Oslo tingrett: Ingen kompensasjon for inngående mva i Follobanen

OSLO TINGRETT

DOM

Avsagt: 16. mars 2022 i Oslo tingrett

Saksnr.: 21-108612TVI-TOSL/02

Dommer: Tingrettsdommer Jonas Petter Madsø

Saken gjelder: Krav om kompensasjon for merverdiavgift

Acciona Infraestructuras and Ghella ANS Advokat Emil Litschutin Risbøl

mot

Bane NOR SF Advokat Arild Skage

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Saken gjelder tvist om kompensasjon for merverdiavgift knyttet til en entreprisekontrakt på Follobanen. Sakens hovedspørsmål er om totalentreprenøren har krav på kompensasjon fra byggherren for inngående merverdiavgift som totalentreprenøren ikke kan fradragsføre.

Framstilling av saken

Etter forutgående anbudskonkurranse inngikk Acciona Infraestructuras and Ghella ANS kontrakt med Bane NOR SF den 23. mars 2015. Kontrakten gjelder bygging av to parallelle jernbanetunneler mellom Oslo og Ski, og kontrakten inngår som en del av infrastrukturprosjektet som kalles Follobaneprosjektet.

Acciona Infraestructuras and Ghella ANS er et arbeidsfellesskap (Joint Venture) etablert i Norge i forbindelse med Follobaneprosjektet. Arbeidsfellesskapet er en spansk-italiensk entreprenør bestående av de to deltakerselskapene Acciona Construccion S.A og Ghella S.p.A. Bane NOR SF er et statlig foretak med ansvar for jernbaneinfrastrukturen i Norge.

Bane NOR SF er byggherre i prosjektet mens Acciona Infraestructuras and Ghella ANS («AGJV”) er totalentreprenør.

Overordnet består AGJVs kontraktsarbeid i å drive de to tunnelene med fire tunellboremaskiner som i par har boret to tunnelløp i henholdsvis sydgående og nordgående retning med utgangspunkt i Åsland midt mellom Oslo og Ski. I tillegg består kontraktsarbeidet i å etablere adkomsttuneller, tverrforbindelser, redningstuneller mv. og å levere mekanisk utstyr og jernbanesystemet som blant annet omfatter spor og energiforsyning i tunnelene.

Kontrakten er en totalentreprise («Engineering, Procurement, Construction – EPC»), der AGJV har ansvar for både prosjektering, innkjøp og bygging av tunnelene med tilhørende utstyr og systemer. Kontrakten mellom partene er basert på standarden Norsk Total Kontrakt 2007 med Bane NORs endringer og justeringer. Kontrakten består av et overordnet avtaledokument («Form of Agreement») og generelle kontraktsvilkår («Conditions of Contract»), i tillegg til en rekke vedlegg («Appendix A-F»).

Kontraktens kompensasjonssystem følger av Appendix B. Kontraktsprisen er i hovedsak en fast pris, og utgjorde ved kontraktsinngåelsen NOK 2 043 619 825 og EUR 786 880 385. Det er inntatt ulike fastpriser («Lump Sums») for forskjellige kontraktsarbeider. For enkelte arbeidsoperasjoner har partene avtalt en foreløpig pris («Provisional Sum»). Når arbeidsomfanget for disse arbeidene er endelig fastlagt, foretas en justering av den foreløpige prisen til endelig pris. I tillegg til fastprisformatet og midlertidig pris skal enkelte arbeider gjøres på regning («reimbursable work»).

Den sentrale bestemmelsen i nærværende sak, er inntatt i Appendix B punkt 2.4, og omhandler skatter og avgifter.

AGJV startet tunneldrivingen i 2016, og disse arbeidene pågikk frem til våren 2019. Etter dette har AGJV utført arbeider i tunnelene knyttet til blant annet installering av jernbaneskinner og jernbanetekniske arbeider, elektroarbeider mv.

Underveis i prosjektet kjøpte AGJV varer og tjenester til bruk i egen virksomhet for å kunne gjennomføre jernbane- og tunnelarbeidene. AGJV fradragsførte inngående merverdiavgift på anskaffelsene.

Høsten 2018 varslet skattekontoret om bokettersyn hos AGJV. Kontrollen ble gjennomført i perioden februar 2019 til juni 2020. Den 15. september 2020 varslet skattekontoret om endring av AGJVs avgift og skatt for perioden 2016-2019. De varslede endringene utgjorde blant annet en fastsetting av merverdiavgift med kr 20 400 520. Endringene gjaldt reduksjon av fradragsført inngående merverdiavgift knyttet til kost og losji med kr 18 570 330 og transport med kr 1 830 190. Skattekontoret varslet også om tilleggsskatt på 20 % av det endrede beløpet.

AGJV innga merknader til varselet 6. november 2020, og anførte at skattekontoret bare hadde grunnlag for å redusere inngående merverdiavgift med kr 13 264 646 hva gjaldt kostnader til kost og losji (og ikke de varslede kr 18 570 330), og med kr 122 797 hva gjaldt kostnader til transport (og ikke de varslede kr 1 830 190).

Skatteetaten fattet vedtak den 17. desember 2020 om at AGJVs fradragsberettigede inngående merverdiavgift skulle reduseres med de varslede kr 18 570 330 for kostnader til kost og losji og med de varslede kr 1 830 190 for kostnader til arbeidsreiser. I tillegg ble AGJV ilagt tilleggsskatt på 20 % av beløpet.

AGJV påklagede vedtaket den 27. januar 2021, og anførte at det ikke var grunnlag for å redusere kr 7 013 075 av den endrede merverdiavgift. AGJV anførte også at det ikke var grunnlag for ileggelse av tilleggsskatt. Klagen ligger fortsatt til behandling hos Skatteklagenemnda.

AGJV fremsatte i brev av 8. mars 2021 krav om refusjon fra Bane NOR for den inngående merverdiavgiften som AGJV ikke hadde fått fradrag for i henhold til skatteetatens vedtak. Med henvisning til kontraktens Appendix B punkt 2.4 gjorde AGJV gjeldende å ha rett på kompensasjon fra Bane NOR for den inngående merverdiavgift som AGJV forgjeves hadde søkt fradrag for.

Bane NOR bestred kravet i brev av 26. mars 2021. Bane NOR anførte at inngående merverdiavgift for transport, innkvartering og kost/losji var inkludert i kontraktens fastpris, og at AGJVs tolkning av Appendix B punkt 2.4 var feil.

Det var deretter ytterligere korrespondanse hvor partene opprettholdt sine respektive standpunkter. I brev av 9. juni 2021 fremmet AGJV påkrav om betaling og spurte samtidig om Bane NOR ville samtykke til en utsettelse av kontraktens søksmålsfrist frem til tunnelarbeidene var ferdigstilt. Bane NOR meddelte i brev av 9. juli 2021 at kravet var omtvistet og at Bane NOR ikke aksepterte AGJVs forslag om fristutsettelse.

AGJV tok den 2. august 2021 ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at Bane NOR dømmes til å betale kr 20 400 519 med tillegg av forsinkelsesrenter, samt at Bane NOR for resten av kontraktsperioden plikter å betale et tilleggsvederlag tilsvarende den inngående merverdiavgift AGJV ikke oppnår fradragsrett for i perioden fra og med 2020 og ut kontraktsperioden. Bane NOR tok til motmæle ved tilsvar av 6. september 2021 og la ned påstand om frifinnelse.

Hovedforhandling ble avholdt i Oslo tingrett 1. og 2. mars 2022. Retten mottok forklaring fra tre vitner, og det ble ellers foretatt slik bevisføring som fremgår av rettsboken.

Saksøkeren har i hovedtrekk gjort gjeldende

Kontraktens Appendix B punkt 2.4 må forstås slik at AGJV har rett på kompensasjon for inngående merverdiavgift som de ikke får fradrag for. Kommersielle kontrakter mellom næringsdrivende skal fortolkes objektivt. Utgangspunktet om objektiv tolkning står sterkt i entrepriseforhold, og særlig i kontrakter inngått etter anbudskonkurranse. AGJV mener bestemmelsens ordlyd er klar.

En objektiv fortolkning av Appenndix B punkt 2.4 tilsier at AGJV har rett på kompensasjon for inngående merverdiavgift de ikke får fradrag for. Bestemmelsen inneholder en særregulering av partenes plikter og rettigheter knyttet til merverdiavgift.

Bestemmelsens første ledd første setning fastslår at kontraktens priser er «exclusive of value added tax (VAT)», altså at merverdiavgift ikke er inkludert i kontraktsprisen. Det skilles ikke mellom inngående og utgående merverdiavgift. Formuleringen «VAT» er generell. Ordlyden stenger ikke for at AGJV skal få dekket merverdiavgift, ettersom dette ikke er en del av kontraktsprisen fra før av. Utover dette gir ikke første setning noe særlig tolkningsbidrag.

Første ledd andre setning angir at AGJV skal oppnå alle unntak/fritak/dispensjoner fra merverdiavgift og andre skatter og avgifter. Entreprenøren skal «obtain» (oppnå, skaffe, søke) alle mulige/tilgjengelige «exemptions» fra merverdiavgift. Det bestrides at

«exemptions» kun omfatter fritak for utgående merverdiavgift slik Bane NOR hevder. AGJV mener en slik tolkning ikke har støtte i bestemmelsens ordlyd, og at Bane NORs tolkningsalternativ fører til at bestemmelsen ikke vil gi mening fra et avgiftsmessig og kontraktuelt ståsted. AGJV anfører at ordet «exemptions» må underlegges en selvstendig tolkning med utgangspunkt i ordets objektive språklige betydning og konteksten ordet inngår i. Ordet «exemptions» definerer isolert sett en situasjon/tilstand der noen kan unnlate å utøve en plikt som påhviler andre, eksempelvis et fritak eller en dispensasjon. Retten til fradrag for inngående merverdiavgift. utgjør nettopp en slik frihet for enkelte rettssubjekter til å ikke betale merverdiavgift som en endelig kostnad, fordi man får refundert den inngående avgiften fra staten. Sett i sammenheng med at slike «exemptions» i henhold til bestemmelsens ordlyd omfatter «rebates, refunds or other monies recovered», er det etter AGJV sitt syn klart at «exemptions» omfatter fradrag for inngående merverdiavgift.

Det er nemlig bare i relasjon til fradrag for inngående merverdiavgift at AGJV vil få «refunds» eller «rebates». Henvisningen til fradrag og refusjon taler derfor med tyngde for at inngående merverdiavgift reguleres av bestemmelsen.

Første ledd tredje setning fastslår rettsvirkningen av at AGJV følger den ovennevnte plikten. Dersom AGJV, etter å ha benyttet seg av alle ovennevnte muligheter til å få refundert merverdiavgift, likevel ender opp med å betale merverdiavgift, skal Bane NOR kompensere AGJVs netto merverdiavgiftkostnad. Den merverdiavgift som Bane NOR skal «reimburse» AGJV under den aktuelle bestemmelsen, er den merverdiavgift som AGJV «is required to pay», altså den avgiften AGJV må betale til sine leverandører uten å få en korresponderende fradragsrett. Den utgående merverdiavgift som tillegges i AGJVs fakturaer til Bane NOR, er derimot merverdiavgift som AGJV krever inn på vegne av staten, og som Bane NOR betaler. Den utgående merverdiavgift i AGJVs utgående fakturaer er med andre ord ikke merverdiavgift som AGJV «is required to pay». Allerede av denne grunn er det klart at bestemmelsen regulerer inngående merverdiavgift.

Dette støttes også av bestemmelsens annet ledd, hvor det fremgår at alle øvrige skatter og avgifter, (enten disse er betalt av AGJV selv eller AGJVs ulike underleverandører på prosjektet) utover den merverdiavgift som er beskrevet i første ledd, er omfattet av kontraktens priser. Antitetisk innebærer dette at inngående merverdiavgift som AGJV ender opp med å betale som en endelig kostnad ikke er inkludert i kontraktsprisen, og at AGJV har rett på kompensasjon fra Bane NOR for slik avgift.

En kontekstuell tolkning bekrefter AGJVs forståelse. Sammenhengen mellom kontraktens øvrige bestemmelser støtter opp om den naturlige forståelsen av ordlyden. Utgående merverdiavgift, herunder AGJVs beregningsplikt og Bane NORs betalingsplikt, er allerede regulert av Appendix B punkt 6.1, og følger av loven. AGJVs forståelse støttes også av en formålsbasert tolkning. Slik AGJV forstår bestemmelsen, innebærer den at deltakerne i anbudskonkurransen ikke trengte å prise inn risiko for inngående merverdiavgift i sitt fastpristilbud. Anbyderne ville enten få refundert slik avgift gjennom fradrag, eller – i de

tilfellene hvor det av en eller annen grunn ikke var mulig å få fradrag – kompensasjon fra den offentlige byggherren. Kontraktsprisen ville dermed bli mva-nøytral. Anbyderne, som var internasjonale aktører, trengte derfor ikke ta noen risiko med hensyn til forståelsen av norske mva-regler og senere endringer av dette regelverket, ei heller prise inn noen risiko knyttet til avgiftsmyndighetenes praksis og skjønnsutøvelse. Dette skapte også forutsigbarhet for Bane NOR, som på sin side visste at det ville gis fradrag for det absolutt meste av anbydernes inngående merverdiavgift, og som kunne innhente mer gunstige og sammenlignbare tilbud. Dette bryter heller ikke med fastpristankegangen. Det er en rekke bestemmelser i kontrakten som innebærer at entreprenøren får mer vederlag enn fastprisen. At entreprenøren får rett på betaling/kompensasjon utover fastprisen er på ingen måte ekstraordinært.

AGJV fremhever videre at kontrakten må fortolkes på en måte som innebærer at den etablerer rettigheter og plikter. Et viktig prinsipp ved objektiv kontraktstolkning innebærer at kontrakten skal tolkes slik at dens bestemmelser ikke blir overflødige (operasjonshensynet). Det er ikke mulig for AGJV å få fritak for utgående merverdiavgift på dette prosjektet, ettersom AGJVs leveranser til Bane NOR aldri har vært omfattet av merverdiavgiftslovens fritaksbestemmelser. Under enhver omstendighet har Bane NOR full fradragsrett for denne merverdiavgiften. Bane NOR vil derfor få tilbake denne avgiften i sin helhet, og har ingen interesse i at AGJV forsøker å få fritak for merverdiavgift på kontraktsarbeidene som de fakturerer til Bane NOR. På denne bakgrunn ville det vært meningsløst å innta en bestemmelse i kontrakten som utelukkende fastslår at AGJV skal oppnå fritak for utgående merverdiavgift til Bane NORs fordel. Det er kun dersom AGJVs fortolkning legges til grunn at bestemmelsen er meningsbærende og ikke blir overflødig.

Bane NORs angivelige formål med å innta bestemmelsen, gir ikke grunnlag for å fravike det som ellers ville vært en fornuftig tolkning i tråd med ordlyden og kontraktens øvrige bestemmelser. Antakelser om formål har begrenset vekt ved tolkning av kontrakter mellom næringsdrivende. Verken konkurransegrunnlaget eller anbudsdokumentene inneholder spor av Bane NORs angivelige formål. De formål som Bane NOR nå anfører var ikke en synbar forutsetning for tilbyderne.

Prinsipalt anføres altså at ordlyden er klar, og at bestemmelsen gir AGJV rett på kompensasjon for inngående merverdiavgift de ikke får fradrag for. Subsidiært anføres at det er Bane NOR som har risikoen for eventuell uklarhet. Kontrakten mellom AGJV og Bane NOR er inngått etter en offentlig anbudskonkurranse. Risikoen for uklarheter i konkurranse- eller kontraktsgrunnlaget ligger da hos byggherren/anbudsinnbyderen som har utarbeidet kontraktens innhold og som hadde foranledning til å formulere bestemmelsen tydeligere. Eventuell uklarhet forårsaket av ukritisk kopiering fra offshore- kontrakter er Bane NORs risiko. Dersom Bane NOR mente at bestemmelsen kun skulle omfatte utgående merverdiavgift, ville dette vært enkelt å presisere i kontrakten. Dette er imidlertid ikke gjort. I den grad bestemmelsens ordlyd skaper tvil om hvorvidt AGJV har

rett til kompensasjon for inngående merverdiavgift de har endt opp med å betale, må slik tvil gå utover Bane NOR som har inntatt bestemmelsen i kontrakten.

Det bestrides at deler av AGJVs krav er foreldet slik Bane NOR anfører. Foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 3 begynner å løpe fra det tidspunktet AGJV tidligst kunne kreve oppfyllelse fra Bane NOR. Starttidspunktet beror på når alle nødvendige vilkår i Appendix B punkt 2.4 er oppfylt. AGJV kunne ikke kreve oppfyllelse fra Bane NOR før AGJV ble «required to pay VAT» etter å ha søkt «all available exemptions». AGJV sitt krav er dermed et betinget krav. Foreldelsesfristen for betingede krav løper først når den aktuelle betingelse faktisk har inntrådt. Det avgjørende er når betingelsen faktisk er oppfylt, ikke når den kunne vært oppfylt.

For krav som er omfattet av skatteetatens vedtak, og som ikke er påklaget, startet foreldelsesfristen å løpe i januar 2021 da merverdiavgiften ble innbetalt av AGJV og det var blitt endelig klart at AGJV ble «required to pay VAT». Subsidiært anføres at foreldelsesfristen startet å løpe fra vedtaket i desember 2020. Atter subsidiært anføres at det uansett løper en tilleggsfrist på ett år fra desember 2020, jf. foreldelsesloven § 10. Kravene er derfor ikke foreldet.

For krav som er omfattet av vedtaket, og som er påklaget, blir det et spørsmål om foreldelsesfristen i det hele tatt har begynt å løpe, ettersom betalingsplikten ikke er endelig fastsatt. Foreldelse har uansett ikke inntrådt.

Krav som ikke er fradragsført etter at AGJV omla sin praksis (kost/servering) i desember 2018, vil foreldes suksessivt. Dette omfatter også all merverdiavgift som fremdeles påløper i prosjektet og som AGJV ikke får fradrag for. Stevning ble tatt ut 2. august 2018. Ettersom foreldelsesfristen på tre år tidligst startet å løpe i desember 2018, er heller ikke disse kravene foreldet.

AGJV krever også fastsettelsesdom for forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 2. AGJV sendte påkrav med klar betalingsoppfordring i sitt brev 9. juni 2021. Forsinkelsesrenter løper 30 dager etter at det er sendt skriftlig påkrav med oppfordring om å betale. Det er ikke avgjørende at kravet ikke er fakturert slik Bane NOR anfører. Faktura og påkrav er to alternative grunnlag for forsinkelsesrente – det ene utelukker ikke det andre. Partene har ikke avtalt å fravike forsinkelsesrenteloven. Appendix B punkt 2.4 inneholder ingen bestemmelse om hvordan AGJVs krav skal innkreves. Bestemmelsen i CoC art. 20.3 regulerer ikke tilfellet, og innebærer uansett ikke at forsinkelsesrenteloven er satt til side. Subsidiært kreves forsinkelsesrenter fra 30 dager etter stevningstidspunktet. Atter subsidiært anføres at AGJV uansett har krav på avsavnsrente/rentetapserstatning. I henhold til kontraktsbestemmelsene skal AGJV kompenseres når de ender opp med å betale, og AGJVs krav er i praksis et krav om erstatning.

Saksøkerens påstand

1. Acciona Infraestructuras and Ghella ANS har krav på kompensasjon fra Bane NOR SF, tilsvarende den inngående merverdiavgift som Acciona Infraestructuras and Ghella ANS ikke får eller har fått fradrag for i sin avgiftspliktige virksomhet i tilknytning til Follobaneprosjektet.
2. Acciona Infraestructuras and Ghella ANS’ krav mot Bane NOR fremsatt i brev
3. juni 2021, er å anse som et skriftlig påkrav som utløser forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 2 (subsidiært avsavnsrente).
4. Acciona Infraestructuras and Ghella ANS tilkjennes sakskostnadene for tingretten.

Saksøkte har i hovedtrekk gjort gjeldende

Bane NOR bestrider at AGJV har krav på å få dekket kostnader til inngående merverdiavgift som er pådratt ved innkjøp av kost, losji og transport til AGJVs egne og innleide ansatte som AGJV ikke får fradrag for etter merverdiavgiftsregelverket.

Appendix B artikkel 2.4 gir kun anvisning på at AGJV har rett til å kreve utgående merverdiavgift på fastsumsvederlaget i kontraktsforholdet. Denne retten til å kreve betalt for utgående merverdiavgift er begrenset til den andel utgående merverdiavgift AGJV ikke kan få fritak for eller på annen måte får redusert overfor staten. AGJVs syn strider mot både ordlyden i bestemmelsen og den grunnleggende risikofordelingen i kontrakten.

Utgangspunktet om objektiv tolkning står sterkt i entrepriseforhold, og særlig i kontrakter inngått etter anbudskonkurranse. Uklarhetsregelen får ikke anvendelse. Ordlyden må leses i lys av de formål bestemmelsen skal ivareta, anerkjente begreper i merverdiavgiftsretten, systembetraktninger etter norsk merverdiavgiftsrett, fastprisformatet partene har avtalt, praksis i bygge- og offshorebransjen og partenes opptreden etter kontraktsinngåelse.

Bestemmelsens første ledd første setning angir at kontraktens priser for AGJVs leveranser til Bane NOR er eksklusive merverdiavgift. Begrepet «VAT» viser følgelig her til utgående merverdiavgift. Setningen angir samtidig virkeområdet for bestemmelsen. Resten av bestemmelsen må derfor leses i lys av første setning.

Første ledd andre setning viser at AGJV ikke bare har en plikt til å oppnå tilgjengelige fritak for utgående merverdiavgift forut for fakturering. Dersom AGJV i etterkant av fakturering får refundert utgående merverdiavgift har de også en plikt til å overføre denne til Bane NOR. Dette støttes også av at setningen gjelder «exemptions from VAT». I tolkningen av hva som ligger i «exemptions», må den alminnelige forståelsen av uttrykket i merverdiavgiftsretten tillegges avgjørende rett. Skatteetaten bruker først og fremst

«exemptions» om fritak. Ved enkelte anledninger ser man at skatteetaten også anvender betegnelsen om unntak. Både fritak og unntak knytter seg kun til utgående merverdiavgift. For fradrag, som utelukkende gjelder for inngående merverdiavgift, bruker imidlertid skattemyndighetene gjennomgående «deductions». Dette begrepsmessige skillet eksisterer ikke bare i norsk merverdiavgiftsrett, men benyttes også i internasjonale merverdiavgiftslover. AGJVs tolkning strider derfor mot grunnleggende og innarbeide begreper i merverdiavgiftsretten.

Bestemmelsens første ledd tredje setning angir at Bane NOR kun er kontraktsrettslig forpliktet til å betale entreprenørens utgående merverdiavgift som AGJV sitter igjen med etter å ha utnyttet eventuelle fritak. Det er også en referanse til bestemmelsens andre setning, som blant annet illustrerer muligheten for at entreprenøren etter fakturering av utgående merverdiavgift helt eller delvis kan få tilbakebetalt den utgående merverdiavgiften. Det er dermed kun netto utgående merverdiavgift, etter fratrekk for eventuell tilbakebetaling fra myndighetene, som byggherren er kontraktsrettslig forpliktet til å betale.

Annet ledd henviser til bestemmelsens første ledd første setning, jf. «other than the VAT referred to above». Dette knytter seg dermed utelukkende til utgående merverdiavgift. Alle andre skatter og avgifter er inkludert i fastprisvedrlaget, og dette inkluderer også inngående merverdiavgift.

Merverdiavgiftsklausulen har derfor tre hovedformål. Den fastslår at prisene i kontrakten er eksklusive utgående merverdiavgift. Den skal sikre at AGJV prøver å oppnå alle tilgjengelige fritak fra plikten til å betale merverdiavgift på leveransene til Bane NOR, og at Bane NOR skal betale eventuell utgående merverdiavgift som ilegges etter at AGJV har utnyttet fritaksmulighetene. Den understreker at prisene i kontrakten dekker alle andre skatter og avgifter ved kontraktsarbeidene, uavhengig om de ilegges AGJV, deres ansatte eller underleverandører, og dette inkluderer også inngående merverdiavgift

Valg av vederlagsmekanisme støtter også opp om en slik tolkning. Alle kostander som omfattes av tvisten er fastpriser etter kontrakten. Fastprisformatet gir forutsigbarhet for begge parter. Bane NOR vet hva prosjektet vil koste og AGJV vet hva de vil motta i kompensasjon. AGJVs krav om dekning av inngående merverdiavgift vil utgjøre et tilleggsvederlag, stikk i strid med fastprisformatet som kontraktens bygger på og partenes forutsetninger.

Bransjens forståelse av tilsvarende merverdiavgiftsklausuler er også relevant ved tolkningen. NTK-baserte kontrakter har ofte et større tilsnitt til grensoverskridende transaksjoner. Lignende merverdiavgiftsklausuler har og er blitt brukt av blant andre Hydro og Equinor. Felles for alle klausulene er at de er ment å regulere utgående merverdiavgift og bruk av fritak for slik merverdiavgift.

Inngående merverdiavgift hos entreprenører er heller ikke tema i alminnelige entreprisekontrakter. Oss bekjent har en byggherre aldri påtatt seg risikoen for å dekke inngående merverdiavgift entreprenøren ikke får fradrag for. Det har formodningen mot seg at Bane NOR ville ha påtatt seg en så uvanlig og byrdefull forpliktelse. AGJVs tolkning innebærer at det ikke ville vært mulig å sammenligne de ulike fastpristilbudene fra tilbyderne i anbudsfasen fullt ut ettersom alle tilbudene ville ha en uidentifiserbar merverdiavgiftkostnad tilknyttet eget driftsopplegg. Det er usannsynlig at Bane NOR ville lagt opp til en slik ordning i en anskaffelsesprosess der hensynet til en forutsigbar og transparent evaluering står helt sentralt.

Bane NOR har gjennom hele prosessen vært klar på sin forståelse av bestemmelsen i Appendix B punkt 2.4 mens AGJV har hatt et vikarierende forhold til bestemmelsen.

Når det gjelder merverdiavgiftsklausulens operasjonelle funksjon i kontraktsforholdet mellom Bane NOR og AGJV, er det grunn til å påpeke at klausulen er en sikkerhetsventil for fakturering av utgående merverdiavgift. I all hovedsak ville den ikke gjøre seg gjeldende mellom partene da leveransen finner sted i Norge og der entreprisetjenester er en fullt ut avgiftspliktig ytelse uten noen form for fritaksbestemmelser. Det er imidlertid ikke unaturlig i kontrakter med internasjonale aktører at det kan oppstå grensedragninger mellom hva som avgiftsrettslig er omsetning i Norge og hva som avgiftsrettslig er omsetning i utlandet. Dette kan være vanskelig å overskue på forhånd og i slike typetilfeller vil det være viktig både å sikre at entreprenør ved behov kan fakturere korrekt utgående merverdiavgift, samt sikre byggherre ved at stilles krav til entreprenørs oppnåelse og bruk av eventuelle fritak.

AGJV har derfor ikke krav på kompensasjon for inngående merverdiavgift. Subsidiært anfører Bane NOR at det ikke er grunnlag for forsinkelsesrenter eller avsavnsrente. Ifølge kontrakten oppstår Bane NORs betalingsplikt først idet Bane NOR mottar en faktura som oppfyller kontraktens krav, jf. CoC artikkel 20.3. En betalingsoppfordring er ikke tilstrekkelig. Ved avtalte forfallsdatoer kommer ikke påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 til anvendelse. Bane NOR er dermed ikke bundet av betalingsoppfordringen som AGJV sendte ved brev den 9. juni 2021, og forsinkelsesrenter begynte da heller ikke å løpe 30 dager senere. Bane NOR avviser at vilkårene for avsavnsrente er oppfylt. Kontrakten har et fastlagt system for hvordan kontraktkrav skal faktureres og betales. Det er ikke rom for å supplere et avtalt system for betaling med avsavnsrente.

På subsidiært grunnlag anføres også at betydelige deler av AGJVs krav er foreldet. AGJVs krav er et alminnelig kontraktkrav. Det innebærer at det løper en foreldelsesfrist på tre år fra «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse», jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. AGJVs krav foreldes suksessivt med at de kan kreve betaling fra Bane NOR, dvs. 45 dager etter at de kunne ha fakturert Bane NOR for påløpte

merverdiavgiftkostnader etter kontraktens Appendix B artikkel 2.4, hvor det ikke foreligger aktuelle fritak (fradrag gitt AGJVs forståelse). Det er AGJV som har risikoen for å vurdere om det objektivt finnes aktuelle fritaks- eller fradragsmuligheter i merverdiavgiftregelverket. Dersom de vurderer rettstilstanden feil og uriktig krever fritak/fradrag i myndighetsrapporteringen, vil foreldelsesfristen likevel løpe. Foreldelse ble avbrutt da AGJV sendte inn stevning 2. august 2021. Alle krav som AGJV kunne krevd oppfyllelse av før 2. august 2028, er derfor foreldet. Det er ikke grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10. AGJV er en svært profesjonell aktør som må holdes ansvarlig for egen forståelse av kontrakten med Bane NOR og merverdiavgiftsregelverket.

Saksøktes påstand:

Prinsipalt:

1. Bane NOR SF frifinnes.

Subsidiært:

1. Alle krav om dekning av merverdiavgift som Acciona Infraestructuras and Ghella ANS kunne krevd oppfyllelse av før 2. august 2018, er foreldet.
2. Acciona Infraestructuras and Ghella ANS har ikke krav på forsinkelsesrenter før 45 dager etter at kravet er fakturert.
3. Acciona Infraestructuras and Ghella ANS har ikke krav på avsavnsrente.

For begge tilfelle:

5. Bane NOR SF tilkjennes sakens omkostninger.

Rettens vurdering

Sakens hovedspørsmål er om AGJV har krav på kompensasjon for inngående merverdiavgift som AGJV ikke får fradrag for etter merverdiavgiftsregelverket. Partene er uenige om tolkningen av kontraktens Appendix B punkt 2.4 som lyder slik.

«All Lump Sums, Rates and fixed fees are exclusive of value added tax (VAT). Contractor shall for the benefit of Company obtain all available exemptions from VAT and other taxes and duties and pass on to Company any and all rebates, refunds or other monies recovered under such exemptions. In the event that Contractor after having obtained all available exemptions pursuant to the above is required to pay VAT, Company will reimburse Contractor the net amount of such tax.

The Lump Sums and Rates herein are fully inclusive of all other taxes, duties, licenses, charges, etc. (whether imposed on Contractor, its employees or Subcontractors) other than the VAT referred to above.»

AGJV anfører at bestemmelsen gir rett på kompensasjon for inngående merverdiavgift som selskapet har betalt men ikke kan fradragsføre. Bane NOR anfører på sin side at bestemmelsen regulerer fritak for utgående merverdiavgift, og at AGJV ikke har krav på kompensasjon for inngående merverdiavgift.

Det rettslige utgangspunktet er at avtaler mellom næringsdrivende skal fortolkes objektivt, jf. Rt-2010-961 avsnitt 44 og Rt-2010-1345 avsnitt 59. For kontrakter i entrepriseforhold inngått etter anbudskonkurranse, er dette konkretisert slik i Rt-2012-1729 avsnitt 58:

«Ved anbud, der kontraktsgrunnlaget er utarbeidet av den ene parten alene, er det krav om like konkurransevilkår for tilbyderne. Prinsippet om en objektiv fortolkning av avtaler mellom næringsdrivende får derfor en særlig styrke i entrepriseforhold.»

Når det nærmere innhold i konkurransegrunnlaget skal fastlegges, vil også systembetraktninger kunne ha betydning, og det vil kunne være nødvendig å se samtlige kontraktsdokumenter i sammenheng, jf. Rt-2012-1729 avsnitt 67 og HR-2019-830-A avsnitt 38.

Det at bestemmelsene må tolkes objektivt, innebærer ikke at de utelukkende skal tolkes ut fra hva en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen tilsier. Bestemmelsens ordlyd må blant annet leses i lys av de formål de skal ivareta, og andre reelle hensyn, jf. Rt-2010-961 avsnitt 44.

Bane NOR har opplyst at bestemmelsen i Appendix B punkt 2.4 er hentet fra en standard merverdiavgiftsklausul som Norsk Hydro tidligere benyttet i ulike offshoreprosjekter. Statoil, senere Equinor, har videre fortsatt å bruke lignende merverdiavgiftsklausuler i sine offshoreprosjekter etter fusjonen med Hydros olje- og gassavdeling i 2007. Merverdiavgiftsklausulen til Equinor har opp gjennom årene blitt endret noe og dagens versjon er ikke helt likelydende med den som Bane NOR har benyttet i dette prosjektet.

Retten legger til grunn at Bane NORs formål med å innta nevnte klausul har vært å regulere beregning av utgående merverdiavgift der det ikke er mulig å oppnå fritak eller å få slik avgift refundert. Det vises i denne forbindelse til vitneforklaringene til Morten Kristoffersen og Eskil Johan Nymark.

Eskil Johan Nymark er ansatt i Equinor og han kjente godt til ordlyden i Appendix B

punkt 2.4 ettersom denne er identisk med en merverdiavgiftsklausul som Equinor tidligere har benyttet i sine offshorekontrakter. I følge Nymark er bestemmelsen ment å regulere at entreprenøren skal benytte seg av alle mulige fritak for utgående merverdiavgift. Det er bare i tilfeller hvor det ikke er mulig for entreprenøren å oppnå fritak eller få slik avgift refundert, at byggherren skal betale utgående merverdiavgift. Bestemmelsen er ikke ment å gi entreprenøren krav på kompensasjon for inngående merverdiavgift. I løpet av de tretten årene som Nymark hadde jobbet i Equinor, hadde han aldri opplevd noe problem med entreprenørenes forståelse og praktisering av merverdiavgiftsklausulen.

Morten Kristoffersen, som er prosjektstyringsleder i Bane NOR, har forklart at Bane NOR også har benyttet den samme merverdiavgiftsklausulen i andre kontrakter og prosjekter på Follobanen. I følge Kristoffersen hadde Bane NOR ikke opplevd noe problem med entreprenørenes forståelse og praktisering av merverdiavgiftsklausulen. Det var ingen andre entreprenører som hadde påberopt at denne klausulen ga rett på kompensasjon for inngående merverdiavgift som ikke kan fradragsføres.

Ettersom prinsippet om en objektiv fortolkning har særlig styrke for kontrakter i entrepriseforhold inngått etter anbudskonkurranse, er retten imidlertid enig med AGJV i at Bane NORs subjektive formål med bestemmelsen ikke kan tilleggs særlig vekt. Det vises til Viggo Hagstrøm og Herman Bruserud, Entrepriserett (2014), 1. utgave, side 175, hvor det heter:

Vi har allerede sett at likebehandling av tilbyderne er et helt grunnleggende hensyn i en anbudskonkurranse, uavhengig av om konkurransen er underlagt regelverket for offentlige anskaffelser eller ikke. Dette kravet til likebehandling understøtter en objektivitet i tilnærmingen til fastleggelsen av innholdet i partenes rettigheter og forpliktelser. Hvis man skulle tillegge individuelle subjektive tolkingsfaktorer betydning – som man har tradisjon for i norsk rett – vil det uavlatelig bety at konkurransegrunnlaget – og dermed kontrakten – vil kunne få ulikt innhold, avhengig av hvilken tilbyder som til slutt velges. Skal likebehandlingshensynet tas på alvor, vil det i realiteten stenge for dette.»

Formålsbetraktninger ved tolkningen må følgelig være av objektiv karakter. Det må undersøkes om anførte formål har støtte i kontrakten etter en objektiv fortolkning. Ved den konkrete vurderingen må det på det tas utgangspunkt i hvordan en normalt forstandig tilbyder ville forstå kontraktsbestemmelsen, jf. HR-2019-830-A avsnitt 39. Hva som er vanlig praksis i bransjen vil i denne forbindelse kunne være en relevant tolkningsfaktor.

Retten går så over til den konkrete tolkningen av Appendix B punkt 2.4. Bestemmelsens første ledd første setning lyder slik:

«All Lump Sums, Rates and fixed fees are exclusive of value added tax (VAT).»

Det fastslås altså at kontraktens priser er eksklusive merverdiavgift. AGJV anfører at formuleringen «VAT» er generell, og at det ikke skilles mellom inngående og utgående merverdiavgift. Retten er ikke enig i dette. Setningen gjelder kontraktsprisen som Bane NOR skal betale til AGJV. Det anses derfor ikke tvilsomt at setningen utelukkende gjelder utgående merverdiavgift. Retten finner det følgelig klart at setningen ikke regulerer inngående merverdiavgift som knytter seg til AGJVs kostnader.

Retten mener de øvrige setninger må leses i lys av første setning, og at bestemmelsen derfor regulerer behandling av utgående merverdiavgift på kontraktsprisene. Første ledd andre setning lyder slik:

«Contractor shall for the benefit of Company obtain all available exemptions from VAT and other taxes and duties and pass on to Company any and all rebates, refunds or other monies recovered under such exemptions.»

Retten er enig med Bane NOR i at «exemptions from VAT» må forstås som fritak for utgående merverdiavgift på kontraktsprisene. Skatteetaten bruker først og fremst «exemptions» om fritak. Ved enkelte anledninger har skatteetaten også anvendt betegnelsen om unntak (som også knytter seg til utgående merverdiavgift). For fradrag (som knytter seg til inngående merverdiavgift) bruker skatteetaten «deductions». Det vises blant annet til skatteetatens uoffisielle oversettelse av merverdiavgiftsloven § 1-3 bokstav h og § 8-1. Retten bemerker at «deductions» ikke er nevnt noe sted i bestemmelsen.

Retten mener den andre setningen må forstås slik at entreprenøren har en plikt overfor byggherren til å benytte tilgjengelige fritak for utgående merverdiavgift. Dersom fritak oppnås etter at byggherren har betalt utgående merverdiavgift, plikter entreprenøren også å overføre det refunderte merverdiavgiftsbeløpet til byggherren.

Etter rettens vurdering støttes denne tolkningen av bestemmelsens første setning. Den første og innledende setningen gjelder som nevnt bare utgående merverdiavgift på kontraktsprisene. En naturlig forståelse tilsier etter rettens syn at de etterfølgende setningene angir hvilke plikter og rettigheter som gjelder for behandling av utgående merverdiavgift.

AGJV anfører at aktivitetsplikten i den andre setningen innebærer at de også har en plikt overfor Bane NOR til å benytte alle tilgjengelige fradrag for inngående merverdiavgift. Retten bemerker at inngående merverdiavgift er en del av AGJVs kostnader i prosjektet. Så vidt retten forstår anfører AGJV at de kan kreve kompensasjon for slike kostnader som et tillegg til kontraktsprisene i tilfeller hvor den inngående merverdiavgiften ikke kan fradragsføres.

Retten bemerker at AGJVs anførsel forutsetter at Bane NOR i utgangspunktet har påtatt seg en forpliktelse til å dekke all inngående merverdiavgift som AGJV har betalt i prosjektet, men at Bane NOR likevel ikke er forpliktet til å kompensere inngående merverdiavgift som AGJV har mulighet til å fradragsføre. Det er uvanlig at en byggherre forplikter seg til å dekke inngående merverdiavgift som entreprenøren har betalt i prosjektet ettersom slike kostnader normalt er inkludert i kontraktsprisen. Retten finner det klart at en slik forpliktelse for Bane NOR ikke kan utledes av de to første setningene i Appendix B punkt 2.4 eller av noen andre bestemmelser i kontrakten som partene har inngått.

Retten kan heller ikke se at den påfølgende setningen stiller saken i et annet lys. Bestemmelsens første ledd tredje setning lyder slik:

«In the event that Contractor after having obtained all available exemptions pursuant to the above is required to pay VAT, Company will reimburse Contractor the net amount of such tax.»

Det er særlig denne setningen som AGJV påberoper til støtte for sitt tolkningsalternativ. AGJV påpeker at den eneste merverdiavgiften som AGJV «is required to pay», er den inngående merverdiavgiften som AGJV må betale til sine leverandører uten å få en korresponderende fradragsrett. Den utgående merverdiavgift som tillegges i AGJVs fakturaer til Bane NOR, er derimot merverdiavgift som AGJV krever inn på vegne av staten, og som Bane NOR betaler. Det anføres derfor at utgående merverdiavgift i AGJVs fakturaer ikke er merverdiavgift som AGJV «is required to pay», og at bestemmelsen må forstås slik at AGJV har krav på kompensasjon for inngående merverdiavgift som ikke kan fradragsføres.

Retten finner at anførselen til AGJV ikke kan føre fram. Den tredje setningen kan ikke leses isolert og løsrevet fra de to første setningene. Som det fremgår ovenfor mener retten at de to første setningene utelukkende regulerer behandling av utgående merverdiavgift på kontraktsprisene. En naturlig forståelse av tredje setning er at den også gjelder slik merverdiavgift ettersom den uttrykkelig henviser til «exemptions pursuant to the above». Den utvider således ikke anvendelsesområdet til bestemmelsen.

Retten mener den tredje setningen må forstås slik at Bane NOR skal betale utgående merverdiavgift som AGJV ikke kan oppnå fritak for eller får refundert. Når det gjelder formuleringen om tilfeller hvor entreprenøren «is required to pay VAT», så bemerker retten at merverdiavgiftssystemet legger opp til at ansvaret med innrapportering og betaling av utgående merverdiavgift ligger på selgeren (entreprenøren). Kjøperen (byggherren) har ingen forpliktelser for den utgående merverdiavgiften overfor staten. Dersom det for eksempel oppstår tvist om en faktura som entreprenøren har sendt til

byggherren, og byggherren foreløpig unnlater å betale, så har entreprenøren likefullt plikt til å betale den utgående merverdiavgiften til staten.

Reguleringen om at Bane NOR skal betale utgående merverdiavgift som AGJV ikke kan oppnå fritak for eller får refundert, kunne nok vært formulert på en tydeligere måte enn det som står i tredje setning. Selv om det gjelder et krav til klarhet i utformingen av konkurransegrunnlaget, kan ikke dette strekkes så langt at tilbyder ved enhver mulig uklarhet uten videre kan legge til grunn den forståelsen som er vedkommendes interesse, når det fremstår som klart hva anbudsinnbyderen har ment, jf. Rt-2012-1729 avsnitt 102.

Selv om tredje setning kunne vært formulert tydeligere, mener retten at det etter en objektiv fortolkning likevel er klart hva som er ment. Tredje setning henviser til fritak for merverdiavgift som beskrevet ovenfor, og de to første setningene regulerer utelukkende behandling av utgående merverdiavgift. Bestemmelsens annet ledd lyder videre slik:

«The Lump Sums and Rates herein are fully inclusive of all other taxes, duties, licenses, charges, etc. (whether imposed on Contractor, its employees or Subcontractors) other than the VAT referred to above.»

I likhet med første setning vises det også her til kontraktsprisene. Det presiseres at kontraktens priser inkluderer alle andre skatter og avgifter, bortsett fra merverdiavgiften som er beskrevet ovenfor, hvilket vil si utgående merverdiavgift som AGJV ikke kan oppnå fritak for eller får refundert.

AGJV har anført at kontrakten må tolkes slik at dens bestemmelser ikke blir overflødige, og at bestemmelsen i Appendix B punkt 2.4 bare er meningsbærende dersom AGJVs fortolkning legges til grunn. Etter rettens vurdering kan operasjonshensynet ikke føre til et annet tolkningsresultat.

Bane NOR har påpekt at merverdiavgiftsklausulen er en sikkerhetsventil for fakturering av utgående merverdiavgift. Slike klausuler benyttes særlig overfor utenlandske leverandører, og NTK-baserte kontrakter har ofte et større tilsnitt til grenseoverskridende transaksjoner. Det kan oppstå grensedragninger mellom hva som er avgiftsrettslig omsetning i Norge og hva som er avgiftsrettslig omsetning i utlandet. Slike situasjoner har imidlertid ikke oppstått i dette prosjektet. Leveransen har funnet sted i Norge, og det dreier seg om entreprisetjenester som er en fullt ut avgiftspliktig ytelse uten noen form for fritaksbestemmelser. Det er derfor ikke mulig for AGJV å få fritak for utgående merverdiavgift på dette prosjektet, og Bane NOR har også full fradragsrett for denne merverdiavgiften. Det følger videre av Appendix B punkt 6.1 at AGJV skal tillegge utgående merverdiavgift ved fakturering av leveranser til Bane NOR.

Retten bemerker at det ikke er uvanlig at standardbaserte kontrakter inneholder bestemmelser som er ment å regulere ulike situasjoner som eventuelt kan oppstå. Selv om slike omstendigheter ikke skulle gjør seg gjeldende i det aktuelle prosjekt, mener retten at bestemmelsen ikke kan forstås på en måte som avviker fra det bestemmelsen er ment å regulere, og som følger av en objektiv fortolkning. Retten finner for øvrig grunn til å bemerke at Appendix B punkt 2.4 også uttrykkelig presiserer at alle andre skatter og avgifter er inkludert i kontraktens priser, bortsett fra utgående merverdiavgift. Således er bestemmelsen uansett meningsbærende.

I ys av ovennevnte merknader kan retten heller ikke se at andre tolkningsmomenter kan føre til et annet resultat.

Retten har etter dette kommet til at AGJV ikke kan kreve kompensasjon for inngående merverdiavgift. Bane NOR blir derfor å frifinne.

Bane NOR har vunnet saken, og har da etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Retten har vurdert unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at det foreligger noen tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita AGJV for sakskostnadsansvaret i dette tilfellet.

Advokat Skage har fremlagt en sakskostandsoppgave fra Bane NOR på kr 1 250 506,75. Motparten har ikke kommet med innsigelser til oppgaven. Retten finner at oppgaven gir uttrykk for nødvendige kostnader i saken, og legger den til grunn, jf. tvisteloven § 20-5.

DOMSSLUTNING

1. Bane NOR SF frifinnes.
2. Acciona Infraestructuras and Ghella ANS betaler 1 250 506,75 kroner i sakskostnader til Bane NOR SF innen to uker fra dommens forkynnelse.

Retten hevet

Jonas Petter Madsø

Veiledning om anke i sivile saker

I sivile saker er det reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 som gjelder for anke. Reglene for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger er litt ulike. Nedenfor finner du mer informasjon og veiledning om reglene.

Ankefrist og gebyr Fristen for å anke er én måned fra den dagen avgjørelsen ble gjort kjent for deg, hvis ikke retten har fastsatt en annen frist. Disse periodene tas ikke med når fristen beregnes (rettsferie):

• fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag
• fra og med 1. juli til og med 15. august
• fra og med 24. desember til og med 3. januar

Den som anker, må betale behandlingsgebyr. Du kan få mer informasjon om gebyret fra den domstolen som har behandlet saken.

Hva må ankeerklæringen inneholde? I ankeerklæringen må du nevne

• hvilken avgjørelse du anker
• hvilken domstol du anker til
• navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
• hva du mener er feil med den avgjørelsen som er tatt
• den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil
• hvilke nye fakta, bevis eller rettslige begrunnelser du vil legge fram
• om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
• det kravet ankesaken gjelder, og hvilket resultat du krever
• grunnlaget for at retten kan behandle anken, dersom det har vært tvil om det
• hvordan du mener at anken skal behandles videre

Hvis du vil anke en tingrettsdom til lagmannsretten Dommer fra tingretten kan ankes til lagmannsretten. Du kan anke en dom hvis du mener det er

• feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i dommen
• feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)
• feil i saksbehandlingen

Hvis du ønsker å anke, må du sende en skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har behandlet saken. Hvis du fører saken selv uten advokat, kan du møte opp i tingretten og anke muntlig. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater, anker muntlig.

Det er vanligvis en muntlig forhandling i lagmannsretten som avgjør en anke over en dom. I ankebehandlingen skal lagmannsretten konsentrere seg om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet, og som det er knyttet tvil til.

Lagmannsretten kan nekte å behandle en anke hvis den kommer til at det er klart at dommen fra tingretten ikke vil bli endret. I tillegg kan retten nekte å behandle noen krav eller ankegrunner, selv om resten av anken blir behandlet.

Retten til å anke er begrenset i saker som gjelder formuesverdi under 250 000 kroner Hvis anken gjelder en formuesverdi under 250 000 kroner, kreves det samtykke fra lagmannsretten for at anken skal kunne bli behandlet.

Når lagmannsretten vurderer om den skal gi samtykke, legger den vekt på

• sakens karakter
• partenes behov for å få saken prøvd på nytt
• om det ser ut til å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket, eller ved behandlingen av saken

Hvis du vil anke en tingretts kjennelse eller beslutning til lagmannsretten En kjennelse kan du som hovedregel anke på grunn av

• feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i kjennelsen
• feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)
• feil i saksbehandlingen

Kjennelser som gjelder saksbehandlingen, og som er tatt på bakgrunn av skjønn, kan bare ankes dersom du mener at skjønnsutøvelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

En beslutning kan du bare anke hvis du mener

• at retten ikke hadde rett til å ta denne typen avgjørelse på det lovgrunnlaget, eller
• at avgjørelsen åpenbart er uforsvarlig eller urimelig

Hvis tingretten har avsagt dom i saken, kan tingrettens avgjørelser om saksbehandlingen ikke ankes særskilt. Da kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

Kjennelser og beslutninger anker du til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anken avgjøres normalt ved kjennelse etter skriftlig behandling i lagmannsretten.

Hvis du vil anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.

Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke gis bare når anken gjelder spørsmål som har betydning utover den aktuelle saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.

Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta anker over kjennelser og beslutninger til behandling dersom anken ikke reiser spørsmål av betydning utover den aktuelle saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves. Anken kan også nektes fremmet dersom den reiser omfattende bevisspørsmål.

Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.

Anke over lagmannsrettens kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.