LG-1995-672: Forsikringsordning ved virksomhetsoverdragelse

Saken gjelder tvist om arbeidstaker har rett til å beholde en forsikringsordning ved overføring av virksomhet til annen innehaver, jf arbeidsmiljøloven kap XII A. Eilert Eidesund, heretter Eidesund, har arbeidet som servicearbeider innen forpleiningstjenesten i Nordsjøen siden 1978. Fra 1985 arbeidet han på plattform Eko Alpha på Ekofiskfeltet hvor Phillips Petroleum Company Norway, heretter Phillips, er operatør. Forpleiningstjenesten på plattformen, som består i drift av kantine, rengjøring og skifte av sengetøy mv, utføres ikke av Phillips, men av utenforstående selskaper. Tjenesten lyses ut gjennom anbud der kontraktene er tidsbegrenset med adgang til fornyelse. Frem til 21 februar 1994 hadde Scandinavian Service Partner AS kontrakt med Phillips om forpleiningstjenesten. I god tid før kontrakten utløp utarbeidet Phillips anbudsinnbydelse. Ankemotparten, Stavanger Catering AS, som er et av de store cateringselskaper i Nordsjøen, vant anbudskonkurransen og overtok forpleiningstjenesten fra 21 februar 1994.

Både Scandinavian Service Partner AS og Stavanger Catering AS er i dag oppkjøpt av annet selskap med navn Compass Group, London, og har skiftet navn til Eurest AS. Det er opplyst at Stavanger Catering AS fremdeles er registrert i foretaksregisteret, og det er enighet om at de nevnte forhold ikke får betydning for partsbetegnelsen. Innehaverskiftet skjedde ved at kontrakten mellom Phillips og Scandinavian Service Partner AS ble bragt til opphør, hvoretter det ble inngått kontrakt mellom Phillips og Stavanger Catering AS. De ansatte i Scandinavian Service Partner AS med unntak av overordnet personell, ble tilbudt tilsvarende stilling i Stavanger Catering AS, hvilket innebar at 14 av totalt 19 personer fikk stilling i selskapet. Stavanger Catering AS overtok videre varelageret fra Scandinavian Service Partner AS. Eidesund mottok 16 februar 1994 oppsigelse fra Scandinavian Service Partner AS og ble samme dag tilbudt stilling i Stavanger Catering AS.

Av tilbudsbrevet fremgår det bl.a.: ... "Ansettelse i Stavanger Catering A/S vil være i.h.t. den praksis og de lokale avtaler som er i bedriften." I brev 21 februar 1994 gjorde OFS (Oljearbeidernes Fellessammenslutning) klubben i Scandinavian Service Partner AS gjeldende at tilbudet på bakgrunn av nevnte formulering, var i strid med arbeidsmiljøloven § 73B om arbeidstakernes rettigheter ved overføring av virksomheten, herunder plikten til å opprettholde forsikringsordningene de ansatte hadde krav på før overføringen. Med denne reservasjon aksepterte Eidesund tilbudet og tiltrådte stilling i Stavanger Catering AS. Forsikringsordningen som Eidesund hadde i Scandinavian Service Partner AS besto av en risiko- og en alderspensjonsdel. Risikodelen besto av uføreforsikring, en ektefelleforsikring ved død samt en forsikring som gjaldt tillegg pr barn som var under 18 år. Eidesund reiste søksmål for Stavanger byrett 17 mars 1994 med krav om pensjonsforsikringsordning. Stavanger byrett avsa 29 mai 1995 dom med slik slutning: "1. Stavanger Catering A/S frifinnes.

2. Eilert Eidesund tilpliktes innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse å betale kr 39760,- – trettinitusensjuhundreogseksti – i saksomkostninger til Stavanger Catering A/S v/advokat Einar Østerdahl Poulsson." Eidesund har 30 mai 1995 anket dommen grunnet uriktig rettsanvendelse. Stavanger Catering AS har 21 juni 1995 gitt anketilsvar.

Om saksforholdet og partenes anførsler tidligere i saken, vises det til byrettens domsgrunner. Under saksforberedelsen for lagmannsretten begjærte Eidesund de omtvistede spørsmål forelagt for EFTA- domstolen for uttalelse. Lagmannsretten tok begjæringen til følge. Etterat partene hadde uttalt seg ble det stilt følgende spørsmål til EFTA-domstolen: "5.1 Faller bortfall av en cateringkontrakt med et selskap og inngåelse av en ny cateringkontrakt med et nytt selskap inn under rådsdirektiv 77/187 nr. 1, når det i kontrakten ikke er stilt vilkår om at utstyr og/eller ansatte skal følge med over? 5.2 Har det noen betydning for svaret på spørsmål 5.1 at det nye cateringselskap overtar ansatte og varelager? 5.3 Har det noen betydning for svaret på spørsmål 5.1 at kontrakten faller inn under rådsdirektiv 77/62, 80/767 og 88/295 om tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp? 5.4 Omfatter rettigheter etter artikkel 3 nr. 1 og 2 også retten til å beholde de forsikringsordninger, herunder

pensjonsforsikring, hos den nye arbeidsgiver som arbeidstakeren hadde hos den arbeidsgiver som mistet kontrakten? 5.5 Er det noen forskjell i svaret på spørsmål 5.1 i de tilfeller hvor: a. ansatte i det opprinnelige cateringselskap på ordinær måte søker og etter konkurranse blir ansatt i stillinger i det nye cateringselskapet, og b. det foreligger avtale mellom det nye cateringselskapet og det gamle cateringselskapet, eller mellom oppdragsgiver og det nye cateringselskapet, om at de ansatte skal følge med over?" EFTA-domstolen har 25 september 1996, etter en redegjørelse for faktum og rettslig bakgrunn, vurdert de spørsmål som er blitt stilt og gitt slik rådgivende uttalelse (695EJ0002): "1.

Artikkel 1(1) i rettsakten omhandlet i Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, Vedlegg XVIII nr 23 (rådsdirektiv 77/187/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varetakelse av arbeidstakernes rettigheter ved overdragelse av foretak, bedrifter eller deler av bedrifter) må tolkes slik at i en situasjon der forpleiningstjenesten for et foretak ved avtale er overlatt til et selskap, vil ikke opphøret av denne kontrakten og inngåelse av en ny kontrakt om de samme tjenester med et annet selskap utelukke at direktivet kommer til anvendelse. For at det skal foreligge en overdragelse av et foretak i direktivets forstand må en økonomisk enhet med sin egen identitet være overført og denne identiteten må være i behold.

For å avgjøre om disse vilkårene er oppfylt i et tilfelle som det som er gjenstand for hovedsøksmålet, er det nødvendig å ta hensyn til samtlige omstendigheter som karakteriserer den aktuelle transaksjonen, herunder hvilken type foretak eller virksomhet det gjelder, om det skjer en overtakelse av fysiske eller immaterielle aktiva, verdien og arten av slike aktiva, om en majoritet av de ansatte, eller ansatte med særlig ekspertise eller erfaring overtas, om kunder overføres, graden av likhet mellom de utførte aktiviteter før og etter overdragelsen og hvor lenge virksomhetens drift eventuelt har vært stanset.

2. Hvorvidt det nye forpleiningsselskapet skal overta ansatte og varelager må tas i betraktning ved den helhetsvurderingen som det vises til i 1 foran.
3. Det faktum at en transaksjon omfattes av direktiver om offentlige anskaffelser hindrer ikke som sådan rådsdirektiv 77/187/EØF fra å komme til anvendelse i en sak som den foreliggende.
4. I henhold til rådsdirektiv 77/187/EØF artikkel 3 nr 3 overføres ikke arbeidsgiverens forpliktelse til å innbetale premie til supplerende pensjonsordninger for en ansatt." Ankeforhandling ble holdt 18 og 19 november 1996. Foruten prosessfullmektigene møtte Eilert Eidesund. Videre ble det hørt tre vitner og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Bortsett fra ovennevnte uttalelse fra EFTA-domstolen står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Ankende part, Eilert Eidesund, anfører i hovedsak:

Overføringen fra Scandinavian Service Partner AS til Stavanger Catering AS innebærer en overføring av virksomhet etter arbeidsmiljøloven § 73A.

Uttalelsen fra EFTA-domstolen er rådgivende i motsetning til avgjørelser fra EF-domstolen som er bindende for de lokale domstoler. Det er sentralt å oppnå rettsenhet mellom Norge og EU samt EFTA-landene og EU. Dette underbygges både av EØS-loven av 27. november 1992 nr. 109 § 2, fortalen til EØS-avtalen samt av artikkel 6 i avtalen. Arbeidsmiljøloven kap XII A må således tolkes i samsvar med rådsdirektiv 77/187/EØF og den rettspraksis som har utviklet seg iht direktivet. Det fremgår av fortalen til direktivet at formålet med reglene er arbeidervern når bedrifter blir overdratt/overført. Dette er blitt tillagt betydelig vekt av EF-domstolen. Avgjørelser fra denne domstolen må tillegges vesentlig vekt ved tolkingen. Derimot vil nasjonale domstolers avgjørelser ha mindre interesse, jf EFTA-domstolens uttalelse i nærværende sak premiss 15. Hver kontrakt utgjør én avdeling, dvs en særskilt økonomisk enhet. Det var en identifiserbar enhet som ble overført der Stavanger Catering AS fortsatte helt identisk virksomhet og arbeidstakerne utførte samme arbeid. Også varelageret ble overført.

Eneste endring som skjedde og som brukerne kunne registrere, var endring av logo på uniform, sengetøy, tallerker, håndklær m.v. Det var således en del av Scandinavian Service Partner AS' totale virksomhet som ble overført til Stavanger Catering AS. Det ble vist til EFTA-domstolens uttalelse premiss 40 og 41.

I motsetning til i arbeidsmiljøloven tidligere § 60 nr. 3, beskytter kap XII A også overføring som skjer i et trekantforhold som i nærværende sak. Phillips stilte spørsmål i anbudsinnbydelsen hvor mange av de ansatte i Scandinavian Service Partner AS ny innehaver kunne overta. Det ble gjort utfra et prinsipp om at ny innehaver skulle overta de ansatte og var en forutsetning for å få kontrakten. Riktignok var det unntak for ledende personell som noen ganger ble overtatt, andre ganger ikke. Anvendelsen av prinsippet er imidlertid en klar indikasjon på at det foreligger en overføring av virksomheten. Forpleiningstjenesten omfatter sammenhengende tjenesteytelse på døgnkontinuerlig basis gjennom flere år der tjenesten er av en slik art at det fremstår som hensiktsmessig å trene og utpeke en særlig gruppe av de ansatte til å utføre oppdraget. Også av beredskapshensyn er det vesentlig at de ansatte ikke skiftes ut. Bevisførselen viser at man kommer inn under direktivet og arbeidsmiljøloven kap XII A.

Det ble vist til EFTA- domstolens uttalelse premissene 17, 20, 22-24, 27, 28, 30, 33 og 37 samt til EF-domstolens avgjørelser i sakene Daddys Dancehall (686J0324), Redmond Stitching (691J0029) og Ford Motors Company Belgium (694J0171). Siden det foreligger en overføring av virksomhet, følger det av arbeidsmiljøloven § 73B at tidligere innehavers rettigheter og plikter blir overført til ny innehaver, herunder avtale om forsikringsordning. Unntaket i § 73B nr. 3 kommer ikke til anvendelse, siden bestemmelsen omhandler arbeidstakerens rett til "ytelser" og bedriftens plikt til å yte pensjon, hvilket er noe annet enn plikten til å innbetale en forsikringspremie. Dessuten dreier det seg i nærværende sak om en uføreforsikring, ikke uførepensjon. Det fremgår av Ot.prp.nr.71 (1991–1992) 34 at den nye innehaveren vil være ansvarlig for innbetaling av bidrag (forsikringspremie) til pensjonsordning. På dette punkt går således den norske loven lenger enn EFTA-uttalelsen. EF-domstolen har ikke hatt dette spørsmål oppe til avgjørelse.

Forsikringsordningen har ingen tidsbegrensning og utløper således ikke ved utløpet av tariffavtalen, slik motparten anfører. Ordningen er ikke inntatt i tariffavtalen, men omfattes av en lokal avtale som ikke er bragt til opphør av Stavanger Catering A/S.

Eilert Eidesund har nedlagt slik påstand

"1. Eilert Eidesund har krav på forsikringsordningen.

2. Eilert Eidesund tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten." Ankemotparten, Stavanger Catering A/S, anfører i hovedsak:

Saken gjelder Eidesunds krav om å få opprettholde forsikringsordningen han hadde i Scandinavian Service Partner AS hos Stavanger Catering AS, ikke om det foreligger en overføring av virksomhet. Det er også uklart hvorfor Eidesund begrenser kravet til bare å gjelde forsikringsordningen, siden han også hadde andre ytelser/goder i Scandinavian Service Partner AS såsom fri flyreise, utvidet farspermisjon mv., som det var vesentlig større grunn til å kreve opprettholdt ved en overføring.

Arbeidsmiljøloven tidligere § 60 nr 3 beskyttet ansettelsen, men ikke ansettelsesvilkårene. Selv om arbeidsmiljøloven § 73A og rådsdirektiv 77/187 representerer en utvidelse ved at også ansettelsesvilkårene er beskyttet, er forståelsen av virksomhetsbegrepet det samme som etter § 60 nr 3. Det må være en identifiserbar enhet som fortsetter, hvilket er noe mer enn en ren aktivitet.

Både regjeringens og Stortingets forutsetninger ved implementeringen av rådsdirektiv 77/187 var å ikke gå lenger enn det som var nødvendig av hensyn til rådsdirektivet. Verken direktivet eller arbeidsmiljøloven § 73A, § 73B, § 73C, 3 73D og § 73E inneholder definisjoner av hvilke transaksjoner som omfattes. Det foreligger heller ikke rettskraftige avgjørelser vedrørende tolkingen. Men "virksomhet" etter de nevnte bestemmelser må gis den samme betydning som "foretak" i direktivteksten. I den utstrekning det forelå praksis etter tidligere § 60 nr 3, ble ikke skifte av kontraktør som i nærværende sak, oppfattet som overdragelse av virksomhet. Skifte av oppdragstaker er midlertidig i motsetning til overføring av virksomhet som må oppfattes som varig. Det er ingen endring på dette punkt ved implementeringen av direktiv 77/187.

Det er ingen parallell sak som er avgjort av EF-domstolen. Saken Rygaard mot Strø Mølle Akustik (694J0048) er den som ligger nærmest. I flere av sakene ankende part har vist til, er det forskjeller i forhold til nærværende sak. Også nasjonal praksis fra EU-land må tillegges vekt ved tolkningen, siden de nasjonale domstoler har plikt til å forelegge saker som er tvilsomme for EF-domstolen. Alle dommer bortsett fra saken om "Brintel Helicopters" er fra landets høyeste domstol innen feltet og må tillegges vekt. På bakgrunn av dommene må man kunne konkludere med at det ikke foreligger noen klar praksis.

Dersom det bare er en enkeltkontrakt blant flere kontrakter ved plattformen som overføres, er det ikke overføring av virksomhet. Det er ikke noen identifiserbar enhet som overføres. Det foreligger heller ingen avtale om overføring av de ansatte. Dessuten var det bare en del av de ansatte med unntak av ledelsen som fortsatte arbeidsforholdet hos Stavanger Catering AS. Hadde det vært tale om overføring, ville alle fått tilbud om ny jobb, også lederne. Det har også betydning at Eidesund ble sagt opp fra Scandinavian Service Partner AS uten at han har angrepet oppsigelsen. Både Scandinavian Service Partner AS og Stavanger Catering AS oppfattet dette som en formell avslutning av arbeidsforholdet. Dersom det bare var tale om en overføring, ville det ikke vært nødvendig med noen oppsigelse. At Eidesund bare har gjort krav på forsikringsordningen, ikke de øvrige ytelser han hadde rett på i Scandinavian Service Partner AS, viser at han har vært i tvil om sine rettigheter. Konklusjonen er imidlertid at det ikke foreligger noen overføring av virksomhet etter arbeidsmiljøloven § 73A.

I EFTA-domstolens uttalelse punkt 4 fremgår det at en forpliktelse til å innbetale premie til supplerende pensjonsordninger for en ansatt, ikke overføres. Arbeidsmiljøloven § 73B nr. 3 må tolkes i samsvar med dette, siden bestemmelsen ligger helt opp til teksten i rådsdirektivet. Det fremgår av Ot.prp.nr.71 (1991–1992) 15 at man ikke ønsket å foreta noen utvidelser i forhold til rådsdirektivet. Uttalelsene i proposisjonens 34 er departementets fortolkning og har mindre interesse i de tilfeller hvor hensikten er å implementere minimumsbestemmelser fra rådsdirektivet. Subsidiært må retten til å opprettholde forsikringsordningen anses utløpt 30 juni 1994 samtidig med tariffavtalens utløp, siden ordningen var basert på slik avtale, se arbeidsmiljøloven § 73B nr. 2.

Stavanger Catering AS har nedlagt slik påstand

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten finner at anken fører frem.

Arbeidsmiljøloven § 73A, § 73B, § 73C, § 73D og § 73E ble innført som en følge av EØS-avtalen og trådte i kraft 1 januar 1994 samtidig med avtalen. Bestemmelsene bygger på EU Rådsdirektiv av 14 februar 1977 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter ved overdragelse av foretak, bedrifter eller deler av bedrifter (77/187/EØF). Det er direktivets hensikt at arbeidsforholdene skal fortsette uavhengig av overføringen, særlig at arbeidstakernes rettigheter blir ivaretatt samt at reglene på dette området i en viss utstrekning skal harmoniseres mellom landene. Ved reglene i arbeidsmiljøloven § 73A, § 73B, § 73C, § 73D og § 73E er i utgangspunktet direktivets minsterettigheter gjennomført i norsk rett. I den utstrekning medlemsstatene fastsetter lover eller forskrifter som er mer fordelaktig for arbeidstakerne, berøres ikke det av direktivet.

Det foreligger ikke norsk domstolspraksis vedrørende tolkingen av bestemmelsene saken gjelder. Etter lagmannsrettens syn vil praksis fra EF-domstolen måtte tillegges vekt, se også proposisjonen i forbindelse med lovendringen, Ot.prp.nr.71 (1991–1992) 31 flg, som henviser til slik praksis. Også EFTA-domstolens uttalelse i forbindelse med nærværende sak, vil i utgangspunktet ha betydning for tolkingen. Nasjonale avgjørelser – avgjørelser som viser hvordan medlemsstatene har tolket EØS-regelverket – finner lagmannsretten har mer begrenset betydning i saken.

Saken reiser tre hovedproblemstillinger; om det foreligger en overføring av virksomhet etter arbeidsmiljøloven § 73A, om unntaksregelen i § 73B nr. 3 kommer til anvendelse samt om forsikringsordningen er tidsbegrenset etter regelen i § 73B nr 2.

Etter arbeidsmiljøloven § 73A kommer bestemmelsene i kapittel XII A til anvendelse ved "overføring av virksomhet eller del av virksomhet til en annen innehaver som følge av en overdragelse". Vilkåret om "overdragelse" anses oppfylt, og det er ingen avgrensning mht type virksomhet som omfattes av bestemmelsen, se proposisjonen 30. På bakgrunn av EF-domstolens praksis antas det heller ikke å være noe vilkår at det skal foreligge noe direkte kontraktsforhold mellom tidligere og ny innehaver. Også trekantforhold som nærværende sak gjelder, omfattes, se proposisjonen 32 med henvisning til EF-domstolens sak 324/86 – Daddy's Dance Hall. Saken gjaldt en ikke-overførbar leieavtale vedrørende en restaurant, som utløp, der eier leide ut til ny leietaker som uten avbrudd fortsatte driften med samme personale. Det kan heller ikke ses å være til hinder for

anvendelse av § 73A at Stavanger Catering AS fikk kontrakten etter en anbudsprosedyre eller at Eidesund mottok oppsigelse for deretter å bli reengasjert i forbindelse med skifte av innehaver. Heller ikke det forhold at Eidesund bare har krevet opprettholdt en del av rettighetene han hadde i Scandinavian Service Partner AS, kan ses å få betydning. Riktignok kunne det reises spørsmål ved om dette var et uttrykk for at han aksepterte at rettighetene generelt ikke kunne gjøres gjeldende overfor ny innehaver. I ovennevnte brev fra OFS-klubben av 21 februar 1994 er det imidlertid gjort gjeldende at tilbudet fra Stavanger Catering AS var i strid med arbeidsmiljøloven § 73B om arbeidstakernes rettigheter, ikke bare retten til forsikringsordningen. I følge Eidesund er kravet begrenset til forsikringsordningen, siden han anså denne som det vesentligste av godene. Noen aksept av at ikke forsikringsordningen kunne gjøres gjeldende, kan det under disse omstendigheter ikke utledes. Det sentrale spørsmål er om det har funnet sted en overføring av "virksomhet eller del av virksomhet" etter § 73A. Dette må avgjøres utfra en totalvurdering.

Hva som menes med formuleringen er ikke nærmere omhandlet i loven. I forbindelse med lovendringen heter det i proposisjonen 31: For spørsmålet om reglene om virksomhetsoverdragelse får anvendelse vil det derimot gjelde en avgrensning nedad, dvs. mot overføringer av enkeltaktiva som ikke kan anses som overføring av noen tilstrekkelig selvstendig enhet. Det er ikke mulig å oppstille noen klar, fast skillelinje. Dersom bygninger, varelager, inventar, maskiner, goodwill, telefon, firmanavn, kundekartotek etc. overdras samlet, er det klart at det dreier seg om en overdragelse som omfattes av de foreslåtte bestemmelser. Dersom bare noen få av disse aktiva overdras, må det vurderes konkret om det er en tilstrekkelig og relevant overføring. Det må kunne legges til grunn at en relevant virksomhetsoverdragelse foreligger i tilfeller hvor det er de sentrale aktiva som bygninger, leierett, inventar og varelager som overdras. I og for seg kan det etter en konkret vurdering anses tilstrekkelig for å konstatere virksomhetsoverdragelse at den faste eiendommen overdras.

En grunnleggende forutsetning er imidlertid at den virksomheten som er drevet i bygningen, fortsetter. Den sentrale vurderingen mht. om det er skjedd en overdragelse av virksomhet, er som nevnt om virksomheten fremstår som i det vesentlige den samme også etter overføringen. Hva den tidligere virksomhet beskjeftiget seg med, må som et utgangspunkt sammenholdes med den aktivitet som fortsetter. Foreligger her et sammenfall, kan det normalt konstateres at det er samme virksomhet som fortsetter. Andre momenter som må trekkes inn, er hvor omfattende overdragelsen av aktiva er, i hvilken grad det er de samme arbeidstakerne som sysselsettes i gammel og ny virksomhet, hvorvidt den nye virksomheten fortsetter umiddelbart etter den gamles opphør og om arbeidstakernes arbeid er det samme som før. Det er i proposisjonen videre vist til sak 24/85 (685J0024)– Spijkerssaken – der EF-domstolen har uttalt at det avgjørende er om den aktuelle økonomiske enhet beholder sin identitet. I den forbindelse er det lagt vekt på en rekke omstendigheter slik det også fremgår av EFTA-domstolens uttalelse pkt 1.

Det fremgår at de opplistede momenter ikke er uttømmende og at ingen av momentene er utslagsgivende i den ene eller annen retning. Grunnkriteriet er om det etter en samlet vurdering kan slås fast at driften etter overføring til en annen innehaver faktisk fortsetter eller gjenoppstår med samme eller lignende aktiviteter. I proposisjonen vises det til at EF- domstolen i totalvurderingen også har trukket inn direktivets formål om å sikre arbeidstakernes rettigheter og arbeidsforholdenes kontinuitet uavhengig av innehaverforholdet. Lagmannsretten er kommet til at vilkårene etter arbeidsmiljøloven § 73A er oppfylt. Det legges vekt på at det ikke var noe opphold i driften ved skifte av innehaver, se EF-domstolens sak 324/86 – Daddys Dance Hall som er nevnt foran. Stavanger Catering AS overtok som nevnt driften 21 februar 1994, samme dag som Scandinavian Service Partner AS avsluttet sin kontrakt med Phillips. Det legges til grunn at virksomheten som Stavanger Catering AS fortsatte, hadde samme omfang og ble utført på samme sted og i de samme lokaler som tidligere. Videre var både utstyret og arbeidet det samme.

Også utad fremsto virksomheten som den samme. Eneste endring brukerne av tjenestene sannsynligvis kunne registrere, var endring av logo på uniformer, sengetøy mv. Forpleiningstjenesten besto i at det ble utført sammenhengende tjenesteytelser over lang tid. Stavanger Catering AS hadde en 5-årig kontrakt. Det var således lagt opp til en stabil økonomisk aktivitet over flere år, ikke et oppdrag av mer kortvarig karakter, noe EF-domstolen blant annet la vekt på som et moment som talte mot at det forelå en virksomhetsoverføring, se sak 48/94 Rygaard – Strø Mølle Akustik. Saken er sentral og gjaldt utførelse av en entreprise der entreprenør overførte en del av entreprisen til ny entreprenør som skulle fullføre den. Arbeidet tok ca tre måneder. Tre arbeidstakere, Rygaard og to lærlinger, fortsatte å arbeide hos den nye entreprenøren. Dette ble ikke ansett som overføring av virksomhet i direktivets betydning. Det ble lagt vekt på

at den økonomiske enhet ikke var organisert på en stabil måte, siden det gjaldt en virksomhets overføring av en entreprise til en annen virksomhet med henblikk på ferdigstillelse. Videre hadde det betydning at det kun ble stilt noen arbeidstakere og materialer til rådighet for den nye entreprenøren. Lagmannsretten legger også en viss vekt på at Scandinavian Service Partner AS og Stavanger Catering AS inngikk avtale om at sistnevnte skulle overta varelageret. Siden varelageret besto av matvarer og rengjøringsartikler og at overtakelsen var utslag av en praktisk løsning, vil ikke dette momentet ha samme vekt som der hvor overtakelsen av varelageret var en forutsetning for å kunne fortsette driften. Som nevnt ovenfor ble 14 av 19 ansatte i Scandinavian Service Partner AS tilbudt og fortsatte i stilling hos Stavanger Catering AS. Ledende personell fikk ikke fortsette. Det foreligger riktignok ingen avtale om at ansatte skulle tas over. I anbudsdokumentene som har vært fremlagt og som ikke forelå for EFTA-domstolen, synes dette imidlertid å ha vært en forutsetning.

Under overskrift "Information Sheet" heter det: "The bidder will be expected to provide for the possibility of a continued employment of the current catering crew on the platform should a change in Catering Company take place. ..." Det har også vært opplyst at forpleiningspersonellet både er opplært og har en vesentlig funksjon i forbindelse med sikkerheten ombord på plattformen, noe som forutsetter en lokalkjennskap til riggen. Utskifting av samtlige ansatte ville således av beredskapsmessige hensyn ikke latt seg gjøre. Både disse forhold og at flertallet av de ansatte i Scandinavian Service Partner AS fortsatte arbeidsforholdet i Stavanger Catering AS tillegges vekt i totalvurderingen. At ikke alle ansatte fikk fortsette arbeidsforholdet, kan ikke være avgjørende, se EF-domstolens sak 101/87 (687J0101) – Bork International. Saken gjaldt en eier av et foretak som etter oppsigelse av en leiekontrakt overtok foretaket for senere å selge det til tredjemann. Kort etter ble driften gjenopptatt med litt over halvparten av personalet fra tidligere leier.

Det tillegges heller ikke nevneverdig betydning at ikke overordnet personell ble ansatt eller fikk tilbud om ansettelse. Heller ikke EFTA-domstolen kan ses å ha gjort det i sin uttalelse. Det er anført at vilkårene etter arbeidsmiljøloven § 73A ikke er oppfylt med henvisning til praksis i relasjon til tidligere § 60 nr 3 i arbeidsmiljøloven uten at det er angitt konkret hvilken praksis det siktes til. Lagmannsretten finner ikke grunn til generelt å vurdere forholdet mellom de nevnte bestemmelser, men kan ikke se at praksis etter tidligere § 60 nr 3 tilsier noen annen vurdering, se proposisjonen 31 med henvisning til Rt-1978-160. Konsekvensen av at det foreligger en overføring av virksomheten etter § 73A, er som hovedregel at arbeidstakers rettigheter blir overført til ny innehaver, jf § 73B. Etter nr 3 i bestemmelsen er det imidlertid gjort unntak for pensjonsytelser; arbeidstakerens rett til ytelser i forbindelse med alderdom og invaliditet eller ytelser til etterlatte i henhold til pensjonsordninger. Forsikringsordningen Eidesund hadde, er som nevnt opplyst både å bestå av en risiko- og en alderspensjonsdel.

Ordningen innebar at det ble innbetalt en forsikringspremie som ble delt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. For arbeidstakers del ble dette gjennomført ved trekk i lønnen. Det er ovenfor gjort nærmere rede for hvilke forsikringsordninger risikodelen besto av. Selv om saken kunne vært bedre opplyst for så vidt gjelder selve forsikringsordningene, synes det klart at risikodelen ikke kan anses som noen pensjonsytelse som er unntatt etter § 73B nr 3. For alderspensjonsdelen vil det være spørsmål om innbetaling av forsikringspremie er å anse som en ytelse etter bestemmelsen. Det fremgår av proposisjonen 34 at ny innehaver ikke vil være ansvarlig for pensjonsytelser i de tilfeller som er omhandlet i bestemmelsen. Men innehaveren vil derimot være ansvarlig for "innbetaling av bidrag (forsikringspremie) til pensjonsordningen" hvis slike forpliktelser følger av tariffavtale eller individuelle arbeidsavtaler som han for øvrig trer inn i. I proposisjonen 15 fremgår det at departementet bare ville foreslå de endringer som var nødvendige pga EØS-avtalen.

EFTA-domstolen har på bakgrunn av direktivet, i sin uttalelse som nevnt konkludert med at arbeidsgiverens forpliktelse til å innbetale premie i dette tilfellet, ikke overføres. Selv om det kan synes å være en viss motstrid mellom uttalelsene i proposisjonen på dette punkt, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at unntaket i § 73B nr. 3 ikke omfatter innbetaling av forsikringspremie. En slik fortolkning vil heller ikke være i strid med direktivet, siden direktivet som nevnt ikke berører medlemsstatenes rett til å fastsette lover som er mer fordelaktige for arbeidstakerne. Neste spørsmål er om forsikringsordningen har noen tidsmessig begrensning. Det avhenger av om ordningen følger av arbeidsavtale etter § 73B nr. 1 eller av tariffavtale etter nr 2. I sistnevnte tilfelle skal ordningen opprettholdes inntil tariffavtalen utløper eller avløses av ny tariffavtale. Det er begrensede opplysninger i saken om det avtalemessige grunnlag for forsikringsordningen.

Vitnet, Harald Inge Håvik, som er ansatt som helse-, miljø- og sikkerhetsleder i Eurest AS, tidligere Scandinavian Service Partner AS, har forklart at ordningen ble forhandlet frem av fagforeningen i SAS en gang på 1950-tallet og har

eksistert siden. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ikke er slike tidsmessige begrensninger for ordningen som er omhandlet i § 73B nr. 2. Konklusjonen er at Eidesund opprettholder forsikringsordningen overfor Stavanger Catering AS. Anken har ført frem og Stavanger Catering AS skal i utgangspunktet ilegges saksomkostninger etter tvistemålsloven § 180 annet ledd jf § 172 første ledd, men lagmannsretten finner at unntaket i sistnevnte bestemmelses annet ledd bør anvendes. Det vises herunder til at saken rettslig sett er tvilsom, siden de spørsmålene som har vært gjenstand for tvist i stor utstrekning er uavklarte i norsk domstolspraksis. Det var således rimelig grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke verken for lagmannsretten eller byretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning :

1. Eilert Eidesund har krav på forsikringsordningen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byretten eller lagmannsretten.