Oslo tingrett: Ikke forføyning i Tetra-anskaffelse

Hovedspørsmålet var om Motorola hadde sannsynliggjort at Northcoms tilbud inneholdt et vesentlig avvik fra et A-krav/minimumskrav, slik at oppdragsgiver hadde plikt til å avvise tilbudet etter FOA § 24-8 første ledd bokstav b. Saken gjaldt også om oppdragsgivers samlede vurdering av dokumentasjonen og avklaringer etter FOA § 23-5 var forsvarlig.

Politiets fellestjenester gjennomførte en anskaffelse med forhandling etter FOA del I og III for inngåelse av en rammeavtale om Tetra-radioterminaler med estimert verdi 90 til 100 millioner kroner ekskl. mva. Motorola Solutions UK Limited begjærte midlertidig forføyning for å stanse kontraktsinngåelse etter tildelingsbeslutning 4. november 2021, med påstand om at valgte leverandør Northcom skulle vært avvist. Grunnlaget var konkurransegrunnlagets A-krav 36 for «Radiokategori II – Robust terminal», som krevde at radioterminalene og standard batteri skulle fungere ved minus 30 grader Celsius i minimum åtte timer sammenhengende. Dokumentasjonskravet var leverandørens ja/nei-bekreftelse, beskrivelse og tilbudsprøve. Under PFTs kuldetest 17. juni 2021 sviktet to SC20-apparater med konkurransens batterier etter få timer. PFT stilte deretter spørsmål til Northcom innenfor rammen av FOA § 23-5. Northcom oversendte blant annet datablad og en uttalelse fra produsenten Sepura om testing ved minus 30 grader, samt opplyste at ytterligere tester viste batterilevetid fra 11,5 til 13 timer. PFT la etter en samlet vurdering til grunn at krav 36 var oppfylt, og tildelte kontrakten til Northcom.

Retten tok utgangspunkt i at Motorola måtte sannsynliggjøre hovedkravet for å få midlertidig forføyning. Det avgjørende ble derfor om det var sannsynliggjort at Northcoms tilbud inneholdt avvik fra anskaffelsesdokumentene, og i så fall et vesentlig avvik som utløste avvisningsplikt etter FOA § 24-8 første ledd bokstav b. Retten la til grunn at A-krav 36 var et minimumskrav som måtte oppfylles. Samtidig vurderte retten innholdet i dokumentasjonskravet og hvordan oppdragsgiver kunne bygge sin vurdering på samlet dokumentasjon.

Retten fant at PFT hadde grunn til å stille spørsmål ved oppfyllelsen av krav 36 etter den gjennomførte kuldetesten, og at det derfor var adgang til å innhente avklaringer fra Northcom etter FOA § 23-5. Avklaringsrunden ble ikke ansett å innebære en ulovlig forbedring av tilbudet. Northcoms bekreftelse i tilbudet, de skriftlige beskrivelsene og de etterfølgende opplysningene fra produsenten ble ansett som relevant dokumentasjon i den samlede vurderingen.

Et sentralt punkt var betydningen av PFTs egen brukertest. Retten aksepterte PFTs vurdering av at testen hadde svakheter: den var ikke i tråd med gjeldende industristandarder, den var ikke dekkende for en representativ brukssituasjon, og resultatene mellom apparatene var avvikende. På den bakgrunn fant retten ikke grunnlag for å se bort fra PFTs faglige helhetsvurdering. Retten avviste Motorolas forståelse av konkurransegrunnlaget om at kundens verifikasjonstest ubetinget måtte være avgjørende ved motstrid. Etter rettens syn var det «resultatet av kundens vurdering» som var avgjørende, og denne vurderingen kunne omfatte både testresultater, svakheter ved testen og øvrig dokumentasjon.

Retten la også vekt på at oppdragsgiver som utgangspunkt kan stole på opplysningene i tilbudet, med mindre det foreligger særlig grunnlag for videre kontroll. I denne saken mente retten at PFT hadde ført tilstrekkelig effektiv kontroll ved å følge opp testresultatene med avklaringsspørsmål. Det var ikke påvist at konkurransegrunnlaget krevde ny test. Retten mente videre at Northcoms tilbud innebar en kontraktsforpliktelse til å levere i samsvar med krav 36, og at uttalelser om mulig redusert funksjonalitet ved minus 30 grader ikke utgjorde et forbehold mot minimumskravet. Retten fant heller ikke brudd på likebehandling eller andre grunnleggende prinsipper i LOA § 4.

Oslo tingrett kom til at Motorola ikke hadde sannsynliggjort at Northcoms tilbud inneholdt avvik fra anskaffelsesdokumentene, og dermed heller ikke et vesentlig avvik som skulle medført avvisning etter FOA § 24-8 første ledd bokstav b. Begjæringen om midlertidig forføyning ble derfor ikke tatt til følge. Staten fikk tilkjent sakskostnader med 59 200 kroner. Retten fant det ikke nødvendig å gå nærmere inn på interesseavveiningen eller øvrige vilkår når hovedkravet ikke var sannsynliggjort.

Kjennelsen illustrerer at vurderingen av kravoppfyllelse kan bygge på en samlet bedømmelse av tilbud, vareprøver og avklaringer, også der oppdragsgivers egen testing gir usikre eller motstridende resultater. Den viser også at dokumentasjonskrav og verifikasjonsbestemmelser må tolkes konkret ut fra konkurransegrunnlaget, og at en brukertest ikke uten videre er avgjørende dersom testen har metodiske svakheter. For anskaffelsespraksis understreker avgjørelsen betydningen av å dokumentere hvorfor en test anses lite egnet, og å holde eventuelle avklaringer innenfor FOA § 23-5 uten å åpne for forbedring av tilbudet.