Midlertidig forføyning om resttransport – ingen avvisningsplikt

OSLO BYFOGDEMBETE

KJENNELSE

Avsagt: 11.10.2019

Sak nr.: 19-096443TVI-OBYF/1

Dommer: dommer Rune Klausen

Saken gjelder: Begjæring om midlertidig forføyning

Taxi Romerike Sa Advokat Arve Morten Due Lund

mot

Ruter AS Advokat Stian Oddbjørnsen

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

Taxi Romerike SA (heretter benevnt TR) begjærte 24. juni 2019 midlertidig forføyning overfor Ruter AS (heretter benevnt Ruter) med påstand om at Ruter forbys å inngå kontrakt med Taxus Akershus AS (heretter benevnt Taxus) for deloppdrag F i anbudskonkurransen «Resttransport Romerike, Asker og Bærum og Timesleide biler Nedre Romerike».

Adgangen til å inngå kontrakt med Taxus i anbudskonkurransen – som Ruter besluttet å tildele kontrakten til – ble suspendert ved rettens forkynnelse av begjæringen 25. juni 2019 jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 25-3.

Ruter ønsket å gjøre enkelte avklaringer før muntlig forhandling ble berammet. Etter avtale med partene ble muntlig forhandling berammet til og gjennomført den 10. september 2019. Hvem som var til stede og hvilke bevis som ble ført, fremgår av rettsboken.

Sakens faktiske side i korte trekk:

Ruter gjennomførte i mars 2019 en anskaffelse av såkalt resttramsport i Romerike, Asker og Bærum. Anskaffelsen omhandler i hovedsak oppdrag om skoleskyss av elever med tiljøring om morgenen og hjemkjøring etter skoleslutt og andre lignende transportoppdrag. Anskaffelsen besto av fem deloppdrag, deloppdrag B-F. Nærværende sak gjelder deloppdrag F som gjelder Øvre Romerike som omfatter kommunene Gjerdrum, Nannestad, Ullensaker, Nes, Eidsvoll og Hurdal.

Ruter mottok to tilbud på deloppdrag F fra TR og Taxus. Ruter besluttet 14. juni 2019 å tildele kontrakten til Taxus. TR klaget på beslutningen og begjærte deretter midlertidig forføyning for å hindre at kontrakten ble inngått.

De øvrige punkter i konkurransegrunnlaget/kravspesifikasjonen som er grunnlag for tvisten mellom partene, herunder de angitte minstekrav for deloppdrag F i Ruters oppdragersbeskrivelse, er nærmere gjengitt og redegjort for i rettens vurdering nedenfor.

Taxi Romerike SA har i det vesentligste anført:

Det foreligger både hovedkrav og sikringsgrunn og vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning er dermed oppfylt.

TR’s hovedkrav går ut på at Ruter hadde og har en avvisningsplikt med hensyn til tilbudet fra Axus og at TR dermed som eneste andre tilbyder skal tildeles kontrakten. Det er dette TR vil søke å få dom for i et etterfølgende søksmål.

Verken lov eller forskrift regulerer direkte tilfellet hvor en tilbyder i konkurransen har kunnskap om den tildelte leverandørens kapasitet til å oppfylle i henhold til kontraktens minstekrav. Det følger imidlertid av rettspraksis knyttet til regelverket at man som tilbyder skal få rettens medhold i hovedkravet dersom oppdragsgiver har utøvet skjønn, og dermed valgt tilbyder, basert på feil faktum – slik som her.

Tilbudet fra Taxus inneholder vesentlige avvik fra anskaffelsesdokumentene

Taxi Romerike anfører at tilbudet til Taxus i vesentlig grad avviker fra de krav som stilles i anskaffelsesdokumentene. Det ligger i dette at Taxus etter gjeldende regelverk ikke lovlig vil være i stand til oppfylle forpliktelsene som følger av eventuell tildelt kontrakt.

Taxus har lagt opp til å benytte seg av løyver som utelukkende er tildelt for kjøring ved andre stasjoneringssteder enn Øvre Romerike, blant annet Nedre Romerike og Asker og Bærum. Dette vil medføre at de aktuelle stasjoneringsstedene i stor utstrekning vil tømmes for taxier, samtidig som Øvre Romerike blir overfylt. Publikum i Nedre Romerike vil dermed i de aktuelle tidsrommene ikke få tilgang på den taxikapasiteten som har vært forsøkt sikret gjennom tildeling av behovsprøvde løyver.

Forelagt tilbud vil stride mot yrkestransportforskriften § 47

Den praksis som forutsettes i tilbudet fra Taxus er ikke lovlig. Dette følger for det første direkte av hovedregelen om at «[d]rosjetransporten skal skje i tilknytning til stasjoneringsstedet[]», jf. yrkestransportforskriften § 47, første punktum. En naturlig språklig forståelse av bestemmelsens ordlyd tyder på at kjøring utenfor stasjoneringsstedet kun unntaksvis kan tillates, likevel slik at kjøring fra stasjoneringsstedet og til destinasjon utenfor stasjoneringsstedet (og også utenfor løyvedistriktet som helhet) er tillatt, jf. § 47 andre punktum. I slike tilfeller er det dessuten alltid lov å ta med passasjerer tilbake til stasjoneringsstedet. Forskriftens hovedregel synes å henge nøye sammen med det faktum at løyver utstedes på bakgrunn av behovsprøving for det enkelte stasjoneringssted, se nærmere om dette lengre nedenfor.

Et unntak fra nevnte hovedregel gjelder for kjøring av kunde som plukkes opp utenfor stasjoneringsstedet, men først etter at taxien har kjørt annen kunde ut av stasjoneringsstedet.

Med andre ord: Dersom Taxus på lovlig måte skal kunne oppfylle kontrakten med Ruter med løyver tilknyttet stasjoneringsstedene Nedre Romerike og Asker og Bærum, må sjåførene

(1) først skaffe kunde som skal til destinasjon innenfor Øvre Romerike (utenfor stasjoneringssted, men innenfor løyvedistrikt), deretter

(2) kjøre oppdrag innenfor Øvre Romerike i henhold til kontrakten med Ruter, videre

(3) returnere uten kunde til stasjoneringsstedet (Nedre Romerike eller Asker og Bærum), for så

(3) å plukke opp en kunde som tilfeldigvis skal opp til Øvre Romerike, og videre gjenta denne øvelsen frem til arbeidsdagens slutt.

Det er imidlertid uansett ikke adgang til å basere en hel virksomhet på dette snevre unntaket. Støtte for dette synet finnes blant annet på nettsidene til løyvemyndigheten Akershus fylkeskommune. Under overskriften «Stasjoneringsområde» heter det [hentet fra https://www.akershus.no/ansvarsomrader/samferdsel/transportloyver/drosjeloyve/, den 16. april 2019]:

«Drosjesentralene har bestemte stasjoneringsområder. Drosjesentralene har egne kjøreplaner som skal sikre et tilstrekkelig drosjetilbud i stasjoneringsområdet. Løyvehavere må følge sentralens kjøreplaner. Tilknyttede drosjer plikter å være tilgjengelig for publikum i dette området og kan ikke ta oppstilling og/eller drive virksomheten fra annet område.»

Én forklaring på dette, er at behovsprøvingen ikke bare er knyttet til løyvedistriktet, men også det enkelte stasjoneringsstedet innad i løyvedistriktet. Det heter i NOU 2017: 4 Delingsøkonomien og utfordringer, på s. 104 at kjøring utenfor løyvedistriktet ikke er tillatt fordi det vil «undergrave[] grunnlaget for behovsprøvingen i andre løyvedistrikt».

På samme måte kan da fast kjøring utenfor eget stasjoneringsområde heller ikke være tillatt.

Det vises i denne sammenheng også til tidligere vedlagte brev fra Samferdselsdepartementet til Vestfold fylkeskommune av 14.04.10, side 2, hvor det henvises til brev fra departementet til Sør-Trøndelag fylkeskommune av 2009:

«Dersom hele fylket er løyvedistrikt, må det godtas at en drosjesjåfør påtar seg oppdrag til andre steder og kommuner og lignende. Det må videre godtas at det pådras oppdrag til ytterligere steder. Når de derimot står uten oppdrag, oppstår det en plikt til å returnere til stasjoneringsstedet, om så uten passasjerer, for å utføre oppdrag derfra. Ellers vil man kunne stå i fare for å undergrave prinsippet om behovsprøving og stasjoneringssted.»

Lovgivers hensikt med unntaket for slike ekstraturer, må ha vært å forhindre de samfunnsøkonomiske og miljømessige skadevirkningene av å kjøre tom drosje når bilen først befinner seg utenfor eget stasjoneringssted. Imidlertid vil det å basere drift på dette unntaket, slik Taxus har gjort i sitt tilbud, være en åpenbar regelomgåelse. Videre vil Ruter, når de ikke avviser et slikt tilbud, bidra til å uthule gjeldende regulering av det norske taximarkedet. Den aktuelle regelen er en forskriftsfestet bestemmelse som må antas å være villet fra departementets side, ikke minst siden departementet hele tiden har praktisert den konsekvent, jf. tidligere nevnte brev.

Et av de mest grunnleggende prinsippene i anskaffelsesretten er å sikre at offentlige anbud blir tildelt tilbydere som gjennomfører oppdraget i henhold til norsk lov. Taxi Romerike har for sitt tilbud lagt til grunn en lojal fortolkning av regelverket som gjelder for løyver. Likevel står de nå igjen som tapere av konkurransen, til tross for at tilbudet fra Taxus vil være i strid med gjeldende løyveregelverk.

Hvis kjøring gjennomføres i tråd med regelverket: Ikke gjennomførbart i praksis

Tilbudet fra Taxus, dersom det gjennomføres i tråd med regelverket beskrevet ovenfor, er heller ikke i praksis mulig å gjennomføre på lovlig vis. Det vises her nærmere bestemt til reglene som gjelder for oppdrag utenfor eget stasjoneringssted. Denne side anfører at det ligger i dagen at en slik plan rent praktisk ikke vil la seg gjennomføre, og at den under enhver omstendighet økonomisk er helt uforsvarlig for Taxus.

Taxi Romerike ønsker ikke å spekulere i om Taxus i realiteten har planlagt å bryte yrkestransportloven med tilhørende forskrifter ved å kjøre flere turer utenfor eget stasjoneringssted uten å returnere tilbake til eget stasjoneringssted mellom hver gang, men ønsker likevel å orientere retten om at en slik praksis rent faktisk er svært utbredt i taxibransjen.

Det finnes ingen tilsynsmyndighet, verken offentlig eller privat, som av eget initiativ fører tilsyn med at returneringsplikten blir fulgt. Nettopp av denne grunn er det viktig at taxisjåfører ikke gjennom slike kontrakter settes i en situasjon hvor det vil være gunstig å bryte reglene.

Gjennomføring av kjøringen vil uansett medføre brudd på dekningsplikten, og

danne grunnlag for tilbakekall av løyvene. Taxus vil, ved å ta på seg oppdraget med de fremlagte løyvene, bryte med den dekningsplikt de har overfor kommunene i Nedre Romerike og Asker og Bærum.

Løyver tildeles på bakgrunn av behovet ved det enkelte stasjoneringssted. Det vises her til brev fra Akershus fylkeskommune til Ruter av 27.06.19 (første bilag til saksøktes tilsvar), hvor det på første side heter at:

«I Akershus er det for tiden åtte drosjesentraler fordelt på fem stasjoneringssteder (Asker og Bærum, Follo, Nedre Romerike, Aurskog-Høland og Sørum og Øvre Romerike). Antallet løyver ved hver drosjesentral er basert på en vurdering av behovet for drosjer på det aktuelle stasjoneringsstedet. […]»

Dersom den enkelte løyvehaver ikke oppfyller sin dekningsplikt, vil Fylkeskommunen kunne tilbakekalle løyvet. Ett slikt tilbakekall skjedde tidligere i år med en taxi fra Follo som kjørte fast inne i Oslo. Nina Hanssen fra Akershus Fylkeskommune kan forklare seg om dette i sin vitneforklaring.

Ruter anfører i sitt tilsvar at det forhold at gjennomføringen av oppdraget vil kunne medføre tilbakekall av løyver «ikke har anskaffelsesrettslig betydning». Dette bestrides av Taxi Romerike.

En slik snever tolkning som Ruter legger til grunn, har ikke støtte i gjeldende rett. Det er nemlig ikke slik at oppdragsgiver utelukkende skal foreta en rent overfladisk vurdering av de fremlagte opplysninger, og deretter sette dem opp mot oppdragsbeskrivelsen. Oppdragsgiver plikter derimot å gjøre en vurdering av om tilbyder vil være i stand til å levere det han har tilbudt, og følgelig også de underliggende omstendigheter – herunder når det gjelder relevante offentligrettslige tillatelser som vil ha betydning for utføringen av oppdraget. Det vises her til EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-16/16 (Fosen-linjen), avsnitt 121:

«For at oppdragsgiver skal kunne foreta en objektiv sammenligning av de inngitte tilbud, må han fastslå om de fremlagte opplysninger er troverdige, særlig om tilbyder vil være i stand til å levere det han har tilbudt i sitt tilbud. Oppdragsgiver må være i stand til å kontrollere at tilbudet oppfyller dens krav. Det tilkommer den nasjonale domstol å vurdere om så var tilfelle i den underliggende konkurranse.»

Ruter har i sitt tilsvar påpekt at EFTA-domstolens sak E-16/16 ikke er direkte sammenliknbar. Taxi Romerike mener at uttalelsene likevel gir uttrykk for anskaffelsesrettslige prinsipper som er relevante for vår sak.

Dersom det foreligger holdepunkter for at tilbyder vil kunne miste offentligrettslige tillatelser som er nødvendige for å utføre oppdraget nettopp som følge av at tilbyder gjennomfører oppdraget, så skal dette gi foranledning til en vurdering av om tilbudet skal avvises. Taxi Romerike mener at holdepunktene for at akkurat dette er tilfellet i denne saken er så vidt betydelige at tilbudet rettslig sett skulle vært avvist.

Det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1

(1) bokstav b første alternativ, da en midlertidig forføyning «finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe».

Inngåelse av kontrakt mellom Ruter og Taxus vil medføre at Taxi Romerike ikke lenger kan gå til søksmål for å kreve omgjøring av beslutning om tildeling, jf. motsetningsvis anskaffelsesloven § 8 annet ledd. Såfremt oppdragsgiver ikke frivillig aksepterer å avvente kontraktsinngåelse, foreligger det «i alminnelighet sikringsgrunn», jf. Thue og Buan, Lov og forskrift om offentlige anskaffelser med kommentarer, jf. LG-2014-156495.

Muligheten til å fremme et erstatningskrav for tap av den positive kontraktsinteressen er ikke til hinder for at det foreligger sikringsgrunn, jf. LH-2012-094559 (Nordland fylkeskommune).

TR har nedlagt slik påstand

«1. Ruter AS forbys å inngå kontrakt med Taxus Akershus AS for «Deloppdrag F» i henhold til tildeling av kontrakt etter konkurransen «Resttransport Romerike, Asker og Bærum og Timesinnleide biler Nedre Romerike» av 13.06.2019 frem til det er rettskraftig avgjort om tildelingen var lovlig i henhold til lov om offentlig anskaffelser med tilhørende forskrift og om beslutningen om tildeling skal omgjøres slik at Taxi Romerike SA heller skulle blitt tildelt nevnte anbud.

2. Taxi Romerike SA tilkjennes sakens omkostninger.»

Ruter AS har i det vesentligste anført:

TR har ikke sannsynliggjort et hovedkrav og vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning er ikke oppfylt. Begjæringen skal av denne grunn ikke tas til følge.

Taxi Romerike har ikke sannsynliggjort et hovedkrav

Det avgjørende for om Taxi Romerike SA har et krav er om tilbudet fra Taxus AS skulle ha vært avvist fra konkurransen

For at Taxi Romerike skal ha et krav i saken, er det avgjørende om Taxi Romerike skulle ha vært tildelt kontrakten i stedet for Taxus. Etter forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) §24-8 første ledd bokstav b skal oppdragsgiveren avvise et tilbud som inneholder vesentlige avvik fra anskaffelsesdokumentene. Manglende oppfyllelse av minstekrav vil som et klart utgangspunkt være et vesentlig avvik fra anskaffelsesdokumentene.

Slik Ruter forstår Taxi Romerike, hevder de at Taxus ikke har kapasitet til å oppfylle i henhold til kontraktens minstekrav og at tilbudet dermed skulle ha vært avvist fra konkurransen. Dersom tilbudet fra Taxus ble avvist fra konkurransen ville Taxi Romerike, som eneste gjenstående tilbyder, blitt tildelt kontrakten. Anskaffelsesrettslig er dermed det sentrale spørsmålet i saken om det foreligger plikt til å avvise tilbudet fra Taxus på bakgrunn av manglende oppfyllelse av minstekravene som var fastsatt i anskaffelsesdokumentene. Som vi vil vise nedenfor, foreligger det ingen anskaffelsesrettslig avvisningsplikt i denne saken.

Det er ikke grunnlag for å avvise tilbudet fra Taxus AS fra konkurransen

Etter Ruters syn oppfyller tilbudet minstekravene som er fastsatt i anskaffelsesdokumentene. Ruter vil derfor anføre at det ikke er grunnlag for å avvise Taxus sitt tilbud fra konkurransen og følgelig heller ikke grunnlag for å annullere tildelingsbeslutningen og omgjøre denne slik at Taxi Romerike tildeles kontrakt. Mot denne bakgrunn vil Ruter anføre at Taxi Romerike ikke har sannsynliggjort at de har et krav som gir grunnlag for forføyning. Det foreligger for øvrig heller ikke andre forhold som sannsynliggjør et hovedkrav.

Taxus har tilbudt 111 aktive løyver i deloppdrag F, bilgruppe 1 (personbil) og 24 aktive løyver i bilgruppe 2 (maxitaxi), noe som er mer enn tilstrekkelig til å oppfylle minstekravet som er 67 løyver totalt for de to bilgruppene. Som det fremgår av den faktiske redegjørelsen gjelder dette uavhengig av om Taxus bruker sine reserveløyver (såkalt inaktive løyver). Spørsmålet om reserveløyver er derfor ikke lengre av betydning i saken.

Slik Ruter forstår begjæringen peker imidlertid Taxi Romerike på to forhold som skal medføre at Taxus’ tilbud likevel ikke oppfyller minstekravet.

Slik Ruter forstår begjæringen er det for det første anført at Taxus ikke kan tilby løyvene tilknyttet Nedre Romerike Taxi utenfor deres stasjoneringssted i Nedre Romerike. Det er for det andre anført at dekningsplikten brytes dersom løyver tilknyttet stasjoneringsområdet Nedre Romerike benyttes i Øvre Romerike.

Ruter vil for det første anføre at det er anledning til å bruke løyvene tilknyttet et stasjoneringssted på andre steder i samme løyvedistrikt.

Forskrift om yrkestransport § 47 fastsetter følgende: «Drosjetransporten skal skje i tilknytning til stasjoneringsstedet. Det er tillatt å utføre oppdrag til et hvilket som helst sted innen eller utenfor løyvedistriktet. (…)»

Bestemmelsen inneholder også videre regler om adgangen til å ta turer utenfor eget løyvedistrikt, eksempelvis dersom en drosje får turer som går utenfor dette. Bestemmelsen tar imidlertid utgangspunkt i løyvedistrikt, og ikke stasjoneringssted. Dette støttes av NOU 2017: 4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer, hvor det på s. 104 heter at formålet med kravene til løyvedistrikt og stasjoneringssted er å forhindre at løyvehavere opererer utenfor eget løyvedistrikt, og dermed undergraver grunnlaget for behovsprøvingen i andre løyvedistrikt. I dette tilfellet er Oslo og Akershus det aktuelle løyvedistriktet som drosjene som Taxus har tilbudt opererer innenfor. Det er uomtvistet at drosjene som Taxus har tilbudt har anledning til å operere i dette løyvedistriktet.

Taxi Romerike har til støtte for sitt syn om at det ikke er anledning til å operere i et annet stasjoneringssted vist til et brev fra Samferdselsdepartementet av 20. april 2010 (begjæringens bilag 4). Ruters oppfatning er at brevet støtter Ruters syn om at det er løyvedistriktet som er avgjørende for adgangen til å ta oppdrag, ikke stasjoneringsstedet. Ruter viser eksempelvis til følgende uttalelse på s 2 – 3 i brevet:

«Oppsummert vil stasjoneringsstedet for hver enkelt drosje etter vår vurdering også innebære en plikt til å være tilgjengelige for publikum i lokalområdet, så langt det lar seg gjøre. Dvs. man må akseptere at tilknyttede løyver kan ta oppdrag utenom lokalområdet,

men innenfor et utvidet løyvedistrikt og dette vil ikke sentralen/løyvemyndigheten ha direkte styring over. Når man har hatt et slikt oppdrag fra stasjoneringsstedet må man kunne vente på oppdrag på stedet hvor man har satt av passasjeren(e) og ta et oppdrag derfra til hvilket som helst sted i løyvedistriktet, men når dette oppdraget er avsluttet må man være forpliktet til å returnere til stasjoneringsstedet. Det er mulig man må reservere seg for de tilfeller hvor kjøringen skjer iht. kontrakt med privat eller offentlig oppdragsgiver (Men vi anser for eksempel ikke at det vil være i samsvar med § 47 om man forlater stasjoneringsstedet uten passasjerer for å ta oppstilling og/eller drive virksomheten fra et sted som ligger så langt borte at man i realiteten ikke vil være tilgjengelig på stasjoneringsstedet).

Som det fremgår av uttalelsene, har drosjene som Taxus disponerer som utgangspunkt ikke anledning til å operere utenfor løyvedistriktet Oslo og Akershus. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at disse drosjene tar oppdrag utenfor det stasjoneringsstedet de tilhører innenfor løyvedistriktet. Når drosjetransporten etter yrkestransportforskriften § 47 skal skje i tilknytning til stasjoneringsstedet, innebærer dette imidlertid at når løyvehaveren er ferdig med et oppdrag et annet sted i løyvedistriktet, så har denne en plikt til å returnere til stasjoneringsstedet.

Ruter legger til at Ruters syn på spørsmålet også støttes av brevet fra Akershus fylkeskommune datert 27. juni 2019, hvor fylkeskommunen uttaler:

«Konklusjonen blir da at Nedre Romerike Taxi har anledning til å benytte sine aktive drosjeløyver for å gjennomføre skoleskyss på Øvre Romerike, (...)».

Oppsummert har Taxus adgang til å bruke sine aktive løyver fra Nedre Romerike, og eventuelt Asker og Bærum, også på Øvre Romerike. Tilbudet fra Taxus oppfyller derfor minstekravet og det var ikke adgang til å avvise Taxus’ tilbud fra konkurransen på dette grunnlaget.

Ruter vil for det andre anføre at den påståtte manglende oppfyllelsen av dekningsplikten ikke har anskaffelsesrettslig betydning. I den anskaffelsesprosessen som Ruter gjennomfører er det etter anskaffelsesretten kun tillatt å ta hensyn til de faktiske forhold som gjelder anskaffelsen og oppfyllelsen av kontraktsforpliktelsene overfor Ruter. I den grad leverandøren har andre forpliktelser, og eventuelt bryter disse ved gjennomføringen av kontrakten med Ruter, er dette dermed forhold som Ruter etter anskaffelsesregelverket i utgangspunktet ikke har anledning til å hensynta.

TR’s anførsel er i realiteten en anførsel om antesipert mislighold. Ruter må kunne legge til grunn at opplysningene gitt i tilbudet er korrekte og at løsningene er gjennomførbare. Ruter har ingen rettslig plikt til å avvise et tilbud grunnet antesipert mislighold. Uansett er det ikke grunnlag for å hevde at kontrakten vil misligholdes.

En eventuell manglende oppfyllelse av dekningsplikten knyttet til stasjoneringsstedet ville på sikt kunne medføre sanksjoner fra løyvemyndigheten. I ytterste konsekvens ville dette potensielt kunne påvirke gjennomføringen av kontrakten. Etter Ruters syn er dette imidlertid fjerntliggende, og anskaffelsesregelverket åpner heller ikke for å avvise tilbudet fra Taxus på dette grunnlaget.

Ruter legger til at Taxi Romerike har vist til EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-16/16. Ruter påpeker at saken ikke gjelder minstekrav til et tilbud, men undersøkelse av opplysninger som er en del av tilbudet og som oppdragsgiver skal evaluere tilbudene på bakgrunn av. Uansett har en offentlig oppdragsgiver som utgangspunkt plikt til å legge til grunn de opplysninger som gis i et tilbud i en offentlig anskaffelse. Oppdragsgiveren er ikke forpliktet til å undersøke all informasjonen i tilbudet nærmere, med mindre det foreligger omstendigheter som tilsier at enkelte forhold burde underlegges nærmere undersøkelser. Selv om Ruter ikke har anskaffelsesrettslig adgang til å hensynta spørsmål som gjelder drosjeselskapenes dekningsplikt knyttet til det enkelte stasjoneringssted, er Ruter opptatt av at befolkningen i Akershus skal ha et generelt drosjetilbud som fungerer godt. Ruter har derfor etterspurt ytterligere informasjon fra Taxus og Akershus fylkeskommune i saken. At Ruter har etterspurt ytterligere informasjon innebærer også at

Ruter i alle tilfeller har oppfylt sin undersøkelsesplikt. I denne sammenheng påpeker Ruter også at på bakgrunn av de undersøkelsene som er foretatt, er det ikke grunnlag for å hevde at dekningsplikten ikke vil oppfylles i det foreliggende tilfellet. Som det fremgår av den faktiske redegjørelsen fra Taxus, har selskapet dokumentert at de har kapasitet til å håndtere oppdraget, også tatt i betraktning de forpliktelsene løyvehaverne har i Nedre Romerike på samme tidspunkt.

Mot denne bakgrunn vil Ruter gjøre gjeldende at Taxus’ tilbud oppfylte minstekravene i konkurransen. Dette innebærer at det ikke er plikt til å avvise Taxus’ tilbud fra konkurransen etter anskaffelsesforskriften § 24-8 første ledd bokstav b. Når det det ikke var plikt til å avvise tilbudet fra Taxus, er tildelingen lovlig etter lov om offentlige anskaffelser og den tilhørende anskaffelsesforskriften. Det er da heller ikke grunnlag for å hevde at Taxi Romerike skulle vært tildelt kontrakten. Når Taxi Romerike ikke kan sannsynliggjøre at de skulle vært tildelt kontrakten har de heller ikke sannsynliggjort det hovedkravet som er nødvendig for å få forføyning.

Dersom retten først kommer til at TR sitt anførte hovedkrav er oppfylt, bestrides ikke at det foreligger sikringsgrunn eller at interesseavveiningen er til hinder for at det besluttes forføyning.

Ruter har nedlagt slik påstand

«1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Ruter AS tilkjennes sakens omkostninger.»

Rettens vurdering

For at en begjæring om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, må saksøkeren sannsynliggjøre så vel krav som sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2.

Retten skal først vurdere TRs hovedkrav om at Ruter hadde plikt til å avvise Taxus’ tilbud. TR anfører at Ruter skulle avvist tilbudet underveis i prosessen, men tilbudet kan fortsatt avvises, idet kontrakt ikke er inngått. TR har anført to alternative grunnlag for avvisning som vil vurderes hver for seg i det følgende.

Dersom retten kommer til at det foreligger avvik fra minimumskrav i konkurransegrunnlaget, vil avviket anses som vesentlig og utløse plikt for Ruter til å avvise stilbudet fra Taxus.

Foreligger det brudd på yrkestransportloven som medfører plikt til å avvise Taxus’ tilbud?

Det følger av konkurransegrunnlaget punkt 7 at det er et minimumskrav at tilbudet er i tråd med yrkestransportloven.

TR anfører at Taxus’ tilbud innebærer brudd på yrkestransportloven, at det er vesentlig avvik fra konkurransegrunnlaget og at Ruter på denne bakgrunn har plikt til å avvise tilbudet fra Taxus.

Forskrift om yrkestransport § 47 første ledd og annet ledd lyder slik:

«Drosjetransporten skal skje i tilknytning til stasjoneringsstedet. Det er tillatt å utføre oppdrag til et hvilket som helst sted innen eller utenfor løyvedistriktet. I forbindelse med tur utenfor eget løyvedistrikt, kan det tas med passasjerer tilbake til dette. Løyvemyndigheten kan fastsette stasjoneringssted for drosjer som kommer fra annet løyvedistrikt for å utføre lovlig transport tilbake til dette. Tomkjøring ut fra eget løyvedistrikt for å utføre kjøring tilbake til dette er bare tillatt for bestilte turer. Det er ikke tillatt å utføre oppdrag mellom steder utenfor løyvedistriktet, med mindre oppdraget kommer fra drosjesentral i det løyvedistrikt hvor oppdraget starter. Løyvehaver skal først og fremst dekke behovet for drosjetransport innenfor sitt løyvedistrikt. Løyvehaveren plikter å utføre oppdrag på alle veger som er åpne for alminnelig ferdsel og som kan utføres uten fare for skade på passasjerer, fører eller motorvogn. Kjøring av syke og skadde personer som trenger hurtig hjelp pliktes utført uten hensyn til bestemmelsen i første ledd. Slik transport skal søkes gjennomført selv om kjøreforholdene er vanskelige.»

Retten legger til grunn at Akershus er ett løyvedistrikt og løyvedistriktet omfatter således blant annet Asker og Bærum, Nedre Romerike og Øvre Romerike. Øvre Romerike er området omfattet av anbudskonkurransen, mens Taxus i sitt tilbud vil benytte drosjeløyver med fast stasjoneringssted i henholdsvis Asker og Bærum og Nedre Romerike til kjøring på Øvre Romerike.

Drosjetransporten skal etter den siterte forskriftsbestemmelsen skje «i tilknytning til stasjoneringsstedet» men det er tillatt å utføre oppdrag til et hvilket som helst sted innen eller utenfor løyvedistriktet.

Om forståelsen av bestemmelsen legger retten – i mangel av forarbeider til forskriften – vekt på følgende som er uttrykt i NOU 2017:4 side 104:

«Løyvedistrikt og stasjoneringssted Drosjetransporten skal skje i tilknytning til stasjoneringsstedet til løyvehaver, jf. yrkestransportforskriften § 47. Det er tillatt å utføre oppdrag til et hvilket som helst sted innenfor eller utenfor løyvedistriktet. Dersom løyvemyndigheten ikke har bestemt noe annet, utgjør den enkelte kommune et løyvedistrikt, jf. yrkestransportforskriften § 37 første ledd. I praksis har de fleste fylkeskommuner

vedtatt at fylket skal utgjøre løyvedistriktet. I forbindelse med drosjetur utenfor eget løyvedistrikt kan det tas med passasjerer tilbake til løyvedistriktet. Tomkjøring ut fra eget løyvedistrikt for å utføre kjøring tilbake til løyvedistriktet er bare tillatt for bestilte turer. Det er ikke tillatt å utføre oppdrag mellom steder utenfor løyvedistriktet, med mindre oppdraget kommer fra drosjesentral i det løyvedistrikt hvor oppdraget starter.

Formålet med kravene til løyvedistrikt og stasjoneringssted er å forhindre at løyvehavere opererer utenfor eget løyvedistrikt i stort omfang, og dermed undergraver grunnlaget for behovsprøvingen i andre løyvedistrikt»

Retten vurderer at yrkestransportforskriften § 47 først og fremst har som formål å forhindre at løyvehavere opererer i stort omfang utenfor eget løyvedistrikt. Videre forstår retten bestemmelsen slik at det er ønskelig med spredning av drosjene i drosjedistriktet slik at drosjer er mest mulig tilgjengelig for brukerne innen rimelig tid, jf. også at utstedelse av drosjeløyver er behovsprøvd. Forskriftens uttrykk «Drosjetransporten skal skje i tilknytning til stasjoneringsstedet» må fortolkes på denne bakgrunn.

Etter rettens syn er det et visst motsetningsforhold mellom behovsprøvd løyveutstedelse med utgangspunkt i stasjoneringsstedene og forskriftens bestemmelse om at det er tillatt å utføre oppdrag til et hvilket som helst sted innenfor løyvedistriktet.

Retten bemerker dessuten at forskriften legger opp til at drosjer skal returnere/operere i geografisk nærhet til stasjoneringsstedet når det ikke utføres bestilte turer lenger unna. Det er intet forbud mot å ta imot bestillinger langt unna eget stasjoneringssted som er innenfor løyvedistriktet.

Selv om den rettskildemessige vekten er begrenset, finner retten grunn til å gjengi brev fra Samferdselsdepartementet av 20. april 2010 i forbindelse med utvidelse av løyvedistrikt

«Gjeldende regelverk gir løyvehavere særlige rettigheter og plikter innenfor eget Løyvedistrik.t Har man utvidet løyvedistriktet for drosjer, må slike drosjer således også være tilgjengelige i hele løyvedistriktet også for private brukere, både i. spot- og kontraktsmarkedet. Utvidelse av løyvedistriktet medfører etter departementets vurdering at løyvehavere ikke lenger kan hevde slike særrettigheter de hadde i sitt gamle, mindre løyvedistriktet.

Det må imidlertid reises spørsmål om lovgivningen gir andre avgrensinger på retten (og plikten) til å kunne yte tjenester i hele løyvedistriktet. Yrkestransportforskriften bestemmer for eksempel også at løyvemyndigheten bestemmer hvor løyvehaver skal ha stasjon og om ev. sentraltilknytning, forskriften § 46. I § 47 presiseres de og at drosjetransporten skal skje i tilknytning til stasjoneringsstedet. Formålet med pålegg om tilknytning til en lokal sentral, er at publikum i nærområdet, ved å henvende seg til denne sentralen, skal kunne få tilgang til drosje innen rimelig tid. Vi viser i den forbindelse til vedlagte kopi av vårt brev av 08.-10.2009 til Sør- Trøndelag fylkeskommune, hvor det bl.a. uttales:

"Dersom hele fylket er løyvedistrikt, må det godtas at en drosjesjåfør påtar seg oppdrag til andre steder og kommuner og lignende. Det må videre godtas at det pådras oppdrag til ytterligere steder: Når de derimot står uten oppdrag, oppstår det

en plikt til å returnere til stasjoneringsstedet, om så uten passasjerer, for å utføre oppdrag derfra, ellers vil man kunne stå i fare for å undergrave prinsippet om behovsprøving og stasjoneringssted."

Oppsummert vil stasjoneringsstedet for hver enkelt drosje etter vår vurdering også innebære en plikt til å være tilgjengelige for publikum i lokalområdet, så langt det lar seg gjøre. Dvs. man må akseptere at tilknyttede løyver kan ta oppdrag utenom lokalområdet men innenfor et utvidet løyvedistrikt og dette vil ikke sentraler/løyvemyndigheten ha direkte styring over. Når man har hatt et slikt oppdrag fra stasjoneringsstedet må man kunne vente på oppdrag på stedet hvor man har satt av passasjeren (e) og ta et oppdrag derfra til et hvilket som helst sted i løyvedistriktet, men når dette oppdraget er avsluttet må man være forpliktet til å returnere til stasjoneringsstedet. Det er mulig man må reservere seg for de tilfeller hvor kjøringen skjer iht kontrakt med privat eller offentlig oppdragsgiver. (Men vi anser for eksempel ikke at det vil være i samsvar med § 47 om man forlater stasjoneringsstedet uten passasjerer for å ta oppstilling og/eller drive virksomheten fra et sted som ligger så langt borte at man i realiteten ikke vil være tilgjengelig på stasjoneringsstedet.»

Retten slutter seg til departementets forståelse og tolkning av yrkestransportforskriften § 47 dit hen at det ikke er i strid med forskriften om en løyvehaver/drosjesjåfør tar oppdrag, herunder skolekjøring med mer, utenfor sitt lokalområde eller lokale stasjoneringssted så lenge ikke virksomheten drives så langt borte at man i realiteten ikke er tilgjengelige i lokalområdet på stasjoneringsstedet.

Det er på det rene at det er ganske store avstander innenfor Akershus fylke som løyvedistrikt, og fra eksempelvis Bærum til Øvre Romerike. Retten vurderer likevel at det etter bevisførselen, herunder også om «press-tidspunktene» på morgen og ettermiddag, ikke er slik at Taxus sine tilknyttede drosjeløyver ikke er tilgjengelige på stasjoneringsstedet i forskriftens forstand.

Retten viser i denne forbindelse til at Akershus fylkeskommune som løyvemyndighet i brev av 27. juni 2019 har konkludert med at Nedre Romerike Taxi har anledning til å benytte sine aktive drosjeløyver for å gjennomføre skoleskyss på Øvre Romerike. Det har formodningen mot seg at løyvemyndigheten ville åpne for dette dersom behovsprøvingen av antall gitte løyver automatisk tilsier at det ikke er kapasitet til kjøring utenfor stasjoneringsområdet uten å komme i konflikt med dekningsplikten. Retten viser for øvrig til at det etter bevisførselen fremkommer at det antall oppdrag som anbudskontrakten genererer utgjør en mindre del av den kapasitet Taxus råder over.

Retten legger til grunn at de aktuelle drosjeløyvene en betydelig del av tiden vil være tilgjengelig på stasjoneringsstedet, dog slik at dette vil variere. Etter rettens syn er dette innenfor den variasjon som forskriften legger opp til når det uttrykkelig er tillatt «å utføre oppdrag til et hvilket som helst sted innen eller utenfor løyvedistriktet». Dette innebærer nettopp at drosjebilene i forbindelse med oppdrag kan oppholde seg utenfor stasjoneringsområdet i perioder med varierende lengde. Mange løyvedistrikt er svært store etter utvidelsen til fylkesvise løyvedistrikter, og det sier seg selv at kjørelengde og kjøretid vil variere betydelig i forbindelse med oppdrag utenfor stasjoneringsområdet – uten at dette kan sies å være i strid med forskriften. En slik forståelse av forskriften samsvarer etter rettens syn med departementets tolkning når det uttrykkes at «man må akseptere at

tilknyttede løyver kan ta oppdrag utenom lokalområdet men innenfor et utvidet løyvedistrikt og dette vil ikkesentraler/løyvemyndigheten ha direkte styring over.

Retten har etter en samlet vurdering kommet til at Taxus’ tilbud i anbudskonkurransen ikke er i strid med yrkestransportloven med forskrifter, og at det dermed ikke foreligger noe avvik fra konkurransegrunnlaget på dette punkt.

Foreligger det vesentlig avvik ved at Taxus ikke oppfyller minimumskrav til kapasitet i sitt tilbud?

TR har videre anført at det foreligger et vesentlig avvik fra minimumskrav om kapasitet som medfører avvisningsplikt.

Det følger av konkurransegrunnlaget punkt 1.5 at det er fastsatt følgende minstekrav til kapasitet:

«1.5 Minstekrav til kapasitet Totalt vil behovet vare 194 biler i parallell drift. Oppdragsgiver planlegger ikke posisjonskjoring mellom oppdragene, med unntak av kjoringen for de Timesinnleide bilene.

I deloppdrag A skal turene kjøres med Timesinnleide biler. Disse bilene skal vare med faste løyver med tilhørende fast mobiltelefonnummer.

I tabellen nedenfor er det spesifisert minstekrav til kapasitet for a kunne betjene parallelle bestillinger.

Deloppdrag Bilgruppe1personbil Bilgruppe 2spesialbil/maxitaxi Totalt A 10 5 15 B 15 4 19 C 40 4 44 D 28 2 30 E 17 2 19 F 62 5 67 Sum 172 22 194

Tilbudet må dekke hele kapasitetsbehovet innenfor det enkelte deloppdrag for å oppfylle minstekravet. Tilbys det høyere kapasitet enn minstekravet, vil dette bli tillagt positiv vekt ved evalueringen av tildelingskriteriet kvalitet.

Parallelle biler i f.eks. deloppdrag B, vi si at tilbyder er forpliktet til a kunne handtere nitten oppdrag parallelt. Parallell håndtering av oppdrag innebærer at Operatoren til enhver tid må kunne stille det oppgitte antallet biler til Oppdragsgivers disposisjon, uten posisjonskjøring mellom et oppdrag og neste.

I ettermiddagsrushet (deloppdrag B-F) er det anslagsvis behov for cirka 20 % lavere antall parallelle biler enn ved morgenrushet, men dette vil variere fra dag til dag og i de forskjellige deloppdragene.»

Det fremgår videre av punkt 3.4.2 at 10 av de 67 løyvene skal utgjøres av faste løyver.

I konkurransegrunnlaget punkt 7 «oppsummering av minimumskrav» er det fastsatt følgende:

«1.5 Minstekrav til kapasitet Dekke minimum antall biler pr. deloppdrag man gir tilbud på. 1.5 Minstekrav til kapasitet Må til enhver tid kunne stille det oppgitte antallet biler til disposisjon. 1.5 Minstekrav til kapasitet Timesinnleide biler (deloppdrag A) skal ha faste løyver med tilhørende mobiltelefon. 2.1 Generelle krav Oppdraget skal utføres i samsvar med Yrkestransportloven, Opplæringsloven og gjeldende retningslinjer for skoleskyss vedtatt av Akershus fylkeskommune. 2.1 Generelle krav Operatør skal samarbeide med Oppdragsgiver og sørge for at kvaliteten er slik at den tilfredsstiller kundenes behov for en sikker og behagelig opplevelse. 2.3.2 Restransport (deloppdrag B-F) Maksimal reaksjonstid på 30 minutter.»

Spørsmålet for retten er om Taxus har tilbudt den kapasitet som er stilt som minimumskrav, og eventuelt om dette reelt sett er gjennomførbart.

TR har for det første anført at det ikke er mulig for Taxus å gjennomføre kjøring i henhold til sitt tilbud, og at det økonomisk er helt uforsvarlig. Det er vist til reglene som gjelder for oppdrag utenfor eget stasjoneringssted.

Det er på det rene at Taxus i sitt tilbud har tilbudt kjøring med løyver som har stasjoneringssted i henholdsvis Asker og Bærum og Nedre Romerike. Området som er gjenstand for anskaffelsen er Øvre Romerike. Akershus fylkeskommune er ett løyvedistrikt.

Taxus har tilbudt totalt 111 løyver til å gjennomføre oppdraget omfattet av anbudet. Dette er mer enn minstekravet på 67 og innebærer således isolert sett intet avvik fra konkurransegrunnlaget.

Videre har TR anført at gjennomføring av kjøringen i tråd med Taxus’ tilbud vil medføre brudd på dekningsplikten.

Om Taxus har inngitt et tilbud som for dem måtte vise seg å være økonomisk dårlig, har ingen betydning for avvisningsplikten. Utover de økonomiske krav som eventuelt måtte være stilt i et anbud og som oppdragsgiver må påse at oppfylles, må Taxus selv ta den økonomiske risikoen knyttet til sitt tilbud. Dette er ikke et tema for retten nå.

TR’s anførsel om dekningsplikten oppfylles for de løyver som er tilknyttet Taxus, foranlediger et spørsmål for retten om Ruter plikter å vurdere dette før kontrakt tildeles. Retten viser til vurderingen av yrkestransportforskriften § 47 ovenfor, idet denne også har side mot dekningsplikten – plikten til å returnere til stasjoneringsstedet.

Retten legger til grunn at det ikke foreligger noen plikt for Ruter, utover det som allerede er gjort og følger av anbudskonkurransen, til å undersøke og kontrollere om gjennomføringen av Taxus’ tilbud medfører mislighold av de aktuelle løyvehavernes dekningsplikt og derigjennom at kapasitetsvilkåret eventuelt ikke er oppfylt. Retten viser her til det som er uttrykt om oppdragsgivers undersøkelsesplikt i LB-2016-65693.

Retten understreker at det ikke er stilt konkrete dokumentasjonskrav til det aktuelle minimumsvilkåret i konkurransegrunnlaget. Ruter må kunne legge til grunn at opplysningene gitt i tilbudet er korrekte og at løsningene som der er presentert er gjennomførbare. Uansett har Ruter etter rettens syn bedt om og fått redegjørelser og kapasitetsanalyser fra Taxus som må være tilstrekkelig til å oppfylle krav om at oppdragsgiver skal undersøke troverdigheten i opplysninger som tilbyder har gitt, jf. TR’s henvisning til EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-16/16 (Fosen-linjen).

Det foreligger etter bevisførselen ikke noe klart antesipert mislighold av dekningsplikten som foranlediger en reaksjon fra Ruter i anbudskonkurransen på dette stadiet. Brudd på dekningsplikten kan for den enkelte løyvehaver medføre at løyvet inndras, hvilket igjen kan påvirke Taxus’ sin evne til å oppfylle kontrakten med Ruter. Taxus har hatt møte med løyvemyndigheten om de samme spørsmål som retten her vurderer (anbudsoppdragets betydning for oppfyllelse av dekningsplikten) som resulterte i at fylkeskommunen uttalte følgende:

«Fylkeskommunen vurderer saken slik at det per dags dato ikke er grunnlag for å gi pålegg om endring av kjøreplan hos drosjesentralene Nedre Romerike Taxi og Asker og Bærum Taxi. Sentralene kan bare ta oppdrag utenfor sitt dekningsområde dersom sentralen har ledig kapasitet.»

Som nevnt over har Taxus fremlagt erklæringer og kapasitetsanalyser som tyder på at Taxus har kapasitet til å påta seg oppdrag i henhold til anbudet. Et kontraktsmislighold kan eventuelt sanksjoneres på avtalt måte og eventuelt medføre at kontrakten heves ved et vesentlig mislighold.

Under enhver omstendighet er det rettens syn at en slik anførsel om antesipert mislighold, jf. at TR hevder Taxus vil komme i et anført, fremtidig mislighold med hensyn til dekningsplikten, kun kan gi en avvisningsrett og ingen avvisningsplikt jf. KOFA-2012-246 og KOFA-2013-25.

Taxus har oppfylt minimumsvilkåret knyttet til kapasitet ved å gi de i anbudskonkurransen etterspurte opplysninger samt oversikt over de konkrete løyver som skal benyttes til å oppfylle kontrakten med Ruter. Taxus har videre erklært overfor Ruter at de har ledig kapasitet og tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre tilbudet og samtidig oppfylle «forpliktelser i egne stasjoneringsområder» (dekningsplikten), herunder er det vist til beregninger av kapasitet ved ulike stasjoneringssteder med mer. Ytterligere dokumentasjonskrav er ikke inntatt i konkurransegrunnlaget, jf. for øvrig prosedyrereglene for konkurransen punkt 3.2 eller oppdragsbeskrivelsen punkt 1.5.

Retten finner ikke at Ruter har noen reell mulighet eller plikt til å ettergå dette nærmere i anbudskonkurransen. Dette er antakelig uansett vanskelig for en oppdragsgiver å fullt ut kunne etterprøve dekningsplikten fremover i tid. En oppdragsgiver måtte da nærmest sette

seg i løyvemyndighetens sted, og vil således ta en betydelig risiko ved å avvise en tilbyder på dette grunnlag. Løyvemyndigheten har da heller ikke kommet med noen reaksjon basert på de tilgjengelige opplysninger.

Anførselen om at Taxus’ ikke oppfyller minimumskrav til kapasitet i konkurransegrunnlaget kan etter dette ikke føre frem. Det er ikke sannsynliggjort at Ruter på dette grunnlag har en avvisningsplikt overfor Taxus.

Oppsummering/konklusjon

Det følger av det ovennevnte at retten ikke har funnet sannsynliggjort at det foreligger plikt for Ruter til å avvise tilbudet fra Taxus. Det følger av det ovennevnte at retten heller ikke har funnet at Ruters tildeling bygger på feil faktum eller at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget for tildelingen var utilstrekkelig til å fatte en forsvarlig avgjørelse.

TRs hovedkrav er dermed ikke sannsynliggjort, og dette vilkåret for å beslutte midlertidig forføyning er ikke oppfylt.

Det er etter omstendighetene ikke nødvendig for retten å ta stilling til de øvrige vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning. Vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning er ikke oppfylt, og begjæringen tas etter dette ikke til følge.

Etter resultatet skal saksøkeren tilkjennes sakskostnader, jf. tvisteloven § 32-10, jf. § 20-2 første ledd. Retten har vurdert unntakene etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men finner etter en konkret vurdering at disse ikke får anvendelse.

Ruter har krevd dekket sakskostnader med til sammen kr. 238.342,-, som i sin helhet utgjøres av utgifter til prosessfullmektig. TR har ikke fremmet innvendinger mot kravet. Retten finner kostnadene rimelige og nødvendige, og tilkjenner etter dette sakskostnader med kr. 238.342,-.

Kostnadsbeløpet inkluderer ikke merverdiavgift, da den som får tilkjent sakskostnader driver næring med avgiftsplikt og kan føre merverdiavgiften til fradrag i sitt avgiftsregnskap.

SLUTNING

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Taxi Romerike Sa betaler kr. 238.342,- i sakskostnader til Ruter AS innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen.

Rune Klausen