levere slik de hevder at de kan. Forhistorien viser at kommunen ikke er troverdig. Det er ikke noe nytt i det som tilbys nå i forhold til det hun ble tilbudt i 2011. I [bofellesskap2] viste det seg til slutt at kommunen ikke kunne tilby forsvarlige tjenester. Det var verneombudet som til slutt stengte institusjonen i [bofellesskap2] . Fylkesmannen har stolt blindt på kommunens løfter og beskrivelser. Mens det i [bofellesskap2] var ansatt personale for å ivareta A, er det på [bofellesskap3] ennå ikke ansatt personale som skal ivareta A. Det vil ta lang tid å lære opp nytt personale. Kommunen har også forutsatt at ansatte ved [bofellesskap4] skal følge med over til [bofellesskap3]. En slik forutsetning er det ikke grunnlag for, og for tiden har heller ikke kommunen noen avtale med [bofellesskap4] vedrørende A.

Fylkesmannens vedtak bygger på at overføringen skal skje på en måte som ikke lenger er mulig når kommunen ikke har en avtale med [bofellesskap4]. Vedtaket er derfor ugyldig. Kommunen har heller ikke sannsynliggjort hvordan halvparten av de ansatte skal ha høyskoleutdannelse. Det samme ble lovet i [bofellesskap2] uten at kommunen var i stand til å oppfylle. Når Fylkesmannen ikke har vurdert sannsynligheten for at kommunen kan levere slik det fremgår av vedtaket, er vurderingen mangelfull og denne mangelen kan ha virket inn på vedtaket. [bofellesskap4] har etablert rutiner for arbeidstrening og aktiviteter. På [bofellesskap3] må man henvende seg til eksterne veiledningsteam for å få til dette. A har det bra hos [bofellesskap4] og har fremgang der. Hun deltar på ulike aktiviteter som båtturer og vedkløyving. [bofellesskap4] har spesialtrent personale, mens [bofellesskap3] ikke har noe personale. En flytting av A vil være til fare for livet hennes. Kommunen har ikke foretatt noen vurdering av hensiktsmessigheten av å flytte A. Kommunen har heller ikke vurdert risikoen for at de ikke kan levere slik som planlagt.

A har vern mot flytting etter EMK art. 8. Det krenker hennes rett til et privatliv og et privat hjem. Flytting vil også være i strid med Grunnloven § 102. Påstand

1. Fylkesmannens vedtak datert 27.3.17 kjennes ugyldig.
2. A v/verge B tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg for lovens forsinkelsesrente fra forfall og inntil betaling skjer Staten v/helse og omsorgsdepartementet har i korthet anført Sakens hovedspørsmål er om Fylkesmannens vurdering av forsvarligheten av tjenestetilbudet er uriktig. Fylkesmannen har full prøvingskompetanse, jf. forvaltningsloven § 34. Det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende. Domstolen skal foreta en full prøving av forsvarlighetsvurderingen, basert på faktum på vedtakstidspunktet. Etterfølgende forhold kan trekkes inn i vurderingen dersom de kan kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet.

A har krav på nødvendige helse- og omsorgstjenester, og hun har krav på et verdig tjenestetilbud, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a. Tjenestene skal være forsvarlige, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. De planlagte tjenestene har en forsvarlig standard. A har ikke tillit til at kommunen vil levere tjenester slik det er planlagt. Kommunen har selv konkludert med at tilbudet i [bofellesskap2] ikke var forsvarlig og det er også grunnen til at dette ble avsluttet. Det er dette som er bakgrunnen for vedtaket om at A skal tilbys bolig på [bofellesskap3]. Kostnaden ved de ulike tilbudene har ikke hatt betydning for vedtaket. Spørsmål om det har blitt utøvd uhjemlet tvang i [bofellesskap2] er på siden av det lagmannsretten skal ta stilling til. A skal ikke tilbakeføres til [bofellesskap2]. A synes å legge til grunn at det bare er [bofellesskap4] som kan gi et forsvarlig tilbud, eventuelt at flytting er så inngripende at hun ikke kan flyttes. Slik er det imidlertid ikke. Forklaringene fra D og E viser at [bofellesskap3] har et forsvarlig nivå på tjenestene.

Det er ingen sentrale forskjeller i tilbudene fra [bofellesskap4] og [bofellesskap3]. Foreldrenes innsigelser gjelder ikke kommunens plan, men at de ikke har tillit til at kommunen kan levere som planlagt. [bofellesskap3] er spesialisert for personer med atferdsproblemer og autisme. I [bofellesskap2] jobbet de ansatte med flere personer og HAVO kunne da ikke veilede. [bofellesskap3] rekrutterer personer som arbeider med atferdsutfordinger. På [bofellesskap3] vil ikke innelåsing være en del av behandlingen og personalet vil ikke benytte verneutstyr i form av hansker. Det er ikke en innvending til tilbudet på [bofellesskap3] at det i dag mangler personell som skal ivareta A. Hvis dette skulle vært et krav måtte personellet ha sittet uten arbeidsoppgaver og ventet til A samtykket til å flytte. Dersom det er slik at gjeldende vedtak ikke kan gjennomføres slik som planlagt, må det treffes en nytt vedtak. Dette fører imidlertid ikke til at vedtaket som er til prøving blir ugyldig. Det er ikke slik at det kun er [bofellesskap4] som kan gi A et forsvarlig tilbud. Flytting er belastende, men det lar seg gjøre å flytte A.

Forutsetningen i vedtaket er uansett ikke at de ansatte hos [bofellesskap4] skal ta arbeid på [bofellesskap3]. Planen er at de skal hospitere på [bofellesskap3]. Det har vært drift på [bofellesskap3] i tre år, og dette er et velfungerende tilbud. Forskrift om offentlige anskaffelser § 30-4 har ikke relevans i saken. Bestemmelsen får anvendelse i små kommunen der det vil være lett å identifisere hvem saken gjelder. I saken her er dette uansett ikke noen problemstilling i og med at kommunen har full anledning til selv å gi A et behandlingstilbud. Kravet i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 annet ledd er oppfylt. A er blitt informert og hun er hørt. Loven gir ikke en rett til å bestemme behandlingstilbud. At forpliktelsene i loven er oppfylt vises også av at behandlingstilbudet på [bofellesskap4] er forlenget fra 8.11.2016 til 31.10.2018. Foreldrene har også gitt sitt syn på EVA-prosjektet og tilbudet til [bofellesskap4] og dette førte til at tilbudet hos [bofellesskap4] ble valgt. Foreldrene har også fått informasjon om medvirkningsadgang og utforming av tilbudet på [bofellesskap3].

Uansett har eventuell manglende medvirkning ikke virket inn på vedtaket. Begrunnelsen i vedtaket er tilstrekkelig. I begrunnelsen redegjøres det for regler, faktiske forhold og hovedhensynene bak vedtaket. Eventuell manglende begrunnelse har uansett ikke innvirket på vedtaket. Vedtaket innebærer ikke noe brudd på EMK art. 8. EMK art. 8 gir ikke A noe krav på at hun kan bli boende på [bofellesskap4]s institusjon. Eiendomsvernet i EMK P1-1 [EMK protokoll 1 artikkel 1]1 er ikke relevant for saken fordi hun ikke eier boligen. Det foreligger ikke noe brudd på konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 19 bokstav a. Bestemmelsen gir ikke rett til å velge boform. Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk rett. Påstand

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Helse og omsorgsdepartementet tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsrettens vurdering Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes. Saken står i samme stilling som for tingretten og lagmannsretten viser til tingrettens begrunnelse som også er dekkende for lagmannsrettens vurdering.

Staten har erkjent at tilbudet i [bofellesskap2] ikke var forsvarlig. Staten har videre erkjent at A mottar et forsvarlig behandlingstilbud hos [bofellesskap4] og at hun har vist en positiv utvikling etter at hun flyttet fra det kommunale tilbudet i [bofellesskap2] i 2015, og til [bofellesskap4]s institusjon. Partene er enige om at kommunen har anledning til å tilby helse- og omsorgstjenester innenfor egne institusjoner og at A må akseptere kommunens tilbud dersom det tilfredsstiller kravet til forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. A krever at vedtaket kjennes ugyldig fordi det ikke er sannsynlig at kommunen vil levere tjenester slik det fremgår av vedtaket. I tillegg kreves vedtaket kjent ugyldig på grunn av manglende brukermedvirkning og brudd på EMK. Fylkesmannen har i vedtaket lagt til grunn at det planlagte tjenestetilbudet vil bli gjennomført. Lagmannsretten vurderer det slik at det er sannsynlig at kommunen vil levere tjenester i tråd med sitt eget vedtak. Det er ikke en avgjørende innvending at det ikke er ansatt personale som skal inngå i teamet rundt A.

Kommunen har ikke noen forpliktelse til å foreta ansettelser før A har samtykket til overføring. Dersom kommunen skulle ha en plikt til å ha på plass teamet uten at A har samtykket til overføring, ville det innebære at kommunen måtte betale for en plass som står tom. Det ville i så fall ha ført til doble utgifter frem til 1. november 2018. Selv om kommunen ikke lenger betaler for plassen hos [bofellesskap4], fører ikke det til at kommunen skal pådra seg utgifter til å ha på plass et team rundt A uten at hun har samtykket til overføring. Lagmannsretten er videre kommet til at det ikke er grunnlag for en påstand om at tilbudet på [bofellesskap3] vil ikke vil være forsvarlig fordi tilbudet i [bofellesskap2] ikke var forsvarlig. Et slikt synspunkt ville føre til at kommunen ble fratatt retten til å velge hvordan tjenestene skal ytes overfor A. Det er ingen holdepunkter for at kommunen ikke vil levere slik det fremgår av vedtaket. Riktignok var tilbudet i [bofellesskap2] ikke forsvarlig, men dette har kommunen erkjent. [bofellesskap3] er en institusjon tilpasset brukere med autisme- og atferdsproblematikk.

Det er videre laget en omfattende plan vedrørende behandlings- og botilbudet som fremgår av kommunens vedtak. Denne er gjengitt ovenfor under sakens bakgrunn. Her fremgår det spesifisert hva hjelpen vil omfatte, bemanning og fysisk utforming. Tilbudet er individuelt tilpasset As behov. Institusjonen på [bofellesskap3] har vært i drift i rundt tre år. E ved [bofellesskap3] bofellesskap utdypet i sin forklaring hva som er planlagt, og det fremgikk av forklaringen at man ved [bofellesskap3] vil videreføre det behandlingsopplegget som har gitt gode resultater hos [bofellesskap4]. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er mangler ved Fylkesmannens forsvarlighetsvurdering hva gjelder behandlingstilbudet på [bofellesskap3]. Lagmannsretten kan ikke se at planen for flytting til [bofellesskap3] ikke er forsvarlig. Planen innebærer at personale fra [bofellesskap3] skal hospitere hos [bofellesskap4] på vakter før innflytting og at personale fra [bofellesskap4] er med i overflyttingen og går inn i vaktene.

Kommunen og Fylkesmannen legger til grunn at flytting er en belastning, men likevel slik at det er forsvarlig å flytte A til [bofellesskap3]. Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for påstanden om at behandlingstilbudet på [bofellesskap3] ikke er forsvarlig eller at det ikke er forsvarlig å flytte A til [bofellesskap3] bofellesskap. Lagmannsretten bemerker at lagmannsretten ikke har vurdert hvilket av de to behandlingstilbudene som vil fungere best for A, ettersom dette ikke er gjenstand for rettslig prøving. Partene er som nevnt enige om at A mottar et godt tilbud hos [bofellesskap4] og at hun har hatt en positiv utvikling fra 2015. Hvilket tilbud A skal gis er det opptil kommunen å avgjøre, så lenge tilbudet tilfredsstiller kravene i pasient- og brukerrettighetsloven vedrørende forsvarlighet, verdighet osv. Lagmannsretten er også kommet til at Fylkesmannens vedtak ikke er ugyldig på grunn av manglende brukermedvirkning. A ved verger/foreldre er holdt løpende informert om utformingen av tjenestetilbudet. A er også blitt hørt og det tatt hensyn til hennes ønsker.

Hun ønsket ikke å bli flyttet til kommunens EVA-prosjekt, og det ble da inngått avtale med [bofellesskap4]. Denne avtalen var midlertidig i påvente av ferdigstillelse av [bofellesskap3] bofellesskap. Avtalen er likevel blitt forlenget til 31.10.2018 fordi A ikke har samtykket til overføring til [bofellesskap3]. Det er på denne måten lagt stor vekt på As mening. Dette endres ikke av at kommunen nå har avsluttet avtalen med [bofellesskap4]. Retten til brukermedvirkning innebærer ikke en rett til ensidig å bestemme bo- og behandlingstilbud. Det har i denne sammenheng ingen betydning om det ville ha vært i strid med anbudsreglene å inngå avtale med [bofellesskap4] uten offentlig anbud. Vedtaket er etter dette ikke ugyldig på grunn av manglende brukermedvirkning. Vedtaket er ikke ugyldig på grunn av mangelfull begrunnelse. Kommunens vedtak har en omfattende begrunnelse vedrørende tilbudet som skal gis og hvordan flyttingen skal håndteres. Det er anført at verken kommunen eller Fylkesmannen har foretatt en pro et contra-vurdering av hensiktsmessigheten av å flytte A. Det

er imidlertid ikke noe krav om en slik vurdering. A har ikke krav på å motta det beste tilbudet, men et forsvarlig og verdig tilbud. Vedtaket er ikke ugyldig på grunn av mangelfull begrunnelse. Det er videre anført at vedtaket er i strid med EMK art. 6.1. og art. 6.2. Lagmannsretten finner det åpenbart at det ikke foreligger noe brudd på EMK art. 6.1. og 6.2. Det er ikke konkretisert hva som innebærer et brudd med EMK art. 6.1. og art. 6.2. Lagmannsretten bemerker at EMK art. 6.2. gir rettigheter til den som er siktet for en straffbar handling. Det er ikke tilfelle her. Det er videre anført at vedtaket er ugyldig på grunn av brudd på EMK art. 8. Påstanden er at As rett til privatliv og hjem ikke er respektert. A har tidligere vist til at også tilleggsprotokoll P 1-1 til EMK om rett til å nyte sin eiendom i fred er brutt. Lagmannsretten legger til grunn at boenheten A har hos [bofellesskap4] er å anse som hjemmet hennes. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at kommunens botilbud på [bofellesskap3] kan sies å være et brudd retten hennes til respekt for hjemmet sitt. Kommunen har i dette tilfellet gitt et tilbud om hjem.

Retten etter art. 8 kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke innebære at kommunen i realiteten skal være forpliktet til å tilby henne et varig opphold hos [bofellesskap4]. Retten etter tilleggsprotokollen verner eiendomsretten. A eier ikke bolig hos [bofellesskap4] og bestemmelsen kommer dermed ikke til anvendelse. Det foreligger etter dette ikke brudd på EMK art. 6.1, 6.2 eller art. 8 og heller ikke brudd på tilleggsprotokoll P 1-1. Vedtaket er derfor ikke ugyldig på disse grunnlagene. Ettersom det ikke foreligger feil eller mangler ved Fylkesmannens vedtak er det heller ikke grunnlag for anførselen om at flere feil samlet fører til at vedtaket er ugyldig. Anken blir etter dette forkastet. Avgjørelsen er enstemmig. Sakskostnader Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2

(1) krav på full erstatning for sakskostnadene sine fra motparten. Etter tvisteloven § 20-2

(3) kan motparten helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Saken har ikke vært tvilsom, slik at dette momentet ikke taler for at unntaket kommer til anvendelse, jf. tvisteloven § 20-2

(3) bokstav a. Momentet nevnt i bokstav b om at vinnende part kan bebreides for at det kom til sak er heller ikke relevant. Saken har imidlertid stor velferdsmessig betydning for A, jf. momentet nevnt i tvisteloven § 20-2

(3) bokstav c. Hvor hun skal bo og motta behandlingstilbud er helt sentralt i livet hennes. As prosessfullmektig har fremhevet at hun er blant det svakeste av de svake. Styrkeforholdet mellom partene er ulikt. Lagmannsretten er likevel kommet til at dette ikke er tilstrekkelig til å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Det vises særlig til at saken ikke har vært tvilsom, verken med hensyn til jus eller faktum, og A har vært bistått av advokat. Saken har fra ankende parts side vært sentrert om å bevise faktum som ikke har vært bestridt, nemlig at tilbudet i [bofellesskap2] ikke var forsvarlig, og at A mottar et godt tilbud hos [bofellesskap4]. Lagmannsretten legger til grunn resultatet for avgjørelsen av sakskostnader for tingretten og gjør ingen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Regjeringsadvokaten har krevd til sammen kr. 65 886 i sakskostnader som består av 58 000 kroner i salær og 7886 kroner i utgifter til reise/opphold for prosessfullmektig. Ankende part hadde ikke innsigelser til kravet. Lagmannsretten anser utgiftene som nødvendige utgifter ved saken, jf. tvisteloven § 20-5

(1) og tilkjenner sakskostnader slik det er krevd.

DOMSSLUTNING

1. Anken forkastes.
2. A v/verge B betaler kroner 65 886 – sekstifemtusenåttehundreogåttiseks – kroner i sakskostnader til Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet innen 14 – fjorten – dager fra dommen er forkynt.