Hele dommen
Høyesterett - Kjennelse. - HR-1994-4-B - Rt-1994-31 Dommer Lund: Haugesund politikammer utferdiget 15 mai 1992 forelegg mot A for overtredelse av prisloven av 26 juni 1953 § 52 jf § 24 jf forskrifter om konkurranseregulering av priser og avanser av 1 juli 1960 § 1 første ledd bokstav a jf annet ledd. I forelegget var det straffbare forhold beskrevet slik: «Som innehaver av firma Glassmester X, tilknyttet Y Glassmesterlaug, inngikk han i november 1990 avtale med de øvrige medlemmene av Y glassmesterlaug, om felles tilbud til Haugesund og Karmøy Kommune om felles priser på arbeid og materialleveranser.» Siktede nektet å vedta forelegget, og saken ble av politikammeret oversendt Haugesund byrett til pådømmelse etter straffeprosessloven § 268 . Ved byrettens dom av 27 april 1993 ble tiltalte frifunnet. Statsadvokatene i Rogaland har anket over lovanvendelsen. Det anføres at tolkingen av konkurransereguleringsforskriftenes § 1 første ledd bokstav a er uriktig, idet byretten har lagt til grunn at bestemmelsen bare rammer prissamarbeid som etter en konkret vurdering fører til høyere priser.
Subsidiært er det anket over saksbehandlingen med den begrunnelse at saken uriktig ble oversendt byretten uten at statsadvokaten som kompetent påtalemyndighet hadde gitt ordre om det. Forsvareren har prinsipalt gjort gjeldende at byrettens rettsanvendelse er riktig. Særlig er fremhevet at det dreier seg om en atypisk samarbeidsavtale som byretten anser for å være uten prisdrivende eller konkurranseregulerende elementer. Subsidiært har forsvareren gjort gjeldende at den saksbehandlingsfeil som foreligger ved at saken ikke er reist av kompetent påtalemyndighet, må føre til at byrettens dom oppheves, og at saken avvises fra byretten. Jeg er kommet til at byretten har tolket § 1 første ledd bokstav a jf annet ledd i konkurransereguleringsforskriftene uriktig, og at dommen følgelig må oppheves.
Bestemmelsen i § 1 første ledd bokstav a lyder slik: «Sammenslutninger eller grupper av ervervsdrivende må ikke for salg av varer eller for utføring av ytelser fastsette eller opprettholde konkurransereguleringer som går ut på: a. fastsettelse av ervervsdrivendes priser eller avanser eller av retningslinjer for hvorledes de ervervsdrivende selv skal eller bør regne sine priser eller avanser.»
Byretten har lagt til grunn at det prissamarbeid som beskrives i forelegget – det nærmere tilbud til kommunen fremgår av byrettens dom – ikke rammes av bestemmelsen. I byrettens begrunnelse heter det: «Objektivt sett kan nok den felles henvendelse fra de 11 glassmestrene representere en overtredelse av forskriftenes § 1 a, så fremt dette samarbeidet vil ha som resultat at det blir et øket prisnivå. Det vil således foreligge en straffbar overtredelse. I fall slik følge ikke kan påvises, finner retten at forholdet ikke kan anses straffbart. Det vil da være lite naturlig å anvende straff i.o.m. at dette vil innebære å straffe utover det anvendelsesområdet som Prisloven har til siktemål. Det må således etter rettens mening foretas en helt konkret vurdering av om glassmestrenes opptreden medfører at prisene øker. Retten er kommet til at så ikke er tilfelle.» Jeg finner det klart at den tolking byretten legger til grunn er uriktig. Etter bestemmelsens ordlyd er det ingen holdepunkter for å oppstille som vilkår at prissamarbeidet må ha konkret prisdrivende virkning.
Jeg kan heller ikke se at det foreligger tolkningsfaktorer som tilsier at bestemmelsen gis en innskrenkende tolkning. Bestemmelsen må oppfattes som et generelt forbud mot prisavtaler innenfor rammen av prisloven. Forbudet er begrunnet i at slike avtaler i sin alminnelighet antas å ha uheldige og/eller uoversiktlige virkninger, ikke bare for prisnivået, men også for næringslivets ressursbruk, produktivitet og struktur. Dette fremgår med tydelighet av forarbeidene til konkurransereguleringsforskriftene hvor spørsmålene er gitt en omfattende drøftelse. Jeg viser til Pristidende nr 12 1960 på flg. Prislovens siktemål var dels å fremme en forsvarlig prisutvikling jf prisloven § 1 bokstav a, dels å hindre mislige, urimelige eller skadelige konkurransereguleringer jf § 1 bokstav c. Forskriftene av 1960 er hjemlet i prisloven § 24 og § 42 . Etter § 24 nr 1 bokstav b kan Kongen for å fremme formål som nevnt i § 1 bokstav a og c gi bestemmelser til motvirkning av «mislige konkurranseforhold». Jeg kan ikke se at bruken av begrepet «mislig», som forsvareren særlig har henvist til, gir holdepunkt for byrettens lovtolking.
Begrepet må antas å referere seg generelt til de skadelige virkninger av konkurranseregulerende avtaler, jf § 1 bokstav c, jf også § 42 som rammer ordninger som «er egnet til å virke skadelig på produksjon, omsetning eller andre ervervsmessige forhold her i riket, eller ... ellers må anses urimelig eller til skade for almene interesser.» Jeg kan ikke se at forskriftshjemlene gir grunnlag for byrettens oppfatning. For ordens skyld bemerkes at prisloven ble opphevet ved lov om konkurranse i ervervsvirksomhet av 11 juni 1993 nr 65 , i kraft fra 1 januar 1994, jf også lov om pristiltak av samme dato. Forbudet i konkurranseloven § 3-1 retter seg bl a mot avtaler, som ved å fastsette eller søke å påvirke priser, avanser eller rabatter er egnet til å påvirke konkurransen. Noe krav om konkret påvisning av at avtalen har prisdrivende virkning oppstilles ikke, jf også bestemmelsen i § 1-1 hvoretter lovens formål er å «sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse». Dommen blir etter dette å oppheve.
Det er på det rene at saken ble fremmet for retten av Haugesund politikammer som ikke har påtalemyndighet
utover å utferdige forelegg jf lov av 9 juli 1948 nr 3 § 15 . For ordens skyld peker jeg på at en eventuell ny behandling av saken vil forutsette at den fremmes av kompetent påtalemyndighet. Jeg finner det unødvendig å ta med noe i slutningen om å avvise saken fra byretten. Jeg stemmer for denne
kjennelse
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves. Dommer Langvand: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Sinding-Larsen, Halvorsen og Holmøy: Likeså.