Borgarting: Tilbakekall av legeautorisasjon kjent ugyldig

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM OG KJENNELSE

Avsagt: 20.06.2025

Saksnr.: 23-162614ASD-BORG/02

Dommere: Lagdommer Petter Ringnes Lagmann Kjersti Buun Nygaard Ekstraordinær lagdommer Erik Stillum

Ankende part Kovan Rasul Advokat Synne Loy Saunders Bernhardt

Ankemotpart Staten v/Helse og Omsorgsdepartementet Advokat Lotte Tvedt

Saken gjelder overprøving av avgjørelse fra Statens helsetilsyn om tilbakekall av autorisasjon som lege.

Sakens bakgrunn

Som redegjørelse for sakens bakgrunn, gjengir lagmannsretten tingrettens innledende saksfremstilling, som partene ikke har hatt innvendinger til:

Saksøker, Kovan Rasul, er svensk statsborger, og tok medisinstudier i Polen. Han fikk norsk autorisasjon som lege 27. august 2013, og er spesialist i allmennmedisin. Han har hatt flere arbeidsforhold i Norge.

Saken har sitt utspring i en hendelse på legevakten i Molde der saksøker jobbet

24. oktober 2021.

Statsforvalteren i Møre og Romsdal mottok 28. oktober 2021 melding fra politimesteren i Møre og Romsdal om at politiet hadde igangsatt etterforskning mot saksøker for brudd på straffeloven § 297 (seksuell handling uten samtykke). Etterforskningen var initiert av en anmeldelse den 27. oktober 2021 hvor det fremkom at saksøker ved konsultasjon ved Molde legevakt 24. oktober 2021 skulle ha massert en pasients bryster og gnidd tomlene rundt brystvortene hennes i forbindelse med undersøkelse av smerter i ribbein.

Politiet ba statsforvalteren om en tilbakemelding på om de tilrådde etterforskning av saken etter helsepersonelloven. I brev til politiet av 10. november 2021 anbefalte statsforvalteren at politiet etterforsket saken.

I nytt brev til statsforvalteren av 10. februar 2022 orienterte politiet om at de hadde avsluttet etterforskningen i straffesaken mot saksøker, og at de hadde avhørt ham. Vedlagt brevet fulgte kopi av sakens politidokumenter.

Statsforvalteren oversendte saken til Statens helsetilsyn den 16. mars 2022 for vurdering av om saksøker skulle ilegges administrativ reaksjon, jf. helsetilsynsloven § 4 tredje ledd.

I brev av 27. april 2022 orienterte Statens helsetilsyn saksøker om at de vurderte å tilbakekalle hans autorisasjon som lege da det var mistanke om at han hadde begått en seksuell handling mot pasienten under den aktuelle konsultasjonen.

Saksøker uttalte seg om saken i e-post til Statens helsetilsyn av 6. juni 2022.

Statens helsetilsyn traff vedtak om tilbakekall av saksøkers autorisasjon som lege i vedtak av 5. september 2022. I vedtaket kom tilsynet til at saksøker var uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av «vesentlig mangel på faglig innsikt», «uforsvarlig virksomhet» og «atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen», jf. helsepersonelloven § 57 første ledd. Statens helsetilsyn fant det sannsynliggjort at saksøker hadde utført seksuelle handlinger mot pasienten under den aktuelle konsultasjonen, og kom til at han med dette hadde handlet i strid med kravet til forsvarlig virksomhet, og at handlingen innebar en alvorlig faglig svikt, alvorlig

sviktende dømmekraft, manglende forståelse for hans ansvar og rolle som lege og et alvorlig tillitsbrudd.

På bakgrunn av vedtaket, anmeldte statens helsetilsyn den aktuelle hendelsen som et mulig straffbart forhold i brev av 12. september 2022. (…)

Etter klage fra saksøker 6. oktober 2022, opprettholdt Statens helsetilsyn sitt vedtak og oversendte saken til klagebehandling i Statens helsepersonellnemnd 8. november

2022. I etterkant av dette, kom saksøker med tilleggsbemerkninger til klagen, og ba om at Statens helsetilsyns vedtak skulle omgjøres samt at det skulle gis utsatt iverksettelse. Statens helsetilsyn fastholdt sitt vedtak og ga ikke utsatt iverksettelse i brev av 13. februar 2023.

(…)

Den 11. april 2023 mottok Oslo tingrett stevning fra saksøker mot saksøkte, Staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet, med krav om at Statens helsetilsyns vedtak av

5. september 2022 ble kjent ugyldig. Det ble videre bedt om dom for at saksøker ikke skulle fratas sin autorisasjon.

Oslo tingrett avsa 25. september 2023 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Helse- og Omsorgsdepartementet frifinnes.
2. Kovan Rasul dømmes til å betale 126 400 – hundreogtjuesekstusenfirehundre – kroner i sakskostnader til Staten ved Helse- og Omsorgsdepartementet innen to uker fra dommens forkynnelse.

Kovan Rasul anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

Parallelt med den sivile saken pågikk det en straffesak mot Rasul for samme hendelse. Påtalemyndigheten tok 8. januar 2024 ut tiltale mot Kovan Rasul for overtredelse av helsepersonelloven § 67 første ledd, jf. § 4, og for overtredelse av straffeloven § 297.

Ved Møre og Romsdal tingretts dom 6. mai 2024 ble Rasul enstemmig frifunnet for straff og oppreisningskravet fra fornærmede. Tingretten la til grunn at Rasuls forklaring om hendelsesforløpet fremstod minst like sannsynlig som fornærmedes forklaring.

Rasul begjærte deretter i brev 6. mai 2024 omgjøring av vedtaket om tilbakekall av legeautorisasjonen. Statens helsetilsyn sendte 24. mai 2024 begjæringen om omgjøring videre til Statens helsepersonellnemnd.

Etter avtale mellom partene var den foreliggende saken stanset i perioden 15. januar til

15. juli 2024.

Påtalemyndigheten anket Møre og Romsdal tingretts dom i straffesaken. Anken, som gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, ble henvist til ankeforhandling. Det sivile

kravet på oppreisningserstatning ble også behandlet på nytt. Frostating lagmannsrett avsa

6. september 2024 dom hvor Rasul igjen ble enstemmig frifunnet for både straffekravet og det sivile kravet om oppreisningserstatning. Lagmannsretten fant at det var sannsynlighetsovervekt for at det forelå et informert samtykke fra pasienten til å foreta de undersøkelser som legen utførte, og at det heller ikke var noe ved måten undersøkelsene ble utført på som kunne begrunne grov uaktsomhet når slikt samtykke først forelå. Dommen er etter det opplyste rettskraftig.

Rasul trakk samme dag som Frostating lagmannsretts dom ble avsagt, 6. september 2024, klagen til Statens helsepersonellnemnd med begrunnelse om at han ikke hadde tillit til nemndas saksbehandling.

Statens helsetilsyn har etter lagmannsrettens frifinnelse i straffesaken vurdert om vedtaket

1. september 2022 om tilbakekall av Rasuls legeautorisasjon skal omgjøres. I beslutning
2. oktober 2024 konkluderte Statens helsetilsyn med at vedtaket om tilbakekall ikke omgjøres. Bakgrunnen for at Statens helsetilsyn vurderte omgjøring var ifølge beslutningen «sakens utvikling og nye opplysninger».

Kovan Rasul fremsatte 15. juli 2024 overfor Borgarting lagmannsrett begjæring om midlertidig forføyning med krav om at Statens helsetilsyns vedtak om tilbakekall av legeautorisasjonen skal gis utsatt iverksettelse. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse

1. november 2024 etter muntlige forhandlinger med slik slutning:
2. Statens helsetilsyns vedtak av 5. september 2022 og Statens helsetilsyns beslutning av 15. oktober 2024 gis utsatt iverksettelse.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Helse – og omsorgsdepartementet 256 130 – tohundreogfemtisekstusenetthundreogtretti – kroner til Kovan Rasul innen to uker etter at kjennelsen er forkynt.

Kjennelsen er rettskraftig.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Kovan Rasul har altså anket tingrettens dom 25. september 2023 til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 21. – 23. mai 2025 i Borgarting lagmannsretts hus. Kovan Rasul og staten v/Helse- og omsorgsdepartementet var representert ved sine prosessfullmektiger. Rådgiver Katharina Stub Jentoft i Statens helsetilsyn var til stede som partsrepresentant for ankemotparten, men verken Rasul eller hun avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Kovan Rasul, har i hovedtrekk anført:

Helsetilsynets vedtak 5. september 2022 og beslutning 15. oktober 2024 er ugyldige.

Helsetilsynets avgjørelser bygger på at Rasul som lege forsettlig skal ha utført seksuelt grenseoverskridende handlinger mot pasienten under konsultasjonen på Molde legevakt

24. oktober 2021. Dette er uriktig og avgjørelsene bygger på feil faktum. Rasuls undersøkelser av pasienten var medisinsk indisert og pasienten samtykket i undersøkelsene. Møre og Romsdal tingrett og Frostating lagmannsrett frifant begge Rasul i straffesaken for både straffekravet og det sivile kravet. Straffedommene er avsagt etter muntlige forhandlinger hvor blant annet Rasul og pasienten forklarte seg. Domstolene hadde i straffesaken følgelig et meget godt grunnlag for sin bevisvurdering, noe som må tillegges betydelig vekt også ved vurderingen av om vilkårene for å tilbakekalle autorisasjonen som lege er oppfylt.

Vilkårene for tilbakekall av Rasuls autorisasjon som lege etter helsepersonelloven § 57 er uansett ikke oppfylt. Lovens vilkår om at Rasul er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av «uforsvarlig virksomhet» er ikke oppfylt. For at vilkåret skal være oppfylt, kreves et mer vedvarende mønster. Det er ikke tilstrekkelig med en uheldig enkelthendelse.

Det foreligger heller ikke «vesentlig mangel på faglig innsikt». Rasuls behandling av pasienten var faglig forsvarlig, og bevisførselen viser at Rasul er en meget kompetent lege. Rasuls adferd er heller ikke «uforenlig med yrkesutøvelsen» etter en objektiv vurdering, hvor det også er relevant å se hen til hvordan han forut for hendelsen har utført sitt yrke som lege. Helsetilsynet har kun vurdert pasientens opplevelse av konsultasjonen, noe som er et for snevert vurderingstema. Helsetilsynet har ikke vurdert hvorvidt Rasul er «uegnet» i lovens forstand per tidspunktet for beslutningen 15. oktober 2024. I og med at det av Helsetilsynet legges til grunn at Rasuls handlinger ikke var seksuelt motivert, er det for øvrig vanskelig å se hvordan det skal foreligge gjentakelsesfare av betydning for egnethetsvurderingen.

Tilbakekall av Rasuls autorisasjon som lege er ikke nødvendig, forholdsmessig eller riktig, jf. «kan»-skjønnet i helsepersonelloven § 57.

Helsetilsynet har ved sin behandling av saken begått saksbehandlingsfeil. Saken er ikke tilstrekkelig opplyst før Helsetilsynet traff sine avgjørelser i saken.

Helsetilsynets avgjørelser i saken er ugyldige, og lagmannsretten har kompetanse til å avsi realitetsdom, jf. Rt-2007-1851 og LB-2025-3745. Både Rasul og pasienten fortjener at saken får sin endelige avslutning nå, og saken reiser ingen medisinskfaglige spørsmål som tilsier at domstolen viser tilbakeholdenhet i prøvingen av saken. Rasul har rettslig interesse i at lagmannsretten avsier realitetsavgjørelse.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Statens helsetilsyn sin beslutning av 15. oktober 2024, om ikke å omgjøre vedtaket av 5. september 2022 er ugyldig.
2. Krav om realitetsdom avvises ikke.
3. Kovan Rasul fratas ikke autorisasjon som lege.
4. Kovan Rasul tilkjennes sakskostnader for begge instanser, med tillegg av forsinkelsesrenter.

Ankemotparten, staten v/Helse- og omsorgsdepartementet, har i hovedtrekk anført:

Helsetilsynets vedtak og beslutning bygger på korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Avgjørelsene er heller ikke beheftet med saksbehandlingsfeil av betydning for deres innhold, og avgjørelsene er gyldige.

Ut fra en samlet vurdering av sakens bevis er det mest sannsynlig at Rasul ved konsultasjonen 24. oktober 2021 i tillegg til å undersøke pasienten for ribbeinsbrudd, masserte brystene hennes, strøk/masserte brystvortene hennes og undersøkte hoftene hennes uten at det forelå medisinsk indikasjon for de sistnevnte undersøkelsene. Handlingene var seksuelt grenseoverskridende. Ved bevisvurderingen må det legges størst vekt på pasientens forklaring, som har vært konsekvent over tid og som understøttes av andre tidsnære bevis. Rasul har endret sin forklaring på vesentlige punkter, og det tok lang tid før han forklarte at han hadde gjennomført en undersøkelse av pasientens bryster med tanke på svulst. Det er også påfallende at han verken journalførte undersøkelsene av pasientens bryster eller hofter.

Ved å begå de nevnte handlingene, er Rasul uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av vesentlig mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet og/eller adferd som er uforenlig med yrkesutøvelsen, jf. helsepersonelloven § 57 første ledd. Handlemåten svekker tilliten til ham i meget stor grad, og tilbakekall av autorisasjonen som lege er ikke uforholdsmessig. Det er heller ikke i konflikt med uskyldspresumsjonen å konkludere med at det er grunnlag for slikt administrativt tilbakekall av legeautorisasjonen.

Rasul har ikke rettslig interesse i å få dom for at autorisasjonen ikke tilbakekalles, og kravet om realitetsdom skal avvises, jf. tvisteloven § 1-3. Dersom lagmannsretten finner Helsetilsynets avgjørelser ugyldige, innebærer det i praksis at hans autorisasjon ikke er tilbakekalt. Domstolene har uansett ikke kompetanse til å avsi realitetsdom i saker etter helsepersonelloven § 57.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Pkt. 2 i Rasuls påstand avvises.
2. Anken forkastes.
3. Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Den som skal ha praksis eller stilling som lege, må ha autorisasjon eller lisens, jf. helsepersonelloven § 48 første ledd nr. 14 og § 49. En person som oppfyller nærmere bestemte krav til utdanning, praktisk tjeneste og alder, samt ikke er uegnet for yrket, har krav på autorisasjon, se lovens § 48 a.

Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å bidra til å sikre pasientenes sikkerhet, se Ot.prp. nr.13 (1998–1999) side 129 og HR-2010-2203-A. Ordningen skal dessuten være «en garanti for et visst kunnskapsnivå og for at yrkesutøverne har personlige kvalifikasjoner som gjør at vedkommende har helsemyndighetens og samfunnets tillit». Pasientene skal «kunne oppleve trygghet ved undersøkelse og behandling hos autorisert helsepersonell». Disse hensynene er i samsvar med formålsbestemmelsen i helsepersonelloven § 1.

Helsepersonelloven § 57 har regler om tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Første og andre ledd lyder slik:

Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, vesentlig mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, vesentlige pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake for alltid dersom

a. vilkårene for tilbakekall etter første ledd er oppfylt, og b. innehaveren for fremtiden kan utgjøre en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Det er altså et grunnvilkår for å kalle tilbake en autorisasjon, at vilkårene for tilbakekall i § 57 første og andre ledd er oppfylt.

Det følger videre av helsepersonelloven § 71 første ledd at vedtak fra Helsetilsynet etter bl.a. § 57 kan bringes inn for retten «som kan prøve alle sider av saken». I forarbeidene,

Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) på side 252, er det presisert at dette også omfatter forvaltningsskjønnet:

Etter bestemmelsen har domstolen anledning til å prøve alle sider av saken fullt ut, også det forvaltningsmessige skjønnet.

Lagmannsretten kan altså prøve både helsemyndighetenes bevisbedømmelse og rettsanvendelse, herunder forvaltningsskjønnet. Det skal foretas en gyldighetsprøving i denne saken ut fra tidspunktet for den siste avgjørelsen, men hvor senere fremlagte bevis kan kaste lys over situasjonen på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt-2012-1985. I den foreliggende saken er skjæringstidspunktet 15. oktober 2024. Lagmannsretten kommer senere tilbake til om domstolen har kompetanse til å avsi realitetsdom dersom Helsetilsynets avgjørelse finnes ugyldig.

Staten har under henvisning til Rt-2015-1388 og HR-2020-1193-A fremholdt at retten bør være tilbakeholden i overprøvingen av Helsetilsynets vurderinger hvor det er krav om særlig fagkyndighet og ut fra et likebehandlingshensyn. Slik lagmannsretten ser det, passer argumentet om at prøvingen forutsetter medisinskfaglig kompetanse dårlig på de vurderingstema som gjør seg gjeldende i saken her. Lagmannsretten vil således prøve alle sider av saken fullt ut, uten noen tilbakeholdenhet.

Når det gjelder spørsmålet om hvilket beviskrav som gjelder, er lagmannsretten enig med tingretten i at det gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vises til tingrettens dom, hvor det heter:

Beviskravet følger blant annet av Rt. 2007 s. 1851 avsnitt 31, hvor det fremgår:

Helsepersonelloven § 57 omfatter svært ulike forhold, og det kan ikke oppstilles noen generell regel om at det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn det faktum som skal tjene som grunnlag for tilbakekall. Tilbakekall av autorisasjon er begrunnet i hensynet til pasientsikkerhet og i behovet for at allmennheten skal ha tillit til helsevesenet. Disse hensyn er relevante også ved vurderingen av hvilket krav til bevisovervekt som skal stilles, og utgangspunktet må her som ellers være at alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig.

I denne saken kom Høyesterett til at det måtte oppstilles et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt, men dette var særlig begrunnet i at det var tale om eldre forhold og at disse forholdene «ikke har noen umiddelbar tilknytning til den aktuelle yrkesutøvelsen».

I aktuelle sak er det ikke tale om eldre forhold. De forholdene som Statens helsetilsyn vurderte, var også direkte knyttet til saksøkers yrkesutøvelse. Retten kan på denne bakgrunn ikke se at det her skal gjelde noe krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

Retten kan heller ikke se at et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt vil være i strid med uskyldspresumsjonen som følger av norsk rett og de folkerettslige

forpliktelser som Norge er bundet av. Det vises i denne sammenheng til at retten ikke skal vurdere hvorvidt de handlinger som ligger til grunn for tilbakekallet er en straffbar handling i medhold av strafferettslige bestemmelser. Retten skal kun vurdere om vilkårene i helsepersonelloven § 57 er oppfylt. Dette må anses som en administrativ sanksjon, og ingen straff. I en slik vurdering skal det også ses hen til pasientsikkerheten og til allmennhetens tillit til helsetjenesten, jf. HR-2016-2579-A avsnitt 33. Dette tilsier da også at den alminnelige bevisregel bør komme til anvendelse i en sak som denne.

Retten legger etter dette til grunn at utgangspunktet om alminnelig sannsynlighetsovervekt også må gjelde her.

Lagmannsretten tiltrer tingrettens begrunnelse om beviskravet.

Den konkrete bevisvurderingen Lagmannsretten skal altså ta stilling til gyldigheten av Helsetilsynets avgjørelse om tilbakekall av Rasuls autorisasjon som lege. Sentralt for Helsetilsynets avgjørelse er hva som skjedde under konsultasjonen på Molde legevakt 24. oktober 2021. Statens helsetilsyn fant i vedtaket 5. september 2022 at det var sannsynliggjort at Rasul under legekonsultasjonen hadde utført seksuelt motiverte handlinger overfor en pasient. I beslutningen 15. oktober 2024 har Statens helsetilsyn ikke uttrykkelig tatt stilling til om Rasul forsettlig utførte seksuelt motiverte handlinger under konsultasjonen, da tilsynet mener nå at det er «tilstrekkelig å konstatere» at handlingene var «seksuelt grenseoverskridende».

Som påpekt i lagmannsrettens kjennelse 28. november 2024 i denne saken, er det uklart hva som ligger i «seksuelt grenseoverskridende» handlinger for en lege under en utførelse av legegjerningen under en konsultasjon, særlig dersom det ikke er nødvendig med seksuell motivasjon. Ut fra lagmannsrettens resultat, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta nærmere stilling til dette. Etter lagmannsrettens syn er kjernen i tilbakekallsvedtaket uansett fortsatt det samme: At Statens helsetilsyn har vurdert det slik at Rasul, uten tilstrekkelig medisinsk indikasjon, og uten pasientens samtykke, har foretatt handlinger som er, eller kan fremstå som, seksuelt grenseoverskridende handlinger.

Under punktet om «Samlet vurdering av nye opplysninger og opplysninger som forelå på vedtakstidspunktet» i Helsetilsynets beslutning 15. oktober 2024 heter det:

Statens helsetilsyn vurderer fortsatt, på bakgrunn av vår gjennomgang av sakens opplysninger, at pasientens forklaring om hva som skjedde under konsultasjonen på Molde legevakt er mer sannsynlig enn din forklaring. Vi legger til grunn at pasienten kom til Molde legevakt fordi hun mistenkte ribbeinsbrudd etter et fall på håndballbanen to dager før. Det er uomtvistet at du utførte en ribbeinsundersøkelse på henne.

Vi finner det sannsynliggjort at du i tillegg masserte brystene hennes, strøk/masserte

brystvortene hennes, og at du undersøkte hoftene hennes uten dokumentert grunn. Slik saken stod på vedtakstidspunktet mente vi at dine handlinger mot pasienten var seksuelt motivert, men vi mener nå det er tilstrekkelig å konstatere at dette er seksuelt grenseoverskridende handlinger.

På dette grunnlag har Statens helsetilsyn konkludert med at Rasul var uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av «vesentlig mangel på faglig innsikt» og «uforsvarlig virksomhet», og at han var uegnet til å utøve sitt yrke som lege på grunn av «atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen».

Det avgjørende faktiske spørsmålet i saken er hva som skjedde under konsultasjonen på Molde legevakt 24. oktober 2021, herunder om undersøkelsene som ble foretatt var medisinsk indisert og om pasienten hadde samtykket til undersøkelsene. Rasul og pasienten har her forskjellige forklaringer i politiavhørene som er foretatt i anledning straffesaken, og som også er sentrale dokumenter i den foreliggende saken sammen med særlig de tidsnære dokumentene fra Molde legevakt.

Forut for den aktuelle konsultasjonen, hadde pasienten ringt legevakten og informert om at hun hadde tungt for å puste etter at hun et par dager før på håndballtrening var dyttet bakfra slik at hun falt og landet på brystet. I nedtegningen i journalen fra samtalen er det antydet at det kan foreligge et ribbeinsbrudd og hun fikk time til legekonsultasjon 45 minutter etter telefonsamtalen. Lagmannsretten legger til grunn at Rasul hadde lest notatet fra telefonsamtalen før konsultasjonen, slik han også har forklart i avhør.

Rasul har i journalen fra konsultasjonen med pasienten redegjort for følgende hva gjelder undersøkelsene som ble foretatt og hans vurderinger:

Ved undersøkelse har hun smerter når hun går å beveger seg, smerter i midten av thoraks som stråler framover mot fremre thoraks. lngen feilstilling eller hematom. HUn er dog meget øm øver flere thorakala ribbein bak å fram. lkke mistanke om brudd men rikelig førslått. Gir henne smertestillende. lnformerer at smertene kan vare i 1-2 uker. Går folkehøgskolen der hun har mye idrett. Skriver ut notat mitt som hun kan bruke som legeerklæring til skolen før å unngå smerter. Dette i kanske 7-10 dager. Dersom behov kan behandlende lege kontaktes tel […]. Pasienten er bekymret da hun har tidligere hatt brudd i ribbein på samme side. Gjør derfor en grundig undersøkelse etter pasientens samtykke og informerer om anatomi av thoraks å ribbeina og varfør man får stråling smerter som går langst ribbeine fra ryggen å fram. Rekontakt ved akutt tungpust.

Som det fremgår, er det verken i den første telefonkontakten med legevakten eller i journalen fra konsultasjonen inntatt informasjon om svulst i bryst/bryster, undersøkelse av bryster eller problematikk knyttet til benlengder/hofteundersøkelse.

Pasienten anmeldte forholdet 27. oktober 2021. I avhøret i anledning anmeldelsen forklarte pasienten i hovedtrekk at hun oppsøkte legevakten grunnet mistanke om ribbeinsbrudd. Hun forklarte at hun hadde vondt «i baksiden av ribbeinet». Legen bad henne ifølge avhøret om å ta av seg alle klærne på overkroppen. I avhøret heter det videre:

Legen sa at han skulle kjenne på fornærmede. Han begynte på forsiden oppe på halsen og tok på henne nedover. Legen spurte fornærmede om han skulle lære fornærmede å forebygge smerter i kroppen og sa at han skulle lære henne teknikker dersom hun ønsket det. Fornærmede sa ja, det går fint men spurte hva han skulle gjøre. Legen tok hendene sine på brystet til fornærmede og begynte å massere puppene hennes. Han sa at dersom hun har skader, så kan man kjenne det på brystene.

Legen spurte fornærmede om hun tok mye på seg selv og om hun befølte seg mye. Fornærmede skjønte ikke helt fordi det var jo ribbeina hun hadde vondt i. Fornærmede svarte at hun var jente og at hun vasket kroppen sin, hun skjønte ikke hva hun skulle svare på spørsmålet. Fornærmede fikk til svar at det var viktig at hun befølte seg selv. Legen fortsatte å massere brystene hennes. Fornærmede sa at hun fikk vondt. Hun skjønte ikke hvorfor legen masserte henne på brystene da det var på baksiden av ribbeina hun hadde vondt.

Pasienten presiserte at hun hadde vondt på baksiden av ribbeina, og legen kjente nedover ryggen hennes. Det heter i avhøret at legen «kjente litt hvor fornærmede hadde vondt, men hun følte ikke at hun fikk noe ut av det». På pasientens anmodning forskrev legen en resept på Paralgin forte og hun fikk også to tabletter i tilknytning til konsultasjonen. Det heter videre i avhøret:

Da hun skulle til å gå sa legen at han måtte sjekke noe mer og at hun måtte ta av buksene. Fornærmede lurte på hvorfor hun skulle ta av buksen da hun hadde vondt i ribbeina. Legen ba fornærmede stille seg opp inntil veggen og kom bort med en blyant. Han dro ned stringtrusen til fornærmede halvveis og markerte på veggen med en grå blyant på begge sidene av fornærmedes hofter. Legen sa at han kunne se på kroppen til fornærmede at hun trente mye. Han kom helt oppi fornærmede og tok armen sin rundt henne. Legen "trøkket" seg selv inntil fornærmede slik at hun kunne kjenne at "han hadde stå". Da fikk fornærmede panikk.

Fornærmede latet som at hun nesten besvimte fordi hun ble så ukomfortabel. Hun skyldte på at det var tablettene som gjorde henne sløv og at hun måtte hjem. Legen sa at hun kunne ta på seg buksene igjen. Fornærmede sa at hun måtte gå. Legen sa at fornærmede bare kunne sove der eller legge seg nedpå. Fornærmede sa at venninnen hennes ventet utenfor. Legen spurte om han skulle følge henne ut. Fornærmede sa at venninnen ventet utenfor og at det gikk fint. Legen tok tak i hånden hennes og fulgte henne ut som et lite barn. Han fulgte med i døren om fornærmede gikk inn i bilen.

Lagmannsretten bemerker at det i pasientens første politiavhør ikke er nevnt noe om at hun tidligere var operert for svulst i det ene brystet eller at hun og legen under konsultasjonen hadde berørt tema som ga medisinsk indikasjon for benlengdeundersøkelse.

I pasientens andre politiavhør den 26. november 2022, etter at det er stilt direkte spørsmål om pasienten tidligere har fjernet svulst i et bryst og om dette var et tema under konsultasjonen på legevakten, bekreftet hun denne informasjonen samt at hun «var redd for å få andre kuler i brystet». Hun kunne videre ikke huske om hun spurte om legevaktslegen kunne undersøke om hun hadde ytterligere svulster i brystene.

Kovan Rasul forklarte seg første gang til politiet 25. januar 2022. I sin frie forklaring startet han med å vise til sitt journalnotat fra konsultasjonen, hvor han påpekte at han hadde glemt å skrive at pasienten tidligere hadde fjernet en svulst fra brystet. I avhøret heter det videre:

Siktede husker at grunnen til at fornærmede var bekymret var fordi hun hadde fjernet noe fra brystet tidligere. Siktede husker ikke om det var venstre eller høyre bryst. Da siktede trykket på toppen av brystet var hun øm på noen av punktene. Det er vanskelig å si om det kom fra svulst eller om det var på grunn av fallet hun hadde. Siktede husket at han spurte om fornærmede hadde vært og undersøkt brystene, da sa hun nei.

Det er to typer pasienter, de som undersøker samme sak flere ganger av redsel, og den andre typen som prøver å unnvike. Da glemmer man det helt, følger det ikke opp og gjør ingenting med det. Siktede sa til fornærmede at hun er en ung dame som har hele livet foran seg, og at det var viktig at hun fikk det undersøkt hvert fall når hun var så øm i brystet.

Muskelsmertene som fornærmede pådro seg kunne vare i noen uker. Siktede sa at etter smertene hadde gitt seg burde hun undersøke brystene skikkelig. Et vanlig symptom på svulst kan være at man føler ømhet når man trykker på det. I forbindelse med det ga siktede pasienten forståelse, dette var også fordi hun hadde kroniske smerter i skulderen. Siktede tok derfor frem dataskjermen og skrev inn "thorax". Han vendte dataen mot pasienten og viste henne. Han forklarte henne hvor ribbeina går fra ryggen, hvorfor det er vondt og sammenhengen med anatomi slik at hun selv kunne føle etter.

Fornærmede hadde ikke vært hos fastlegen eller lært seg selv undersøkelsen i forbindelse med fierning av svulst. Den kan man finne på nett og det er veldig lett. Enkelt forklart begynner man å føle etter både på utsiden, men også på innsiden. På brystene kan man enten begynne utover eller innover. Dette var noe fornærmede burde gjøre etter at smertene ga seg for å sjekke om brystene fortsatt var ømme eller ikke. Siktede følte det var en del av undersøkelsen for å oppmuntre fornærmede til å gjøre dette. Om fornærmede har mistolket dette, at siktede har sagt at hun skal ta på brystene sine selv, det vet ikke siktede.

I avhøret forklarte Rasul på spørsmål fra avhører om hvordan fornærmede reagerte da han utførte undersøkelsen, at det første han gjorde «var å få samtykke fra fornærmede». Dette fordi hun var så bekymret. Han forklarte videre at han utførte benlengdeundersøkelse av pasienten fordi hun hadde hatt mye kroniske smerter i skulderbladene. Han hadde forklart henne at hun burde få utført undersøkelsen hos fastlegen, men hun hadde påpekt at hun ikke hadde fastlege i Molde. I og med at undersøkelsen tok kun omkring ett minutt, besluttet Rasul at han kunne utførte den for henne under den pågående konsultasjonen. Hun tok buksen av under undersøkelsen, noe som var vanlig prosedyre hvis buksen er stram. Grunnen til at han ikke skrev noe i journalnotatet om hoftelengdeundersøkelsen, er ifølge Rasuls forklaring at det ikke ble gjort noen funn som det var nødvendig å følge opp.

I Rasuls andre politiavhør 2. november 2023 utdypet han forklaringen om at han både gjennomførte en traumeundersøkelse av thorax, rygg og mage samt en brystundersøkelse fordi pasienten tidligere hadde operert bort en svulst i det ene brystet. Videre fremholdt han at pasienten samtykket til undersøkelsene og forstod hvorfor de skulle gjøres. Da pasienten var sterkt smertepåvirket, ble hun gitt til sammen to Paralgin forte etter at den første tabletten ikke ga ønsket smertelindrende effekt. Pasienten ble svimmel og dårlig da hun hadde tatt den andre tabletten; hun ble «skjelven, brakk seg og begynte nesten å kaste opp». Han forklarte at han forsikret pasienten om at dette var en vanlig bivirkning av Paralgin forte, spesielt om pasienten har sovet og spist lite.

Lagmannsretten bemerker at den må foreta sin bevisvurdering på bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen. Verken pasienten eller Kovan Rasul har forklart seg for lagmannsretten i den foreliggende saken. Som fremholdt over, er Rasul og pasientens politiforklaringer sentrale bevis i saken sammen med blant annet de tidsnære journalnotatene fra legevakten.

Dersom man vurderer politiforklaringene isolert fra det øvrige bevisbildet, ser lagmannsretten det slik at de er like sannsynlige. Lagmannsretten bemerker imidlertid at pasienten i sitt andre politiavhør 26. november 2022, som er gjennomført etter Rasuls første politiavhør 25. januar 2022, bekrefter opplysninger som fremgår av Rasuls første politiavhør og som ikke er omtalt i pasientens første avhør. Dette gjelder blant annet opplysningene om at hun tidligere hadde fjernet en svulst i det ene brystet og at dette hadde vært et tema under konsultasjonen. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at Rasul fikk kunnskap om denne operasjonen fra pasienten selv under legevaktkonsultasjonen. Det vises til at hun hadde fastlege på sitt hjemsted, og ikke i Molde. Det faktum at Rasul allerede i sitt første avhør innledningsvis under sin frie forklaring redegjorde for at pasienten tidligere hadde fjernet en svulst i brystet, taler for at pasienten nettopp ga slik informasjon under konsultasjonen og at Rasuls forklaring på dette punktet er troverdig og pålitelig.

Lagmannsretten presiserer at det i Rasuls første politiavhør ikke uttrykkelig og detaljert redegjort for at han foretok en brystundersøkelse av pasienten i tillegg til undersøkelsene som var foranlediget av mistanken om ribbeinsbrudd. Men det er etter lagmannsrettens syn naturlig å forstå hans forklaring i sitatet over slik at han faktisk utførte en slik brystundersøkelse. Det vises bl.a. til hans forklaring slik den fremgår av transkripsjonen av politiavhøret:

Og at en slik undersøkelse som hun har ikke vært hos fastlegen, og hun har ikke fått lært seg i forbindelse med når hun fjernet denne svulsten, den er veldig enkel, det kan man finne på nett. Men veldig enkelt forklart er det to måter å gå på. Altså det er å begynne å føle etter både på utsiden, en måte er å gå sirkulært, men også å gå …, begynne på innsiden nære …, altså på brystene så kan du enten begynne utover eller innover, da gjør du begge to undersøker samme. Og det er noe hun gjør, burde hun ha gjort når hun har blitt bedre for å sjekke om brystene er fortsatt ømme eller ikke. Og det følte jeg som var at det var en del av hele undersøkelsen, for å oppmuntre henne til å faktisk gjøre dette.

Noe senere i transkripsjonen fra avhøret heter det videre:

Så jeg, min oppfatning av hele situasjonen, var at hun var veldig takknemlig for den undersøkelsen hun fikk. Hun fikk … Jeg syntes synd på henne, for hun var ung og det, så jeg tenkte okej, da gjør vi bare det her fort, og liksom i stedet for at du skal gå til fastlegen. Kanskje hun ikke ville gjøre det, for hun har ikke fastlege her heller, så, jeg …

Helsetilsynet har også i sitt vedtak 5. september 2022 (side 9) lagt til grunn at Rasul «undersøkte pasientens bryster på grunn av opplysninger om at hun tidligere var operert for en svulst». Vedtaket er truffet før Rasul gjennomført sitt andre politiavhør, hvor han ga en mer utdypende forklaring om at han gjennomførte en brystundersøkelse i tillegg til undersøkelsene tilknyttet mulig ribbeinsbrudd. Dette tilsier at Helsetilsynet i vedtaket

5. september 2022 har lagt til grunn at Rasuls første politiavhør skal forstås slik at han allerede 25. januar 2022 forklarte om brystundersøkelsen. Vedtaket bygger riktignok også på Rasuls tilsvar 6. juni 2022 til forhåndsvarselet, men lagmannsretten kan ikke se at han i dette tilsvaret i særlig grad utdyper at han foretok en brystundersøkelse i tillegg til undersøkelsen av mulig ribbeinsbrudd.

Lagmannsretten viser i denne forbindelse også til forklaringene fra overlege Jonsbu ved Helse Møre og Romsdal og avdelingsleder Skarshaug ved Molde interkommunale legevakt, som begge underbygger at Rasul kort tid etter legevaktkonsultasjonen i samtaler med dem forklarte at han hadde foretatt både en undersøkelse av mulig ribbeinsbrudd hos pasienten samt en brystundersøkelse da hun kort tid før konsultasjonen hadde fjernet en cyste i det ene brystet. Skarshaugs samtale med Rasul var i januar 2022, hvor Rasul også fortalte at han i samme konsultasjon hadde foretatt en benlengdeundersøkelse av pasienten. Jonsbus samtale med Rasul var i mars samme år. Slik lagmannsretten ser det, underbygger

deres forklaringer at Rasul kort tid etter at saken kom opp, forklarte seg om bryst- og benlengdeundersøkelsene og politiavhøret 25. januar 2022 må sees i lys av dette.

Staten har påpekt at pasientens forklaring i politiavhørene er i overensstemmelse med hva hun formidlet til sin venninne som hentet henne på legevakten den aktuelle kvelden samt til internatlederen, og at dette underbygger pasientens forklaring i politiavhørene. Lagmannsretten er enig i at de nevnte vitnenes forklaringer i hovedtrekk er sammenfallende med pasientens forklaring i politiavhørene, selv om de ikke er så detaljerte som pasientens politiforklaringer. Dette viser etter lagmannsrettens syn, at pasienten kort tid etter hendelsen fortalte de aktuelle vitnene hvordan hun opplevde legekonsultasjonen og at hennes forklaring på disse punktene har vært konsistent. Dette styrker isolert sett påliteligheten av hennes forklaring.

Det fremgår imidlertid at pasienten kort tid før legekonsultasjonen var avsluttet, sendte følgende Snap Chat-melding til venninnen som skulle hente henne på Legevakten og kjøre henne tilbake til folkehøyskolen:

Du kan bare stå her oppe ved inngangen sa han legen:) Han skal bare skrive legeærklæring til meg hahaha

På dette tidspunktet hadde pasienten i henhold til sin egen forklaring blitt utsatt for seksuelt grenseoverskridende handlinger fra Rasuls side, og meldingen er etter lagmannsrettens syn noe vanskelig forenlig med pasientens forklaring om at hun ble utsatt for slike handlinger.

Lagmannsretten viser også til at pasienten hadde tre samtaler med psykolog i perioden

3. november til 1. desember 2022. I psykologens uttalelse 14. desember 2023 til Møre og Romsdal politidistrikt, er det redegjort for hva pasienten har forklart om konsultasjonen på legevakten:

Hun var elev ved en folkehøyskole, brakk et ribbein ved fysisk aktivitet og dro på Legevakten i Molde. Da hun kom inn til legen ba han henne kle av seg på overkroppen, hun har brukket ribbein før og hadde erfaring med hvordan dette undersøkes. Legen masserte brystene hennes, spurte om hun hadde silikon, legen sa han visste hva han gjorde. Selv sa hun at hun mest kom for å få smertestillende medisin. Legen kom da med noen tabletter han ba henne ta, hun ble så bedt om å ta av seg buksa og stille seg helt inntil veggen med ansiktet mot veggen. Legen sto helt inntil, puste henne i øret, hun merket at han hadde ereksjon. Legen sa hun var vakker og at han aldri hadde hatt slik kjemi med noen før. Hun ba om å få komme ut, lot da som hun besvimte og falt ned på gulvet, han hadde låst døra, hun følte seg fanget. Hun følte seg svimmel og søvnig. Etterhvert tok legen henne i hånden og fulgte henne til bilen til vennene hennes. Da hun kom tilbake på folkehøyskolen sovnet hun, følte at det hun hadde opplevd var som i en drøm.

Som gjennomgangen over av hva pasienten har forklart i politiavhør viser, er det flere elementer i psykologens uttalelse som ikke gjenfinnes i politiavhørene. Dette gjelder blant annet at legen hadde låst døren og at hun følte seg fanget. Dette er sentrale elementer i et hendelsesforløp, og det har følgelig på disse punktene vært en utvikling i pasientens forklaring om konsultasjonen som er egnet til å svekke påliteligheten av forklaringen, slik lagmannsretten ser det.

Hva gjelder pasientens forklaring, må det også ved bevisvurderingen ses hen til at det foreligger en mulighet for at hennes opplevelse av konsultasjonen kan være påvirket av at hun var smertepåvirket, hadde sovet lite de to siste nettene forut for konsultasjonen samt at hun inntok to tabletter Paralgin forte i tilknytning til legevaktbesøket. Dette gjelder særlig når lagmannsrettens bevisvurdering må foretas uten at pasienten selv forklarer seg for lagmannsretten, men kun bygger på en skriftlig gjengivelse og transkripsjon av hennes politiforklaringer. Hva gjelder mangel på søvn, forklarte hun om dette i sitt andre avhør hvor det av transkripsjonen fremgår at hun oppsøkte legevakten «for å få ut paralgin forte da eller, ja, noe annet de kunne gi meg slik at jeg kan får sove om nettene for det gikk ikke an å omtrent sitte liksom». Overlege Gaard har også forklart at brist eller brudd i ribbeina alltid vil medføre problemer med å sove. Hun forklarte videre at pasienter kan reagere ulikt på inntak av Paralgin forte, og at tablettene kan gi bivirkninger i form av blant annet kvalme og sløvhet.

Lagmannsretten legger overlege Gaards forklaring til grunn.

Det er på det rene at Rasul ikke journalførte bryst- og benlengdeundersøkelsene. I journalen er det kun redegjort for at han foretok en undersøkelse knyttet til mistanken om ribbeinsbrudd. Disse manglene medfører at tiltaltes journalføring er i strid med helsepersonelloven § 40, som stiller krav til at en journal skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om helsehjelpen. Som Møre og Romsdal tingrett skriver i straffedommen, kan dette «tas til inntekt for at tiltaltes forklaring rundt brystundersøkelsen og ryggundersøkelsen er oppkonstruert. På den andre side kan det også tas til inntekt for at tiltalte har vært unøyaktig i sin journalføring». Lagmannsretten bemerker at det på bakgrunn av bevisførselen må legges til grunn at det kan være hektisk på Molde legevakt og at dette kan medføre at journalføringen ikke skjer på tilfredsstillende måte. Det vises blant annet til forklaringen til avdelingsleder Skarshaug ved Molde interkommunale legevakt.

Lagmannsretten er videre enig med Møre og Romsdal tingrett i at «dersom journalnotatet var utferdiget for å bevisst unndra seg straffansvar, ville det være mer naturlig at tiltalte foretok en grundig nedtegnelse over hvorfor han etter traumeundersøkelsen fant det nødvendig å gjøre en brystundersøkelse, og dernest en ryggundersøkelse. Retten kan derfor heller ikke se at journalnotatets utforming bidrar til å svekke tiltaltes troverdighet nevneverdig».

Etter en samlet vurdering av bevisførselen under ankeforhandlingen er lagmannsretten kommet til at Rasuls forklaringer om hvordan konsultasjonen ble gjennomført er mest sannsynlig, herunder at det forelå medisinsk indikasjon for alle undersøkelsene som ble

gjort samt at undersøkelsene ble foretatt med pasientens samtykke. Lagmannsretten finner det bevist at både ribbeinsbrudd-, bryst- og benlengdeundersøkelsene ble foretatt i henhold til gjeldende medisinske retningslinjer. Det vises til at overlege Maria Gaard ved Ullevål sykehus forklarte seg som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen. Hun redegjorde for at det var vanlig at pasienten tok av seg klærne på overkroppen, inkludert BH, ved undersøkelse ved mistanke om ribbeinsbrudd samt hvordan undersøkelsen gjennomføres. Lagmannsretten legger hennes forklaring til grunn og kan følgelig ikke se at det er noe å utsette på Rasuls gjennomføring av konsultasjonen på dette punktet. Overlege Gaard forklarte også hvilke faglige retningslinjer som gjelder for bryst- og benlengdeundersøkelser. Det ble under ankeforhandlingen i tillegg fremvist en opplæringsvideo for leger av hvordan en slik brystundersøkelse gjennomføres. Lagmannsretten legger overlege Gaards forklaring til grunn, som også samsvarer med opplæringsvideoen for så vidt gjelder brystundersøkelsen.

På denne bakgrunn kan ikke lagmannsretten se at det er noe å innvende mot måten Rasul gjennomført bryst- og benlengdeundersøkelsene på.

Lagmannsretten har i den samlede bevisvurderingen også lagt noe vekt på at Rasul er frifunnet i straffesaken i to instanser, både hva gjelder straffekravet og det sivile kravet. Det bemerkes at både Møre og Romsdal tingrett og Frostating lagmannsrett i dommene fant grunn til å utrykke at det ikke forelå alminnelig sannsynlighetsovervekt for at Rasul hadde foretatt en seksuell handling overfor pasienten, uten at dette var nødvendig for resultatet i dommene. Selv om resultatet i straffesaken ikke er bindende for denne lagmannsrettens bevisvurderinger, vil lagmannsretten fremheve at domstolene i straffesaken har hatt et betydelig bredere grunnlag for sine bevisvurderinger enn hva denne lagmannsretten har. Det vises til at blant annet både pasienten og Rasul forklarte seg muntlig for domstolene i straffesaken, noe de ikke har gjort for lagmannsretten i den foreliggende saken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Statens helsetilsyns beslutning 15. oktober 2024, som viser til vedtaket 5. september 2022, bygger på feil faktum. Avgjørelsen er da ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41. Staten har ikke påberopt noe annet grunnlag for tilbakekall av legeautorisasjonen enn hendelsen 24. oktober 2021. Det er uomstridt at Rasul ikke tidligere har mottatt noen administrative reaksjoner på måten han har utøvd sitt virke som lege. Og som fremholdt i lagmannsrettens kjennelse 28. november 2024, er det heller ikke bestridt at Rasul har foretatt flere tusen legekonsultasjoner uten kritikk eller anmerkninger.

Da lagmannsretten er kommet til at Helsetilsynets avgjørelse er ugyldig på grunn av feil faktum, er det ikke grunn for lagmannsretten til å ta stilling til de øvrige ugyldighetsgrunnene som er anført.

Spørsmål om realitetsdom

Lagmannsretten går etter dette over til å drøfte hvorvidt domstolen har anledning til å avsi realitetsdom om at Rasuls autorisasjon som lege ikke skal tilbakekalles etter helsepersonelloven § 57, eller om domstolens kompetanse er begrenset til å vurdere gyldigheten av Helsetilsynets avgjørelse i foreliggende sak.

Domstolens prøvingskompetanse når det gjelder forvaltningsvedtak er i utgangspunktet begrenset til en gyldighetskontroll, jf. blant annet Rt-2001-995 og Rt-2009-170. Dette gjelder selv om vedtaket er fullt lovbundet og domstolen har full prøvelsesrett. Unntak fra dette forutsetter enten et eget lovgrunnlag eller at det foreligger særlige grunner som tilsier en annen løsning. I Rt-2001-995 uttales det blant annet følgende om dette på side 1003- 1004:

Etter min mening er det ikke grunnlag i tradisjonell norsk rett for en generell regel om at domstolene ved lovbundne forvaltningsvedtak kan gi dom for realiteten. Jeg vil ikke utelukke at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i særlige tilfeller, for eksempel der noe annet vil være unødig formalisme eller hvis et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domstolsavgjørelse. Men den klare hovedregelen er den motsatte: domstolenes kontroll med forvaltningen er innskrenket til en legalitetskontroll. Dom på positivt vedtak krever særskilt hjemmel, jf. tvistemålsloven § 482 og skattebetalingsloven § 48 nr. 6.

I Rt-2009-170 avsnitt 42-50 legges det til grunn at det syn som er slått fast i Rt-2001-995 også er gjeldende rett etter innføringen av tvisteloven.

Spørsmålet er derfor om det foreligger særskilt hjemmel for å avsi realitetsdom i dette tilfellet. Som fremholdt over, er domstolens prøvingskompetanse i saken særskilt regulert i helsepersonelloven § 71 som fremholder at domstolene «kan prøve alle sider av saken».

I LB-2025-3745 heter det om dette i en sak om gyldigheten av avslag på begrenset autorisasjon som lege etter helsepersonelloven § 62:

Ordlyden «prøve alle sider av saken» kan tilsi at domstolen har kompetanse til også å avgjøre sakens realitet. Staten har fremholdt at det at domstolene har full prøvelsesrett, ikke er ensbetydende med at domstolen også kan avsi realitetsdom. Det anføres at det at domstolene kan «prøve» alle sider av saken, tvert imot tyder på at domstolene utelukkende kan ta standpunkt til vedtakets gyldighet – i samsvar med det som er den vanlige oppgavefordelingen mellom forvaltning og domstoler. Lagmannsretten er ikke nødvendigvis enig i dette. Det vises til at flere lovbestemmelser, hvor det er på det rene at domstolene har kompetanse til å treffe realitetsavgjørelse, nettopp bruker formuleringen om at retten «prøver alle sider av saken». Det vises i denne sammenheng blant annet til tvisteloven § 36-5 tredje ledd, som gjelder saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren etter tvisteloven kapittel 36, vergemålsloven § 68 andre ledd og forvaltningsloven § 50. Etter lagmannsrettens syn trekker derfor ordlyden i helsepersonelloven § 71 i retning

av at domstolene kan treffe realitetsavgjørelse ved prøving av et vedtak etter helsepersonelloven § 62.

Lovforarbeidene til helsepersonelloven § 71 gir ikke noe entydig svar på hvordan loven skal forstås. Så vidt lagmannsretten kan se, sies det ikke uttrykkelig i forarbeidene at domstolene kan treffe realitetsavgjørelse. I stedet gjentas lovens ordlyd, og det understrekes at domstolene også kan prøve det forvaltningsmessige skjønnet, jf. spesialmerknadene til § 71 i Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) hvor det på side 253 står:

Bestemmelsen gir en generell adgang til å prøve Statens helsepersonellnemnds avgjørelser i saker om suspensjon og tilbakekall av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning og rekvireringsrett samt begrensning av autorisasjon, fullt ut for domstolene. Etter bestemmelsen har domstolen anledning til å prøve alle sider av saken fullt ut, også det forvaltningsmessige skjønnet.

At formuleringen i helsepersonelloven § 71, om at retten kan «prøve alle sider av saken», innebærer at domstolene kan treffe realitetsavgjørelse har imidlertid støtte i juridisk teori. Lagmannsretten viser til Skoghøy, Tvisteløsning (4. utgave) side 387- 388 hvor det uttales følgende om dette:

Som andre eksempler på lovbestemmelser som gir domstolene kompetanse til å treffe nytt vedtak, kan nevnes bestemmelser som sier at domstolene kan prøve alle sider av saken, eller som angir at søksmålsgjenstanden ikke er forvaltningsvedtaket, men det underliggende rettskrav.

Lovbestemmelser som fastsetter at domstolene kan prøve alle sider av saken, finnes blant annet i tvl. § 36-5 tredje ledd, vergemålsloven § 68 andre ledd, forvaltningsloven § 50, konkurranseloven § 39 tredje ledd tredje punktum, lov

17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) § 12 sjette ledd og akvakulturloven § 30 femte ledd. En lovbestemmelse som gir domstolene kompetanse til å prøve alle sider av saken, gir kompetanse til innenfor rammen av saken å treffe nytt vedtak.

Tilsvarende er også kommet til uttrykk i Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett (12. utgave), Juridika (kopiert 17. januar 2025) hvor det på side 549 skrives:

Det andre hovedalternativet er at domstolene også tar standpunkt til realiteten ved direkte å fastslå partens rettigheter eller plikter med bindende virkning, eller ved å pålegge forvaltningen å treffe nytt vedtak med et bestemt innhold. Noen ganger har vi egne rettsregler som åpner for en slik løsning, f.eks. slik at de gir domstolene kompetanse til å prøve alle sider av vedtak om administrativ tvang, kan de velge mellom selv å avgjøre sakens realitet eller sende den tilbake til forvaltningen.

I Rt-2007-1851 la Høyesterett til grunn at helsepersonelloven § 71 første ledd gir hjemmel for å avsi realitetsdom i en sak som gjaldt tilbakekall av autorisasjon som lege etter helsepersonelloven § 57. Fra avgjørelsens avsnitt 60 til 62 gjengis følgende om begrunnelsen for kompetansen:

Det må da tas stilling til om det er lovhjemmel for en begrenset tilbakekalling, og til om det er noe prosessuelt til hinder for at Høyesterett fastsetter slik begrenset tilbakekalling. Helsepersonelloven § 59 gir anledning til å begrense en autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår, og det følger av lovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) side 181, at bestemmelsen også får anvendelse ved tilbakekall. Ut fra formålet med bestemmelsen finner jeg det klart at det ikke er noe til hinder for at begrensningen avgrenses ved angivelse av hva autorisasjonen ikke skal omfatte.

Det følger videre av helsepersonelloven § 71 første ledd at domstolene prøver alle sider av saken. Dette gjelder også den hensiktsmessighetsvurdering som ligger i kan-skjønnet. Av forarbeidene til legeloven § 10, som er videreført ved helsepersonelloven § 71, fremgår det at domstolene ikke er henvist til å oppheve det vedtak som er til overprøving, men også kan treffe nytt vedtak, jf. Ot.prp. nr. 1 (1979–1980) side 229.

Det vil likevel normalt være naturlig for domstolene å vise tilbakeholdenhet med å fastsette en alternativ løsning. Ikke minst må det gjelde når den alternative løsning ikke er vurdert av helsemyndighetene. Når det i den aktuelle sak likevel må anses ubetenkelig å fastsette begrensningen i tilbakekallet, skyldes det at begrensningen kan knyttes direkte opp mot helsepersonelloven § 20 a, samtidig som det kan overlates til helsemyndighetene å fastsette tilsyn og veiledning som forutsatt i helsepersonelloven § 59, i tilknytning til den stilling som måtte bli aktuell.

Avgjørelsen fra Høyesterett er senere fulgt opp i underrettspraksis, se for eksempel LE-2020-30001. Statens anke over denne dommen ble nektet fremmet av Høyesteretts ankeutvalg, jf. HR-2021-309-U.

Denne lagmannsretten er enig i denne rettsoppfatningen og slutter seg til drøftelsen over.

Staten har fremholdt at det ikke er holdepunkter for at legeloven

(1980) er videreført i helsepersonelloven og at Rt-2007-1851 bygger på en uriktig lovforståelse. Lagmannsretten bemerker at nevnte høyesterettsavgjørelse gjelder helsepersonelloven, og ikke legeloven, og lagmannsretten legger den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-2007-1851 til grunn.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at den har kompetanse til å avsi realitetsdom i saken.

Helsetilsynets tilbakekall av legeautorisasjonen bygger ikke på annet enn en bevisvurdering av hva som skjedde under legekonsultasjonen 24. oktober 2021. Da lagmannsretten har kommet til at Helsetilsynets tilbakekall av Rasuls legeautorisasjon bygger på feil faktum, som medfører at tilbakekallet er ugyldig uten at det skal foretas noen bredere skikkethetsvurdering, finner lagmannsretten det ubetenkelig å avsi realitetsdom om at Rasuls legeautorisasjon ikke kalles tilbake.

Lagmannsretten finner det klart at Rasul har rettslig interesse i at det avsies realitetsdom, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. Selv om Helsetilsynets vedtak 5. september 2022 og beslutning 15. oktober 2024 ble gitt utsatt iverksettelse ved lagmannsrettens kjennelse

1. november 2024, er det av stor betydning for Rasuls rettsstilling å få en endelig avgjørelse i saken. Det vises til at tilbakekallet av legeautorisasjonen er meget inngripende for Rasul, og saken har allerede trukket ut i tid, jf. at den aktuelle konsultasjonen fant sted
2. oktober 2021.

Lagmannsretten er følgelig kommet til at statens påstand om avvisning av kravet om realitetsdom, ikke skal tas til følge. Det avsies realitetsdom om at Kovan Rasuls legeautorisasjon ikke skal tilbakekalles.

Sakskostnader Anken har ført fram, og Kovan Rasul har vunnet saken. Etter tvisteloven § 20-2 har han krav på full erstatning for sine sakskostnader. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Bernhardt har lagt fram en omkostningsoppgave på 1 022 437 kroner inklusiv merverdiavgift. Kravet er i sin helhet salær for advokat Bernhardt i anledning saken for lagmannsretten. Det er ikke krevd salær for advokat Nygaards arbeid i saken.

Det fremgår av omkostningsoppgaven at det er påløpt 25 timer til utarbeidelse av anken, 247 timer frem til ankeforhandling og 15 timer til ankeforhandlingen med en timepris på 2 850 kroner pluss merverdiavgift. Lagmannsretten har ikke innvendinger til timeprisen. Det er heller ikke noe å utsette på de påløpte timene til ankeforhandlingen, men det er etter lagmannsrettens syn brukt for mye tid til utarbeidelse av ankeerklæringen samt i den mellomliggende fasen hvor det er krevd dekket 247 timer. Det vises i denne forbindelse til at advokat Bernhardt også var prosessfullmektig for Rasul i tingretten og følgelig hadde god kjennskap til saken fra hovedforhandlingen der. Samtidig skal det hensyntas at det har vært reist flere prosessuelle spørsmål under saksforberedelsen for lagmannsretten som har krevd arbeid for prosessfullmektigene, at saken har vært stanset en periode samt at saksbehandlingstiden i lagmannsretten har vært forholdsvis lang da saken er registrert innkommet 1. november 2023.

Etter en skjønnsmessig vurdering finner lagmannsretten at nødvendige kostnader for lagmannsretten passende kan settes til 765 937,50 kroner, noe som tilsier dekning av totalt 215 timers arbeid. I tillegg kommer påløpt ankegebyr på 41 019 kroner. Totalt tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten med 806 956,50 kroner.

Etter tvisteloven § 20-9 andre ledd skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnader for tingretten. Kovan Rasul har følgelig krav på dekning av

sine sakskostnader også for tingretten, jf. tvisteloven § 20-2. Det er heller ikke for tingretten grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Ankende parts kostnadsoppgave for tingretten var på 539 062 kroner inklusiv merverdiavgift. Kravet er i sin helhet salær for advokat Bernhardt. Det er heller ikke for tingretten krevd salær for advokat Nygaards arbeid i saken. Timeprisen er 2 300 kroner pluss merverdiavgift. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5. I tillegg kommer rettsgebyr for tingretten med 13 673 kroner. Totalt tilkjennes sakskostnader for tingretten med 552 735 kroner.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING I KJENNELSE

Kovan Rasuls krav om realitetsdom avvises ikke.

DOMSSLUTNING

1. Statens helsetilsyns vedtak 5. september 2022 og beslutning 15. oktober 2024 er ugyldige.
2. Kovan Rasul fratas ikke autorisasjonen som lege.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Helse- og omsorgsdepartementet 806 956,50 – åttehundreogsekstusennihundreogfemtiseks 50/100 – kroner til Kovan Rasul innen 2 – to – uker fra forkynningen av dommen.
4. I sakskostnader for tingretten betaler staten v/Helse- og omsorgsdepartementet 552 735 – femhundreogfemtitotusensyvhundreogtrettifem – kroner til Kovan Rasul innen 2 – to – uker fra forkynningen av dommen.

Petter Ringnes Kjersti Buun Nygaard Erik Stillum

Dokument i samsvar med undertegnet original. Signert elektronisk, Kristian Lorentzen