Borgarting om sluttoppgjør etter totalentreprise i Rådhusgata 5

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Avsagt: 22.01.2024

Saksnr.: 23-044642ASD-BORG/03

Dommere: Lagdommer Fanny Platou Amble Lagdommer Jannicke Johannesen Ekstraordinær lagdommer Jakob Wahl

I Anke Ankende part Moderne Byggfornyelse AS Advokat Johan Henrik Vister

Ankemotpart Vinpart AS Advokat Fredrik Verling Advokat Johan-André Halse Eikrem

II Avledet anke Ankemotpart Vinpart AS Advokat Fredrik Verling Advokat Johan-André Halse Eikrem

Ankende part Moderne Byggfornyelse AS Advokat Johan Henrik Vister

Saken gjelder sluttoppgjør etter totalentreprise for rehabilitering og ombygging av et næringsbygg i Rådhusgaten 5 i Oslo.

Bakgrunnen for saken er oppsummert slik i tingrettens dom:

Sakens parter er Moderne Byggfornyelse AS, omtalt som «MBF», og Vinpart AS, omtalt som «Vinpart». MBF var totalentreprenør i prosjektet, Vinpart byggherre.

Vinpart inviterte 15. februar 2017 flere entreprenører til å inngi tilbud på rehabili- tering og ombygging av eiendommen Rådhusgata 5. Det fremgikk av tilbudsinn- bydelsen at kontrakten ville være basert på NS 8407, Alminnelige kontrakts- bestemmelser for totalentrepriser, med enkelte endringer og presiseringer som fremkom i «Spesielle og Alminnelige kontraktsbestemmelser» i tilbudsgrunnlaget. Det var også avtalt såkalt «risikoovergang», som innebar at MBF under visse forutsetninger overtok risikoen for den prosjektering som var utført av Vinpart før kontraktsinngåelsen.

I tilbudsforespørselens pkt. 0.2.1 er «Prosjektets art og omfang» beskrevet:

Prosjektet omfatter ombygging av eksisterende bygning med tilbygg og påbygg, samt ny fasade. Bygget skal oppgraderes til moderne kontorlokaler i 2.-7. etasje, med næringsvirksomhet i hele 1. etasje. Tiltaket er på ca 7500 m² inkludert tilbygg. Gatefasadene og bakgårdsfasadene vil bli helt nye. De flyttes ut og moderniseres, og får et strammere uttrykk. De nye gatefasadene består av store glassfelt og naturstein. Eksisterende 6. og 7. etasje utvides noe. Prosjektet har et tilbygg/påbygg (utvidelse) i bakgård, delvis i 4 og 6 etasjer; 4 etasjer mot søndre bakgård og 6 etasjer mot nordre bakgård. Tegningene til rammesøknaden viser forskjell på eksisterende og nybygg. I søndre bakgård står det i dag et tilbygg der nytt tilbygg skal etableres. Entreprenøren velger selv om han ønsker å benytte eksisterende konstruksjon og etablere nytt tilbygg oppå dette, eller om han ønsker å rive eksisterende tilbygg for så å etablere nytt tilbygg. Bakgårdsfasadene blir i pusset luftet kledning. I søndre bakgård heves terrenget (ca 1 m) langs tilbygget, slik at det flukter med terrengnivået til øvrig del av bakgården (på naboens eiendom).

På tak heves eksisterende heissjakt mot nord ca 0,8 meter. Det etableres nytt trapperom mot sør. Det etableres inntrukne takterrasser over tilbyggene, samt over 7. etasje, med beplantingsbelte ut mot gesims.

Til illustrasjon av hvordan eiendommen skulle se ut etter at arbeidene var utført inntas en figur fra tilbudsgrunnlaget:

MBF var en av tre entreprenører som ga tilbud på arbeidene. Tilbudet var datert 28. april 2017. Den nærmere prosessen frem mot kontraktsinngåelse, med avklaringer, revidert tilbud mv., kommer retten tilbake til nedenfor. Vinpart bestilte arbeidene ved bestillingsbrev av 22. juni 2017. Selve avtaledokumentet ble undertegnet senere, den

14. september 2017. Avtalt kontraktssum var kr. 161 300 051 ink. mva. (kr. 129 040 041 eks. mva.)

Byggherren har vært bistått av Aase Byggeadministrasjon AS i prosjektet, omtalt som «Aase». Aase har i all hovedsak håndtert prosjektet på Vinparts vegne, både i forbindelse med utarbeidelse av tilbudsforespørsel, kontraktsinngåelse og gjennomføring i byggeperioden.

MBF har gjennomført prosjektet dels ved bruk av egne ressurser, og dels ved bruk av underentreprenører. MBF har blant annet benyttet underentreprenører på tekniske fag som elektro, rør og ventilasjon. Videre benyttet MBF underentreprenører til utførelse av arbeidene med fasaden. Særlig arbeidene med glassfasaden, som ble forsinket, har blitt viet stor oppmerksomhet i saken. Retten nevner i den sammenheng at det har vært en rettstvist mellom MBF og underentreprenøren Sagstuen AS, «Sagstuen», om dette. Sagstuen ble betydelig forsinket med sine arbeider, og betydningen av dette for forholdet mellom MBF og Vinpart er partene uenige om.

På prosjekteringssiden inngikk MBF avtale med SJ Arkitekter AS, omtalt som «ARK». SJ Arkitekter AS hadde også bistått Vinpart i forprosjektet. Videre engasjerte MBF firmaet WSP som rådgivende ingeniører på bla. bygg («RIB»).

Sluttfristen var som utgangspunkt avtalt til 31. januar 2019. Det var imidlertid gitt tilbud på opsjoner for innredning av etasjene. Dersom opsjonene ble utløst skulle sluttfristen forskyves til 26. mars 2019. Opsjonsarbeidene ble bestilt, og det er enighet om at dette førte til at kontraktens sluttfrist var 26. mars 2019. Det var også avtalt enkelte delfrister, som retten kommer tilbake til under rettens vurdering av

fristforlengelseskrav og dagmulkt. MBF utarbeidet to overordnede fremdriftsplaner med sluttfrist henholdsvis 31. januar og 26. mars 2019 som inngår som del av kontrakten, jf. avtaledokumentets pkt. 1.2.1 nr. 2.

Det ble gjennomført delovertakelser våren og sommeren 2019. Partene er imidlertid ikke enige om når siste overtakelse fant sted, eller skal anses å ha funnet sted. Partene er også uenige om hvorvidt det ble avtalt nye del- og sluttfrister underveis i prosjektet, som også har betydning for eventuell dagmulkt. Dette kommer retten tilbake til.

Fremdrift er et sentralt tema i saken. MBF har krevd fristforlengelse frem til 3. juli 2019, som er det tidspunktet MBF mener utgjorde ny sluttfrist. I sammenheng med fristforlengelseskravet ble det også krevd dekning av kostnader til rigg og drift i perioden 31. januar til 3. juli 2019 med ca. MNOK 6,3. Videre mener MBF å ha gjennomført en vesentlig forsering for å nå ferdigstillelse til 3. juli 2019, og har krevd vederlag for forsering med ca. MNOK 7,8. Vinpart har i all hovedsak avvist disse kravene.

I nær sammenheng med tvisten om fremdrift står også tvist om endringer. MBF mener det har blitt en rekke endringer i prosjektet. Dels endringer byggherren har initiert, og dels endringer som følge av at arbeidsunderlaget var annerledes enn MBF hadde grunn til å regne med. Dels gir disse endringene og avvikene etter MBFs syn rett til tilleggsvederlag, og dels rett til fristforlengelse. Vinpart har i noen utstrekning akseptert endringer i den forstand at Vinpart har betalt MBF tilleggsvederlag. Vinpart har imidlertid avvist at forholdene har påvirket fremdriften, og har derfor avslått fristforlengelseskravene, med unntak av 3 dager. Økonomisk utgjør omtvistet beløp knyttet til «ordinære» endringer og avvik ca. MNOK 12,1. MBF har også krevd ca. MNOK 4,1 i tilleggsvederlag for økt rigg og drift knyttet til endrings- arbeidene, såkalt «volumrigg».

MBF sendte sluttoppgjør med sluttfaktura 5. desember 2019. Vinpart fremsatte innsigelser i brev av 31. januar 2019, derunder motkrav. Det var deretter noe korrespondanse mellom partene om sluttoppgjøret utover i 2020 uten at man kom til enighet.

Denne fremstillingen er dekkende også slik saken står for lagmannsretten, bortsett fra at begge parter har justert sine krav i forbindelse med ankebehandlingen. Videre er en del av de endringskravene tingretten avgjorde, ikke blitt påanket. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.

For tingretten var MBFs krav på ca. 44 millioner kroner (med tillegg av mva.), som var differansen mellom totalt vederlagskrav på ca. 182 millioner kroner og Vinparts foretatte sluttoppgjør på ca. 138 millioner kroner. I Vinparts sluttoppgjør var det gjort fradrag for slik dagmulkt som Vinpart mente å ha krav på. Avtalt kontraktssum var, som nevnt, på ca. 129 millioner kroner med tillegg av mva.

Oslo tingrett, satt med fagkyndige meddommere, avsa 24. november 2022 dom med slik domsslutning:

1. Vinpart AS betaler til Moderne Byggfornyelse AS kr. 15 054 658 ink. mva. innen 2 uker fra forkynning av dommen, med tillegg av forsinkelsesrenter av kr. 15 002 664 fra 5. februar 2020 og til betaling skjer.
2. Moderne Byggfornyelse AS betaler til Vinpart AS sakskostnader med kr. 4 638 910 innen 2 uker fra forkynning av dommen.

Domsslutningen punkt 1 er et nettobeløp som utgjør MBFs krav på ytterligere vederlag, fratrukket slik dagmulkt til Vinpart som tingretten tilkjente.

Kort etter domsavsigelsen gjorde Vinpart opp med MBF i henhold til dommen, da slik at beløpet tilkjent MBF i punkt 1 ble fratrukket tilkjente sakskostnader og godtgjørelsen til fagkyndige meddommere, som var fastsatt i særskilt avgjørelse.

Moderne Byggfornyelse AS anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Vinpart AS innga avledet anke. Ingen av partene begjærte retten satt med fagkyndige meddommere. Ankeforhandling ble holdt over 15 rettsdager fra 15. november til 8. desember 2023 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 13 vitner. Sakkyndig vitneførsel ble ikke tilbudt. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Partenes anførsler – oppbygningen av dommen

Saken omfatter en rekke enkeltkrav, som lagmannsretten vil kategorisere og behandle i tre hovedgrupper: MBFs krav på tilleggsvederlag som følge av endringer, MBFs krav som følge av forsinkelser i prosjektet (konsekvenskrav) og Vinparts motkrav. I tillegg er det en del overgripende rettslige problemstillinger knyttet til flere krav, som gjelder hvordan kontrakten mellom partene og NS 8407 skal tolkes.

På samme måte som tingretten, finner lagmannsretten det mest hensiktsmessig og mest oversiktlig å fremstille partenes anførsler i tilknytning til enkeltkravene i saken, og da løpende under særskilte overskrifter under lagmannsrettens merknader. Det gjelder 14 krav fra MBF om tilleggsvederlag som følge av endringer og to krav knyttet til forsinket fremdrift (forlenget rigg/drift og forsering), samt tre motkrav fra Vinpart.

Når det gjelder partenes anførsler knyttet til de overgripende spørsmålene i saken om kontraktsfortolkning, vil lagmannsretten gjengi hovedtrekkene i disse innledningsvis nedenfor, og utdype anførslene – i den utstrekning det er behov for det – i tilknytning til lagmannsrettens merknader under enkeltpunkter i premissene.

Ankende part, Moderne Byggfornyelse AS, har – når det gjelder tolking av avtalen mellom partene – i hovedtrekk gjort gjeldende:

Rehabiliteringen av Rådhusgata 5 var en totalentreprise med avtalt risikoovergang, jf. NS 8407 punkt 24.2. Det var imidlertid utført en omfattende forprosjektering av byggherren i forkant av tilbudsforespørselen, noe som gjorde det vanskelig for totalentreprenøren å overskue risikoen. Når forprosjekteringen var kommet så langt, måtte MBF kunne forvente at foreslåtte løsninger var gjennomførbare på arbeidsunderlaget med supplerende detalj- prosjektering. MBFs forbehold på flere punkter i brev 28. august 2017 tilfredsstiller kravene til varsel i punkt 24.2.2 andre ledd. MBF overtok ikke risikoen for byggherrens materiale på de aktuelle punktene.

Når det gjelder MBFs rett til tilleggsvederlag som følge av endringer, erkjennes det at det for de endringskravene saken nå omfatter, ikke foreligger noen eksplisitt avtale om fastpris for endringsarbeidene, jf. NS 8407 punkt 34.2.1. Reglene om dokumentasjon av regnings- arbeider i punkt 30.3.1 jf. 34.4 er heller ikke fulgt. Imidlertid gjøres det prinsipalt gjeldende at partenes dialog/korrespondanse omkring vederlagsfastsettelsen innebærer at det ble avtalt en annen form for dokumentasjon av endringsarbeider enn det som følger av NS 8407. Byggherren – representert ved Lise Tawapei – godtok, eksplisitt og gjennom praksis, MBFs løpende prisberegninger med underlag som tilstrekkelig dokumentasjon på utførte endringsarbeider. Underlaget var hovedsakelig basert på innhentede fastpriser fra underentreprenører. Supplerende underlag ble oversendt i den utstrekning det ble bedt om det. Prisberegningene med supplerende dokumentasjon fremlagt under byggesaken og i sluttoppgjøret må derfor anses som «oppgaver» etter punkt 30.3.1 som byggherren må kontrollere og eventuelt reagere på i samsvar med punkt 30.3.2.

Dette leder til at en rekke av byggherrens innsigelser mot endringskrav må anses prekludert.

Uansett var prisberegningene å anse som kostnadsoverslag etter NS punkt 30.2, som ble løpende revidert etter hvert som endringsarbeidene skred frem. Subsidiært er de løpende prisberegningene avgjørende for hva byggherren «måtte forstå» at endringsarbeidene ville koste, jf. NS 8407 punkt 30.3.1 siste ledd.

Når det gjelder årsaken til at prosjektet ble forsinket, skyldes det først og fremst bygg- herrens forhold, nemlig de omfattende endringer som ble gjort underveis og sent i prosjektet. Forsinkelsen fra Sagstuen, som leverte glassarbeidene på fasaden, ble forsert inn av MBF for egen regning. Som følge av byggherrens forhold, godtok også byggherren i møte 13. februar 2019 at ferdigstillelsesdato ble satt til 3. juli 2019 i stedet for 26. mars 2019 som avtalt i kontrakten. Avtalen innebærer at MBF har krav på dekning av kostnader til rigg og drift frem til 3. juli 2019. I tillegg har MBF forsert inn totalt 138 dagers forsinkelse, hvorav det på skjønnsmessig grunnlag må legges til grunn at byggherren er ansvarlig for halvparten, det vil si 69 dager.

Overlevering av bygget fant sted 3. juli 2019 som avtalt. Det er derfor ikke grunnlag for betaling av dagmulkt ved forsinkelse i henhold til NS 8407 punkt 40 frem til 18. desember 2019, slik tingretten har gjort.

Vinparts rett til avledet anke i saken er dessuten avskåret etter reglene om condictio indebiti, som følge av byggherren gjorde opp tingrettens dom uten forbehold.

MBFs påstandsutforming for lagmannsretten tar høyde for at tingrettens dom allerede er gjort opp av ankemotparten. Punkt 1 omfatter det ytterligere vederlagskravet som er fremmet for lagmannsretten, med tillegg av renter. Punktene 2-4 gjelder ytterligere krav om renter på krav som MBF ble tilkjent i tingretten, mens punktene 5-7 gjelder kostnader som MBF i henhold til tingrettsdommen skulle bære, og som derfor ble motregnet av Vinpart i oppgjøret, nemlig – henholdsvis – dagmulkt til Vinpart, Vinparts sakskostnader for tingretten og kostnadene til rettsgebyr og fagkyndige meddommere.

Moderne Byggfornyelse AS har lagt ned slik påstand

• Vinpart AS dømmes til å betale i tillegg til beløpet iht. domsslutningen i tingrettens dom pkt.1 med kr. 17 425 374 eks. mva. og kr. 21 781 717 inkl. mva. til Moderne Byggfornyelse AS med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfallstidspunktet for de enkelte delkrav i fakturaer inkl. mva og frem til betaling finner sted som utgjør;
• MBF02 renter av kr. 743 058,75 hvorav kr. 625 000 fra forfallsdato 5.8.2019 og kr. 13 090 fra forfallsdato 18.12.2019,
• MBF04 renter av kr. 629 469 fra forfallsdato 28.11.2018,
• MBF07 renter av kr. 642 780 hvorav kr. 492 182,50 fra forfallsdato 28.11.2018 og av kr. 150 597,50 fra 18.12.2019,
• MBF10 renter av kr. 338 508,75 hvorav 250 000 fra forfallsdato 18.10.2019, og kr. 88 508,75 fra forfallsdato 18.12.2019,
• MBF33 renter av kr. 732 560 fra forfallsdato 28.11.2018,
• MBF43 renter av kr. 208 375,75 fra forfallsdato 5.8.2019,
• MBF44 renter av kr. 631 951,25 fra forfallsdato 5.8.2019,
• MBF56 renter av kr. 118 415 fra forfallsdato 18.10.2019,
• MBF59 renter av kr. 1 691 928,75 hvorav kr. 415 006 fra forfallsdato 28.5.2018 og kr. 1 276 99300 fra 18.12.2019,
• MBF64 renter av kr. 484 666 fra forfallsdato 5.8.2019,
• MBF66 renter av kr. 209 801 fra forfallsdato 18.10.2019,
• MBF74 renter av kr. 2 945 781 hvorav kr. 625 000 fra forfallsdato 7.8.2019 og kr. 2 320 781,25 fra 18.12.2019,
• MBF92 renter av kr. 402 106 hvorav kr. 312 500 fra forfallsdato 5.8.2019 og kr. 89 606 fra forfallsdato 18.12.2019,
• MBF97 renter av kr. 445 206 fra forfallsdato 18.12.2019,
• MBF40 renter av kr. 6 491 070 fra forfallsdato 18.10.2019, og
• MBF67 renter av kr. 5 066 041 hvorav kr. 4 375 000 fra forfallsdato 18.10.2019 og kr. 691 041 fra forfallsdato 2.1.2020.
• Vinpart dømmes til å betale forsinkelsesrenter av kr. 313 207,50 (inkl. mva) fra 5.8.2019 til 18.10.2019 med kr. 5 874.
• Vinpart dømmes til å betale forsinkelsesrenter av kr. 28 125 (inkl. mva) fra 5.8.2019 til 18.12.2019 med kr. 962.
• Vinpart dømmes til å betale forsinkelsesrenter av kr. 375 000 (inkl. mva) fra

18.10.2019 til 5.2.2020 med kr. 10 534.

1. Vinpart AS dømmes til å betale kr. 3 024 000 til Moderne Byggfornyelse AS med tillegg av forsinkelsesrenter fra 25.11.2022 til betaling finner sted.
2. Vinpart AS dømmes til å betale kr. 4 638 910 til Moderne Byggfornyelse AS med tillegg av forsinkelsesrenter fra 25.11.2022 til betaling finner sted.
3. Vinpart AS dømmes til å betale kr. 967 545 til Moderne Byggfornyelse AS med tillegg av forsinkelsesrenter fra 23.3.2023 til betaling finner sted.
4. Moderne Byggfornyelse AS frifinnes for (mot)kravene fra Vinpart AS.
5. Moderne Byggfornyelse AS tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Vinpart AS, har – når det gjelder tolking av kontrakten – i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingrettens bemerkninger om kontraktstolkning og kontraktsforståelse er riktige og kan legges til grunn av lagmannsretten.

MBF tok ingen gyldige forbehold i risikoovergangen. Forbeholdene i brevet fra MBF

28. august 2017 er ikke gyldige som forbehold i tilbudet, da bindende avtale mellom partene basert på MBFs tilbud allerede var inngått på dette tidspunktet.

Det er ikke avtalt noe avvik fra NS 8407 hva gjelder dokumentasjon for vederlagsjustering. Det er ikke avtalt fastpris for noen av de endringene som saken for lagmannsretten omfatter, og det er ikke oversendt slik dokumentasjon for regningsarbeider som kreves etter punkt 30.3. Partene har ikke avtalt at prisberegningene er tilstrekkelig dokumentasjon. Disse ivaretok på ingen måte det kontrollhensynet for byggherren som ligger til grunn for bestemmelsen. Det er følgelig heller ikke noe grunnlag i saken for preklusjon av bygg- herrens innsigelser. Prisberegningene fra MBF er heller ikke noe egnet grunnlag for «måtte forstå»-vurderingen etter punkt 30.3.1 siste ledd, da de varierte svært mye over tid både oppover og nedover. MBF har ikke krav på ytterligere vederlag etter «måtte forstå»- bestemmelsene i NS 8407 ut over det Vinpart allerede har betalt.

Den avtalen med nye frister som ble inngått i byggherremøte 13. februar 2019, ble inngått på et tidspunkt da det ble klart at bygget ikke kunne bli ferdig til 26. mars 2019 som avtalt. Forut for dette hadde byggherren ved en rekke anledninger gitt klart uttrykk for at MBF var ansvarlig for de oppståtte forsinkelsene. De nye fristene var derfor utelukkende en praktisk avklaring av når de ulike etasjene i bygget ville være klare for innflytting av leietakerne. Avtalen gir ikke MBF krav på forlenget rigg og drift, og får i utgangspunktet ingen betydning for Vinparts dagmulktskrav, med forbehold for ett punkt hvor Vinpart kunne og burde ha uttrykt seg klarere når det gjelder dato for start av dagmulktskravet. Bygget ble ikke overlevert 3. juli, og dagmulktskravet løper frem til 18. desember 2019.

Den dominerende enkeltårsaken til at fremdriften i prosjektet ble forsinket, var MBFs forhold og særlig forsinkelsen til glassleverandøren Sagstuen, som er MBFs ansvar. De

endringene som ble bestilt, var ikke omfattende. Eventuelle byggherreforsinkelser, som under enhver omstendighet var beskjedne, har ikke fått selvstendig betydning på «kritisk linje», slik tingretten korrekt har lagt til grunn. Tingretten har også korrekt vurdert at MBFs forseringskrav er ubegrunnet og ikke kan føre frem.

Vinparts krav i den avledede anken består av fem poster: For det første er det anket avledet over de to enkeltkravene der tingretten delvis tok MBFs krav om tilleggsvederlag til følge (MBF 40 med 300 000 kroner og MBF 44 med 899 373 kroner, begge beløp eks. mva). Den tredje posten er Vinparts krav på dagmulkt med 2 282 390 kroner. De to siste postene gjelder merarbeid for Aase Byggeadministrasjon med 3 279 391 kroner og for Breeam NOR-revisor med 130 050 kroner.

Vinparts rett til avledet anke etter tvisteloven § 29-7 er ikke uttrykkelig frafalt og er i behold. Under enhver omstendighet er ankende parts anførsel om condictio indebiti begrenset til Vinparts avledede anke over tilleggsvederlaget etter MBF 40 og 44 som ble tilkjent av tingretten.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand

I hovedanken:

1. Anken forkastes.

For den avledede anken:

2. Moderne Byggfornyelse AS dømmes til å betale et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 6 891 204 til Vinpart AS med tillegg av merverdiavgift og lovens forsinkelsesrente fra 22. mars 2023.

For begge:

3. Vinpart AS tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er, med enkelte justeringer som netto går i Vinparts favør, kommet til samme resultat som tingretten og er i alle sentrale spørsmål i hovedsak enig i tingrettens begrunnelse.

Etter lagmannsretten syn står de tvistepunktene som ankesaken omfatter, i det vesentlige i samme bevismessige stilling for lagmannsretten som for tingretten. Svært lite av den nye omfattende dokumentasjonen som MBF har fremlagt for lagmannsretten, og som i hoved- sak består av underlagsdokumentasjon for MBFs krav i saken, ble gjennomgått under ankeforhandlingen.

1. Noen rettslige utgangspunkter av betydning for flere krav

Selv om hvert av enkeltkravene i saken må vurderes individuelt og konkret, er det – som tingretten også påpekte i sin dom – en del generelle rettslige utgangspunkter som har betydning for flere krav. Også lagmannsretten vil derfor behandle disse først, og vise tilbake til dette ved behandlingen av enkeltkravene i den grad det passer.

1.1 Totalentreprise med risikoovergang – funksjonsfordelingen i kontraktsforholdet

Lagmannsretten slutter seg fullt ut til tingrettens vurdering av dette spørsmålet, og vil derfor i stor grad nøye seg med å sitere fra tingrettens dom.

Partene har inngått avtale om en totalentreprise basert på NS 8407 (heretter omtalt som NS). I en totalentreprise er totalentreprenøren ansvarlig både for prosjektering og utførelse, i motsetning til en utførelsesentreprise hvor byggherren har ansvar og risiko for prosjek- teringen. I en totalentreprise vil byggherren normalt har utarbeidet et forprosjekt som beskriver hva byggherren ønsker bygget, og stilt visse funksjonskrav som skal oppfylles. Den nærmere prosjekteringen og valg av løsninger er imidlertid overlatt til totalentre- prenøren. Også for rehabiliteringen av Rådhusgata 5 hadde Vinpart utarbeidet et slikt forprosjekt.

Kontrakten med MBF omfattet en såkalt «risikoovergang» i medhold av NS punkt 24.2. En avtale om risikoovergang innebærer at totalentreprenøren – på visse vilkår som er nærmere beskrevet i bestemmelsen – påtar seg risikoen også for byggherrens prosjektering i forprosjektet.

Når det gjelder funksjonsfordelingen i kontraktsforholdet mellom Vinpart og MBF, herunder avtalt risikoovergang, slutter lagmannsretten seg til tingrettens vurderinger i dommen side 9-14 (punkt 1.2.2 til 1.2.4), der det heter:

Rettens vurdering av funksjonsfordelingen i kontraktsforholdet (1.2.2)

Etter rettens syn er det klare utgangspunktet i dette kontraktsforholdet at MBF som totalentreprenør ved tilbudet påtok seg ansvaret og risikoen for all detaljprosjektering og utførelse som var nødvendig for å oppfylle funksjonsbeskrivelsen og øvrige krav stilt i tilbudsgrunnlaget. Dette både for forhold byggherren i noen grad hadde beskrevet, men også for forhold byggherren ikke hadde beskrevet i tilbudsgrunnlaget.

Tilbudsforespørselen inneholdt en funksjonsbeskrivelse, i kapittel 1. Retten vil sitere noe fra den generelle delen av dette kapitlet, da det etter rettens syn er sentralt for fastleggelsen av MBFs kontraktsforpliktelse:

I funksjonsbeskrivelsen er det angitt hvilke spesielle krav byggherren stiller til utførelsen. De arbeider og bygningsdeler som ikke er omtalt, står totalentre- prenøren fritt til å utføre slik han vil så fremt plan- og bygningslovgivningen med tilhørende forskrifter, samt krav i ramme- og igangsettingstillatelser ivaretas. Det er totalentreprenørens ansvar å vurdere tilbudsmaterialet og medta alle arbeider slik at leveransen blir komplett og forskriftsmessig.

Grunnlaget er utarbeidet av samlet rådgivergruppe. De evt. viste dimensjoner er orienterende, og endringer av disse betinger ikke prisendring. Denne beskrivelsen er kun en kravspesifikasjon slik at entreprenøren selv må prosjektere endelige løsninger etter de krav og forutsetninger som er beskrevet og totalentreprenøren er ansvarlig for alle grensesnitt. Entreprenøren er selv ansvarlig for å innhente alle relevante og nødvendige tilleggsopplysninger for å kunne gi tilbud på en komplett leveranse. … Entreprenøren er ansvarlig for at alle arbeider utføres iht. gjeldende krav, lover, forskrifter, regler og standarder.

Retten vil også nevne at byggherren uttrykkelig oppfordret tilbyderne til å undersøke eksisterende tegninger og annen prosjektering av eksisterende bæresystemer i Plan- og bygningsetatens arkiv. Dette fremgikk av kapittel 1.4.3.1 i funksjonsbeskrivelsen, og var noe MBF også gjorde senere, i utførelsesfasen. Videre fremgikk det i pkt. 1.4.3.2 at totalentreprenøren hadde ansvar for å «vurdere om det er nødvendig med forsterkninger eller økt antall søyler i forbindelse med ombyggingen». Retten viser også til tilbudsreglene i tilbudsgrunnlagets pkt. 0.3.7 og 0.3.8, som stilte krav til tilbydernes egne forundersøkelser og innhenting av relevant informasjon.

Etter rettens syn fremgår det klart av tilbudsforespørselen at byggherrens forprosjekt ikke var ment å være noe tilnærmet komplett grunnlag for utførelsen. Det var først og fremst en funksjonsbeskrivelse, som totalentreprenøren måtte sørge for nødvendig prosjektering for å oppfylle. Det var derfor MBFs ansvar å gjøre nødvendige og mulige avklaringer av eventuelle usikkerhetsmomenter i prosjektet før inngivelsen av tilbud, eventuelt ta forbehold i tilbudet.

Som det fremgår av det siterte ovenfor, skulle også MBF sørge for at gjeldende offentligrettslige krav mv. ble overholdt. Da bygget opprinnelig var fra begynnelsen av 1980-tallet, og slike krav har endret seg på en rekke punkter siden den gang, måtte dette i seg selv gjøre det påregnelig at eksempelvis eksisterende bæresystemer ville måtte oppgraderes for å oppfylle dagens krav til laster.

Retten legger også til grunn at en rekke av de forhold MBF senere har påberopt som grunnlag for endringer kunne vært avdekket før tilbud ble gitt. MBF har forklart at de utelukkende baserte seg på materialet i tilbudsforespørselen, uten å gjøre noen ytterligere undersøkelser. De benyttet heller ikke noen RIB (rådgivende ingeniør bygg) for å vurdere eksisterende bæresystemer opp mot kontraktens krav. Basert på bevisførselen mener retten at slik bistand ville ført til at man eksempelvis hadde avdekket at taket over 7. etasje ikke hadde tilstrekkelig bæreevne for en takterrasse med dagens krav til laster. Dette er bare ett av mange mulige eksempler. Det var ikke noe krav til at tilbyderne knyttet til seg eksterne rådgivere i tilbudsfasen, men ved et rehabiliteringsprosjekt som Rådhusgata 5 ville det trolig ført til at MBF hadde

avdekket en rekke av de forhold som senere er påberopt som endringer, og uansett gitt et bedre grunnlag for å prise risikoen i prosjektet. Vitnet Iver Kylling, med mange års erfaring fra rehabiliteringsprosjekter hos NCC, forklarte også at det var normalt å benytte slike rådgivere i tilbudsfasen, uten at det er avgjørende for rettens vurdering i denne saken.

Retten nevner under dette punktet også at det ovennevnte er sentralt for vurderingen etter NS 8407 pkt. 22.3 annet ledd, som MBF har vist til i tilknytning til flere krav. I bestemmelsen heter det at

Byggherren bærer risikoen for at det fysiske arbeidsunderlaget er slik total- entreprenøren hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig.

Oppdragets art var rehabilitering. Bygget var fra 1980-tallet. Kontrakten ga på en rekke punkter klart uttrykk for at entreprenøren måtte ta høyde for at eksempelvis byggets eksisterende bæresystem ikke nødvendigvis var dimensjonert for å oppfylle funksjonsbeskrivelsens og dagens forskrifters krav. Retten viser for øvrig til de momenter som er nevnt ovenfor i dette punktet. Vurderingen av om det i enkelt- tilfeller forelå avvik fra hva MBF hadde grunn til å regne med må nødvendigvis gjøres konkret, men det ovennevnte innebærer at det som utgangspunkt er nokså høy terskel for når dette ville være aktuelt i dette prosjektet.

Nærmere om avtalt risikoovergang (1.2.3)

Det var også avtalt at MBF skulle overta risikoen for Vinparts prosjektering, jf. NS 8407 pkt. 24.2. Pkt. 24.2.1 omhandler selve risikoovergangen, hvor det er første ledd som er aktuell i vår sak. Bestemmelsen lyder slik:

Har partene avtalt at totalentreprenøren skal overta risikoen for løsninger og annen prosjektering som er utarbeidet av byggherren før kontraktsinngåelse, innebærer dette at han har risikoen som om han hadde prosjektert eller valgt løsningene selv.

Ordlyden i bestemmelsen taler for seg; avtalt risikoovergang innebærer at total- entreprenøren har risikoen for både byggherrens og egen prosjektering.

Skal totalentreprenøren overta risikoen for byggherrens prosjektering må han nødvendigvis få mulighet til å gjennomgå denne og påpeke eventuelle feil. I pkt. 24.2.2 er det bestemmelser om totalentreprenørens frist til å gjennomgå materialet og påpeke eventuelle feil. Det er særlig første og annet ledd som er aktuelle:

Totalentreprenøren har en frist til å gjennomgå materialet. Er ikke annet avtalt, skal fristen være fem uker regnet fra kontraktsinngåelsen, Dersom totalentreprenøren først får materialet på et senere tidspunkt, utsettes fristen tilsvarende.

Dersom totalentreprenøren mener at det byggherren har gitt anvisning på ikke vil lede til oppfyllelse av de krav til kontraktsgjenstanden som følger av punkt 14, må han varsle byggherren innen fristens utløp. Varselet skal presisere

hvilke forhold det dreier seg om og begrunne behovet for endringer. Varsler totalentreprenøren innen fristen, overtar han ikke risikoen for denne delen av byggherrens materiale.

I vår sak var MBF gitt frist til 18. august 2017, senere forlenget til 28. august 2018, for gjennomgang av materialet. MBF sendte brev innen fristen og påpekte ulike forhold. Retten vil komme tilbake til eksempler på slike, men først gå noe nærmere inn på kravene til totalentreprenørens varsling.

Som det fremgår av ordlyden sitert ovenfor, er temaet for totalentreprenørens gjennomgang å avdekke om byggherrens prosjektering gir anvisning på noe som «ikke vil lede til oppfyllelse» av kontraktens krav. Det er med andre ord eventuelle feil i byggherrens prosjektering det er tale om. Finner totalentreprenøren feil, skal han varsle byggherren og «presisere hvilke forhold det dreier seg om» og «begrunne behovet for endringer». I Nordtvedt mfl., NS 8407 Kommentarutgave 2013 s. 354, skriver forfatterne følgende om innholdet i totalentreprenørens varsel:

Det er m.a.o. ikke tilstrekkelig at han påpeker et forhold han mener inneholder en feil. Han må foreta en konkret vurdering og gi en begrunnelse for hvorfor forholdet må løses annerledes. Slikt krav kan synes strengt og vil nok i en del sammenhenger fordre at totalentreprenøren engasjerer rådgiver til å foreta gjennomgangen og begrunnelsen. På den annen side kan det anses nødvendig å stille strenge krav til varslet for å unngå generelle varsler og som fører til utvanning av den avtalte risikooverføringen og den prosessen som er nedfelt i punkt 24.2.1.

Et eksempel på et forhold MBF har påpekt i sitt brev av 28. august 2017 er følgende:

19. Eventuelle tilleggs laster på eksisterende tak Foreløpig kontroll av dekker viser begrenset kapasitet for tilleggslaster. Ved økte laster må både bjelker og dekker forsterkes. Oppbygning av takplanet og nye laster må avklares. Vi kan ikke se at dette er omtalt i forprosjektet. Må avklares nærmere.

Retten vil komme tilbake til dette forholdet konkret under det kravet det gjelder, men bemerker her at det MBF påpekte ikke kan anses som noen «feil». Det fremgår at MBF hadde oppdaget at eksisterende konstruksjon ikke hadde tilstrekkelig kapasitet til å oppfylle kravene til nytt bygg i funksjonsbeskrivelsen, og at dette var et forhold som ikke var omtalt i forprosjektet. På bakgrunn av det som er gjennomgått ovenfor kunne imidlertid ikke MBF forutsette at alle forhold var behandlet i forprosjektet, tvert imot. Dette forholdet gjaldt noe som ikke var prosjektert ennå, hvilket må anses som det normale utgangspunktet ved en totalentreprise. MBF synes på dette punkt, og en rekke andre tilsvarende, og ha forutsatt at tilbudsforespørselen inneholdt et tilnærmet ferdig prosjektert grunnlag. Retten mener at MBF ikke hadde noe grunnlag for å forutsette det. Denne vurderingen vil være av avgjørende betydning for flere av MBFs endringskrav.

Retten nevner for helhetens skyld at byggherren i brev av 11. september 2017 fra Aase besvarte MBFs brev av 28. august, og ga sine merknader til hvert enkelt forhold med rød tekst. På en rekke punkter var byggherrens tilbakemelding at det

ikke dreide seg om feil i prosjekteringen, og at byggherren forutsatte at arbeidet var medtatt i MBFs tilbud. Byggherrens forståelse på disse punktene var i tråd med den forståelsen retten har lagt til grunn ovenfor.

Om MBF skal anses å ha tatt forbehold om de forhold som ble påpekt i risikoovergangen (1.2.4)

MBF har anført at forholdene tatt opp i brevet av 28. august 2017 om risikoovergangen skal anses som gyldige forbehold, på samme måte som om de var inntatt i tilbudet. MBF har i den sammenheng vist til at brevet ble sendt før avtaledokumentet ble signert.

MBF innga som nevnt tilbud 28. april 2017. Tilbudet inneholdt ingen forbehold av betydning for tvisten. Revidert tilbud ble inngitt 30. mai 2017, supplert med av- klaringer 16. juni 2017. Byggherren aksepterte tilbudet ved bestilling av 22. juni

2017. Ved aksept av tilbudet ble avtale som det klare utgangspunkt inngått etter alminnelige avtalerettslige regler. Retten mener det ikke er noe ved tilbudet og/eller aksepten i dette forholdet som tilsier at bindende avtale ikke ble sluttet 22. juni 2017.

Det er etter dette ikke nødvendig for retten å ta stilling til om forholdene tatt opp i brevet av 28. august 2018 må anses som forbehold eller bare som presiseringer av hva MBF mente måtte avklares senere, evt. burde vært beskrevet i forprosjektet. Det kom uansett etter at avtale var inngått, og da var det ikke lenger anledning til å ta forbehold. På dette tidspunktet var det kun påpeking av feil i byggherrens prosjek- tering som kunne gitt grunnlag for endringskrav, jf. NS 8407 pkt. 24.2.2 annet ledd.

MBF har også pekt på teksten i protokollen til NS 8407, hvor det fremgår hvordan komitéen som utarbeidet standarden så for seg at bestemmelsene om avtalt risiko- overgang burde brukes. Det er der nevnt at avtale om risikoovergang ikke er godt egnet i prosjekter der prosjekteringen har kommet langt på tidspunktet for innhenting av tilbud, jf. protokollen til NS 8407. I dette tilfellet er det avtalt risikoovergang. Avtalen er avgjørende, ikke protokollen. Dette har for så vidt komitéen selv også understreket i protokollen. Retten mener for øvrig at prosjekteringen i dette tilfellet ikke var kommet så langt at protokollens «advarsel» er treffende for situasjonen i denne saken.

Det er ikke kommet frem noe i ankeforhandlingen som rokker ved tingrettens vurderinger. MBF hadde ikke noe rettslig grunnlag for å «forvente» at foreslåtte løsninger i for- prosjektet, for eksempel bruk av såkalt HSQ-bjelke for å maksimere himlingshøyde (MBF 92 – se nærmere om dette senere), var gjennomførbare. MBF hadde heller ikke noe rettslig grunnlag for å «forvente» at forhold tatt opp i brevet 28. august 2017 inngikk som en del av kontraktens forutsetninger, selv om den inngåtte avtalen mellom partene ennå ikke på det tidspunktet var formalisert i en undertegnet kontrakt.

1.2 Generelle kontraktsrettslige utgangspunkter.

Partene er enige om at kontrakter mellom profesjonelle parter i utgangspunktet skal tolkes objektivt og ar ordlyden må tillegges betydelig vekt, jf. bl.a. Rt-2002-1155.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens merknader om dette i dommen side 14-15 (punkt 1.3):

I entrepriseforhold, hvor byggherren har utarbeidet et tilbudsgrunnlag som flere tilbydere skal basere sine tilbud på, gjelder særlige krav til klarhet. Det finnes nokså omfattende rettspraksis om dette, som i hovedsak gjelder kontrakter inngått etter offentlig anbudskonkurranse. Retten nevner Veidekke-dommen (Rt-2003-1531), Byggholt-dommen (Rt-2007-1489), Mika-dommen (Rt-2012-1729) Og Magne Sveen-dommen ((HR-2019-830-A). Selv om det ikke var en offentlig anbudskonkurranse etter reglene i lov om offentlige anskaffelser i vår sak, var det flere tilbydere som ble invitert til konkurransen og som ga tilbud. Retten legger derfor til grunn at prinsippene fra de nevnte dommene også skal legges til grunn i vår sak.

Avsnitt 58 fra Mika-dommen oppsummerer det mest sentrale for tolkningen:

Ved anbud, der kontraktsgrunnlaget er utarbeidet av den ene parten alene, er det krav om like konkurransevilkår for tilbyderne. Prinsippet om en objektiv fortolkning av avtaler mellom næringsdrivende får derfor en særlig styrke i entrepriseforhold. For at tilbyderne skal kunne konkurrere på like vilkår, må anbudsgrunnlaget – som danner basis for den senere kontrakten – være klart formulert. Uklarhet må i utgangspunktet gå ut over anbudsinnbyderen, som ensidig utformet det grunnlaget tilbyderen må forholde seg til. Er det – til tross for enkelte uklare punkter – etter en objektiv fortolkning likevel klart hva som er ment, må tilbyderen holde seg til dette.

Retten nevner også avsnitt 69 fra samme dom, hvor vurderingstemaet formuleres til hva en «normalt forstandig tilbyder» forstår, samt avsnitt 102 hvor det heter at

Selv om det gjelder et krav til klarhet i utformingen av konkurransegrunnlaget, kan ikke dette strekkes så langt at tilbyder ved enhver mulig uklarhet uten videre kan legge til grunn den forståelsen som er vedkommendes interesse, når det framstår som klart hva anbudsinnbyderen har ment. En slik adgang ville kunne åpne for en uheldig jakt på uklare formuleringer og spekulasjoner i tekstutformingen.

Retten legger disse utgangspunktene til grunn for tolkningen av kontrakten i vår sak, og vil komme tilbake til dette under behandlingen av de krav hvor det er aktuelt.

På vanlig måte må lagmannsretten ved bevisvurderingen legge særlig vekt på de tidsnære bevisene, jf. HR-2020-2202-A avsnitt 37. I saken her er den tidsnære dokumentasjonen ganske omfattende. Det innebærer at vitneforklaringer først og fremst får betydning der de kan supplere og/eller utfylle skriftlige beviser. Vitneførselen for lagmannsretten har i begrenset grad bidratt til dette.

1.3 Prising av endringsarbeider

Et sentralt tvistetema i saken er hvordan vederlaget for endringsarbeider i prosjektet skal fastsettes. I dette prosjektet har MBF basert prisingen på såkalte «prisberegninger». Dette

var regneark med linjer for ulike priselementer i arbeidet, for eksempel prosjekterings- kostnader for arkitekt (ARK) og rådgivende ingeniør bygg (RIB), innhentede tilbud fra tekniske fag (rør, elektro, ventilasjon) samt priser for egne arbeider av ulike slag. Disse prisberegningene ble løpende oppdatert og oversendt byggherren, til dels med underlag som for eksempel viste pristilbud eller regninger fra underentreprenører. Prisberegningene er endret en rekke ganger, helt frem til – og under – ankeforhandlingen.

Lagmannsretten har innledningsvis gjengitt partenes sentrale anførsler for lagmannsretten

når det gjelder betydningen av prisberegningene. MBF anførte for tingretten prinsipalt at prisberegningene skal legges til grunn på avtalerettslig grunnlag. Denne anførselen ble justert noe under ankeforhandlingen. Det anføres nå prinsipalt at partene under gjennom- føringen av prosjektet, muntlig skal ha blitt enige om, og praktisert, en ordning som fravek NS’ regler om regningsarbeid ved at prisberegningene med de underlag som byggherren mottok, eventuelt etter å ha etterspurt dem, kan anses som «spesifiserte oppgaver» etter NS punkt 30.3.1.

Lagmannsretten finner det åpenbart at denne anførselen ikke kan føre frem. Det skulle angivelig være Lise Tawapei, som ledet prosjektet for Aase Byggeadministrasjon på vegne av byggherren, som skal ha godtatt i en slik ordning. At hun skal ha gjort dette har ingen støtte i tidsnære bevis, tvert om. En slik ordning ivaretar heller ikke de kontrollhensyn som ligger bak NS punkt 30.3. Tawapei sluttet i Aase etter at prosjektet i Rådhusgata ble avsluttet og er ikke påberopt som vitne av noen av partene verken for tingretten eller lagmannsretten, heller ikke av MBF som nå tillegger henne en så sentral rolle i saken.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering av prisberegningenes betydning for saken, jf. dommen side 17-19 (punkt 1.6.2 til 1.6.4):

Kontraktens regulering (1.6.2)

Systemet i NS 8407 pkt. 34.2, «Generelle regler for vederlagsjustering», er at det foreligger tre alternativer for vederlagsjustering ved endringer som skal benyttes i den rekkefølge de er oppstilt: Etter pkt. 34.2.1 kan totalentreprenøren gi et spesifisert tilbud på vederlagsjustering. Dette skal byggherren ta stilling til innen rimelig tid. Bestemmelsen er imidlertid ingen preklusjonsbestemmelse, og sier ingenting om konsekvensene av at byggherren eventuelt ikke svarer. Konsekvensen av manglende svar fra byggherrens side er derfor at vederlaget skal fastsettes etter bestemmelsene i pkt. 34.2.2, de alminnelige reglene for vederlagsjustering. Retten viser også til Nordtvedt mfl. s. 524, som legger denne forståelsen til grunn. Det første alternativet etter pkt. 34.2.2 er at eventuelle avtalte enhetspriser skal benyttes, jf. pkt. 34.3. Der- som det ikke foreligger anvendelige enhetspriser, skal vederlaget fastsettes i samsvar med reglene om regningsarbeid, jf. pkt. 34.4 jf. pkt. 30.

I avtaledokumentets pkt. 1.15 er en liknende bestemmelse tatt inn: «Det skal primært avtales fast pris for endringsarbeider. Dersom det ikke er mulig skal endring- sarbeidet gjøres opp som regningsarbeid.»

MBF har anført at avtaledokumentets bestemmelse avviker fra NS 8407 fordi bruk av enhetspriser ikke er nevnt. For de fleste av kravene i saken er dette uten betydning, da de aktuelle alternativene i vår sak som regel enten er om pris- beregningene i praksis skal anses som fastpristilbud byggherren må anses å ha akseptert, eller om vederlaget skal fastsettes etter regningsprinsippet. For arbeider som det var avtalt enhetspriser for, mener retten likevel at avtaledokumentets ordlyd ikke kan forstås slik at man skulle se bort fra disse. Det ville ikke gi noen mening å avtale enhetspriser for visse arbeider og samtidig avtale at disse ikke skulle an- vendes. Slik retten tolker bestemmelsen, også i lys av hensynet til innbyrdes sammenheng mellom kontraktsdokumentene, skulle man gjøre opp for arbeidene etter en kombinasjon av anvendelig enhetspriser, der slike fantes, og regnings- arbeider – dersom fastpris ikke ble avtalt. Oppgavene entreprenøren skulle sende etter NS 8407 pkt. 30.3.1 første ledd ville da gi oversikt over hva som var utført til hvilke priser.

For arbeid utført til enhetspriser ville det ikke være behov for ytter- ligere dokumentasjon for selve kostnadene, mens der det ikke fantes enhetspriser måtte kostnadene dokumenteres med underlag. Retten kommer tilbake til dette i neste punkt nedenfor.

Når det gjelder utførelse av endringsarbeider til fastpris, blir byggherren som nevnt ikke bundet av et pristilbud fra totalentreprenøren med mindre partene avtaler det, jf. NS 8407 pkt. 34.2.1. Der Vinpart ikke har akseptert MBFs prisberegning og avtalt at endringen skal utføres til den tilbudte prisen, må vederlaget fastsettes ved hjelp av enhetspriser eller etter regningsprinsippet. Det er for øvrig vanskelig å se at MBF skal ha ansett de opprinnelige prisberegningen som bindende, da prisberegningene gjennomgående ble endret i forhold til de opprinnelige.

Prisberegningene må etter rettens syn anses som nettopp beregninger eller overslag over hva arbeidene til slutt ville koste, jf. også NS 8407 pkt. 30.2 om kostnads- overslag ved regningsarbeid. Rettens konklusjon er at faste priser ikke kan anses avtalt på grunnlag av prisberegningene, med mindre de uttrykkelig ble akseptert, og partene må da falle tilbake på kontraktens øvrige ordninger for fastsettelse av vederlag.

Nærmere om regningsarbeider og krav til løpende oppgaver (1.6.3)

Reglene om regningsarbeid er gitt i NS 8407 pkt. 30. Utgangspunktet er at entre- prenøren skal ha dekket sine nødvendige kostnader med tillegg av påslag, jf. pkt. 30.1. Det følger videre av pkt. 30.3.1 første ledd at totalentreprenøren ukentlig skal sende spesifiserte oppgaver til byggherren over påløpte kostnader mv. Samme bestemmelse følger av avtaledokumentet pkt. 1.15. Av NS 8407 pkt. 30.3.1 tredje ledd følger videre at dersom totalentreprenøren ikke leverer oppgaver i henhold til første ledd, har han bare krav på dekning av utgifter byggherren «måtte forstå» at han har hatt, med tillegg av påslag iht. pkt. 30.1.

MBF har anført at de hadde fått en berettiget forventning om at det ikke var nød- vendig å dokumentere kostnadene til endringer i tråd med reglene om regnings- arbeid, og videre hevdet at arbeidet i flere tilfeller langt på vei var utført når bygg- herren ba om dokumentasjon. Etter rettens syn kan denne anførselen klart nok ikke føre fram. Som nevnt er det ikke noe i kontrakten som tilsier at regningsarbeider ikke skulle dokumenteres. Tvert imot sier kontrakten klart at kostnadene til slike arbeider

skal dokumenteres ukentlig. Dette gjelder uavhengig av om byggherren ber om dokumentasjon eller ikke.

Det er et faktum at kostnadene for mange av MBFs krav for arbeider utført på regning ikke er nærmere dokumentert, noe retten vil komme tilbake til der det er aktuelt. Manglende oppfyllelse av plikten til å sende oppgaver etter pkt. 30.3.1 første ledd betyr som nevnt ikke i seg selv at vederlagskravet faller bort, men at MBF kun har krav på dekning av kostnader byggherren måtte forstå at MBF har hatt. Kravene må imidlertid uansett sannsynliggjøres og underbygges; bestemmelsen kan ikke forstås slik at entreprenøren har krav på et skjønnsmessig fastsatt vederlag i de tilfeller der det ikke foreligger noe underlag for kravene i det hele tatt.

Om det nærmere innholdet i «måtte forstå» skriver Nordtvedt mfl. s. 430 følgende:

Vurderingen må formodentlig tas som sitt utgangspunkt hva en alminnelig forstandig byggherre i den konkrete situasjonen nokså klart kunne regne med at totalentreprenøren hadde hatt av utgifter.

Giverholt mfl., NS 8407 2012 s. 459 skriver følgende om konsekvensen av at vurderingen er hva byggherren måtte forstå:

Konsekvensen av dette er sannsynligvis at totalentreprenøren lettere vil kunne risikere reduksjon av sitt vederlag enn i de situasjoner hvor han har etterlevd sine plikter etter bestemmelsens første ledd.

Den nærmere vurderingen av hva Vinpart i denne saken «måtte forstå» vil retten komme tilbake til under behandlingen av de krav hvor det er aktuelt. Det sentrale under dette overordnede punktet er at prisberegningene i seg selv ikke kan tillegges betydning som noe mer enn eventuelt pristilbud etter NS 8407 pkt. 34.2.1 eller kostnadsoverslag etter pkt. 30.2, og at reglene om regningsarbeid i standarden gjelder fullt ut.

Preklusjon som følge av byggherrens manglende innsigelser (1.6.4)

MBF har også gjennomgående anført at Vinparts innsigelser til regningsarbeids- kostnadene er prekludert, og vist til NS 8407 pkt. 30.3.2. Bestemmelsen stiller krav til byggherrens tilbakemelding dersom han mener at entreprenørens oppgaver ikke stemmer. Manglende varsel medfører at entreprenørens oppgaver skal legges til grunn, med mindre de totale kostnadene er blitt «unødvendig høye på grunn av urasjonell drift eller annet uforsvarlig forhold hos entreprenøren.»

En forutsetning for at byggherrens innsigelser skal anses prekludert er imidlertid at entreprenøren selv har oppfylt sine plikter etter pkt. 30.3.1, dvs. sendt byggherren ukentlige spesifiserte oppgaver mv. I dette tilfellet synes det på det rene at det gjennomgående ikke er gjort. Retten viser til vurderingen ovenfor, som nettopp knytter seg til at MBF mener prisberegningene i seg selv var tilstrekkelige, og at MBF ikke hadde noen plikt til å sende oppgaver og dokumentere sine kostnader ut over disse. Når entreprenøren ikke har sendt oppgaver som byggherren kan kontrollere, blir det heller ikke aktuelt å legge entreprenørens krav til grunn for oppgjøret. Byggherrens innsigelser vil være i behold.

Etter dette blir det rettslige utgangspunktet, når lagmannsretten nå skal gå over til å vurdere de enkelte kravene fra MBF, at Vinpart bare er forpliktet til å betale det man «måtte forstå» at endringen ville koste. Hva byggherren «måtte» – ikke burde – forstå knytter seg etter lagmannsretten syn til informasjonen som fremkom under byggeprosessen, og senest på sluttoppgjørstidspunktet. Det klare utgangspunktet er derfor at dokumentasjon som først legges frem i en etterfølgende tvist, bare får betydning i den utstrekning den måtte kaste lys over innholdet i informasjon som forelå den gangen.

2. MBFs krav på vederlag for endringsarbeider m.v.

Som tidligere nevnt, har MBF påanket 14 av de endringskravene tingretten behandlet. Tingretten delte opp behandlingene av endringsarbeidene i to hovedkategorier: Krav hvor byggherren har akseptert at det er bestilt endringer, men har betalt mindre enn det entreprenøren krever, og krav som byggherren mener hører inn under entreprenørens kontraktsforpliktelse og derfor ikke utgjør en endring det skal betales noe for, eventuelt at det dreide seg om en avtalt endring hvor besparelsen oversteg kostnadene ved alternativ utførelse.

MBF har også fremmet et krav om ytterligere forsinkelsesrenter på krav tilkjent av tingretten.

2.1 Vederlagskrav for endringer

Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig i stedet å behandle endringene i krono- logisk orden, altså i den rekkefølge endringskravene ble fremsatt, slik partene også gjorde i ankeforhandlingen. Endringsmeldingene er suksessivt benevnt med MBF+tall og angivelse av tema.

MBF 02 – Søyle ved inngangen til bygget

I forprosjektet var bygget tegnet med et utkraget dekke på hjørnet Rådhusgata-Skippergata, slik det fremgår av bildet som er tatt inn innledningsvis i dommen. Etter kontrakts- inngåelsen mente MBF at en slik løsning ville medføre en for stor risiko for nedbøying over tid, og at beste løsning derfor var å sette inn en søyle for å ta ned lastene fra hjørnet. Søylen måtte gjøres kollisjonssikker. Den måtte i tillegg settes på et fundament i grunnen, som igjen viste seg å komme i konflikt med kabler i grunnen. MBFs vederlagskrav er for lagmannsretten redusert noe, til 594 447 kroner pluss mva.

MBF gjør gjeldende at det måtte etableres en søyle under hjørnet fordi det ble avdekket en søyle i eksisterende bygg som tidligere hadde tatt opp laster. Risikoen ved fritthengende dekke ble derved for stor. Det forelå avvik i det fysiske arbeidsgrunnlaget, jf. NS punkt 22.3, blant annet ved at det ble avdekket kabler i bakken som ikke fremkom i offentlige

arkiver. Kravet er i samsvar med prisberegninger med underlag. Vinpart har ikke i tide protestert mot disse, så kravet er prekludert. Uansett er kravet innenfor hva Vinpart «måtte forstå» at endringen – som ble akseptert – ville koste. MBF har ikke hatt noen besparelse. Tvilsrisikoen for dette påhviler byggherren.

Vinpart gjør gjeldende at kontraktens løsning med det fritthengende hjørnet ville latt seg gjennomføre. Det var MBFs ansvar å levere denne løsningen. MBF har ikke påpekt feil ved risikoovergangen. Kontraktens løsning ville medført ekstra kostnader til prosjektering og utførelse som minst tilsvarer det kravet som er fremmet. Derfor skal ikke Vinpart betale noe etter «måtte forstå»-regelen.

Lagmannsretten mener at tingrettens vurdering av dette spørsmålet er riktig, selv om MBFs påstandsgrunnlag er justert noe i ankeomgangen. Det vises til tingretten dom side 43-45:

Det fremgikk av tilbudsgrunnlaget pkt. 1.4.4.1 at

Det utkragede dekke i akse A/7 fra plan 3 er en viktig detalj byggherren ønsker ivaretatt uten synlige søyler, diagonaler og bjelker. Entreprenøren/leverandør(er) skal på forhånd utarbeide alle nødvendige statiske beregninger og arbeidstegninger

Løsningen med utkraget dekke var altså beskrevet i kontrakten, derunder angitt på fasadetegningene. Videre fremgikk det at løsningen måtte tilpasses bæresystemet i bygget, jf. tilbudsforespørselens pkt. 1.4.3.1. MBF tok ikke noe forbehold mot løsningen i tilbudet.

Retten kan heller ikke se at det i MBFs brev om risikoovergangen er påpekt noen feil i Vinparts prosjektering. MBF har vist til formuleringen i brevets pkt. 30:

Utkraget dekke over 2. etg. har ikke bæring i underliggende etasjer i akse A- C/5-7. Det oppfattes som begrenset bærekapasitet på eksisterende dekker. Løsning må avklares mellom ARK/RIB/BH.

Vinpart har anført at denne setningen omhandler noe annet. Uansett kan ikke retten se at det som står kan forstås som en påpeking av feil ved det prosjekterte. Det fremstår heller som påpekning av et forhold som MBF hadde behov for å avklare nærmere, men som det var for sent å ta forbehold mot etter at avtale var inngått. Retten viser til pkt. 1.1 ovenfor.

Forholdet ville etter alt å dømme også vært avklart før tilbudet om MBF hadde engasjert en RIB til å bistå seg i denne fasen. Etter rettens vurdering lå derfor dette forholdet innenfor MBFs risiko. Rettens fagkyndige meddommere mener for øvrig at den beskrevne løsningen ikke ville vært umulig å gjennomføre, men tvert imot kunne vært løst på flere ulike måter. Valg av løsning er imidlertid ikke avgjørende for resultatet.

Saken var tema i en rekke møter, hvor byggherren etterlyste alternative løsninger fra MBFs side. Byggherren aksepterte imidlertid til slutt løsningen med en søyle på hjørnet som en endring, i brev av 2. mai 2018:

Byggherren aksepterer at valg av løsning for bæring av hjørnet i akse A-C/5-7 er en endring av tilbudsforespørsel. Men byggherren mener at dette er en forenklet løsning som er akseptert av byggherren for å gjøre arbeidene til entreprenøren mindre omfattende Byggherren aksepterer ikke tilleggskostnader på grunn av endringen.

Som for MBF 04, jf. pkt. 2.2 ovenfor, må konsekvensen av dette være at Vinpart må anses å ha akseptert forholdet som en endring. Men, også som for MBF 04, mener retten at MBF ikke har sannsynliggjort at endringen har påført MBF merkostnader ut over det som uansett måtte ha ligget i kontrakten. Arbeider som kommer til fradrag skal i den sammenheng hensyntas, jf. NS 8407 pkt. 34.4 annet ledd.

MBF har gjentatte ganger blitt spurt om det er beregnet noe fradrag for kontraktens løsning som ikke kom til utførelse. Også under hovedforhandlingen. Retten oppfatter svarene slik at kravet under MBF 02 i realiteten er et «bruttokrav», altså krav for kostnadene ved den faktiske utførelsen. Det er så vidt retten forstår ikke gjort noe fradrag for kontraktens løsning, som nødvendigvis må ha vært, eller i alle fall skulle ha vært, priset av MBF i tilbudet. Hvordan MBF hadde priset den opprinnelige løsningen er ikke belyst.

For det første mener retten at MBFs prisberegning for MBF 02 ikke sannsynliggjør de faktiske kostnadene. Det synes å være fremlagt noe underlagsdokumentasjon for noen av kostnadene, men ikke alle. Retten viser til pkt. 1.6 ovenfor. For det andre, og avgjørende, mener retten at MBFs manglende vilje til å belyse hvilke kostnader man hadde kalkulert for det opprinnelig beskrevne arbeidet gir en usikkerhet om fradragets størrelse som må gå ut over MBF. Basert på dette og de fagkyndige meddommernes vurdering av hva opprinnelig løsning måtte antas å koste, er det ikke sannsynliggjort at kostnadene ved den endrede løsningen overstiger kostnadene ved kontraktens løsning. Med andre ord er det ikke sannsynliggjort merkostnader ved endringen.

Også lagmannsretten legger avgjørende vekt på at det ikke er sannsynliggjort at løsningen med søyle ble noe dyrere å utføre for MBF enn kontraktens løsning. For lagmannsretten forklarte prosjektansvarlig Iver Kylling i Aase Byggeadministrasjon at man for eksempel kunne realisert kontraktens løsning ved å «henge» hjørnet opp i stålstag festet til en stålbjelke i taket langs ytterveggene, selv om dette ville vært mer krevende når det gjaldt prosjektering. Lagmannsretten har merket seg at også de fagkyndige meddommerne for tingretten mente at løsningen med fritthengende hjørne kunne gjennomføres, men at kostnadene ved dette ville vært større enn MBFs krav.

Tvilsrisikoen for besparelser hviler etter rettens syn på MBF, som må sannsynliggjøre sitt (netto) krav etter «måtte forstå»-regelen.

Preklusjon er ikke aktuelt, i og med at lagmannsretten – som tidligere omtalt – finner det klart at oversendelse av prisberegninger med underlag ikke utløste noen reaksjons- forpliktelse for byggherren etter NS punkt 30.3.2.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 04 – Dekke over teknisk rom i 7. etasje

Kravet gjelder forsterkning av dekket over teknisk rom i 7. etasje. Over 7. etasje skulle det etableres en (ny) takterrasse, og kravene til laster førte til at eksisterende dekke – som var laget av stål – måtte forsterkes og erstattes med betongdekke.

Vinpart har akseptert dette som endringsarbeider og betalt 400 000 kroner. MBFs restkrav utgjør 503 575 kroner med tillegg av mva.

MBF gjør gjeldende at eksisterende dekke avvek fra opplysningene i tilbudsgrunnlaget, ved at det var laget av stål og ikke betong. Vinpart har godtatt at avviket i det fysiske arbeidsgrunnlaget utgjør en endring. MBF har rett til ytterligere vederlagsjustering, jf. NS punkt 22.3. Kostnadene er sannsynliggjort gjennom oppdaterte prisberegninger med underlag, som Vinpart ikke hadde innsigelser til. På det tidspunktet Vinpart godtok endringen, lå prisberegningen på et vesentlig høyere beløp enn de 400 000 kronene Vinpart – ubegrunnet – har godtatt. Vinpart måtte forstå at kravet er høyere.

Vinpart gjør gjeldende at forholdet ikke utgjorde noen endring, selv om Vinpart har akseptert det. Det fremgår av tilbudsgrunnlaget punkt 1.4.3.1. at byggets bæresystem «i hovedsak» besto av betong, og av punkt 1.4.3.2 at det måtte vurderes om det var behov for forsterkninger siden det skulle etableres takterrasse, jf. tilbudsgrunnlaget punkt 0.2.1. MBF tok ingen forbehold. Byggherrens feilaktige aksept rekker ikke lenger enn til det beløpet som er gjort opp. Uansett gir ikke prisberegningene grunnlag for MBFs krav etter «måtte forstå»-regelen. Det er ikke gjort fradrag for kontraktarbeid som uansett måtte uføres.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at forholdet ikke utgjør en endring, men hører inn under kontraktarbeidene MBF hadde påtatt seg. Det vises til tingrettens begrunnelse i dommen side 21-22:

Bakgrunnen for rettens vurdering av at forholdet ikke utgjør en endring er at det for det første ikke kan leses ut av tilbudsgrunnlaget noen forutsetning om at alle dekker var utført i betong, jf. formuleringen i pkt. 1.4.3.1: «Det eksisterende byggets bæresystem består i hovedsak av plassbygd slakkarmert betong…» (rettens under- streking). Videre var det påregnelig at eksisterende dekke over 7. etasje uansett måtte forsterkes fordi det skulle etableres en takterrasse over, og dagens krav til laster måtte antas å føre til behov for forsterkning. Dette forholdet ville vært mulig å avdekke i tilbudsfasen, særlig om MBF hadde benyttet en RIB i denne fasen.

I et prosjekt som dette mener retten at alle usikkerhetsmomentene ved det eksisterende byggets bæresystemer gjorde at unnlatelsen av å knytte til seg særskilt kompetanse i tilbudsfasen innebar en stor risiko for MBF. Det ble ikke tatt noe forbehold om dette forholdet i tilbudet, og det er heller ikke påpekt som noen feil ved prosjekteringen i forbindelse med risikoovergangen. Om det sistnevnte viser retten til pkt. 1.1 ovenfor, hvor nettopp dette forholdet er brukt som eksempel.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at Vinpart er bundet av sin feilaktige aksept av at dette utgjør en endring. Etter lagmannsrettens syn rekker ikke aksepten lenger enn det beløpet Vinpart allerede har betalt. Det er derfor ikke nødvendig å vurdere nærmere grunnlaget for MBFs krav.

Når det er sagt, bemerker lagmannsretten for ordens skyld at den er enig i tingrettens vurdering av at MBF ikke har sannsynliggjort noe krav ut over det som er betalt, og at anførselen om preklusjon ikke kan føre frem.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 07 – Brannvegg mot bakgården

Kravet gjelder uforutsett omfang av brannvegg mot bakgården, og er noe nedjustert for lagmannsretten til 514 224 kroner med tillegg av mva.

MBF gjør gjeldende at det var motstrid mellom ARK-tegningene i tilbudsgrunnlaget og brannkonseptet. Det fremgår eksplisitt av MBFs tilbud at man har bygget på tegningene, som har forrang etter kontraktsdokumentet punkt 1.2.2. og NS punkt 2.2. Tilstrekkelig forbehold ble også tatt i risikoovergangen, forut for kontraktsignering. Kostnadene er sannsynliggjort gjennom prisberegningene og ligger innenfor hva Vinpart «måtte forstå».

Vinpart gjør gjeldende at forholdet er kontraktsarbeid og ikke utgjør noen endring. Brann- tegningene fra forprosjektet var ikke endelige, og det gjensto for entreprenøren å detalj- prosjektere omfanget, jf. brannkonseptets punkt 5.4 og 3.1. Det fremgikk av tilbudsgrun- nlaget punkt 1.0 at alle arbeider skal utføres i henhold til gjeldende lover og forskrifter. MBFs nye anførsel om forbehold i tilbudet kan ikke føre frem, i lys av hva som fremkom under avklaringsmøte i mai 2017 forut for avtaleinngåelse. Uansett gir ikke fremlagte prisberegninger grunnlag for hva byggherren «måtte forstå» at kostnaden ville bli.

Lagmannsretten slutter seg også på dette punktet til tingrettens vurdering i dommen på side 47-48:

I tilbudsgrunnlagets brannkonsept pkt. 5.4 om tiltak mot brannspredning mellom bygg står det:

Høye byggverk skal ha minst 8 m avstand til annet byggverk, med mindre byggverket er utført slik at brannspredning hindres i minst 120 minutter.

Der avstand er < 4 m fra eiendomsgrensen og/eller < 8 m fra nabobygg må det treffes tiltak med etablering av brannvegger med brannmotstand REI 120‐M A2‐s1,d0 [A120].

I brannkonseptets pkt. 3.1 heter det om den aktuelle veggen at:

Situasjon med brannvegg i tilbygget (som vil redusere avstand mot nabobygg) medfører et ikke endelig avklart omfang mht fravik ‐ redusert brannklasse på vinduer mot bakgården i denne nye fasaden.

Slik retten ser det fremgår det av det som er sitert ovenfor at det måtte påregnes å etablere brannvegg med motstand REI 120-M mot bakgården, men at omfanget ikke var endelig avklart i forprosjektsfasen. Dette måtte MBF derfor legge til grunn at måtte detaljprosjekteres. MBF tok ikke forbehold om dette i tilbudet.

I brevet om risikoovergangen skrev MBF:

22. REIM 120 vegg mot nabobygg Brannisolering av nabovegg kan vi ikke se at er medtatt i forprosjektet. Funksjonen til denne type vegg må avklares. Uklart hvilken type vegg det er i nabobygget. Se for øvrig Avviksmelding nr. 2 med vedlegg fra RIBr.

Retten mener MBF med dette ikke påpekte noen feil i prosjekteringen, men kon- staterte at forholdet måtte prosjekteres nærmere. Retten viser for øvrig til pkt. 1.1 ovenfor, og mener dette lå innenfor MBFs ansvar etter kontrakten.

Nytt for lagmannsretten er at MBF hevder at deres tilbud bygger på ARK-tegningene, hvor brannvegger ikke var tegnet inn. MBF har vist til sitt tilbud 28. april 2017 der det inn- ledningsvis, under overskriften prosjektering, står: «Generelt: det er lagt ARK tegninger til grunn». Lagmannsretten er enig med Vinpart at anførselen virker oppkonstruert. Uansett kan den ikke føre frem, da det fremgår klart av referat fra avklaringsmøte mellom bygg- herren og MBF 19. mai 2017 punkt 1.5.1 at «MBF bekreftet at prinsippene i brannrapport og branntegninger er ivaretatt i deres tilbud». MBF påtok seg med andre ord å etablere brannvegg der det etter forskriftene var nødvendig på grunn av avstand til nabobygg mv.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 10 – Åpne himlinger

I tilbudsforespørselen var det angitt at det skulle være systemhimlinger i taket i alle etasjene. Vinpart besluttet senere at det skulle være åpne himlinger i alle etasjene, en beslutning som på ny ble gjort om til å gjelde bare for 2. og 5. etasje. Åpen himling er mer arbeidskrevende og dermed mer kostbart enn systemhimling, og Vinpart har akseptert å betale 1 600 000 kroner for dette. MBF krever for lagmannsretten ytterligere vederlag med 270 807 kroner med tillegg av mva. I tillegg er det påløpt kostnader til omprosjektering fra

åpen til skult himling da byggherren på ny ombestemte seg. Dette kravet behandles nedenfor som MBF 56.

MBF gjør gjeldende at det er uforklart hvorfor Vinpart har akseptert oppgjør basert på prisberegning datert 13. desember 2018, men ikke har villet godta senere revisjoner utarbeidet etter hvert som byggherren gjorde tilvalg. Etter korrespondanse mellom partene bekreftet MBF i november 2019, på forespørsel fra Iver Kylling, at prisoppsettet på noe over 2 millioner kroner var komplett. Byggherren var innforstått med disse kostnadene. Uansett er innsigelser fremsatt for sent og derved prekludert.

Vinpart gjør gjeldende at byggherrens oppgjør av denne posten er utslag av et romslig skjønn i entreprenørens favør. Det er gjennom prisberegninger med underlag ikke dokumentert større utgifter enn 446 000 kroner med tillegg av mva og påslag. Uansett godtas ikke utgifter til omprosjektering, da beslutningen om åpne himlinger ble tatt før prosjekteringen startet. MBF har avvist slike kostnader overfor egne underentreprenører (Atom Elektro), med samme begrunnelse. I november 2019 var partene i diskusjon om pris, og innsigelse ble rettidig fremmet i sluttoppgjøret. MBF har uansett ikke påberopt preklusjon uten ugrunnet opphold, jf. NS punkt 5 tredje ledd.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering på side 24 i dommen, der det heter:

På bakgrunn av bevisførselen legger retten til grunn at MBF ikke har dokumentert kostnader i nærheten av de kr. 1 600 000 Vinpart har akseptert. Som Vinpart har påpekt er det kun dokumentert kostnader på kr. 446 600 eks. mva., som det riktig nok skal legges 12 % påslag på etter kontrakten. Slik retten vurderer det, har i alle fall ikke MBF sannsynliggjort kostnader ut over det som allerede er betalt, som Vinpart «måtte forstå» at MBF har hatt, jf. NS 8407 pkt. 30.3.1 tredje ledd.

Lagmannsretten kan ikke se at Vinparts innsigelse i sluttoppgjøret mot endelig pris- beregning, som først ble bekreftet i november 2019 lenge etter at arbeidene var avsluttet, er fremsatt for sent. Uansett har MBF ikke påberopt preklusjon uten ugrunnet opphold i henhold til NS punkt 5 tredje ledd.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 33 – Stålforsterkning 6.-7. etasje

Kravet gjelder forsterkning av dekker og søyler i 6. og 7. etasje på grunn av økte krav til taklaster. Kravet er for lagmannsretten nedjustert til 586 048 kroner med tillegg av mva.

MBF gjør gjeldende fire grunnlag for sitt krav. For det første fremgikk det av tilbuds- grunnlaget at eksisterende dekker skulle gjenbrukes. Videre fremgikk det av tilbuds- grunnlaget punkt 1.4.7.1 at endrede laster kunne medføre behov for forsterkninger i visse områder, men at det skulle vurderes av RIB «i detaljprosjektet» – altså først etter at kontrakt er inngått. MBF tok også tilstrekkelig forbehold i risikoovergangen, i brevet

28. august 2017 punkt 19. Endelig avvek det fysiske arbeidsgrunnlaget fra hva entre- prenøren hadde grunn til å regne med, jf. NS punkt 22.3.

Vinpart gjør gjeldende at forholdet ligger i kjernen av MBFs ansvar som totalentreprenør og ikke utgjør noen endring. Det fremgår klart av tilbudsgrunnlaget at det skal bygges takterrasse, at bygget må tilfredsstille dagens regelverk, og at det vil bli nødvendig med forsterkninger av eksisterende konstruksjoner i 6. og 7. etasje (punkt 1.4.3.4). I for- prosjektet var det kun vist et eksempel på hvordan nytt bæresystem i dette området kunne utføres. MBF tok ikke gyldig forbehold om dette i risikoovergangen.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det klare utgangspunktet er at nødvendig forsterkninger av dekker og søyler er MBFs ansvar som totalentreprenør, jf. dommen side 50:

Det fremgår av tilbudsgrunnlaget pkt. 1.0, funksjonsbeskrivelsens generelle del, at «Entreprenøren er ansvarlig for at alle arbeider utføres iht. gjeldende krav, lover, forskrifter, regler og standarder.» Retten viser også til NS 8407 pkt. 14.4. På denne bakgrunn mener retten det er klart at MBF hadde ansvar for eventuelle behov for forsterkninger av dekker og søyler for å ivareta dagens krav til laster fra tak og takterrasse. Retten viser også til pkt. 1.2.2 ovenfor.

MBFs anførsel knyttet til tilbudsgrunnlaget punkt 1.4.7.1, hvor det står at behovet for forsterkninger «må vurderes av ansvarlig RIB i detaljprosjektet», kan heller ikke føre frem. Generelt gjelder det at der tilbudsgrunnlaget omtaler at det «må vurderes» om et arbeid må utføres, her forsterkninger, innebærer ikke det at totalentreprenørens forpliktelse ikke rekker lenger enn til å vurdere om arbeidet må utføres eller ikke, og – hvis konklusjonen er ja – at entreprenøren kan kreve tilleggsvederlag for selve arbeidet. Som tingretten også kom til i dommen side 15-16 (punkt 1.5), viser slike formuleringer i tilbudsgrunnlaget klart nok at det er tale om arbeid som byggherren forutsetter skal utføres ved behov og som entreprenøren må ta høyde for i sitt tilbud. Etter lagmannsrettens syn endres ikke dette ved at byggherren har føyd til «i detaljprosjektet». Det fremstår som klart hva byggherren har ment. Det fremstår desto mer som klart – også for MBF – at takterrassen ville medføre økte laster, og at det ville oppstå behov for forsterkninger med de strengere forskrifts kravene som var tilkommet siden bygget ble oppført på 80-tallet.

Lagmannsretten kan da heller ikke se at NS punkt 22.3 om avvik i det fysiske arbeids- grunnlaget er anvendelig her. Videre tok ikke MBF gyldig forbehold i risikoovergangen. Lagmannsretten slutter seg igjen til tingrettens begrunnelse på side 50 i dommen, der det heter:

I MBFs brev av 28. august 2017 om risikoovergangen er temaet tatt opp i pkt. 19. Retten viser til den generelle behandlingen av risikoovergangen i pkt. 1.2.3 ovenfor, hvor nettopp dette er brukt som eksempel. I brevet ble det ikke påpekt noen feil ved tilbudsgrunnlaget, men kun vist til at dette ikke var nærmere

beskrevet i forprosjektet. Noe gyldig forbehold ble ikke tatt, jf. også pkt. 1.2.4 ovenfor.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 43 – Behandling av overvann i bakgården

Kravet gjelder kostnader til etablering av fordrøyingsbasseng for overvann i bakgården. Kravet er for lagmannsretten redusert til 166 966 kroner med tillegg av mva.

MBF gjør gjeldende, som ny anførsel for lagmannsretten, at dette arbeidet er dekket av MBFs forbehold i tilbudet knyttet til bunnledninger. Det fremgår av MBFs tilbudsbrev

28. april 2017 i vedlegg 1 på side 3 at tilbudet ikke omfatter rehabilitering av bunn- ledninger, bare kontroll for å avdekke omfang. Uansett var arbeidsgrunnlaget og grunn- forholdene annerledes enn MBF hadde grunn til å regne med, jf. NS punkt 22.3 og 23.1. Dessuten er byggherrens avvisning i brev 23. mars 2018 av endringskravet, som ble fremsatt 7. mars 2018, skjedd for sent, slik at innsigelsen er prekludert, jf. NS punkt 32.3. Byggherrens krav om utførelse i brevet 23. mars innebærer et pålegg om endring etter NS punkt 31.1.

Vinpart har gjort gjeldende at arbeidet lå innenfor MBFs kontraktsforpliktelse. Det følger både av NS punkt 14.4 og punkt 1.0 i funksjonsbeskrivelsen at bygget skulle oppfylle alle offentligrettslige krav. Det fremgikk av vedlegg til tilbudsgrunnlaget at bygget ikke hadde overvannssystem fra tidligere. Krav til overvannshåndtering var pålagt av Oslo kommune. Forbeholdet i MBFs tilbud gjaldt bunnledninger og er behandlet i en annen endrings- melding, MBF 38. Byggherren har ikke svart for sent og har alle innsigelser i behold. Alternativt er MBFs påberopelse av preklusjon 3. april 2018 kommet for sent.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering i dommen side 53:

MBF var ansvarlig for å oppfylle offentlige krav, jf. tilbudsforespørselen pkt. 1.0, og det er ikke uenighet om at Oslo kommune stilte krav til fordrøyning i vår sak. Spørsmålet er om MBF hadde grunn til å forvente at det opprinnelige bygget hadde et system for håndtering av overvann fra før.

Som bilag til tilbudsforespørselen, bilag 20, lå det en rapport fra ÅF Reinertsen. Det fremgikk av denne at «Ved vurdering av maksimal avrenning fra tomt estimeres andelen tette flater, før utbygging, til 100%. Dette basert på informasjon fra arkitekt samt et satellittbilde. Overvann antas ikke fordrøyet før utslipp på kommunalt nett.» Retten mener at MBF på denne bakgrunn måtte forutsette at det ikke fantes noe fordrøyningsbasseng eller liknende, men at alt vann ble sluppet direkte ut på offentlig nett.

Det fremgikk videre av tilbudsforespørselen pkt. 1.5.2.1 at «Eksisterende system for overvannshåndtering skal beholdes / oppgraderes ved behov.» [….]

Retten mener på bakgrunn av det ovenstående at etablering av fordrøyning lå innenfor MBFs kontraktsforpliktelse. Arbeidsgrunnlaget avvek ikke fra det MBF hadde grunn til å regne med, jf. NS 8407 pkt. 22.3, eller pkt. 23.1.

Videre mener lagmannsretten at forbeholdet mot rehabilitering av bunnledninger i MBFs tilbud ikke omfatter overvannshåndteringen. For det første er det ikke vist til forbeholdet i MBF 43. Tvert om er forbeholdet behandlet i en egen endringsmelding, MBF 38 som gjaldt utbedring av bunnledninger. Endringen er godtatt av byggherren og gjort opp med 359 300 kroner. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at denne nye anførselen fremstår som oppkonstruert i ettertid.

Lagmannsretten finner det også klart at heller ikke MBFs preklusjonsinnsigelse kan føre frem. Da MBF etter fjerning av asfalt i bakgården fikk bekreftet at det ikke fantes noe system for overvannshåndtering, ble det sendt en avviksmelding

(06) 15. januar 2018. Det ble deretter diskusjoner med byggherren hvordan man skulle løse dette. Endringsmelding MBF 43 med en foreslått løsning ble sendt 7. mars 2018. Saken ble behandlet i byggherre- møte 14. mars, og MBF sendte en revidert endringsmelding 19. mars som byggherren avviste 23. mars. Byggherren har reagert «uten ugrunnet opphold» etter NS punkt 32.3.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 44 – Endret utførelse av fasaden

Kravet knyttet til fasaden er en av hovedproblemstillingene i saken.

MBFs krav om vederlagsjustering har sitt utspring i at det etter riving av gammel fasade ble avdekket uforutsette avvik i konstruksjonen som medførte at innfesting av ny fasade ble mer krevende og kostbar. Dessuten medførte byggherrens endring av fordeling mellom stein og glass i fasaden økte prosjekteringskostnader, som er medtatt i denne endrings- meldingen (mens MBF 30, etter krav fra byggherren, kun omfattet utførelseskostnadene ved denne endringen). MBFs totalkrav under MBF 44 er vesentlig nedjustert fra tingretten, til noe over 1,4 millioner kroner med tillegg av mva. Tingretten tilkjente MBF 899 373 kroner pluss mva. Vinpart har anket avledet over dette, mens MBF for lagmannsretten har krevd ytterligere vederlag på 505 561 kroner med tillegg av mva.

Det er også et spørsmål i saken om endringene i fasaden gir MBF krav på fristforlengelse, og i tilfelle hvor lang. Tingretten innrømmet MBF en tilleggsfrist på 10 dager, og begge parter har anket over dette. Lagmannsretten går ikke inn på fristforlengelsesspørsmålet her, men kommer – om nødvendig – tilbake til dette ved behandlingen av konsekvenskravene (MBFs krav om forlenget rigg og drift og forsering).

MBF gjør gjeldende at det ved riving av eksisterende fasade ble avdekket store avvik i dekkeforkantene, både horisontalt og vertikalt. Dette avviket i det fysiske arbeids- underlaget, jf. NS punkt 22.3, var ut over de toleranser som fremgikk av NS 3432 slik denne standarden lød da bygget ble oppført (1977-versjonen). Ujevnhetene førte til at det måtte leveres justerbare profiler for innfesting av glassflatene i fasaden. Det medførte økte kostnader i forhold til tilbudet. Videre påførte det merarbeid knyttet til brann- og lydkrav. Endelig påløp det kostnader til prosjektering (ARK og RIB) som følge av byggherrens justering av fordelingen mellom glass- og steinfelter i fasaden. Også utgifter til monteringsskinner for steinfasaden er ekstrautgifter som byggherren er ansvarlig for.

I risikoovergangen tok MBF forbehold om endringer knyttet til de fasadeendringene som kravet gjelder. Størrelsen på MBFs krav er sannsynliggjort gjennom fremlagte pris- beregninger.

Vinpart gjør gjeldende at løsning for innfesting av ny fasade var kontraktsarbeid som måtte prosjekteres og utføres av MBF. I et rehabiliteringsprosjekt må det forventes avvik mellom eksisterende tegninger og virkeligheten. Det måtte MBF ta høyde for i sitt tilbud. Det er ikke tatt gyldig forbehold i risikoovergangen. Videre avvek ikke dekkeforkantene fra hva MBF kunne forvente. Tingretten baserte sin vurdering på feil faktum. For lagmannsretten er det kommet frem at avvikene i dekkeforkantene var mindre enn tingretten la til grunn. Det fremgikk av de gamle tegningene, som MBF unnlot å innhente i tilbudsfasen, at det var støpt kuldebrobrytere mellom dekkeforkantene og den frittstående fasaden. Dette økte risikoen for ujevnheter i forkantene.

Det er uklart i hvilken utstrekning posten som gjelder tilfredsstillelse av lydkrav, omfatter forhold som uansett lå i prosjektet, blant annet som følge av at flere glassflater gikk over to etasjer. Slike kostnader var uansett et prosjekteringsansvar, uavhengig av ujevnheter i dekkeforkantene. Posten for monteringsskinner gjelder steinfasaden. Posten har ingenting med dekkeforkantene å gjøre, men gjelder MBFs (forgjeves) forsøk på å finne en rimeligere løsning for montering av steindelen av fasaden. Påståtte prosjekteringskostnader er ikke behandlet av tingretten og ikke sannsynliggjort.

Lagmannsretten er kommet til at MBF ikke er berettiget til noe tilleggsvederlag for MBF 44.

Det er hevet over tvil at dekkeforkantene på eksisterende bygg hadde ujevnheter både horisontalt og vertikalt. Målinger viste avvik på inntil 7 cm, særlig ved at dekkeforkantene bulet utover mellom søylene slik tingretten har beskrevet og illustrert ved et fotografi i dommen på side 57.

Lagmannsretten finner det klart at MBF ikke tok gyldig forbehold om dette i risiko- overgangen. Spørsmålet om dekkeforkanter er berørt i punktene 15, 28 og 29 i MBFs brev

28. august 2017. Etter lagmannsrettens syn er det punkt 29 som kan være relevant for den aktuelle problemstillingen. Det heter her:

Eksisterende løsning på dekkeforkant er noe uavklart med tanke på riving og gjenoppbygging. Det kommer ikke godt nok fram i forprosjektet hvordan dekke- forkantene er bygget opp med tanke på kuldebro bryter osv. Det kan medføre merarbeider, og må avklares når konstruksjonen avdekkes. Det er ut til at dekke- forkantene er isolert og utstøpt. Eventuell fjerning av disse er ikke medtatt i vårt tilbud.

På dette tidspunktet hadde MBF innhentet eksisterende tegninger som nettopp viste at dekkeforkantene var «isolert og utstøpt». Det er ikke tale om noen påpekning av feil i forprosjektet. Det ble heller ikke tatt forbehold i tilbudet, som ble gitt uten at MBF hadde sett på eksisterende tegninger.

Spørsmålet er da om de ujevne dekkeforkantene innebar et avvik i det fysiske arbeids- underlaget som byggherren bærer risikoen for etter NS punkt 22.3 andre ledd, eller om slike avvik var noe totalentreprenøren «hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig».

Lagmannsretten kan ikke se at tidligere NS 3420 løser spørsmålet. Den gjaldt toleransen på synlige betongarbeider. Dekkeforkantene var en innvendig konstruksjon med en fritt- stående fasade montert på utsiden av dekkeforkantene.

Det fremgikk som nevnt av de opprinnelige tegningene at det var lagt kuldebrobrytere i forlengelse av dekkene mot den frittstående fasaden. Dette ble gjort ved å legge et lag isopormateriale ytterst i forskalingen og helle på betongen bak. På grunn av vekten av betongen vil det bli et press mot isoporen som blir størst midt mellom søylene – derav utbulingen. Ansvarlig RIB fra MBFs underentreprenør WSP i prosjektet, Joakim Munden, forklarte i lagmannsretten at nettopp problemet med ujevne dekkeforkanter var en grunn til at man etter hvert gikk bort fra denne måten å lage kuldebrobryter på.

Etter lagmannsrettens syn var ujevne dekkeforkanter en påregnelig konsekvens av den konstruksjonen som tegningene viste, og derfor noe entreprenøren hadde grunn til å regne med. Som sitatet over fra risikoovergangen viser, oppdaget MBF dette først da man hentet inn tegninger i forbindelse med risikoovergangen. Da var det imidlertid for sent å ta forbehold i tilbudet. Det er MBFs risiko at man ikke innhentet tegninger tidligere, slik det for øvrig var uttrykkelig anbefalt i byggherrens tilbudsgrunnlag.

Dette innebærer at MBF selv må bære merkostnadene til dypere, fleksible profiler til innfesting av fasadeglassene og ekstra kostnader for å ivareta brann- og lydkrav. Det fremstår for øvrig som uklart i hvilken utstrekning sistnevnte vederlagskrav på om lag 250 000 kroner bare gjelder økte kostnader knyttet til ujevne dekkeforkanter, eller også

kostnader knyttet til at fasadeglass i henhold til tilbudsgrunnlaget gikk over to etasjer. Sistnevnte problemstilling ble også tatt opp i MBF 44, men var etter lagmannsrettens syn åpenbart omfattet av kontrakten.

I vederlagskravet under MBF 44 er også inkludert utgifter til monteringsskinner fra steinleverandøren. Lagmannsretten finner det klart at dette ikke har noe med de ujevne dekkeforkantene å gjøre. I kravet er det angivelig også tatt med prosjekteringskostnader til ARK og RIB for byggherrens justering av glass- og steinflater på fasaden, men kravet er ikke konkretisert i den prisberegningen MBF bygger sitt vederlagskrav på og heller ikke nærmere gjort rede for under ankeforhandlingen. Kravet er derfor ikke sannsynliggjort.

MBFs krav tas ikke til følge. Vinparts avledede anke fører frem. Spørsmålet om Vinparts (mot)krav er avskåret etter reglene om condictio indebiti, slik MBF har anført, vil lag- mannsretten komme tilbake til senere, under hovedavsnittet om Vinparts motkrav i saken.

MBF 56 – Omprosjektering av himlinger

Dette kravet har sammenheng med MBF 10, som gjaldt byggherrens endring i september 2017 fra systemhimlinger til åpne himlinger. Da Vinpart for flere etasjer i juni 2018 endret dette tilbake til systemhimlinger, påløp kostnader til omprosjektering. MBF 56 gjelder disse kostnadene. Vinpart har erkjent at MBF har krav på tilleggsvederlag og har betalt 310 613 kroner, men bestrider MBFs restkrav på 94 732 pluss mva.

MBF gjør gjeldende at kostnadene er sannsynliggjort gjennom prisberegningene med underlag.

Vinpart gjør gjeldende at prisberegningene ikke gir grunnlag for hva byggherren «måtte forstå». I sluttoppgjøret var denne posten på 515 413 kroner, mens kravet for lagmanns- retten er på 405 345 kroner. Prispost B.4.1 og B.4.2 i siste prisberegning er fortsatt feil og misvisende.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og slutter seg til tingrettens begrunnelse i dommen på side 32:

Tvisten gjelder eventuelle kostnader til arkitekt i forbindelse med omprosjekteringen av himlingene. Retten legger til grunn at reglene om regningsarbeid gjelder, og viser til pkt. 1.6 ovenfor om betydningen av prisberegningene. MBF skulle derfor ha sendt Vinpart oppgaver over kostnadene løpende, noe som ikke ble gjort. Vinpart er da bare ansvarlig for kostnader de måtte forstå at MBF har hatt, jf. NS 8407 pkt. 30.3.1.

I dette tilfellet er det så vidt retten kan se etter bevisførselen ikke nærmere dokumentert arkitektkostnader knyttet til MBF 56 ut over det som er akseptert av Vinpart. Vinpart påpekte under hovedforhandlingen at MBF krevde oppgjør av

Vinpart for en rekke arkitektkostnader knyttet til enkeltfakturaer fra ARK som MBF ikke hadde betalt. Vinpart viste i denne sammenhengen dels til et brev fra MBF til ARKs advokat og dels til forliksklagen fra arkitekten mot MBF.

Post b 4.1 i prisberegningen gjelder faktura nr. 10035, en av fakturaene ARK krevde betalt av MBF i forliksklagen mot MBF. Kravene i forliksklagen ble, slik retten forstår det, gjort opp med et forlik som innebar en betaling på kr. 350 000 av et totalt krav på kr. 1 141 963, dvs. med ca. 30 %. Videre fremgår det av et brev fra MBF til arkitektens advokat av 14. mars 2019 at faktura nr. 11 962 var bestridt i sin helhet, og ikke betalt. Denne er så vidt retten kan se ikke omfattet av forliksklagen, men det det er ikke fremlagt noen dokumentasjon for at den faktisk er betalt.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 59 – Opsjonsarbeider

Kravet gjelder innredningsarbeider i leietakerlokaler, med unntak av første etasje og halve andre etasje, som omhandles i separate krav (henholdsvis MBF 74 og MBF 97).

MBFs vederlagskrav under MBF 59 gjelder dels selve opsjonsarbeidene i 2.-7. etasje som beskrevet i kontrakten, dels avtalte leietakertilpasninger ut over kontraktens angivelse. For dette har Vinpart i sluttoppgjøret betalt 4 908 661 kroner pluss mva., hvorav 4 037 580 kroner med tillegg av mva. var opsjonsprisen i kontrakten, men bestrider MBFs restskrav, som for lagmannsretten er nedjustert til 1 353 543 kroner med tillegg av mva.

MBF har også krevd fristforlengelse for innredningsarbeidene, som lagmannsretten vil komme tilbake til ved vurderingen av konsekvenskravene.

MBF gjør gjeldende at det skjedde betydelige endringer i innredninger sammenlignet med de IARK-tegningene som lå i tilbudsinnbydelsen. Kravet om tilleggsvederlag er i hovedsak knyttet til bygningsmessige arbeider, tekniske fag og noe prosjektering. Det vesentlige av prosjekteringskostnader for opsjonsarbeider er krevd i MBF 64. Kostnadene som MBF har krevd er i samsvar med prisberegninger med underlag, og i samsvar med hva Vinpart «måtte forstå», jf. NS punkt 30.3.1. Minikjøkken og garderober i hver etasje var ikke inkludert i opsjonsprisen i kontrakten. Det er ikke grunnlag for byggherrens fradrag for resepsjonsdisker og leietakertilpasninger.

Vinpart gjør gjeldende at omfanget av leietakertilpasninger var beskjedent, og at MBFs krav for opsjonsarbeider er svært høyt sammenlignet med kontraktens priser. Når man inkluderer MBF 97 (del av 2. etasje, i underkant av 1 million kroner), krever MBF ca. 80 % mer enn opsjonsprisen. Ved stikkprøver i ettertid, opp mot siste prisberegning fra 2023 med underlag, har det vist seg at byggherren har akseptert kostnader på om lag 265 000 kroner som ikke var reelle, blant annet for plassbygde vegger i 6. og 7. etasje, ventilasjon i 6. etasje og elektrokostnader i 3. etasje. Det må få betydning for «måtte

forstå»-vurderingen. Den nye anførselen for lagmannsretten om at minikjøkken i hver etasje ikke var inkludert i opsjonsprisen, fremstår som oppkonstruert. Det samme gjelder for garderober.

Lagmannsretten er også på dette punktet kommet til samme resultat som tingretten, og er enig i dens begrunnelse i dommen side 34-36:

Tilbudsforespørselen ble utarbeidet før bygget var leid ut, og tilbudsforespørselen pkt. 0.2.2 fremhever følgende om innredning av lokalene for leietakere:

Arealene er ikke utleid, men byggherren er i kontakt med flere potensielle leietagere. For å sikre fleksibilitet ønsker byggherren at det prises inn opsjoner og enhetspriser som er beskrevet i de ulike kapitlene i funksjonsbeskrivelsen og i bilagene. Dersom totalentreprenøren ser alternative utførelser i forhold til hva som er beskrevet skal dette beskrives, prises og vedlegges totalentreprenørens tilbud.

Det fremgikk videre av pkt. 0.2.1 at opsjonene skulle prises på grunnlag av tegninger fra IARK (interiørarkitekt). Beskrivelsen i kontrakten av opsjonene er følgende:

Komplett innredning av 1 kontoretasje i henhold til tegning fra interiørarkitekt, plan [x]

Det var avtalt en frist på 30 uker før sluttfrist for bestilling av leietakertilpasninger, dvs. 28. august 2018.

For ordens skyld nevner retten at det fremgår av avtaledokumentets pkt. 1.16 at opsjonsarbeidene ikke skulle anses som endringer, som kunne være av betydning for når kontraktens 15 %-grense for endringer skulle anses overskredet, jf. NS 8407 pkt. 31.1 tredje ledd. Endringer av opsjonene er partene enige om at skal anses som og behandles som endringer.

Vinpart bestilte opsjonene 23. mai 2018. Det fremgår av bestillingsbrevet at prisene var i henhold til kontrakt, til sammen kr. 4 037 580 eks. mva. Det fremkom i samme brev at reviderte tegninger for innredningene ikke var ferdige, men at de ville bli oversendt senest 15. juni 2018.

I MBF 59 av 27. juni 2018 er endringen beskrevet slik:

De nye tegningene som er lagt frem for innredning er ikke helt like de som ble priset inn i tilbudsfasen.

MBF trenger tid for a kunne gjennomgå de nye tegningene som er fremlagt for innredning før vi kan si noe mer om konsekvensen av dette, men vil herved varsle om at det kan medføre endringer i form av utførelse, kostnad og tid. (Rettens understreking)

Retten oppfatter det slik at partene er enige om at de nye tegningene i noen grad innebar endringer i forhold til de IARK-tegningene som lå til grunn for MBFs priser

på opsjonene i kontrakten. Vinpart har også akseptert å betale tilleggsvederlag for endringer med kr. 871 081. Partenes uenighet gjelder hvor omfattende endringene var og MBFs vederlagskrav ut over det beløpet Vinpart har akseptert.

MBFs hovedanførsel knyttet til vederlaget er at kravene er tilstrekkelig dokumentert gjennom prisberegningene, og at Vinpart ikke kan kreve underlag for disse. Det kan klart nok ikke føre fram. Retten viser til pkt. 1.6 ovenfor.

MBF synes gjennom anførselen om at prisberegningene i seg selv var nok og at Vinpart ikke kunne kreve ytterligere dokumentasjon å erkjenne at reglene om regningsarbeid ikke er fulgt. Så vidt retten kan se er det ikke fremlagt underlag for hvilke kostnader MBF faktisk har hatt, og som står i årsakssammenheng med endringen av tegningene. Noen kostnader har det antakelig vært, men retten har ikke noe grunnlag for å fastsette vederlaget nærmere.

[…]

Opsjonsprisene skulle etter kontrakten omfatte «komplett innredning», noe som i utgangspunktet gjør det vanskelig å forstå at endringer av innredningstegningene skulle tilsi en slik økning i kostnadene som MBF har krevd dekket. Det er i liten grad ført bevis for hvordan de nye tegningene avvek fra de som lå til grunn for tilbudet. I endringsmeldingen selv har ikke MBF beskrevet endringene som betydelige, jf. formuleringen «[d]e nye tegningene som er lagt frem for innredning er ikke helt like de som ble priset inn i tilbudsfasen.»

I mangel av nærmere dokumentasjon for de anførte merkostnadene og deres sammenheng med endringen mener retten at det ikke er grunnlag for å tilkjenne MBF tilleggsvederlag under MBF 59 ut over det Vinpart allerede har betalt. Mer enn dette mener retten det ikke er ført bevis for at Vinpart måtte forstå, jf. NS 8407 pkt. 30.3.1.

For lagmannsretten har MBF anført at minikjøkken og garderobe i hver etasje ikke var omfattet av opsjonsprisen. Lagmannsretten er ikke enig i det.

MBF gjør gjeldende at minikjøkken og garderober omfattes av MBFs forbehold i tilbudet, jf. prisskjema 13. februar 2017 side 4, posten «Opsjoner», «komplett innredning av 1 kontoretasje i henhold til tegning fra interiørarkitekt» for 2.-7. etasje hvor det er skrevet:

Det er ikke medtatt løst inventar, møbler, blomsterkasser, resepsjonsdisker, bar, TV- skjerm, ekstra skap og hyller etc. som vises på IARK-tegninger.

Lagmannsretten konstaterer at forbeholdet omfatter «løst» inventar på IARK-tegningene, mens både minikjøkken og garderober er priset i samme prisskjema på siden foran, side 3, som «fast» inventar. Minikjøkken i hver etasje er også uttrykkelig forutsatt i tilbuds- grunnlaget fra byggherren. At forbeholdet som sitert skulle ha det innholdet som MBF nå anfører, har heller ingen støtte i de detaljerte referatene fra avklaringsmøtene mellom MBF og byggherren forut for avtaleinngåelsen.

I Vinparts interne oppsett fra 2019, i tilknytning til sluttoppgjøret, over hvilke tilleggskrav i MBF 59 som ble henholdsvis akseptert og forkastet, er det gjort fradrag for «resepsjons- disk» i 4. og 6. etasje som angivelig ikke ble bygget. Imidlertid var resepsjonsdisker ikke inkludert i MBFs tilbud, jf. forbeholdet sitert ovenfor. Dette er ikke kommentert av Vinpart under ankeforhandlingen, og fradraget er etter lagmannsrettens syn feil. Imidlertid mener lagmannsretten at Vinpart har dokumentert at man har betalt 265 863 kroner for arbeider som ikke var reelle, nemlig for plassbygde vegger i 6. og 7. etasje, elektrokostnader i

3. etasje og ventilasjonsarbeider i 6. etasje. Da dette beløpet overstiger Vinparts uriktige fradrag for resepsjonsdisker, mener lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å reversere fradraget.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 64 – Prosjektering av innredningsarbeider

Kravet gjelder prosjektering av innredningsarbeidene under MBF 59. Kravet var opp- rinnelig på noe over 500 000 kroner, og er for lagmannsretten ytterligere nedjustert til 387 733 kroner med tillegg av mva.

MBF gjør gjeldende at prosjektering ikke var omfattet av opsjonene på innrednings- arbeider. Dette underbygges av punkt 1.13 i kontrakten mellom partene, som viser at MBF har krav på dette som regningsarbeid. Byggherren har pålagt MBF å utføre prosjekterings- arbeidene. Byggherren «måtte forstå» at kostnadene var i samsvar med fremlagte prisberegninger med underlagsdokumentasjon.

Vinpart gjør gjeldende at det fremgår klart av tilbudsgrunnlaget punkt 0.1.3 at prosjek- tering av innredningsarbeidene inngikk i opsjonene. Avtaledokumentet punkt 1.13 sier ikke noe om dette. Det er fortsatt grunn til å stille spørsmålstegn ved MBFs kravberegning, blant annet knyttet til grensesnittet mellom MBF 59 og 64, og om MBF faktisk har betalt ARK det som nå kreves gjort opp. For eksempel fremgår det av MBFs brev 14. mars 2019 til ARK at man avviste hele faktura 10158, som nå er inkludert i MBFs krav mot Vinpart (prispost C.20 i siste prisberegning), og at det bare ble dekket et mindre beløp av faktura 10159 (prispost C.25). Tilsvarende gjelder for flere av de andre fakturaene som inngår i prisberegningen. Under enhver omstendighet skulle kravet vært redusert i samsvar med MBFs forlik med ARK, hvoretter 30,6 % av alle utestående krav ble dekket. Det er derfor ikke grunnlag for MBFs uforklarte reduksjon av ARK-fakturaer med grunnlaget i forliket med en prosentsats på 56,92 %.

Lagmannsretten er igjen kommet til samme resultat som tingretten og med samme begrunnelse, jf. dommen side 59-60:

Det fremgår av tilbudsgrunnlagets pkt. 0.1.3 hva som skulle prises under opsjonene:

Tilbudsskjemaer for opsjoner i bilag skal fylles ut og vedlegges tilbudet. Prisene skal være komplett inkludert alle arbeider (felleskostnader/ rigg og drift, bygningsmessige-, VVS-, EL-, Tele-og automasjon-, andre installasjoner og utendørsarbeider, samt generelle kostnader).

Det fremgikk også av teksten tilknyttet den enkelte opsjon at den omfattet:

Komplett innredning av 1 kontoretasje i henhold til tegning fra interiørarkitekt, plan [x]

De to sitatene indikerer etter rettens syn nokså klart at opsjonsprisene skulle inkludere alt som var nødvendig for å innrede i henhold til tegningene i tilbudsgrunnlaget. Da det ikke kunne bygges etter IARK-tegningene, måtte derfor prosjektering for å utføre det som var skissert på disse omfattes av prisen. Forståelsen støttes også av at kontrakten var en totalentreprisekontrakt, som innebærer at totalentreprenøren er ansvarlig for prosjekteringen. Retten mener at det ikke foreligger noen uklarhet i kontrakten med hensyn til ansvaret for prosjekteringen av opsjonsarbeidene.

Retten nevner i tillegg at ARK ga fastpristilbud til MBF på prosjektering av opsjonsarbeidene. MBF takket nei til tilbudet, men poenget i denne sammenheng er at tilbudet også viste MBF at ARK anså prosjekteringen som omfattet av opsjonene.

MBF har vist til avtaledokumentets pkt. 1.13, og anført at denne bestemmelsen viser at partenes intensjon var at detaljprosjektering av innredning skulle utføres på regning. Ordlyden i bestemmelsen er slik:

Kvalitetssikring av arbeidet til byggherrens/ leietakerens arkitekt, og å påta seg ansvarsrett for byggherrens/ leietakerens arkitekt ifm innredning, utføres som regningsarbeid dersom ikke annet avtales underveis i prosjektet.

Rettens vurdering er at denne bestemmelsen ikke sier noe om hvem som har ansvaret for prosjektering av opsjonsarbeider. «Kvalitetssikring av arbeidet til leietakers arkitekt» er noe annet enn å prosjektere utførelsen av innredningsarbeidene.

MBF har også vist til en e-postkorrespondanse fra mars 2017 mellom seg selv og IARK. Denne korrespondansen kan uansett ikke danne noe grunnlag for et tilleggs- krav for prosjektering av innredning fra MBFs side.

Marianne Tvenge forklarte under ankeforhandlingen at kontrakten punkt 1.13 var ment å dekke opp de tilfellene der leietakerne hadde egen arkitekt som kom med egne arbeids- tegninger for innredningsarbeider. Lagmannsretten ser ikke grunnlag for å betvile denne forklaringen og legger dette til grunn.

Lagmannsretten mener videre at det er uten betydning for saken at byggherren i byggherre- møte 11. september 2018 påla MBF å utføre prosjekteringen, etter å ha avvist endrings- meldingen.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 66 – Endringssøknader

Kravet gjelder kostnader til ARK for ulike endringssøknader og oppfølgningen av disse, blant annet knyttet til båreheis, fasade, inngangsparti og plassering av teknisk rom. Kravet er for lagmannsretten nedjustert til 167 841 kroner med tillegg av mva.

MBF gjør gjeldende at kostnadene gjelder endringer som er godtatt av byggherren, og som krevde søknad. Kostnadene skal derfor betales som endringsarbeid, i samsvar med frem- lagte prisberegninger med underlag. Det er ikke grunnlag for å hevde at kostnadene er mindre enn besparelsene MBF fikk ved endringene, sammenlignet med opprinnelig kontraktsarbeid. MBF fikk også merarbeid med avtale 10. desember 2018 om bruksrett til grunn, som er byggherrens ansvar.

Vinpart gjør gjeldende at forholdet ikke utgjør en endring, og at MBF uansett ikke er påført merkostnader da forholdet kun medførte forenklinger for MBF. Anførselen knyttet til avtale om bruksrett til grunn er ny for lagmannsretten. Det er ikke spor av noe slikt i tidsnær dokumentasjon. MBF skulle i henhold til tilbudsgrunnlaget levere tre heiser, hvorav den ene, ved inngangen fra Skippergata, skulle være båreheis. Etter søknad godkjente PBE fravik, med henvisning til at kostnadene til båreheis i eksisterende bygg ville bli uforholdsmessig store. Byggherren har aldri sett noe fradrag for besparelsen. Susanne Joys fra ARK forklarte for øvrig at arkitekten ikke fikk betalt for søknaden. Når det gjelder endringssøknad for inngangsparti, har MBF også – i brev 14. mars 2019 – nektet å betale ARK for dette, underhenvisning til at det er kontraktsarbeid. Det har ikke vært bevisføring om teknisk rom. MBFs krav er ikke spesifisert på de ulike søknadene kravet gjelder. Uansett overstiger besparelsen ved å slippe å bygge båreheis, i betydelig grad MBFs krav.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og viser til tingrettens begrunnelse i dommen side 61-62:

Utgangspunktet for ansvarsfordelingen mellom partene for søknader om offentlige tillatelser er regulert i tilbudsgrunnlaget. MBF var ansvarlig for å sørge for nødvendige søknader, jf. pkt. 0.5.7 og 0.2.3 i tilbudsgrunnlaget. Byggherren var på sin side ansvarlig for å betale visse gebyrer, jf. pkt. 1.1.1 i tilbudsgrunnlaget.

Når det gjaldt heiser, fulgte det av tilbudsgrunnlagets pkt. 1.8.1.1 at MBF hadde ansvar for å prosjektere og utføre disse. ARK søkte imidlertid på vegne av MBF om fravik for såkalt båreheis, og Plan og bygningsetaten godkjente fravik 15. juni 2018. I tillatelsen sto det blant annet:

På grunn av at det har vist seg å være svært utfordrende å etablere heis i en størrelse som tilfredsstiller kravene i gjeldende forskrift er det søkt om en endring av heisens størrelse. … Ansvarlig søker skriver i sin søknad at det vil bli uforholdsmessige kostnader dersom kravet i TEK10 skulle blitt innfridd. Videre er det bekreftet at det er mulig å frakte bårer i trapp. Hensynet bak bestemmelsen er dermed ivaretatt og situasjonen regnes dermed som forsvarlig.

Slik retten oppfatter det, ønsket MBF å søke fravik fordi dette ville innebære en klart enklere utførelse. Det fremgår nokså klart av det siterte, jf. uttrykkene «svært utfordrende» og «uforholdsmessige kostnader». Fravik fra krav om båreheis innebar nok formelt sett en endring i forhold til kontrakten, men da utvilsomt en endring til en utførelse som var rimeligere enn kontraktens løsning.

En besparelse ved en enklere utførelse kommer MBF til gode. Men i det samlede regnestykket må nødvendigvis alle kostnader knyttet til endringen tas med. Entreprenøren kan ikke både innkassere besparelsen ved en enklere utførelse og samtidig kreve tilleggsvederlag for kostnadene ved å søke om den samme utførelsen, dersom de samlede kostnadene innebærer en besparelse sett opp mot kontraktens løsning. MBF har for øvrig også påpekt at det er nær sammenheng mellom ARKs arbeider og selve endringen.

Vinpart har nettopp anført at MBF samlet sett har spart på endringen. Det har ikke vært bevisførsel rundt hva kostandene ved den faktiske utførelsen og prosjekteringen ble sammenholdt med hva det ville kostet å prosjektere og utføre en løsning med båreheis. På bakgrunn av det ovennevnte har det imidlertid formodningen mot seg at MBF samlet sett ble påført merkostnader.

Retten nevner også at kostnadene uansett ikke anses sannsynliggjort. Retten viser blant annet til MBFs brev av 14. mars 2019, hvor MBF skriver om ARKs faktura nr. 11792 at «Timer vedrørende heis aksepteres ikke». Også andre fakturaer er omtalt i brevet og bare delvis godkjent. Hva MBF rent faktisk har betalt ARK for arbeid knyttet til arbeid med heiser og endringssøknader er høyst uklart.

Saken står i samme stilling for lagmannsretten. Lagmannsretten er ikke i tvil om at den besparelsen MBF har hatt ved ikke å måtte bygge båreheis i samsvar med tilbuds- forespørselen, vesentlig overstiger det kravet som er fremmet. Det er derfor ikke nød- vendig å gå nærmere inn på de andre søknadene som MBF har vist til.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 74 – Prosjektering og utførelse av 1. etasje

Kravet gjelder innredning av 1. etasje. Etter kontrakten (tilbudsforespørselen punkt 0) skulle denne etasjen prises og utføres som råbygg fordi leietaker ennå ikke var klar. Det var forutsatt en grunnutrustning blant annet med slike tekniske anlegg som var nødvendig for å få brukstillatelse på resten av bygget og fremtidig restaurantdrift, samt himlinger, tak

og gulv. Vederlaget for grunnutrustningen lå i kontraktsprisen. Det skulle gis en opsjons- pris på å levere arealene «ferdig innredet» som nærmere beskrevet i bilag til tilbudsfore- spørselen. MBF ga opsjonspriser i sitt tilbud som omfattet toalettkjerner, løftebord, garderober og grunnutstyr til kjøkken. Samlet opsjonspris inkludert kjøkkenutstyr før påslag, var 3 356 127 kroner med tillegg av mva.

Vinpart bestilte senere innredning av første etasje, med kantine og storkjøkken. Kaffe- brenneriet, som skulle inn i en del av første etasje, utførte i all hovedsak innrednings- arbeidene selv. Form3 ble etter hvert engasjert av Vinpart til å forestå innredningsarbeider i kantine og storkjøkken. Vinparts kontrakt på levering av storkjøkkenutstyr ble til- transportert MBF.

MBFs totale vederlagskrav for prosjektering og utførelse av første etasje er på 6 856 625 kroner med tillegg av mva, det vil si mer enn det dobbelte av opsjonsprisen inkludert kjøkkenutstyr. Vinpart har betalt 4,5 millioner kroner pluss mva, som er 1,2 millioner kroner mer enn opsjonsprisen pluss kostnaden til storkjøkkenet. MBFs krav for lagmannsretten er 2 356 625 kroner med tillegg av mva.

I tillegg til vederlagskravet, har MBF krevd fristforlengelse for innredningsarbeidene i første etasje, særlig med henvisning til at denne beslutningen kom sent i prosjektet. Lagmannsretten kommer tilbake til dette senere, ved behandlingen av konsekvenskravene.

MBF gjør gjeldende at selskapet har krav på vederlag for de godkjente endringsarbeidene i samsvar med prisberegninger med underlag. På det tidspunktet innredningsarbeidene ble bestilt, i februar 2019, var arbeidene priset til 4,9 millioner kroner. I tillegg kom kost- nadene til storkjøkken på ca. 1,6 millioner kroner. Byggherren «måtte forstå» at endringen ville medføre kostnader tilsvarende MBFs krav. Prisberegningene er et avtalt alternativ til «ukentlige oppgaver» etter NS punkt 30.3.1 jf. 2. Byggherrens innsigelser kom først i sluttoppgjøret og er prekludert.

Vinpart gjør gjeldende at til tross for at MBF 74 ble varslet som regningsarbeid, ble det aldri oversendt ukesoppgaver mv. som forutsatt i NS punkt 30.3.1. Det er ikke avtalt avvikende fremgangsmåte, og byggherren har alle innsigelser i behold. Fremlagte pris- beregninger er ikke dokumenterte og umulig å kontrollere. De setter ikke byggherren i stand til å kontrollere at det er tale om reelle kostnader og at kostnadene ikke allerede ligger i kontraktsprisen.

Revidert tegning for første etasje slik den ble bygget, forelå fra ARK 9. august 2018, i god tid før 30 ukersfristen MBF hadde satt (28. august 2018). Høsten 2018 var det ingen fremdrift på arbeidene i første etasje, grunnet forsinkelsen med fasaden. Dessuten ble etasjen brukt av MBF som rigg- og lagerområde, for deler av arealene til langt ut i 2019. Ved årsskiftet 2018/19 så Vinpart behov for å engasjere Form3 som sideentreprenør, betalt

direkte av byggherren. Form3 gjennomførte mye av MBFs kontraktsarbeider, uten at byggherren krevde fradrag, jf. koordineringsmøte 17. januar 2019. Norrøna monterte storkjøkkenet selv, og dette ble fakturert av MBF med påslag.

Byggherren måtte ikke forstå mer enn de kostnadene som er godkjent. I siste prisberegning fra 2023 er det inntatt tilpasningsarbeider for kjøkken som langt overstiger avtalt fastpris på 1,1 millioner kroner. Prisberegningen inneholder interne kommentarer som antakelig er kommet med ved fremleggelsen ved en feil, hvor kommentarene viser at postene er estimater og/eller bygger på usikre opplysninger, for eksempel C.6.3, C.6.26 og E.4.3. Som grunnlag for prispost C.1 er bare fremlagt uspesifiserte fakturaer. Det er også medtatt mange poster som fremstår som kontraktsarbeid, for eksempel prispostene C.1.1, G.5, D.1.2 og C.6.24. Videre er det ikke foretatt korrekt korreksjon for inngått forlik med ARK.

Lagmannsretten kan ikke se at vederlagskravet for MBF 74 står i noen annen stilling for lagmannsretten enn det gjorde for tingretten, og lagmannsretten vurdering blir også for dette endringskravet det samme som tingrettens. Det vises til dens begrunnelse i dommen side 37-38:

Det er enighet om at innredning av 1. etasje var en endring. Det er vederlagskravet som er omtvistet.

MBFs første versjon av MBF 74 er datert 7. september 2018. Denne ble senere revidert flere ganger. Om priskonsekvensen het det i endringsmeldingen:

Foreløpig vil dette avregnes som regningsarbeid inntil endelige løsninger er avklart. Evt når løsning er avklart kan det kunne gis fastpris på hele eller deler av arbeidene.

Vinpart ba om at MBF utarbeidet konkret oppsett over hva som inngikk i endringen, og ba om at MBF utarbeidet kostnadsoverslag. MBF utarbeidet flere prisberegninger. Den første, av 4. februar 2019, var på ca. kr. 4,9 mill. Den ble oppdatert den 12. februar til ca. kr. 5 mill. Byggherren bestilte deretter endringsarbeidene. Det ble imidlertid ikke avtalt noen fastpris for arbeidene ved denne bestillingen, slik MBF anførte under prosedyren. Vinpart hadde bedt om kostnadsoverslag, jf. NS 8407 pkt. 30.2, som grunnlag for å ta beslutning om å be MBF utføre arbeidet. Reglene om regningsarbeid gjaldt.

Utover året ble det sendt nye prisberegninger. I prisberegning av 5. juli 2019 var prisen blitt ca. kr. 7 mill. Retten tilføyer at det i dette også lå at MBF fikk et tillegg i form av leveransen av et storkjøkken, med en verdi på omkring kr. 1,4 mill.

Det var hele tiden uenighet mellom partene knyttet til dokumentasjon av kostnadene. Vinpart etterspurte underlag for kostnadene, og skrev blant annet i e-post av 8. april 2018 at «Vi vil igjen minne om at komplett underlag med prisberegning av de enkelte poster må oversendes før BH kan vurdere mottatt prisberegning …». MBF viste på sin side til at arbeidene ikke bare var regningsarbeid, men dels utført til faste priser.

Retten viser igjen til pkt. 1.6 ovenfor. Fast pris for endringer forutsetter avtale, jf. NS 8407 pkt. 34.2.1. Uten avtale faller man tilbake på avregning etter enhetspriser eller regningsarbeid. Det er klart at det ikke ble inngått noen avtale om utførelse av arbeidene til fastpris i dette tilfellet. Reglene om regningsarbeid gjaldt, og MBF skulle da løpende sendt oppgaver over påløpte kostnader, derunder materialkostnader og forbruk av tid, jf. NS 8407 pkt. 30.3.1.

MBF har fremlagt noen kalkyler eller tilbud fra underentreprenører for de deler av arbeidene som ble utført av slike. Det fremgår imidlertid ikke hva som faktisk ble betalt. Dette underbygges også av at MBF har vært i tvist med flere underentre- prenører om oppgjør, og det er inngått forlik som gjør det vanskelig å skille ut hvilke kostnader for hvilke arbeider som er betalt. Det er heller ikke forsøkt nærmere redegjort for kostnadene under hovedforhandlingen. Reglene for regningsarbeid er ikke fulgt, jf. NS 8407 pkt. 30.3.1, og Vinpart blir da bare ansvarlig for kostnader de måtte forså at MBF har hatt.

MBF har som nevnt ikke fremlagt – i alle fall ikke gjennomgått og påvist for retten – konkrete fakturaer fra underentreprenører som er betalt eller dokumentasjon for egne kostnader. Det er heller ikke angitt hvilke arbeider som var opprinnelige kontrakts- arbeider eller hvilke arbeider som var innenfor det MBF opprinnelig hadde gitt opsjonspriser på. Det er dermed ikke mulig for retten å ta stilling til hvilke kostnader MBF faktisk har hatt under MBF 74, derunder hva som ikke var omfattet av kontraktens priser.

MBF har vist til at når fremlagte prisberegninger pr. februar 2019, da byggherren bestilte innredningsarbeidene i første etasje, viste kostnader inkludert storkjøkken på om lag 6,6 millioner kroner, så «måtte» Vinpart forstå at kostnader i den størrelsesorden ville påløpe. Lagmannsretten er ikke enig i det. Generelt mener lagmannsretten at prisberegningene ikke utgjorde et særlig godt grunnlag for «måtte forstå»-vurderinger, både på grunn av at de stadig ble endret – både opp og ned – og fordi underlagsdokumentasjonen var ufullstendig. Byggherren hadde heller ingen særskilt oppfordring til å ettergå prisberegningene i detalj eller be om ytterligere underlag. Som redegjort for tidligere, kan MBF ikke høres med at det muntlig ble avtalt avvikende dokumentasjon for regningsarbeid sammenlignet med det som følger av NS punkt 30. Lagmannsretten viser også til at «måtte» forstå er et strengere kriterium enn «burde» forstå.

Vinpart gjennomgikk i ankeforhandlingen svakheter og uklarheter ved prisberegningene for MBF 74. Det vises til forholdene oppsummert i Vinparts anførsler ovenfor, som etter lagmannsrettens syn er sannsynliggjort. På bakgrunn av dette mener lagmannsretten det er sannsynlig at prosjektlederen fra Aase Byggeadministrasjon, Iver Kylling, hadde rett når han i sin vitneforklaring ga uttrykk for at byggherrens oppgjør på 4,5 millioner kroner var romslig. Det ses da også hen til at MBF utførte mindre enn det som ble forespeilet i tilbudsgrunnlaget med tilhørende opsjoner. Kaffebrenneriet utførte det vesentlige av sine innredningsarbeider selv, og byggherren betalte Form3 et betydelig beløp for innrednings-

arbeidene i kantinen, etter en fordeling av arbeidene som var avtalt med MBF i koordi- neringsmøte 17. januar 2019. Storkjøkkenet ble montert av Norrøna og fakturert fra MBF med påslag.

Når det ikke er avtalt avvikende dokumentasjon for regningsarbeid, er det heller ikke noe grunnlag for preklusjon av byggherrens innsigelser.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 92 – Utsparing i dragere i 6. etasje

Kravet gjelder arbeid med utsparing i dragere i 6. etasje til rør mv., og har sammenheng med at kravet til himlingshøyde i etasjen gjorde at slike føringer ikke kunne legges under dragerne, som er vanlig, men måtte legges inni dem. Kravet for lagmannsretten er 321 685 kroner med tillegg av mva.

MBF gjør gjeldende at det fysiske arbeidsgrunnlaget avvek fra det MBF hadde grunn til å regne med. Ut fra tilbudsforespørsel måtte MBF kunne forvente at det kunne brukes HSQ- bjelker, men det viste seg ikke å være mulig på grunn av eksisterende søyler. MBF tok gyldig forbehold i risikoovergangen. Byggherren har pålagt en alternativ utførelse.

Vinpart gjør gjeldende at arbeidet var omfattet av kontrakten. Tilbudsgrunnlaget punkt 1.4.2.13 satte krav til minimum 2,7 meter himlingshøyde. Omtalen av HSQ-bjelker i punkt 1.4.3.4 i tilbudsgrunnlaget var bare et eksempel på hvordan dette kunne løses. MBF tok ikke forbehold verken i tilbudet eller risikoovergangen.

Lagmannsretten kan ikke se at det er kommet til noe vesentlig nytt under ankefor- handlingen, og er enig i tingrettens vurdering av dette spørsmålet i dommen side 64-65:

Det fremgikk av tilbudsgrunnlagets pkt. 1.4.2.13 at

Minimumskrav til nettoavstand mellom gulv og himling/ armaturer i arbeidsareal er 2 700mm.

Videre fremgikk det av pkt. 0.2.1 at:

Brutto etasjehøyde i kontoretasjene er under 300 cm, og byggherren setter krav til gjennomgående himling på høyde minimum 270 cm. Det stilles derfor svært strenge krav til koordinering av tekniske føringer.

Problemstillingen for MBF 92 var at himlingshøyden i 6. etasje var begrenset, slik at føringer av rør måtte gjøres gjennom dekker eller dragere for å sikre at kravet til minimumshøyde ble oppfylt.

Vinpart hadde i tilbudsgrunnlagets pkt. 1.4.3.4 påpekt at det kunne være en fordel å etablere opplegg for dekker skjult i dekkene:

For å unngå tap av viktig takhøyde vil det være en fordel om nytt opplegg for dekker etableres skult i dekkene (eksempelvis HSQ-bjelker mellom hulldekker/ forspente elementer)

HSQ-bjelker er stålbjelker som kan «integreres» i dekkene, i motsetning til tradi- sjonelle betongbjelker som ligger under dekkene. De har dermed svært lav bygge- høyde. HSQ-bjelker er hule innvendig, slik at tekniske føringer kan føres inni dem, og ikke under eller gjennom bjelkene.

MBF har anført at det som er sitert fra tilbudsgrunnlagets pkt. 1.4.3.4 ovenfor inneb- ar et krav fra Vinpart om bruk av HSQ-bjelker. Retten er ikke enig i det. MBF måtte i tilbudet forsikre seg om at den løsningen de tilbød oppfylte minimumskravet til himlingshøyde. Hvordan MBF som totalentreprenør valgte å løse dette, var opp til MBF. Byggherren har skrevet at det «vil være en fordel» å etablere opplegg for dekker i dekkene. Noe pålegg var det klart nok ikke. Om eller i hvilken grad det ville være behov for det måtte MBF vurdere. At byggherren også i parentes har nevnt én mulig løsning som eksempel innebærer ikke noe pålegg om å benytte denne løsningen.

Problemstillingen knyttet til føringer og lav himlingshøyde ble tatt opp i forbindelse med risikoovergangen. Retten viser til pkt. 1.1 ovenfor om de generelle utgangs- punktene retten har lagt til grunn knyttet til avtalt risikoovergang. Retten mener at MBF i sitt brev av 28. august 2017 pkt. 20 og 21 ikke har påpekt noen feil ved bygg- herrens prosjektering. De forholdene som er omtalt måtte MBF enten ha avdekket og tatt høyde for i tilbudet, eller tatt forbehold om.

MBFs krav tas ikke til følge.

MBF 97 – Innredningsarbeider i Goldbox’ del av 2. etasje

Kravet gjelder innredningsarbeider i den delen av 2. etasje som ennå ikke var utleid da MBF 59 (opsjoner for innredningsarbeider) ble opprettet, men som etter hvert ble utleid til Goldbox. Endringsmeldingen omfatter også et mindre tilleggsarbeid hos den andre leie- takeren i 2. etasje, Estate Media.

Vinpart har akseptert å betale 550 595 kroner med tillegg av mva for arbeidene. MBFs tilleggskrav er for lagmannsretten redusert til 356 165 med tillegg av mva. MBF krever også fristforlengelse for disse arbeidene, noe lagmannsretten kommer tilbake senere ved behandling av konsekvenskravene.

MBF gjør gjeldende at de siste avklaringene fra byggherren vedrørende oppdelingen av andre etasje – som var en endring i forhold til opsjonsbeskrivelsen i tilbudsgrunnlaget – først kom på plass i mars 2019. Sene avklaringer fordyret arbeidene. MBF har krav på vederlag i samsvar med fremlagte prisberegninger. Byggherrens avvisning av kravet er

prekludert. Det er ikke fremsatt rettidige innsigelser mot oversendt underlag, heller ikke mot det som gjelder regningsarbeid. MBF påberopte for sen innsigelse i brev 7. februar 2020, uten at det kom protest fra byggherren.

Vinpart gjør gjeldende at det beløpet som byggherren har akseptert, oversteg kostnadene med de endringer som tilkom. Hele andre etasje inngikk i opsjonsprisen fra MBF (MBF

59) og er betalt av byggherren. Tilleggsvederlaget som er betalt, utgjør en økning på 40 % av opsjonsprisen for andre etasje. Det var tale om beskjedne endringer sammenlignet med opprinnelige tegninger for etasjen, og ikke noe som påvirket fremdriften. Prisberegningene er uansett uegnet til å belyse hva byggherren «måtte forstå». Første prisberegning 25. juli 2019 på over 1,6 millioner kroner har vært revidert flere ganger, og er nå vesentlig redusert. Kostnadsdokumentasjonen underveis i byggeprosessen var sporadisk og ufull- stendig. På grunn av sammenhengen mellom MBF 59, 64 og 97 er det reell risiko for at kostnader kreves gjort opp to ganger, noe som illustreres av at MBF under lagmanns- rettsbehandlingen frafalt en prispost nettopp med denne begrunnelsen.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at arbeidene reguleres av NS’ bestemmelser om enhetspriser og regningsarbeid, og viser til tidligere merknader om den rettslige betyd- ningen av MBFs prisberegninger.

Tingretten bemerket i dommen side 42:

MBF fakturerte kravet 20. november 2019. Vedlagt fakturaen var den siste revisjonen av prisberegningen. Videre lå det ved noen timelister for sparkling og maling, noen krav om endring fra underentreprenører og noen prisoverslag eller pristilbud fra enkelte underentreprenører. Det lå også ved noen fakturaer fra ARK. Det fremgår ikke hva som faktisk ble avtalt mellom MBF og underentreprenørene, eller hva som faktisk ble betalt. Dette er heller ikke nærmere belyst under hovedforhandlingen.

Retten har etter dette, i likhet med hva Vinpart hadde, ikke noe grunnlag for å kontrollere kostnadene under MBF 97. MBF har ikke oppfylt sin plikt etter NS 8407 pkt. 30.3.1 første ledd, og har da bare krav på oppgjør for kostnader byggherren «måtte forstå» at de har hatt. Retten har ikke holdepunkter for å mene at Vinpart måtte forstå at MBF hadde kostnader ut over det som er godkjent, kr. 550 595. Restkravet tas derfor ikke til følge.

Heller ikke lagmannsretten har bevismessige holdepunkter for å mene at Vinpart måtte forstå at MBF hadde kostnader ut over hva Vinpart har godkjent. Det har ikke vært noen bevisførsel knyttet til hva/hvor mye som egentlig ble endret som følge av oppdelingen i andre etasje. Ut fra fremlagte tegninger før og etter oppdelingen, fremstår endringene som beskjedne. Det er heller ikke i ankeomgangen vært bevisførsel knyttet til grunnlaget for prisberegningen på om lag 900 000 kroner som er påberopt av MBF. Lagmannsretten kan ikke se at det i bevisføringen er nærmere belyst hvorfor den første prisberegningen på 1,6

millioner i juli 2019, angivelig dokumentert med pristilbud fra underleverandører, etter kort tid ble nedjustert vesentlig av MBF, til under 1 million kroner. Det indikerer at oversikten over og håndteringen av endringer ikke har vært betryggende hos MBF.

Når dokumentasjonsplikten for regningsarbeider ikke er overholdt, inntrer heller ikke byggherrens kontroll- og varslingsplikt. Innsigelser fremsatt i forbindelse med slutt- oppgjøret er derfor ikke prekludert.

MBFs krav tas ikke til følge.

2.2 Forsinkelsesrenter på krav tilkjent av tingretten

MBF har i anken gjort gjeldende at tingrettens renteberegning av tre krav i dommen på side 119 er feil, ved at forfallstidspunktene for kravene under MBF 44, MBF 110 og MBF 40 var tidligere enn det tingretten la til grunn. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har MBF fremlagt en renteberegning og dokumentasjon som viser forfallstidspunkter. Renteberegningen ble dokumentert under ankeforhandlingen.

Vinpart har ikke kommentert rentekravene, verken i sluttinnlegg eller under ankefor- handlingen.

Som det fremgår ovenfor, har lagmannsretten ansett MBF 44 som del av MBFs kontrakts- forpliktelse, slik at det tilleggsvederlaget som tingretten tilkjente, faller bort. Når det ikke er tale om noe endringskrav, faller også ekstra kostnader for rigg og drift for dette arbeidet, som tingretten tilkjente etter MBF 40, bort, jf. punkt 3.2 nedenfor. Forsinkelsesrentekravet er derfor ikke lenger aktuelt verken for MBF 40 eller MBF 44.

Det gjenstår da bare krav om tilleggsrenter for MBF 110, som ikke er en del av ankesaken. MBF har beregnet tilleggskravet til 962 kroner, jf. MBFs påstand punkt 3. Lagmannsretten legger dette til grunn som ubestridt.

MBFs krav om ytterligere forsinkelsesrenter på krav tilkjent i tingretten, tas etter dette til følge med 962 kroner. Forfallstidspunkt settes til 30 dager etter ankedato, det vil si at renter løper fra 22. januar 2023, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.

2.3 Lagmannsrettens oppsummering av MBFs vederlagskrav.

MBF har ikke fått medhold i noen av sine endringskrav. Det eneste endringskravet tingretten tilkjente og som er en del av ankesaken MBF 44 (ujevne dekkeforkanter bak eksisterende fasaden), er reversert av lagmannsretten, som mener at dette er MBFs risiko og derved omfattet av kontrakten. Vinpart som har foretatt oppgjør i tråd med tingrettens dom, har således betalt 899 373 med tillegg av mva. for mye i vederlag til MBF.

Som tidligere nevnt, gjør MBF gjeldende at Vinpart ikke kan kreve tilbakebetaling av oppgjort beløp. MBF har vist til reglene om condictio indebiti. Slik MBF har formulert anførselen, er det naturlig å behandle dette i avsnittet nedenfor om Vinparts krav i ankesaken. Lagmannsretten kan imidlertid forskuttere at MBFs anførsel om condictio indebiti ikke fører fram.

Dette innebærer at MBFs anke over vederlagskravene forkastes, og Vinparts avledede anke over vederlagskravet i MBF 44 tas til følge. Vinpart skal derfor tilkjennes 899 373 kroner med tillegg av mva., det vil si 1 124 216 kroner. I tillegg kommer rentekostnadene på beløpet som ble fastsatt av tingretten i dommen side 119 på 46 510 kroner, til sammen 1 170 726 kroner.

MBF tilkjennes ytterligere forsinkelsesrenter på et krav som ble tilkjent i tingretten med 926 kroner.

3. MBFs konsekvenskrav – fristforlengelse og forsering

3.1 Innledning

Prosjektet i Rådhusgata 5 ble forsinket. MBF erkjenner at noe av forsinkelsen skyldes forhold som MBF har risikoen for, men gjør gjeldende at denne delen er forsert inn av MBF for egen regning. Gjenstående forsinkelse skyldes alene forhold på byggherrens side, slik MBF ser det. Vinpart bestrider dette, og gjør gjeldende at byggherreendringer uansett ikke har påvirket ferdigstillelsestidspunktet, på grunn av den massive forsinkelsen fra MBFs underleverandør av fasaden – slik også tingretten la til grunn.

For lagmannsretten har MBF krevd vederlag for kostnader til rigg og drift i forlenget byggetid (MBF 40) fra avtalt ferdigstillelsesdato 26. mars 2019 til 3. juli 2019, som etter MBFs syn er datoen da endelig overtakelse fant sted. Dette utgjør 64 arbeidsdager. MBF krever 5 192 856 kroner med tillegg av mva. utover det beløpet tingretten tilkjente. For tingretten krevde MBF rigg- og driftskostnader i 99 dager (fra opprinnelig ferdigstil- lelsesdato 31. januar 2019), men til en dagsats som utgjør om lag 55 % av den dagsatsen som kreves for lagmannsretten. Størrelsen på kravet var da om lag 6,3 millioner kroner. Tingretten ga MBF tilleggsvederlag for rigg og drift i 10 dager under MBF 44 og utmålte vederlaget til 300 000 kroner.

I tillegg hevder MBF å ha forsert inn 138 dagers forsinkelse gjennom bruk av overtid og ekstra arbeidskraft (MBF 67). For tingretten gjorde MBF gjeldende at Vinpart var ansvarlig for om lag 75 % av forseringskostnadene, mens MBFs krav for lagmannsretten er

at Vinpart skal bære 50 % av forseringskostnadene. Endringene er begrunnet i bevis- hensyn. Det gjøres med andre ord gjeldende at Vinpart skal bære kostnadene ved 69 dagers innforsert forsinkelse, i tillegg til de 64 dagene det kreves rigg- og driftskostnader for. Det vil si at byggherren holdes ansvarlig for til sammen 133 arbeidsdager eller mer enn et halvt års forsinkelse. MBFs justerte forseringskrav er på 4 052 833 kroner pluss mva. For tingretten var kravet på mer enn 7,7 millioner kroner. Tingretten tok ikke forseringskravet til følge.

Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at det er hevet over tvil at levering og montering av glassfasaden, som MBF hadde engasjert Sagstuen til å prosjektere og utføre, ble vesentlig forsinket. Partene er imidlertid uenige både om årsaken til og konsekvensene av dette.

Det oppsto i etterkant tvist mellom Sagstuen og MBF om vederlaget. Tvisten er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom 26. april 2021. Det fremgår av denne dommen at kontrakten mellom Sagstuen og MBF var basert på NS 8417 (totalunderentreprise), og at den ble signert 17. januar 2018. Oppstart var avtalt til 3. april 2018 «etter nærmere avtale», og ferdigstillelsesdato satt til 28. mai 2018, altså en monteringstid for glassdelen av fasaden på 35 arbeidsdager. Monteringen av glassfasaden startet imidlertid først høsten 2018, da mot bakgården, og ble først sluttført i mars 2019. Som grunnlag for dagmulktkrav mot Sagstuen, gjorde MBF gjeldende at monteringstiden ble «betydelig over 100 hverdager». MBF gjorde også gjeldende at forsinkelsen med fasaden også fikk betydning for oppstart og gjennomføring av innvendige arbeider som krevde tett bygg.

Overfor Vinpart fremsatte MBF første endringskrav knyttet til forsinket fremdrift 13. mars 2018, MBF 40. Denne med underliggende prisberegning ble reviderte flere ganger: 8. mai 2018, 25. september 2018 og 4. desember 2019. Det ble påberopt et meget stort antall endringer fra byggherren med fremdriftskonsekvenser. I sluttinnlegget til lagmannsretten påberopte MBF i alt 37 endringsmeldinger som hadde slike konsekvenser. Under anke- forhandlingen ble dette redusert til seks.

Når det gjelder forsering, påla Vinpart forsering i juni og august 2018, med grunnlag i kontraktens bestemmelser. MBF mente påleggene var uberettiget. MBF 67 om forsering ble fremsatt 12. oktober 2018, i form av et tilbud om forsering for byggherrens regning på i overkant av 10,6 millioner kroner med tillegg av mva, inkludert forlenget rigg- og drift. Tilbudet ble ikke akseptert, men MBF startet defensiv forsering som skal ha pågått helt frem til det MBF anser som endelig overlevering 3. juli 2019. MBF 67 med underliggende prisberegning ble senere revidert 4. desember 2019 og 21. desember 2022.

Begge MBFs konsekvenskrav bygger på at MBF hadde krav på fristforlengelse. Lag- mannsretten anser det mest hensiktsmessig å behandle dette spørsmålet i tilknytning til MBF 40, og vise til denne drøftelsen der det er relevant ved behandlingen av MBF 67.

3.2 MBF 40 – Kostnader til rigg og drift i forlenget byggetid

Som nevnt er MBFs krav under denne posten på 5 192 856 kroner med tillegg av mva., og gjelder perioden 26. mars til 3. juli 2019. Kravet ble redusert med i underkant av en halv million kroner med tillegg av mva. under ankeforhandlingen. Kravet bygger på MBFs pris- beregninger, og MBF gjør gjeldende at Vinpart på dette grunnlaget «måtte forstå» at kostnader som er krevd, ville påløpe, jf. NS punkt 34.1.3 jf. 34.4 jf. 30.3.1.

For lagmannsretten påberoper MBF at følgende endringsmeldinger har hatt fremdrifts- konsekvenser: MBF 30, MBF 44, MBF 59, MBF 74, MBF 97 og MBF 110. MBF 44 er knyttet til avdekkingen av ujevne dekkeforkanter i bygget da den gamle fasaden ble revet. Lagmannsretten har ovenfor kommet til at dette var MBFs risiko og at nødvendig arbeid med justerte profiler mv. som følge av dette var omfattet av kontrakten. Når det ikke er tale om endringer, er det heller ikke aktuelt med fristforlengelse basert på byggherrens forhold. Lagmannsretten reverserer således tingrettens avgjørelse om å gi MBF tilleggsvederlag for rigg og drift i 10 dager med 300 000 kroner med tillegg av mva. MBF 44 vil derfor ikke bli omtalt under dette punktet i det følgende, slik at det kun gjenstår fem endringsmeldinger som må vurderes i forhold til kravet om tilleggsvederlag for rigg og drift i forlenget byggetid. Alle disse gjelder forhold hvor byggherren har erkjent at det ble bestilt endringer.

Selv om det ikke er nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvilken forsinkelse av betydning for rigg- og driftskravet som omprosjekteringen av profilene til glassfasaden eventuelt medførte, nevner lagmannsretten at den har merket seg forklaringen fra vitnet Susanne Joys hos ARK, som ikke kunne huske at den nødvendige justeringen av profilene var noe stort tema gjennom første kvartal i 2018. Dette i motsetning til MBFs prosjektering av steinfasadene, hvor det i samme periode ble arbeidet for å finne en billigere innfestings- måte enn den skinneløsningen som var foreslått i forprosjektet. Forsøkene på dette førte imidlertid ikke frem, slik at MBF i starten av april 2018 likevel havnet tilbake på det opprinnelige løsningen.

Tingretten tilkjente MBF tre dagers fristforlengelse for en byggherreendring som ikke er blitt påanket av noen av partene, verken når det gjelder vederlag eller fremdriftskonse- kvenser. Denne forlengelsen består derfor for lagmannsretten, og leder til at kontraktens sluttfrist forskyves fra 26. til 29. mars 2019.

MBFs påstandsgrunnlag

Kontraktens sluttfrist 26. mars 2019 ble avtalt endret i byggherremøte 13. februar 2019, og det ble fastsatt fire nye delfrister, tilpasset leietakeres ønsker om innflytting, den siste 3. juli 2019. Avtalen hadde virkning for rigg og drift. Eventuelle uklarheter om avtalens innhold er byggherrens risiko.

Uansett hadde MBF rett til fristforlengelse frem til 3. juli 2019. MBF ble forsinket som følge av byggherreforhold, og det kreves fristforlengelse for den tiden som ikke ble forsert inn. Fristforlengelseskrav ble fremsatt i de enkelte endringskravene, og samlet i MBF 40. Varslene er i henhold til kontrakten. Det er varslet nøytralt etter NS punkt 33.4 og gitt spesifisert varsel etter punkt 33.6.1, i MBF 40 med tre revisjoner.

Når det gjelder de endringsmeldinger som begrunner krav om forlenget rigg og drift, bemerkes først at fremdriftskonsekvensen av MBF 30, som gjaldt byggherrens endring av fordelingen mellom glass og stein i fasaden («grid»), ble tatt opp av MBF i MBF 44, som ble sendt samme dag som MBF 40, 16. mars 2018. Det ble varslet 32 dagers forsinkelse pr. den datoen og så lenge glassfasaden ble forsinket. Sagstuens detaljprosjektering av fasaden ble forsinket som følge av at byggherren høsten 2017 besluttet endring av fordelingen mellom glass og stein. Tegninger fra ARK forelå først 20. desember 2017, og fasade- arbeider skulle etter MBFs kontrakt med Sagstuen starte opp 28. januar 2018. De kunne imidlertid ikke starte opp før 3. april 2018.

Byggherrens opsjon på innredning av 2. til 7. etasje – MBF 59 – ble bestilt innenfor kontraktens 30-ukersfrist 28. august 2018, men det tilkom senere svært mange endringer som fikk betydning for fremdriften. Reviderte plantegninger for flere av etasjene kom ut over høsten 2018 og først 4. januar 2019 for kjøkkenet i 5. etasje. Det ble bestilt en ny interntrapp mellom 3. og 4. etasje, og MBF måtte purre på valg av parkett i oktober 2018. Også justeringer i 2. etasje medførte forsinkelser.

MBF 74 gjelder innredning av første etasje. Etasjen skulle etter kontrakten leveres som råbygg med et minimum av tekniske installasjoner. Noen opsjonspriser var gitt. Alt skulle vært avklart innen 30-ukersfristen 28. august 2018, men det skjedde ikke. Bestilling av arbeidene kom sent og over en lang periode. Prosjektering pågikk utover høsten 2018. Byggherren bestilte storkjøkken i januar som skulle tiltransporteres MBF. Først 14. februar 2019 bestilte byggherren innredningsarbeidene. Revidert fremdriftsplan oversendt bygg- herren 26. februar 2019 viste 28. juni 2019 som ferdigstillelsesdato for første etasje. Etasjen alene gir MBF grunnlag for fristforlengelse til denne datoen.

MBF 97 gjelder en del av andre etasje, hvor leiekontrakt først kom på plass på et sent stadium. MBF mottok reviderte tegninger 28. februar 2019, som innebar mye endringer fra opprinnelige tegninger.

MBF 110 gjelder ny dør i første etasje. Døren inn til kantinen fra inngangspartiet var opprinnelig planlagt som en ståldør, men byggherren ønsket en glassdør i stedet. Den nye døren ble først bestilt av byggherren i begynnelsen av april 2019. I dommen mot Sagstuen fikk Sagstuen fristforlengelse til 18. juni 2019 som følge av denne endringen, og MBF må ha krav på samme forlengelse i forhold til byggherren.

Samlet sett anfører MBF at ferdigstillelse ville funnet sted som avtalt 26. mars 2019, hvis det ikke hadde vært for byggherrens forhold. Kontrakten inneholder ingen bestemmelser av betydning for MBFs krav for tilleggsvederlag for rigg og drift i forlenget byggetid.

Vederlagkravet for forlenget rigg og drift utgjør – etter korreksjonen under ankefor- handlingen – 5 192 856 kroner med tillegg av mva og er basert på siste prisberegning med underlag. Byggherren «måtte forstå» at dette ville påløpe.

Vinparts påstandsgrunnlag

Det ble ikke inngått noen avtale om nye sluttfrister i møtet 13. februar 2018, iallfall ikke med virkning for rigg og drift. Fremdriften var på det tidspunktet sterkt forsinket. De nye datoene gjenspeilet alene byggherrens behov for å vite når leietakerne kunne flytte inn i etasjene, og innebærer ingen aksept fra byggherren av forlengede frister. Byggherren hadde hele tiden forut for dette gitt uttrykk for at det ikke var grunnlag for MBFs varsling om fremdriftskonsekvenser i en stor mengde endringsmeldinger.

MBF har heller ikke krav på fristforlengelse på grunnlag av de enkelte endringskravene i sakene. Forsinkelsen i prosjektet skyldes forhold på MBFs side. Byggherreendringene var beskjedne og uten virkning på kritisk linje. Under enhver omstendighet er ikke MBFs ulike fristforlengelseskrav spesifisert slik NS punkt 33.6.1 krever. Det gjelder både med hensyn til kravet om å oppgi og begrunne antall dager pr. endring, og kravet om at dette må skje uten ugrunnet opphold.

Subsidiært gjøres gjeldende at kontrakten inneholder en særbestemmelse om rigg og drift i punkt 0.5.13, jf. punkt 0.5.12 som ikke gir rett til regulering av rigg og drift før omfanget av endringsarbeider overstiger 15 %.

Når det gjelder de enkelte endringsmeldingene som nå for lagmannsretten utgjør grunn- laget for fristforlengelseskravet, bestrider byggherren samtlige.

MBF 30 – som ikke tidligere er påberopt som grunnlag for fristforlengelse – gir åpenbart ikke noe grunnlag for dette. Justeringen av «grid» i fasaden ble avklart allerede høsten 2017, og arbeidstegninger fra ARK forelå en måned før kontrakten mellom MBF og Sagstuen ble undertegnet.

Når det gjelder MBF 59, opsjoner på innredningsarbeider i 2. til 7. etasje, ble de innløst allerede i mai 2018, og alle plantegninger var klare og oversendt MBF for detalj- prosjektering i god tid før kontraktsfristen 28. august 2018 (med unntak av 1. etasje og del av 2. etasje, jf. MBF 74 og 97). Etter dette gjensto kun leietakertilpasninger, som ble minimale og gjaldt detaljer i «finish» som MBF uansett ikke var klare til å gjennomføre på

det tidspunktet avklaringene skjedde. I november 2018 hadde man fortsatt ikke tett bygg på grunn av de store forsinkelsene med glassfasaden og MBFs manglende vilje til provisorisk tetting av fasaden. At det kun dreide seg om minimale endringer, underbygges også av MBFs tilbakemelding til ARK på endringsmeldinger for endringer i 2. og 3. etasje, som MBF bare godtok med henholdsvis 4 og 1 timer.

For MBF 74 er det ikke på noe tidspunkt spesifisert krav om tidsforlengelse. Det er fortsatt uklart hvorfor MBF mener det skal foreligge krav på fristforlengelse og uansett umulig å si hva den eventuelt utgjør. Tilbudsgrunnlaget forutsatte tilrettelegging for storkjøkken, og byggherren fikk, og utløste, opsjon på de bygningsmessige og tekniske tilpasningene. Tegninger for 1. etasje forelå allerede i begynnelsen av august 2018. Det fremgår av tilbud fra underleverandør på ventilasjon, vedlagt prisberegningene, at de hadde alt de trengte av informasjon for å prise sine arbeider allerede 8. oktober 2018. Mye av innrednings- arbeidene ble gjennomført av Kaffebrenneriet og Form3. Arbeider i første etasje ble ikke hindret av byggherreendringer, men av opphopning som følge av Sagstuens forsinkelse. Dessuten ble området helt eller delvis brukt som lager- og riggområde av MBF til langt ut på vinteren/våren i 2019.

Når det gjelder MBF 97, innredning av siste del av andre etasje for Goldbox, var justeringene våren 2019 kun av mindre karakter. MBF har ikke ført bevis for hvilke konkrete angivelige endringer som skjedde og hvordan disse påvirket kritisk linje. Tvert om har byggherren påvist at de mindre justeringene som fant sted vinteren 2019 ikke forsinket MBFs arbeid. Heller ikke her er påståtte fremdriftskonsekvenser noen gang blitt spesifisert. Bevistvil må gå ut over MBF.

Utskifting av dør i 1. etasje, jf. MB 110, fikk ingen fremdriftskonsekvenser. Ingen av MBFs vitner har forklart seg om at dette var et problem. Det er heller ingen spor av dette i korrespondansen mellom partene våren 2019, i etterkant av bestillingen. Fristforlengelsen Sagstuen fikk i rettssaken mot MBF er uten betydning for vår sak; i motsetning til Sagstuen, var MBF på ingen måte ferdig med sine arbeider da denne endringen kom til.

For det tilfelle at lagmannsretten kommer til at det er grunnlag for MBFs krav om forlenget rigg og drift, bestrides at beløpet som kreves er i samsvar med hva byggherren «måtte forstå». MBF krevde en dagsats på om lag 55 000 kroner for tingretten, men har økt den til ca. 93 000 for lagmannsretten. Tingretten fastsatte dagsatsen til 30 000, som etter bygg- herrens syn er maksimalt for hva Vinpart «måtte forstå» ut fra dokumentasjon fremlagt til og med sluttoppgjøret.

Lagmannsrettens merknader

Lagmannsretten er kommet til at MBF ikke har krav på vederlag for forlenget rigg og drift, og kan i hovedsak slutte seg til tingrettens begrunnelse.

Lagmannsretten er enig med tingretten at det ikke ble inngått avtale om nye kontrakts- messige sluttfrister i møte 13. februar 2019 med virkning for MBFs krav på vederlag for forlenget rigg og drift, slik MBF har gjort gjeldende. Om de fristene som ble avtalt i møtet får betydning for Vinparts dagmulktskrav, vil lagmannsretten komme tilbake til i avsnittet som gjelder Vinparts krav i ankesaken.

Tingrettens fremstilling i dommen side 69-70 av det faktiske utgangpunktet for vurderingen av MBFs krav er dekkende også slik saken står for lagmannsretten:

MBFs prinsipale anførsel knyttet til fristforlengelse og tilhørende krav om dekning av kostnader til rigg og drift er at partene inngikk særskilt avtale om nye frister vinteren 2019. Det er da særlig vist til referat fra byggherremøte nr. 31 den

13. februar 2019 og etterfølgende brev av 7. mars 2019, sitert nedenfor. Til forklaring av teksten i referatet nevner retten at tekst i kursiv er fra det aktuelle møtet, mens tekst som ikke er kursivert står igjen fra tidligere referat(er).

31.4 TID Ny fremdriftsplan med større detaljering sendes fredag før BH-møte. MBF Ikke mottatt som avtalt før de siste to BH-møter.

BH ønsker en detaljert fremdriftsplan for plan 1 for å unngå misforståelser rundt hvem gjør hva. Fremdriftsplan for 1. etg utarbeides av MBF Ikke mottatt de siste to BH-møter. I møte med KB ble det diskutert en plan for hvert utleieforhold. For leietakeren er det ryddigere enn en samlet plan. Hovedpunkter samles i en samlet plan. MBF MBF må også sørge for å få opp beslutningsplaner for leietakere. MBF Følgende datoer er avtalt for ferdigstillelse/overtakelse: 26/3 – 3. og 4. etasje + midlertidig brukstillatelse 24/5 – Resterende unntatt 2. etasje 12/6 – Estates del av 2. etasje 3/7 – Goldbox del av 2. etasje

Møtet som tingretten her viser til, ble fulgt opp i brev fra Aase Byggeadministrasjon

7. mars 2019, der det blant annet het:

Som følge av MBF’s manglende gjennomføringsevne har byggherre valgt å gi MBF de buffere som ligger frem mot leietakeres innflyttingsdatoer. Dette betyr at nye omforente frister er 26.03.2019 og 24.05.2019.

Byggherre har med nye datoer for ferdigstillelse måttet forholde seg til fristfor- lengelser langt ut over det som er berettiget som følge av endringer i prosjektet. Dette har store økonomiske konsekvenser for byggherre i form av tapte leieinntekter, økte finanskostnader m.m. Endringer har i stor grad blitt avdekket tidlig, og få eller ingen av endringsarbeidene utført underveis i prosjektet har fått konsekvens for oppstart av

etterfølgende arbeider på kritisk linje. Det er derimot mange eksempler på at etter- følgende aktivitet har startet opp til flere måneder etter at det egentlig har vært klart for oppstart. Til tross for dette krever MBF fristforlengelse på grunn av påståtte forsinkelser på foregående aktivitet.

Byggherren vil imidlertid understreke at dette ikke gir rett til kompensasjon for forlenget byggetid, eller økte rigg og driftskostnader.

Også for lagmannsretten forklarte parter og vitner seg om hva som ble diskutert i møtet

13. februar 2019. Ut fra forklaringene legger også lagmannsretten til grunn at det ikke ble diskutert noe om mulige rettsvirkninger av forlengede frister.

Vinparts partsrepresentant, Marianne Tvenge, forklarte at byggherren på dette tidspunktet, gitt de åpenbare forsinkelsene som forelå, var opptatt av å få vite når de enkelte etasjene kunne være klare til innflytting for leietakerne. Særlig 3. og 4. etasje var tidskritisk, da det under hele byggeprosessen hadde vært klart at leietakeren som skulle inn der, Entur, måtte ut av sine eksisterende lokaler innen utgangen av mars 2019. Etter lagmannsrettens syn er det ikke mer enn behovet for avklaring som naturlig ligger i uttalelsen om «buffere» i brevet fra Aase 7. mars 2019: Byggherren hadde opprinnelig lagt inn i kontrakten noe tid fra ferdigstillelse til innflytting for å kunne ordne med reklamasjoner, eventuelt gjenstående arbeider o.l., men Vinpart godtok nå at ferdigstillelse og innflytting skjedde butt-i-butt.

Lagmannsretten er i og for seg enig med MBF i at Vinpart både burde og kunne uttrykt sine forutsetninger klarere i møtereferatet som byggherrens representanter skrev. For så vidt gjelder MBFs krav på vederlag for forlenget rigg og drift, kan det imidlertid likevel ikke bli avgjørende. Lagmannsretten viser i den forbindelse til at Vinpart konsekvent forut for møtet, helt fra sommeren 2018, hadde gitt uttrykk for at fremdriften i prosjektet ikke var tilfredsstillende. For eksempel i referat fra byggherremøte 26. september 2018 uttrykte Vinpart frustrasjon over at det skjedde svært lite på byggeplass. Sagstuens betydelige forsinkelse – som var MBFs ansvar – var pågående, og innvendige arbeider ble ytterligere forsinket av at MBF først langt uti november 2018 gikk til det midlertidige tiltaket å dekke vindusåpningene med plast for å få tett bygg. Lagmannsretten vil også peke på at Vinpart konsekvent hadde avvist MBFs krav om fristforlengelse i tallrike endringsmeldinger gjennom hele perioden forut for møtet 13. februar 2019.

Det har da, etter lagmannsrettens syn, en klar formodning mot seg at Vinpart i dette møtet – uten spor av nærmere drøftelse – skulle ha gitt MBF en kontraktsmessig fristforlengelse som byggherren åpenbart mente at MBF ikke hadde krav på, med virkning for rigg og drift.

Spørsmålet blir etter dette om MBF har krav på fristforlengelse etter kontrakten og NS 8407 på grunn av byggherreforhold.

Tingretten har i dommen på side 71-72 gjennomgått de rettslige utgangspunkter for fristforlengelse, som lagmannsretten er enig i:

NS 8407 har bestemmelser i pkt. 33 om fristforlengelse. Pkt. 33.1 oppstiller vilkårene for fristforlengelse på grunn av byggherreforhold. Fristforlengelse kan blant annet kreves dersom fremdriften hindres som følge av endringer eller svikt ved byggherrens ytelser, som er forhold som er påberopt i vår sak.

NS 8407 pkt. 33.5 har bestemmelser om beregningen av fristforlengelsens varighet:

33.5 Beregning av fristforlengelse Fristforlengelsen skal svare til den virkning på fremdriften som forhold nevnt i 33.1, 33.2 og 33.3 har forårsaket, der det blant annet tas hensyn til nød- vendig avbrudd og eventuell forskyvning av utførelsen til en for vedkom- mende part ugunstigere eller gunstigere årstid. Det skal også tas hensyn til den samlede virkningen av tidligere varslede forhold som kunne gi rett til fristforlengelse. Partene plikter å forebygge og begrense skadevirkningene av en fristforlengelse og samarbeide med hverandre om de tiltak som kan iverksettes.

Dersom et forhold byggherren har risikoen for, som f. eks. en endring eller svikt ved det fysiske arbeidsunderlaget, fører til hindring av entreprenørens fremdrift, skal entreprenøren altså gis forlenget frist til å ferdigstille arbeidene tilsvarende den tiden han har blitt hindret. Der flere forhold påvirker, er det den samlede virkningen som skal fastsettes.

Forutsatt at det foreligger et forhold byggherren er ansvarlig for er altså spørsmålet om og hvordan dette har påvirket entreprenørens fremdrift. Et begrep som ofte brukes i den sammenheng er hvordan «kritisk vei» har blitt påvirket. Kritisk vei forklares gjerne som «den lengste kjeden av aktiviteter frem til ferdigstillelsen av arbeidet innenfor en frist», jf. Nordtvedt mfl. s. 478. En endring kan godt påvirke fremdriften på en eller flere av entreprenørens aktiviteter uten dermed å påvirke ferdigstillelsen av kontraktsarbeidet som sådan. Man sier da gjerne at aktiviteten ikke påvirker den kritiske veien, eller ligger på «kritisk linje». Men dersom et byggherre- forhold faktisk påvirker kritisk vei, og forskyver aktiviteter som er avhengige av hverandre for å ferdigstille kontraktsarbeidet, er det gjennomgående enighet om at forholdet også gir rett til fristforlengelse.

Det er entreprenøren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt, dvs. at det foreligger et byggherreforhold, at dette faktisk har påvirket fremdriften til entre- prenøren, og i hvilket omfang fremdriften har blitt påvirket. Dette har også sammen- heng med at det er entreprenøren som under utførelsen av arbeidene har best grunn- lag for å sikre bevis for hvordan et byggherreforhold har påvirket fremdriften.

Det gjelder også varslingsregler for fristforlengelseskrav. NS 8407 pkt. 33.4 fast- setter at entreprenøren må varsle byggherren uten ugrunnet opphold dersom han vil kreve fristforlengelse på grunn av endringer eller andre byggherreforhold. Dette varselet er et såkalt nøytralt varsel. Entreprenøren må deretter følge opp det nøytrale varselet uten ugrunnet opphold etter at han har fått grunnlag for å beregne omfanget,

jf. NS 8407 pkt. 33.6.1. Gjør han ikke det, tapes ikke nødvendigvis kravet, men entreprenøren får bare slik fristforlengelse som byggherren «måtte forstå» at han hadde krav på. Med andre ord en tilsvarende regel som i pkt. 30.3.1 tredje ledd, som gjelder der entreprenøren ikke leverer oppgaver over regningsarbeid. Byggherren må på sin side ta stilling til det spesifiserte kravet om fristforlengelse uten ugrunnet opphold. Gjør han ikke det, taper han sine eventuelle innsigelser til kravet, jf. NS 8407 pkt. 33.7. Byggherrens svarplikt gjelder ikke det nøytrale varselet, kun det spesifiserte.

Lagmannsretten vil også, som en del av de rettslige utgangspunkter for vurderingen av MBFs rigg- og driftkrav samt forserings- og dagmulktskravene nedenfor, slutte seg til det tingretten uttaler om forsinkende forhold som påvirker fremdriften i sekvens eller parallelt, jf. dommen side 77-79:

[Det er] en problemstilling i saken at flere forhold på begge parters side hver for seg kan ha medført forsinkelser. Dels kan forholdene har virket etter hverandre, i sekvens, og dels kan de ha virket i parallell. Problemstillingen er særlig aktuell i tilknytning til Vinparts anførsel om at MBFs underentreprenør Sagstuen var så forsinket at MBF uansett ikke kan få medhold i sitt krav om rigg- og driftskompen- sasjon i MBF 40 eller forseringskravet i MBF 67 fordi Sagstuens forsinkelse uansett førte til at MBF ble forsinket fram til 3. juli 2019. Retten mener det er hensiktsmes- sig å gå nærmere inn i disse problemstillingene her, før gjennomgangen av de enkelte forhold som er anført å ha tidskonsekvens.

Når det gjelder forhold som oppstår i sekvens, eksempelvis at MBF først har blitt forsinket en periode på grunn av forhold Vinpart er ansvarlig for og deretter forsinket ytterligere av forhold de selv har risikoen for, legger retten til grunn at MBF har krav på fristforlengelse tilsvarende den første forsinkelsen, som byggherren var ansvarlig for. Men naturlig nok ikke den siste. Retten viser om dette til Nordtvedt mfl. s. 481. I praksis betyr det for vår sak at forhold på Vinparts side som måtte anses å ha for- sinket MBF før Sagstuen ble forsinket gir MBF rett til fristforlengelse.

Vinpart har anført at MBF, selv etter eventuell forsering, var forsinket med minst 65 dager på grunn av Sagstuens forsinkelse. Dette dekker i praksis hele perioden fra kontraktens sluttfrist 26. mars 2019 og fram til anført overtakelse 3. juli 2019. Retten oppfatter Vinpart slik at man da mener at det ikke er årsakssammenheng mellom MBFs kostnader i forlenget byggetid og eventuelle byggherreforhold. Forsinkelsene har i et slikt tilfelle virket i parallell.

MBF har vist til en dom fra LH-2020-131143 og – slik retten forstår det – anført at byggherren ikke kan slippe ansvar for forsinkelser byggherren er ansvarlig for selv om entreprenøren også ble forsinket på grunn av forhold innenfor egen risiko i sam- me periode. I vår sak vil det bety at eventuelle forsinkelser på grunn av Sagstuen ikke er til hinder for at MBF kan kreve rigg og drift i forlenget byggetid når MBF samtidig ble forsinket på grunn av forhold Vinpart var ansvarlig for.

Problemstillingen er omtalt i Nordtvedt mfl. s. 482, uten at forfatterne trekker noen klar konklusjon. Retten oppfatter imidlertid det som er skrevet slik at forfatterne

mener ordlyden i NS 8407 pkt. 33.1, «hindres», trekker i retning av at totalentre- prenøren ikke har krav på fristforlengelse, og at dette også har støtte i Rt-2005-788 (Oslofjordtunnel-dommen).

I den ovennevnte dommen fra Hålogaland lagmannsrett står det:

Et tredje spørsmål er om entreprenøren har krav på fristforlengelse hvis situa- sjonen er slik at han, på grunn av egne forhold, uansett ikke ville nådd en frist.

Også her mener lagmannsretten at løsningen er klar. Krav om fristforlengelse er som nevnt entreprenørens forsvar mot byggherrens dagmulktkrav. Dette forsvaret har entreprenøren behov for, selv om han også er forsinket av andre grunner. Hvis entreprenørens selvforskyldte forsinkelse innebærer at bygg- herrens mislighold blir uten konsekvenser, forrykkes balansen mellom partene i kontrakten.

Det betyr at et forhold som etter sin art gir grunnlag for fristforlengelse, gir rett til fristforlengelse, selv om fristen uansett ville blitt oversittet av andre grunner.

Retten er i utgangspunktet enig i det lagmannsretten skriver, basert på premisset om at «krav om fristforlengelse er … entreprenørens forsvar mot byggherrens dag- mulktskrav». Slik retten ser det er dette et utslag av det alminnelige vilkåret om årsakssammenheng. Man fastlegger det hypotetiske hendelsesforløpet der motpartens mislighold tenkes borte. I situasjonen hvor byggherren fremmer krav om dagmulkt mot entreprenøren kan byggherren ikke få medhold fordi entreprenøren ville hatt krav på fristforlengelse selv om entreprenørens egen forsinkelse tenkes borte.

Krav om fristforlengelse er imidlertid ikke bare av betydning som forsvar mot dag- mulktskrav, men også som grunnlag for blant annet entreprenørens krav om tilleggs- vederlag for rigg og drift i forlenget byggetid. Legges det samme prinsippet til grunn for den situasjonen, er det da entreprenøren som må sannsynliggjøre at han ville hatt et krav mot byggherren om byggherrens mislighold tenkes borte. Var entreprenøren samtidig selvforskyldt forsinket, ville han ikke hatt noe krav mot byggherren. Det samme må langt på vei gjelde forsering, selv om årsaksvurderingene der kan bli noe annerledes.

Etter lagmannsrettens syn er det springende punktet i vår sak om det overhodet er rom for å legge selvstendig vekt på eventuelle byggherreforsinkelser i dette entrepriseforholdet, eller om disse «konsumeres» av den betydelige forsinkelsen hos MBFs underentreprenør Sag- stuen.

Før lagmannsretten går nærmere inn på det, må imidlertid retten vurdere om varslings- reglene for fristforlengelse er fulgt av MBF.

Fra mars 2018 valgte MBF å samle sine fristforlengelseskrav i én særskilt endrings- melding, MBF 40. Selv om det fremgår blant annet av brev 29. juni 2018 at byggherren mente at en slik fremgangsmåte var uoversiktlig og lite tjenlig, har ikke Vinpart for

lagmannsretten bestridt at MBF hadde rettslig adgang til å gjøre det slik. Imidlertid får MBFs valg av fremgangsmåte ingen betydning for plikten til å gi spesifisert varsel etter NS punkt 33.6.1. Det innebærer at entreprenøren, uten ugrunnet opphold, for hver enkelt endring må «angi og begrunne det antall dager han krever som fristforlengelse».

Lagmannsretten er enig med tingretten i at MBF ikke har oppfylt kravet til spesifisert varsel, og slutter seg til tingrettens drøftelse av dette i dommen side 73-76:

Forut for MBF 40, og for den saks skyld også etter, varslet MBF gjennomgående fristforlengelseskrav nøytralt ved å krysse av i endringsskjemaene for at det aktuelle forholdet hadde fremdriftskonsekvens. Basert på bevisførselen legger retten imidler- tid til grunn at MBF først ved første versjon av MBF 40 med overskriften «Forsinket fremdrift» den 13. mars 2018 mente å fremsette spesifiserte fristforlengelseskrav.

For forståelsen av hvordan MBF 40 var bygget opp og begrunnet vil retten klippe inn deler av den første versjonen av meldingen, og deretter gå inn på utviklingen i de senere versjonene. Basert på dette vil retten vurdere om MBF gjennom de ulike versjonene av MBF 40 har oppfylt kravene til varsling, gjennomgått ovenfor.

Retten siterer fra innledningen i meldingen som beskriver selve endringen, deretter to eksempler på forhold MBF mener hadde påvirket fremdriften, og til sist deler av redegjørelsen for de samlede fremdriftskonsekvensene:

Beskrivelse av endringen: I forbindelse med allerede varslede endringer og uforutsette forhold i konstruksjonen på bygget ser vi at prosjektet er forsinket i forhold til overtakelsesdatoen som opprinnelig er satt til den 31.01.2019. Vi vil bruke denne endringen til å behandle fremdriftsforstyrrelsene som er avdekket. Det er flere forhold som har hatt innvirkning på fremdriften, og de fleste er behandlet i endringsmeldinger. Uten å gjengi alle forhold i detalj vil vi gjengi noen forhold som har hatt innvirkning på fremdriften i større og mindre grad. … MBF 04 - Dekke over teknisk rom: Er varslet med fremdriftskonsekvens. Her er det arbeider med riving og gjenoppbygging som utgjør den ekstratiden utover det som er beregnet. … MBF 33 Stålforsterkning av dekke og søyler i 6-7 etg. Arbeidsomfanget er vesentlig mer tidkrevende enn med opprinnelig forutsatt løsning. … Fremdriftsmessige konsekvenser: (Beskrivelse av årsakssammenheng, hvilke og hvorfor)

Fasadearbeidene på eksisterende bygg er det som nå synes kritisk. Oppstart fasadearbeider eksisterende bygg er i kontraktens fremdriftsplan satt til 26.01.18. Arbeidene er pr i dag ikke påbegynt. Oppstart er fortsatt uviss da endelig løsning ikke er avklart. Ved riving av fasadene ble det avdekket at dekkeforkantene og søylene ikke var utformet slik som forutsatt, og løsningen med glassfasaden måtte omprosjekteres. Dette har medført forsinkelser. I forhold til fasaden har MBF kommet med et løsningsforslag i forhold til avviket

på konstruksjonen. MBF har mottatt tilbakemelding fra Byggherren der de ønsker at MBF ser på alternative løsninger. Dette medfører at aktiviteten forskyves ytterligere når detaljprosjekteringen pågår og fram til Byggherren har besluttet løsningen.

Pr i dag vet vi ikke hvor lang produksjonstid fasaden på eksisterende bygg vil få. Dette kan vi først si noe om når løsningen er endelig avklart, og vil kunne medføre ytterligere forsinkelser når vi vet omfanget.

Endelig konsekvens av dette varselet må vi ta forbehold om å komme tilbake til, men når oppstart glassfasade har skjedd så vet vi hvor stor forsinkelsen er i forhold til kontraktens fremdriftsplan. Dersom endelig løsning medfører at fasaden tar lengre tid å bygge vil dette komme i tillegg. Pr i dag er prosjektet forsinket med tilsvarende antall dager oppstart av glassfasaden er forsinket. Det vil si tiden fra 26.01.18 – 13.03.18 (32 arbeidsdager). Dagmulktsbelagte frister forskyves tilsvarende. Overtakelsesdatoen 31.01.19 varsles da pr idag forskjøvet til 18.03.19 og vil fortsette og forskyves hver dag inntil datoen for oppstart glassfasade. Leveringstid på glassfasaden er oppgitt fra leverandør til å være ca 8 uker etter arbeidstegninger foreligger.

Etter rettens vurdering tilfredsstiller ikke det ovennevnte NS 8407s krav til konkreti- sering av fristforlengelseskravenes omfang knyttet til de ulike forholdene som ble påberopt. Retten mener det heller ikke oppfyller kravene til angivelse av årsakssam- menhengen mellom det enkelte byggherreforhold og den fristforlengelse som kreves. Teksten som omhandler eksempelvis MBF 04 og 33 sier ingenting om hvilket antall dager som kreves eller på hvilken måte disse forholdene faktisk påvirket sluttfristen – kritisk vei. Det samme gjelder de andre enkeltmeldingene som det er vist til i første versjon av MBF 40 (MBF 06, 07, 10, 17, 22, 23, 28, 30,35 og 43). Forholdenes «virkning på fremdriften», jf. NS 8407 pkt. 33.5, er verken forklart eller konkretisert i antall dager.

Det eneste i MBF 40 som fremstår som en konkret begrunnelse for mulige frem- driftsforskyvninger er at oppstarten på fasadearbeidene ble forsinket. Det er så vidt retten forstår noe annet enn det som er tatt opp i tilknytning til de fleste av de enkelte MBF-ene som det er vist til i meldingen. Forsinkelsen for oppstart glassfasade er angitt til 32 dager. Men heller ikke for dette forholdet er det gitt noen nærmere rede- gjørelse for årsaken til forsinkelsen på arbeidet eller hvordan øvrige arbeider ble påvirket. Retten skal komme tilbake til dette konkrete forholdet nedenfor, men nevner allerede her at forsinkelsene av fasadearbeidene skyldtes flere forhold, som etter rettens vurdering i hovedsak lå utenfor byggherrens risiko.

I MBF 40 revisjon A, av 8. mai 2018, ble det presisert hvilke ulike MBF-er som det var regnet ut tidskonsekvensene av og hvilke som ikke var medtatt. Fortsatt var det kun fasadearbeidene som konkret ble angitt som årsak til forsinkelsene, med samme tekst som i første revisjon, sitert ovenfor. Det ble også vedlagt en prisberegning på til sammen kr. 3 592 581 basert på at arbeidene var forskjøvet med 65 dager fra 31. januar 2019 til 10. mai 2019. Det var lagt til grunn en dagsats på kr. 55 270, se pkt. 4.3.1 nedenfor. På dette tidspunktet var ikke opsjonene utløst, og sluttfristen var

fortsatt 31. januar 2019. Men MBF 40 revisjon A hadde for øvrig heller ingen kon- kretisering av hvilke endringer som hadde hvilke konsekvenser for fremdriften, eller på hvilken måte prosjektets kritiske vei ble påvirket.

MBF 40 revisjon B ble sendt 25. september 2018. I denne revisjonen hadde MBF tatt høyde for de forholdene som var nevnt, men ikke medregnet i revisjon A. I tillegg viste MBF til nye forhold som hadde oppstått etter revisjon A. Det fremgikk av meldingen at:

Endringer som har hatt eller kan få fremdriftskonsekvens er MBF 02, 04, 05, 06, 07, 10,13, 16,17, 19, 22, 23, 28, 29, 30, 32, 33, 34, 35, 37,40, 42, 43, 44, 45, 49, 50, 51, 52, 54, 56, 59, 60, 62, 64, 65, 66, 69, 71, 72, 73, 74 og 75.

Det økonomiske kravet var justert til kr. 4 697 981 eks. mva., basert på fristfor- lengelseskrav til 27. august 2019. Kravet var også i revisjon B regnet fra 31. januar 2019, selv om ferdigstillelsesfristen siden MBF 40 revisjon A var flyttet til 26. mars 2019 som følge av at opsjonene var utløst.

Det fremgikk videre av MBF 40 revisjon B at Sagstuen var forsinket:

I etterkant av at opsjonene ble utløst har det blitt avdekket at Sagstuens leveranse (glassfasaden) er forsinket.

Som retten skal komme tilbake til, var problemstillingene rundt Sagstuens oppstart og fremdrift aktuell langt tidligere. MBF skrev at de ville forsere inn Sagstuens forsinkelse selv, med 35 dager, mens øvrige forsinkelser ble anført å være Vinparts ansvar:

Forsinkelsen på 35 arbeidsdager er det i vedlagte fremdriftsplan lagt opp til at MBF forserer inn for egen regning. Forsinkelse utover dette anser vi å være BH’s forhold, jfr. tidligere og nye endringer.

Retten mener at det heller ikke i MBF 40 revisjon B er redegjort for hvordan det enkelte byggherreforhold faktisk påvirket fremdriften. Det ble riktignok for enkelte av kravene, eksempelvis MBF 75, vist til at noen arbeider eller områder tok lenger tid å fullføre enn opprinnelig planlagt. Men det ble fortsatt ikke vist hvordan pro- sjektets kritiske linje ble påvirket. Byggherren har også påpekt dette flere ganger, blant annet ved Aases brev av 29. juni 2018 med videre henvisninger.

Retten mener på denne bakgrunn at MBF ikke har varslet fristforlengelseskrav i henhold til NS 8407 pkt. 33.6.1 jf. pkt. 33.5. Konsekvensen av det er at MBF bare har rett til slik fristforlengelse som Vinpart «måtte forstå» at MBF hadde krav på.

Lagmannsrettens foreløpige konklusjon er altså den samme som tingrettens, nemlig at MBF bare har krav på slik fristforlengelse som Vinpart «måtte forstå» at MBF hadde krav på. Dette må vurderes på grunnlag av de aktuelle endringsmeldingene og øvrig løpende, tidsnær kommunikasjon mellom partene.

På denne bakgrunn går lagmannsretten over til å drøfte de fem endringsmeldingene som nå hevdes å ha medført forsinkelser som byggherren er ansvarlig for og som derfor gir MBF rett til fristforlengelse: MBF 30, MBF 59, MBF 74, MBF 97 og MBF 110. Av disse er det bare MBF 30 som tidsmessig kan tenkes å ha forsinket Sagstuens oppstart og derfor gi rett til fristforlengelse uavhengig av Sagstuens senere forsinkelse, nå når MBF 44 ikke lenger er aktuell (fordi lagmannsretten er kommet til at den omhandlet kontraktsarbeid og ingen endring).

Som tidligere redegjort for under avsnittet om MBFs anførsler, gjaldt MBF 30 fordelingen mellom glass og stein i fasaden, «grid», som skulle tilpasses til etasjeløsningene på innsiden av fasaden. Denne endringen var tema høsten 2017. Endelige fasadetegninger fra ARK var klare før jul i 2017, mens MBFs kontrakt med Sagstuen først ble undertegnet i slutten av januar 2018. Lagmannsretten kan da ikke se at det er sannsynlig at fasade- justeringene har forsinket Sagstuens oppstart, eller andre kontraktsarbeider. Forholdet gir derfor ikke MBF rett til fristforlengelse.

De øvrige endringene som er påberopt har, med unntak for MBF 110, helt eller delvis virket samtidig med Sagstuens forsinkelse. MBF 110 var rett nok en del av Sagstuens leveranse, men ble etterbestilt helt mot slutten av prosjektet etter at glassfasadene var ferdig montert.

Før lagmannsretten går nærmere inn på Sagstuens forsinkelse og betydningen av den for MBFs rigg- og driftskrav, kvitterer lagmannsretten ut MBF 110. Lagmannsretten kan nemlig ikke se at byggherren «måtte forstå» at denne etterbestillingen ville forsinke prosjektet. Sentralt her er at det ikke er noen holdepunkter i tidsnær dokumentasjon på at bestilling av denne glassdøren i starten av april 2019, og montering et par måneder senere, hadde fremdriftskonsekvenser for prosjektet. At MBF 110 ikke forsinket fremdriften, underbygges av at det dreide seg om et mindre arbeid parallelt med at MBF hadde aktivitet på byggeplassen, jf. de nye fristene avtalt i møtet 13. februar 2019. Dette var en helt annen situasjon enn i forholdet mellom MBF og Sagstuen når det gjaldt etterbestilling av glass- døren, jf. dommen mellom disse partene. Bestilling av døren skjedde når Sagstuen for øvrig var mer eller mindre ferdig med sin øvrige leveranse.

Det gjenstår da å vurdere endringsmeldingene som gjelder opsjonene (MBF 59), innredning av første etasje (MBF 74) og den siste delen av andre etasje (MBF 97 – Goldbox), hvor eventuelle byggherreforsinkelser har virket parallelt med Sagstuens forsinkelse.

Lagmannsretten er enig med tingrettens merknader om betydningen av Sagstuens forsinkelse i dommen side 85-86:

Vinpart har som nevnt lagt betydelig vekt på at MBFs underentreprenør Sagstuen, underentreprenør for glassfasadene, ble forsinket. Vinpart har blant annet vist til MBFs argumentasjon overfor Sagstuen i den rettslige prosessen mellom Sagstuen og MBF. Retten må i vår sak først og fremst bygge på det faktum som er sannsynlig- gjort i denne saken. Likevel er det ikke uten betydning at MBF overfor Sagstuen anførte med tyngde at Sagstuen var den vesentligste årsaken til forsinkelsene i prosjektet som sådan, noe retten også mener bevisførselen i vår sak tyder på. Retten viser blant annet til MBFs tilsvar i Sagstuen-saken, hvor MBF anførte følgende:

Som dokumentert over skulle Sagstuen i henhold til kontrakten brukt 35 arbeidsdager på utføre samtlige arbeider. Sagstuen brukte totalt 164 dager, det vil si 129 mer som utgjør en svært lang forsinkelse. Dette er meget alvorlig og hovedårsaken til at MBF ble forsinket med sin ferdigstillelse og overlevering til byggherre. (Rettens understreking)

Anførselen ble fastholdt gjennom hele prosessen mellom MBF og Sagstuen, og fremgår også av Oslo tingretts dom av 26. april 2021. Retten nevner for sammen- hengens skyld at tingretten avgjorde spørsmålet om hvorvidt Sagstuen skulle anses å være forsinket overfor MBF på grunnlag av at den mente det var inngått en endrings- avtale med ny sluttfrist for Sagstuen i forbindelse med bestilling av en ny dør til kantinen, i vår sak omtalt som MBF 110. Retten tok dermed ikke nærmere stilling til Sagstuens forsinkelse.

Retten legger til grunn at Sagstuen etter kontrakten med MBF skulle utføre sitt arbeid på 35 arbeidsdager og at dette lå til grunn for MBFs fremdriftsplanlegging i kon- trakten med Vinpart. Sagstuen skulle etter opprinnelig plan startet arbeidene den

3. april 2018 og ferdigstilt den 28. mai 2018. Oppstarten ble forskjøvet noe på grunn av at ujevnhetene i fasaden krevde noe dypere profiler, og retten viser til behandlingen av MBF 44 ovenfor.

Monteringen av fasadeglassene startet i oktober 2018. Utførelsen var imidlertid ikke ferdig før 22. mars 2019, som lagt til grunn i den nevnte dommen fra Oslo tingrett. Det innebærer en utførelsestid på minst 100 dager. Men både forut for monteringen og under utførelsesperioden var det, basert på det faktum som er lagt til grunn i Oslo tingretts dom, flere forhold som forsinket Sagstuen som ikke var Vinparts risiko. Det var på denne bakgrunn neppe tvilsomt at Sagstuens leveranse var vesentlig forsinket i forhold til hva MBF hadde planlagt, og at dette skyldtes forhold som ikke Vinpart var ansvarlig for.

Betydningen av Sagstuens forsinkelse ble også belyst under vitneforklaringen fra MBFs anleggsleder på prosjektet fra oktober 2018, Rune Kuntze. Kuntze forklarte blant annet om hvilke konsekvenser den forsinkede fasademontasjen fikk for inn- vendige arbeider. Bygget ble stående delvis åpent vinteren 2018-2019, og selv etter å ha dekket åpningene i fasaden midlertidig med plast greide man ikke å få tempe- raturen innvendig høy nok til at eksempelvis malerarbeider kunne utføres. Dette førte til at arbeidene fra ulike fag hopet seg opp og at flere underentreprenøren måtte forsøke å jobbe ved siden av hverandre. Dette problemet ble også beskrevet av MBF i sitt tilsvar i saken mot Sagstuen. Kuntze beskrev situasjonen i bygget som kaotisk i denne perioden. Kuntze mente at Sagstuens forsinkelse var av vesentlig betydning

for prosjektets samlede ferdigstillelse, og forsinket MBFs og deres underentre- prenørers arbeider med «flere måneder».

MBF hevder å ha forsert inn 35 dager av Sagstuens forsinkelse, og at Vinpart er ansvarlige for resten av de samlede forsinkelsene i prosjektet. Retten mener imidlertid at Sagstuens forsinkelse med betydning for sluttfristen i lys av det ovennevnte må ha vært betydelig større enn 35 dager. MBF anførte som nevnt overfor Sagstuen at forsinkelsen var på 129 dager, og Kuntze mente den var på flere måneder, uten å konkretisere det nærmere. Den grundige gjennomgangen av kronologien som er gjort i Oslo tingretts dom av 26. april 2021 tilsier også at forsinkelsen knyttet til Sagstuens arbeider må ha vært betydelig. Bare utførelsestiden var på minst 100 dager, og som nevnt forsinket både før oppstart og under utførelsen på grunn av flere forhold; prosjektering, utfordringer med lakkering av profiler og materialtilgang for øvrig. Det er vanskelig for retten å sette noe eksakt tall på den forsinkelsen av prosjektet som fasadeleveransen medførte, men at det kan ha dreid seg om omkring 100 dager virker sannsynlig.

Dersom det skulle legges til grunn at MBF forserte inn 35 dager, noe som i seg selv er uklart, var det likevel en betydelig restforsinkelse som MBF i forholdet til Vinpart var ansvarlig for.

Som nevnt var det 64 arbeidsdager fra opprinnelig avtalt sluttfrist til den sluttfristen MBF har lagt til grunn, 3. juli 2019. Retten mener bevisførselen sannsynliggjør at Sagstuens forsinkelse medførte minst så store konsekvenser for MBFs fremdrift, og at MBF derfor uavhengig av byggherrens forhold ikke ville vært ferdige før 3. juli 2019.

Essensen her, som fremstår like klar etter bevisføringen for lagmannsretten, er altså at MBF uavhengig av byggherrens forhold ikke ville vært ferdig før 3. juli 2019 og derfor uansett måtte opprettholdt rigg og drift for egen regning frem til denne datoen.

Lagmannsretten tilføyer for ordens skyld at MBF ikke har ført bevis for at eventuelle for- sinkelser under MBF 59, MBF 74 og MBF 97 som byggherren måtte være ansvarlig for, hadde vesentlig omfang. MBF har ikke sannsynliggjort sin påstand om at endringer i opsjonsarbeidene etter bestillingsfristen i august 2018 var betydelige. Tvert om fremstår de etter bevisføringen som beskjedne. Byggherrens forhold når det gjaldt innrednings- arbeidene i første etasje i MBF 74 fremstår som mer uoversiktlige for lagmannsretten, også som følge av at byggherren valgte å overlate en del av arbeidet til andre (Kaffebrenneriet og Form3), og at det – beløpsmessig – dreide seg om ganske omfattende arbeider som ble besluttet igangsatt først i februar 2019. Det fremstår ikke som usannsynlig for lagmanns- retten at endringene i MBF 74 hadde potensiale til å forsinke fremdriften. Imidlertid får det her betydning at det fremstår som usannsynlig at MBF uansett hadde hatt mulighet til å sette i gang med dette arbeidet tidligere enn de gjorde, fordi MBF benyttet store deler av første etasje til lager og rigg/drift til godt uti 2019.

MBF ble også avlastet av innsatsen fra Kaffebrenneriet og Form3, som byggherren betalte for. Når det gjelder MBF 97, Goldbox’ lokaler i andre etasje, dreide det seg ikke om store endringer i forhold til opprinnelige opsjonstegninger, og nødvendige byggherrebeslutninger ble truffet i januar 2019, med bare få og ubetydelige justeringer etter dette.

Under enhver omstendighet var eventuelle byggherreforsinkelser i MBF 59, 74 og/eller 97 ikke i nærheten av de tre månedene som MBF uansett var forsinket på grunn av Sagstuen. MBFs krav om tilleggsvederlag for forlenget rigg og drift fører etter dette ikke frem.

Som tidligere nevnt, får Vinpart medhold i sin avledede anke over vederlag for forlenget rigg og drift som ble tilkjent MBF av tingretten med 300 000 kroner med tillegg av mva, med grunnlag i MBF 44. Vinpart skal altså tilkjennes 375 000 kroner inkludert mva. Tingretten tilkjente ikke forsinkelsesrenter på dette beløpet, jf. dommen side 119.

3.3 MBF 67 – Kostnader til forsering

MBF har fremmet krav om vederlag for forsering med 4 052 833 kroner med tillegg av mva. For lagmannsretten er det kun timeverk som kreves dekket. Materiell og utstyr er tatt med i MBF 40. Kravet er vesentlig redusert siden behandlingen i tingretten, hovedsakelig fordi MBF nå bare holder byggherren ansvarlig for 50 % av påløpte forseringskostnader, mot 74,6 % for tingretten. Det er vist til bevismessige hensyn.

Som tidligere nevnt er kravet basert på at MBF mener å ha forsert inn 138 dagers for- sinkelse i prosjektet ved at ferdigstillelsesdato uten forsering ville blitt 27. august 2019 i stedet for 26. mars 2019 som avtalt. Forseringskravet er redegjort for i MBFs sluttoppgjør

2. desember 2019. Det fremstår for lagmannsretten som uklart hvordan nedjusteringen av prosentsatsen forholder seg til begrunnelsen for forseringskravet og de varsler/ forskyv- ninger av ferdigstillelsesdato som er nevnt der.

MBFs påstandsgrunnlag

Vinpart påla MBF å forsere, jf. NS punkt 31.2. I tillegg hadde MBF rett til å forsere etter NS punkt 33.8 fordi Vinpart avslo et berettiget krav om fristforlengelse før forseringen ble igangsatt i oktober 2018 (defensiv forsering). MBF ble hindret av forhold Vinpart hadde risikoen for, jf. NS punkt 33.1.

Forseringskravet bygger på at MBF har forsert inn Sagstuens forsinkelse på 35 dager for egen regning.

MBF har oversendt løpende dokumentasjon til byggherren i form av ukesrapporter med timelister fra uke 44 i 2018 til uke 26 i 2019. Byggherren har ikke imøtegått oppgavene, og de skal da legges til grunn jf. NS punkt 30.3.2. At det skjedde en betydelig forsering, underbygges også av at det av MBF 40 revisjon C 4. desember 2019 fremgår at for- sinkelsen ville vart til 6. desember 2019 uten forsering.

Spesielle kontraktsbestemmelser punkt 0.5.16 ga ikke byggherren rett til å pålegge forsering i juni 2018 og bestemmelsen kan ikke føre til reduksjon av forseringskostnader som byggherren er ansvarlig for.

Vinparts påstandsgrunnlag

MBF har ikke dokumentert byggherreforhold som har påvirket fremdriften. Det er uansett ikke årsakssammenheng mellom byggherreforhold og MBFs kostnader.

Fremlagt dokumentasjon viser at det MBF krever oppgjør for, i realiteten er knyttet til kontraktsarbeidene og i beste fall utelukkende relatert til Sagstuens forsinkelse. Det er ikke sannsynliggjort at MBF har forsert inn noen forsinkelser knyttet til endringskravene i saken.

Subsidiært har Vinpart alle innsigelser til MBFs kostnadsoppsett i behold. Det følger av byggherrens anmodning i brev 29. november 2018 og MBFs bekreftende svar i e-post

7. januar 2018 at NS punkt 30.3 ikke gjelder.

Lagmannsrettens merknader

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens redegjørelse for de rettslige utgangspunkter for MBFs forseringskrav i dommen side 99-101:

Kontrakten har ulike bestemmelser om forsering. Det følger av NS 8407 pkt. 33.8 at entreprenøren kan forsere dersom byggherren har avslått et berettiget krav om fristforlengelse, såkalt «defensiv forsering». Slik forsering skjer, under visse vilkår, for byggherrens regning. MBF mener det er utført slik forsering i denne saken, og krever vederlag for det.

I kontraktens spesielle kontraktsbestemmelser pkt. 0.5.16 er byggherren gitt en rett til å kreve at entreprenøren forserer inn forsinkelser han selv er ansvarlig for, for egen regning. Vinpart mener det er slik forsering som eventuelt er gjort av MBF i prosjektet, da Vinparts syn er at MBF ikke hadde rett til fristforlengelse.

Retten nevner for fullstendighetens skyld at NS 8407 pkt. 31.2 også har en forseringsbestemmelse, som under visse vilkår gir byggherren rett til å pålegge entreprenøren å holde kontraktens frister selv om han er forsinket på grunn av byggherrens forhold. Denne bestemmelsen er ikke aktuell i saken.

Som for krav om fristforlengelse og dekning av merkostnader i forlenget byggetid er det et vilkår for å få dekket forseringskostnader at MBF sannsynliggjør at det er årsakssammenheng mellom merkostnadene og byggherrens forhold. Kravet til årsakssammenheng ble nærmere utdypet i HAB-dommen, HR-2019-1225-A, som gjaldt en entreprenørs krav om tilleggsvederlag for såkalt plunder og heft og for- sering. Entreprenørens forseringskrav ble drøftet i avsnitt 100 følgende, og retten vil sitere noen av de sentrale avsnittene i dommen:

(101) Forsering innebærer at entreprenøren må tilføre ekstra ressurser for å hente inn en forsinkelse som byggherren har skapt. … (104) Også for forsering kreves det årsakssammenheng mellom byggherrens forhold og entreprenørens vederlag. … … (107) Lagmannsrettens oppsummerende vurdering av hvilket vederlag som skulle tilkjennes var: «Som følge av den bevismessige usikkerhet som knytter seg til hvor stort behovet for forsering faktisk var i forhold til den fremdrift HAB ellers ville ha hatt, har lagmannsretten ikke grunnlag for å fastsette HABs rett til forsinkelse til et presist antall dager. Det fremstår like fullt som sannsynliggjort at HAB har vært i en berettiget forseringssituasjon, og lagmannsretten finner at kompensasjonen da må fastsettes skjønnsmes- sig. Sett hen til omfanget og betydningen av de forhold SVV er ansvarlig for, samt at forholdene samlet sett har påvirket HABs fremdrift gjennom hele anleggsperioden, finner lagmannsretten at HABs kompensasjon for forsering forsvarlig kan fastsettes til kr 2.500.000.»

(108) Jeg kan vanskelig se at lagmannsretten i dette avsnittet har foretatt en konkret og individuell vurdering av årsakssammenhengen. Lagmannsretten går ikke konkret inn på hvilken forsinkelse som ville påløpt uten forsering, eller hvilke kostnader Hab Construction ville hatt ved å ta igjen forsinkelsen.

(109) Etter mitt syn må disse manglene bedømmes på samme måte som lagmannsrettens behandling av plunder og heft-kravet. Jeg er da kommet til at også denne delen av dommen må oppheves på grunn av feil i rettsanvendelsen.

Høyesterett viste til behandlingen av plunder og heft-kravet, hvor ett av de sentrale avsnittene er avsnitt 66:

(66) Årsakssammenhengen må fastlegges i to trinn. Først skal det bevises at det foreligger forstyrrelser eller ineffektiv drift som følge av byggherrens forhold. Dette omfatter å føre bevis for at det har inntrådt forhold under arbeidet som er byggherrens risiko, hvilke arbeidsoperasjoner disse har påvirket, i hvilke perioder det har skjedd og hvilke konsekvenser i form av redusert produktivitet som dette har medført for entreprenøren. Når det er ført sannsynlighetsbevis for konsekvensene, må det deretter sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom disse og entreprenørens merutgifter.

Retten nevner også dommens avsnitt 86, som understreker at

… Beviskravene kan ikke settes så høyt at det i praksis blir umulig eller urimelig tyngende for entreprenøren å føre bevis for plunder og heft. …

Årsakssammenhengen skal altså vurderes i to trinn, først om det foreligger bygg- herreforhold som har påvirket fremdriften, og deretter om det er årsakssammenheng mellom byggherreforholdene og entreprenørens kostnader. [ … ]

Når det gjelder den konkrete vurderingen, er det uklart for lagmannsretten hvilke bygg- herreendringer MBF påberoper seg å ha forsert inn. I prosedyren ble det generelt vist til forsinkelser som byggherren har skapt, «herunder MBF 10, 59, 74, 97 og 110». For så vidt gjelder de fire siste, har lagmannsretten foran, under behandlingen av MBF 40, kommet til at disse ikke er varslet i samsvar med NS punkt 33.6.1. og at det heller ikke er sannsynlig- gjort at de har ført til forsinkelser på kritisk linje. Det samme mener lagmannsretten gjelder for MBF 10, som gjaldt endring til åpne himlinger i to etasjer. Verken i MBF 10 eller MBF 40 revisjon B er fristforlengelseskravet spesifisert, det er kun angitt varighet av arbeidet under MBF 10. Heller ikke MBF 67 med underlagsdokumentasjon inneholder spesifisert varsel i henhold til reglene i NS. For samtlige angivelige forsinkelser som MBF har konkretisert, er det altså bare rom for dekning av forseringskostnader som Vinpart «måtte forstå» at ville påløpe.

For MBF 10, i likhet med de øvrige endringskravene lagmannsretten har behandlet under MBF 40, kan lagmannsretten ikke se at MBF har sannsynliggjort forsinkelser på kritisk linje. Åpne himlinger ble besluttet allerede i byggherremøte 14. september 2017. Det generelle fristforlengelseskravet i MBF 10 på grunn av merarbeid, ble bestridt av bygg- herren i november samme år.

Lagmannsretten tilføyer at MBF heller ikke har dokumentert at ukesrapportene med timelister som løpende ble oversendt Vinpart fra høsten 2018 for å underbygge at forseringsarbeidene, refererte seg til de endringsmeldingene som nå er påberopt. De eksempler fra underlagsdokumentasjonen som Vinpart trakk frem under bevisføringen, viste at underlagsdokumentasjonen til dels var uspesifisert, og til dels gjaldt kontrakts- arbeider og arbeid knyttet til fasadeleveransen – begge deler arbeid innenfor MBFs egen risikosfære.

MBF har etter dette ikke sannsynliggjort at det er gjort innforsering som følge av bygg- herreforhold, og kravet under MBF 67 fører derfor ikke frem.

4. Vinparts motkrav

Vinparts motkrav i saken, i avledet anke, omfatter for det første de beløpene som tingretten tilkjente MBF under MBF 44 og MBF 40. Lagmannsretten er ovenfor kommet til at det ikke var rettslig grunnlag for disse kravene, og reversert tingrettens konklusjon.

Videre har Vinpart krevd ytterligere dagmulkt ut over det beløpet som tingretten tilkjente. Vinpart har også krevd erstattet økte utgifter til Aase Byggadministrasjon og Breeam NOR-revisor, krav som tingretten forkastet. Før lagmannsretten går nærmere inn på disse kravene, er det naturlig å ta stilling til MBFs innsigelse om at Vinparts motkrav er avskåret etter reglen om condictio indebiti.

4.1 Condictio indebiti

MBF gjør gjeldende at selskapet må frifinnes for Vinparts motkrav fordi Vinpart har gjort opp tingrettens dom uten forbehold. Avledet anke er inngitt først nærmere tre måneder senere, og MBF hadde innrettet seg på at oppgjøret var endelig. Regelen om condictio indebiti får anvendelse selv om utbetaling ikke skjedde ved en feil eller i villfarelse, og innebærer i dette tilfellet heller ikke at Vinparts ankerett er bortfalt.

Vinpart gjør gjeldende at oppgjøret uten forbehold ikke medfører at ankeretten bortfalt. Frafall av ankerett må etter tvisteloven skje uttrykkelig. Det er ikke gjort her. Det fremgikk klart av Vinparts utbetaling at den var oppgjør av tingrettens dom. Når MBF anket, sviktet forutsetningen for utbetalingen. Uansett er det bare for beløpene tingretten tilkjente under MBF 40 og 44 at condictio indebiti kan være aktuelt.

Lagmannsretten er enig med Vinpart i at MBFs anførsel om condictio indebiti bare kan omfatte oppgjorte krav under MBF 40 og 44, det vil si utbetalingen på til sammen nær 1,2 millioner kroner med tillegg av mva. For Vinparts motkrav som fremmes på ny for lagmannsretten og ikke ble gitt (fullt) medhold i tingretten, er denne rettsregelen ikke aktuell. Disse kravene kan ikke sies å være oppgjort.

Lagmannsretten finner det klart at MBFs anførsel ikke kan føre frem. Etter lagmanns- rettens syn utgjør tvistelovens regler om rett til å anke (her, avledet) lex specialis i forhold til reglen om condicitio indebiti. Tidligere inneholdt tvistemålsloven av 1915 § 361 en uttrykkelig bestemmelse om at frivillig oppfyllelse av en dom uten forbehold, anses som frafallelse av retten til å anke. Denne regelen ble fjernet i 1976 og er ikke gjeninnført i tvisteloven av 2005. Tvert om fremgår det av tvisteloven § 29-6 andre ledd at retten til anke må frafalles uttrykkelig. Terskelen for avtalebinding er høy. I Tvisteløsning

(2022) på side 1151 gir Skoghøy uttrykk for at selv om en part har gitt uttrykk for at han aksepterer løsningen som (ting)retten er kommet frem til, kan ikke det anses som et uttrykkelig frafall av ankerett. I LB-2007-155843 kom lagmannsretten til, med henvisning til forarbeider og rettspraksis, at retten til kjæremål/anke ikke var frafalt selv om tingrettens dom var gjort opp uten forbehold.

4.2 Vinparts krav på dagmulkt

For tingretten krevde Vinpart dagmulkt på over 7,7 millioner kroner for perioden fra og med 30. mars til 18. desember 2019, som er perioden fra avtalt ferdigstillelsesdato (pluss 3 dagers fristforlengelse som Vinpart har akseptert) til kontraktsarbeidene – etter Vinparts syn – ble overtatt. MBF bestred kravet. Tingretten tilkjente Vinpart dagmulkt med 3 024 000 kroner for perioden 3. juli til 18. desember 2019. Begge parter har anket. Vinparts tilleggkrav for lagmannsretten er på 2 282 390 kroner.

I tillegg til uenighet om selve beløpsberegningen, omfatter dagmulktskravet to sentrale tvistepunkter. For det første om avtalen om nye frister som ble inngått 13. februar 2019, som lagmannsretten har omtalt tidligere under vurderingen av MBFs krav om tilleggs- vederlag for forlenget rigg og drift (MBF 40), har betydning for Vinparts krav om dagmulkt. For det andre er det spørsmål om overleveringen av kontraktsarbeidene skjedde

1. juli 2019, slik MBF hevder, eller om kontraktsmessig overlevering først fant sted
2. desember 2019.

Vinparts påstandsgrunnlag

Fristforlengelsene avtalt i møtet 13. februar 2019 er uten betydning for Vinparts rett til dagmulkt. Ut fra formuleringene i byggherrens brev 7. mars 2019 har Vinpart likevel valgt å justere sitt dagmulktskrav for lagmannsretten, slik at dagmulkt nå kreves fra og med

30. mars 2019 for fasade, trapperom Skippergata, heis, sentrale tekniske anlegg og utomhus, og fra 24. mai 2019 for de øvrige arbeidene, det vil i praksis si utleiearealene med unntak av 3. og 4. etasje som ble overtatt som avtalt.

Overtakelsen av siste del av utleiearealene og underetasjen (unntatt sentrale tekniske anlegg) 3. juli 2019 var bare en delovertakelse. Betydelige arbeider gjensto, selv om brukstillatelse var gitt slik at leietakerne kunne flytte inn. Lokale tekniske anlegg ble ikke overtatt selv om de ble tatt i bruk, jf. tilbudsgrunnlaget punkt 0.4.14 og protokollene fra delovertakelsene. Formuleringer i protokollen 3. juli 2019 underbygger at dette ikke var noen endelig overtakelse. Det underbygges også av at det ble avholdt tre byggherremøter i august og ett i september hvor gjenstående arbeider ble diskutert. Det var også korrespon- danse mellom partene om dette. Sluttoppgjør ble først sendt 5. desember 2019, jf. fristen i NS punkt 39.1 på to måneder fra overtakelse. Entreprenøren kalte aldri inn til endelig overtakelse etter NS punkt 37.1. Protokollen utarbeidet av byggherren 18. desember 2019 markerer overtakelse, selv om MBF ikke har undertegnet den.

Når det gjelder dagmulktsatsen, er denne basert på verdien av andel som er overtatt i hen- hold til kontraktens punkt 1.17.2. Full dagmulkt for hele bygget etter kontraktens sats på 1 promille av kontraktssummen inkludert mva ville utgjort 161 175 kroner per dag. For de delene som ikke var overtatt, er dagmulkten beregnet ut fra en anslått andel av kontrakts- verdien av disse. Beregninger på grunnlag av overtatt areal er ikke egnet her, blant annet fordi en betydelig del av forsinkelsen gjaldt arbeider i vertikalplanet (fasade og solav- skjerming). Det er ikke grunnlag for MBFs anførsel om at kontrakten punkt 1.17.2 må tolkes slik at dagmulkt i dette tilfellet bare kan beregnes ut fra andelen areal som er forsinket. I Vinparts dagmulktsberegning er total kontraktssum fordelt på de ulike etasjene, terrassene, sentrale tekniske anlegg/rom, fasade, utomhus, heis og trapperom fra inngangen i Skippergata. De sentrale tekniske anlegg er gitt en kontraktsverdi på 6 millioner kroner, som er en liten andel av totalsummen for tekniske anlegg i kontrakten på 46 millioner

kroner. Fasaden er tilordnet en verdi på 11 millioner kroner, mens det er satt en kontraktsverdi på 4 317 100 kroner på utomhus, heis og trapper. Det gir en dagmulktsats på 21 221,51 kroner for forsinkelsen fra 30. mars til 18. desember 2018, eller totalt 4 668 732 kroner. Tingretten baserte sin dagmulktberegning på dette, men avrundet satsen til 21 000 kroner per dag.

For lagmannsretten kreves i tillegg dagmulkt for 5.-7. etasje med tilhørende lager i under- etasjen for perioden 24. til 29. mai 2019 med 137 513 kroner, for Estates del av 2. etasje med tilhørende lager i underetasjen for perioden 24. mai til 7. juni 2019 med 99 811 kroner og for Estates lokaler i 2. etasje og underetasjen for perioden 24. mai til 3. juli 2019 med 400 334 kroner.

Selv om leietakerne kunne flytte inn i løpet av våren 2019, led Vinpart betydelige leietap ut året. Leietakernes klager og reklamasjoner, blant annet over støyende fasadearbeider, manglende solavskjerming og at betydelige deler av fellesområdene i lang tid så ut som en byggeplass, førte til at Vinpart måtte gi betydelige avslag i avtalt leie. Vinparts faktiske tap er derfor betydelig større enn dagmulkten som blir krevd.

MBFs påstandsgrunnlag

Vinpart overtok hele bygget 3. juli 2019, som var i samsvar med ny sluttfrist fastsatt i møtet 13. februar 2019. Det er derfor ikke grunnlag for å utmåle dagmulkt. Arbeidene som gjensto etter 3. juli kan kun anses som utbedrings- og reklamasjonsarbeider. Vinpart tok bygget i bruk og fikk betydelige leieinntekter fra hele utleiearealet. Befaringen 18. de- sember 2018 var kun en kontrollbefaring. Det kan ikke trekkes slutninger av at sluttoppgjør ble sendt senere enn angitt i NS punkt 39.1, da denne fristen ikke er preklusiv for entre- prenøren.

Det er ikke grunnlag for å beregne dagmulkt fra 24. mai 2019 for utleiearealer. Denne fristen i avtalen 13. februar 2019 var ikke dagmulktbelagt, jf. NS punkt 40.2 som krever særskilt avtale dersom delfrister skal være dagmulktbelagte.

Uansett kan dagmulkt ikke beregnes på grunnlag av kontraktsverdien av det som ikke er overtatt, i det kontrakten punkt 1.17.2 gir anvisning på beregning av dagmulkt basert på overtatt areal.

Det fremgår uttrykkelig av overtakelsesprotokollene frem til og med 3. juli 2019 at det ikke skal beregnes dagmulkt knyttet til tekniske anlegg, da byggherren kunne benytte disse. Uansett er dagmulktskravet ikke sannsynliggjort. Verken vitneforklaringer eller excel-arket som ble fremlagt under ankeforhandlingen ga grunnlag for å se hvordan dagmulktskravet er beregnet, og kravet er ikke sannsynliggjort.

Atter subsidiært må dagmulktskravet begrenses til den bekreftelsen byggherren ga 29. mai 2019 om at dagmulktskravet begrenses til fire dager for 5.-7. etasje. Byggherrebestilte endringsarbeider i første og andre etasje pågikk helt frem til overtakelse 3. juli 2019.

Lagmannsrettens merknader

Lagmannsretten må ta stilling til når frist for dagmulkt starter å løpe og når den slutter, og – hvis det er grunnlag for å tilkjenne Vinpart dagmulkt – hvilken dagmulktssats som skal benyttes.

Lagmannsretten er, som tingretten, kommet til at avtalen som ble inngått 13. februar 2019 om nye frister, innebærer at dagmulktfristen ikke begynner å løpe før 3. juli 2019. Lag- mannsretten kom ovenfor til at avtalen ikke ga MBF rett til å få dekket kostnader til rigg og drift i forlenget byggetid. Det er ikke til hinder for at avtalen innebærer at Vinpart må anses å ha gitt avkall på retten til dagmulkt. Lagmannsretten er enig med tingretten i at når det gjelder dagmulkt, må Vinparts manglende presisering av egen forståelse både i møtet, møtereferatet og i brevet 7. mars 2019 fra Aase Byggeadministrasjon bli utslagsgivende. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at 3. juli 2019 må anses som ny sluttfrist i relasjon til dagmulkt. Lagmannsretten har vanskelig for å forstå Vinparts anførsel, blant annet med grunnlag i brevet 7. mars, om at 24. mai skulle være ny sluttfrist. Det går jo klart frem av avtalen at det for ferdigstillelse/overlevering av andre etasje ble satt to frister etter dette tidspunktet, hvorav 3. juli var den siste.

Det er ikke kontraktsfestet bestemmelser om dagmulkt ved overskridelse av de aktuelle delfristene, jf. NS punkt 40 2 siste ledd. Altså startet dagmulkt å løpe fra 3. juli 2019.

Videre er lagmannsretten enig med tingretten i at ferdigstillelse/overlevering av hele byg- get ikke fant sted 3. juli, men først 18. desember 2019. Det skal følgelig beregnes dagmulkt frem til denne datoen. Lagmannsretten tar her, som tingretten, utgangspunkt i hvilke arealer som ble overtatt ved de fire overtakelsesforretningene frem til og med 3. juli, og slutter seg til tingrettens vurdering av dette i dommen side 108-109:

Retten er enig med Vinpart i at ikke alle arbeider kunne anses overtatt per 3. juli

2019. De overtakelsene som var gjennomført 1. april, 29. mai, 7. juni og 3. juli 2019 gjaldt ifølge overtakelsesprotokollene henholdsvis:

Overflater bygningsmessige arbeider i plan 3 og plan 4, samt inngangsparti mot Rådhusgata i plan 1. (1. april) … Overflater bygningsmessige arbeider i kontorarealer plan 5, 6 og 7 med tilhørende lager i plan U. Terrasse plan 5 ikke overtatt. (29. mai) … Overflater bygningsmessige arbeider i kontorarealer plan 2 Estate med tilhørende lager i plan U. (7. juni) …

Overflater bygningsmessige arbeider:

• Kontorarealer plan 2 Goldbox
• Plan U unntatt tekniske rom (3. juli)

Samtlige av protokollene hadde også i all hovedsak likelydende tekst om overtakelse av tekniske anlegg:

Delovertakelsen omfatter ikke overtakelse av tekniske anlegg. Det gjenstår fortsatt omfattende arbeider for a ferdigstille de tekniske anleggene, og partene er derfor enige om at overtakelse av de tekniske anleggene utsettes til de er ferdigstilt. I den utstrekning de tekniske anleggene likevel kan benyttes, er partene enige om at Byggherren/leietaker har rett til benytte disse, selv om de tekniske anleggene ikke er omfattet av delovertakelsen, og uten at overtakelse dermed skal anses a ha skjedd ved bruk. At byggherre ikke overtar tekniske anlegg i arealene delovertakelsen omfatter medfører ikke dagmulkt, siden byggherre kan benytte de tekniske anleggene i overtatte arealer. Moderne Byggfornyelse kaller inn til overtakelse av tekniske anlegg når de er endelig ferdigstilt.

Retten tolker det siterte fra overtakelsesbefaringene slik at overtakelsene omfattet de konkret angitte arealene, men ikke mer. Det vil si at utvendige arbeider, fellesarealer og tekniske anlegg ikke kan anses overtatt ved disse overtakelsene. Samtidig fremgår det av det sist siterte at Vinpart ikke ville kreve dagmulkt ved senere overlevering av tekniske anlegg fordi de kunne benyttes i de overtatte arealene.

Lagmannsretten forstår overtakelsesprotokollene slik at forsinket overtakelse av det sentrale tekniske anlegget medførte dagmulkt, jf. formuleringen om at det var forsinket overtakelse av tekniske anlegg «i arealene delovertakelsen omfatter» som ikke medførte dagmulkt. Lagmannsretten finner det godtgjort at betydelige arbeider gjensto etter delovertakelsen 3. juli 2019, herunder det sentrale tekniske anlegget.

I referatet fra byggherremøte 7. august 2019 er det, under overskriften «fremdrift resterende», bemerket at fasader og fellesarealer «henger kritisk etter fremdriften». Videre ble det etterlyst en komplett plan for montering av solavskjerming både mot Rådhusgata og Skippergata, og det ble gitt uttrykk for at leietakerne var svært misfornøyde med at dette manglet. Under overskriften «Fremdrift utomhus» ble det bemerket at «resterende arbeider er mange» og at byggherren fortsatt ventet på tilbakemelding fra MBF med hensyn til plan for ferdigstillelse utomhus. Av referatet fra byggherremøte en uke senere, 14. august, fremgikk det blant annet at byggherren fortsatt ventet på avklaring fra MBF om når oppganger kunne overleveres. I referat fra byggherremøte 21. august kommenteres blant annet at det sentrale tekniske anlegget ikke vil være klart for overtakelse før om to uker, en frist som senere viste seg ikke å holde stikk. Byggherren klaget også over MBFs manglende tilstedeværelse på byggeplassen, og minnet om at MBF gikk på dagmulkt. I referat fra byggherremøte 12. september fremgikk at trapperom og trapper fortsatt ikke var overtatt.

I e-post fra Aase Byggeadministrasjon til MBF 11. oktober 2019 ble det krevd et

møte med MBF og de tekniske fagene, for å få kvittert ut mest mulig av det utestående og i fellesskap utarbeide en plan for endelig ferdigstillelse.

I brev fra MBF 11. oktober 2019 ble det gjort gjeldende at bygget ble overtatt 3. juli 2019, og at senere arbeid var utbedring av påpekte feil og mangler «og gjenstående arbeid, blant annet med fasaden». I svar 24. oktober 2019 fastholdt Vinpart sine synspunkter slik de blant annet var kommet til uttrykk i møtereferatene som gjengitt over. Det ble gjentatt at byggherrens forhold til leietakerne var svært tynnslitt på grunn av manglende ferdig- stillelse, og det ble på nytt henstilt om å sette på alle tilgjengelige ressurser for å få prosjektet i havn og forhindre ytterligere tap for byggherren.

MBF gjorde i brevet 11. oktober 2019 – og for lagmannsretten – gjeldende at trapperom og utvendige fasader ble overtatt som del av overtakelsene av de enkelte etasjene. Lagmanns- retten er ikke enig i dette. Det fremgår ikke av protokollene, og det følger verken av en naturlig språklig forståelse eller av formålet med delovertakelsene, som var at leietakerne kunne flytte inn. Videre er det en kjensgjerning at disse arbeidene var langt fra ferdige på den tid de respektive delovertakelsene skjedde.

Byggherren innkalte til overtakelsesforretning 18. desember 2019 og utarbeidet en over- takelsesprotokoll. MBF deltok ved gjennomgangen, men fastholdt at bygget var overtatt tidligere og undertegnet derfor ikke på protokollen.

På bakgrunn av det hendelsesforløpet som nå er beskrevet, finner lagmannsretten det klart at overtakelsen 3. juli 2019 bare var en delovertakelse – slik begge parter har krysset av for i protokollen og bekreftet med sin underskrift – og at de betydelige arbeidene som gjensto, ble overtatt av byggherren 18. desember 2019.

I likhet med tingretten mener lagmannsretten at Vinparts oppsett over beregnet dagmulkt- sats kan legges til grunn for utmålingen. Beregningen ble nærmere redegjort for av vitnet Kristian Reinertsen fra Aase Byggeadministrasjon. Det sentrale tekniske anlegget er gitt en kontraktsverdi på 6 millioner kroner, som utgjør ca. 13 % av totalsummen for tekniske anlegg i kontrakten. Resten av de tekniske anleggene var i de enkelte etasjene og ble delovertatt tidligere sammen med dem. Fasaden er gitt en verdi på 11 millioner kroner, mens det er satt en kontraktsverdi på 4 317 100 kroner på utomhus, heis og trapper. Dette gir en beregnet dagmulktsats på 21 221,51 kroner.

MBF gjør gjeldende at kontrakten punkt 1.17.2 er til hinder for å beregne dagmulktsatsen på den måten Vinpart har gjort. Andre setning i denne bestemmelsen lyder slik:

Ved deloverlevering beregnes sats for dagmulkt ut ifra arealets andel av byggets totale areal.

Lagmannsretten er enig med MBF i at kontrakten her gir anvisning på beregning av dagmulktsatsen ut fra areal, men mener at denne beregningsmåten bare skal benyttes når det som deloverleveres, lar seg arealmåle i forhold til totalarealet i prosjektet. Byggherren blir ellers stående uten muligheter for å fremtvinge oppfyllelse gjennom dagmulkt der arbeid som ikke kan måles på denne måten, slik som for eksempel tekniske anlegg, utomhus og fasader, ikke leveres i tide. Slik lagmannsretten ser det, taler derfor reelle hensyn for å beregne grunnlaget for dagmulkt på den måten som byggherren har gjort i slike tilfeller. Denne beregningsmåten er også i overensstemmelse med bestemmelsen i NS punkt 37.5 om delovertakelser. Som fremholdt av Nortvedt m.fl. Kommentar til NS 8407 (2013) side 574, er poenget med å angi den forholdsmessige verdien av det som overtas, blant annet å få avklart de verdiene som skal ligge til grunn for virkninger av delovertakelse, så som dagmulkt ved forsinkelse.

Beregningen av dagmulkt på det resterende etter delovertakelser beror på skjønn, og i likhet med tingretten avrunder lagmannsretten satsen nedover til nærmeste tusen kroner, det vil si til 21 000 kroner, og fastsetter dagmulkt for til sammen 144 hverdager, jf. NS punkt 40.3 første ledd jf. andre ledd, til 3 024 000 kroner.

Etter dette forkastes både MBFs anke og Vinparts avledede anke over dagmulkten fastsatt av tingretten.

4.3 Krav på dekning av merkostnader til Aase Byggeadministrasjon

Vinparts krav på 3 279 391 kroner gjelder merkostnader til Aase Byggeadministrasjon (Aase) til oppfølgning av MBFs mangelfulle prosjektstyring. Tingretten fant at verken punkt 0.5.9 i de spesielle kontraktsbestemmelsene eller NS punkt 42.5 første ledd ga grunnlag for kravet, og tok det ikke til følge.

Vinpart gjør gjeldende, også for lagmannsretten, at dekning av disse kostnadene er hjemlet i kontraktens punkt 0.5.9. Det har påløpt betydelige kostnader til ekstra prøvinger og befaringer. MBF er tilstrekkelig varslet om at kostnadene vil bli krevd dekket. Dessuten påberoper Vinpart andre ledd (men ikke lenger første ledd) i NS punkt 42.5 som grunnlag for kravet. MBF har misligholdt en rekke plikter på sentrale punkter i kontraktsforholdet, som iallfall samlet når opp til terskelen for grov uaktsomhet. Mange av problemene ville vært unngått om MBF hadde gjort forsvarlig arbeid på tilbudsstadiet og bemannet prosjektet forsvarlig administrativt. MBF nektet også – uberettiget – å etterkomme byggherrens pålegg om forsering i juli og august 2018.

Ekstrakostnadene er beregnet til differansen mellom faktiske påløpte kostnader til Aase, som etter avtalen med byggherren fakturerte på grunnlag av medgått tid, og det budsjettet for prosjektet som Aase ga byggherren forut for oppstart. Det er gjort fradrag for den delen

av kostnadene til Aase som gjaldt tingrettens behandling av saken og som ble dekket der som del av sakskostnadene til Vinpart.

MBF gjør gjeldende at tingrettens dom er riktig på dette punktet. Videre er det klart at MBF ikke har opptrådt grovt uaktsomt i kontraktsforholdet. Terskelen er høy for å konstatere det. Vinpart har heller ikke påvist årsakssammenheng mellom eventuelt grovt uaktsomme forhold hos MBF og Aases kostnader. Uansett er tapet ikke sannsynliggjort, det kan ikke beregnes etter en slik differansebetraktning som Vinpart har lagt til grunn.

Lagmannsretten er, som tingretten, kommet til at Vinpart ikke kan kreve økte kostnader til Aase Byggeadministrasjon dekket av MBF med grunnlag i spesielle kontraktsbestem- melser punkt 0.5.9, som lyder slik:

0.5.9 Pkt 20.4 Kostnader ved prøving

Tillegg: Pkt gjelder kostnader ved prøving og befaringer. Kostnader og eventuelle forsinkelser på grunn av ekstra prøver/målinger som må tas fordi avtalte prøver/målinger ikke tilfredsstiller kravene, er totalentreprenørens ansvar.

Blir det på grunn av forhold som totalentreprenøren er ansvarlig for nødvendig med ekstra befaringer og oppfølging av arbeidene i tillegg til avtalt ferdigbefaring/ overtakelsesbefaring med en kontrollbefaring, skal totalentreprenøren dekke byggherrens ekstra kostnader til honorarer, utlegg med mer i den forbindelse.

Det samme gjelder for befaringer med mer i reklamasjonstiden og i forbindelse med reklamasjonstidens utløp.

Dette gjelder ikke prøver som må tas eller befaringer som foretas på grunn av eventuell tvist mellom partene.

Hvor det vil bli krevet at totalentreprenøren skal dekke kostnader, skal denne varsles før arbeidene igangsettes.

Kostnader i forbindelse med ordinære reklamasjonsbefaringer dekkes av byggherren.

Lagmannsrettens slutter seg til tingrettens vurdering i dommen side 115-116, der det heter:

Bestemmelsen kan i noen utstrekning gi Vinpart grunnlag for å kreve dekket kostnader i forbindelse med «oppfølging av arbeidene» ut over avtalte ferdig- befaringer. Dersom slike kostnader var aktuelle skulle imidlertid Vinpart ha varslet MBF før arbeidene ble igangsatt. Bakgrunnen for varslingsregelen må antas å dels ha vært at entreprenøren skulle bli klar over at han risikerte ansvar, og dels å bidra til å synliggjøre årsakssammenhengen mellom byggherrens kostnader og entreprenørens forhold. MBF kunne også ved slikt varsel sette inn tiltak for å avhjelpe situasjonen.

Vinpart har skriftlig meddelt MBF at de mente at MBFs mange endringsmeldinger påførte dem mer arbeid enn forventet, jf. brev av 29. juni 2018, og at kostnadene til oppfølging var blitt høyere enn forventet, jf. brev av 12. april 2019. Det fremgår av det sistnevnte at «Byggherren vil komme tilbake til disse forholdene ifm. Sluttopp- gjøret.» Dette var ikke slikt varsel som bestemmelsen forutsatte.

Varslingsregelen henger godt sammen med de alminnelige kravene til påvisning av årsakssammenheng for økte kostnader, slik de blant annet er oppstilt i HAB-dommen [HR-2019-1225]. Retten kan ikke se at den dokumentasjonen som Vinpart har frem- lagt for å underbygge kravet tilfredsstiller kravene til bevis for årsakssammenhengen. Tilnærmingen med å sammenligne faktisk kostnad mot budsjett er lite egnet. Det ville vært mulig å for Vinpart å varsle i henhold til bestemmelsen i pkt. 0.5.9, og følge opp med en identifisering av hvilket arbeid eller hvilke timer man ville kreve dekket av MBF. Når dette ikke er gjort, mener retten at kravet ikke kan tas til følge.

Lagmannsretten tilføyer at de ytterligere varslene Vinpart har påberopt for lagmannsretten, i brev/e-poster 7. mars, 7. oktober og 8. oktober 2019, ikke stiller tingrettens vurdering i noe annet lys.

Det gjenstår etter dette å vurdere om Vinparts krav er hjemlet i NS punkt 42.5 andre ledd. Punkt 42.5 har overskriften «Erstatning ved mangel» og lyder slik:

Totalentreprenøren er ansvarlig for kostnadene til utbedring av skader på deler av bygget eller anlegget som ikke omfattes av kontrakten, når skaden er en følge av mangel som skyldes uaktsomhet hos totalentreprenøren. Forutsetningen er at utbedringen skjer på en rimelig og forsvarlig måte.

Har mangelen påført byggherren et økonomisk tap som ikke dekkes av de foregående bestemmelsene, kan byggherren bare kreve dette dekket dersom mangelen har sin årsak i forsett eller grov uaktsomhet hos totalentreprenøren.

Spørsmålet er altså om det foreligger mangler ved MBFs kontraktoppfyllelse som skyldes grov uaktsomhet.

Lagmannsretten har vanskelig for å se at bestemmelsens andre ledd kan komme til an- vendelse allerede fordi Vinpart ikke knytter sin anførsel til noen «mangel ved kontrakts- gjenstanden», som definert i punkt 42.1, men snarere til MBFs generelle håndtering av sine forpliktelser som totalentreprenør. Men uansett kan kravet ikke føre frem fordi de klander- verdige forholdene som Vinpart har vist til, etter lagmannsrettens syn ikke kan karakteriseres som «grovt uaktsomme».

Terskelen for å konstatere grov uaktsomhet i sivile rettsforhold er generelt høy. Om normens nærmere innhold i entrepriseforhold vises til LB-2017-50988, der lagmannsretten uttalte:

Erstatningsvilkåret om grov uaktsomhet innebærer et krav om sterkt klanderverdig opptreden. I HR-2017-1977-A avsnitt 15 har Høyesterett presisert dette slik:

«Grov uaktsomhet forutsetter at skadevolderen har opptrådt på en måte som representerer et markertavvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om opptreden som er sterkt klanderverdig, og vedkommende må være vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om vanlig uaktsomhet, jf. Rt-1989- 1318 og senere dommer som følger opp dette.»

Det gjelder en streng aktsomhetsnorm for profesjonsutøvere både på entrepriserettens område og ellers, jf. Rt-2014-422 avsnitt 31. Spørsmålet om det foreligger et klart og markert avvik fra forsvarlig og aktsom atferd, må avgjøres med utgangspunkt i en slik – streng – norm.

I den nærmere vurderingen må det blant annet legges vekt på om forsømmelsen gjelder en sentral avtaleforpliktelse, hvilken skade som kunne oppstå, og hvilke handlingsalternativer som forelå. Det må videre tas hensyn til særtrekk ved kontraktsforpliktelsen. Ved totalentrepriser vil den alminnelige omsorgsplikten overfor byggherren kunne innebære at rekkevidden av aktsomhetskravet skjerpes og utvides noe sammenliknet med det som gjelder ved utførelsesentrepriser. Totalentre- prenøren har veiledningsplikt overfor byggherren og må sette seg inn i helheten av byggherrens prosjekt. Entreprenøren må med dette som utgangspunkt sørge for at egen ytelse passer til formålet både gjennom sin prosjektering, utførelse og kvalitetskontroll. Det vises til NS 8407 punkt 14.3, 16.1, 16.2 og 17. Avhengig av saksforholdene vil dette i praksis kunne bety at ansvar lettere foreligger, selv om ansvarsnormen er den samme som i entrepriseforhold ellers.

Denne lagmannsretten tar de samme rettslige utgangspunktene.

Som grunnlag for at MBF har utvist grov uaktsomhet, har Vinpart generelt gjort gjeldende at MBF har brutt flere sentrale kontraktsforpliktelser og gjennomgående utvist manglende forståelse for en totalentreprenørs forpliktelser. Det er vist til flere konkrete forhold, særlig at MBF har misligholdt plikten til å dokumentere egne regningsarbeider, at MBF har nektet å forsere tross byggherrens pålegg, at MBFs arbeider ble vesentlig forsinket, at MBF gjorde for dårlig arbeid på tilbudsstadiet og at prosjektet var underbemannet fra MBFs side.

Lagmannsretten er enig med Vinpart i at MBF med rette kan kritiseres for flere omstendig- heter i sin håndtering av dette prosjektet. MBF kunne med fordel gjort et grundigere arbeid på tilbudsstadiet, blant annet ved innhenting av tegninger av eksisterende bygg, og utvist en klarere forståelse av forholdet mellom kontraktsarbeider og endringer i en total- entreprise – antall endringsmeldinger, krav om tidsforlengelser og mangelen på kontrakts- messig dokumentasjon av tilleggsarbeider var påfallende. Selv om det har vært belastende og ressurskrevende for byggherren å måtte forholde seg til mange uberettigede krav, har den dårlige prosjektstyringen i betydelig grad gått ut over MBF selv, ved at en rekke at MBFs krav ikke har ført frem og selskapet – antakelig – sitter igjen med store udekkede

kostnader. Lagmannsretten viker tilbake for å karakterisere denne type forsømmelser som grovt uaktsomme, selv om de i noen grad gir grunnlag for å si at det faglige nivået i MBF, iallfall i dette prosjektet, ikke holdt mål. I lys av MBFs erfaring i rehabiliteringsprosjekter – inkludert tilsynelatende store prosjekter – ut fra fremlagt referanseliste, fremstår det som uforklart for lagmannsretten hvorfor MBF kom så feil ut. Det kan muligens ha en viss sammenheng med at prosjektet i perioder kan synes å ha vært for lavt bemannet, særlig på den administrative siden. Prosjektleder Atle Dahl sluttet allerede i januar 2018 uten å bli erstattet, og ifølge vitneforklaring fra Rune Kuntze var det kun én arbeidsleder mens det etter hans syn burde vært tre i et prosjekt av denne størrelsen.

Lagmannsretten har ovenfor kommet til at den vesentligste årsaken til at prosjektet ble forsinket, var forsinkelsen hos MBFs underentreprenør Sagstuen. Det er ingen bevis- messige holdepunkter for at Sagstuens forsinkelse kan tilbakeføres til grov uaktsomhet verken hos MBF eller Sagstuen.

Vinpart har vist til at MBF fra sommeren og frem til november 2018 ikke gjorde noe for å minimere virkningene av Sagstuens forsinkelse, ved at det generelt var liten aktivitet på byggeplassen. Dette til tross for at godt vær – og senere mulighet for å tette fasadene midlertidig – ville gjort det mulig å utføre diverse innvendige arbeider. Det er i den forbindelse også vist til at MBF nektet å etterkomme Vinparts pålegg om forsering i brev

29. juni 2018, med grunnlag i punkt 0.5.16 i de alminnelige kontraktsvilkårene. Det heter i bestemmelsens første ledd at dersom det kan påvises forsinkelser i fremdriften som med stor sannsynlighet vil medføre forsinket overtakelse, på grunn av forhold som entre- prenøren er ansvarlig for, kan byggherren forlange forsering. MBF har bestridt at vilkårene i bestemmelsen var oppfylt på dette tidspunktet, hvor det fortsatt gjensto åtte måneder til ferdigstillelsesdato. Lagmannsretten finner heller ikke det opplagt, og iallfall ikke så opplagt at det innebærer grov uaktsomhet fra MBF ikke å etterkomme pålegget.

Etter en samlet vurdering av de påberopte forholdene, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å konstatere at MBF har utvist grov uaktsomhet. Lagmannsretten finner også grunn til å bemerke at Vinpart i liten grad har påvist sammenhengen mellom de enkelte av MBFs påståtte forsømmelser og konkrete poster i Aases krav om tilleggsgodtgjørelse. Det er kun de ekstrautgifter der det kan påvises årsakssammenheng, som vil kunne utløse erstatnings- plikt.

Vinparts krav om dekning av merkostnader til Aase Byggeadministrasjon tas ikke til følge.

4.4 Krav på dekning av merkostnader til Breeam NOR-revisor

Det følger av tilbudsgrunnlaget punkt 0.2.1 at kontorlokalene med tilhørende arealer i kjelleren skulle tilfredsstille standarden «very good» i Breeam NORs miljøsertifiserings- system for bygg. Etter tilbudsgrunnlaget punkt 1.1.2 var MBF ansvarlig for å fremskaffe

nødvendig dokumentasjon til sertifiseringen. Det var også avtalt at MBF skulle inneha rollen som Breeam-AP (ansvarlig prosjekterende), jf. punkt 1.1.1. AP’en var identifisert som nøkkelpersonell i tilbudsgrunnlaget punkt 0.1.2. Det var MBFs RIB, WSP, som innehadde denne rollen. Innsendingsfristen for Breeam NORs sertifiseringsrapport var dagmulktsbelagt, jf. punkt 0.1.4.

Sweco var engasjert som Breeam NOR-revisor for byggherren. Sweco overskred honorar- budsjettet i avtalen med byggherren, som var på 299 timer, med til sammen 50 timer, angivelig fordi MBF hadde behov for ekstra bistand og avklaringer, og stadig sendte inn ufullstendig dokumentasjon slik at det ble nødvendig med et større antall revisjoner enn forutsatt. Det er godtgjørelsen for dette ekstra arbeidet Vinpart krever erstattet av MBF med 130 050 kroner. Det rettslige grunnlaget også for dette kravet er NS punkt 42.5 om erstatning ved mangler, bestemmelsens andre ledd om grov uaktsomhet.

Vinpart gjør gjeldende at ekstrakostnadene til Breeam NOR-revisor er påløpt som følge av MBFs grovt uaktsomme prosjektstyring og oppfølgning av sertifiseringsprosessen. Alle- rede 12. april 2019 varslet byggherren MBF om at det ville påløpe merkostnader på grunn av ufullstendig Breeam-dokumentasjon. Sweco varslet 7. oktober 2019 om overskridelse av budsjett med 30 timer. MBFs AP, WSP, var ute av prosjektet i begynnelsen av desember 2019, selv om endelig Breeam-sertifisering på langt nær forelå. Sweco varslet ytterligere 20 timers merarbeid 2. februar 2020.

MBF gjør gjeldende at vilkårene i NS punkt 42.5 andre ledd ikke er oppfylt. WSP har oppfylt sine dokumentasjonsforpliktelser på en måte som ikke er dårligere enn hva som er vanlig. Det er ikke dokumentert at WSP avvek markert fra det som er vanlig handlemåte i slike sertifiseringsprosesser. Uansett er ikke kravet sannsynliggjort, i og med at det kun er basert på overskridelse av et budsjett i forholdet mellom byggherren og Sweco. Årsaks- sammenheng er ikke påvist. Byggherren oppnådde sertifiseringen «very good», som forutsatt.

Lagmannsretten er kommet til at Vinparts krav ikke fører frem. Også for dette erstatnings- kravet har lagmannsretten vanskelig for å se at NS punkt 42.5 andre ledd kan komme til anvendelse allerede fordi Vinpart ikke knytter sin anførsel til noen «mangel ved kontrakts- gjenstanden», som definert i punkt 42.1 Den ønskede sertifisering ble oppnådd. Men uansett kan ikke atferden til MBF, eller noen MBF svarer for, karakteriseres som grovt uaktsom.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at Breeam NOR-revisors oppfølgning av sertifiseringsprosessen i dette tilfellet var mer ressurskrevende enn vanlig. Den som var ansvarlig for prosessen i Sweco knyttet til Rådhusgata 5, Karoline Høiness, forklarte i lagmannsretten, at det måtte gjøres uvanlig mange revisjoner på grunn av ufullstendig dokumentasjon. Hun forklarte imidlertid også at flere runder med revisjoner ikke var

uvanlig, særlig på den tiden, da denne typen sertifiseringsprosess var relativt ny og i liten grad var skjemabasert, og aktørene derfor ikke var så vant med å utarbeide de nødvendige dokumentene. Sweco hadde likevel i budsjettet til byggherren bare lagt inn én revisjons- runde. Høiness hadde ikke opplevd tidligere at entreprenørens AP gikk ut av prosjektet før sertifiseringsprosessen var ferdig, slik som i dette tilfellet.

Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at Sweco måtte gå flere runder på grunn av ufullstendig dokumentasjon i denne saken enn det som var vanlig, er tilstrekkelig til å si at MBFs oppfølgning av sertifiseringsprosessen var sterkt klanderverdig og innebar et markert avvik fra forsvarlig handlemåte, jf. omtalen ovenfor av rettspraksis når det gjelder grov uaktsomhet for profesjonsutøvere. Riktignok kan det forholdet at MBF fjernet Breeam-AP flere måneder før prosessen var fullført, etter omstendighetene kunne tenkes å nærme seg terskelen for grov uaktsomhet. Vinpart har imidlertid ikke tilbudt noen nærmere bevisføring om de faktiske konsekvensene av dette og heller ikke sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom dette og de 20 ekstra timene som Sweco den 5. februar 2020 varslet byggherren om at var påløpt siden forrige endringsmelding i oktober 2019.

Vinparts krav om dekning av merkostnader til Breeam NOR-revisor tas ikke til følge.

5. Konklusjon. Sakskostnader

MBFs anke har ikke ført frem, bortsett fra på et lite punkt som gjaldt forsinkelsesrenter på et endringskrav hvor tingretten tilkjente MBF tilleggsvederlag. I tråd med dette skal Vinpart dømmes til å betale MBF 962 kroner, med tillegg av forsinkelsesrenter fra

22. januar 2023, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.

Vinparts avledede anke har delvis ført frem, for så vidt som Vinpart har fått medhold i sin avledede anke over to av de tilleggsvederlagene som MBF ble tilkjent i tingretten. Følgelig skal MBF dømmes til å betale til Vinpart 375 000 kroner under MBF 40 og 1 170 762 kroner under MBF 44, til sammen 1 545 726 kroner. Alle beløp er inkludert mva. Forfalls- tidspunkt settes til 30 dager etter dato for anketilsvar, det vil si at renter løper fra 21. april 2023, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.

Vinpart har imidlertid ikke fått medhold i sine motkrav, som beløpsmessig utgjorde den klart største delen av Vinparts påstand i avledet anke på til sammen nesten 6,9 millioner kroner.

Etter dette har ingen av partene vunnet saken i det vesentlige, og det er ikke grunnlag for å tilkjenne noen av partene sakskostnader etter tvisteloven § 20-2.

Lagmannsretten mener imidlertid at Vinpart har fått medhold av betydning, og at tungt- veiende grunner tilsier at ankemotparten får det vesentlige av sine sakskostnader for lagmannsretten dekket av ankende part, jf. tvisteloven § 20-3. Lagmannsretten legger særlig vekt på at Vinpart bare en uke etter inngivelse av anketilsvar og avledet anke, tilbød MBF å avslutte saken mot at ingen av partene hadde noe ytterligere å kreve av hverandre. Dette tilbudet var altså gunstigere for MBF enn lagmannsrettens resultat, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd bokstav b), som det vises til i § 20-3. Lagmannsretten er derfor kommet til at Vinpart har krav på å få erstattet nødvendige sakskostnader som er påløpt etter inngivelsen av anketilsvaret.

Vinpart har krevd dekket sakskostnader med i alt 3 663 091 kroner. Merverdiavgift påløper ikke. Av totalkravet utgjør 3 341 775 kroner salær til prosessfullmektigen, 205 000 kroner godtgjørelse for partens eget arbeid med saken og 118 316 kroner dokumenterte utgifter til Aase Byggeadministrasjon i anledning ankesaken. I tillegg kommer rettsgebyr for avledet anke.

Salærkravet fra prosessfullmektig og rettslig medhjelper er høyt, men kostnadspådraget var etter lagmannsrettens syn nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Hovedtyngden i saken, både under saksforberedelsen og ankeforhandlingen, har ligget på MBFs krav i saken. Her har MBF dessuten fremlagt en stor mengde nye dokumenter for lagmannsretten, noe som har bidratt til å vidløftiggjøre saken i og med at denne dokumentasjonen i svært liten utstrekning ble påberopt under ankeforhandlingen. Den var i liten grad relevant.

Det fremgår av sakskostnadsoppgaven at salær frem til inngivelse av avledet anke utgjør 380 120 kroner. Dette beløpet kommer til fradrag i salærkravet, slik at Vinpart tilkjennes dekning av salærutgifter med 2 961 655 kroner. Rettsgebyret for avledet anke må Vinpart bære selv.

Når det gjelder kravet om dekning av partens egne kostnader i anledning saken (Marianne Tvenge), fremgår av inngitt timeliste at 10 av 35 forberedelsestimer gjaldt anketilsvaret. Videre gjelder 70 timer deltakelse i ankeforhandlingen. Den klare hovedregelen i tviste- loven § 20-5 første ledd siste punktum er at arbeid lagt ned i egen sak som part, ikke gir grunnlag for krav på sakskostnader, jf. Schei m.fl., Tvisteloven kommentarutgave side 722-723 med henvisninger til rettspraksis og forarbeider. Bare der arbeidet har vært «særlig omfattende» eller ellers måtte ha vært utført av prosessfullmektig e.l., kan kostnadene kreves dekket. Tilstedeværelse i egen rettssak omfattes ikke av noen av disse unntakene, og kostnader knyttet til inngivelse av anketilsvar mener lagmannsretten, som sagt, at ankemotparten selv må dekke i denne saken. Det gjenstår da 25 timers saks- forberedelse av totalt 105 timer som er krevd dekket, og et arbeid av et slikt omfang mener lagmannsretten ikke at kan anses «særlig omfattende» i en sak som dette. Partens egne kostnader for lagmannsretten kan etter dette ikke kreves dekket av motparten.

Utgiftene til Aase Byggeadministrasjon godtas i utgangspunktet som nødvendige kost- nader, men det må også her gjøres fradrag for den delen av kostnadene som knytter seg til perioden frem til anketilsvar. Det fremgår av dokumentasjonen for kravet at dette gjelder én faktura på 26 125 kroner. Den delen av kravet som motparten må dekke, blir da 90 191 kroner.

Etter dette blir totalbeløpet som tilkjennes Vinpart i sakskostnader for lagmannsretten, på 3 051 846 kroner.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 første og andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist på fire uker på grunn av sakens omfang og mellomkommende juleferie, jf. tvisteloven § 19-4 fjerde ledd første og tredje punktum.

DOMSSLUTNING

1. Vinpart AS dømmes til å betale 926 – nihundreogtjueseks – kroner til Moderne Byggfornyelse AS innen to uker fra forkynnelse av dommen, med tillegg av forsinkelsesrenter fra 22. januar 2023 til betaling skjer. For øvrig forkastes anken fra Moderne Byggfornyelse AS.
2. Moderne Byggfornyelse AS dømmes til å betale 1 545 726 – enmillionfemhundre- ogførtifemtusensjuhundreogtjueseks – kroner til Vinpart AS innen to uker fra forkynnelse av dommen, med tillegg av forsinkelsesrente fra 21. april 2023 til betaling skjer. For øvrig forkastes anken fra Vinpart AS.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Moderne Byggfornyelse AS til Vinpart AS 3 051 846 – tremillionerogfemtientusenåttehunderogførtiseks – kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.

Fanny Platou Amble Jannicke Johannesen Jakob Wahl

Dokument i samsvar med undertegnet original Marie Strømmen (signert elektronisk)