Borgarting 21-119023ASK-BORG: Stansing av erstatningssak etter sikkerhetsklarering opphevet

Rettelse av 04.11.2021 i slutningen

BORGARTING LAGMANNSRETT

KJENNELSE

Avsagt: 01.11.2021

Saksnr.: 21-119023ASK-BORG/04

Dommere: Lagdommer Halvor Aas Lagdommer Guro Hansson Bull Lagdommer Michael Reiertsen

Ankende part Olav Myklebust Advokat Arild Jebens Advokatfullmektig Thea Larsen Normann

Ankemotpart Staten v/Justis- og Advokat Henriette beredskapsdepartementet Lund Busch

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

Saken gjelder anke over tingrettens kjennelse om stansing.

Ved stevning 7. mai 2021 saksøkte Olav Myklebust staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet. Bakgrunnen var Sivil Klareringsmyndighets (SKM) vedtak om å tilbakekalle Myklebusts sikkerhetsklarering på nivå HEMMELIG og NATO SECRET mens han var ambassadør til Polen. Vedtaket ble delvis omgjort 21. april 2021, da SKM klarerte Myklebust for nivå KONFEDENSIELT på vilkår.

Det var lagt ned slik påstand i stevningen:

1. Sivil klareringsmyndighet sitt vedtak av 6. januar 2020 er ugyldig.
2. Myklebust tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.
3. Myklebust tilkjennes saksomkostninger.

Staten tok til motmæle ved tilsvar ved tilsvar 2. juni 2021, og la ned påstand om frifinnelse. Samtidig ble det opplyst at klage over SKMs vedtak var oversendt Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) 26. mai 2021.

Ved prosesskrift 24. juni 2021 endret Myklebust sin påstand til å lyde:

1. Myklebust tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.
2. Myklebust tilkjennes saksomkostninger.

Ved prosesskrift 2. juli 2021 ba staten om at saken ble stanset, idet utfallet av NSMs klagebehandling potensielt kunne påvirke en eventuell erstatningsutmåling, og at NSMs vurdering etter sikkerhetsloven ville kunne kaste lys over det spørsmål tingretten prejudisielt måtte ta stilling til. Myklebust motsatte seg stansing i et påfølgende prosesskrift.

Oslo tingrett avsa kjennelse 8. juli 2021 med slik slutning:

Sak nr. 21-067845TVI-TOSL/01 stanses.

Myklebust har anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten har tatt til motmæle.

Ankende part, Olav Myklebust, har sammenfatningsvis anført:

Kjennelsen bygger på uriktig rettsanvendelse, jf. tvisteloven § 29-3 første ledd. Subsidiært anføres at kjennelsen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Atter subsidiært anføres at tingrettens kjennelse er uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 annet ledd.

Retten kan ikke stanse en erstatningssak knyttet til en forvaltningsavgjørelse mer enn 6 måneder etter at klage første gang ble fremsatt, på det grunnlag at det vil kunne komme en ny, senere forvaltningsavgjørelse som vil kunne påvirke den fremtidige rettstilstanden mellom partene.

Tingretten bygger på at saken går i to parallelle spor. Det er ikke riktig. Det NSM skal avgjøre er fremtidig sikkerhetsklarering, mens tingretten skal behandle erstatningsspørsmålet knyttet til SMKs vedtak. NSM kan ikke behandle om SMKs vedtak var erstatningsbetingende, og vil formentlig ikke ta stilling til gyldigheten av det. Tingrettens avgjørelse av erstatningsspørsmålet påvirker ikke NSMs avgjørelse av sikkerhetsklarering fremover. Samtidig vil ikke NSMs avgjørelse påvirke det økonomiske tapet, på grunn av UDs rotasjonsordning for ambassadører.

Tingretten tar feil når den legger til grunn at NSM, i motsetning til retten, vil kunne prøve alle sider av saken. Domstolene har full prøvingsrett, jf. blant annet LB-2018-186121.

Vilkårene for å stanse saken er strenge.

I denne saken er det gått over 17 måneder fra saksøker første gang klaget. Stansing av saken for Oslo tingrett vil undergrave borgernes rett etter forvaltningsloven § 27 b til innen rimelig tid å få rettslig prøving av forvaltningsavgjørelser og erstatningskrav knyttet til slike. Samtidig er hovedregelen at tingretten skal behandle saken innen 6 måneder. Det kreves tungtveiende grunner når disse reglene fravikes ved å stanse saken.

Tingretten har ikke vurdert hvor lang forsinkelsen vil være, eller ulempene for ankende part av dette.

Tingrettens begrunnelse er også mangelfull, og det utgjør en saksbehandlingsfeil. Tingretten har korrekt vist til at det kreves tungtveiende grunner, men den konkrete drøftelsen er utilstrekkelig. Betydningen for Myklebust er ikke trukket inn i vurderingen, og heller ikke er det angitt når NSMs klageavgjørelse kan forventes.

Atter subsidiært anføres at tingrettens avgjørelse er uforsvarlig og/eller klart urimelig.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Oslo tingretts kjennelse av 8. juli 2021 om stansing oppheves.
2. Olav Myklebust tilkjennes sakskostnader

Ankemotparten, staten v/Justis- og beredskapsdepartementet, har sammenfatningsvis anført:

Tingrettens kjennelse er korrekt, og det er ikke begått rettsanvendelsesfeil eller saksbehandlingsfeil. Den konkrete vurderingen er ikke uforsvarlig eller klart urimelig.

Retten kan stanse en sak etter tvisteloven § 16-18 annet ledd der tungtveiende grunner taler for det. Det skal legges vekt på behovet for hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.

Et eksempel i forarbeidene på når bestemmelsen er aktuell, er der en annen sak står til avgjørelse og vil få stor betydning for saken som stanses. Bestemmelsen favner videre enn dette.

Ankende part synes å misforstå forholdet mellom underinstansen SKMs avgjørelse etter klage og den nåværende klagebehandlingen ved NSM. Det som er til behandling hos NSM, er ikke en forvaltningsavgjørelse som «vil komme», men behandlingen av en klage ankende part har fremsatt.

Forvaltningsloven § 27 b) er en regel om vilkårene for søksmål, og stansingen her avskjærer ikke ankende part fra å reise sak om erstatning. Tingrettens avgjørelse er ikke i strid med denne bestemmelsen, Grunnloven § 95 eller EMK.

Avgjørelsen er ikke uforsvarlig eller klart urimelig. NSM har opplyst at behandlingen av saken er prioritert.

Anførselen om saksbehandlingsfeil ved at ulempen for Myklebust ikke er vurdert, kan ikke føre frem. Det foreligger ikke noen saksbehandlingsfeil, og enda mindre en feil som kan ha påvirket utfallet av saken. Selv om hensynet til hurtig behandling ikke er uttrykkelig vurdert, har tingretten foretatt en samlet vurdering av at det foreligger tungtveiende grunner.

Tingrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å vise at kjennelsen er basert på korrekt rettsanvendelse, og det fremgår at det er foretatt en helhetlig vurdering av momentene som etter loven og forarbeidene skal vektlegges.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsretten bemerker

Lagmannsretten er kommet til at anken skal tas til følge.

Ankesaken er behandlet skriftlig i tråd med hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd. Hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier ikke at det avholdes muntlige forhandlinger, jf. tvisteloven § 29-15 andre ledd, og det er heller ikke krevd av partene.

Utgangspunktet er at en kjennelse kan ankes på grunnlag av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 29-3 første ledd. En kjennelse om stansing utgjør imidlertid en kjennelse om saksbehandlingen som skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd. Den skjønnsmessige avveiningen av hva som er hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd.

Tingrettens kjennelse er begrunnet slik:

Saken pågår nå i to parallelle spor, ved at det er inngitt stevning mot vedtaket av 6. januar 2020 fra SKM i tillegg til at det pågår klagesaksbehandling i NSM. Påstanden i stevningen er nå endret til kun å omfatte erstatning for lidt og fremtidig tap til og med august 2022.

Retten ser det slik at NSMs klagebehandling vil kunne ha betydning for størrelsen på det økonomiske tapet. NSM vil også måtte vurdere om vilkårene i sikkerhetsloven § 8-8 jf. § 8-4 om tilbakekall av klarering er oppfylt, og dermed bidra til å kaste over spørsmålet som retten prejudisielt skal ta stilling til i denne saken. I motsetning til retten vil NSM kunne prøve alle sider av saken, herunder spørsmålet om en person er «sikkerhetsmessig skikket».

Etter en samlet vurdering har retten kommet til at det foreligger tungtveiende grunner for stansing i denne saken. Det vises til at utfallet av klagesaken i NSM vil kunne ha betydning for sakens spørsmål i foreliggende sak, og en stansing vil således bidra til en forsvarlig og kostnadseffektiv behandling av saken.

Tingrettens avgjørelse om stansing er hjemlet i tvisteloven § 16-18 annet ledd, som lyder:

Retten kan stanse saken dersom tungtveiende grunner ellers taler for det. Det legges vekt på behovet for hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.

I LB-2018-186121 uttalte Borgarting lagmannsrett:

Staten har anført at domstolene ikke kan prøve klareringsmyndighetens konkrete vurdering av om det foreligger «rimelig tvil om vedkommendes sikkerhetsmessige skikkethet». Lagmannsretten bemerker at hovedregelen er at domstolene skal prøve subsumsjonen fullt ut. Skal det gjøres unntak, må det avgjøres i forhold til den enkelte bestemmelse. Det følger av rettspraksis at sentrale momenter i denne vurderingen er om man står overfor begreper som har et skjønnspreget og vagt innhold, hva som kan sluttes om lovgiverviljen, karakteren av de vurderinger det er

nødvendig å gjøre, type organ som har myndighet og hvor inngripende den aktuelle avgjørelsen er for berørte parter.

I foreliggende sak kan det ikke utledes noe om lovgivers vilje ut fra lovteksten eller forarbeider. Lovvilkåret er skjønnspreget, det vil kunne måtte foretas sikkerhetsfaglige og sikkerhetspolitiske vurderinger, og det er på det rene at klareringsmyndigheten har spesialkompetanse. Lagmannsretten er enig med staten i at dette kan tilsi at domstolene ikke har prøvelsesrett. Lagmannsretten har likevel kommet til at dette ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om full prøvelsesrett. Det er lagt avgjørende vekt på at vurderingstemaet generelt sett ikke er av en karakter som tilsier at klareringsmyndigheten skal stå fritt, at klareringsvedtak kan være meget inngripende overfor den enkelte, og at en er på et område hvor det er særlig viktig med domstolkontroll. Det må være tilstrekkelig at domstolene viser tilbakeholdenhet med å sette til side klareringsmydighetens avgjørelse når sentrale momenter i den konkrete vurderingen bygger på faglige eller politiske forhold, noe som ikke er tilfelle her.

Denne lagmannsretten slutter seg til denne rettsoppfatningen. Det er derfor tvil om tingretten, når den uttalte at NSM i motsetning til retten vil kunne prøve alle sider av saken, har hatt en riktig oppfatning av hvilken betydning NSMs vedtak vil ha for domstolens vurdering.

Det fremkommer heller ikke på hvilken måte tingretten mener et forutgående vedtak fra NSM vil kunne bidra til en mer kostnadseffektiv behandling. Erstatningskravet er grunnet i SKMs vedtak, og den påfølgende tilbakekallingen av Myklebust som ambassadør etter dette. Dersom dette vedtaket led av feil som medførte ugyldighet, har ikke et etterfølgende vedtak fra NSM direkte betydning. Det fremkommer heller ikke på hvilken måte hensynet til forsvarlig behandling vil påvirkes av at saken stanses inntil NSM har behandlet saken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at tingrettens kjennelse må oppheves, dels fordi den bygger på en uriktig forutsetning om domstolens prøvingskompetanse, og dermed betydningen av NSMs kommende vedtak, og dels fordi kjennelsesgrunnene ikke gjør det mulig å se om tingretten har tolket kriteriet om tungtveiende grunner i tvisteloven § 16-18 annet ledd riktig.

Ankende part har vunnet ankesaken, og har krav på saksomkostninger etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Unntaket i tredje ledd er ikke anvendelig.

Advokat Jebens har krevd omkostninger med 15 000 kroner med tillegg av merverdiavgift. Samlet utgjør dette 18 750 kroner. Lagmannsretten har ikke merknader til kravet og det legges til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING

1. Tingrettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet 12 500 – tolvtusenfemhundre* – kroner til Olav Myklebust innen to uker fra kjennelsen er forkynt.

Avgjørelsen er undertegnet av lagdommer Aas alene, som bekrefter at de øvrige dommere har godkjent avgjørelsens innhold, jf. midlertidig lov 26. mai 2020 nr. 47 § 8 annet ledd.

Halvor Aas

Dokument i samsvar med undertegnet original Marianne Ofstad, signert elektronisk

*18750 – attentusensyvhundreogfemti Rettet i medhold av tvisteloven § 19-8 4. november 2021 Halvor Aas

Lagmannsrettens kjennelse kan bare ankes videre til Høyesterett dersom du mener det er begått en feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller den generelle forståelsen av en skreven rettsregel, jf. tvisteloven § 30-6. Fristen for anke er en måned fra forkynningsdatoen. Anke erklæres for lagmannsretten enten skriftlig ved prosesskrift eller muntlig ved personlig fremmøte. For anken til Høyesterett vil det påløpe et behandlingsgebyr som for tiden er 7194 kroner