FOA — Forum for offentlige anskaffelser

Norsk dom

LB-2015-60580: Oppgjør etter miljøsanering – anke forkastet

Borgarting lagmannsrett forkastet statens anke i en tvist om sluttoppgjør etter miljøsanering av Steinkjærsannan skyte- og øvingsfelt. Spørsmålet var om entreprenøren hadde krav på betaling for leverte og deponerte forurensede masser ut over det staten mente var bestilt. Lagmannsretten la til grunn at massene var gravd ut etter byggherrens anvisninger og at staten ikke hadde sannsynliggjort overutgraving.
Hovedspørsmål
Hovedspørsmålet var om Implenia Miljø AS hadde krav på oppgjør for deponerte forurensede masser i den mengden som faktisk var levert, eller om staten bare skulle betale for kontraktsmengden og uttrykkelig bestilte tilleggsarbeider. Retten vurderte også om entreprenøren hadde gravd i strid med byggherrens anvisninger.

Saksdata: LB-2015-60580, 2016-08-02, Borgarting lagmannsrett, ikke spesifisert, kontraktsrettslig tvist om oppgjør etter miljøsaneringsentreprise.

Faktum

Saken gjaldt oppgjør etter miljøsanering av Steinkjærsannan skyte- og øvingsfelt. Staten v/Forsvarsdepartementet inngikk kontrakt med Implenia Miljø AS om blant annet graving, levering, behandling og transport av forurensede masser. Kontrakten var inngått etter NS 8405 som utførselsesentreprise, og mengdene i tilbudet bygget på en tiltaksplan og tilhørende beskrivelser. Tvisten gjaldt særlig postene for levering og behandlingsavgift for forurensende masser og transport av disse til godkjent deponi. Partene var enige om at avregningen i praksis skulle skje etter faktiske leverte tonn til deponi, men uenige om hvilke mengder som var kontraktsmessig grunnlag for uttaket.

Staten anførte at entreprenøren hadde gravd dypere og/eller på større areal enn avtalt, og at det bare forelå grunnlag for betaling for kontraktsmengden samt dokumenterte tilleggsbestillinger. Implenia viste til at massene var gravd etter løpende anvisninger fra byggherrens stedlige representant, Cowi AS, og at de deponerte massene derfor skulle betales. Det var dokumentert at 24 812 tonn var levert til deponi, mens staten mente at en vesentlig del av dette skrev seg fra uforsvarlig eller kontraktsstridig overgraving. Tingretten hadde gitt Implenia medhold, og staten anket til lagmannsretten.

Rettens vurdering

Lagmannsretten tok utgangspunkt i kontraktsgrunnlaget og gjennomføringen av prosjektet. Retten la til grunn at kontrakten var basert på regulerbare mengder, og at byggherren gjennom sin miljørådgiver Cowi AS skulle følge opp arbeidene, angi gravedybder og mengder, samt kontrollere forurensningsnivået underveis. Retten fremhevet også at entreprenøren i praksis gravde etter stedlige anvisninger, og at det ikke forelå avviksmeldinger fra byggherren under utførelsen. Dette trakk i retning av at den faktiske gjennomføringen skjedde innenfor byggherrens styring.

Når det gjaldt statens anførsel om overgraving, fant lagmannsretten at bevisene ikke ga grunnlag for å fastslå at det var gravd på større arealer eller dypere enn anvist. Retten la vekt på at Cowi AS merket arealene før arbeidet startet, og at det ikke var sannsynlig at det var gravd utenfor disse områdene uten at byggherren hadde reagert. Rapporten fra Planstyring AS, som staten bygget mye på, ble ikke tillagt avgjørende vekt. Retten pekte på at rapportens metode og innhold i det vesentlige sa noe om faktisk utgravd areal og ikke ga sikkert grunnlag for å konkludere om for dyp graving i det omfang staten hevdet.

Lagmannsretten fant det også usannsynlig at det skulle ha vært gravd så dypt som staten hevdet, uten at Cowis representant hadde oppdaget det. Retten viste til at det i hovedsak kun var erkjenningen av et marginalt feiluttak på bane 7 som ga støtte for noe avvik, men at dette ikke kunne tillegges betydning for det samlede oppgjøret. Retten bemerket videre at massene i området var svært våte, og at omregningsforholdet mellom fast volum og vekt kunne tilsi en høyere tonnasje enn staten hevdet, uten at retten fant det nødvendig å fastslå en eksakt faktor. Den sentrale vurderingen var likevel at staten ikke sannsynliggjorde at uttaket oversteg det som var anvist og praktisk gjennomført i prosjektet.

På denne bakgrunn kom lagmannsretten til at entreprenøren hadde krav på oppgjør for de leverte massene, og at tingrettens resultat skulle opprettholdes.

Konklusjon

Lagmannsretten forkastet statens anke og opprettholdt i realiteten tingrettens resultat. Retten la til grunn at entreprenøren hadde gravd og levert masser i samsvar med byggherrens anvisninger, og at staten ikke hadde sannsynliggjort at det forelå kontraktsstridig overgraving som kunne redusere oppgjøret. Staten ble derfor dømt til å betale sakskostnader for lagmannsretten.

Praktisk betydning

Dommen illustrerer betydningen av faktisk prosjektstyring og dokumentasjon under utførelsen i entrepriser med regulerbare mengder. Når byggherren har stedlig kontroll og anvisningsansvar, og det ikke blir registrert avvik underveis, kan det bli vanskelig i ettertid å sannsynliggjøre at entreprenøren har gravd utover det som var bestilt eller anvist. Saken viser også at tekniske etterkontroller ikke nødvendigvis får avgjørende bevisvekt hvis metoden ikke klart underbygger påstanden som fremmes. For oppgjørstvister i miljøsaneringsprosjekter understreker dommen betydningen av løpende sporbarhet mellom anvisning, utførelse og avregning.

Refererte rettskilder

Hele dommen

Saken gjelder oppgjør i forbindelse med miljøsanering av Steinkjærsannan skyte- og øvingsfelt. Tvisten gjelder avregningen av kontraktens poster for levering og behandlingsavgift for forurensende masser (post 03.01.4) og transport av forurensede masser til godkjent deponi (post 03.01.5). Oslo tingrett avsa 3. februar 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Forsvarsdepartementet dømmes til å betale Implenia Miljø AS 4 435 096 – firemillionerfirehundreogtrettifemtusenognittiseks – kroner med tillegg av renter fra 22. desember 2013 innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
  2. Staten v/ Forsvarsdepartementet dømmes til å betale Implenia Miljø AS sine sakskostnader med 460 179 – firehundreogsekstitusenetthundreogsyttini – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Staten v/ Forsvarsdepartementet har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 28. og 29. juni 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner i tillegg til partenes representanter. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Den ankende part, staten v/ Forsvarsdepartementet, har i hovedtrekk anført: Det er beskrivelsen i kontrakten som er grunnlaget for godtgjøringen til ankemotparten; graving av 20 cm dybde i et definert merket areal. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne godtgjøring ut over dette samt bestilte tillegg. Bestemmelsen i kontrakten om at «mengde avregnes» er for å ta høyde for avvik i vektfaktor og mindre, akseptable, graveavvik i forhold til beskrivelsen. Det ble fortløpende bestilt tillegg på bakgrunn av XRF-målinger etter første gangs graving, og dette ble formalisert i to samlende endringsavtaler. Disse utgjorde 7 305 tonn i tillegg til kontraktens mengde på 9 431 tonn. Det er betalt vederlag for disse tilleggene. Det er ikke dokumentert eller sannsynliggjort at det er foretatt, eller var behov for å foreta, ytterligere tilleggsbestillinger. Tingretten tar feil ved vurderingen av hva som var dokumentert eller sannsynliggjort om tilleggsbestillinger. Ankemotparten har kontaktstridig gravd dypere enn prosjektert og bestilt, uten at dette korresponderer med en tilleggsbestilling. Det er nedlagt slik påstand:
  3. Staten v/ Forsvarsdepartementet frifinnes
  4. Staten v/ Forsvarsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett. Ankemotparten, Implenia Miljø AS, har i hovedtrekk anført: Det er fjernet og deponert 24 812 tonn masser. Det er ikke korrekt at det er gravd så dypt som ankende part hevder. Det som er gravd og deponert er dessuten gjort etter anvisning fra ankende part, med unntak av et lite område på bane 7 hvor det ble gravd for dypt. Kontrakten må forstås slik at ankemotparten har krav på oppgjør uavhengig av faktisk gravedybde. Ankende parts beregninger er uriktige. I beregningene er det prosjektert tonn ut fra areal, mens avtalen anviser betaling etter deponerte tonn. Leveringen er skjedd etter vekt og hva som faktisk er levert er ikke omtvistet. Ankemotparten går ut fra en omregningsfaktor på 1,65 tonn pr. kubikkmeter, men dette er uriktig. Massene var våte, og en omregningsfaktor på 2,1 er riktig for fuktige, ikke våte masser. Omtrent hele differansen mellom partenes standpunkter utviskes om man tar hensyn til ankende parts egne målinger på i alt 2 174,8 kubikkmeter, og så hensyntar en feilmargin i graving på 10 cm, samt den ikke omtvistede tilleggsbestillingen. Etter kontrakten skulle ankemotparten grave i samsvar med løpende anvisninger fra ankende part. Dette er i all hovedsak gjort. Det er nå enighet om at varslingssystemet for endringsordrer i NS 8405 ikke skulle følges. Det er imidlertid ikke etablert noe alternativt system, og tilleggsbestillinger har kommet muntlig og direkte til anleggsledelse og maskinførere. Det var ankende parts ansvar å si fra om man mente det var gravd ut større volumer enn det som var nødvendig, noe som med et begrenset unntak ikke er gjort.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes
  2. Implenia Miljø AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten

Lagmannsretten bemerker

Generelt om kontraktsforholdet Bakgrunnen for kontraktsforholdet mellom partene er at Forsvarsbygg ved Skifte Eiendom skulle avhende området Steinkjærsannan skyte- og øvingsfelt. I den forbindelse var det nødvendig med en miljøsanering, først og fremst for å fjerne blyholdige masser. Det ble foretatt en kartlegging basert på systematiske stikkprøver, som viste forskjellige nivåer av blyinnhold i grunnen. Deler av det tidligere skytefeltet skulle etter avhending nyttes til næringsformål, mens deler skulle bli regulert til landbruk, natur og fritid (LNF-område). På bakgrunn av kartleggingen og tenkt bruk, ble det utarbeidet en tiltaksplan for miljøsaneringen, som ble godkjent av Klima- og forurensningsdirektoratet. Den reviderte og godkjente tiltaksplanen, som var en del av konkurransegrunnlaget, er datert 30. mai 2012. I samsvar med regler for offentlige anskaffelser ble det utlyst konkurranse om oppdraget. Tre firma, hvorav ankemotparten var det ene, innga tilbud.

Ved melding 3. juli 2012 ble ankemotparten valgt, og det ble inngått avtale mellom staten v/Forsvarsdepartementet v/ Forsvarsbygg Skifte Eiendom på den ene siden og Implenia Miljø AS på den andre siden. Kontraktssummen var 16 040 858 kroner inklusive mva. i samsvar med tilbudet. Avtalen er inngått etter NS 8405 som en utførselsesentreprise, og det er avtalt regulerbare mengder. I tilsvaret til tingretten anførte staten at endringsregimet i NS 8405 kom til anvendelse, men i prosesskrift 29. desember 2014 var dette standpunkt forlatt. Det har etter dette vært enighet om at de formelle reglene om endringer for tilleggsbestillinger ikke kom til anvendelse i prosjektet. Avtalen om miljøsanering omfattet en rekke forhold i feltet. Det mest omfattende, og som saken her gjelder, er bortgraving av sjikt med forurenset masse fra skytebane 2, 6, 7 og 8, fra støy- og kulefangervoller, og et område kalt «Lisiden» som hadde vært nyttet som bakgrunn for langholdsskyting. Sistnevnte område var gjengrodd av skog.

Kontraktsdokumentet var basert på tiltaksplanen, og de mengder som er angitt i kontrakten er beregnet ut fra dennes angivelse av areal og dybde. Kontraktens beskrivelse er basert på NS 3420 som er et standard beskrivelsessystem for bygg- og anleggsentrepriser, og er delt inn i poster og underposter for de ulike deler av bygg- og anleggsarbeidene. Kontraktens post 03 omfatter «Miljøtiltak» med generelle prisforutsetninger i underpost 03.0 Post 03 er videre inndelt i underposter hvor blant annet «graving til generelle gravenivåer inkludert opplasting» var angitt for de forskjellige baner, mens punktene «leverings og behandlingsavgift for forurensede masser» og «transport av forurensede masser til godkjent deponi» var angitt samlet for hele prosjektet. Dette er postene 03.01.4 og 03.01.5 i beskrivelsen, og er de poster som tvisten omfatter. Kontrakten hadde også poster for tilsvarende leverings- og behandlingsavgift og transport av farlig avfall i post 03.01.6 og 03.01.7, men på grunn av massenes beskaffenhet er det enighet om at de der angitte masser faller inn under de foregående poster. De var for øvrig likt priset.

Mens postene for graving angir at mengdene skal avregnes basert på antall kubikkmeter «prosjektert fast volum», angir postene 03.01.4 og 03.01.5 avregning etter tonn «prosjektert fast volum». Partene har likevel vært enige om at faktisk leverte masser til deponi er grunnlaget for avregningen av postene 03.01.4 og 03.01.5. Uenigheten går på om det er utgravd og dermed levert større mengder enn det er kontraktsmessig grunnlag for. Avregningen av gravepostene er imidlertid ikke omtvistet. Øvrige poster i kontrakten, herunder interntransport etc., er heller ikke tvistetema i saken. I beskrivelsen post 03 heter det under prisforutsetninger: ...

Poster som har angitt mengde skal avregnes etter utført mengde. RS poster skal ikke avregnes. Byggherren tar generelt forbehold om at enkelte poster i beskrivelsen kan utgå. Postene utgår da med postens pris uten regulering for rigg. Under «miljøkontroll» heter det: Byggherre besørger miljøkontroll. Byggherrens miljørådgiver vil følge opp arbeidene og angi gravedybder og mengder i forbindelse med saneringen. Det er viktig at entreprenør og miljørådgiver koordinerer arbeidene slik at fremdriften går så optimalt som mulig, uten unødvendige stans i arbeidene. I referat etter anbudsbefaringen, som er en del av kontraktsgrunnlaget, heter det: Byggherrens konsulent (Cowi AS) vil avgrense de forurensede arealene hvor det skal utføres tiltak før anleggsarbeidene settes i gang. I byggetiden vil Cowi følge opp arbeidene og kontrollere grunnen ved bruk av en XRF pistol som gir en umiddelbar indikasjon på om det er behov for å grave ut mer forurensede masser eller ikke. Cowi vil også ta ut jordprøver til sluttkontroll i de sanerte arealene.

Både ut fra kontraktens ordlyd, og forklaringen fra prosjektleder under ankeforhandlingen, ser lagmannsretten det slik at Cowi AS' medarbeidere var byggherrens representant på stedet, i samsvar med NS 8405 punkt 6. Gjennomføringen Statens hovedanførsel er at ankemotparten har gravd ut et vesentlig større volum, og dermed større masse – enn det som var avtalt i avtalen eller ved tilleggsbestillinger. Det er ikke omtvistet at det rent faktisk er levert 24 812 tonn masse til deponi. Hvor stort volum som er levert, eller hvor stort volum som er gravd opp og flyttet internt i feltet, er ikke klart. Det er ført noe bevis i form av lasslister om volumet, men bevisførselen gir ikke lagmannsretten grunnlag for å vurdere det faktiske forhold her, noe som heller ikke er nødvendig for lagmannsrettens resultat. Det er etter bevisførselen klart at byggherren v/ Cowi AS anga arealet for utgraving før arbeidet startet. Dette ble gjort i form av sperretape og/eller merking med spray. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at det ble gravd opp arealer utenfor denne anvisningen.

Dersom dette var gjort, ville det også være å forvente at byggherren hadde meldt fra om avviket umiddelbart. Lagmannsretten skal i denne forbindelse bemerke at det synes å være en avvikende forståelse av rollefordelingen for Cowi AS' representant hos staten og vitnet fra Cowi. Statens partsrepresentant ga for lagmannsretten uttrykk for at Cowi AS var byggherrens representant på stedet, hvilket er i samsvar med lagmannsrettens forståelse av avtalen. Vitnet fra Cowi AS synes å ha hatt en noe annen forståelse av egen rolle. På spørsmål om han så det som sin oppgave eksempelvis å si fra om han mente det ble gravd i strid med kontrakten, svarte han at det i utgangspunktet lå utenfor hans oppgave. Slik lagmannsretten ser det, er det på bakgrunn av avtalens utforming neppe tvilsomt at Cowi AS representerte byggherren, herunder hadde plikt til å opptre lojalt på statens vegne opp mot entreprenøren, og melde fra om eventuelle avvik fra kontrakten. Etter at tvisten mellom partene oppstod, engasjerte staten Planstyring AS til å foreta målinger. Det er opplyst under ankeforhandling at bestillingen var å vurdere gravedybde.

Rapporten er fremlagt og dokumentert, men det har ikke vært øvrig bevisførsel rundt rapporten. Av rapporten fremgår at den bygger på kart i sosi-format for området, og innmålinger med GPS. Av rapportens metodebeskrivelse synes det nokså klart at det er utgravd volum, ikke gravedybde, som har vært hovedtema. Videre fremgår av metodebeskrivelsen at det er foretatt måling av kant rundt utgravd område, og at «[k]ant av området er innmålt nede i planum, samt oppe på eksisterende terreng der dette var mulig.» Rapporten har et samlet areal for bane 2,6,7 og 8 på 12079 kvadratmeter, hvilket er nær 30% mer enn arealangivelsen i konkurransegrunnlaget. Staten har anført at Planstyrings oppdrag ikke var å beregne areal eller volum, kun dybde. På bakgrunn av metodebeskrivelsen i rapporten og fravær av andre bevis, kan dette ikke legges til grunn. Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn som mest sannsynlig at Planstyrings rapport på bakgrunn av målinger etter graving og beskrivelsen, har målt faktisk utgravd areal. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at det er gravd andre arealer enn det som er bestilt fra byggherren v/ Cowi AS.

Når det gjelder dybden, er det i Planstyrings rapport beregnet at det er gravd 42 cm i snitt på bane 2, 30 cm på bane 6, 51 cm på bane 7 og 61 cm på bane 8. Lagmannsretten finner det usannsynlig at det rent faktisk er gravd slike dybder uten at byggherrens stedlige representant oppdaget og meldte fra om det. Kontraktens utgangspunkt var at det skulle graves ca 20 cm, og deretter tas en kontroll med XRF-instrumentet for eventuell tilleggsbestilling. Det bemerkes at det en rekke steder er foretatt slike tilleggsbestillinger opptil flere ganger. Ankemotparten har erkjent at det ved en feil ble gravd for dypt ett sted på bane 7. Dette er også det eneste sted hvor det i samtidig dokumentasjon finnes spor etter slik feilgraving. Om omfanget er det kun ett vitne som har uttalt at dette var i «et hjørne» av bane 7 som bevismessig kan kaste lys over situasjonen. Det fremstår som usannsynlig for lagmannsretten at det skal ha blitt gravd i et slikt omfang som angitt i rapporten, uten at dette er lagt merke til av Cowi AS eller andre fra byggherren nokså umiddelbart. Også vitneførselen taler mot dette.

Cowi AS' representant forklarte om et tilfelle på bane 6 der han ved en feil tok prøver fra en vei som ikke var utgravd, da han trodde det var gravd der. Årsaken til at han trodde det var gravd, var at det var kjørt så mye på veien, og de våte massene gjorde at det så ut som om det var gravd. Dersom det virkelig var gravd 51 cm i snitt slik det fremgår av Planstyrings rapport, har det sterkt formodningen mot seg om vitnet ikke ville sett forskjell på en oppkjørt vei og det utgravde område. Et tema under ankeforhandlingene har vært omregning fra det prosjekterte volum i faste kubikk til vekt. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til eksakt hvilken omregningsfaktor som er riktig. Lagmannsretten skal imidlertid bemerke at det er flere forhold som tyder på at det er riktig med en omregningsfaktor på 2,1 fra fast volum til vekt. For det første er det sannsynlig at det var svært vått i perioden. Dette bekreftes både av den løpende dagboken miljøkonsulenten fra Cowi AS førte, av bilder, og av vitneforklaringer. Våt masse veier til dels betydelig mer enn tørrere masser, avhengig av massenes karakter.

For det andre ble det foretatt en kontrollveiing av ett lass på 10 kubikkmeter løse masser, som veide 16 tonn. Dette tilsier en omregningsfaktor på 1,6 for løse masser, som vil gi en faktor på ca 2 for faste masser, avhengig av volumøkningen ved oppgraving («svellfaktor»). Bevisverdien for øvrige masser er naturligvis begrenset når det er tale om 16 tonn av samlet over 24 000. Det er også fremkommet at det i hovedsak var leire i den såkalte «Lisiden», som utgjorde rundt 40% av det prosjekterte areal. I følge fremlagt tabell fra Maskinentreprenørenes forening veier fuktig leire 2,1 tonn pr. kubikk faste masser. Vitner har beskrevet at leiren i dette området var så våt at den rant som en tyktflytende masse. Dette støttes av at det var nødvendig, både etter byggherrens og entreprenørens syn, å bygge en anleggsvei av pukk inn i området for å kunne transportere ut masser. Det er sannsynlig at leiren i dette området kan ha veid minst 2,1 tonn pr. fastkubikk. Etter bevisføringen finner lagmannsretten at det særlig i «Lisiden» har vært svakheter ved prosjekteringen.

Det ble anslått mengder ut fra et areal basert på at det skulle tas av ca. 20 cm. Området skulle imidlertid først ryddes for skog og stubber, og det var til dels bratt og kupert. I tillegg bestod dekket, ut fra bevisførselen, mest av leire. Tiltaksplanen synes ikke å ha tatt hensyn til at det ved opptaking av stubber med røtter fra leirgrunn, og i et kupert og bratt område, vil skje en omveltning av massene og umuliggjøre en avskaling av 20 cm av topplaget. En konkret vurdering av hvor dypt det er gravd i hvilke arealer, er ikke mulig for lagmannsretten å foreta etter bevisføringen. Det er etter bevisføringen ikke sannsynliggjort at det er tatt masser dypere, eller på et større areal, enn det som er anvist fra byggherren i kontrakten og ved stedlig påvisning. Det som er erkjent gravd for dypt på bane 7 fremstår etter bevisførselen som helt marginalt. Bevisene gir ikke grunnlag for å tillegge dette betydning for det samlede resultat.

Konklusjon

Når lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan tas til følge, har den lagt avgjørende vekt på sin forståelse av kontrakten, sammenholdt med bevisvurderingen over. Kontrakten er basert på regulerbare mengder. Mengdekontrollen er etter partenes felles forståelse avtalt å være veiesedler fra deponi. Samtidig er det avtalt at byggherren skulle følge opp arbeidene og angi gravedybder og mengder i forbindelse med saneringen. Det finnes ikke avviksmeldinger fra byggherren. Det eneste spor av avvik før tvisten oppstod, er at det er enighet om at det ble gitt muntlig beskjed om at det var gravd for dypt på et område på bane 7, jf. over.

Lagmannsretten legger også vekt på at entreprenøren etterspurte bedre grunnlag og styring fra byggherrens side. I epost-korrespondanse 17. og 19. september 2012 uttrykte entreprenøren overfor byggherren: Når du ikke ønsker at Cowi skal være der for å veilede slik det er beskrevet (les også møtereferatet fra befaringen), så må vi få nødvendige arbeids dokumentasjon ASAP. Den skulle vært klar før prosjekt oppstart. Vår erfaring er at det blir diskusjon om masse uttak når vi utfra deres papirer tar ut masser, derfor har det vært vanlig at miljøledelsen har vært tilstede mye for å regulere dette optimalt. At ikke vi har etterspurt ytterligere dokumentasjon er nettopp fordi vi har vært opplært til at dette styres av miljøledelsen. PT graver vi ut masser etter anvisning fra Cowi, og slik må det fortsette inntil vi har fått korrekte kart med korrekt beskrivelse på hva som skal tas av hvor. Etter bevisføringen for lagmannsretten er det mest sannsynlig at det er gravd i samsvar med byggherrens representants anvisninger, og det som var praktisk gjennomførbart, både når det gjelder arealer og dybder.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at anken må forkastes. Sakskostnader Anken har ikke ført frem, og ankemotparten har etter hovedregelen krav på å få dekket sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende noen av unntakene i tredje ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har inngitt kostnadsoppgave på kroner 299 312,50. Det er ikke fremsatt innsigelser til oppgaven. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/ Forsvarsdepartementet kroner 299 312,50 til Implenia Miljø AS innen to uker fra dommens forkynnelse.
Emner: miljøsanering, utførelsesentreprise, regulerbare mengder, oppgjør, deponi, forurensede masser, byggherrens anvisninger, bevisvurdering, sakskostnader