Borgarting 2025: Staten måtte tåle ny vurdering av begrunnelse for bevisforbud etter tvisteloven § 22-1

BORGARTING LAGMANNSRETT

KJENNELSE

Avsagt: 05.06.2025

Saksnr.: 25-063067ASK-BORG/04

Dommere: Konstituert lagdommer Anette Fjeld Lagdommer Fredrik Charlo Borchsenius Lagdommer Annika E.J. Lindström

Ankende part Airbus Helicopters Advokat Geir Gustavsson Deutschlaand GmbH Advokat Stein Olav Hegdal Ankende part Fokker Aerostructures B.V. Advokat Geir Gustavsson Advokat Stein Olav Hegdal Ankende part NHIndustries SAS Advokat Geir Gustavsson Advokat Stein Olav Hegdal Ankende part Leonardo S.p.a. Advokat Geir Gustavsson Advokat Stein Olav Hegdal Ankende part Airbus Helicopters SAS Advokat Geir Gustavsson Advokat Stein Olav Hegdal

Ankemotpart Staten Advokat Jørgen Aandal v/Forsvarsdepartementet Vangsnes Advokat Ola Øverseth Nisja Advokat Ole Kristian Rigland

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

Saken gjelder spørsmål om staten ved Forsvarsdepartementet skal pålegges å gi ytterligere begrunnelse for påberopelsen av bevisforbud etter tvisteloven § 22-1 for en rekke dokumentbevis. Saken reiser også spørsmål om det utgjør en feil at tingretten unnlot å vurdere om staten skal pålegges å gi en ytterligere begrunnelse for påberopelsen av bevisfritak etter tvisteloven § 22-10.

Staten ved Forsvarsdepartementet tok 24. mai 2024 ut stevning for Oslo tingrett mot NHIndustries SAS, samt dets morselskaper Leonardo SpA, Airbus Helicopters Deutschland GmbH, GKN Fokker Aerospace B.V. og Airbus Helicopters SAS (samlet «helikopterselskapene»). Saken gjelder økonomisk oppgjør etter at staten har hevet avtale om leveranse av 14 militære helikoptre. Helikopterselskapene fremmet motkrav 31. mai 2024 og anførte av hevingen var uberettiget og erstatningsbetingende.

Tingretten har beskrevet de relevante deler av saksgangen slik:

Oslo tingrett er avtalt verneting etter kontrakten. Statens krav ble brakt inn for retten ved stevning 24. mai i år. Helikopterselskapenes motkrav ble brakt inn i saken ved prosesskriv 31. mai. I begge skriv er det framsatt omfattende begjæringer om bevistilgang.

I kjennelse 18. desember 2024 avgjorde retten en bevistvist knyttet til 27 provokasjoner som staten hadde framsatt, og som helikopterselskapene hadde bestridt under henvisning til manglende relevans, spesifikasjon og/eller forholdsmessighet («bevistvist nr. 1»). Flesteparten av statens provokasjoner ble tatt til følge, men ikke alle. Begge parter anket kjennelsen. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse i ankesaken 31. januar i år. I lagmannsrettens kjennelse ble det gjort endringer/presiseringer i tingrettens konklusjon for 7 av de 27 dokumentgruppene. For øvrig ble ankene forkastet. Staten har inngitt videre anke over lagmannsrettens kjennelse. Høyesterett har så langt ikke tatt stilling til anken. [Lagmannsrettens bemerkning: Høyesterett avsa avgjørelse 14. mai 2025, se nedenfor]

Partene har gjennomført flere rettsmeklingsmøter i februar. Rettsmeklingsprosessen er ikke avsluttet. Partene og retten er imidlertid enige om at saksforberedelsen ikke kan settes på vent selv om meklingen ikke er avsluttet. Hovedforhandling er berammet over flere måneder fra 6. oktober i år. Retten har gitt tydelig uttrykk for at det ikke er ønskelig å utsette denne. Fristen for avsluttet saksforberedelse er 25. juni.

Denne kjennelsen gjelder helikopterselskapenes provokasjoner. Helikopterselskapene har begrunnet begjæringen i prosesskriv av 7. mars. Begjæringen er imøtegått av staten i tilsvar av 14. mars. I etterkant av dette har begge partene inngitt ytterligere et prosesskriv.

Tvisten som retten nå skal avgjøre («bevistvist nr. 2») gjelder åtte provokasjoner hvor staten har bestridt begjæringen under henvisning til manglende relevans, spesifikasjon eller forholdsmessighet. I tillegg til disse utestående provokasjonene, har staten unnlatt å legge fram ytterligere dokumenter under henvisning til bevisforbudet i tvisteloven § 22-1 (rikets sikkerhet) og bevisfritaksregelen i tvisteloven § 22-10 (forretningshemmeligheter). Under rettens vurdering vil retten innledningsvis gå nærmere inn på rammene for rettens håndtering.

Høyesterett tok 14. mai 2025 stilling til statens anke over lagmannsrettens kjennelse av 31. januar 2025. Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens kjennelse for så vidt gjelder avgjørelsen av slutningen punkt f, m, n, q og æ i statens begjæring om bevistilgang. Lagmannsretten kan ikke se at opphevelsen har betydning for behandlingen av denne saken. For sakens bakgrunn ellers og det som ble gjort gjeldende for tingretten, vises til denne avgjørelsen.

Oslo tingrett avsa 28. mars 2025 kjennelse og beslutning med slik slutning:

• Punktene a-f, h, n-p, r-u og w i helikopterselskapenes påstand behandles ikke nå fordi staten ikke gjør gjeldende at provokasjonene ikke oppfyller kravene til relevans, spesifikasjon og forholdsmessighet, slik disse er utlagt av Høyesterett i HR-2019-997-A. Staten kan ikke gjøre dette gjeldende på et senere tidspunkt.
• Staten pålegges å gi helikopterselskapene tilgang til dokumenter som er inntatt i følgende punkter i selskapenes påstand:
• punkt g
• punkt i
• punkt j
• punkt k
• punkt l
• punkt m
• punkt q
• punkt v – med den endring at provokasjonen begrenses til tidsperioden etter 2017.
• Påleggene i punkt 2 er ikke til hinder for at staten på et senere tidspunkt kan påberope reglene om bevisfritak eller bevisforbud for enkeltdokumenter eller undergrupper av dokumenter.
• Staten pålegges å gi en redegjørelse for hvordan den har avgrenset og gjennomført søk etter de dokumentene som den er pålagt å legge fram gjennom slutningen punkt 2.
• Fristen for å etterkomme påleggene i slutningen punkt 2 og 4 er 11. april 2025. Den samme fristen gjelder også for å påberope eventuelle fritaks- og forbudsgrunner i tråd med slutningen punkt 3.
• Staten pålegges ikke å gi ytterligere begrunnelse knyttet til de dokumenter som staten har påberopt bevisforbud eller -fritak for.
• Ankefristen er 1 uke.

Helikopterselskapene har anket tingrettens avgjørelse, slutningen punkt 6, til lagmannsretten. Staten ved Forsvarsdepartementet har inngitt anketilsvar. Partene har senere inngitt ett prosesskriv hver.

De ankende parter, NHIndustries SAS, Leonardo SpA, Airbus Helicopters Deutschland GmbH, GKN Fokker Aerospace B.V. og Airbus Helicopters SAS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingretten har feilaktig lagt til grunn at retten ikke har kompetanse til å pålegge staten å begrunne nærmere hvorfor den mener at bevisforbudet i tvisteloven § 22-1 og bevisfritaket i § 22-10 kommer til anvendelse. Tingrettens avgjørelse bygger på en uriktig generell lovforståelse og er åpenbart uforsvarlig og urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Slutningen punkt 6 må oppheves.

Ved vurderingen av bevisforbudet i tvisteloven § 22-1 skiller ikke tingretten tilstrekkelig klart mellom spørsmålet om bevisforbudet kommer til anvendelse etter første ledd, og om Kongen skal samtykke til at beviset føres etter andre ledd. Det er retten som har kompetanse til å avgjøre om vilkårene for bevisforbud etter første ledd er oppfylt. For å kunne foreta en reell prøving, må retten da ha adgang til å kreve en begrunnelse fra den parten som påberoper bevisforbudet. Tingrettens kompetanse til å kreve en slik begrunnelse begrenses ikke av at begrunnelsen også vil kunne være relevant for samtykkevurderingen etter andre ledd.

Begrunnelsen staten har gitt for påberopelsen av bevisforbud etter tvisteloven § 22-1 første ledd fremstår som både kortfattet og generisk. Den gir verken helikopterselskapene – eller retten – tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve om vilkårene for bevisforbud faktisk er oppfylt. Statens påberopelse av bevisforbudet fremstår som selektiv og inkonsekvent. Det kan ikke aksepteres at staten, som har fremmet krav på flere milliarder kroner, holder tilbake en rekke potensielt sentrale bevis uten å gi en begrunnelse det er mulig å etterprøve. En mer utførlig redegjørelse er nødvendig for å ivareta helikopterselskapenes rettssikkerhet og rett til kontradiksjon. Videre har helikopterselskapene behov for tilstrekkelig informasjon om de aktuelle dokumentene for å kunne vurdere om det bør fremmes en anmodning til Kongen om samtykke til at beviset føres etter tvisteloven § 22-1 andre ledd.

Tingretten har ikke begrunnet hvorfor staten ikke kan pålegges å gi en nærmere begrunnelse for påberopelsen av bevisfritak etter tvisteloven § 22-10. Helikopterselskapene har bedt om en slik begrunnelse, som er nødvendig for å vurdere om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Helikopterselskapene har lagt ned følgende påstand:

1. Punkt 6 i slutningen i tingrettens kjennelse og beslutning oppheves.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet pålegges å betale sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten ved Forsvarsdepartementet, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingrettens avgjørelse bygger på riktig anvendelse av tvisteloven § 22-1. Det er feil når det anføres i anken at tingretten fant at den ikke hadde kompetanse til å gi pålegg om ytterligere begrunnelse etter § 22-1 første ledd, eller at tingretten vurderte sin kompetanse til å pålegge ytterligere begrunnelse som snevrere etter § 22-1 første ledd enn etter andre bevisforbudsregler. Tingrettens konklusjon bygger på at den begrunnelsen staten har gitt, er tilstrekkelig til at helikopterselskapene kan begjære bevisfremleggelse etter § 22-1 første ledd. Det er også riktig når tingretten har lagt til grunn at beslutningskompetansen etter § 22-1 andre ledd ligger til Kongen, og at retten av den grunn ikke har tilrettelagt for denne prosessen.

Når det gjelder bevisfritaket etter tvisteloven § 22-10, fremkom statens begrunnelse for påberopelsen av bestemmelsen i prosesskriv 14. mars 2025. Etter dette tidspunktet har helikopterselskapene ikke bedt om at det gis pålegg om ytterligere begrunnelse. At tingretten ikke har foretatt en nærmere vurdering av om vilkårene for bevisfritak etter § 22- 10 er oppfylt, utgjør dermed ikke en feil ved beslutningen.

Staten ved Forsvarsdepartementet har lagt ned følgende påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsrettens vurdering:

Anken avgjøres etter skriftlig behandling i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd. Hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier ikke at det holdes muntlige forhandlinger, jf. tvisteloven § 29-15 andre ledd. Det er heller ikke krevd av partene.

Tingrettens slutning punkt 6 er en avgjørelse om saksbehandlingen som etter loven ikke krever kjennelse, og som treffes ved beslutning, jf. tvisteloven § 19-1 tredje ledd bokstav a.

Ved anke over beslutning er lagmannsrettens prøvingskompetanse begrenset til å prøve om tingretten har bygd på en «uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe» eller om avgjørelsen er «åpenbart uforsvarlig eller urimelig», jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Det første alternativet innebærer at lagmannsretten fullt ut kan prøve tingrettens generelle lovtolkning, jf. HR-2022-326-U avsnitt 9. Den konkrete anvendelsen av rettsregelen på saksforholdet kan ikke prøves.

Lovtolkningsspørsmålet gjelder tvisteloven § 22-1, som lyder:

(1) Det kan ikke føres bevis om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.

(2) Kongen kan samtykke i at beviset føres.

Det er retten som avgjør om et bevis faller inn under bevisforbudet i bestemmelsens første ledd. Objektet for bevisforbudet er «noe som holdes hemmelig». I denne sammenheng kan retten prøve om opplysningene bevisgjenstanden inneholder faktisk holdes hemmelig, men retten skal ikke ta stilling til om den mener at opplysningen bør holdes hemmelig eller ei, jf. Skoghøy, Tvisteløsning (4. utgave) side 785-786. Retten kan derimot foreta en full prøving av om det er «rikets sikkerhet» eller «forholdet til fremmed stat» som er årsaken til hemmeligholdelsen, jf. også LB-2023-44986-2 med videre henvisninger. At opplysningene er sikkerhetsgradert, vil være et moment i rettens avveining uten å være bindende, jf. Schei m.fl., Tvisteloven – lovkommentar, § 22-1 note 5, Juridika, bekreftet á jour 1. mars 2025. Kongens standpunkt etter andre ledd av om det skal gis samtykke til å føre bevis som er omfattet av bevisforbudet, kan ikke overprøves av retten.

Tingretten har lagt til grunn at helikopterselskapene ikke har bedt om rettens vurdering av om opplysningene faller inn under bevisforbudet, men at retten gjennom pålegg og frister skal framtvinge en mer utførlig argumentasjon fra statens side, knyttet til de vurderinger som skal foretas etter både første og andre ledd i tvisteloven § 22-1. Dette er heller ikke bestridt i anken.

Tingrettens forståelse av tvisteloven § 22-1 og vurdering av om staten skal pålegges å gi en ytterligere begrunnelse for å ha påberopt bevisforbudet, fremgår slik av avgjørelsen side 12–13:

Tore Schei mfl., skriver blant annet følgende i note 5 til sine kommentarer til lovbestemmelsen på Juridika (kopiert fra Juridika 28. mars 2025):

Retten må selv prøve om § 22‑1 er til hinder for vitneforklaring eller annen bevisføring. Avgjørelsen må treffes ut fra arten av de forhold vitnet skal forklare seg om, jf. Rt‑1983‑1438 og Rt‑1979‑1696. Myndighetenes standpunkt til spørsmålet om noe er hemmelig, og om det gjelder rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, vil ofte ha kommet til uttrykk gjennom sikkerhetsgradering, jf. sikkerhetsloven § 5‑3. At opplysningene er gradert, vil være et moment ved rettens avveining uten å være bindende.

Selv om vurderingen og avgjørelsen må treffes av retten, kan dens mulighet til å utøve reell kontroll med statens oppfatning i praksis være begrenset fordi heller ikke retten får innsyn i opplysningene. Dersom staten ikke samtykker til at beviset føres, kan domstolene ikke overprøve standpunktet, jf. note 6.

Og videre (i note 6):

Statens standpunkt kan ikke overprøves av retten slik det er bestemt for lovbestemt taushetsplikt etter § 22-3 tredje ledd. Begrunnelsen er at spørsmålet om samtykke skal gis, beror på en politisk vurdering hvor den endelige avveining bør foretas av regjeringen under parlamentarisk kontroll.

Slik retten oppfatter disse sitatene, har retten i praksis liten mulighet til å pålegge staten å legge fram dokumenter som fortsatt er sikkerhetsgraderte og som Kongen ikke har gitt samtykke til at føres etter § 22-1 andre ledd. Retten har derfor noe vanskelig for å se hva det i praksis er selskapene mener retten skal ta stilling til når de i sine prosesskriv understreker at det er retten som har kompetanse til å avgjøre om et bevis faller innenfor forbudet.

I bilag 1 til prosesskrivet av 14. mars har staten framlagt en oversikt på 59 sider hvor det er gitt en begrunnelse for hvert enkelt dokument som staten enten ikke har framlagt eller som er framlagt i sladdet form. Som helikopterselskapene har påpekt, er mange av begrunnelsene relativt like og generelle. Retten mener imidlertid at begrunnelsene er tilstrekkelige til at helikopterselskapene vil kunne framsette en eventuell begjæring (med påstand) knyttet til anvendelsen av § 22-1 første ledd.

Som det framgår av både loven og lovkommentaren (sitert ovenfor) er innhenting av samtykke etter § 22-1 andre ledd en politisk beslutning. Staten har i prosesskriv av 5. februar gitt uttrykk for helikopterselskapene kan initiere en slik beslutning ved å «fremsette en begrunnet forespørsel om hvorfor det er behov for at Kongen i statsråd samtykker til bevisføring av den aktuelle informasjonen». Helikopterselskapene har på sin side gitt uttrykk for at det er vanskelig for dem å utarbeide en begrunnet forespørsel når ikke staten i større grad medvirker til prosessen. Helikopterselskapene mener blant annet at staten også i relasjon til en statsrådsbehandling må tilkjennegi «hvilke dokumenter som erkjennes å være relevante, og for hvilke dokumenter staten bestrider relevans».

Slik retten vurderer det, har domstolene ikke kompetanse til å gi føringer for hvordan (og når) en politisk beslutning etter tvisteloven § 22-1 andre skal forberedes (og fattes). Retten kommer derfor ikke til å pålegge verken staten eller helikopterselskapene å tilrettelegge for den beslutningen som eventuelt skal fattes av Kongen i statsråd. I dette ligger at retten heller ikke kommer til å sette frister for slik tilrettelegging.

Oppsummert er rettens konklusjon at den ikke kommer til å gi staten pålegg om ytterligere begrunnelse knyttet til de dokumenter som staten har påberopt bevisforbud eller -fritak for. For å unngå eventuelle omgjøringsbegjæringer – og for å gi selskapene mulighet til å få overprøvd lovforståelsen som ligger til grunn for beslutningen – har retten tatt inn et eget punkt i slutningen om dette.

Retten kommer heller ikke til å gi helikopterselskapene frist for å begjære tilgang til bevis som staten har unnlatt å etterkomme under henvisning til tvistelovens regler om bevisforbud og -fritak. I den grad selskapene ønsker at retten skal ta stilling til andre bevisprovokasjoner enn de som ble framsatt innen fristen som løp ut 7. mars, må de selv bære risikoen for at en slik begjæring (med påstand) blir framsatt tidlig nok til den kan bli rettskraftig avgjort før fristen for avsluttet saksforberedelse løper ut 25. juni. Som retten har påpekt flere ganger, er den opptatt av at saksforberedelsen avsluttes innen fristen slik at hovedforhandlingen kan starte opp som berammet 6. oktober.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall ved vurderingen av om tingretten har bygd på en riktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd.

Flertallet, lagdommerne Fjeld og Lindström, er kommet til at anken fører frem og at tingrettens avgjørelse, slutningen punkt 6, skal oppheves.

Etter flertallets syn etterlater tingrettens begrunnelse tvil om hvorvidt retten har basert avgjørelsen på en riktig generell forståelse av rettens kompetanse etter tvisteloven § 22-1 første ledd.

Som beskrevet ovenfor, er det retten som avgjør om et bevis faller inn under bevisforbudet i tvisteloven § 22-1 første ledd. Herunder må retten ta stilling til om opplysningene i dokumentene «holdes hemmelig», og om det er hensynet til «rikets sikkerhet» eller «forholdet til fremmed stat» som er årsaken til hemmeligholdelsen.

Etter å ha sitert lovkommentaren til Schei m.fl. legger tingretten til grunn at retten «i praksis [har] liten mulighet til å pålegge staten å legge frem dokumenter som fortsatt er sikkerhetsgraderte og som Kongen ikke har gitt samtykke til at føres etter § 22-1 andre ledd». Begrunnelsen tyder på at tingretten har bygget på en rettsoppfatning hvor statens sikkerhetsgradering er bindende for retten dersom Kongen ikke har gitt samtykke. En slik forståelse av rettens kompetanse etter § 22-1 første ledd er etter flertallets syn uriktig. Selv om sikkerhetsgradering ofte vil være et vektig moment i vurderingen, særlig ettersom retten ikke kan få dokumentene fremlagt, er retten ikke bundet av graderingen. Retten må foreta en selvstendig og bred vurdering av om bevisforbudet kommer til anvendelse, hvor også dokumentets formål og karakter inngår, jf. eksempelvis LB-2023-44986-2. Det er derfor vanskelig å forstå tingrettens uttalelser på en annen måte enn at den har bygget på en feilaktig forståelse av rettens kompetanse etter § 22-1 første ledd.

Dette underbygges ytterligere av tingrettens uttalelse om at den har «noe vanskelig for å se hva det i praksis er selskapene mener retten skal ta stilling til når de i sine prosesskriv understreker at det er retten som har kompetanse til å avgjøre om et bevis faller innenfor forbudet.»

At tingretten har misforstått sin kompetanse under § 22-1 første ledd kan, etter flertallets syn, også ha virket inn på vurderingen av om statens begrunnelse for å påberope bevisforbudet er tilstrekkelig. Tingrettens vurdering er både generisk og svært kortfattet, og begrenser seg til å konstatere at helikopterselskapene har tilstrekkelig informasjon til å framsette en begjæring knyttet til anvendelsen av bevisforbudet. Med den lovforståelsen tingretten har gitt uttrykk for, vil det heller ikke være behov for å kreve at staten gir noen utfyllende begrunnelse knyttet til påberopelsen av bevisforbudet utover å bekrefte at opplysningene er sikkerhetsgradert.

Ettersom det er retten som ved tvist skal avgjøre om bevisgjenstandene omfattes av bevisforbudet etter § 22-1 første ledd, er det imidlertid nødvendig at staten begrunner påberopelsen av bevisforbudet på en slik måte at både retten og helikopterselskapene har et tilstrekkelig grunnlag for å overprøve statens vurdering. Behovet for en konkret og

etterprøvbar begrunnelse er særlig viktig ettersom retten ikke har adgang til å gjennomgå dokumentene, og dermed må foreta vurderingen uten innsyn i det aktuelle bevismaterialet.

Lagmannsrettens flertall er på denne bakgrunn kommet til at tingrettens beslutning, slutningen punkt 6, skal oppheves.

Mindretallet, lagdommer Borchsenius, finner at tingretten har bygget på riktig generell lovforståelse og at anken bør forkastes.

Mindretallet er enig med flertallet i at tingrettens begrunnelse inneholder enkelte formuleringer som, isolert sett, kan skape tvil om hvorvidt tingretten har forstått at det er retten som avgjør om et bevis faller inn under forbudet i bestemmelsens første ledd. Dette gjelder særlig når tingretten uttaler at retten «i praksis [har] liten mulighet til å pålegge staten å legge fram dokumenter som fortsatt er sikkerhetsgraderte og som Kongen ikke har gitt samtykke til at føres etter § 22-1 andre ledd» og at retten har «noe vanskelig for å se hva det i praksis er selskapene mener retten skal ta stilling til når de i sine prosesskriv understreker at det er retten som har kompetanse til å avgjøre om et bevis faller innenfor forbudet».

Tingrettens uttalelse må, etter mindretallets syn, likevel ses i lys av den vurderingen retten skal gjøre etter § 22-1 første ledd. Når en begjæring om bevistilgang er møtt med at det foreligger bevisforbud etter § 22-1 første ledd, kan ikke bevisgjenstanden fremlegges for retten til avgjørelse av om den skal føres som bevis, jf. tvisteloven § 26-7 andre ledd. Dette innebærer at rettens mulighet til å utøve reell kontroll i praksis vil være begrenset, og at det avgjørende for rettens vurdering gjerne vil være formålet med og karakteren av dokumentet, jf. LB-2023-44986-2 med videre henvisninger til blant annet Rt-1983-1438 og lovkommentaren fra Schei m.fl., som tingretten også har vist til.

Videre må tingrettens uttalelse ses i sammenheng med begrunnelsen for øvrig. Retten har flere steder presisert at det er domstolen som avgjør om et bevis faller inn under bevisforbudet i § 22-1 første ledd, og at helikopterselskapene kan begjære en rettslig avgjørelse av dette spørsmålet. Videre har tingretten foretatt en konkret vurdering av den begrunnelsen staten har gitt for å påberope seg bevisforbudet. Selv om begrunnelsene for dokumentene er relativt like og generelle, fant tingretten at de er «tilstrekkelige til at helikopterselskapene vil kunne framsette en eventuell begjæring (med påstand) knyttet til anvendelsen av § 22-1 første ledd». På denne bakgrunn finner mindretallet det klart at tingretten har lagt til grunn at det er retten som avgjør om bevisforbudet kommer til anvendelse, og at tingretten i utgangspunktet har kompetanse til å be om en ytterligere begrunnelse fra staten dersom den anser dette nødvendig. Tingrettens konkrete vurdering av om statens begrunnelse er tilstrekkelig, kan lagmannsretten i utgangspunktet ikke prøve.

Når det gjelder tingrettens vurdering av prosessen etter tvisteloven § 22-1 andre ledd, har retten korrekt lagt til grunn at domstolen ikke har kompetanse til å overprøve Kongens

standpunkt. Mindretallet slutter seg til tingrettens vurdering om at retten heller ikke har myndighet til å gi føringer for hvordan den politiske beslutningen skal forberedes og fattes. Tingretten har under enhver omstendighet ikke plikt til å sette frister eller kreve ytterligere begrunnelse utelukkende med sikte på å tilrettelegge for søknadsprosessen etter andre ledd. Foranlediget av anførslene i anken, bemerker mindretallet at det ikke oppfatter at tingrettens forståelse av rettens begrensede kompetanse etter andre ledd har påvirket tingrettens vurdering av om det forelå grunnlag for å kreve en nærmere begrunnelse etter første ledd.

Mindretallet finner dermed at tingretten har bygget på riktig generell forståelse av tvisteloven § 22-1.

Videre kan lagmannsretten prøve om tingrettens beslutning er åpenbart urimelig eller uforsvarlig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Den begrunnelse staten har gitt, anses tilstrekkelig til at helikopterselskapene – og retten – kan foreta den vurderingen som loven forutsetter: om opplysningene holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, basert på dokumentenes formål og karakter, slik dette fremgår av de ytre omstendighetene. Mindretallet finner at tingrettens beslutning ikke er ugyldig som følge av at den er åpenbart urimelig eller uforsvarlig. Mindretallet kan heller ikke se at tingretten har gjort noe feil ved å ikke vurdere om staten skal pålegges å gi en ytterligere begrunnelse for påberopelse av bevisfritaket i tvisteloven § 22-10.

Tingrettens avgjørelse, slutningen punkt 6, blir etter dette å oppheve i tråd med flertallets syn. Saken returneres til tingretten for videre behandling, jf. tvisteloven § 29-24 første ledd.

Helikopterselskapene har vunnet ankesaken fullt ut og har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Lagmannsretten kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita staten helt eller delvis fra erstatningsansvaret, jf. § 20-2 tredje ledd.

For lagmannsretten har helikopterselskapene fremmet krav om dekning av 276 819,26 kroner inkludert merverdiavgift, som tilsvarer 45,25 timers arbeid til en gjennomsnittlig timespris på 6 117,5 kroner. Lagmannsretten finner at det beløp som det kreves erstatning for, er høyere enn det som har vært rimelig og nødvendig ut fra sakens omfang, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Anken er begrenset til et oversiktlig spørsmål, og argumentene knyttet til helikopterselskapenes behov for en ytterligere begrunnelse ble også fremmet av de samme prosessfullmektigene for tingretten. Til sammenligning har staten krevd sakskostnader for lagmannsretten på 24 928 kroner inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten finner etter en skjønnsmessig vurdering at rimelige og nødvendige sakskostnader i anledning ankebehandling, ut fra sakens betydning og omfang, utgjør 125 000 kroner, inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten har da tatt hensyn til at det er

flere parter på den ankende parts side, noe som nødvendigvis innebærer noe merarbeid for advokatene. I tillegg kommer ankegebyret på 7 884 kroner.

Helikopterselskapene har ikke fremmet krav om sakskostnader for tingretten. Sakskostnader for tingretten tilkjennes derfor ikke.

Kjennelsen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.

SLUTNING

1. Tingrettens avgjørelse av 28. mars 2025, slutningen punkt 6, oppheves.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Forsvarsdepartementet 125 000 – etthundreogtjuefemtusen – kroner til NHIndustries SAS, Leonardo SpA, Airbus Helicopters Deutschland GmbH, GKN Fokker Aerospace B.V. og Airbus Helicopters SAS innen to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.
3. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.

Anette Fjeld Fredrik Charlo Borchsenius Annika E.J. Lindström

Dokument i samsvar med undertegnet original. Grethe Pedersen, signert elektronisk

Ankefristen er én uke.