Oslo tingrett: Oppsigelse gyldig etter anskaffelsesbrudd

OSLO TINGRETT

DOM

Avsagt: 26.06.2023 i Oslo tingrett,

Saksnr.: 22-179963TVI-TOSL/05

Dommer: Dommerfullmektig Mina Hoff med alminnelig fullmakt

Meddommere: HR direktør Anine Tennøe Faglig sekretær Kristian Kristiansen

Saken gjelder: Usaklig oppsigelse i ansettelsesforhold

Camilla Glasø Advokat Max Henrik Jespersen

mot

Oslo kommune v/ordføreren Advokat Monica Helland

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Saken gjelder gyldigheten av oppsigelse av arbeidstaker og fremsatt krav om oppreisningserstatning som følge av anført ugyldig oppsigelse.

1 Overordnet fremstilling av saken og partenes påstandsgrunnlag

Saksøker, Camilla Glasø, ble ansatt som avdelingsdirektør for avdeling Helse og mestring i bydel Nordre Aker i Oslo kommune med tiltredelse 1. september 2017. Stillingen er direkte underlagt bydelsdirektøren og er en del av ledergruppen i bydelen. Avdelingen har omlag 500 årsverk, og har blant annet ansvaret for hjemmetjenesten, bo- og dagtilbud for eldre samt øvrige tilrettelagte tjenester. Under pandemien lå arbeidet med vaksinasjon og smittesporing også til avdeling Helse og mestring. I årsskiftet 2020/2021 ble det opprettet et vaksinesenter for bydelen etter oppdrag fra Helseetaten i kommunen.

I perioden juli – september 2021 mottok Oslo kommunes sentrale varslingsmottak fire varsler med påstander knyttet til forhold i bydel Nordre Aker. To av varslene var primært rettet mot Glasø og dreide seg om 1) hennes rolle i forbindelse med utbetalinger til selskapet Digital Medarbeider AS, og 2) hennes rolle i forbindelse med ansettelsen av samboeren til Glasøs sønn på vaksinesenteret i bydelen.

Bydelens lokale varslingsmottak vurderte varslene innledningsvis og kom frem til at sakens omfang og kompleksitet var høy, slik at det var behov for ekstern bistand. Deloitte AS ble deretter engasjert for å granske tre av de fire varslene nærmere, herunder de to som var rettet mot Glasø. Deloittes mandat ble gitt den 7. januar 2022, og undersøkelsene ble avsluttet ved rapport datert 29. april 2022. Deloitte fant at det var hold i begge varsler mot Glasø, og selskapet konkluderte med at det forelå brudd på anskaffelsesregelverket samt brudd på habilitetsregler.

Etter mottak av rapporten vurderte bydelen funnene og hvilke konsekvenser de skulle få for Glasøs arbeidsforhold. På bakgrunn av mulige inhabilitetsinnsigelser ble den endelige avgjørelsen av oppsigelsesspørsmålet overlatt til Ullern bydel som settebydel. Det ble konkludert med at forholdene var av en slik alvorlighetsgrad at det var riktig og nødvendig å gå til oppsigelse.

Den 5. september 2022 ble det sendt forhåndsvarsel om oppsigelse. Det ble avholdt drøftelsesmøte den 19. september 2022, der Glasø var bistått av advokat Jespersen. Oppsigelse ble gitt den 30. september 2022. Det ble krevd forhandlinger, og forhandlingsmøte ble avholdt den 24. oktober 2022 uten at partene kom til enighet.

Ved stevning 9. desember 2022 brakte Glasø saken inn for tingretten med krav om at oppsigelsen kjennes ugyldig og at hun skulle tilkjennes erstatning for urettmessig oppsigelse. Oslo kommune tok til motmæle i tilsvar av 24. mars 2022, hvor det ble nedlagt påstand om at kommunen frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger.

Hovedforhandling ble avholdt i Oslo tingrett 5. – 8. juni 2023. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Retten mottok forklaring fra ytterligere ti vitner, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av markeringene i dokumentsamlingen.

Glasø har fortsatt i sin stilling mens spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsen behandles, jf. arbeidsmiljøloven § 15-11, men har trådt ut av funksjonene som avdelingsdirektør i henhold til nærmere avtale med arbeidsgiver.

Saksøker – Camilla Glasø – har i korte trekk anført:

Oppsigelsen er usaklig og ugyldig.

Glasø brøt ikke habilitetsreglene i forbindelse med at Varvik ble ansatt ved vaksinesenteret. Det var et prekært behov for ressurser til vaksinesenteret. Glasø tipset om Varvik som en potensiell kandidat, men hadde ingen rolle i ansettelsen. Det var Bergenhus som foretok intervju og tok beslutningen om å ansette Varvik. Ansettelsen var videre klarert med HR-sjefen, og HR-avdelingen forberedte arbeidskontrakt som ble undertegnet av Bergenhus. At Glasø videreformidlet CV og kontonummer innebærer ikke brudd med habilitetsreglene. Den senere lønnsjusteringen var videre et administrativt vedtak og ikke en forvaltningssak, slik at habilitetsreglene ikke kommer til anvendelse. Glasø har uansett ikke påvirket eller forberedt grunnlaget for lønnsjusteringen. At Varvik skulle heves i lønn ble tatt opp av Bergenhus på det forutgående møtet, slik at denne beslutningen allerede var tatt.

Glasø har heller ikke brutt anskaffelsesregelverket eller begått økonomisk mislighold i forbindelse med avtalen med Digital medarbeider. Det var bydelsdirektør Henriksen som inngikk avtalen med Digital medarbeider. Glasø hadde ikke fullmakt til dette. Intensjonsavtalen med varighet ut 2018 ga Oslo kommune en betalingsforpliktelse for konsulenttjenester, noe som var kjent for Henriksen. Oslo kommune må videre anses å ha vært avtalerettslig bundet til avtalen også etter årsskiftet 2018/2019. Det foreligger et utkast til forlengelse som ikke er undertegnet, som en ikke vet med sikkerhet om ble undertegnet eller ikke. Uansett må manglende formalisering skyldes en forglemmelse. Det var et løpende samarbeid og Digital medarbeider fortsatte å jobbe som før, noe som indikerer at begge parter oppfattet at det forelå et avtaleforhold. I den grad kommunen, herunder Henriksen, anså seg ubundet til å betale for konsulenttjenester, hadde de etter lojalitetsplikten en oppfordring til å reagere. Det var uansett Glasøs oppfatning at kommunen hadde en løpende avtale og en forpliktelse til å betale fakturaene fra Digital

medarbeider. Fakturaene er ført i regnskapene, som er revidert uten merknader. Kommunene har videre søkt om mva-kompensasjon for fakturaene, noe som viser at de selv har bygget krav på de samme fakturaer som de nå nekter for at de pliktet å betale. Det er heller ikke fremmet noe tilbakebetalingskrav mot Digital medarbeider.

Bevisførselen viser at det ikke foreligger kritikkverdige forhold på Glasøs side som kan lede til oppsigelse. Under enhver omstendighet må det foretas en konkret skjønnsmessig avveining av virksomhetens og den ansattes interesser, der terskelen for oppsigelsen er høy. I dette tilfellet går ikke interesseavveiningen inn på arbeidsgivers interesser sett hen til de faktiske forhold i den konkrete saken. Spørsmålene om ansettelsen av Varvik eller lønnsjusteringen fremgår videre ikke av interesseavveiningen. Den foretatte interesseavveiningen underbygger inntrykket av at oppsigelsen er basert på en instruksjon og ikke en selvstendig vurdering, noe forklaringen fra Joten også indikerer. Deloitte- rapporten er lagt ukritisk til grunn av kommunen, men bevisførselen har påvist faktiske feil og feil ved vurderingene. Det foreligger videre ikke en skjønnsmessig avveining av Glasøs interesser. Vurderingen fremstår ikke tilstrekkelig bred, konkret og det fremgår ikke hvordan kommunen har vektet de ulike momentene.

Det fremgår heller ikke hvilke reelle opplysninger kommunen bygger som leder frem til konklusjonen om at oppsigelsen er «mindre inngripende» for Glasø.

Som følge av at oppsigelsen er usaklig, har Glasø videre krav på erstatning for ikke- økonomisk skade, som etter omstendighetene og i lys av de alvorlige anklagene bør ligge i det øvre sjikt.

Glasø har nedlagt slik påstand

1. Oslo kommunes oppsigelse av Camilla Glasø er ugyldig.
2. Camilla Glasø tilkjennes erstatning for usaklig oppsigelse fastsatt etter rettens skjønn.
3. Camilla Glasø tilkjennes sakens omkostninger.

Saksøkte – Oslo kommune – har i korte trekk anført:

Oppsigelsen av Glasø er saklig og forholdsmessig og i henhold til kravene som følger av arbeidsmiljøloven § 15-7 og tilhørende rettspraksis.

Glasøs håndtering av prosjektet Ny hverdag og samarbeidet med selskapet Digital medarbeider utgjør svært alvorlige brudd på reglene om offentlige anskaffelser. Grunnprinsippene om konkurranse, likebehandling og etterprøvbarhet er ikke fulgt. Det er tale om direktekjøp for over 2 millioner kroner, hvorav det alt vesentlige av betalingene skjedde uten at det forelå noen forpliktende avtale. I 2020 og 2021 ble det videre forhåndsbetalt til sammen 600 000 kroner eks. mva for verktøy kommunen aldri har mottatt, og uten at det forelå noen forpliktende avtale. Saken er et skoleeksempel på

hvorfor reglene om offentlige anskaffelser eksisterer og håndteringen utgjør et alvorlig brudd på tillitten til Glasø som avdelingsdirektør og forvalter av fellesskapets midler.

Glasø har videre opptrådt i strid med forvaltningslovens regler om inhabilitet samt kommunens etiske regler. Glasø hadde en aktiv rolle i forbindelse med at sønnens samboer ble ansatt på vaksinesenteret. Hun var åpen om sin inhabilitet men avsto likevel ikke fra å tilrettelegge og påvirke ansettelsesprosessen og senere oppjustering av lønn.

Samlet sett har Glasø utvist dårlig dømmekraft og mangelfull innsikt i sentrale regler og retningslinjer som er styrende for hennes arbeid i stillingen som avdelingsdirektør. Kommunen vurderer at forholdene samlet sett innebærer alvorlige tillitsbrudd og at de utgjør saklig grunnlag for oppsigelse. Saksbehandlingen har videre vært svært grundig. Det er gjort en bred og selvstendig vurdering av Deloittes funn og hvilke konsekvenser disse skulle få for ansettelsen.

Idet det foreligger en gyldig oppsigelse er det heller ikke grunnlag for erstatning.

Oslo kommune har nedlagt påstand:

1. Oslo kommune frifinnes
2. Oslo kommune tilkjennes sakskostnader

2 Rettens vurdering

2.1 Innledning og konklusjon

Retten er kommet til at oppsigelsen av Glasø er saklig begrunnet i arbeidstakers forhold og derfor gyldig. Det er som følge av dette heller ikke grunnlag for å tilkjenne Glasø oppreisningserstatning i saken.

Retten vil i det følgende først redegjøre for rettslige utgangspunkter for gyldighetsvurderingen og domstolsprøvingen av gyldighetsspørsmålet, før retten går over til den konkrete vurderingen av oppsigelsen av Glasø.

2.2 Rettslige utgangspunkter for gyldighetsvurderingen

Arbeidsmiljøloven § 15-7 oppstiller et vern mot usaklig oppsigelse av arbeidstakere. Oppsigelsen er i vår sak begrunnet i arbeidstakers eget forhold, slik at det er arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd som er aktuell. Bestemmelsen lyder slik:

«Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.»

Vilkåret om at en oppsigelse skal være «saklig begrunnet» skal etter rettspraksis forstås slik at det først må vurderes om det foreligger en legitim og tungtveiende grunn for oppsigelse. I så tilfelle skal det deretter foretas en interesseavveining hvor arbeidsgiverens og arbeidstakerens interesser i utfallet av saken veies mot hverandre, jf. HR-2021-2839-A avsnitt 38-40 med videre henvisninger. For arbeidstakerens del står de negative konsekvensene av en oppsigelse sentralt i denne interesseavveiningen, mens det for arbeidsgiverens del er relevant hvor sterkt behov man har for å avslutte arbeidsforholdet. Det avgjørende i interesseavveiningen er om det etter en samlet avveining av begge parters behov, anses rimelig og naturlig at arbeidsforholdet bringes til opphør. Terskelen for å si opp en ansatt er høy, og arbeidsgiver må kunne vise til gode grunner.

Selv om arbeidsmiljøloven § 15-7 ikke skiller mellom stillingskategorier, er det i rettspraksis lagt til grunn at det må stilles særlige krav til en leder. Et forhold vil dermed lettere kunne føre til oppsigelse når den aktuelle arbeidstakeren har en ledende stilling enn når det gjelder ansatte i lavere stillingskategorier, sml. Rt-1997-1128 og Rt-1993-300. Dette er begrunnet både med det særlige behovet til tillit, men også med den signaleffekt en leders handlemåte kan ha overfor andre ansatte.

Saklighetsnormen i arbeidsmiljøloven § 15-7 innebærer også at det stilles krav til de vurderinger og den saksbehandling som arbeidsgiver må foreta før det treffes beslutning om oppsigelse, jf. HR-2020-390-A avsnitt 36.

2.3 Domstolsprøvingen

Høyesterett har i HR-2021-2389-A avsnitt 43-44 uttalt følgende om domstolsprøvingen av oppsigelser:

«(43) Domstolene kan prøve alle sider av oppsigelsen, jf. Rt-1984-1058 på side 1067 og Rt-2015-1332 avsnitt 36. Prøvingen omfatter om § 15-7 er riktig anvendt i det konkrete tilfellet. Sentralt står om oppsigelsen bygger på et riktig og tilstrekkelig faktisk grunnlag, om begrunnelsen er tuftet på relevante argumenter, og om vurderingen er bred nok, slik at hensynet til arbeidstakeren er ivaretatt. Det avgjørende faktiske grunnlaget for domstolsprøvingen er opplysningene som forelå da arbeidsgiveren besluttet oppsigelse, og som motiverte arbeidsgiveren på oppsigelsestidspunktet, jf. Rt-1996-1401.

(44) Det er likevel ikke utelukket å supplere med nye opplysninger som kommer frem umiddelbart etter oppsigelsen, og som står i nær sammenheng med det faktiske grunnlaget som arbeidsgiveren har begrunnet oppsigelsen med. En slik suppleringsadgang må praktiseres med varsomhet, ettersom lovens ordning er at oppsigelsen legger rammen for den videre prosessen. Hensynet til en reell kontradiksjon mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren ved forhandlinger og dialog om oppsigelsen, så vel som hensynet til en effektiv domstolskontroll, tilsier at det er begrenset rom for å supplere begrunnelsen i ettertid.»

Det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at oppsigelsen er saklig begrunnet. Retten skal i vår sak legge til grunn det faktum som anses mest sannsynlig. Retten bemerker at valg av beviskrav – det alminnelige eller det kvalifiserte – uansett ikke har hatt avgjørende betydning for saken, idet faktum som er lagt til grunn nedenfor også anses klart sannsynliggjort.

2.4 Begrunnelsen for oppsigelsen og kommunens interesseavveining

Oppsigelsen er datert 30. september 2022 og er begrunnet i en samlet vurdering av brudd på anskaffelsesregelverket og utbetalinger i tilknytning til prosjekt Ny hverdag samt brudd på habilitetsregler i forbindelse med ansettelse og etterfølgende lønnsjustering av sønnens samboer. I den samlede vurderingen fremgår at

Bydelen vurderer at forholdene som er avdekket viser åpenbare, grunnleggende og alvorlige mangler i utøvelsen av de oppgaver og det ansvar som ligger til din stilling som avdelingsdirektør. Ut fra en helhetsvurdering legges det til grunn at du har foretatt kritikkverdige disposisjoner, ikke fulgt anskaffelsesregelverket, opptrådt i strid med forvaltningslovens regler om habilitet, kommunens interne regelverk og etiske regler. Din handlemåte og din utøvelse av din stilling som avdelingsdirektør innebærer at arbeidsgiver ikke har tillit til at du framover kan gjøre en forsvarlig jobb i og for Oslo kommune.

Videre er kommunens interesseavveining dokumentert i saken. Notatet er datert 30. september 2022 og retten hitsetter:

I denne saken er det vurdert at oppsigelse er rett reaksjonsform. Det vises her til uttalelse fra Byrådsavdeling for finans. Oslo kommunes instruks for behandling av saker om økonomiske misligheter ligger til grunn for vurderingene som er gjort. Av instruksen framgår det at avskjed er normal reaksjonsform for et slikt forhold. Oppsigelse, som mildeste reaksjon, er valgt fordi kommunen har brukt lang tid på vurdering av saken.

I drøftingsmøtet 19.9.2022 viste motpartens advokat til at kommunen måtte gjøre en interesseavveining før vurdering av oppsigelse. I den forbindelse opplyste bydelen at instruksen for behandling av økonomiske misligheter ble fulgt og at den normalt taler for at avskjed skal velges som reaksjonsform. Bydelen har valgt å behandle ansatt på mildeste måte, vurdert ut fra forseelsens omfang.

Av sosiale forhold nevnes det at ansatt er 66 år. En oppsigelse vil derfor være mindre inngripende for henne enn for en yngre person i etableringsfasen når inntekten bortfaller. Inntektsbortfallet vil også være midlertidig ettersom hun oppnår alderspensjon i august 2023. At ansatt opplever det som belastende å få en trist «sorti» er sekundært opp mot det å få inntektsbortfall og vanskeligheter med å få ny jobb etterpå.

Etter en helhetlig vurdering mener bydelen at en oppsigelse for henne vil være mindre inngripende enn for en yngre person i etableringsfasen som er avhengig av arbeidsinntekt og som kan ha forsørgeransvar.

2.5 Rettens vurdering av oppsigelsesgrunnlaget

2.5.1 Brudd på anskaffelsesregelverket og utbetalinger til Digital medarbeider AS

2.5.1.1 Nærmere om samarbeidet mellom Oslo kommune og Digital medarbeider AS samt eksisterende avtalegrunnlag

Retten legger til grunn at samarbeidet kom i stand ved at Øines, daglig leder i Digital medarbeider og tidligere kollega av Glasø, i 2018 tok kontakt med Glasø med forespørsel til kommunen om å delta i et utviklingsprosjekt med sikte på å effektivisere informasjonsbehandling og informasjonsdeling i kommunesektoren. Retten legger til grunn at prosjektet var av interesse for kommunen, at Glasø la det frem for daværende bydelsdirektør Henriksen og at Henriksen støttet å gå videre med forespørselen. Det er på det rene at Henriksen var såkalt "prosjekteier". Det synes likevel ikke tvilsomt at det var Glasø som i praksis holdt i prosjektet fra bydelens side. Dokumentene viser videre at leder i Digital medarbeider, Øines, i det vesentlige forholdt seg direkte til Glasø, herunder med hensyn til fakturering. Henriksen forklarte selv at han aldri hadde egne samtaler med Øines om økonomi og kostnader, og retten legger dette til grunn.

Det er for retten fremlagt to signerte avtalen mellom Oslo kommune og Digital medarbeider. Den første, betegnet «intensjonsavtale» er signert av daværende bydelsdirektør Henriksen. Den er ikke datert, men det fremgår at den har en varighet ut

2018. Avslutningsvis i avtalen fremgår det: «Kostnader for konsulenttjenester som brukes i forkant av godkjent Innovasjonskontrakt garanteres dekket av Oslo kommune/BNA etter timepris kr. 1490,- eks mva.»

Den andre avtalen mellom partene er signert av daværende bydelsdirektør Henriksen 3. juli

2019. Også denne er betegnet «intensjonsavtale», hvis formål var å «erklære partenes felles ønske og vilje til å inne å forsknings- og utviklingssamarbeid vedrørende [NY Hverdag]…». Av avtalens punkt 5.1 fremgår uttrykkelig at ingen av partene skal utlede rettigheter eller forpliktelser av intensjonsavtalen, med unntak av det som fremgår av taushetspliktsbestemmelsene.

I tillegg til ovennevnte er det for retten fremlagt et usignert utkast til forlengelse av den første intensjonsavtalen, med en varighet ut februar 2019. I fravær av en signert versjon og i lys av at ingen, heller ikke Glasø eller Øines, har forklart seg om at dette foreligger, legger retten til grunn at forlengelsen aldri ble signert.

Av det skriftlige avtalegrunnlaget kan det følgelig utledes at det kun forelå en betalingsforpliktelse for Oslo kommune overfor Digital medarbeider ut 2018 i henhold til den første intensjonsavtalen. Den 12. november 2018 ble det betalt 203 013 kroner ink. mva. for 109 konsulenttimer. Retten legger til grunn at den konsulentbistand som ble gitt, kartleggingsarbeid mv. i kommunen, var underlagt anskaffelsesregelverket, og at det er tale om et direktekjøp gjort i strid med dette. Oppsigelsen omtaler imidlertid eksplisitt utbetalinger etter 31. desember 2018, slik at retten ikke finner det nødvendig å gå nærmere

inn på dette forhold. Retten finner det heller ikke nødvendig å ta stilling til på hvilket tidspunkt – om det var i september eller november 2018 – avtalen ble signert.

2.5.1.2 Utbetalinger til Digital medarbeider i 2019

Det er uomtvistet at det i perioden januar-juli 2019 er betalt til sammen 2 271 318 kroner inklusive moms for konsulentarbeid til Digital medarbeider, og at samtlige av de åtte fakturaene er attestert og godkjent av Glasø. På dette tidspunktet forelå det ingen skriftlig avtale mellom kommunen og selskapet, og den intensjonsavtalen som senere ble inngått i juli 2019 innebar ingen betalingsforpliktelse for kommunen.

En innovasjonskontrakt mellom partene (som eventuelt kunne falt inn under det såkalte FoU-unntaket i anskaffelsesregelverket) lå fortsatt frem i tid, og retten finner det etter omstendighetene ikke tvilsomt at konsulentarbeid av den art og omfang kommunen har betalt for var underlagt anskaffelsesregelverket.

Retten kan ikke se at det er sannsynliggjort at bydelsdirektør Henriksen var kjent med de omfattende utbetalingene, slik at ansvaret for eventuelle urettmessige betalinger og brudd med anskaffelsesregelverket må ligge på ham. Retten kan heller ikke se at det kan frita Glasø for ansvar at hun angivelig anså kommunen muntlig, eller ved konkludent atferd, bundet til å betale Digital medarbeider for konsulentarbeid.

Retten legger til grunn at Henriksen leste avtalen han signerte i 2018, og således var kjent med – i det minste burde vært kjent med - passusen som innebar en betalingsplikt for konsulenttimer. Henriksen har imidlertid forklart at selv om det var han som sto som prosjekteier, var det Glasø som hele veien holdt i prosjektet i henhold til delegasjon. Slik prosjektet ble presentert for ham skulle kommunens bidrag være arbeidstimer, og han anså det som et prosjekt som ikke genererte kostnader for kommunen utover internkost/arbeidstimer. Slik hadde det også vært i et annet prosjekt av samme type, Nyby- prosjektet, der også Glasø var involvert. Derfor synes Henriksen heller ikke det var unaturlig at samarbeidspartneren investerte ressurser i prosjektet, da målet for slike selskaper er å tjene store penger på sikt. Henriksen forklarte at han betraktet Ny hverdag- prosjektet på samme måte som Nyby-prosjektet. Han var klar på at han ville reagert kraftig om han var blitt kjent med utbetalingene.

Henriksens oppfatning av kostnadsforholdene støttes av den dokumentasjon som er fremlagt med hensyn til hvordan prosjektet ble presentert til øvrige aktører.

Eksempelvis fremgår det i presentasjonen for Utviklings- og kompetanseetaten den 15. mars 19:

• Prosjektet må være et samarbeid mellom næringsliv og offentlig sektor
• Bedriften søker om tilskudd
• Kommunen må delta med minst 20 prosent - i timer
• Fordel for kommunen: Utvikles ny, skreddersydd løsning uten kostnader eller risiko
• Fordel for bedriften: Unik innsikt i kundens og brukerens behov - løsningen blir bedre, og mer salgbar

Videre fremgår det av presentasjon til Origo 27. februar 2019:

Innovasjonskontrakten er treparts finansiert. BNA står for 20 % av kostnader, inkludert egeninnsats. Innovasjon Norge og Digital Medarbeider AS dekker resterende kostnader. Etter gjennomført innovasjonsprosjekt og utviklingen av produkt/teknologi kommer en anskaffelsesprosess, etter vanlige anskaffelsesvilkår. Utforming av innovasjonskontrakten, inkludert kontraktsparter, er avhengig av å være i tråd med Oslo kommunes krav til IKTarkitektur.

I søknadsutkast (udatert) fra Digital medarbeider til Innovasjon Norge er prosjektdeltakers kontantbidrag satt til 0, mens det er oppgitt at søkers egenfinansiering er «planlagt tilført via ny egenkapital og/eller lån».

I presentasjon for styringsgruppen 15. oktober 2019 fremgår det om økonomi:

• Bydel Nordre Aker skal rapportere antall timer som brukes i «Ny hverdag» månedlig.
• Digital Medarbeider AS finansierer med privat kapital og risikoavlastning fra Innovasjon Norge.
• Styringsgruppen vil motta den samme økonomirapporteringen som Innovasjon Norge.»

Også Hoftun, avdelingsdirektør HR og innovasjon, forklarte at hans oppfatning var at kommunes bidrag var arbeidstimer.

Retten legger videre til grunn at det ikke var opprettet eget prosjektnummer i økonomisystemet, og at det ikke forekom særskilt rapportering på prosjektet i ordinær økonomioppfølgning med bydelsdirektør. Rapporteringen inngikk i samlet oppfølging på driftsresultat helse- og mestringsavdelingen. Retten viser til kommunens svar til Deloitte om dette (dokumentsamlingen på side 947), og det er ingen rimelig grunn til å betvile denne informasjonen. Dokumentasjonen indikerer videre at det ikke var satt av særskilte kontantmidler til prosjektet i budsjettet. Det forelå budsjettavsetning til konsulentbruk på avdelingen på rundt 1 millioner kroner per år, men dette var en samlet avsetning og ikke spesielt myntet på Ny hverdag-prosjektet.

Utover avtaleteksten i intensjonsavtalen med varighet en kort periode ut 2018, er det følgelig ingen tidsnære skriftlige spor av at betaling av omfattende konsulentarbeid har tilflytt andre involverte enn Glasø. Retten legger i den forbindelse mindre vekt på hva Hansen, som har ført fakturaer, har forklart til Deloitte, idet hun har vært klar på at hun forholdt seg til sin avdelingsleder, Glasø. Retten legger videre mindre vekt på hva Glasø

selv har innført i sitt utkast til sluttrapport 1. januar 2022, idet denne er skrevet i lengre tid etter varselet.

Retten er av den oppfatning at bydelsdirektør Henriksen burde vært mer på ballen som prosjekteier, og at internkontrollen burde vært vesentlig bedre. Samtidig var Henriksen, som andre bydelsdirektører, avhengig av omfattende delegasjon i sitt arbeid og anså Glasø som en kompetent og ansvarsfull medarbeider som han hadde tillitt til, både med hensyn til forvaltning av fullmakter og anskaffelsesregelverket. At Henriksen ikke reagerte kan således ikke frita Glasø for ansvar. Retten legger til grunn at Glasø var kjent med – i det minste burde vært kjent med – at det ikke forelå noen signert forlengelse av intensjonsavtalen av 2018, og hun var videre den som styrte informasjon om prosjektet innad i kommunen. Det er ingen holdepunkter for at Henriksen eller andre har bundet kommunen muntlig. I den grad Glasø anså kommunen bundet ved muntlighet eller konkludent atferd, var dette i alle tilfelle et forhold som relativt åpenbart skulle vært drøftet med Henriksen i forkant av betalingene.

Samlet er det rettens syn at Glasø må bære ansvar for at hun uten avtaleforankring eller nærmere avklaring fra overordnet har betalt ut vesentlig summer i konsulentbistand til selskapet Digital medarbeider i 2019. Det var videre tale om konsulentbistand av slik art og omfang at det var underlagt anskaffelsesregelverket, og hun har følgelig også handlet i strid med dette. Det er tale om alvorlige forhold, som innebærer markerte brudd med den handlemåte som forventes av en leder på dette nivå i kommunen.

2.5.1.3 Utbetalinger til Digital Medarbeider i 2020 og 2021

Det er videre uomtvistet at det ble foretatt utbetalinger fra Oslo kommune til Digital medarbeider i november 2020 og i mai 2021 på til sammen 600 000 eks. mva. Hver av utbetalingene var på 300 000 eks. mva. og er attestert og godkjent av Glasø. Fakturaspesifikasjonen er likelydende for begge fakturaer og lyder slik:

• FoU samarbeid. Verktøy for mestringssamtaler – Pris NOK 100 000 (eks mva.)
• FoU samarbeid. Verktøy for administrasjon – Pris NOK 100 000 (eks mva)
• FoU samarbeid. Proaktiv trygghets og velferd – Pris NOK 100 000 (eks mva.)

Om foranledningen til den første av disse to betalinger viser retten til følgende e- postkorrespondanse mellom Glasø og Øines fra 6. november 2020:

[Øines] «Hei Camilla! Vi hadde et nyttig møte for oss med Stefan Spangler torsdag. Han vil også gi oss innspill videre i prosessen med utvikling av verktøyet for mestringssamtalen. Nå bygger vi opp en måte for ansatte i hjemmetjenesten å gjennomføre økt frekvens av ADL-kartlegging hos brukere: dette vil gjøre dere i stand til å kunne evaluere tjenestetilbud og effekt av tiltak oftere.»

[Glasø] «Det er mulig du bør fakturere meg for noe som leveres først neste år. Jeg har noe midler igjen.»

[Øines] «Sitter å jobber med avtalene nå - men kan sende faktura i dag om dere kan godkjenne uten at avtalen er signert. […] Vi kan ta gjennomgang av avtalen i møtet mandag - det blir en SSA for løpende tjenestekjøp over internett, med beskrivelse av FoU unntaksbestemmelse i anskaffelsesregelverket.»

Det er ikke fremlagt noen skriftlig korrespondanse forut for faktureringen i mai 2021, og bevisførselen har ikke brakt på det rene – heller ikke gjennom forklaring fra Glasø eller Øines – den konkrete foranledningen for betaling nr. 2. Det sentrale er at det verken høsten 2020 eller våren 2021 forelå noe avtalegrunnlag som forpliktet kommunen til betaling, hvilket også ble tilkjennegitt av Øines i e-postkorrespondansen sitert over. Intensjonsavtalen hjemlet ikke noen slik plikt, og en potensiell innovasjonskontrakt lå fortsatt frem tid, hvis det overhodet var mulig å få til. På tidspunktet for betalingene hadde det vært kjent over en lengre periode at en ikke fikk tilgang til testdata fra Gerica, som var en forutsetning for utvikling av pilot i innovasjonsprosjektet. Slik saken lå an var det heller ikke påregnelig at dette ville løse seg i rimelig nær fremtid. Det var heller ikke sendt søknad til Innovasjon Norge, som også var en forutsetning for en fremtidig innovasjonskontrakt mellom partene.

Ut fra bevisførselen og i lys av ovennevnte, kan det ikke legges til grunn annet enn at utbetalingene i 2020 og 2021 var fullstendig uhjemlede forskuddsbetalinger, hvorav den første ble initiert av Glasø selv. Det synes videre på det rene at kommunen aldri mottok omtalte «verktøy», og at det heller ikke var påregnelig med noen leveranse i nær fremtid. For det første var det ikke engang inngått noen innovasjonskontrakt. For det andre forklarte Øines at selskapet våren 2021 ikke lyktes med ytterligere kapitalinnhenting, at ansatte ble permittert eller sagt opp og at all aktivitet i selskapet var stanset i september 2021. Kjøp av omtalte «verktøy» var videre underlagt anskaffelsesregelverket. Det forhold at det aldri ble inngått noen innovasjonskontrakt som forpliktet kommunen innebærer at det ikke kan bli tale om noe FoU-unntak fra det ellers gjeldende regelverket. Ut fra den forutgående korrespondansen mellom Øines og Glasø, herunder hans påpekning om fravær av avtale, er det videre vanskelig å forstå på hvilket grunnlag Glasø har ansett kommunen bundet til å betale selskapet.

Det er heller ikke spor av at andre enn Glasø (utover fakturaavdelingen) kjente til disse utbetalingene. Det bemerkes i den forbindelse at Henriksen sluttet i kommunen i februar 2021.

Retten vurderer at forholdet er svært kritikkverdig og utgjør et så vidt alvorlig brudd at det alene – også uavhengig av de øvrige utbetalinger som er behandlet over samt habilitetsforholdet – er tilstrekkelig til å begrunne oppsigelse i denne saken.

2.5.2 Habilitetsforhold i forbindelse med ansettelse og senere lønnsjustering av sønnens samboer

Habilitetsforholdet som ligger til grunn som del av oppsigelsen knytter seg til ansettelsen av Benedicte Varvik til vaksinesenteret i bydelen i januar 2021. Retten legger til grunn at bydelen fikk svært kort tid for etablering av vaksinesenteret og at ordinære ansettelsesprosedyrer i stor grad ble tilsidesatt i denne perioden. Det ble hentet ressurser både internt og eksternt, herunder etter utlysning på finn.no. Bergenhus, som ordinært var seksjonsleder i hjemmetjenesten ble beordret til stillingen som vaksinekoordinator og leder for vaksinesenteret. Vaksinesenteret var underlagt Glasøs avdeling, slik at Glasø var Bergenhus’ nærmeste overordnede. Glasø hadde, sammen med bydelsoverlegen, det operative hovedansvaret for etableringen av vaksinesenteret.

Retten finner det klart forholdet mellom Varvik og Glasø er av en slik art at en eventuell delaktighet og tilrettelegging av hennes ansettelse vil rammes av habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6 annet ledd og kommunens etiske regler. Retten viser til at Varvik på daværende tidspunkt var, og fremdeles er, samboer med Glasøs sønn. Dette utgjør etter omstendighetene et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til Glasøs upartiskhet. Retten viser for øvrig til at også Glasø anså det slik at hun var inhabil, og at det som først og fremst bestrides er at hun har tilrettelagt for ansettelsen på en slik måte at habilitetsreglene er brutt.

Etter bevisførselen og slik saken ligger an, er det rettens syn at Glasø, tross visshet om at hun var inhabil, tilrettela og bisto ved ansettelsen i en slik grad at habilitetsreglene i forvaltningsloven og kommunes etiske regler er brutt. Det vises til at Glasø var del av en mindre gruppe som identifiserte behovet for bistand til Bergenhus (en såkalt "høyre hånd"). Relativt umiddelbart deretter presenterte hun jobbmuligheten direkte for Varvik, som på det tidspunktet var arbeidsledig, samt "tipset" om henne til Bergenhus og bydelsoverlegen. Ingen andre, verken interne eller eksterne, ble gjort kjent med jobbmuligheten, hvilket innebar at Varvik – som følge av Glasøs "tips" – var eneste kandidat. Slik saken ligger an – og selv om Varvik selv ikke husker dette – legger retten til grunn som mest sannsynlig at det var telefonkontakt mellom Varvik og Bergenhus der en form for intervju fant sted, samt at det var Bergenhus som formelt tilbød henne jobben. Retten viser til Bergenhus’ og Glasøs forklaringer, sammenholdt med sms-korrespondansen mellom Varvik og Bergenhus.

Det er imidlertid på det rene at Varvik sendte sin CV til Glasø direkte, og at denne ble oversendt HR-avdelingen fra Glasø først etter at Varvik var tilbudt stilling og ønsket velkommen allerede neste dag. Det var videre Glasø som oppga hva stillingstittelen skulle være til HR-avdelingen (dertil en stilling som ikke inngikk i kommunes stillingskategorier), ba dem ordne arbeidsavtale, videreformidlet Varviks kontonummer samt uttalte seg om hvilke tilganger Varvik skulle ha i IT-systemet. Retten anser Glasøs involvering for markert å overstige det å gi et "tips" om en aktuell kandidat, hvilket blir særlig fremtredende når ansettelsesprosessen foregikk helt utenfor normale prosedyrer. At

det var Bergenhus som formelt tilbød stillingen og signerte arbeidsavtalen kan i habiltetshenseende uansett ikke få noen avgjørende vekt. Retten viser til at Glasø var Bergenhus’ nærmeste leder, hvilket innebar at også Bergenhus selv var inhabil i ansettelsesprosessen, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd.

Retten finner videre at Glasøs involvering i den senere lønnsjusteringen rammes av habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6 annet ledd og kommunens etiske regler. Administrative avgjørelser omfattes, jf. eksempelvis Bernt, rettsdata.no, note 101 til forvaltningsloven § 6. Som kommunen, mener retten at Varvik sannsynligvis ville fått en oppjustering av lønnen uavhengig av Glasøs e-post den 27. januar 2021. Retten viser til at forholdet var tatt opp av Bergenhus på et forutgående møte, og at en lønnsjustering var naturlig i lys av Varviks ansvar og arbeidsoppgaver. Det sentrale er imidlertid at Glasø ved sin e-post involverte seg og "etterlyste" lønnsjusteringen – som ennå ikke hadde skjedd, men som ble fulgt opp relativt umiddelbart deretter – i en slik grad at habilitetsreglene utvilsomt er brutt.

At andre – herunder HR-direktøren og bydelsoverlegen– var kjent med forholdene, kan ikke medføre at Glasø går klar av habilitetsbruddene isolert sett. Imidlertid er det rettens syn at disse forhold, samt det forhold at kommunen befant seg i en ekstraordinær krisesituasjon, innebærer at alvorlighetsgraden svekkes noe med hensyn til forholdets vekt som oppsigelsesgrunn. Habilitetsbruddene ville neppe alene vært tilstrekkelig til å begrunne en oppsigelse i dette konkrete tilfellet, men dette er det heller ikke nødvendig for retten å ta stilling til.

2.5.3 Samlet vurdering og konklusjon

Med særlig vekt på bruddene på anskaffelsesregelverket og utbetalingene til Digital medarbeider i 2019, 2020 og 2021 er retten kommet til at det foreligger legitime og tungtveiende grunner for arbeidsgiver til å gå til oppsigelse av Glasø.

2.6 Interesseavveiningen

Selv om retten er kommet til at det i utgangspunktet foreligger legitime og tungtveiende grunner for oppsigelse, skal det også foretas en interesseavveining. Om vurderingstemaet skriver Høyesterett følgende i Rt-2001-1362:

«Ved vurderingen av om arbeidstakers forhold danner tilstrekkelig saklig grunn for oppsigelse, kan arbeidstakers forhold ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med forhold på arbeidsgiversiden og hva virksomhetens interesser tilsier.»

Av Rt-2009-685 avsnitt 52 fremgår det at spørsmålet er om det etter en samlet avveining av begge parters behov anses «rimelig og naturlig» at arbeidsforholdet bringes til opphør.

Som det fremgår ovenfor er retten av den oppfatning at Glasø har begått alvorlige og svært kritikkverdige brudd på lovregler og retningslinjer. Forholdene – med særlig vekt på anskaffelsesbruddene og omfattende utbetalinger uten avtalegrunnlag – er etter rettens syn klart uforenlige med stillingen som avdelingsdirektør i Oslo kommune og som forvalter av fellesskapets midler. Når det foreligger tillitsbrudd av en slik art, må det slik retten ser det foreligge særdeles tungtveiende grunner på arbeidstakers side for at interesseavveiningen kan slå ut i arbeidstakers favør. Slike forhold foreligger ikke i denne saken, herunder sett hen til at Glasø om relativt kort tid vil oppnå pensjonsalder.

Retten kan heller ikke se at det foreligger feil ved saksbehandlingen som gir rimelig grunn til å tro at har hatt innvirkning på resultatet. Tvert om ble saken grundig utredet, også ved en ekstern granskning. Det er utvilsomt ingen saksbehandlingsfeil at et eksternt firma utredet saken. Forklaringen fra Joten, Haarberg og Winqvist, viser at både granskningsfunnene og konsekvenser av disse var gjenstand for en selvstendig vurdering fra kommunens side, herunder med bistand og forberedelse fra flere saksbehandlere med tilgang til all dokumentasjon. Retten legger videre til grunn at også Joten selv, slik hun har forklart, var kjent med de foreliggende avtalene, herunder at den med varighet ut 2018 hjemlet en betalingsplikt. At saken rutinemessig og i henhold til kommuneregelverket er drøftet med personalseksjonen i byråd for finans og sendt dem for uttalelse er klart ingen saksbehandlingsfeil. At summen av kritikkverdige utbetalinger som retten har lagt til grunn er noe lavere enn i oppsigelsesbrevet har heller ikke hatt betydning for resultatet.

Som nevnt over er det rettens syn at de to utbetalingene i 2020 og 2021 på til sammen 600 000 kroner eks. mva, alene var tilstrekkelig som oppsigelsesgrunn. Endelig er det ikke tvilsomt at retten har hatt et tilstrekkelig faktisk grunnlag for å kunne etterprøve sakligheten av de vurderingene som arbeidsgiver har gjort.

Retten har etter dette kommet til at oppsigelsen er saklig begrunnet og dermed gyldig.

2.7 Erstatning

Glasø har krevd erstatning etter arbeidsmiljøloven § 15-12 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan arbeidsgiveren pålegges å betale erstatning når en oppsigelse er i strid med arbeidsmiljøloven § 15-7. Retten er i dette tilfellet kommet til at oppsigelsen ikke er i strid med nevnte bestemmelse og dermed gyldig. Det foreligger derfor ikke grunnlag for tilkjenning av oppreisningserstatning.

2.8 Sakskostnader

Oslo kommune har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Etter § 20-2 tredje ledd kan motparten helt eller delvis fritas for kostnadsansvaret hvis tungtveiende grunner gjør det

rimelig. Etter § 20-2 tredje ledd bokstav c skal det særlig legges vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene.

Retten legger til grunn at saken er av stor velferdsmessig betydning for Glasø, og at det er vesensforskjell i styrkeforholdet mellom partene. Av Schei mfl., Tvisteloven Kommentarutgave, juridika.no, note 4.7 til § 20-2 fremgår det imidlertid at det ikke er automatikk i å frita for kostnadsansvar når vilkårene i § 20-2 tredje ledd bokstav c er oppfylt:

«At saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, er ikke en tilstrekkelig begrunnelse for å frita den tapende part for kostnadsansvar. Momentene inngår ved vurderingen av om det etter en samlet vurdering er tilstrekkelig tungtveiende grunner som taler for fritak. At saken er av prinsipiell betydning for den sterke part, eller at den tapende part har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene, vil være støtteargumenter for å lempe kostnadsansvaret, se Rt‑2012‑209 avsnitt 17 og Rt‑2011‑586 avsnitt 18–

20. I HR‑2020‑2222‑U ble det på den annen side lagt avgjørende vekt på at den ankende part forgjeves hadde brukt rettsmidler mot en avgjørelse han burde ha slått seg til ro med.»

Slik saken ligger an, kan retten ikke se at foreligger tungtveiende grunner for å frita Glasø for omkostningsansvaret. Saken har ikke budt på tvil, og etter omstendighetene – herunder sett hen til alvorligheten i forholdene – var det etter rettens syn ikke gode grunner til å få saken prøvd for tingretten.

Kommunen innga ved hovedforhandlingens avslutning saksomkostningsoppgave med et salærkrav på kroner 249 413 (146,5 timer) samt kroner 2 000 for utgifter til dokumentutdrag (til bruk for vitner). I tillegg ble det opplyst om utgifter til «kommunes vitne fra Deloitte», og at «krav og dokumentasjon ettersendes». Retten satte frist til 14. juni 2023 for supplering av oppgaven. I prosesskriv 13. juni 2023 innga kommunen en tilleggsoppgave på kroner 25 260 i forbindelse med vitneførsel fra Deloitte, herunder timer til forberedelse mv. for det vitnet som ble frafalt under hovedforhandlingen. I tillegg ble det inngitt et krav på kroner 67 551 kroner forbundet med Deloittes arbeid knyttet til gjennomgang og sladding av fremlagte intervjureferater samt korrespondanse mv. i den forbindelse.

Advokat Jespersen har i prosesskriv 19. juni 2023 protestert mot vesentlige deler av tilleggskostnadene som skreves erstattet.

Av tvisteloven § 20-5 tredje ledd følger det at sakskostnadsoppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning, og at dersom «størrelsen på noen av postene ikke er kjent, skal oppgaven suppleres innen den frist retten fastsetter».

Som saksøker har innvendt, kan retten ikke se at kostnadsposten knyttet til Deloittes bistand i saksforberedelsen er varslet i oppgaven, og i lys av tidsperioden arbeidet ble utført i var dette videre kjente kostnader som skulle vært medtatt i oppgaven ved rettsmøtets avslutning. Retten tar derfor ikke til følge krav om kroner 67 551 forbundet med sladding av intervjureferater mv. Retten kan heller ikke se at det var nødvendig – selv ikke i lys av saksøkers opprinnelige anførsler – å føre to vitner fra Deloittes side. Derfor anses kun den del av kravet som knytter seg til vitnet Sognstads som rimelig og nødvendig. Dette gjelder også hans forberedelse og oppfølgning, da retten legger til grunn at størrelsen på denne posten ikke var kjent ved hovedforhandlingens avslutning. Denne del av kravet utgjør kroner 14 314.

For øvrig anses øvrige kostnader – salærkravet og utgifter til dokumentutdrag som rimelige og nødvendige, slik at samlet krav som tilkjennes er kroner 265 727.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. Oslo kommune ved ordføreren frifinnes.
2. Camilla Glasø dømmes til å betale Oslo kommunes sakskostnader med 265 727 – tohundreogsekstifemtusensyvhundreogsyvogtyve – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.

Retten hevet

Mina Hoff

Anine Tennøe Kristian Kristiansen