Oslo tingrett 2017: grov korrupsjon i Forsvarets avhending

OSLO TINGRETT

DOM

Avsagt: 16.05.2017

Saksnr: 16-110357MED-OTIR/04

Rettens leder: Dommer Lise Bogen Behrens

Meddommere: Thomas Martin Lee Jensen Alexander Staalesen Hauge

Den offentlige påtalemyndighet Førstestatsadvokat Trude Stanghelle, Politiadvokat Jens Halvard Bachke

mot

Bjørn Stavrum Advokat Kim Ellertsen, Advokat Rasmus Dannevig Woxholt

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM

Bjørn Stavrum, er født 29.06.1957, bor i Svarstad i Vestfold og er pensjonist.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene ved Økokrim den 01.07.2016, er han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:

I. Straffeloven

(1902) § 276a, jf. § 276 b For for seg selv eller andre å ha mottatt en utilbørlig fordel i anledning stilling. Forholdet anses som grovt blant annet fordi han var offentlig tjenestemann og fordi handlingen har gitt betydelig økonomisk fordel.

Grunnlag er følgende forhold: I egenskap av saksbehandler i Salg- og Avhendingsseksjonen (SAS) i Materiellstyringsavdelingen i Divisjon for Forsyning i Forsvarets Logistikkorganisasjon, med ansvar for salg av fartøyene til CAS Global Ltd. (CAS) mottok han i perioden mars 2013 til 2. oktober 2013 til sammen USD 154 853 og NOK 55 620 og fra det britiske selskapet CAS således:

• Den 20. mars 2013 overførte CAS USD 79 969 direkte til Bjørn Stavrums private konto 1202.09.29675.
• Den 20. august 2013 lot CAS Bjørn Stavrum motta oppgjøret på kr 55 620 fra skraphandler Hellik Teigen AS for salg av skrapstål. Skrapstålet besto av såkalte slippkrybber som hadde vært benyttet i forbindelse med oppgradering av seks MTB`er, og var eiet av CAS.
• Den 2. oktober 2013 overførte CAS USD 74 884 direkte til Bjørn Stavrums private konto 1202.09.29675.

Betalingene skjedde i anledning Stavrums stilling og i forbindelse med salg, klargjøring og eksport av seks MTB'er og KMN Horten fra Forsvarets logistikkorganisasjon som CAS var kjøper til.

Betalingene var utilbørlige blant annet på grunn av Stavrums stilling, beløpets størrelse og fordi de ble holdt skjult for hans arbeidsgiver.

Subsidiært – for forholdet beskrevet i post I, andre kulepunkt.

Straffeloven

(1902) § 257 For i uberettiget vinnings hensikt å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen.

Grunnlag er følgende forhold: En gang på våren/sommeren 2013 besørget han at skrapstål ble borttatt fra området til Horten Industripark og solgt til Hellik Teigen AS for kr 55 620. Skrapstålet besto av såkalte slippkrybber som hadde vært benyttet i forbindelse med oppgradering av seks MTB`er, og var eiet av CAS Global Ltd.

II. Straffeloven (1902)§ 275 første og annet ledd jf. § 276 For i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha forsømt en annens anliggender som han styrte eller hadde tilsyn med eller handlet mot den annens tarv, idet utroskapen er grov, blant annet fordi han var offentlig tjenestemann og fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade.

Grunnlag er følgende forhold: I egenskap som beskrevet i post I, besørget han 30. september 2013 at forsvaret betalte en faktura fra Horten Skipsreparasjoner AS pålydende NOK 2 748 750. Beløpet gjaldt kostnader CAS hadde pådratt seg i forbindelse med oppgradering/ombygging av de seks MTB'ene og vedlikehold av KNM Horten som beskrevet i post I. Betalingene var i strid med Forsvarets interesser, idet det ikke var rettslig eller annet grunnlag for at kostnadene skulle belastes Forsvaret.

III. Straffeloven

(1902) § 255, jf. § 256 For i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha tilegnet seg en løsøregjenstand som han besitter, men som helt eller delvis tilhører en annen. Forholdet anses som grovt, særlig fordi det er begått av en offentlig tjenestemann og fordi verdien av det underslåtte er betydelig.

Grunnlag er følgende forhold: I egenskap som beskrevet i post I med ansvar for anskaffelser i forbindelse med Forsvarets avhending av kystartillerifort:

a) Senest fra oktober 2013 beholdt han som sin egen en RIB modell Polar Circle 760 Work tilhørende forsvaret, som var innkjøpt for kr 650 000 i mai 2013.

b) Senest fra oktober 2013 beholdt han som sin egen en ATV modell Polaris Sportman 800 6x6 Traktor tilhørende forsvaret, som var innkjøpt for kr 132 500 den 28. november 2011.

c) Senest fra oktober 2013 beholdt han som sin egen en flisekutter, Flishogger PZ 140 M og tilhenger tilhørende forsvaret, som var innkjøpt for kr 198 750 den 17. april 2013.

IV. Straffeloven

(1902) § 257 jf § 258 For i uberettiget vinnings hensikt å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen. Tyveriet anses som grovt, særlig fordi det gjelder betydelige verdier.

Grunnlag er følgende forhold: En gang i løpet av juli 2014 besørget han at en stk propell og aksling fra fregatten KNM Narvik og som tilhørte stiftelsen KNM Narvik ble borttatt fra området til Horten Industripark og solgt til Hellig Teigen AS for kr 148 010.

IV. Eksportkontrolloven § 5 første ledd nr 4, jf § 2 slik den lød fra 1.7.2005 til 1.10.2015, IFor ikke å ha gitt opplysniger til Utenriksdepartementet som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven og forskriftene er fulgt. Grunnlag er følgende forhold:

I egenskap som nevnt i post I, med ansvar salg og eksport av fartøyer unnlot Stavrum overfor Utenriksdepartementet i forbindelse med eksporten av seks MTB-fartøy i perioden 9. februar – 25. november 2013 og KNM Horten den 26.februar 2014, å orientere Utenriksdepartementet om at tidligere mottatte opplysninger som ble gitt i forbindelse med departementets avgjørelse om lisensplikt for fartøyene etter salget var uriktige, idet reell sluttbruker av fartøyene ikke var det britiske selskapet CAS Global Ltd, slik som oppgitt, men det nigerianske selskapet Global West Vessel Specialist.

Opplysningene var påkrevd for Utenriksdepartementets kontroll av om fartøyene var lisenspliktige etter eksportkontrollforskriften § 7 bokstav c.

Tiltalen slik den fremstår ovenfor inkluderer justeringene i tiltalen som ble gjort av aktor Trude Stanghelle under hovedforhandlingen.

Hovedforhandling ble holdt 28.02. – 5.04.2017. Tiltalte møtte. Han erkjente seg innledningsvis ikke skyldig etter tiltalebeslutningens post I, men delvis skyldig for den subsidiære posten. Han erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningens post II, III a, III b, III c og V, men erkjente straffeskyld for post IV. Under tiltaltes forklaring ble det avklart at han likevel ikke erkjente straffeskyld for post IV.

Retten mottok forklaring fra 27 vitner, og det ble foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.

Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i fire år. Det ble også lagt ned påstand om inndragning med kroner 1 041 381 kroner. Videre ble det lagt ned påstand om at tiltalte idømmes erstatningsansvar til Forsvaret på kroner 2 748 750 og til Stiftelsen KNM Narvik begrenset oppad til kroner 530 000. Det ble ikke lagt ned påstand om sakskostnader.

Forsvarerne la ned påstand om at tiltalte frifinnes for postene I (den prinsipale tiltalen), post II, III og V, og at han for øvrig anses mildeste måte. Påstanden vedrørende erstatning var at den fastsettes etter rettens skjønn.

For ordens skyld bemerker retten at handlingene ifølge tiltalen skal være begått før den nye straffeloven av 2005 trådte i kraft den 1.10.2015. Det var ikke tema i retten hvorvidt tiltalte ville ha kommet bedre ut ved anvendelse av den nye straffeloven. Retten legger til grunn at det ikke ville ha vært tilfellet. Henvisningene til straffeloven i det følgende er til straffeloven av 1902.

De ytre rammene for saken Bjørn Stavrum har vært tilknyttet Forsvaret fra 1977 til han ble pensjonert i juli 2014. Han har hatt en rekke ulike stillinger og oppnådde graden orlogskaptein. Forholdene angitt i tiltalen gjelder årene 2013 og 2014.

Stavrum var i disse årene ansatt som saksbehandler i Salg- og avhendingsseksjonen ("SAS") i Materiellstyringsavdelingen i Divisjon for forsyning ("FLO forsyning") i Forsvarets logistikkorganisasjon "("FLO"). Hans arbeidsoppgaver var å besørge "avhending" av militært sjømateriell som var besluttet avhendet. Forsvaret bruker begrepet avhending i vid forstand, slik at det i tillegg til salg omfatter overføring til ny avdeling og destruering. Stavrums leder var Odd-Stein Melsæter ("Melsæter") frem til Melsæter ble sykmeldt i slutten av juni 2013 og gikk av med pensjon 1.8.2013. Melsæter ble erstattet av Øyvind Sjuls ("Sjuls") fra august/september 2013, som igjen ble erstattet av Kay Nystuen ("Nystuen") den 1.1.2014.

Fra august 2010 til 31.12.2013 var Stavrum også prosjektansvarlig for avhending av Langtidslagret kystartilleri ("LLKA"). Hans arbeidsoppgaver var å besørge at 15 kystfort ble demilitarisert og satt så mye tilbake til naturen som mulig. I denne stillingen rapporterte Stavrum til brigader Kjell Skaugen, lederen av FLO forsyning, samt holdt lederen av SAS orientert om fremdriften.

Stavrums faste arbeidssted var Kjeller i Akershus. Han fikk jobbe ca. en dag i uken ved KarlJohansvern i Horten, som ligger nærmere hans hjemsted Svarstad i Vestfold.

Det er ubestridt at postene I, II og V tar utgangspunkt i at Forsvaret den 13.2.2012 inngikk kontrakt med CAS Global Ltd ("CAS") om salg av seks motortorpedobåter ("mtb'er"), samt avtale om salg av forsyningsskipet KNM Horten ("KNM Horten") den 8.10.2012.

CAS er et britisk sikkerhetsselskap som i årene relevant for vår sak hadde kontorer i London, Nigeria, Ghana og Sierra Leone. Styreleder og hovedaksjonær (75%) var Stuart MacGregor ("MacGregor"). Matt Ward ("Ward") var teknisk direktør i selskapet, mens Robin Harris ("Harris") var både ansatt og aksjonær. Jill Alongi ("Alongi") var selskapets regnskapsmedarbeider og administrativt ansatte.

MacGregors sønn, Ben MacGregor ("BenMac"), ledet CAS' nigerianske kontor.

Før mtb'ene ble overtatt av kjøper ble de demilitarisert på Forsvarets marinebase på Haakonsvern. De ble deretter ombygget ved Horten Skipsreparasjon AS ("HSR") for å få et sivilt uttrykk.

Det er ubestridt at fartøyene som Forsvaret solgte endte i Nigeria hos det nigerianske selskapet Global West Specialist Agency Limited ("Global West") etter først å ha blitt transportert til Storbritannia. Global West eies av Patric og Romeo Itima. Ifølge presseoppslag i Dagbladet og vitneforklaring fra Peter Hunt, etterforskningsleder på britisk side, endte fartøyene i en nigeriansk flåte kontrollert av den nigerianske opprørslederen Government "Tompolo" Ekpemuploo. Dette synes ikke bestridt. Det er videre på det rene at Global West inngikk en samarbeidsavtale med det statlige nigerianske Nigerian

Maritime Administration and Safety Agency ("NIMASA"), den nigerianske kystvakten, om benyttelse av fartøyene, og at nigerianske myndigheter relatert til denne avtalen har igangsatt etterforskning av mulig underslag, maktmisbruk og hvitvasking mot daværende leder i NIMASA, Patric Akpobolokemi, personer fra Global West og en rekke andre.

Det er ubestridt at fartøyene før de forlot Norge ble malt i NIMASAs farger.

Til tross for fellesnavnet "Global" er det ikke er eierforbindelser mellom britiske CAS og nigerianske Global West.

Stavrum ble pågrepet og avhørt i en koordinert aksjon mellom norsk og britisk politi den 20.1.2015. Britisk politi har etterforsket saken, herunder de britiske statsborgerne MacGregor og Ward. Norsk og engelsk politi har hatt en avtale om "Joint Investigation Team", dvs. fri deling av bevis og informasjon. Verken MacGregor eller Ward forklarte seg i vår sak, heller ikke via opplesing av tidligere forklaringer.

Rettens vurdering

Post I – tiltalen for grov korrupsjon Stavrum har erkjent å ha mottatt kroner 464 321 (USD 79 969) og kroner 447 433 (USD 74 884) på sin konto i DNB henholdsvis den 20.3.2013 og den 2.10.2013. Det er på det rene at pengene ble utbetalt av CAS. Stavrum bestred straffeskyld for grov korrupsjon under henvisning til at beløpene på til sammen 911 754 kroner var private lån fra MacGregor, som han hadde fått en nær relasjon til. Foranledningen for lånet var ifølge Stavrum en vanskelig privatøkonomi som gjorde det umulig å oppnå annet lån. Han bestred at han fikk økonomisk hjelp som følge av at han var Forsvarets saksbehandler ved CAS' kjøp av fartøyene og fremla en signert lånekontrakt av 17.1.2013 som han selv hadde utarbeidet. Den har overskriften "Debenture loan". Det fremgår at kontrakten var inngått mellom Stavrum og "StuartMacGregor – England", at Stavrum skulle motta "private financial support/loan" på USD 155 000 og at tilbakebetaling skulle skje ved månedlige innbetalinger av USD 1250.

Retten skal ta stilling til om Stavrum har mottatt en utilbørlig fordel i anledning sin stilling, og hvorvidt dette er å regne som grovt fordi han var offentlig tjenestemann og/eller fordi dette gav betydelig økonomisk fordel, se straffeloven § 276 a første ledd a jfr. § 276 b.

Retten bemerker innledningsvis at Stavrum utvilsomt var offentlig tjenestemann da han mottok pengebeløpene, og videre at mottak av penger, enten det er lån eller gave, anses som en fordel. Problemstillingene er dermed begrenset til hvorvidt Stavrum mottok beløpene "i anledning sin stilling", hvorvidt mottak kan anses "utilbørlig" og var grovt fordi det ga "betydelig økonomisk fordel" og "risiko for betydelig skade" for Forsvaret. Retten må også se på om han var fullt bevisst at dette var tilfellet, slik at de subjektive

vilkårene for straff også er til stede.

Til tross for tiltaltes forklaring har retten funnet det hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig har gjort seg skyldig i grov korrupsjon ved at han mottok en utilbørlig fordel i anledning sin stilling, dvs. en utbetaling på til sammen 911 754 fra CAS. Retten finner det også utvilsomt at forholdet anses som grovt da tiltalte var offentlig tjenestemann, fordi handlingen ga ham en betydelig økonomisk fordel og fordi dette gav risiko for betydelig omdømmeskade for Forsvaret.

Det er det samlede bevisbildet, som gjør at retten er sikker i sin konklusjon. Retten viser her til Rt. 2005 s. 1353 hvor Høyesterett uttalte følgende vedrørende beviskrav (rettens understrekning):

"Prinsippet om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode er en bærebjelke i straffeprosessen. Kravet gjelder for bevisresultatet som sådan – i vår sak om A hadde utvist forsett med hensyn til den omstendighet at det dreide seg om narkotika. Bevisbedømmelsen beror ofte på en vurdering av flere momenter som hver for seg kan ha ulik bevisstyrke. Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen."

Som retten nærmere gjør rede for nedenfor, gir omfattende skriftlig dokumentasjon, fysiske bevis i form av pengeoverføringer, samt Stavrums egen forklaring, et bevisbilde som gjør det helt usannsynlig at pengebeløpene Stavrum mottok var annet enn utilbørlige og betydelige økonomiske fordeler mottatt i anledning hans stilling i Forsvaret.

Lån – eller gave eller honorar Da fordelens størrelse er relevant for vurderingen av om det foreligger grov korrupsjon og for en eventuell straffutmåling, bemerker retten allerede nå at den finner det sikkert bevist at Stavrum ved viten og vilje mottok utbetalingene i bevissthet om at disse i det minste var lån, men også kunne være gave eller honorar. Det betyr at han i strafferettslig forstand holdt gave og honoraralternativene for fullt mulige og likevel valgte å motta beløpene. Retten det altså sikkert bevist at det foreligger positiv innvilgelse (dolus eventualis) for å motta dette som gave eller honorar. Flere momenter sett i sammenheng viser at det var tilfellet.

At Stavrum var i en så vanskelig økonomisk situasjon at han ikke oppnådde lån på ordinær måte, belyser partenes tanker med hensyn til realismen i at beløpet skulle tilbakebetales. Retten bemerker også at avtalen om "Debenture loan", til tross for tilbakebetalingsklausulen, omtaler ytelsen som "private financial support/loan". Begrepet financial support vil språklig sett kunne omhandle mer enn lån.

Mer sentralt for rettens vurdering av er at Stavrum, som mottok beløpene i mars og oktober 2013, ikke hadde begynt noen tilbakebetaling da Dagbladet sommeren 2014 begynte å skrive om Forsvarets salg av marinefartøyer, og heller senere har foretatt noen innbetaling.

Retten viser videre til at Stavrum, da han sendte låneavtalen til MacGregor på epost 24.1.2013, opplyste at temaet var "Financial support". I epostteksten la han opp til at utbetalingen kunne være gave og presiserte at den skriftlige avtalen var utarbeidet av hensyn til skattemyndighetene (rettens understrekning):

"Dear Stuart With reference to earlier conservation and e-mail regarding financial support. Enclosed you will find a signed draft contract that I have made, for loaning money of you. This is for tax authority. I must either loan or get this money as a gift. This is how I prefer to do it. I hope it is suitable for you. I do rely hope that you can manage to help me as you said."

Retten tilføyer at Stavrum i en epost av 29.1.2013 minnet MacGregor om avtalen. Stavrum skrev at han håpet at dagens epostsamtaler, som gjaldt CAS' diskusjon med HSR om betaling for arbeid på mtb'ene, ikke vil "make any influence om helping me". Retten finner det naturlig å tolke Stavrums bruk av begrepet "helping me" som at han var åpen for å motta finansielle bidrag også på andre måter enn via lån.

At Stavrum la opp til at utbetalingene ikke måtte være etterfulgt av tilbakebetaling, indikeres også av flere purre-eposter han sendte CAS v/firmaepostadressen i perioden 4.3.2013 til 13.3.2013, dvs. rett før CAS foretok første utbetaling til ham privat 21.3.2013, hvor temaet i emnefeltet hele veien var "financial support".

At partene etter hvert visste utbetalingen ble noe annet og mer fordelaktig for Stavrum enn et lån, kommer etter rettens skjønn klart frem ved DNBs betalingsoppgave av 21.2.2013 adressert til Stavrum, hvor det fremgår at CAS betalte beløpet og at utbetalingen gjaldt "Upgrading vessels", noe som utvilsomt er noe annet enn å yte et lån. At betalingen gjaldt "Upgrading vessels" og var fra CAS fremgår også av den andre betalingsoppgaven av 2.10.2013. Retten tilføyer at beskrivelsen skrives inn av betaler og at det ikke er risiko for at tekst automatisk "kopieres" inn med mindre man har brukt teksten til samme mottaker tidligere.

Retten fester ikke lit til Stavrums forklaring om at han ikke så beskrivelsen eller at utbetalingene var fra CAS. Retten tilføyer at det ble utstedt to slike betalingsoppgaver. Disse var adressert til han og sendt via en elektronisk postkasse i nettbanken eller via ordinær post. Sett i lys av utbetalingenes størrelse og at Stavrum forut for begge utbetalingene var særdeles aktiv overfor MacGregor, herunder utarbeidet "låneavtalen" og

purret en rekke ganger på utbetaling, finner retten det usannsynlig at han ikke leste betalingsoppgavene.

At betalingene fra CAS var noe annet enn ordinære låneutbetalinger, belyses også av eposten MacGregor skrev til Stavrum 16.4.2013 da Stavrum hadde purret på den andre utbetalingen (rettens understrekning):

"You are a friend and could never offend me. On the contrary please accept my apologies for the delay in reply. We are awaiting the funding for the Horten and I wanted to tie up the second stage transfer with this and as far as the repayments are concerned leave this until we have credited you account with the full agreed amount. Matt and I will visit you shortly once we have tied up the last details ref Horten and hope we can take you to dinner

Once again my thanks for your involvement"

Slik retten ser det viser eposten at han ønsket å få ordnet restfinansieringen for kjøpet av KNM Horten (de resterende 90 % av kjøpesummen) før han foretok den siste utbetalingen til Stavrum. Dette ligner mer et honorar som oppnås når man har nådd en felles milepæl, enn ett ordinært lån. Det gjelder selv om retten ser at MacGregor presiserte at Stavrum ikke trengte å foreta tilbakebetalinger før han hadde mottatt hele det avtalte beløpet.

Retten nevner også at Stavrum, til tross for at det både er pliktig og var skattemessig fordelaktig for ham, unnlot å føre opp "lånet" i selvangivelsen for 2013. Fristen for inngivelse var 30.4.2014. Etter rettens skjønn kan dette tilsi at Stavrum ikke ønsket at det skulle være synlig at han hadde mottatt beløpene. At han førte det inn som lån i selvangivelsen for 2014 får etter rettens skjønn liten betydning da selvangivelsesfristen var 30.4.2015, dvs. drøye tre måneder etter Økokrims aksjon 20.1.2015. Fra det tidspunktet var Stavrum kjent med at politiet hadde igangsatt etterforskning.

Retten bemerker også det uvanlige ved at "lånet" ikke ble utbetalt i en omgang som "Debenture loan" avtalen synes å legge opp til, men i to omganger etter en rekke purringer fra Stavrums side.

Partenes forutsetninger belyses også av at MacGregor ifølge Stavrum aldri purret på renter og avdrag, sa seg villig til å vente på innbetaling til salget av hytta på Hvaler var gjennomført og på eget initiativ etter hvert tilbød seg å ettergi beløpet. Hytta eide Stavrum sammen med sine søsken, men slik at moren hadde bruksrett.

Retten tar inn teksten fra eposten Stavrum sendte MacGregor 24.3.2013, dvs. rett etter første utbetaling. Til tross for at Stavrum omtalte sin plan vedrørende tilbakebetaling, en plan han ikke fulgte, minner teksten lite om hvordan en långiver og en lånemottaker omtaler et lån dem i mellom:

"Dear Stuart Thank you for the money that was transferred. They came in handy in connection with the settlement after my mother's death.

I really do not hope that you and Jill are left with a feeling that I blame you for the transfer took such a time. I am incredibly grateful for the help you give me.

I need your bank account number in connection with the repayment of monthly installments. Can you please send it to me at a suitable opportunity.

I will wait by paying you back until remaining amount are transferred. As you mentioned in your previous mail, it will happen at the end of March.

My plan is to transfer a monthly sum of 2 000 dollars. 1 550 in installments 450 in interest.

Again thanks for the help so far.

I wish you and Jill a Happy Easter"

Ifølge Stavrum tilbød MacGregor på eget initiativ å ettergi lånet. Det var da Stavrum og kona møtte MacGregor i London i desember 2014. Når dette er tilfellet og Stavrum verken før eller etter møtet foretok noen form for innbetaling, finner retten det utvilsomt at Stavrum hele veien åpnet for at utbetalingene kunne være gave eller honorar. Det får ingen betydning for rettens vurdering av de reelle forholdene at Stavrum ifølge sin egen forklaring skal ha meddelt at han likevel ønsket å tilbakebetale beløpet, noe han ikke fulgte opp i praksis.

Mottatt i anledning stilling At Stavrum mottok de to utbetalingene i anledning sin stilling, og ikke i noen annen sammenheng, og at Stavrum var dette seg fullt bevisst, finner retten utvilsomt av flere grunner.

Det mest sentrale er at det ikke forelå noen relasjon eller bekjentskap mellom Stavrum og MacGregor, før Stavrum, i egenskap av å være Forsvarets saksbehandler ved salg av fartøyene, kom i kontakt med MacGregor som representerte CAS.

I retten opplyste Stavrum at fra han traff MacGregor første gang i mars 2012, hadde god kjemi med ham, og at de snakket om private forhold. Stavrum sa at han følte at han hadde kjent MacGregor hele livet, og oppfattet han som en farsfigur. Samtidig sa Stavrum at han var bevisst at MacGregor var CAS' hovedeier og bare hadde møtt ham tre eller fire ganger da han spurte om å låne penger. Når dette er tilfellet og Stavrum utvilsomt var innforstått med at det var profesjonelle sammenhenger som gjorde at han og MacGregor hadde en kontaktflate, finner retten det utvilsomt at Stavrum forsto at fordelen han oppnådde via

MacGregor og CAS, var ytt i anledning hans stilling.

Retten tilføyer at dette ble synliggjort i den nevnte eposten fra MacGregor av 16.4.2013 hvor det det fremgikk at MacGregor ville avvente den andre utbetalingen til Stavrum til CAS klarte å skaffe lånefinansiering for KNM Horten. På den måten ble utbetalingen til Stavrum knyttet til kontraktsforholdet mellom CAS og Forsvaret, og indirekte til Stavrums stilling i Forsvaret som saksbehandler ved fartøyssalget.

At Stavrum hadde forstått koblingen mellom sin stilling og ytelsen, illustreres av en epost han skrev til MacGregor 11.3.2013 etter at lånedokumentet med MacGregors signatur ble sendt til Forsvaret v/FLO, og ikke til hans hjemmeadresse. Dette var en drøy uke før første utbetaling. Stavrum presiserte adressen for privat post og skrev (rettens understrekning):

"You se the letter you send was opened by other people. I do rely hope that they didn't read the signed letter regarding loan. If they do they maybe copy it and go higher up in the system and ask what this is. Worse case I can loose my job.

I cross my finger."

Det er ikke nødvendig for å konstatere tilknytning at "ytelsen er ment å skulle ha, eller har hatt, noen innflytelse på den beslutning han fatter", se Johs. Andenæs "Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene" v/Kjell Andorsen 2008. Retten finner likevel grunn til å nevne at Stavrums involvering i fakturatvisten mellom HSR og CAS, at Stavrum besørget at Forsvaret betalte CAS' regninger til HSR på 2 748 750 kroner og at Stavrum unnlot å korrigere allerede gitte opplysninger til Utenriksdepartementet ("UD"), belyser at foranledningen for bestikkelsen utvilsomt var å sikre at Stavrum ivaretok CAS' interesser, se mer om dette under behandlingen av postene grov utroskap og brudd på eksportkontrolloven.

At utbetalingen hadde sammenheng med Stavrum stilling belyses også ved at han da han mottok beløpene visste at det var Forsvarets kunde som utbetalte pengene, ikke MacGregor personlig. I tillegg til at dette fremgikk av bankutskrift purret han selv på utbetaling til CAS firmaepostadresse og mottok svar fra Alongi, se epostdialog av 15.3.2013. Retten tilføyer at Stavrum ikke stilte spørsmål ved hvorfor pengene ble utbetalt av CAS, og ikke av MacGregor personlig.

Hvorvidt mottak av pengene kan anses utilbørlig? Etter rettens skjønn er det åpenbart at en saksbehandlers mottak av kroner 911 754 kroner fra kunden han håndterer for Forsvarets vil være utilbørlig. Det gjelder selv om beløpet ble utbetalt i to deler. Retten presiserer at den ville vurdert det som utilbørlig også om beløpet ble ytt som et lån, og tilføyer at det gjelder uansett om beløpet anses for å komme fra CAS

eller fra MacGregor, som Stavrum visste var CAS' hovedeier.

Beløpets størrelse, at ytelsen sprenger alle grenser for påskjønnelser som det er vanlig å motta fra kunder og at Stavrum ønsket å holde dette unna Forsvaret underbygger utilbørligheten. Retten viser til nevnte epost hvor Stavrum skrev til MacGregor at han var redd for å miste jobben som følge av at et brev med låneavtalen ble åpnet av Forsvaret. At Stavrum kunne ha en oppfatning av dette ikke var utilbørlig da han mottok utbetalingene finner retten helt usannsynlig.

Retten tilføyer at det faktum at Stavrum den 30.9.2013, dvs. to dager før han mottok den siste utbetalingen 2.10.2013, bekreftet overfor CAS at Forsvaret ville betale CAS' regninger til HSR på til sammen 2 748 750 kroner. Dette illustrerer både det utilbørlige ved å motta dette beløpet og sammenhengen med Stavrums stilling.

Retten finner det således utvilsomt at mottak av pengene var utilbørlig og at Stavrum var fullt bevisst at det var tilfellet.

Hvorvidt korrupsjonen var grov Ved vurderingen skal det vektlegges hvorvidt handlingen ble forøvd av offentlig tjenestemann, et vilkår som utvilsomt er oppfylt.

Videre er det sentralt hvorvidt handlingen har gitt betydelig økonomisk fordel og hvorvidt det forelå risiko for betydelig skade, se straffeloven § 276 b.

Som nevnt ovenfor var tiltalte i en så vanskelig økonomisk situasjon at han ikke kunne oppnå lån på annen måte. Hensyntatt dette, det samlede beløpets størrelse og at det ble ytt som lån, gave eller honorar, finner retten det utvilsomt at det forelå en betydelig økonomisk fordel og at Stavrum var innforstått med det.

Etter rettens skjønn er det også slik at Stavrums mottak av det nevnte beløpet medførte en betydelig risiko for omdømmeskade for Forsvaret. At risikoen har materialisert seg belyses av den omfattende medieomtalen saken har fått.

Retten har altså kommet til at både de objektive og de subjektive vilkårene for å konstatere grov korrupsjon i form av mottatte bestikkelser på 911 754 kroner er tilstede.

Nedenfor vil retten også vurdere om mottak av et pengebeløp i form av oppgjør for skrapet utstyr inngår i korrupsjonen.

Mottak av oppgjør for skrapet slippkrybbe Ifølge påtalemyndigheten inngår det faktum at Stavrum mottok et oppgjør på kroner

55 620 for CAS' slippkrybbe (skrapstål) fra skraphandler Hellik Teigen i det faktiske grunnlaget for grov korrupsjon.

Det er ubestridt at Stavrum mottok det aktuelle beløpet på sin kones konto og at det tilfalt ham ved at de brukte beløpet i fellesskap. Da Stavrum har opplyst at det var snakk om en stykk slippkrybbe, og det ut fra bevisføringen er noe usikkert om det var snakk om en eller flere slippkrybber, legger retten til grunn at tiltalen gjelder en slippkrybbe. Stavrum erkjente at han besørget at slippkrybben som lå i en haug av deler hos HSR, ble levert hos Hellik Teigen for skraping, hvoretter han og kona mottok kroner 55 620 fra Hellik Teigen. Stavrum har bestridt at dette kan inngå i korrupsjonsposten da slippkrybben ifølge ham ikke tilhørte CAS. Han mente at slippkrybben fremdeles tilhørt Forsvaret i og med at CAS hadde nektet å betale for den da krybben hadde feil dimensjon. Han erkjente straffeskyld for den subsidiære tyveri posten, dog slik at tyveriet var fra Forsvaret og ikke fra CAS.

Til tross for tiltaltes forklaring finner retten det utvilsomt at slippkrybben tilhørte CAS og at CAS ved å la Stavrum motta oppgjøret for den bidro til at Stavrum mottok en ytterligere fordel i anledning sin stilling. At mottak av beløpet sto i sammenheng med Stavrums stilling som saksbehandler ved salget av fartøyene, finner retten også utvilsomt da Stavrum var forsvarets saksbehandler ved salget av fartøyene og besørget innlevering av slippkrybben til Hellik Teigen.

Vitnet Sørgjerd, daglig leder ved HSR, har i politiavhør bekreftet at krybben tilhørte CAS, men var usikker på eierforholdet da han forklarte seg i retten. Av flere grunner finner retten det likevel utvilsomt at slippkrybben tilhørte CAS og at Stavrum visste det da han sørget for at den ble skrapet.

En epostdialog mellom CAS v/Ward og HSR v/Sørgjerd 3.10.2012 viser at Forsvaret v/Stavrum hadde tilbudt CAS to slippkrybber fra Forsvaret og at CAS måtte betale USD 20 000 "for them to be stripped and transported" til Horten. At Ward takket ja til å kjøpe dem belyses ved at han skrev til HSR at "I have asked Bjørn to go ahead and start with the stripping and transportation of the cradles".

I retten opplyste Stavrum at dette var utstyr til mtb'ene skulle overtas og betales av CAS. Slippkrybben skulle være mal for å lage ytterligere fem slippkrybber ved HSR til de seks mtb'ene. Ifølge Stavrum viste det seg i etterkant at CAS ikke kunne bruke krybben grunnet feil dimensjon, noe som førte til at CAS nektet å betale for den og lot den ligge i en haug hos HSR. Dette forandrer imidlertid ikke rettens oppfatning av at eierforholdet var gått over til CAS. I tråd med alminnelige kjøpsrettslige regler endres ikke eierforhold av at det oppstår en tvist om betalingsplikt grunnet en anført mangel.

Retten viser videre til en epostdialog mellom Stavrum og CAS v/Ward den 28.5.2013 hvor Ward ba Stavrum lage en regning for "items" i form av "dissasembling cradles" og

"Freight of cradles by boat From Haakonsvern Bergen til Horten" som Stavrum ifølge Ward hadde lovet ikke å fakturere for. Ønsket om utstedelse av en reelt sett fiktiv faktura kan settes i sammenheng med at CAS viderefakturerte sine kostnader til Global West, se mer om det nedenfor. Stavrums nektet å utstede en slik faktura. Det sentrale er imidlertid at korrespondansen viser at både Stavrum og CAS v/Ward oppfattet at krybben var overtatt og eid av CAS.

En epost av 26.3.2013 fra HSR v/Sørgjerd til CAS v/Ward vedrørende plassproblemer ved lagring av slippkrybben, viser at CAS og HSR la til grunn at CAS var eier. At tiltalte og de øvrige anså at CAS var reell eier av krybben fremgår også ved at Stavrum i epost den 26.6.2013 skrev følgende til CAS v/MacGregor (rettens understrekning):

"What do we do with the diving bell and the cradle to the MTB's vessels. Can we deliver the inn for scraping as you mention? They take a lot of space.

Please give me a feedback."

Dette resulterte i et svar fra Ward om at prisene ved skraping var mer fordelaktige i Storbritannia, hvorpå Stavrum skrev; "No problems with that" og gjorde Ward oppmerksom på krybbens vekt gjorde det "rather expensive to transport it to England". Som nevnt er det på det rene at den ble liggende i Norge.

Retten legger videre til grunn at CAS var fullt bevisst at slippkrybben endte med å bli skrapet i Norge, ref. eposten ovenfor og at vinningen tilfalt Stavrum. Det foreligger ingen holdepunkter for at CAS mislikte at Stavrum lot skrap-pengene tilfalle seg selv. Etter dette finner retten det utvilsomt at mottak av beløpet på kroner 55 629 inngår i korrupsjonsposten, og ikke var et tyveri fra CAS eller Forsvaret.

Det er ikke nødvendig å foreta noen ny vurdering av om de øvrige vilkårene for korrupsjon/grov korrupsjon er tilstede, utover å slå fast at det utvilsomt utgjør en utilbørlig fordel å motta kroner 55 620 fra det offentliges kunde når man som offentlig tjenestemann håndterer forretningsforholdet. Retten finner det utvilsomt at Stavrum forsto dette og opptrådte med viten og vilje da han besørget beløpet utbetalt til seg. Beløpet står dermed ikke i noen annen stilling enn det øvrige han mottok fra CAS. At det mottatte beløpet øker til kroner 967 383 underbygger ytterligere at vilkårene for grov korrupsjon er til stede.

Konklusjon korrupsjonsposten Retten finner etter dette at både de objektive og de subjektive vilkårene for grov korrupsjon av kroner 967 383 til stede.

Stavrum dømmes for overtredelse av straffeloven § 276 a jfr. § 276 b.

Post II – tiltalen for grov utroskap Tiltaleposten for grov utroskap retter seg mot en faktura på kroner 2 748 750 som Stavrum besørget at Forsvaret betalte til HSR den 30.9.2013. Det er ubestridt at beløpet tilsvarte hva CAS' ifølge flere fakturaer skyldte HSR for arbeid og tjenester vedrørende mtb'ene, og at HSR som følge av Forsvarets betaling sendte CAS' kreditnota på det samme beløpet.

Som nevnt innledningsvis inngikk Forsvaret og CAS 13.2.2012 kontrakt om salg av seks mtb'er og 8.10.2012 avtale om salg av forsyningsskipet KNM Horten. Forsvaret mottok siste delbetaling for mtb'ene 13.8.2012. Siste betaling for KNM Horten ble foretatt 5.9.2013. Forsvaret hadde altså mottatt full betaling for fartøyene da Forsvaret betalte HSR.

Rent teknisk ble betalingen gjennomført ved at Stavrum den 19.9.2013 opprettet en såkalt standardordre (bestilling) til HSR på kroner 2 748 750 i Forsvarets regnskapssystem, hvoretter hans daværende leder, Sjuls, den 25.9.2013 friga beløpet for betaling. Regningen på samme beløp ble mottatt fra HSR den 30.9.2013 og betalt av Forsvaret. Situasjonen var altså den at betalingen ble frigitt før Forsvaret hadde mottatt fakturaen.

Stavrum har bestridt straffeskyld under henvisning til at det var forretningsmessig grunner til at han sørget for at Forsvaret betalte den aktuelle regningen, selv om Forsvaret etter hans vurdering ikke var rettslig forpliktet til å dekke den. Stavrum opplyste i retten at han hadde forklarte sin nylig tiltrådte leder, Sjuls, hvilke problemstillinger Forsvaret sto overfor i og med at fakturaen for ombygging av mtb'ene var bestridt. Han vurderte at det var fare for at kjøpet ble kansellert om Forsvaret ikke tok regningen, og tilføyde at Forsvaret på dette tidspunktet ikke hadde fått restbeløpet på 90 % av kjøpesummen for KNM Horten. Ifølge Stavrum betalte Forsvaret regningen for å sikre gjennomføring av salget av mtb'ene og at CAS betalte de resterende 90 % for KNM Horten. Han forsømte dermed ikke Forsvarets anliggende, men gjorde det som var til det beste for Forsvaret. Kan Stavrum høres med dette er utroskap utelukket.

Da Stavrum var saksbehandler i SAS med ansvar for salg av fartøyene, bemerker retten at vilkåret i straffeloven § 275 første ledd om at han "styrte eller hadde tilsyn med" Forsvarets "anliggende" som betalingen gjaldt, utvilsomt er oppfylt. Ifølge salgskontraktene for mtb'ene og for KNM Horten var han "POC-Norway", dvs. den norske kontaktpersonen. Det er bekreftet i en tjenesteuttalelse av 18.6.2014 at han i perioden hadde oppgaven å "Lede avhending av sjømateriell". Dette er i tråd med Stavrums egen forklaring, med den presisering som retten legger til grunn, at det var hans leder i SAS som i siste instans hadde beslutningsmyndighet.

Problemstillingen er hvorvidt det forelå forsettlig forsømmelse og uberettiget vinnings hensikt. Retten tilføyer at vurderingen av forsømmelse og uberettiget vinnings hensikt i praksis blir sammenfallende i og med at det ikke vil foreligge uberettiget vinning hensikt

om Stavrum hadde forretningsmessige grunner for å foreta betalingen. Det er også en problemstilling hvorvidt den mulige utroskapen var grov.

Retten må se på hvorvidt betalingen var egnet til å sikre betaling for KNM Horten og gjennomføring av salget av mtb'ene, eller at det i hvert fall fremsto slik for Stavrum. I den forbindelse må retten vurdere om det ikke kan utelukkes at Stavrum besluttet at regningen skulle betales for å sikre at Forsvaret tok hele regningen for demilitarisering, noe som kunne inkludere etterarbeid utført av HSR.

Når det gjelder det første vil retten kort slå fast at Stavrum utvilsomt ikke kan høres med at Forsvaret tok regningen for CAS den 30.9.2013 for å sikre betalingen for KNM Horten. Som nevnt hadde Forsvaret mottatt full betaling alt 5.9.2013. At Stavrum visste det illustreres av Stavrums epost av 5.9.2013 til CAS og HSR, hvor han uttrykte glede over at betalingen var mottatt og samtidig presiserte at det ble opp til CAS og HSR og løse tvisten om de utestående kostnader for mtb'ene. Det var denne siste uttalelsen han kort tid senere gikk tilbake på.

Retten har også vansker med å forstå Stavrum opplysning om at Forsvaret hadde behov for å sikre gjennomføringen av salget av mtb'ene ved å ta regningen på 2 748 550 kroner, som Forsvaret etter hans vurdering ikke var rettslig forpliktet til å dekke. I tillegg til det ubestridte faktum at mtb'ene var fullt betalt til Forsvaret ett år tidligere, er det på det rene at tvisten om kostandene var mellom HSR og CAS, ikke mellom CAS og Forsvaret.

Mtb'ene var ifølge Stavrum ferdig ombygget ved HSR våren 2013 uten at CAS hadde rettet krav mot Forsvaret om at de var i dårlige stand enn forventet. Etter rettens vurdering fremsto det per september 2013 lite sannsynlig at noen potensiell tvist truet avtalen. Vedrørende dette bemerker retten at CAS hadde kjøpt mtb'ene "as is", fikk fysisk tilgang til dem sommeren 2012, betalte den resterende kjøpesummen 13.8.2012 og overtok dem 20.8.2012, se mer om overtakelsestidspunktet nedenfor, uten at CAS per 30.9.2013 hadde reklamert til Forsvaret over mtb'enes tilstand. Det forelå altså ingen reklamasjon ett helt år etter overtakelsen. Retten tilføyer at CAS på sin side ikke var møtt med innsigelser fra Forsvaret eller UD vedrørende resultatet for ombyggingen til sivile fartøy, slik at det heller på et slikt grunnlag forelå noen aktuell eller potensiell tvist mellom Forsvaret og CAS. Etter rettens skjønn fremstår derfor Stavrums henvisning til forhold som kunne true gjennomføringen av salget av mtb'ene lite troverdig.

Retten tilføyer at CAS hadde fraktet tre av de seks mtb'ene ut av Norge flere måneder før Stavrum betalte regningen. I forlengelse av dette bemerker retten at Forsvaret helt frem til KNM Horten og de tre siste mtb'ene var ført ut av Norge, indirekte hadde mulighet for å sikre sine økonomiske interesser. Dette var fordi UD kontrollerte eksporten og det var FLO/SAS v/Stavrum som ga UD relevante opplysninger av betydning for adgangen til eksport.

At det ikke forelå noen aktuell eller potensiell tvist følger også av de øvrige bevisene i saken.

Ifølge salgskontrakten § 2.1selges mtb'ene "demilitarised" og "AS IS". Avtalen følger norsk rett. Videre fremgår det av § 4.1 at selger er "responsible for all coasts related to the demilitarization", mens kjøper er ansvarlig for "all cost related to moving to the vessels from Haakonsvern and to a dedicated shipyard for rebuilding" og "all costs relatating to rebuilding of the wheelhouse and bridge according to paragraph § 4.5". Fra § 4.5:

"the Purchaser will bear all costs related to rebuilding the vessels according to MFA and NDLO's specifications". The rebuilding of the wheelhouse and bridge has to be done in Norway. The NDLO/DivF/MSA/SAS has to control and approve the rebuilding before the handover can take place. This is According to regulations given by the Royal Norwegian Ministry of Foreign Affairs."

MFA er engelsk forkortelse for UD mens NDLO/DivF/MSA/SAS er forkortelsen for selger FLO/SAS. Det er på det rene at fartøyene ble demilitarisert på Forsvarets marinebase på Haakonsvern før de ble ombygget ved HSR av CAS, for å oppfylle kravene UD satte for at de kunne selges som sivile fartøy.

Før retten kommenterer hvilken tilstand CAS kunne forvente at mtb'ene var i ved levering, ser retten på når fartøyene kunne anses overtatt av CAS da det vil være tidspunktet vurderingen knyttes til. Påtalemyndigheten har anført at overtakelse skjedde alt da mtb'ene ble fraktet fra Haakonsvern til HSR sommeren 2012. Følger retten påtalemyndighetens standpunkt forelå overtakelse på et tidspunkt da bare 10 % av kjøpesummen var betalt. Retten kan vanskelig se at det kan være tilfellet, men bemerker at kontrakten er motstridende på dette punkt.

Ifølge kontraktens § 4.2 skjer overtakelse av mtb'ene på Haakonsvern på en senere fastsatt dato, hvoretter kjøper har "full responsibility of the Material" og slik at overtakelse vil bli "confirmed by a handover report" som blir signert av begge parter. Samtidig forplikter kontrakten CAS til å bygge fartøyene om til sivile fartøyer, noe som skulle skje etter at mtb'ene hadde forlatt Haakonsvern. Det er også slik at kontrakten § 4.5 setter som vilkår for overtakelse at UD og FLO/SAS hadde godkjent ombyggingen. § 5.2 angir at de de siste 90 % av kjøpesummen betales ved overtakelse.

Stavrum opplyste i retten at fartøyenes papirer først frigis til kjøper når fartøyene er fullt betalt. Betaling skjedde 13.8.2012, dvs. etter at mtb'ene var ankommet HSR. Etter rettens skjønn er det naturlig å oppfatte tidspunktet der fartøyene er fullt betalt og kjøper kan oppnå notoritet rundt eierskapet, som overtakelsestidspunktet. At overtakelse først skjedde etter at fartøyene var betalt er i overenstemmelse med kontraktens § 5.2 om tidspunkt for

betaling, i tråd med alminnelig kontraktspraksis i tilfeller det ikke er avtalt kreditt og harmonerer med at Forsvaret først etter mottatt kjøpesum utstedte "Bill of Sale" 20.8.2012. Dette er dokumentene som CAS kunne benytte for å bli registrert som eier av mtb'ene i skipsregistre.

Retten legger dermed til grunn at CAS først overtok mtb'ene 20.8.2012. Dette gjelder selv om Forsvaret forut for dette lot CAS få fysisk tilgang til fartøyene for å la HSR utføre arbeid på dem. Retten tilføyer at sistnevnte var nødvendig for å sikre at mtb'ene før overtakelse var bygget om som påkrevd av UD.

Tilsvarende finner retten det riktig å legge til grunn 19.7.2013, tidspunktet for utstedelse av "Bill of Sale", som overtakelsestidspunkt for KNM Horten. Det gjelder selv om CAS først betalte hele kjøpesummen den 5.9.2013, etter en rekke purringer.

I tillegg til at mtb'ene og KNM Horten var fullt betalt da Stavrum besørget at Forsvaret betalte regningen for CAS den 30.9.2013, var alle fartøyene også overtatt av CAS på dette tidspunktet.

Vedrørende krav til mtb'enes tilstand ved overlevering, eller da de på et tidligere tidspunkt ble gjort fysisk tilgjengelige for CAS, er det rettens vurdering at salg "as is" og i demilitarisert stand, gjorde at CAS ikke hadde krav på noen bestemt teknisk tilstand ut over at fartøyene skulle leveres i den stand de var og være flytende. At CAS var fullt innforstått med at man ikke hadde avtalt noen teknisk standard belyses av en intern epostdialog i CAS den 28.1.2013 mellom Duncan Hayes ("Hayes"), CAS' representant i Norge, og Ward, hvor Hayes skrev (rettens understrekning):

"...sorry i hav'nt got back to you sooner but we've been going over all the boats to try and indentify all the issues and its taken a couple of days.Didn't want to report back until i'd got all the information. Basically i think you ought to have a word with the commander because if you bought these boats in workingcondition then thats not what you got. All of them apart from STEGG have got issues with the stern tubes and shafts.Most are siezed on and all i think will need replacing and its not possible to do this without drydocking. We've spoke to Tim and him and Steve are confident that they can do the job but i dont know if it would be better to let the firm at the other slip do it,or better still get the navy to do it.There is also problems with the steering and preheaters on the engines and electrical issues on all of them and broken and leaking pipes everywhere but these are things that we can sort out fairly easily but its still time and money that we should be spending.

There's been a lot of work we've done that in my opinion we should'nt have to do, such as trying to translate and label all the switches into english and getting toilets and water systems working.Again this is something that maybe you've got some come back with from the navy. Im not sure whats the best way forward with these but i think there's a couple of options."

Hvoretter Ward svarte (rettens understrekning):

"Unfortunately we haven't really got comeback with the Navy as they were sold, "as is where is" But if you get a list together of all the things such as pumps missing, part broken/not working etc then we can see if the Navy will help."

Det forandrer ikke rettens vurdering at Stavrum besørget at Forsvaret påtok seg enkelte kostnader som påløp etter at fartøyene var dratt fra Haakonsvern, uten at påtalemyndigheten også har anført at disse er resultat av utroskap. Retten skal ikke trekke opp grensen for fordelingen av kostnader mellom Forsvaret og CAS i dette "as is" salget, kun se på om betalingen av kroner 2 748 750 utvilsomt var en forsømmelse av Forsvarets interesser.

Sørgjerd ved HSR opplyste at han ikke kjente avtalen mellom Forsvaret og CAS, men at han vurderte fartøyene som i noe dårligere stand enn forventet da de ankom HSR etter demilitariseringen på Haakonsvern. Med unntak av Morten Conrad Sæthern, som jobbet for HSRs underleverandør Bentzen Elektro, var det imidlertid ingen av vitnene som hadde noen oppfatning av at Forsvarets pliktet å levere mtb'ene til CAS i en viss teknisk stand.

Stavrum sa selv at "as is" klausulen kom inn i kontraktene som følge av man ville unngå klager i ettertid, fordi det ville være vanskelig å forutse mtb'enes tekniske stand etter demilitarisering. Til tross for klausulen mente han at CAS hadde krav på å få overta fartøy som kunne startes og styres. Ifølge Stavrum var det grunnen til at Forsvaret bl.a. valgte å dekke kostnader til løsning av akslinger og motor preheatere. Om det er korrekt at CAS kunne stille slike krav, får likevel ikke betydning for rettens vurdering av om det forelå utroskap da Stavrum var klar på at Forsvaret ikke var rettslig forpliktet til å betale regningen på 2 748 750 kroner og at CAS ikke hadde fremmet krav om dette. Retten tilføyer at Forsvaret allerede hadde dekket regninger som gjorde at Forsvaret tok ansvar for å få fartøyene i start- og styrbar stand. Vedrørende dette viser retten til redegjørelsen nedenfor som viser at regningen på 2 748 750 kroner gjaldt andre poster.

Retten viser også til en senere epost fra Stavrum av 10.2.2014 der han presiserte at "The Navy have already paid bills to nearly 6.6 mill NOK for CAS Global!", noe som betyr at Forsvaret hadde betalt ytterligere nesten fire millioner kroner for CAS.

Ut fra dette og øvrige momenter som retten kommer tilbake til, finner retten det utelukket at Stavrum opptrådte eller mente å opptre i Forsvarets interesser da han sørget for at Forsvaret betalte pengebeløpet til HSR. Tvert i mot finner retten at han hadde CAS' interesser, herunder sine egne personlige interesser, for øyet da han foretok betalingen. Uten at det får betydning for rettens konklusjon, tilføyer retten at Stavrums handling også var fordelaktig for HSR som fikk sikret en betaling som det helt eller delvis hadde vært tvist om siden tidlig 2013.

Når det gjelder øvrige momenter viser retten til at Stavrum, bare fem dager etter han i epost 5.9.2013 presiserte at CAS og HSR måtte løse tvisten om kostnader for mtb'ene, tok

et annet standpunkt uten at han har gitt noen konkret begrunnelse for det. Han har heller ikke opplyst om noe i den mellomliggende perioden som gjorde det naturlig eller hensiktsmessig å endre standpunkt. Fra Stavrums epost av 10.9.2013 (rettens understrekning):

"Hi to all Can we please take a stop in the argumentation regarding debts between Hsr and Cas until I' m back from holiday.It is very frustrating for all parts. As I have confirm earlier in an e-mail to both parts, the Navy will pay for all costs on Horten, related to all reparing, tests and so on Horten, during the lay up periode. As fare as i know it is more or less 160 000 nok. This invoice has to be sent to the Navy. The debts regarding the Hawks, around 2,4 mill Nok. Please confirm this amount! I will try to get premission from the Navy to take this outstanding costs. I can not give you any answere before I'm back from holiday on the 17th of September. Again, please do not continue this argumentation around the expences. I will try to sort this out".

Retten bemerker at Stavrum ble kopiert 4. og 5.9.2013 i epostdiskusjonen mellom HSR og CAS om fakturaene, hvor de omstridte fakturaene fulgte som vedlegg. Sett i lys av Stavrums aktive rolle i tvisten mellom CAS og HSR, at han hadde mottatt fakturaene alt før han 5.9.2013 uttalte at "Costs related to the Hawks has to be solved by Cas and Hsr", finner retten det utvilsomt at Stavrum var kjent med innholdet da han 10.9.2013 signaliserte at han skulle prøve å få Forsvaret til å betale regningene. I retten uttalte Stavrum at han hadde ønsket å se på fakturaene for å se på hva som gjensto mellom HSR og CAS for å diskutere innad i SAS om Forsvaret kunne være behjelpelig med å sluttføre problematikken ved å ta regningene for CAS. Han opplyste imidlertid ikke om noen konkret diskusjon og ga ingen annen begrunnelse for sitt skifte av standpunkt enn den generelle begrunnelsen om at det var i Forsvarets interesse å sikre salgene og betalingen for KNM Horten. Stavrum var for øvrig på ferie fra 2. – 16.9.2013.

Retten tilføyer at Stavrum i epost av 19.9.2013, før han endelig forpliktet Forsvaret, ba HSR sende seg oversikten over "utestående restanse på CAS". Han fikk den samme dag av HSR v/Lisbeth Finsveen ("Finsveen") som tilføyde i sin epost at det var den samme som han hadde fått "heromdagen". Oversikten angir tre ubetalte fakturaer (nr. 5893, nr. 6042 og nr. 6197), en delvis nedbetalt faktura (nr. 5889) og en kreditnota (nr. 598). Det var disse Stavrum hadde mottatt via epost 4. og 5.9.2013.

Retten bemerker at de omstridte fakturaene mellom HSR og CAS ikke fremstår som noe naturlig grunnlag for å forvente krav fra CAS mot Forsvaret, eller for at Forsvaret skal dekke dette. Faktura 5889 gjaldt "Costs while project in Horten" i form av postene "Accomondation, eating, rent car, storage, fuel, clothing", mens faktura 5893 gjaldt "6 MTB Hauk Class Upgrading vessels according to contract" som er utgifter CAS etter kontrakten selv skulle bekoste. Faktura 6042 gjaldt "Rental of space for storage of spare

parts" i perioden fra februar til mai 2013, dvs. lenge etter at mtb'ene var overtatt av CAS. Faktura 6197 angir at den gjelder utgifter fra 2013 knyttet til KNM Horten, men ble behandlet av HSR og CAS som relatert til mtb'ene.

Ifølge en oversikten av 19.9.2013 fra HSR fremgår det at CAS skyldte HSR 2 874 852 kroner. Dette var samme dag som Stavrum opprettet en såkalt standardordre (bestilling) på kroner 2 748 750. Vedrørende hva standardordren gjaldt, skrev Stavrum "Klargjøring av MTB". Fra den utfyllende teksten i standardordren:

"Kostnader på totalt 6 mtb etter overføring fra Bergen. Kostnader som relaterer seg til istandsetting av fartøyene ved overføring fra Bergen. Fartøyene var i slik forfatning at vi ikke kunne manøvrere de. Totalt gjelder det 6 stk fartøyer."

Selv om retten har lagt til grunn at Stavrum kjente innholdet i de opprinnelig regningene fra HSR til CAS, stusser retten ved at Stavrum opprettet standardordren alt samme dag som han ba om oversikten over "utestående restanse på CAS" og før han hadde mottatt fakturaen fra HSR. Stavrum opprettet standardordren 11 dager før han i epost 30.9.2013 bekreftet at Forsvaret ville dekke CAS' regninger. Tilsvarende ble beløpet frigitt for utbetaling av Sjuls fem dager før bekreftelsen om at Forsvaret ville ta regningen ble gitt. Retten stusser ved at disse handlingene skjedde før HSR sendte sin faktura til Forsvaret den 30.9.2013, en faktura som hadde underbilag som anga andre poster enn hva som fremgikk i de opprinnelige regningene fra HSR til CAS.

Retten bemerker at det HSR fakturerte Forsvaret ikke var samsvarende med postene i de opprinnelige ubetalte regningene. Det er på de rene at HSR i stedet for å sende over de ubetalte regningene, utarbeidet en ny faktura med kun en post "Rep. og vedlikehold 6 x MTB Hauk" og laget nye underbilag, ett for hver mtb. Ifølge vitneforklaringen fra Sørgjerd var det Stavrum som ba om at det ble laget nye bilag, noe som fremstår naturlig da det ellers ville vært enklere å viderefakturere de opprinnelige fakturaene. Dette støttes av at Sørgjerds håndskrevne tilføyelser på sin epost-huskeliste av 30.9.2013, for hva underbilagene skulle inneholde, er poster som det etter kontraktsforholdet mellom Forsvarer og CAS kunne være naturlig at Forsvaret dekket. HSR lagde nye underbilag i tråd med dette, slik at det bl.a. ble angitt poster som fjerning av våpenfundamenter, arbeid med akseltetninger og opprydding av utstyr. Disse fremsto nærmere knyttet til Forsvarets demilitarisering enn hva som fremgikk av de ubetalte fakturaene til CAS.

Retten tilføyer at postene i de opprinnelige fakturaene som det fremsto lite naturlig at Forsvaret skulle dekke, se ovenfor, ikke ble tatt inn underbilagene til den nye fakturaen. Dette var bl.a. postene "Accomondation, eating, rent car, storage, fuel, clothing", "6 MTB Hauk Class Upgrading vessels according to contract" og "Rental of space for storage of spare parts" etter at mtb'ene var overtatt, samt kostnader som uttrykkelig gjaldt KNM Horten.

Vedrørende uregelmessigheten ved de nye underbilagene, bemerker retten at det fremgår av at kostnadene per mtb var identiske, noe som åpenbart ikke reflekterte de reelle forhold i og med at mtb'ene var i ulik stand da de kom fra Haakonsvern til HSR. Stavrum og vitnene som uttalte seg om dette, var enige om at underbilagene ikke var korrekte, men at totalsummen var i tråd med hva CAS skyldte HSR.

At partene ikke hadde rimelig forventing om at Forsvaret skulle betale CAS' regning illustreres også av hvordan Stavrum formulerte eposten av 30.9.2013 til CAS og HSR og hvordan den ble mottatt av HSR. Fra Stavrums epost (rettens understrekning):

"This e-mail deal with outstanding debts between Cas Global and Horten Ship Repair, concerning repair and reconstruction of Hauk-class MTB. As per 15 September the amount was: 2. 874 852 Norwegian kroner. Can hereby inform Cas Global and HSR that the Norwegian Defence Logistics Organisation covers 2.748 750 Norwegian crowns of the outstanding amount This means that as of September 30, 2013 remains 126 102,- Norwegian kroner as CAS Global must pay. Hope that all parties are satisfied with this solution, and that we can continue with the good collaboration"

Sørgjerd sendte samme dag en intern epost til sine kollegaer i HSR hvor han skrev:

"Faktura til forsvaret pålydenede NOK 2.748.750 sendes så fort som mulig med referansenummer 4501209147 Vi lager 6 underlag i spesifikasjon format på hver enkelt MTB som resulterer i eksakt ovenstående beløp. Underlagene inkluderer -Opprydding -Krankjøring -Truckkjøring -Demontering av kabler/kabelbroer etter forsvarets anlegg -Overhaling av akseltetninger og reparasjon av motorer. Resterende sum faktureres CAS. Jippi!"

Retten bemerker at den avsluttende "Jippi" meldingen kan si noe om hvor lite HSR forventet en slik betaling fra Forsvaret, som for mtb'ene ikke var HSRs kunde.

Avslutningsvis nevner retten tre ytterligere forhold som gjør at retten er helt overbevist om at Stavrum var fullt innforstått med at han opptrådte i strid med Forsvarets interesser og i stedet ivaretok CAS' interesser og egne interesser.

Det ene er det faktum som retten har funnet sikkert bevist i relasjon til post I om at Stavrum visste at han i samme periode var i ferd med å motta en utbetaling i form av lån, gave eller vederlag fra CAS, etter at han selv hadde bedt om finansiell bistand fra

MacGregor. Som nevnt mottok han 464 321 kroner den 20.3.2013 og 447 433 kroner den 2.10.2013. Den siste utbetalingen fant sted bare to dager etter at han hadde bekreftet overfor CAS og HSR at Forsvaret ville dekke CAS' regning. Retten tilføyer at det fremgår via eposter at Stavrum over en periode før han ga bekreftelsen, og samme dag som han ga bekreftelsen, purret CAS på det han kalte "financial support" til seg, og som MacGregor ved epost 6.8.2013 bekreftet til Stavrum at ville skje "shortly".

Retten påpeker også det uvanlige ved at Stavrum som ansvarlig for salgene internt i SAS, til tross for at fartøyene var betalt og overtatt av CAS involverte seg i en betalingskonflikt som utelukkende involverte CAS og HSR. Dette til tross for han fra 19.8. -19.11.2013 var 50 % sykmeldt, før det var 100 % sykmeldt og avviklet ferie fra 2. – 16.9.2013.

Retten nevner også at Sjuls først tiltrådte som leder i SAS i august/begynnelsen av september 2013 slik at han hadde vært kort i stillingen da han den 25.9.2013 frigjorde beløpet på kroner 2 748 750. Retten finner det utvilsomt at Sjuls ikke foretok noen reell vurdering av hvorvidt det var nødvendig eller hensiktsmessig at Forsvaret å betale den aktuelle regningen, men stolte på Stavrum og i praksis ble forledet. Stavrum opprettet standardordren i sin egen ferieperiode. Teksten han tok inn gjorde at det kunne fremstå naturlig for Sjuls at Forsvaret tok kostnaden. Stavrum opplyste i retten at han noen dager før Sjuls anviste regningen hadde gått inn på Sjuls kontor og forklart hvilke problemstillinger Forsvaret sto ovenfor ved at fakturaene for ombygging av MTB'ene var bestridte og at kjøpet muligens ville bli hevet om Forsvaret ikke tok regningen. Ifølge Stavrum hadde Forsvaret på det tidspunktet ikke fått restbeløpet for KNM Horten. Dette ikke være riktig i og med at Stavrum alt 5.9.2013 var kjent med at beløpet var mottatt, mens Sjuls først anviste regningen den 25.9.2013.

Retten tilføyer at Stavrum opplyste at han daglig under sin ferie på Kypros i september 2013 etterlyste betalingen for KNM Horten. Retten bemerker at Stavrums ferie begynte 2.9.2013, og at han alt den 5.9.2013 bekreftet at betalingen var mottatt. Som nevnt ble standardordren opprettet 15.9.2013, hele 10 dager etter at Stavrum visste at full betaling for KNM Horten var mottatt.

Vedrørende hvilken informasjon Sjuls hadde, sa Stavrum at han hadde forutsatt at Sjuls hadde fått informasjon fra Melsæter og at han selv hadde hatt møter med Sjuls hvor han hadde sagt at det i utgangspunktet var CAS som heftet for beløpet, men at Forsvaret burde ta regningen ut fra en helhetsvurdering. Vedrørende dette bemerker retten at Sjuls fortalte i sin vitneforklaring at Stavrum var lite til stede sammen med han i og med Stavrum var 50 % sykmeldt, jobbet en dag i uken i Horten og som nevnt var på ferie to uker i begynnelsen av september. Sjuls sa han hadde vært for kort i stillingen til å ha fått oversikt og ikke hadde hatt kapasitet til å sjekke gamle saker. Hans forståelse var at dette var "småsummer" for å gjøre mtb'ene sjøklare. Han stolte på Stavrums redegjørelse og foretok ingen selvstendig vurdering av om det var riktig å betale. Retten tilføyer at verken Sjuls eller andre i Forsvaret ble kopiert i epostene med bilag som gjaldt betalingstvisten mellom HSR og CAS som Stavrum sendte eller mottok. Det samme var tilfellet for eposten der Stavrum

bekreftet at Forsvaret hadde besluttet å dekke regningen på 2 748 750 kroner og håpet at alle parter var fornøyd med "this solution" og håpet at partene kunne "continue with good collaboration". CAS' fakturaer som ble vedlagt epostkorrespondansen av 4. og 5.9.2013 ble bare mottatt på Stavrums private epostadresse, slik at FLO/SAS også av den grunn var utelukket fra å gå inn og vurdere hva det var aktuelt at Forsvaret skulle dekke.

Retten finner det etter dette utvilsomt at Stavrum med viten og vilje i vinning hensikt, forsømte Forsvarets anliggende som han styrte, og at det førte til et tap for Forsvaret på kroner 2 748 750. Vedrørende vinnings hensikt bemerker retten at den finner det utvilsomt at Stavrum hadde til hensikt å skaffe CAS og seg selv en vinning, hvor det siste mer indirekte ved at han visste at han ved dette sikret seg en ulovlig utbetaling fra CAS.

Hensyntatt beløpets størrelse og at Stavrum gjorde dette i rollen som offentlig tjenestemann, noe Stavrum var fullt bevisst, er det utvilsomt at utroskapen er grov.

Både de objektive og de subjektive vilkårene for straff er oppfylt. Stavrum dømmes for overtredelse av straffeloven § 275 jfr. § 276.

Post III - tiltalen for grovt underslag av en rib, en atv og en flisekutter Denne tiltaleposten gjelder grovt underslag av en rib, en atv og en flisekutter.

Domfellelse for underslag krever at tiltalte i vinnings hensikt rettsstridig tilegner seg gjenstander som han besitter, men som helt eller delvis tilhører en annen, se straffeloven § 255.

Det er på det rene at de aktuelle gjenstandene tilhørte Forsvarets ovennevnte LLKA- prosjekt som Stavrum var prosjektleder for. Det er ubestridt at gjenstandene tilhørte Forsvaret og at Stavrum i sin rolle hadde besittelse over dem. Det er videre ubestridt at Stavrum disponerte de aktuelle gjenstandene privat i en periode, se nedenfor, og at det ikke forelå særskilt grunnlag for at han skulle kunne overta gjenstandene, slik at det ville vært rettsstridig for ham å beholde dem.

Den sentrale problemstillingen er hvorvidt Stavrum tilegnet seg gjenstandene ved å beholde dem som sine egne, slik at han hadde oppgitt tanken på tilbakelevering. I så tilfelle foreligger tilegnelse, og ikke bare et lån, slik at vilkårene for underslag vil være til stede.

Retten vurderer først om det foreligger underslag av hver enkel gjenstand, før den foretar en samlet vurdering av om bevisresultatet samlet utgjør sett grovt underslag.

Rib'en Den aktuelle rib'en, en Polar Cirkel 760 arbeidsbåt med punkteringsfrie pontonger, tilhørte opprinnelig entreprenørfirmaet AF Decom. AF Decom benyttet båten da firmaet bisto Forsvaret i avviklingen av Meløyvær fort.

Det er ubestridt at Stavrum som prosjektleder i LLKA-prosjektet sørget for at Forsvaret kjøpte båten av AF Decom i april 2013. Den var disponibel for Forsvaret ved avviklingen av Rauøy fort, som var ferdig i oktober 2013. På dette tidspunktet var LLKA prosjektet ferdig, om man ser bort fra avsluttende rapportskriving.

Stavrum bestred straffeskyld for underslag under henvisning til at han kun lånte båten i ett døgn sommeren 2013 og i fire uker sommeren 2014. For øvrig var båten ifølge Stavrum i Forsvarets besittelse. Han opplyste at den ble kjøpt inn for å oppfylle HMS krav, slik at personell på Rauøy fort i Oslo fjorden til enhver tid skulle kunne komme i land. At han ved kjøpet ba AF Decom splitte regningen på totalt 650 000 kroner i fem fakturaer begrunnet han med at han ville unngå at Forsvarets datasystem fanget opp at innkjøpet var underlagt regelverket om offentlige anskaffelser. Datasystemet fanget først opp dette ved innkjøp over 130 000 kroner, selv om grensen var på 100 000 kroner. Etter at arbeidet på Rauøy fort var ferdig i oktober 2013 og båten var lånt ut noe til Bolærne fort venneforening, sa Stavrum at Forsvaret lot båten bli liggende ved HSR.

Stavrum fortalte at han sommeren 2014 hentet båten fra HSR 19.6.2014 og lånte den frem til 20.7.2014. FLO vedlikehold ved Ragnar Olsen ga ham tillatelse. Ifølge Stavrum var Olsen sivilt ansatt, en del av LLKA-prosjektet sin arbeidsgruppe, og hadde stilling som driftsleder på samme nivå som Stavrum selv. På spørsmål om Olsen hadde myndighet til å låne ut båten, svarte Stavrum at Olsen var en del av prosjektet, og selv om Stavrum var prosjektleder sa han alltid fra nedover i systemet om han lånte noe. Det ble ikke laget utlånskvittering da Olsen stolte på Stavrum. Stavrum benyttet rib'en til å frakte materialer og annet for klargjøring av hytta på Hvaler for salg, leverte den tilbake 20.7.2014 ved å plassere den i et kaiskur hos Tønsberg Havnevesen og sa fra til Olsen om det. Ifølge Stavrum var det ikke uvanlig å lagre ting hos havnevesenet, noe også Forsvaret hadde gjort. Under hovedforhandlingen var han usikker på om han anså båten tilbakelevert da han plasserte den hos havnevesenet. Da han delvis bestred straffeskyld begrunnet i at båten ble levert hos havnevesenet, forstår retten ham slik at dette utgjorde en tilbakelevering.

Det er på det rene at Stavrum året etter, den 13.7.2015, fraktet rib'en på henger fra havnevesenet til FLO i Horten, hvor Olsen signerte på følgende kvittering:

"Flo Vedlikehold Avd. Horten har i dag 13 juli mottatt en stk båt Polarcirkel 760 etter utlån og oppbevaring fra Bjørn Stavrum

Horten 13 juli 2015

Ragnar Olsen Flo Vedlikehold avd Horten"

Da båten ifølge Stavrum hadde vært i Forsvarets besittelse alt fra 20.7.2014, i og med at Forsvaret visste hvor den stod, bemerket han at kvitteringen var "krøkkete" formulert ved at den kunne leses slik at han hadde båten helt til 13.7.2015. Grunnen til at Stavrum i det hele tatt leverte båten til FLO Vedlikehold var ifølge Stavrum at saken hadde blitt omtalt i avisen, kun Olsen hadde fått beskjed om at båten lå hos havnevesenet og han hadde lurt på hvorfor Forsvaret ikke hadde hentet båten.

Ved rettens vurdering av hvorvidt Stavrum tilegnet seg rib'en blir det avgjørende hvorvidt han kan høres med at han kun lånte båten ett døgn i 2013 og fire uker i 2014, og ikke som det er inntatt i tiltalen beholdt båten som sin egen senest fra oktober 2013 da avviklingen av Rauøy fort var ferdig. Beholdt han båten som sin egen får det ingen betydning at han senere valgte å levere den inn til FLO Vedlikehold den 13.7.2015.

Ut fra en helhetsvurdering av fremlagte bevis, hvor også Stavrums egen beskrivelse av de ytre omstendighetene er sentral, finner retten det hevet ut over enhver rimelig tvil at Stavrum senest fra november 2013, dvs. da han plasserte båten i vinteropplag, tilegnet seg den ved å beholde den som sin egen. Vedrørende plasseringssted vinteren 2013/2014 bemerker retten at det ble avklart under hovedforhandlingen at båten lå hos Horten Båtsenter som ligger på samme området som HSR. At Stavrum oppfattet at han la båten hos HSR var likevel naturlig da det var Sørgjerd v/HSR som formidlet kontakt med båtsenteret. Han var i dialog med Stavrum om opplegget for båten både da den ble satt inn i november 2013 og da den ble hentet ut 19.6.2014.

Momenter som viser at Stavrum utvilsomt beholdt båten som sin egen er bl.a. at Stavrum til tross for at LLKA-prosjektet ble avsluttet i oktober 2013 og dermed ikke lenger hadde bruk for båten, plasserte den hos båtsenteret vinteren 2013/2014 i stedet for å overføre båten til annen forsvarsenhet eller forberede salg. Stavrum var prosjektleder og hadde ansvar for at båten ble håndtert på riktig måte. Det er ubestridt at Stavrum ordnet vinteropplag vinteren 2013/2014 uten at han var pålagt det av noen overordnet. Ifølge Sørgjerds vitneforklaring var det Stavrum selv som kom til HSR med båten.

At plasseringen ved båtsenteret vinteren 2013/2014 underbygger at Stavrum beholdt båten som sin egen, illustreres også ved at vinteropplaget ikke ble fakturert Forsvaret. Dette ble bekreftet av Finsveen som førte regnskap for båtsenteret. I en situasjon hvor Forsvaret ifølge Stavrum ikke klarte å finne oppbevaringsplass til båten på KarlJohansvern, ville det ha det vært naturlig å forvente at båtsenteret fakturerte Forsvaret om båtsenteret hadde oppfattet at det var Forsvaret som reelt sett hadde plassert sin båt hos dem.

At det utad fremsto som at det var Stavrum privat som oppbevarte båten, er det holdepunkter for i en sms-korrespondanse mellom Stavrum og Sørgjerd den 18.6.2014. Dette var rett før Stavrum hentet ut båten 19.6.2014. Stavrum ba i sms Sørgjerd besørge full tank og nytt tauverk, og presiserte at båten måtte stå på hengeren. På spørsmål i retten sa Stavrum at han ikke visste hvem som betalte for tauverket. Retten tilføyer at det ikke er noe i sms'dialogen mellom Stavrum og Sørgjerd som indikerer at Stavrum representerte Forsvaret.

Videre foreligger det også forhold ved innkjøp av båten som underbygger at Stavrum i november 2013 valgte å tilegne seg båten. Stavrum besørget innkjøpet i egenskap av å være prosjektleder i det nevnte LLKA-prosjektet. Retten finner det utvilsomt at Stavrum sørget for at båten ble kjøpt inn og eid av Forsvaret på en lite synlig måte for Forsvaret selv. For det første ble kjøpet gjort lite synlig rent dokumentmessig. Det skjedde ved at kjøpet ble gjort gjennom AF Decom, entreprenøren Forsvaret allerede hadde en rammeavtale om entreprenørtjenester med. Videre er det sentralt at Stavrum ved epost av 31.5.2013 uttrykkelig ba AF Decom om å splitte regningen på 650 000 kroner i fem fakturaer av 130 000 kroner, hvorav fire til LLKA prosjektet som skulle sendes "til ulikt tidspunkt". Den siste gikk til Skifte eiendom (del av Forsvarsbygg). Stavrum har selv opplyst at oppsplitting ble gjort for å komme rundt reglene om offentlig anskaffelse, noe kan virke underlig i og med grensen var på 100 000 kroner. Det sentrale for retten er likevel at en slik måte å gjøre det på gjorde innkjøpet av båten vanskelig å oppdage internt i Forsvaret.

At innkjøpsmåten var egnet til å skjule innkjøpet, underbygges ytterligere av at Stavrum endret ønsket om fakturatekst fra "Overtakelse av brukt båt" til "overtakelse av brukt materiell". Dette fremkommer av eposter til AF Decom av 31.5.2013 og 10.6.2013.

Videre er det på det rene at båten verken ble ført inn i Forsvarets materiellregister eller i småbåtregisteret, noe som gjorde det vanskelig for Forsvaret å vite at man eide båten og hvor den befant seg. Stavrum opplyste at det var hans ansvar å videreformidle de nødvendige opplysningene om båten til en saksbehandler på Lillehammer, som så skulle foreta registreringen i Forsvarets materiellregister. Han sa at han gjorde dette, men at avdelingen hadde et registreringsetterslep på opp til ett år. Etter rettens skjønn fremstår det lite troverdig da Forsvaret til tross for utført revisjon ikke har klart å finne båten i sine registre. Retten tilføyer til at båten ifølge Dagbladets artikkel 1.8.2015 var etterlyst av Forsvaret så sent som 15.6.2015, dvs. hele to år etter at den ble kjøpt inn.

Retten bemerker at vitnet Ola Kolbjørn Jordheim, senioringeniør i Kystverket og tidligere ansatt i Tønsberg Havnevesen, opplyste at det var Dagbladets avisartikkel i juni 2015 som gjorde at han tok kontakt med politiet og varslet at den etterlyste båten kunne være den samme som sto i en nedlagt hall hos havnevesenet. Han oppbevarte selv en pick-up der. Retten tilføyer at Stavrum først leverte båten tilbake til Forsvaret den 13.7.2015, dvs. hele tre uker en Dagblad artikkel av 22.6.2015 som opplyste at den aktuelle Polar Cirkle 760 Work rib'en var "søkk borte for Forsvaret".

Vitneforklaringen fra Forsvarets internrevisor Maria Puhr, som gjennomgikk LLKA- prosjektet, er også relevant for rettens vurdering. Hun fortalte at man gjennomgikk hele prosjektet og så etter transaksjoner som kunne være usubstansierte. Det endte med at man rettet fokus mot de fire transaksjonene på 130 000 kroner som ifølge regnskapssystemet gjaldt "overtakelse av brukt materiell". Puhr fortalte at man ikke klarte å se av fakturaene hva de gjaldt og måtte spørre fakturautsteder AF Decom om dette. Ifølge Puhr ble det avdekket at båten ikke var registrert i materialregnskapet i SAP. I småbåtregisteret sto den fremdeles registrert på AF Decom. Hun påpekte det uvanlige ved at Forsvarets rammeinnkjøpsordre ble lagt inn av Stavrum uten at det ble opplyst at den gjaldt kjøp av båt og at de etterfølgende fakturaene heller ikke opplyste dette. Når det gjelder det faktum at båten ble kjøpt inn av Forsvaret via en rammeavtale Forsvaret hadde med AF Decom, bemerket Puhr at rammeavtalen gjaldt entreprenørtjenester i forbindelse med riving og sikring av Forsvarets eiendommer i Nord Norge, ikke kjøp av båt.

Slik rettens ser det opptrådte Stavrum ved innkjøpet av båten på en måte som var egnet til å holde Forsvarets eierskap til båten utenfor Forsvarets egen kunnskap. På spørsmål om hvordan Forsvaret kunne se at Forsvaret hadde kjøpt inn og eide båten, var Stavrums svar kun at Forsvaret kunne vite det fordi båten ved kjøpet ble levert av AF Decom til FLO vedlikehold i Horten, noe som utvilsomt var lite egnet til å skaffe notoritet rundt båtkjøp og eierskap.

Det er også relevant for vurderingen av om Stavrum i stedet for å låne båten valgte å beholde den som sin egen, at han forklarte at den som gav tillatelse til lånet var Ragnar Olsen, den gang verkstedleder ved FLO Vedlikehold i Horten. Etter rettens skjønn er det utvilsomt at Olsen ikke hadde kompetanse til å gi en slik tillatelse. Retten viser til det ubestridte faktum at båten var kjøpt inn til LLKA-prosjektet, at Stavrum var prosjektleder og at Olsen var sivilt ansatt på FLO Verksted Horten og var underordnet Stavrum når verkstedet ga bistand til LLKA-prosjektet. Retten legger til grunn oppsummeringen vedrørende dette fra Melsæter, som ble underbygget av øvrige vitneforklaringer.

Olsen bekreftet at det var Stavrum som prosjektleder på LLKA-prosjektet som hadde ansvar for båten og at han ikke hadde noen myndighet over rib'en. Olsen tilføyde at han hadde trodd at båten var innlevert for avhending eller annet formål etter at man var ferdig med å bruke den på Rauøy fort, og bekreftet at det hadde vært en viss praksis/ukultur med utlån av Forsvarets utstyr fra en dag til en annen.

På samme måte som plasseringen hos båtsenteret vinteren 2013/2014 hadde preg av å være privat, finner retten at det samme var tilfellet vinteren 2014/2015 da Stavrum plasserte båten i en nedlagt hall tilhørende Tønsberg Havnevesen. Retten tilføyer at vitnet Per Morten Wang, som er ansatt i havnevesenet, sa at Stavrum var alene da han kom med båten for innsetting i hallen høsten 2014, og at det ikke var andre fra Forsvaret involvert.

Det er ubestridt at Stavrums kone jobber i havnevesenet og at personer tilknyttet havnevesenet vederlagsfritt har fått plassere båter og andre ting i hallen.

Vitnet Jordheim, som selv brukte hallen til en bil, beskrev den som et forfallent rivningsverdig industrilokale. Ifølge ham kom det inn sjøvann ved høyvann. Det er ubestridt at Forsvaret ikke ble fakturert for plasseringen. Også her bemerker retten at det fremstår underlig at båten ble plassert på en gratis plass i nedlagt hall med sjøinnsig, fremfor et bedre egnet lokale hvor Forsvaret ville blitt fakturert for oppbevaringen, og nærliggende å tro at dette hadde sammenheng med at det var Stavrum, og ikke Forsvaret, som oppbevarte båten. Jordheim stilte seg kritisk til at Stavrums innsetting av båten i hallen kunne oppfattes som en tilbakelevering til Forsvaret, og tilføyde at Wang høsten 2014 hadde sagt at det var Stavrum sin båt. Wang, presiserte at han den gang trodde at Stavrum hadde lånt båten av Forsvaret, men sa at han egentlig ikke visste om båten tilhørte Forsvaret eller Stavrum. Han var enig med Jordheim i at hallen var lite egnet for lagring og at Forsvaret ikke oppbevarte ting der. Ifølge Wang skal hallen rives, og det har vært "litt fritt frem" for lagring av private ting.

Når dette er tilfellet, Forsvaret verken var involvert i vinteropplaget eller betalte for dette, lagring i hallen var mulig fordi Stavrums kone jobbet i havnevesenet og Stavrum kun ga beskjed til Olsen ved Flo verksted i Horten om at båten sto lagret der, en person som ikke hadde myndighet til å bestemme over båten, finner retten det utvilsomt at det var Stavrum som hadde båten i vinteropplag i 2014/2015, slik at han opptrådte som at båten var sin egen.

Som nevnt ovenfor har Stavrum anført at Forsvaret også etter november 2013 besittet båten, dog med det unntak av at han lånte den i de nevnte fire ukene sommeren 2014. Etter rettens skjønn er det en åpenbart uriktig beskrivelse når det verken ut fra Stavrums forklaring, vitneforklaringer eller øvrige bevis er holdepunkter for at Forsvaret etter oktober 2013 brukte, disponerte eller på annen måte utøvde eierbeføyelser. Det var i denne perioden Stavrum brukte båten privat og satte den inn og hentet den ut fra opplag vinteren 2013/2014 og 2014/2015.

At Stavrum brukte båten som sin egen, at bruken ikke hadde karakter av lån og at han hadde oppgitt enhver tanke på å levere den tilbake, belyses også av at Stavrum da han var i politiavhør om andre forhold den 20.1.2015, unnlot å nevne at han hadde lånt båten sommeren 2014 og at båten var lagret hos Tønsberg Havnevesen uten at han hadde gitt beskjed til andre enn Olsen ved FLO Verksted.

Da Stavrum ble pensjonert fra Forsvaret 30.6.2014, bemerker retten avslutningsvis det spesielle ved at han var pensjonert da han satte båten hos havnesenet den 20.7.2014 og lot den være der vinteren 2014/2015 uten at andre enn Olsen hadde fått beskjed.

Rettens vurdering er dermed at kvitteringen som Olsen signerte 13.7.2015, som ifølge Olsen var formulert av Stavrum, gav uttrykk for de reelle forholdene når den leses slik at Stavrum frem til 13.7.2015 oppbevarte båten. Når han alt hadde tilegnet seg båten, får det ikke betydning at han etter at båten ble etterlyst i media, valgte å levere den tilbake.

Retten finner det videre utvilsomt at Stavrum opptrådte med viten og vilje da han tilegnet seg båten og at han hadde vinnings hensikt, slik at også de subjektive vilkårene for straff er tilstede. Vedrørende vinnings hensikt bemerker retten kort at Stavrum fikk tilgang til en kostbar båt som han benyttet for å klargjøre hytta for salg.

Etter dette foreligger både de objektive og de subjektive vilkårene for underslag av rib'en. Retten kommer tilbake til spørsmålet om underslaget var grovt.

ATV og flisekutter Som nevnt innledningsvis har Stavrum bestridt underslag under henvisning til at han kun lånte disse tingene av Forsvaret. Det er ubestridt at han leverte dem tilbake til FLO verksted i Horten rett før påske 2015.

Stavrum opplyste i retten at han i august 2013 fikk låne atv'en av FLO vedlikehold ved Olsen, etter at man var ferdig med avviklingen av Rauøy fort. Formålet var rydding og klargjøring av hytta. Stavrum fortalte at han hadde atv'en sammenhengende fra august 2013 til han leverte tingene tilbake i 2015. Han tilføyde at FLO v/Olsen hele tiden visste hvor atv'en var og gav tillatelse til at Stavrum fikk låne en henger til transport av atv'en.

Vedrørende flisekutteren forklarte Stavrum at det også var Olsen som gav samtykke til utlånet, og fysisk utleverte den til ham i september 2014. Formålet var også her opprydding i forkant av salget av hytta på Hvaler.

Stavrum forklarte at han hadde begge tingene på hytta, noe påtalemyndigheten også har dokumentert via bilder fra hytteeiendommen. Ifølge Stavrum var ikke slike utlån uvanlige i lys av Forsvarets utlånspraksis.

Retten trenger ikke å vurdere hvorvidt Forsvaret har eller har hatt en kultur/ukultur med hensyn til utlån av materiell, da retten i alle tilfeller er av den oppfatning at Stavrums disponering av atv'en og flisekutteren overstiger enhver grense for hva en eier, bruker eller omverdenen kan anse at utgjør lån. Det er kostnadene ved gjenstandene sett i lys av tidsperioden Stavrum hadde dem, som gjør dette utvilsomt. Stavrum hadde atv'en i mer enn halvannet år og flisekutteren i et drøyt halvår. I tillegg kommer det faktum at Stavrum ifølge sin egen forklaring lånte flisekutteren etter at han selv var pensjonert og leverte flisekutteren og atv'en tilbake til Forsvaret nesten 10 måneder etter at han ble pensjonert.

Da verkstedleder Olsen, som ifølge Stavrum hadde lånt ham gjenstandene, utvilsomt ikke hadde kompetanse til å beslutte utlån, noe retten legger til grunn at Stavrum visste, finner retten det hevet over enhver rimelig tvil at Stavrum ikke hadde lånt gjenstandene, men tilegnet seg dem. Retten nevner også her at Stavrum var prosjektleder for LLKA- prosjektet, som hadde kjøpt inn atv'en og fliskutteren og at Olsen jobbet som sivilt ansatt på FLO verksted. Olsen var klar på at han ikke kunne samtykke til utlån av disse gjenstandene, og at han rent faktisk heller ikke hadde gjort det. Ifølge Olsen kunne det imidlertid stemme at Stavrum hadde vært i kontakt med ham før Stavrum hadde tatt med seg gjenstandene.

Stavrum har erkjent at han var involvert i innkjøpet av både atv'en og av flisekutteren, noe som for flisekutterens vedkommende i alle tilfeller fremkommer av et skriftlig tilbud om kjøp av flisekutteren fra Felleskjøpet av 13.3.2013, hvor Stavrum oppgis som referanse.

Verken atv'en eller flisekutteren ble registrert i Forsvarets materiellsystem. Som innkjøper skulle Stavrum ha bidratt til at registrering skjedde. På samme måte som for rib'en medførte manglende registrering at Forsvaret ikke fikk oversikt over eierforholdet. I retroperspektiv er det er naturlig å se på dette som forberedelsesunnlatelser, som underbygger at Stavrum på et senere tidspunkt valgte å tilegne seg gjenstandene.

At Stavrum hadde oppgitt muligheten for tilbakelevering underbygges også at han den 8.10.2014 sendte en skriftlig oversikt over avgangsført kjøretøymateriell fra LLKA- prosjektet til daværende sjef Nystuen uten at atv'en han disponerte var nevnt. På det tidspunktet var Stavrum pensjonist. I retten erkjente han at den burde ha vært tatt med, men husket ikke hvorfor han unnlot det.

At Stavrum før påske i 2015, lenge etter at tilegnelse hadde skjedd, valgte å levere tingene tilbake, får ingen betydning for vurderingen av om straffbarhetsvilkårene er til stede.

Retten har etter dette funnet det utvilsomt at Stavrum rettsstridig tilegnet seg atv'en og flisekutteren som tilhørte Forsvaret. Retten finner det videre hevet over enhver rimelig tvil at han gjorde det forsettlig og med vinnings hensikt, slik at også de subjektive vilkårene for straff er til stede. Vedrørende vinnings hensikt viser retten til at dette er kostbare gjenstander som Stavrum disponerte på hytta på Hvaler.

Hvorvidt underslaget anses som grovt Det var Stavrums rolle som offentlig tjenestemann som muliggjorde underslag av rib'en, atv'en og flisekutteren. Når underslaget også var å regne som betydelig ved at det gjaldt gjenstander som samlet hadde innkjøpsverdi på nesten en million kroner, noe Stavrum som prosjektleder i LLKA-prosjektet visste, er det ingen tvil om at underslaget er å regne som grovt.

Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven § 255 jfr. § 256.

Post IV – tiltalen for grovt tyveri Denne posten gjelder grovt tyveri av en propell og en aksling borttatt fra HSR i juli 2014. Gjenstandene var demonterte deler fra museumsskipet KNM Narvik eid av Stiftelsen KNM Narvik. Det er ubestridt at gjenstandene ble levert til skraphandler Hellik Teigen som utbetalte 148 00 kroner for metallet, hvorav Stavrum og hans kone mottok 74 005 kroner, fordelt med en halvpart på hver.

Stavrum erkjente å ha vært med på å beslutte at gjenstandene skulle leveres til Hellik Teigen og å ha avtalt fordeling av inntektene med HSR. Han bestred straffeskyld fordi han oppfattet at stiftelsen hadde oppgitt eierforholdet til propellen og akslingen. Det var først da Sørgjerd bekreftet at man ikke klarte å oppnå kontakt med stiftelsen at han aksepterte at gjenstandene ble levert til Hellik Teigen. Stavrum hadde ikke selv forsøkt å kontakte stiftelsen, da han ikke så det som sitt ansvar.

Det er på det rene at Stavrum var med på å bortta gjenstander som tilhørte en annen, slik at de objektive vilkårene for tyveri er til stede. Problemstillingen er hvorvidt Stavrum hadde uberettiget vinnings hensikt og forsettlig borttok gjenstander eiet av andre. Her blir det sentrale om Stavrum kan høres med at han trodde at Stiftelsen KNM Narvik hadde oppgitt eierforholdet til gjenstandene, eller at det i det minste ikke kan utelukkes.

Stavrum har begrunnet sin oppfatning med at han sommeren 2011 ble kontaktet av Therese Svartsund i Skifte Eiendom, da gjenstandene representerte fare for barn da de lå ved marinemuseet i Horten. Ifølge Stavrum hadde hun over noe tid via brev prøvd å nå stiftelsen uten å lykkes. Stavrum kontaktet HSR v/Sørgjerd. De ble enige om at propellen og akslingen skulle flyttes til HSR. Ifølge Stavrum koblet han Svartsund opp mot HSR, slik at hun og Sørgjerd i fellesskap kunne kontakte eierne av gjenstandene.

Til tross for Stavrums forklaring finner retten det hevet over enhver rimelig tvil at Stavrum visste at de aktuelle gjenstandene ikke var eierløse.

Retten nevner innledningsvis at propellens og akslingens størrelse og potensielle verdi i seg selv gjør at det har formodningen mot seg at en eier oppgir eierbeføyelsene. Dette er ikke gjenstander som det er naturlig å likestille med derelinkvert gods ala etterlatt lesestoff på toget eller brukbare gjenstander lagt i en søppelkasse.

Mer sentralt for rettens vurdering er eposten som Svartsund i Forsvarsbygg sendte Sørgjerd i HSR den 21.1.2014, som ble videresendt til Stavrum påfølgende dag. Svartsund skrev at "Stiftelsen KNM Narvik ønsker ikke at det skal kastes". At Stavrum fikk med seg dette er utvilsomt da han svarte Svartsund:

"Hei Therese. Vi har dessverre ikke oppbevaringsplass for dette. Eneste alternativ er å levere det til skraphandler? Så lenge ikke stiftelsen ønsker at det skal hives, så må de finne plass for oppbevaring hvis du skal ha det fjernet! Gi meg en tilbakemelding om hva du ønsker det. Hive det kan jeg være behjelpelig med". Mvh Bjørn Stavrum"

Stavrum var altså per januar 2014 klar over at stiftelsen ikke ønsket at gjenstandene, som akslingen og propellen var del av, skulle kastes. Retten tilføyer at epostdialogen mellom Svartsund og HSR viser at gjenstandene ble fraktet fra museumsområdet og til HSR i desember 2013/første del av januar 2014, og ikke i 2011 som Stavrum opplyste.

Sørgjerd opplyste i sin forklaring at det var Stavrum som kom til ham og fortalte at propellen og akslingen som lå på HSRs område kunne skrotes og at de kunne dele pengene, slik at HSR fikk en slags betaling for ulemper med oppbevaring av gjenstandene. Han delte altså ikke Stavrums oppfatning av at det var HSR som ønsket å skrote gjenstandene etter at man ikke klarte å oppnå kontakt med stiftelsen.

At Stavrum ikke kunne bygge noen oppfatning om at gjenstandene var eierløse på at HSR ikke hadde klart å oppnå kontakt med stiftelsen, belyses av vitneforklaringene fra Finsveen, økonomiarbeider ved HSR, og Bent Smørsteen, styreleder i stiftelsen.

Ifølge Smørsteen, som var medlem av stiftelsen fra mars 2014 og styreleder fra samme år, hadde stiftelsen i hans tid ikke mottatt henvendelser vedrørende flytting/fjerning av propell og aksling. Retten tilføyer at den relevante tidsperioden er våren/sommeren 2014 da gjenstandene lå hos HSR, ikke hva som skjedde i forbindelse med den forutgående flyttingen fra museumsområdet til HSR. Smørsteen bekreftet at stiftelsen var kunde hos HSR som leverte tjenester til KNM Narvik. Ifølge Smørsteen oppdaget de at propellen og akslingen var borte høsten 2014 og ble misledet av Stavrum med hensyn til hvor gjenstandene var tatt veien. Retten bemerker at sistnevnte bekreftes av en epost av 18.12.2014 hvor Stavrum skrev til Smørsteen at propellen og akslingen var i Nigeria da de ved en inkurie fulgte med på lasset da mtb'ene ble solgt.

Når dette også ses i lys av Finsveens forklaring om at HSR ikke hadde problemer med å oppnå kontakt med stiftelsen, fremstår tiltaltes forklaring lite troverdig. Det sentrale i Finsveens forklaring er opplysningen om at stiftelsen hadde vært kunde hos HSR i mange år og at HSR ikke hadde hatt problemer med å oppnå kontakt med stiftelsen. Hun var sikker på at hun hadde vært i dialog med Smørsteen om andre temaer før akslingen og propellen ble levert til Hellik Teigen.

Rettens konklusjon er således at Stavrum med viten og vilje, og i uberettiget vinnings

hensikt, besørget skraping av en propell og en aksling som han visste tilhørte Stiftelsen KNM Narvik. Vedørende uberettiget vinnings hensikt bemerker retten at Stavrum ikke har opplyst om annet formål enn egen vinning, og at det er ubestridt at pengene ble brukt til han og konas felles husholdning. At Stavrum forsto at dette var uberettiget er kommentert ovenfor, men retten tilføyer at det faktum at han ba at utbetalingen ble delt mellom ham og kona, slik at det skulle mer til for at det ble oppdaget, også underbygger dette, Det gjør også det forhold at han ga fornærmede uriktig forklaring på hvor tingene hadde tatt veien.

Retten finner det utvilsomt at tyveriet anses som grovt som følge av gjenstandenes betydelige verdi, både av økonomisk art og som museumsverdi. Som retten redegjør for under straffutmålingen legger retten til grunn at gjenstandene hadde en verdi over 100 000 kroner, som normalt danner skillet mellom simpelt og grovt tyveri.

Både de objektive og de subjektive vilkårene for straff er etter dette oppfylt.

Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven 1902 § 257 jfr. § 258.

Post V- tiltalen for brudd på Eksportkontrolloven Denne posten gjelder brudd på eksportkontrolloven § 5 første ledd nr. 4 jfr. § 2, slik den var fra 1.7.2005 til 1.10.2015, ved at Stavrum skal ha unnlatt å gi de opplysninger til UD som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven og forskrifter gitt med hjemmel i loven ble fulgt da de seks mtb'ene og KNM Horten skulle eksporteres.

Forskriftene er Forskrift til gjennomføring av utførselsregulering for strategiske varer, tjenester og teknologi som var i kraft frem til den 19.6.2013 og som ble utløst av Forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester ("eksportkontrollforskriften"). Når det gjelder reguleringen relevant for vår sak er de to forskriftene innholdsmessig like, slik at retten når det gjelder den felles reguleringen av praktiske grunner omtaler dem som "forskriftene".

I tråd med Stavrums forklaring legger retten til grunn at Forsvaret hadde ansvar for å skaffe eksportlisens da fartøyene skulle sendes ut av Norge, og at det var Stavrum som håndterte dialogen med DU. UD hadde kontroll- og vedtaksmyndighet. Da tiltalen gjelder brudd på plikten til å gi opplysningene som kreves for at UD skulle kunne kontrollere at eksportkontrolloven med forskrifter ble fulgt, gir retten en kort oversikt over hvilken betydning forskriftsreguleringen kunne ha for adgangen til eksport.

Det er på det rene at mtb'ene som militære stridsfartøy var omfattet av forskriftenes såkalte liste I for militært materiell, slik at utgangspunktet var krav om eksportlisens (tillatelse) for at de kunne eksporteres. UD besluttet i sitt vedtak av 23.1.2013 at mtb'ene ikke trengte lisens under den forutsetning at de ble ombygget til sivile fartøy, fordi de da ikke lenger

falt inn under liste I. Det fremgår at UD, basert på opplysninger om sluttbruker (som ifølge sluttbrukererklæringen er britiske CAS) og sluttbruk (som ifølge UDs vedtak er "sivile operasjoner underlagt UK-flagg og jurisdiksjon"), ikke ville utløse lisensplikt. Dette viser at UD også vurderte saken ut fra den såkalte Catch all bestemmelsen, se mer om den nedenfor.

Forsyningsskipet KNM Horten var fra 2009 klassifisert av UD som et sivilt fartøy, slik at dette fartøyet i utgangspunktet ikke falt inn under regler som påbyr eksportlisens. I vedtaket av 12.10.2013 som gjaldt KNM Horten fremgår det at salg til britiske CAS, som eier og sluttbruker, at fartøyet registreres under britisk flagg slik at de blir underlagt britisk jurisdiksjon, gjorde at det ikke forelå lisensplikt etter Catch all bestemmelsen.

Det er på det rene at mtb'ene og KNM Horten, uavhengig av deres militære eller ikke- militære karakter, kan være lisenspliktige ved eksport etter den såkalte "Catch all" bestemmelsen. Denne krever lisens for eksport av "enhver vare, teknologi og tjeneste til militær bruk til områder hvor det er krig, krig truer eller til land hvor det er borgerkrig".

Det fremgår altså av vedtakene at lisensplikt etter Catch all bestemmelsen ikke ble ansett utløst så lenge salg skjedde til britiske CAS, som er sluttbruker og som registrerer fartøyene i et britisk skipsregister, slik at de derfor er underlagt britisk flagg og jurisdiksjon. Samtidig minnet vedtakene om at Catch all generalklausulen alltid gjelder.

Da påtalemyndigheten har søkt å føre bevis for at Stavrum visste at mtb'ene ikke var tilstrekkelig ombygget til å kunne karakteriseres som sivile fartøy, blir det et spørsmål hvorvidt retten også skal se på dette i tillegg til spørsmålet om han unnlot å gi opplysninger slik at UD ikke kunne foreta vurdering på riktig grunnlag. I prosedyren var bruddet på informasjonsplikten påtalemyndighetens fokus. Da retten ut fra bevisføringen i alle tilfeller ikke finner det utvilsomt at Stavrum forsto at mtb'ene ikke ble tilstrekkelig ombygget til sivile fartøy, vil retten begrense sin vurdering til om UD ikke fikk tilstrekkelig opplysninger for å kunne kontrollere om eksport av mtb'ene og KNM Horten ble omfattet av Catch all bestemmelsen.

Problemstillingen blir om Stavrum forsettlig, eventuelt uaktsomt, har brutt eksportkontrolloven § 2 jfr. § 5 nr. 4 ved at han ikke ga UD tilstrekkelige opplysninger til at UD kunne vurdere hvorvidt det forelå lisensplikt etter Catch all bestemmelsen. Etter § 2 plikter " Enhver ( ) å gi departementet den bistand og de opplysninger som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven eller i forskriftene gitt i medhold av den blir fulgt".

Da påtalemyndigheten ikke har anført at Stavrum brøt plikten før etter at UD hadde fattet de to vedtakene om det ikke forelå lisensplikt, er spørsmålet om Stavrum unnlot å korrigere tidligere gitte opplysninger til UD.

Som nevnt innledningsvis er det på det rene at mtb'ene og KNM Horten havnet i Nigeria. Fotografier trykket i Dagbladet i juni 2014 viser fartøyene i Nigeria, bemannet av soldater, seilende under nigeriansk flagg og dermed underlagt nigeriansk jurisdiksjon. Videre er det fremlagt avtaler mellom CAS og det nigerianske selskapet Global West, samt øvrig dokumentasjon, som viser at avtalen mellom CAS og Global West var slik at CAS fungerte som stråselskap ved Forsvarets salg av fartøyene. Det er ubestridt at reell kjøper og sluttbruker ikke er overensstemmende med hva FLO/SAS og UD la til grunn da fartøyene ble solgt.

Stavrum har bestridt straffeskyld da han helt frem til at fartøyene hadde forlatt Norge var overbevist om at britiske CAS var reell kjøper og sluttbruker. Ifølge Stavrum opererte CAS "world wide" og drev med transport bl.a. i petroleumsbransjen og med fiskerioppsyn. Han kjente ingen videresalgsavtale og hadde ikke grunn til å tro at CAS opptrådte som stråselskap. Stavrum fikk vite at Winfred Itima jobbet sammen med MacGregors sønn BenMac ved CAS' kontor i Nigeria, og at hadde ingen grunn til å forstå at Winfred Itima representerte Global West. For øvrig forelå det ikke forhold som tilsa at opplysningene han fikk fra CAS, som han hadde videreformidlet til UD, var ukorrekte. Stavrum hadde spurt UD om det ville være vanskelig å selge fartøyene til CAS som følge av at CAS hadde et kontor i Nigeria, men hadde fått til svar at så lenge kjøper var engelsk og fartøyene var registrert i England, slik at de hadde engelsk flagg og var underlagt engelsk jurisdiksjon, var det ikke noe problem. UD hadde vist til at engelske myndigheter vil håndtere et eventuelt senere videresalg. Ifølge Stavrum var SAS på vakt mht Catch all bestemmelsen.

Hadde han fått vite om store endringer i forutsetningen for eksport ville han ha kontaktet sin sjef, slik at han eller sjefen kunne ha kontaktet UD slik at salget kunne stoppes.

I tillegg til å vise til at Stavrum, Forsvaret og britiske myndigheter ble ført bak lyset av CAS, har hans forsvarere stilt spørsmål ved om eksportkontrolloven objektivt sett rammer demilitariserte fartøy, og anført at tvil om dette må medføre frifinnelse. Anførselen kan klart ikke føre frem. Det gjelder uavhengig av om fartøyene opprinnelig var sivile eller ble ombygget til sivile og resultatet av ombyggingen. Eksportkontrolloven fastsetter i § 1 første ledd at "Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 131, ikke må utføres fra norsk tollområde uten særskilt tillatelse, og at "Det kan settes vilkår for tillatelsene". Når Catch all bestemmelsen i forskriftene bestemmer at "enhver vare" brukt på en nærmere angitt måte krever eksportlisens, er det ikke tilstrekkelig å vise til at varer er sivile for å hevde at de ikke er underlagt loven.

Hvorvidt resultatet av vurderingene er lisensplikt eller ikke, er et annet spørsmål som ikke får betydning for om det foreligger straffbare brudd på eksportkontrollovens bestemmelser.

Til tross for Stavrums forklaring finner retten det hevet over enhver rimelig tvil at Stavrum

forut for at fartøyene ble eksportert fra Norge, forsettlig holdt tilbake informasjon fra UD om at det nigerianske selskapet Global West var reell kjøper og sluttbruker av mtb'ene og KNM Horten. Dette var informasjon som han både visste var nødvendig for at UD skulle foreta en riktig vurdering av saken.

Det er en helhetsvurdering av en rekke faktiske omstendigheter som gjør at retten finner det utelukket at Stavrum ikke visste at Global West var reell kjøper og sluttbruker av fartøyene i god tid før de tre siste mtb'ene ble fraktet på lasteskip ut av Norge den 25.11.2013. KNM Horten dro først fra Norge 26.2.2014. Selv om retten legger til grunn at Stavrums plikt til å korrigere feil informasjon varte helt frem til fartøyene forlot norsk myndighetsområde, bemerker retten at Stavrum hadde informasjonen så tidlig at han hadde reell mulighet til å sikre at UD rakk å treffe et vedtak basert på riktig grunnlag.

Det er på det rene at Stavrum var vel kjent med forutsetningene for UDs vedtak. Han var SAS' kontaktperson mot UD og var adressaten i eposten av 23.1.2012 som inneholdt vedtaket for mtb'ene. Han mottok vedtaket for KNM Horten i kopi da det ble sendt ble sendt hans daværende sjef Melsæter på epost 12.10.2013.

Retten tilføyer at Stavrum lenge før forholdene tiltalen gjelder hadde erfart at Catch all bestemmelsen kunne stoppe salg av fartøy. Han fortalte i retten at Forsvaret i januar 2011 hadde hevet salget av KNM Horten etter initiativ fra UD fordi den norske kjøperen, firmaet Clear Ocean, uttalte i en nyhetssending at man skulle bevæpne fartøyet og bruke det i Aden bukta. Stavrum kjente innholdet og betydningen av Catch all bestemmelsen å ha lest seg opp på dette, fra eksportkontrollseminar som UD holdt hos SAS og fra løpende dialog med UD i konkrete saker.

Før retten går inn på hvilken konkret kunnskap Stavrum hadde om Global West, vil retten for ordens skyld nevne enkelte begivenheter som utgjør rammen for denne delen av tiltalen.

Det første er at det ble avholdt et møte på Kjeller 13.1.2012 hvor HSR v/Sørgjerd på vegne av SAS v/Stavrum fremla et forslag for UD v/Asgeir Berg på hvordan mtb'ene kunne ombygges til sivile fartøy. Skissene fremlagt i dette møtet var utgangspunktet for UDs senere aksept for at mtb'ene kunne anses sivile fartøy og eksporteres uten lisens, forutsatt at de ble ombygget som skissert. Forutsetningen var også at opplysningene om sluttbruker og sluttbruk var korrekte slik at heller ikke Catch all bestemmelsen krevde lisens. Stavrum var til stede i møtet og ba i etterkant CAS, som var den aktuelle interessenten, om å sende inn en såkalt sluttbrukererklæring. Denne ble mottatt av Stavrum 16.1.2012 og ble videresendt til UD. Fra sluttbrukererklæringen (rettens understrekning):

" - CAS-Global operates mainly in West Africa and has presented a comprehensive

fisheries protection package for the ECOWAS region.

• Pursuant to this presented fishery protection proposal the vessels would be operated within the ECOWAS offshore region to combat the illegal fishing activities that severely damage these regional nations.
• CAS-Global Limited as a wholly owned UK company would be the vessels owners and as such these vessels would be registered under the UK flag and be operated under UK jurisdiction whilst conducting the fishery protection operations.
• Whilst in international and ECOWAS waters the vessels would comply with all IMO regulations. Further the vessels would be commanded and operated by experienced European crews.
• In the unlikely event of vessel sale in part or in total CAS-Global Limited will be bound by the UK export control regulations"

UDs vedtak for mtb'ene av 23.1.2012 var som følger:

"Seksjon for Eksportkontroll har vurdert forsvarets forslag for ombygging båtene.

Det legges til grunn at våpenfester gjøres varig ubrukbare og at alle våpen-, og militære systemer er fjernet fra båtene.

Departementet har besluttet av forsvarets forslag til ombygging av MTB Hauk klasse ved verft i Norge, slik som framlagt i møtet 13/1 2012 samt framsendt dokumentasjon, vedlagt, vil medføre at båtene etter ombygging ikke er omfattet av varelistene. Videre har Seksjonen vurdert framlagt informasjon om sluttbruk og sluttbruker av båtene etter ombygging: Basert på fremført dokumentasjon fra Forsvaret finner seksjon for eksportkontroll at utnyttelse av de ombygde fartøyer i sivile operasjoner underlagt UK-flagg og jurisdiksjon, ikke vil utløse lisensplikt.

Departementet viser til generalklausulene (catch all) i forskriften."

Etter at Forsvaret inngikk salgsavtale med CAS den 13.2.2012 ble det den 4.5.2012 holdt visning av mtb'ene for CAS på Haakonsvern. Før retten redegjør for hvordan Stavrum alt forut for visningen i mai 2012 fikk informasjon som gjorde at han etter rettens vurdering etter hvert utvilsomt forsto at CAS ikke var reell sluttbruker, tar retten inn UDs vedtak av 12.10.2012 som gjaldt KNM Horten:

"På bakgrunn av informasjonen nedenfor, hvor det fremgår at Horten skal selges til det britiske selskapet Cas-Global Ltd; at Cas-Global Ltd er sluttbruker og skal bemanne fartøyet med sitt eget mannskap; at fartøyet registreres under britisk flagg og således gjenstand for britisk jurisdiksjon, har Utenriksdepartementet kommet til at det ikke er lisensplikt etter eksportkontrollforskriftens generalklausuler § l bokstavene f og h i dette tilfellet."

Forutsetningene for UDs vedtak var således klare.

Når det gjelder det faktum at Stavrum før visningen på Haakonsvern 4.5.2012 hadde informasjon som gjorde at han etter hvert forsto at CAS ikke var reell kjøper og sluttbruker av mtb'ene, og etter hvert også av KNM Horten, viser retten til omstendighetene rundt visningen.

Det var Stavrum som sendte invitasjon til CAS v/MacGregor. Han skrev at visningen var åpen for CAS og "other who is engaged in the project" og presiserte at han trengte navn og fødselsdato til de besøkende for at de kunne få tillatelsen til å komme inn på marinebasen. Etter hvert ba han også om å få opplyst hvilken nasjonalitet den enkelte besøkende hadde.

CAS ansatte og aksjonær Harris skrev den 24.4.2012 til Stavrum at "We will send buyers itinerary in Norway later today", at han altså ville sende Stavrum kjøpers reiserute i Norge. Formuleringen kan fremstå noe unaturlig dersom var riktig som opplyst i sluttbrukererklæringen at CAS var kjøper.

Mer sentralt er det at Harris den 26.4.2012 skrev til Stavrum (rettens understrekning):

"I hope you have now seen, that due to Nigeirian President wishing NIMASA members to represent him at the Houston oil conference in US, they can only visit Hauk vessels on Friday May 4th 2012. I'm sorry that this visit has taken longer to organise, but hope that you and Foreign ministry can understand that my recent illness has prolonged issues. I have attached my discharge documents for you to use with those nessessary to assure them that mine is (unfortunately) a real illness. I'm now OK and looking forward to conclude our transaction with the sale of the Hauks, to ensure public safety in West Africa."

Rettens poeng er at Stavrum ble gjort oppmerksom på at "NIMASA members" skulle møte på visningen og at formålet for kjøpet av mtb'ene var å sikre "public safety in West Africa". Stavrum fikk dermed vite at kjøpet var relevant for NIMASA, the Nigerian Maritime Administration and Safety Agency, som kan omtales som den nigerianske kystvakten, og at fartøyene skulle brukes til annet enn fiskerioppsyn. Etter rettens skjønn måtte det alt på dette tidspunktet være klart for Stavrum at han måtte stille spørsmål ved om mottatte opplysningene fra CAS om sluttbruker og sluttbruk var korrekte.

Dette styrkes av at Stavrum to dager tidligere hadde mottatt en oversikt på epost fra Harris over personene "with their titles who need invite letters/Visas for the visit" hvor det fremgår at disse var (rettens understrekning):

"senior special assistant to d president on maritime, mr.olugbenga leke oyewole.(nigeria) the director general,nigerian maritime administration and safety agency(nimasa), patrick ziakede akpobolokemi.the md global west vessel specialist ltd, capt romeo itima."

I tillegg til representanten fra Global West fikk Stavrum altså vite at generaldirektøren i NIMASA og en senior spesialrådgiver til det som kan forstås som den nigerianske sjøfartsministeren, skulle møte på visningen av mtb'ene på Haakonsvern.

Retten påpeker at det fremgår av besøksprotokollen fra Haakonsvern, hvor Bjørn Stavrum er oppgitt som kontaktperson, at Patrick Ziakede Akpobolokemi, Leke Olubenga Oyewole og Romeo ltima var fra CAS, selv om de som nevnt ovenfor var fra apparatet rundt den nigerianske sjøfartsministeren, var generaldirektør i NIMASA og var fra Global West. Ifølge protokollen var grunnlaget for besøket:

"Visning av MTB til kjøper, Har ikke fått skrevet Request for Visit. Det er viktig at disse får bli med inn da de har skrevet kontrakt med kjøper av MTB'ene. Beklager kort tidsfrist."

Det er på det rene at dette er opplysninger fra Stavrum. Når dette sammenholdes med eposten fra CAS' Harris til Stavrum om at man skulle oversende kjøpers reiserute i Norge, kan ikke retten forstå annet enn at Stavrum forsto at reell kjøper og sluttbruker av mtb'ene var en annen enn CAS. Retten tilføyer at Stavrum ved å la være å skrive en såkalt "request for visit" unngikk at Haakonsvern fikk mulighet til å kontrollere hvem som fikk adgang til marinebasen. En såkalt "request for visit" krevde ifølge en epost fra Melsæter av 10.9.2012, 2 – 3 uker klareringstid At Stavrum unnlot å videreformidle opplysninger om de besøkendes titler og arbeidsforhold, er egnet til å underbygge at han subjektivt sett forsto betydningen av opplysningene; at dette var opplysninger som kunne true salget.

Tilsvarende fikk Stavrum epost fra Ward 25.11.2012 med beskjed om at NIMASA ville være tilstede sammen med CAS på en forestående visning av KNM Horten. Retten bemerker at dette bare var en drøy måned etter at UD hadde akseptert salg av KNM Horten på betingelser uforenelige med NIMASAs tilstedeværelse. Retten tilføyer at det er naturlig å forstå Wards uttalelse "NIMASA will also be present so we can get everything completed in the same day" dithen at NIMASA hadde en reell rolle i avtaleforholdet. Retten tilføyer at det hadde vært å forvente at Stavrum som håndterte salget reagerte på denne opplysningen.

Mer sentralt for å belyse kunnskapen som Stavrum etter hvert fikk om at Global West var den reelle kjøperen, er et brev som Stavrum i egenskap av "Action officer" skrev til den norske ambassaden i Nigeria 8.5.2013. Brevet var undertegnet av Melsæter. I brevet skrev Stavrum at mr. Efe og mr. Aribaloye fra Skye Bank PLC i Nigeria var invitert til Norge "in regards to a close out on MV Horten" og at de to "would be sponsered by Global West Vessel Specialist Ltd, a company involved in the above said business transaction". I retten var Stavrums kommentar at han ikke visste hvorfor han formulerte brevet slik, eller hvordan Global West var involvert. Han visste heller ikke hvorfor at Global West skulle komme til Norge og om det var CAS eller Skye Bank som hadde opplyst ham om Global

West skulle komme. I lys av hva han selv skrev da dette var en aktuell problemstilling, fremstår hans uttalelser i retten lite troverdige.

At Stavrum senest fra våren 2013 hadde kunnskap om at CAS ikke var reell kjøper og sluttbruker av fartøyene, men at det var Global West som fylte disse rollene, og at kjøpet av fartøyene ble finansiert av Global West, kommer klart frem av en epost 11.6.2013 fra Winfred Itima. Her skrev han til Stavrum på norsk (rettens understrekning):

"Kjære kommandør Stavrum. Jeg hadde den ære av å gjøre ditt bekjentskap ved Horten skips verft for noen måneder siden, og var takknemlig for å motta ditt visittkort, som jeg har tatt vare på. Jeg skriver til deg nå for å be om din assistanse til å løse visse problemer som har oppstått angående våre fartøyer, som var kjøpt og betalt i 2012 for oppgradering ut i fra viktige og verdifulle miljømessige hensikter. Det er med beklagelse jeg herved må informere deg om den nåværende situasjonen angående disse fartøyene, men jeg føler at det er enkelte aspekter ved denne saken som vedgår deg , ettersom det angår en av deres kommersielle partnere. Jeg er fullt klar over at våre organisasjoner ikke er direkte assosierte, og vil først og fremst gjøre det klart at jeg på ingen måte ønsker å sette deg i en vanskelig situasjon. Jeg føler vi har blitt unødvendig involvert i en rekke umulige situasjoner, til tross for at vi konstant har prøvd å tilfredsstille de krav som er forventet av oss. Som en siste utvei, kontakter vi deg nå for å prøve å finne en løsning.

Global West har investert mer enn 12800 000 USD på de 6 fartøyene det gjelder (omtrent 74500 000 NOK per fartøy). Til tross for denne store investeringen, har til dags dato bare 3 fartøyer blitt levert, og disse kan ikke bli klarert og satt i virksomhet på grunn av manglende papirarbeid fra CAS global (Bill Of Laden). I tillegg er disse 3 fartøyene ikke blitt levert i tilfredsstillende stand, og mange måneder etter tidsfristen. Det virker som ingen ved CAS Global er villige til å ta ansvar for situasjonen, og vi har blitt møtt med konstant henvisning til andre involverte parter, som HSR. Vi har derfor ennå ikke mottatt noe fartøy i akseptabel stand, og reservedeler, som oppbevares ved HSR, koster oss store summer på grunn av CAS uvillighet til å fullføre papirarbeidet. Vi har også nylig blitt gjort oppmerksom på at et større beløp er blitt betalt som depositum på kjøpet av MV Horten, uten tillatelse fra Global West, med penger vi betalte i god tro for renoveringen av våre fartøyer. Vi har også blitt informert om at dette beløpet er ureturnerbart.

Dette har igjen ført til flere trusler og krav om at vi må fullføre kjøpet av MV Horten umiddelbart, til tross for at dette er en uavhengig transaksjon. CAS Global nekter å fullføre de siste 3 fartøyene fordi de har brukt opp pengene vi gav dem, og vi har nå blitt informert at den Norske marine derfor vil konfiskere disse 3 fartøyene. Forståelig nok er vi veldig bekymret over disse avsløringene, og strever med å forstå ettersom vi føler vi har vært helt klare med våre intensjoner og har vist både tålmodighet og villighet til å samarbeide med CAS, men er tross dette blitt møtt med konstant skuffelse og trusler fra dem. Vi er villige til å samarbeide med CAS for å prøve å finne en løsning på deres likviditetsproblemer, selv om det kan bety en enda større investering fra oss for å ferdigjøre fartøyene. Jeg håper du allerede er oppmerksom på at vi har sikret invisteringsbeløpet vi trengte for å fullføre kjøpet av MVHorten. Beklageligvis har våre aksjeholdere naturligvis antatt en reservert holdning til våre forhandlinger med CAS, i lys av

situasjonen beskrevet ovenfor. De har derfor besluttet å holde tilbake invisterings midlene for kjøpet av MV Horten. Derfor står situasjonen slik i dag at de utenforstående fartøyene ikke kan bli ferdiggjort i tilfredsstillende stand. Vi prøver nå med dette først å finne en løsning på denne desperate situasjonen, og unngå en unødvendig juridisk diskusjon over handelen. Som tidligere sagt er jeg selvfølgelig oppmerksom på at våre organisasjoner ikke er direkte assosierte, og jeg håper vi på ingen måte har fornærmet deg og den Norske marine ved å kontakte deg på en slik direkte måte. Vi vil være svært takknemlig om dere kan klargjøre for oss deres synspunkter og mulige forslag vi kan samarbeide om, frem til en løsning av saken. Skulle det være nødvendig med et personlig møte for å diskutere denne saken, er jeg villig til å besøke deg i Norge. Ønsker du, kan vi vise dokumenter som støtter våre påstander per e-mail etc. Jeg håper at vi sammen kan finne en løsning på denne situasjonen. Takk for all din hjelp hittil. Med vennlig hilsen, Captain Winfred Itima"

Som det fremgår av eposten var Global West, som Itima representerte, i tvist med CAS om kjøpet av mtb'ene, og ba Stavrum hjelpe for å finne frem til en løsning. Itima kopierte bl.a. CAS v/MacGregor, Ward og BenMac. Eposten ble skrevet etter at tre av mtb'ene var sendt ut av Norge. I retten uttalte Stavrum at han ikke umiddelbart husket eposten, var usikker på om han fikk den og at han hele veien hadde trodd at Itima var en del av CAS' sitt Nigeria kontor. I lys av hvordan meldingen var formulert og at Stavrum svarte Itima på epost et par timer senene, fremstår dette lite troverdig. Retten tilføyer at Stavrum i sitt svar av 11.6.2013 nettopp forutsatte at det var Global West som var reell kjøper av fartøyene:

"I have an understanding, for your concerns, after reading your e-mail . Unfortunately I can not give you any answers to your questions about the issues that have arisen. There is only one solution to the problem. You pay for your purchase of Horten and then pay any other outstanding receivables. If the settlement of Horten is paid, within the deadline I have given June 20th 2013, then we can start a process of releasing the MTB and spareparts.

I want a meeting in Norway where I want to discuss the way further on regarding the whole situation."

Retten legger således til grunn at Stavrum senest fra juni 2013 visste at den reelle kjøperen var Global West, dvs. på et tidspunkt der tre av mtb'ene og KNM Horten ennå var i Norge.

Retten bemerker at det ikke foreligger holdepunkter for at Stavrum formidlet den nye informasjonen til UD, noe Stavrum heller ikke har anført. Tvert i mot vendte Stavrum seg til CAS for å be om klarsignal på utkastet til svar til Winfred Itima før han sendte det.

Retten påpeker også det spesielle ved at Stavrum videresendte eposten fra Itima til HSR v/Sørgjerd samme dag, og ba ham holde det tett til brystet.

Retten tilføyer at Winfred Itima dagen etter svarte Stavrum per epost, og i den forbindelse omtalte CAS som "our UK brokers".

Retten tilføyer at det etter dette var epostkorrespondanse internt i CAS hvor temaet var å passe på hvordan man formulerer seg i epost, da epost til den norske marinen ble fulgt med på, for å unngå at "the Ministry step in and take everything". Ward skrev 16.6.2013 at "it does not matter really with Bjørn, but you never know who is monotoring" hvor BenMac svarte samme dag "I did think the commander was kind of in the know, but you are right". Dette viser at de to fra CAS var innforstått med at Stavrum kjente til de reelle avtaleforholdene.

Vedrørende Stavrums kunnskap om at det var Global West som var den reelle kjøperen av KNM Horten nevner retten en salgskontrakt av 11.7.2013 (MOA) inngått mellom CAS og Global West (benevnt GWVSL) vedrørende KNM Horten. Denne viser innledningsvis til et møte på HSR 9.7.2013 hvor CAS og den norske marinen skal ha bekreftet følgende (rettens understrekning):

"i) CAS Global is the primary buyer of MV Horten from the Norwegian Navy. ii) Cas Global under their contractual and export license terms must take the vessels to the UK before she can be disposed off, in this case sold to GWVSL after change of flag. iii) GWVSL is the secondary buyer and engaged the services of CAS Global to facilitate the purchase of MV Horten from the Norwegian navy on behalf of GWVSL."

Retten tilføyer at Stavrum trodde han han hadde vært i dette møtet, men fastholdt at han ikke kjente til at Global West var "secondary buyer" og at han ikke hadde hatt noe befatning med den nevnte kontrakten. Møtet 9.7.2013 ble avholdt etter at Stavrum mottok Itimas epost på norsk av 11.6.2013. At han dermed ikke visste at Global West var reell kjøper fremstår lite troverdig.

Avslutningsvis bemerker retten at Stavrum den 13.7.2013 fikk en epost fra Ward som heller ikke etterlot noen tvil om at CAS ikke var reell kjøper og sluttbruker, men at dette var Global West. Ward skrev bl.a. (rettens understrekning):

"They have produced three documents for us to sign instead of the expected one MOA. However they are not to bad, you are more than welcome to see them if you wish, I did not send them as they are detailed as to GW name and place of final delivery etc."

Retten tilføyer at ytterligere epostkorrespondanse fra juli 2013 viser at Stavrum var innforstått med de faktiske forhold mht hvem som var reelle kjøper av fartøyene, og at han forsto at korrekt informasjon truet gjennomføringen av avtalen om den kom UD for øret. Fra Wards interne epost til kollega Alongi i CAS den 25.7.2013 med temaet "nigerian CCvo.pdf":

"Just had a phone call from a very worried Bjorn, he can't really sign this as it puts him in a bad position with his government.

He can supply an export licence to the UK and then we sign it, but if Bjorn signs it then it could cost him his job / pension etc."

Retten tilføyer at CAS v/Alongi den 25.7.2013 skrev til Stavrum (rettens understrekning):

"Just to be clear - we appreciate the export is coming from UK, as per your export licence for CAS, to Nigeria but we need you to sign Annex C as certificate of origin - ie Norway. We will complete Annex B."

Hvorpå Stavrum svarte samme dag den 26.7.2013 (rettens understrekning):

"With reference to your e-mail below, regarding signing annex C as certificate of origin. I'm sure that I'm not the person that should sign this paper. This is a matter between Cas Global and Nimasa. Nothing that I should be involved in. The Norwegian Defence has sign a contact with Cas Global only. The reason for that is that rules an regulation given by the authority in Norway - The minister of foreign affairs. Norway cannot sell anything to Nigeria, among due to violate human rights. You must act as you did with the mtb's, I think that paper was signed by Stuart!

Cas Globla will receive export papers from Norwegian authorities, as soon as payment has reach our account. The export license covers only from Norway to England. I talked to Matt last evening and asked him to call you. If you want me to talk to Stuart about this please let me know. I hope that this will not cause any more problems, and that we can fulfill the transaction without any further delay."

Retten tilføyer at det også fremgår av en epost fra CAS v/Ward til Global West v/Winfred Itima 29.8.2013 at Stavrum var engstelig som følge av at den norske ambassaden i Nigeria hadde stilt spørsmål ved hvorfor mr. Efe fra Skye Bank trengte visum til Norge. Fra eposten som etter rettens skjønn er beskrivende for Stavrums kunnskap om partsforholdene og hvordan det ville påvirke adgangen til eksport (rettens understrekning):

"I have just had a lengthy chat with Commander Stavrum, he is extremely worried as he has received a letter from the Norwegian embassy in Nigeria asking why he asked for a visa for Mr Effe of Skye bank and what his business is with Skye Bank.

Whatever he replies will be copied back to the Ministry of Foreign Affairs and this will lead to more questions.

As you are all aware, Norway has strict rules that state they are not allowed to sell military and Naval equipment to Nigeria. Once questions start being asked Commander Stavrum is very concerned that the Ministry may seize everything.

Commander Stavrum did not want to be cc'd on this mail because of future implications, however he is willing to send an email confirming what I am saying for those of you that may doubt my sincerity.

The Commander has a small amount of sick leave still to run and he also has a holiday due, this means he can stall the answer for two weeks. So we need to get everything completed and moved asap.

Please do not doubt the importance of the implications and scale of the problems which this letter from the Norwegian Embassy in Nigeria will cause. There is also no doubt that all of the visa applications will lead the Ministry to investigate once they are made aware by the Embassy, so again, we need the Horten, the spares and the Hauks all completed asap".

Retten minner om at de tre siste mtb'ene først ble sendt ut av Norge 25.11.2013, og at KNM Horten forlot Norge 26.2.2014, slik at det også på dette sene tidspunktet var fullt mulig for Stavrum til å meddele UD de korrekte opplysningene.

Basert på ovennevnte faktum finner retten det utvilsomt at Stavrum var fullt bevisst at forutsetningene for UDs vedtak ikke var korrekte, og at han som ansvarlig for å håndtere salgene etter eksportkontrolloven § 2 pliktet å gi UD riktig informasjon, slik at UD kunne kontrollere at bestemmelsene i loven og forskrifter var fulgt.

Stavrum og hans forsvarere har anført at både Stavrum, Forsvaret for øvrig og britiske myndigheter ble ført bak lyset i denne saken. Stavrum blir som det fremgår ovenfor ikke hørt med at han var uvitende om de reelle forholdene. Retten trenger ikke å ta stilling til om Forsvaret ble ført bak lyset ut over å bemerke at det er utvilsomt at Stavrum ikke videreformidlet korrekt faktum til sin nærmeste leder. Det blir dermed uaktuelt å vurdere om Stavrum kan anses å ha oppfylt sin informasjonsplikt ved at han la til grunn at hans leder videreformidlet informasjon.

Til sitt forsvar anførte Stavrum med styrke at personer på ulike nivåer i Forsvaret og i politisk ledelse måtte forstå hvor fartøyene var på vei. Han ville ikke ta ansvar for det han betegnet som "kollektiv hukommelsessvikt". Som nevnt har Stavrum unnlatt å videreformidle sentral informasjon. Han har imidlertid ikke anført at det skyldes at han fikk ordre fra overordnet om å la være å gi UD de nye opplysningene som var relevante, eller beskjed om å overlate videre dialog med UD til andre. Når dette er tilfellet får det ingen betydning for vurderingen av Stavrums straffansvar hvorvidt andre personer i Forsvaret forsto eller burde ha forstått at fartøyenes reelle kjøper og sluttbruker ikke var i tråd med hva som var oppgitt til UD. Hvorvidt det foreligger straffansvar er en vurdering som tas i relasjon i hver enkelt gjerningsperson. Straffansvar faller ikke bort selv om følgen kunne ha vært forebygget om andre hadde håndtert sitt ansvar bedre måte, ev.

unnlatt å overtre straffebestemmelser. Det blir dermed unødvendig å kommentere Stavrums anførsler vedrørende dette.

For ordens skyld vil retten tilføye at Stavrums ledere og kollegaer ikke var kopiert i epostkorrespondansen nevnt ovenfor som etter rettens skjønn viser at Stavrum kjente de reelle forholdene.

Når det gjelder brevet til den norske ambassaden i Nigeria av 8.5.2013, som Melsæter signerte, opplyste det at de to besøkende fra Skye Bank i Nigeria "would be sponsered by Global West Vessel Specialist Ltd, a company involved in the above said business transaction". Retten legger likevel til grunn at Melsæter ikke var bevisst de reelle forholdene. Retten gjentar retten at det var Stavrum som formulerte brevet, at Melsæter ikke var kopiert inn i epostkorrespondansen som gjorde at han kunne sett det totale bildet og at det ikke er holdepunkter for at Melsæter møtte personer på besøk fra Nigeria. Melsæter opplyste i sin vitneforklaring at var kjent med at CAS' finansierte sitt kjøp via nigeriansk bank, at han hadde sett på CAS som kjøper og bruker av fartøyene og ikke husket særlig rundt dette brevet. At Melsæter signerte får i alle tilfeller ingen betydning for Stavrums ansvar, se rettens generelle kommentarer ovenfor.

Da den aktuelle handlingsregelen i eksportkontrolloven angir at Stavrum pliktet å gi UD opplysningene "som kreves" for at UD skulle kunne kontrollere at bestemmelsene i loven og forskrifter ble fulgt, bemerker retten at det ikke foreligger holdepunkter for at UD allerede satt inne med informasjon om hvem som var reell kjøper og sluttbruker. Asgeir Berg, UDs saksbehandler i avdelingen for eksportkontroll, fortalte i sin vitneforklaring at avdelingen ikke visste ikke mer om hvem som var kjøper og sluttbruker ved salget av mtb'ene enn det som sto i sluttbrukererklæringen. Det var ukjent for UD at kjøpene ble finansiert via en nigeriansk bank og at CAS hadde et kontor i Nigeria. Ifølge Berg var UD oppmerksom på at fartøyene skulle operere i ECOWAS området (Economic Community Of West African States), noe han hadde gjort sin sjef i UD oppmerksom på. Opplysningen fikk imidlertid ikke betydning når fartøyene skulle brukes som opplyst i sluttbrukererklæringen, hvor kjøper og sluttbruker var britisk, og skulle seile fartøyene under britisk flagg, slik at de ble underlagt britisk jurisdiksjon.

Retten vil kort tilbakevise at Stavrums plikt til å opplyse UD kan ha falt bort som følge av at UD kunne eller burde ha fått den samme informasjonen via media. Det forelå en artikkel i Bergens Tidende den 1.3.2012 hvor det bl.a. fremgår at "Selskapet GAS Global har flere avdelingskontorer i Afrika, blant annet i Nigeria, Sierra Leone og Ghana", at "kjøperne skal ha oppgitt at de vil bruke båtene til sikkerhetsoppdrag langs den afrikanske kysten", og at "Kilder i Forsvaret som BT har vært i kontakt med, antyder at Somalia og beskyttelse mot pirater kan være det egentlige, nye oppdraget for de gamle MTB-ene". Retten fastholder sitt standpunkt selv om avisen innhentet en kommentar fra UD v/underdirektør Ole Morten Parelius som var at "Vi uttaler ikke oss om enkeltsaker, men jeg kan bekrefte at

vi har hatt flere forespørsel fra FLO om salg av disse båtene". Retten tilføyer at Stavrum uttalte seg på vegne av FLO i artikkelen, men at hans uttalelser ikke kan oppfattes som noen bekreftelse på hva de nevnte kildene antydet.

Retten legger altså til grunn at Stavrums opplysningsplikt besto uavhengig av om UD kunne ha fått den samme informasjonen fra andre kilder.

Oppsummeringsvis bemerker retten at den finner det utvilsomt at Stavrum var bevisst at UD trengte å få de korrekte opplysningene om reell kjøper, sluttbruker og mulig sluttbruk for å fatte nye vedtak basert på riktig faktum, og han til tross for dette med viten og vilje unnlot å videreformidle de nye opplysningene til UD.

Både de objektive og de subjektive vilkårene for straff er dermed til stede.

Stavrum domfelles for overtredelse av eksportkontrolloven § 5 første ledd nr. 4 jfr. § 2 slik den var fra 1.7.2005 til 1.10.2015.

Kort om Stavrums innsigelser som gjaldt flere av tiltalepostene Da Stavrum brukte en del tid på dette i sin partsforklaring, vil retten kort bemerke at Stavrums anførsler om at han ble satt til flere stillinger samtidig uten at det var i tråd med Forsvarets regelverk, at han strevde privat og var i en vanskelig økonomisk situasjon, ikke får betydning for vurderingen av ovennevnte tiltaleposter.

Det samme gjelder innsigelsen om at han gjorde en god jobb for Forsvaret og at Forsvaret under enhver omstendighet kom godt ut økonomisk.

Ad Stavrums anførsler om begrensede engelskkunnskaper bemerker retten at omfattende epostdialog mellom Stavrum og engelskspråklige aktører viser at han verken hadde problemer med å uttrykke seg på engelsk eller forstå engelsk. Selv om grammatikken og terminologien er noe varierende, er det ingen tvil om at meningsinnholdet i det Stavrum skriver kommer klart frem og at han fullt ut forstår det som skrives til han. Etter rettens vurdering er det utelukket at språklige misforståelser har fått betydning for Stavrums aktive og passive handlinger i relasjon til ovennevnte tiltaleposter.

Da Stavrum gjennomgående har anført at andre personer hadde kunnskap om forhold relevant for de ulike tiltalepostene og har misligholdt sitt ansvar, gjentar retten at det verken er riktig eller nødvendig for retten å kommentere dette. I forhold til straffebestemmelsene er hver enkelt borger ansvarlig.

Straffutmåling Tiltalte domfelles for grov korrupsjon, grov utroskap, grovt underslag, grovt tyveri og brudd på eksportkontrolloven. Med unntak av ett eldre veitrafikkforhold er han ikke tidligere straffet.

Påtalemyndigheten har foreslått at straff settes til fengsel i fire år.

Innledningsvis bemerker retten at det er Stavrum rolle som ansatt i Forsvaret som er fellesnevneren i overtredelsene, og som var sentral for at han var i posisjon til å begå dem. Retten kommer tilbake til betydningen av at han var offentlig tjenestemann i en betrodd stilling i Forsvaret da han opptrådte slik han gjorde.

Retten ser først på hva de enkelte tiltalepostene isolert sett tilsier av straff, før den kommer tilbake til hva som samlet sett vil være riktig straff.

Stavrum dømmes for det første for grov korrupsjon av 967 376 kroner. Dette er bestikkelser som han mottok i egenskap av å være saksbehandler i Forsvaret som håndterte salget av marinefartøyene. Strafferammen er fengsel i 10 år. Retten bemerker at momentene som har vært avgjørende for at retten fant at det forelå grov korrupsjon, herunder at Stavrum var offentlig tjenestemann, har brutt den særlige tillit som følger hans stilling, at korrupsjonen har gitt ham betydelig økonomisk fordel og medført risiko for betydelig omdømmeskade for Forsvaret, er de samme momentene som naturlig vil være straffutmålingsmomenter.

I henhold til rettspraksis er straffenivået for korrupsjon generelt strengt, og slik at man bare i begrenset grad kan se hen til hva som er normalstraff ved andre økonomiske forbrytelser som gjelder tilsvarende beløp. Det skyldes at de samfunnsmessige skadevirkningene ved korrupsjon er omfattende. Det er nødvendig å fastsette tilstrekkelig streng straff for å oppnå preventiv effekt, da oppdagelsesrisikoen ved korrupsjon er ofte ikke stor.

Retten er enig med påtalemyndigheten i at straff for mottak av en bestikkelse på nærmere 1 million kroner isolert sett vil ligge på ca to år og seks måneders fengsel. Retten ser hen til at Høyesterett i Rt-2012-243 "Undervisningsbygg" uttalte at fengsel i fire år er for strengt når en offentlig tjenestemann dømmes for å ha blitt bestukket med 1,5 millioner kroner, men at fengsel i noe over tre år er riktig utgangspunkt. Retten viser samtidig til at Høyesterett uttalte at straffen for to øvrige domfelte, som begge ble domfelt for grov aktiv korrupsjon av ca 200 000 kroner, burde ligge på ca ett år og seks måneder fengsel. Sett i lys av dette fremstår det riktig isolert sett med fengsel i to år og seks måneder for mottak av bestikkelser på til sammen nesten en million kroner

Den grove utroskapen ved Forsvarets betaling av 2 748 750 kroner er også et forhold som isolert sett innebærer at det må utmåles en lengre fengselsstraff. Sett i lys av straffenivået

som skisseres i Rt-1994-1082 og Rt-2012-313 finner retten at dette isolert sett tilsier en straff av fengsel i noe over to år. Retten viser her til at Høyesterett i Rt-1994-1082 satt straffen til fengsel i to år og seks måneder for grove underslag og bedragerier av omkring 2,7 millioner kroner, dvs. beløp tilsvarende det som foreligger i vår sak. Retten bemerker at det straffbare forholdet i den nevnte saken fremstår alvorlig ved at det var snakk om flere handlinger, men at alvoret i vår sak understrekes ved at retten legger til grunn at Stavrum var motivert av muligheten for å sikre seg ulovlig økonomisk bistand. Retten tilføyer at Høyesterett i Rt-2012-313, som gjaldt grovt kreditorsvik av 2,7 mill kroner, uttalte at straff isolert sett ville ligget omkring fengsel i ett år og seks måneder etter at det var hensyntatt at innslaget av tillitsbrudd var mindre enn i førstnevnte dom, at deler av midlene har gått til å dekke ordinært underhold av familien og at fremgangsmåten var meget enkel og kunne lett ha blitt oppdaget. Rettens vurdering er at straffen for grovt utroskap av 2 748 750 isolert sett tilsier fengsel i noe over to år.

Når det gjelder grovt underslag av Forsvarets rib, atv og flisekutter, gjenstander som til sammen kostet nesten 1 million kroner da de ble kjøpt et par år tidligere, bemerker retten at dette isolert sett normalt ville innebære straff i form av fengsel i noe over ett år. Retten ser hen til straffenivået skissert i Rt-2011-721 hvor Høyesterett uttalte at grovt bedrageri av ca 700 000 kroner normalt vil medføre fengsel i noe under ett år. I den saken ble det uttalt at fremgangsmåten, som var særlig hensynsløs og skremmende for fornærmede, tilsa fengsel to år, men Høyesterett konkluderte likevel med at straff for dette forholdet ville være fengsel i ett år og seks måneder. Som det fremgår av Rt-2012-313 er det naturlig med samsvarende straffenivå for kreditorsvik, underslag, bedrageri og utroskap av tilsvarende beløp, da verdiene og den illojale handlemåten står sentralt ved utmålingen av straff.

Hensyntatt at det grove underslaget i vår sak fant sted ved at tiltalte misbrukte sin stilling og planmessig over tid tilrettela forhold som gjorde det vanskelig for Forsvaret å oppdage underslaget, er det rettens vurdering av forholdet isolert sett tilsier fengsel i noe over ett år.

Også det grove tyveriet av akslingen og propellen fra Stiftelsen KNM Narvik er forhold som etter rettens skjønn tilsier ubetinget fengselsstraff. Selv om vinningen som skrapmetall bare ble 148 000 kroner, legger retten til grunn den reelle verdien av gjenstandene var høyere, og at Stavrum var innforstått med det. Det er utvilsomt at Stavrum hadde erfaring med salg av maritime gjenstander, herunder via kontakt med Norsk Mekling og Auksjon AS. Han visste at det forelå flere markedskanaler for slike gjenstander. Retten legger til grunn at Stavrum da han tilegnet seg gjenstandene forsto at propellen og akslingen til sammen minst hadde en verdi på 250 000 kroner, slik at dette beløpet blir relevant i straffutmålingssammenheng. Hensyntatt at det var Stavrums rolle som saksbehandler i FLO/SAS som muliggjorde tyveriet og han i etterkant førte fornærmede bak lyset ved å oppgi at utstyret hadde fulgt med ved eksporten av marinefartøyene, blir forholdet så vidt grovt at retten ikke ser mulig å komme utenom ubetinget fengsel.

Retten nevner dette da det er en viss praksis for lengre betingede straffer og samfunnsstraff ved førstegangs overtredelser. I vurderingen har retten også hensyntatt det straffeskjerpende ved at Stavrum

tilegnet seg gjenstander tilhørende et museumsskip, gjenstander han utvilsomt forsto at hadde en verdi ut over pengeverdien og som det er vanskeligere å gjenskaffe. Isolert sett finner retten at det grove tyveriet tilsier fengsel i ca to måneder.

Stavrum skal også domfelles for brudd på eksportkontrolloven ved at han unnlot å informere UD om at allerede mottatt opplysninger om forutsetningene for eksporten av mtb'ene og KNM Horten var uriktige og hva han visste om de reelle forholdene. Strafferammen er fengsel i fem år. Retten er ikke kjent med rettspraksis som gir veiledning for straffenivået ved slike overtredelser. Overtredelsen er særlig alvorlig ved at den utvilsomt ble begått for å unngå at UD oppdaget at fartøyenes reelle eier og sluttbruker var nigerianske Global West, Stavrum hadde mottatt nesten 1 mill kroner av CAS som solgte fartøyene til Global West og fordi Stavrum internt i SAS hadde fått vite at Nigeria er et ikke-land for eksport av KNM Horten. Retten tilføyer at han i praksis delvis opptrådte som tilrettelegger for CAS.

Selv om vitnene fra UD ikke ville forskuttere hva utfallet av saksbehandlingen ville ha blitt om det ble opplyst at Global West var reell kjøper og sluttbruker, finner retten det ut fra tolkning av Catch all bestemmelsen og fremlagt dokumentasjon, at norske marinefartøy, selv ikke i demilitarisert stand, ville ha blitt tillatt eksportert til en nigeriansk kjøper i Nigeria, et land som ikke anses tilstrekkelig stabilt. Rettens vurdering er altså at Catch all bestemmelsene ville ha slått inn, og at Stavrums bevissthet om dette gjorde at han holdt tilbake opplysningene.

Eksportkontrollsystemet er basert på tillit. Det er avgjørende for en riktig og effektiv eksportkontroll, at ordningen ikke misbrukes. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor en streng reaksjon. Retten tilføyer at den finner det straffeskjerpende at Stavrum ved sin overtredelse brakte Forsvaret og politisk ledelse inn i en krevende situasjon. At fartøyene endte i Nigeria under nigeriansk eierskap og flagg, har fått omfattende presseomtale og har medført høringer i Stortinget. Retten legger til grunn at dette er konsekvenser som Stavrum etter sin lange karriere i Forsvaret kunne forutse.

Kongsberg og Eiker tingrett har i en ikke rettskraftig dom av 7.12.2016 fastsatt straff til bot på 500 000 kroner for brudd på eksportkontrolloven der domfelte hadde utført militære kjøpetøy uten tillatelse fra UD og brutt et bindende FN vedtak om sanksjoner mot Eritrea. Vår sak stiller seg annerledes ved at tiltalte overtrådte eksportkontrolloven i egenskap av betrodd ansatt i Forsvaret, ikke som privat eksportør, og fordi det i vår sak ikke er grunnlag for strafferabatt som følge av lang saksbehandlingstid.

Da Stavrum forsettlig har overtrådt eksportkontrolloven i egenskap av å være offentlig tjenestemann og ansvarlig for å medvirke til at det treffes riktige vedtak, finner retten i mangel av konkret veiledning i rettspraksis det naturlig å se hen til straffenivået ved grove trygdebedragerier. På samme måte som ved trygdebedrageri har Stavrum misbrukt tilliten han er gitt til å forvalte et offentlig system, finansiert av norske borgerne, som ivaretar borgernes interesser. At han ble betalt av fellesskapet for å gjøre sitt arbeid skikkelig og

unnlot dette selv om han visste at fartøyene ville ende hos en nigeriansk kjøper, som han hadde fått vite via en epost fra Melsæter av 3.9.2012 at UD ikke ville tillate, tilsier etter rettens skjønn at det ikke kan være aktuelt med et lavere straffenivå enn hva som normalt utmåles med trygdebedrageri opp mot ca 300 000 kroner. Dette er fengsel i ca fem måneder, se Rt-2009-22 og LB-2013-6996. Ut fra en skjønnsmessig vurdering, hvor retten har lagt vekt på de alvorlige konsekvensene av tiltaltes handling og at tiltalte overtrådte bestemmelsene som et ledd i et opplegg for å oppnå egen vinning, finner retten at bruddet på eksportkontrolloven isolert sett bør tilsi fengsel i ca fem måneder.

Retten har delvis vært inne på dette allerede, men gjentar i relasjon til alle overtredelsene at det er straffeskjerpende at Stavrum har utvist en stor grad av skyld, har oppnådd betydelig vinning ved overtredelsene og har påført Forsvaret omdømmetap. Han har for de fleste av postene forsettlig handlet i strid med interessene han var ansatt for å ivareta. Retten tilføyer at han begikk straffbare handlinger over et tidsforløp på nærmere 1 ½ år, slik at han ved flere anledning kunne ha tenkt seg om og tatt andre valg. Dette er straffeskjerpende.

Retten kan ikke se at det foreligger relevante formildende omstendigheter. At Stavrum hadde en anstrengt økonomi da han begikk overtredelsene kan ikke vektlegges i formildende retning. Retten bemerker at han mottok full lønn, og etter hvert pensjon fra Forsvaret, samtidig som Forsvaret ble rammet ved hans overtredelser. På samme måte kan ikke retten se at det vil være riktig å vektlegge Stavrums opplysninger om private- og yrkesmessige problemer og utfordringer. Retten finner heller ikke at belastingen ved medieomtale kan få formildende betydning, og viser til hva Høyesterett har uttalt om betydningen av dette i Rt-2010-1624.

Hensyntatt de straffeskjerpende omstendighetene finner retten at det samlede utgangspunktet for straff er fengsel i seks år og tre måneder.

I tråd med retningslinjene i straffeloven § 62 første ledd, finner retten det riktig å fastsette en samlet frihetsstraff til fengsel i fire år og åtte måneder.

Erstatningskravet fra Forsvaret På vegne av Forsvaret har påtalemyndigheten lagt ned påstand om at Stavrum betaler erstatning til Forsvaret på 2 748 750 kroner. Dette er beløpet som Stavrum besørget at Forsvaret betalte for CAS til HSR.

Som retten har redegjort for besørget Stavrum med viten og vilje at regningen ble betalt selv om han var fullt innforstått med at Forsvaret ikke pliktet å betale regningen og at betalingen stred med Forsvarets interesser.

Det er dermed på det rene at det foreligger ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap, slik at vilkårene for erstatning er tilstede.

Når Stavrum har påført Forsvaret et forsettlig tap, kan retten til tross for hans anstrengte økonomi ikke se at det foreligger rimelig grunn til å lempe beløpet. Etter rettens skjønn ville lemping i alle tilfeller vært utelukket i og med at retten har lagt til grunn sammenheng mellom det forhold at Stavrum besørget at Forsvaret betalte regningen for CAS og at han selv mottok økonomisk bidrag fra CAS.

Stavrum dømmes etter dette til å betale 2 748 750 kroner i erstatning til Forsvaret. Oppfyllelsesfristen er to uker etter dommens forkynnelse, se straffeprosessloven § 432 tredje ledd jfr. tvisteloven § 19-7 første ledd.

Erstatningskravet fra Stiftelsen KNM Narvik På vegne av Stiftelsen KNM Narvik har påtalemyndigheten lagt ned påstand om at Stavrum betaler erstatning til stiftelsen oppad begrenset til 530 000 kroner.

Som retten har redegjort for ovenfor besørget Stavrum forsettlig at utstyret ble skrapet selv om han var fullt innforstått med at stiftelsen ikke hadde oppgitt sin eierposisjon og ikke ønsket at det skulle kastes. Gjenstandene ble som nevnt ovenfor levert til skraphandler Hellik Teigen som utbetalte 148 00 kroner for metallet, hvorav Stavrum og hans kone mottok kroner 74 005 av beløpet.

Det er dermed på det rene at det foreligger ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap, slik at vilkårene for erstatning er til stede. Stavrum har også erkjent ansvar. Problemstillingen for retten er begrenset til å fastsette erstatningens størrelse.

Stiftelsens styreleder, Bent Smørsteen, opplyste i retten at Norsk Gjenvinning sommeren 2014 hadde opplyst til stiftelsen at man hadde taksert en lignende propell til 190 – 200 000 kroner i skrapverdi, noe som gjorde at stiftelsen krevde 180 000 kroner i erstatning for tap av propellen. Ifølge Smørsteen skjedde dette i forbindelse med at Norsk Gjenvinning takserte KNM Narvik til skrapverdi sommeren 2014, da stiftelsen trengte å ha et panteobjekt for å få banklån til istandsetting av museumsbåten.

Han opplyste videre at firmaet Propell Shaft i Hirtshals i Danmark hadde anslått at prisen for akslingen ved salg til ca 600 000 kroner, men at den kunne være vanskelig å selge, slik at de ikke ville gi garantier. Stiftelsen fremmet erstatningskrav for akslingen på 350 000 kroner som i retten ble presisert å være basert på Norsk Gjenvinnings kilopris på jernet. Ifølge Smørsteen hadde stiftelsen god dokumentasjon på type metall akslingen besto av, men retten har ikke mottatt denne. Ifølge Smørsteen var den aktuelle akslingen tilpasset såkalte Oslo fregatter, men kan maskinelt tilpasses andre båter.

Stavrums forsvarere påpekte at aksling og propell er "skreddersøm" på hver enkelt fartøy, slik at det nærmest ikke er noe bruktmarked for propeller og akslinger av denne typen. Erstatningsbeløpet kan dermed ikke ta utgangspunkt i salgspris, men må begrenses til skrapverdien på 148 000 kroner.

I henhold til alminnelige erstatningsrettslige regler har stiftelsen krav på full erstatning for sitt økonomiske tap. Summen skraphandleren utbetalte for metallet danner ikke noen øvre grense for erstatningsbeløpet forutsatt at det faktiske tapet er høyere.

Fastsettelse av erstatningen vil i fravær av fremlagt skriftlig dokumentasjon måtte bli sterkt skjønnsmessig. Retten presiserer at den skal fastsette det tapet som fremstår mest sannsynlig. Det strenge beviskravet som gjelder for domfellelse gjelder ikke ved fastsettelse av det sivile erstatningskravet.

Selv om retten ser at det er et lite marked for salg og kjøp av denne type propeller og akslinger, finner retten at det er riktig å ta utgangspunkt i salgsverdi, fremfor skrapverdi. Skrapverdi vil ikke sette stiftelsen i stand til å gjenskaffe tapt propell og aksling, noe som nettopp er formålet med erstatning. Basert på informasjonen som retten har fått om salgskanaler for brukte fartøyer og maritimt utstyr, legger retten til grunn at det er en reell mulighet for å gjenskaffe utstyret, men at det kan ta tid og bli kostbart, bl.a. som følge av at det kan være nødvendig å gjøre tilpasninger, frakte gjenstander osv. Retten har altså lagt til grunn at markedet er bredere enn bare i Norge. Retten tilføyer at den legger til grunn at kjøp av brukt utstyr vil være rimeligere enn det som fremstår som alternativet for at stiftelsen skal få dekket sitt reelle tap; å få spesialprodusert en ny propell og aksling som passer KNM Narvik.

Ut fra en grov skjønnsmessig helhetsvurdering har retten funnet det riktig å fastsette erstatningsbeløpet til 350 000 kroner. Utmålingen er basert på rettens vurdering av hva det mest sannsynlig minst vil koste å gjenskaffe disse gjenstandene ved å kjøpe dem bruk.

Retten har tatt høyde for usikkerheten ved at stiftelsen ikke har fremlagt skriftlig dokumentasjon for hva prisen for slike brukte gjenstander vil være. At erstatningen heller ikke når opp til hva stiftelsen har opplyst å være skrapverdien, skyldes manglende dokumentasjon for kilopris, fordeling av type metaller og usikkerhet rundt vekt.

Retten har også sett hen til at Stavrum og hans forsvarere ikke har fremlagt dokumentasjon for å vise at erstatningskravet er for høyt, til tross for at stiftelsen konkretiserte sitt krav til 180 000 kroner for propellen og 350 000 kroner for akslingen flere måneder før hovedforhandlingen.

Retten har altså vært overlatt til å foreta en utpreget skjønnsmessig vurdering basert på hva

den finner mest sannsynlig at gjenanskaffelsesprisen minst vil være. Etter retten skjønn foreligger det ikke rimelig grunn til å lempe dette beløpet.

Stavrum dømmes etter dette til å betale kroner 350 000 i erstatning til Stiftelsen KNM Narvik. Oppfyllelsesfristen er to uker etter dommens forkynnelse, se straffeprosessloven § 432 tredje ledd jfr. tvisteloven § 19-7 første ledd.

Inndragning Påtalemyndigheten har med hjemmel i straffeloven § 34 påstått inndragning av kroner 1041 381 kroner. Ifølge bestemmelsen skal "Utbytte av en straffbar handling ( ) inndras", men ansvaret kan reduseres eller falle bort i den grad inndragning vil være "klart urimelig".

Kravet består av tiltaltes vinning ved korrupsjonspostene på kroner 464 321 og kroner 447 433 som var økonomisk bistand fra CAS via enkeltutbetalinger, og kroner 55 620 som var skrapbeløpet for slippkrybbene som CAS lot tilfalle Stavrum. I tillegg kommer beløpet på kroner 74 005 som var Stavrums vinning ved tyveriet da propellen og akslingen ble skrapet etter tyveriet. Retten bemerker at det er gjort en mindre regnefeil, slik at det samlede inndragningskravet er på 1 041 379.

Slik retten forstår det ber påtalemyndigheten om at 74 005 kroner blir inndratt for å dekke Stiftelsen KNM Narviks sitt erstatningskrav, se straffeloven § 37 d andre ledd, mens det resterende beløpet skal inndras til fordel for statskassen.

Som redegjort for ovenfor er det ikke tvilsomt at beløpene utgjør utbytte av straffbare handlinger. Vedrørende utbyttet av propellen og akslingen, bemerker retten at vinningen skal inndras hos den reelle mottakeren. Stavrum sa selv at det var skattemessige grunner til at han valgte å fordele halvparten av beløpet på kona, og at hennes andel tilfalt ham på samme måte som om det hadde gått inn på hans konto. Han var således reell mottaker.

Da inndragning ikke vil være klart urimelig, foreligger det ikke grunnlag for å redusere inndragningsbeløpene eller la dem falle bort. Unntaket for "klart urimelig" er en snever unntaksregel. Retten påpeker at Stavrum mottok beløpene samtidig som han mottok ordinær lønn, og etter hvert pensjon, fra Forsvaret. Det som inndras er således ikke penger som kan likestilles med ytelser til livsopphold. Retten tilføyer at det er tatt heftelse hos Stavrum i beløp innestående på konto på til sammen kroner 1 600 000. Retten nevner dette da det har betydning for hvor belastende inndragning vil være. Slik retten forstår Stavrum består beløpet av økonomisk bidrag fra CAS og hans andel av oppgjøret etter salg av familiehytta. Ifølge NOU 1996:21 s. 127 bør ikke adgangen til å redusere inndragning benyttes dersom utbyttet er i behold. Her er kun deler i behold, men retten finner i alle tilfeller at inndragning ikke vil være klart urimelig når Stavrum eier et kontantbeløp som

overstiger inndragningsbeløpet.

Vilkårene for inndragning er etter dette til stede. Kroner 967 374 inndras fra Stavrum til fordel for statskassen. Kroner 74 005 inndras fra Stavrum til dekning av erstatningsbeløpet han dømmes til å betale til Stiftelsen KNM Narvik.

Sakskostnader Aktor har ikke lagt ned påstand om sakskostnader.

Da tiltalte domfelles etter tiltalen er vilkårene i straffeprosessloven § 436 for idømmelse av sakskostnader isolert sett til stede.

Tatt i betraktning tiltaltes økonomiske situasjon, herunder at han er under frivilling gjeldsordning og nå idømmes betydelige erstatnings- og inndragningsbeløp, finner retten at sakskostnadsansvaret bør falle bort, jfr. straffeprosessloven § 437 siste ledd.

Sakskostnader idømmes ikke.

***

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. Bjørn Stavrum, født 29.06.1957, dømmes for overtredelse av straffeloven 1902 § 276a jfr. § 276b, straffeloven 1902 § 275 første og annet ledd jfr. § 276, overtredelse av straffeloven 1902 § 255 jfr. § 256, overtredelse av straffeloven 1902 § 257 jfr. § 258 og overtredelse av eksportkontrolloven § 5 første ledd nr. 4 jfr. § 2 slik eksportkontrolloven var fra 1.7.2005 til 1.10.2015, jfr. straffeloven 1902 § 62 til fengsel i 4 – fire – år og 8 – åtte – måneder.
2. Bjørn Stavrum dømmes til innen to uker etter dommens forkynnelse å betale erstatning på 2 748 750 – tomillionersyvhundreogførtiåttetusensyvhundreogfemti – kroner til Forsvaret.
3. Bjørn Stavrum dømmes til innen to uker etter dommens forkynnelse å betale erstatning på 350 000 – trehundreogfemtitusen – kroner til Stiftelsen KNM Narvik.
4. I medhold av straffeloven 1902 § 34 første ledd jfr. § 37 d første ledd inndras 967 374 – nihundreogsekstisyvtusentrehundreogsyttifire - kroner til fordel for statskassen
5. I medhold av straffeloven 1902 § 34 første ledd jfr. § 37 d første og andre ledd inndras 74 005 – syttifiretusenogfem – kroner til dekning av erstatningskravet Stiftelsen KNM Narvik har mot domfelte.

****

Domsslutningen ble lest opp i nærvær av domfelte og hans forsvarer. Rettens administrator gjorde rede for de sentrale vurderinger i dommen. Domfelte ble orientert om at dommen derved var forkynt for ham og om adgangen til å anke dommen, frist og framgangsmåte. Han fikk utdelt en kopi av dommen. Tiltalte tok betenkningstid.

Lise Bogen Behrens

Thomas Martin Lee Jensen Alexander Staalesen Hauge

RETTLEDNING TIL DOMFELTE I TINGRETTEN

Anke over tingrettens dom Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. Anke over en dom i tingretten må settes fram innen to uker fra den dag dommen er avsagt eller forkynt. Domfelte må innen samme frist angi om det begjæres ny behandling av rettskrav pådømt til fordel for fornærmede eller andre, slik som nevnt i straffeprosessloven § 3.

Hvis du mener at skyldkravene for straff ikke er oppfylt, kan du anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Du kan også anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, utmålingen av straff eller annen rettsfølge, og over feil ved saksbehandlingen.

Lagmannsretten kan nekte å behandle anken hvis retten finner det klart at den ikke vil føre frem. Hvis saken gjelder en forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, vil anken bare kunne nektes fremmet når retten finner at anken gjelder spørsmål av mindre betydning, eller at det ellers ikke er grunn til at anken blir fremmet. I saker hvor påtalemyndigheten ikke har påstått eller det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning, eller tap av retten til å føre motorvogn, kan anken bare fremmes dersom særlige grunner taler for det.

Hvis anken blir fremmet, får du oppnevnt en forsvarer som betales av det offentlige. Dersom du ønsker en bestemt forsvarer, bør du opplyse om det samtidig med anken eller så snart som mulig senere.

I ankeerklæringen må nevnes:

• den dom som ankes, om anken gjelder hele dommen eller bare enkelte tiltaleposter, og om den omfatter avgjørelse om inndragning
• om anken gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen under skyldspørsmålet, eller avgjørelsen om straff eller annen rettsfølge
• når anken gjelder saksbehandlingen; hvilken feil som påberopes
• om det begjæres ny behandling av rettskrav til fordel for fornærmede eller andre, som nevnt i straffeprosessloven § 3

Ved begjæring om ny behandling av krav som nevnt i straffeprosessloven § 3, må det angis:

• om den gjelder hele avgjørelsen
• det resultat som kreves
• de feil som gjøres gjeldende
• den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
• de bevis som vil bli ført

Videre bør nevnes:

• nye bevis som påberopes
• den endring som ønskes
• ved anke over lovanvendelsen; hvilken feil anken grunnes på

Du kan sette fram ankeerklæringen skriftlig eller muntlig for den tingretten som har avsagt dommen, eller for påtalemyndigheten (f.eks. statsadvokaten eller politiet). Hvis du er varetektsfengslet, kan du også sette fram anken for tilsatte i fengselet. Forsvareren eller en annen advokat kan gi råd om du bør erklære anke, og eventuelt hjelpe deg med å skrive ankeerklæringen. Du kan også få hjelp til å skrive ankeerklæringen hos tingretten, påtalemyndigheten eller hos tilsatte i fengselet. I alle tilfelle må du selv underskrive ankeerklæringen.

Begjæring om ny behandling i tingretten Hvis du er domfelt uten å ha vært til stede under hovedforhandlingen, kan du begjære saken behandlet på nytt. Vilkårene for ny behandling på grunn av møtefravær er at du gjør det sannsynlig at du hadde gyldig fravær, og at du ikke kan bebreides for at du unnlot å melde fra i tide. Begjæring om ny behandling må settes frem for tingretten eller påtalemyndigheten innen to uker fra dommen er forkynt.

Fengselsstraff Dersom du er idømt fengselsstraff og har særlige ønsker om tidspunktet for soningen av denne, må du henvende deg til Kriminalomsorgen. Du vil få pålegg av Kriminalomsorgen om å møte til fastsatt tid og sted for soning av fengselsstraffen.

Dersom du har fått en dom på under fire måneder ubetinget fengselsstraff kan du allerede nå søke Kriminalomsorgen om å få sone den i eget hjem med elektronisk kontroll (§ 16.2 straffegjennomføringsloven). Kriminalomsorgen vurderer om du oppfyller kravene for en slik soningsform.

Dersom du har fått en dom på under ett år ubetinget fengselsstraff kan du allerede nå søke Kriminalomsorgen om å få sone den i institusjon for behandling av avhengighet eller psykiske lidelser, spesielle former for omsorg eller attføring (§ 12 straffegjennomføringsloven). Kriminalomsorgen vurderer om du oppfyller kravene for en slik soningsform.

Dersom du er idømt betinget fengselsstraff, betyr det at utmålingen eller fullbyrdelsen av straffen er utsatt i en prøvetid. Grunnvilkåret ved betinget dom er at du ikke begår noen ny straffbar handling i prøvetiden. Det kan være fastsatt andre vilkår i dommen. Hvis du begår en straffbar handling i prøvetiden, kan retten gi en samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen. Hvis du bryter fastsatte vilkår, kan retten bestemme at straff helt eller delvis skal fullbyrdes.

Nærmere informasjon om ulike soningsformer og vilkårene for dette finnes på www.kriminalomsorgen.no

Samfunnsstraff Dersom du er idømt samfunnsstraff, vil det si at du er pålagt å utføre samfunnsnyttig tjeneste, delta i program eller andre tiltak utarbeidet av Kriminalomsorgen i så mange timer som retten har bestemt. Samfunnsstraffen kan også inneholde forbud mot kontakt med bestemte personer. Kriminalomsorgen bestemmer når og hvordan straffen skal gjennomføres. Hvis du begår en ny straffbar handling før samfunnsstraffen er gjennomført, eller hvis du ikke utfører samfunnsstraffen, kan retten bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes.

Ungdomsstraff Dersom du er idømt ungdomsstraff, sendes saken til Konfliktrådet. Konfliktrådet vil innkalle til et stormøte hvor det skal utarbeides en ungdomsplan. Blir man ikke enige om en ungdomsplan, sendes saken tilbake til domstolen som avgjør om hele eller deler av den betingede straffen skal fullbyrdes. Hvis du begår en ny straffbar handling før ungdomsstraffen er gjennomført, eller hvis du bryter vilkårene satt i ungdomsplanen, kan retten bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes.

Bot Hvis en bot ikke blir betalt til fastsatt tid, vil den bli innkrevet av Statens Innkrevingssentral ved lønnstrekk eller annen tvangsfullbyrdelse. Lykkes ikke dette, må den subsidiære fengselsstraffen sones.

RETTLEDNING TIL DOMFELTE I TINGRETTEN

Anke over tingrettens dom Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. Anke over en dom i tingretten må settes fram innen to uker fra den dag dommen er avsagt eller forkynt. Domfelte må innen samme frist angi om det begjæres ny behandling av rettskrav pådømt til fordel for fornærmede eller andre, slik som nevnt i straffeprosessloven § 3.

Hvis du mener at skyldkravene for straff ikke er oppfylt, kan du anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Du kan også anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, utmålingen av straff eller annen rettsfølge, og over feil ved saksbehandlingen.

Lagmannsretten kan nekte å behandle anken hvis retten finner det klart at den ikke vil føre frem. Hvis saken gjelder en forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, vil anken bare kunne nektes fremmet når retten finner at anken gjelder spørsmål av mindre betydning, eller at det ellers ikke er grunn til at anken blir fremmet. I saker hvor påtalemyndigheten ikke har påstått eller det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning, eller tap av retten til å føre motorvogn, kan anken bare fremmes dersom særlige grunner taler for det.

Hvis anken blir fremmet, får du oppnevnt en forsvarer som betales av det offentlige. Dersom du ønsker en bestemt forsvarer, bør du opplyse om det samtidig med anken eller så snart som mulig senere.

I ankeerklæringen må nevnes:

• den dom som ankes, om anken gjelder hele dommen eller bare enkelte tiltaleposter, og om den omfatter avgjørelse om inndragning
• om anken gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen under skyldspørsmålet, eller avgjørelsen om straff eller annen rettsfølge
• når anken gjelder saksbehandlingen; hvilken feil som påberopes
• om det begjæres ny behandling av rettskrav til fordel for fornærmede eller andre, som nevnt i straffeprosessloven § 3

Ved begjæring om ny behandling av krav som nevnt i straffeprosessloven § 3, må det angis:

• om den gjelder hele avgjørelsen
• det resultat som kreves
• de feil som gjøres gjeldende
• den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
• de bevis som vil bli ført

Videre bør nevnes:

• nye bevis som påberopes
• den endring som ønskes
• ved anke over lovanvendelsen; hvilken feil anken grunnes på

Du kan sette fram ankeerklæringen skriftlig eller muntlig for den tingretten som har avsagt dommen, eller for påtalemyndigheten (f.eks. statsadvokaten eller politiet). Hvis du er varetektsfengslet, kan du også sette fram anken for tilsatte i fengselet. Forsvareren eller en annen advokat kan gi råd om du bør erklære anke, og eventuelt hjelpe deg med å skrive ankeerklæringen. Du kan også få hjelp til å skrive ankeerklæringen hos tingretten, påtalemyndigheten eller hos tilsatte i fengselet. I alle tilfelle må du selv underskrive ankeerklæringen.

Begjæring om ny behandling i tingretten Hvis du er domfelt uten å ha vært til stede under hovedforhandlingen, kan du begjære saken behandlet på nytt. Vilkårene for ny behandling på grunn av møtefravær er at du gjør det sannsynlig at du hadde gyldig fravær, og at du ikke kan bebreides for at du unnlot å melde fra i tide. Begjæring om ny behandling må settes frem for tingretten eller påtalemyndigheten innen to uker fra dommen er forkynt.

Fengselsstraff Dersom du er idømt fengselsstraff og har særlige ønsker om tidspunktet for soningen av denne, må du henvende deg til Kriminalomsorgen. Du vil få pålegg av Kriminalomsorgen om å møte til fastsatt tid og sted for soning av fengselsstraffen.

Dersom du har fått en dom på under fire måneder ubetinget fengselsstraff kan du allerede nå søke Kriminalomsorgen om å få sone den i eget hjem med elektronisk kontroll (§ 16.2 straffegjennomføringsloven). Kriminalomsorgen vurderer om du oppfyller kravene for en slik soningsform.

Dersom du har fått en dom på under ett år ubetinget fengselsstraff kan du allerede nå søke Kriminalomsorgen om å få sone den i institusjon for behandling av avhengighet eller psykiske lidelser, spesielle former for omsorg eller attføring (§ 12 straffegjennomføringsloven). Kriminalomsorgen vurderer om du oppfyller kravene for en slik soningsform.

Dersom du er idømt betinget fengselsstraff, betyr det at utmålingen eller fullbyrdelsen av straffen er utsatt i en prøvetid. Grunnvilkåret ved betinget dom er at du ikke begår noen ny straffbar handling i prøvetiden. Det kan være fastsatt andre vilkår i dommen. Hvis du begår en straffbar handling i prøvetiden, kan retten gi en samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen. Hvis du bryter fastsatte vilkår, kan retten bestemme at straff helt eller delvis skal fullbyrdes.

Nærmere informasjon om ulike soningsformer og vilkårene for dette finnes på www.kriminalomsorgen.no

Samfunnsstraff Dersom du er idømt samfunnsstraff, vil det si at du er pålagt å utføre samfunnsnyttig tjeneste, delta i program eller andre tiltak utarbeidet av Kriminalomsorgen i så mange timer som retten har bestemt. Samfunnsstraffen kan også inneholde forbud mot kontakt med bestemte personer. Kriminalomsorgen bestemmer når og hvordan straffen skal gjennomføres. Hvis du begår en ny straffbar handling før samfunnsstraffen er gjennomført, eller hvis du ikke utfører samfunnsstraffen, kan retten bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes.

Ungdomsstraff Dersom du er idømt ungdomsstraff, sendes saken til Konfliktrådet. Konfliktrådet vil innkalle til et stormøte hvor det skal utarbeides en ungdomsplan. Blir man ikke enige om en ungdomsplan, sendes saken tilbake til domstolen som avgjør om hele eller deler av den betingede straffen skal fullbyrdes. Hvis du begår en ny straffbar handling før ungdomsstraffen er gjennomført, eller hvis du bryter vilkårene satt i ungdomsplanen, kan retten bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes.

Bot Hvis en bot ikke blir betalt til fastsatt tid, vil den bli innkrevet av Statens Innkrevingssentral ved lønnstrekk eller annen tvangsfullbyrdelse. Lykkes ikke dette, må den subsidiære fengselsstraffen sones.