Borgarting: Murmansk-prosjektet var dekket av konsernforsikring

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM OG KJENNELSE

Avsagt: 27.06.2014 i Borgarting lagmannsrett,

Saksnr.: 13-028493ASD-BORG/02

Dommere: Lagmann Anders Bøhn Lagdommer Øystein Hermansen Ekstraordinær lagdommer Peter Christian Meyer

I Anke Ankende part Af Gruppen Norge AS Advokat Erik Blaker Rettslig medhjelper Advokat Hans Kenneth Viga-Gerhardsen Ankende part Af Decom AS Advokat Erik Blaker rettslig medhjelper Advokat Hans Kenneth Viga-Gerhardsen

Ankemotpart Tryg Forsikring Avd Oslo Advokat Kjetil Norseth

II Anke Ankemotpart Tryg Forsikring Avd Oslo Advokat Kjetil Norseth

Ankende part Af Decom AS Advokat Erik Blaker Rettslig medhjelper Advokat Hans Kenneth Viga-Gerhardsen

Saken gjelder tvist om forsikringsoppgjør.

Det russiske krigsskipet "Murmansk" sank og ble liggende delvis over vann utenfor Sørvær i Finnmark i 1994. Skipet var over 200 meter langt, var bygd av 13 000 tonn stål og hadde et mannskap på 1 200. I juni 2009 inngikk Kystdirektoratet avtale med AF Gruppen ASA om fjerning av vraket. AF Gruppen ASA har en rekke datterselskaper, blant annet AF Gruppen Norge AS og AF Miljø AS. Sistnevnte har datterselskapet AF Decom AS.

Kontraktssummen for Murmansk-prosjektet var på 239 millioner kroner, og oppgaven skulle løses ved at sjøbunnen rundt vraket skulle tørrlegges og skipet skjæres opp og fjernes. Tørrleggingen skulle skje ved at det ble bygd en molo rundt vraket og slått ned spuntplater innenfor denne til tetting, slik at vannet kunne pumpes ut fra det området der skipet lå.

Forsikringskravet gjelder skade på anlegg, det vil si moloen og spunten, samt utstyr, som følge av en storm i november 2010. Forsikringskravet er opplyst å være på over 100 millioner kroner, og er rettet mot AF-konsernets forsikringsselskap, Tryg Forsikring, (heretter også Tryg). Kravet ble meldt til forsikringsselskapet, som avslo dekning. Partene avtalte at frist for søksmål etter forsikringsavtaleloven § 8-5 andre ledd skulle være

31. desember 2011. AF Decom AS reiste så i oktober 2011 søksmål mot Tryg Forsikring med krav om betaling av forsikringskravet. Oslo tingrett besluttet å dele forhandlingen og pådømmelsen av saken slik at spørsmålet om forsikringsdekning og bortfall, eventuelt reduksjon, etter forsikringsavtaleloven § 4-1 jf. § 4-2 skal behandles og avgjøres først. Ved prosesskriv 21. mai 2012 trakk AF Decom AS inn AF Gruppen Norge AS i søksmålet under henvisning til tvisteloven § 15-3 jf. § 15-1 første ledd a) og c).

Oslo tingrett avsa 9. november 2012 dom med slik domsslutning:

1 AF Decoms andel av skadetilfellet i sak 11-164381 TVI-OTIR/07 for Oslo tingrett omfattes av forsikringsdekningen AF Decom AS hadde hos Tryg Forsikring i perioden fra 1. juli 2010 til 1. juli 2011 under polisenummer 3871901.

2 Avgjørelse av spørsmålet om sakskostnader i søksmålet mellom AF Decom AS og Tryg Forsikring utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jf. tvl. § 20-8 tredje ledd.

3 Tryg Forsikring frifinnes i søksmålet fra AF Gruppen Norge AS

4 AF Gruppen Norge AS dømmes til innen 2 – to – uker å betale 738 410 – syvhundreogtrettiåttetusenfirehundreogti – kroner i sakskostnader til Tryg Forsikring.

Både AF Decom AS, AF Gruppen Norge AS og Tryg Forsikring har satt fram selvstendig anke over tingrettens dom så langt den har gått selskapene imot.

AF Decom AS og AF Gruppen Norge AS gjør i hovedsak gjeldende:

Det er korrekt når tingretten er kommet til at AF Decom AS har forsikringsdekning hos Tryg i saken, men ikke riktig at AF Decom bare har lidt halvparten av det samlede tapet etter forsikringstilfellet, og at det er et annet selskap i AF-konsernet, AF Gruppen Norge AS, som har lidt den andre halvdelen. Tingrettens syn bygger på arbeidsfelleskapsavtalen mellom disse to selskapene om fordeling mellom dem av kostnader og fortjeneste i prosjektet med like deler. Ettersom bare AF Decom AS var angitt som saksøker da søksmål ble reist innen den fristen som var avtalt mellom partene, kom tingretten til at AF Gruppen Norge AS' krav var foreldet (prekludert).

Det anføres at det foreligger en saksbehandlingsfeil fordi dette grunnlaget ikke var påberopt under ankeforhandlingen og derfor ikke ble undergitt vanlig kontradiktorisk behandling. Det finnes spor av anførselen i en linje i et prosesskriv fra Tryg Forsikring under saksforberedelsen for tingretten, men synspunktet ble ikke anført i sluttinnlegget og heller ikke i prosedyren. AF Decom og AF Gruppen Norge har likevel valgt ikke å påstå opphevelse av tingrettens dom. Det ønskes en realitetsavgjørelse.

Tingrettens syn på dette er uriktig av flere grunner.

På skadetidspunktet hadde AF Decom den forsikringsmessige interessen for så vidt gjaldt hele skaden. Det er situasjonen på skadetidspunktet som har betydning for retten til å gjøre forsikringskravet gjeldende, ikke hvordan fortjeneste eller tap eventuelt blir fordelt senere. Forsikringen er en skadeforsikring, og ikke en forsikring som skal dekke økonomien i et prosjekt. Spørsmålet om saksanlegget fra AF Gruppen Norge er satt fram for sent, er derfor uten betydning for saken. Det var AF Decom som var kontraktspart overfor Kystverket i avtalen om fjerningen av vraket, og det er da dette selskapet som har lidt det tapet som er omfattet av forsikringsavtalen. Arbeidsfelleskapsavtalen med AF Gruppen Norge var en konsernintern arbeidsfordeling uten betydning for AF Decoms ansvar etter kontrakten. Avtalen kunne endres når som helst, og AF Decom hadde den økonomiske interessen i hele forsikringsutbetalingen uansett fordelingen i avtalen, fordi hele beløpet går inn i prosjektregnskapet.

De interne bestemmelsene om kostnads- og fortjenestefordeling gjelder det endelige resultatet, ikke utgifter og inntekter som kommer inn fra partene i arbeidsfellesskapet underveis. Fordelingen skjer først når prosjektet er ferdig. I dette tilfellet er prosjektet forøvrig forlenget med ytterligere et oppdrag, og fortsatt ikke avsluttet.

Uansett er AF Decom "sikret" i forsikringsrettslig forstand og kan kreve hele erstatningen utbetalt fordi selskapet hadde den økonomiske risikoen på skadetidspunktet.

Forsikringsavtalen er inngått med morselskapet i AF-konsernet, AF Gruppen ASA, og det er dette selskapet og dets datterselskaper som er sikret. En sikret har krav på å få utbetalt hele sin økonomiske interesse på skadetidspunktet, jf. forsikringsavtaleloven § 1-2 e) om at den sikrede er den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning eller forsikringssum. Det framgår av forarbeidene, jf. NOU 1987: 24 side 144, at dersom en medforsikret er rette innehaver av forsikringskravet, er det også han som kan gjøre kravet gjeldende overfor selskapet. Det vises også til nevnte offentlige utredning side 154, der det står at det er naturlig å se på hvem av partene som må sies å ha "den reelle økonomiske interessen i eiendommen på det tidspunkt forsikringstilfellet inntraff".

Videre anføres at AF Decom uansett har fått fullmakt fra forsikringstakeren, det vil si AF Gruppen ASA, til å kreve erstatning på vegne av alle selskapene i konsernet. Forsikringstaker kan alltid kreve å få erstatning utbetalt til seg, jf. forsikringsavtaleloven § 7-4 andre ledd.

Uansett avbrøt AF Decoms stevning fristen også for AF Gruppen Norge. Det som kreves etter lovens § 8-5 første og andre ledd, er at sak "er anlagt" innen fristen. Det følger av lovens forarbeider at denne ordlyden er i samsvar med formålet med bestemmelsen: Forsikringsselskapet skal presenteres for forsikringskravet, men det er i denne sammenheng uten betydning om det er flere sikrede som til sist vil kunne ha interesse i forsikringssummen. Poenget med bestemmelsen er at usikkerheten rundt spørsmålet om krav vil bli reist, ikke skal vare for lenge, og at selskapet har behov for å ha oversikt over sine mulige forsikringsforpliktelser. Dette er oppfylt ved at AF Decom krevde hele tapet erstattet, slik at Tryg fikk nødvendig oversikt og mulighet til å melde kravet videre til reassurandørene, noe Tryg forøvrig også gjorde for hele kravet. Det er vist til forsikringsrettslig teori.

Atter subsidiært anføres at tingretten tar feil når den er kommet til at det i dette tilfellet ikke var adgang til å rette stevningen slik at AF Gruppen Norge kunne gå inn som part med virkning fra saksanlegget. Det er blant annet vist til Rt. 1991 side 761: Man kan rette en partsangivelse dersom det følger av vedkommende prosesshandling entydig hva og hvem den gjelder. Det vises til Skoghøy: Tvisteløsning (2. utgave) side 565 flg., der det står at mellom parter som har et nært økonomisk interessefellesskap, vil en ombytting av partsforholdet som skyldes en endret oppfatning av hvem som er materielt berettiget eller forpliktet, ikke uten videre endre tvistens identitet. Skoghøy skriver at det i slike tilfeller må være avgjørende for adgangen til partsskifte om det reelt sett er tale om samme rettskrav. Det følger videre av Skoghøys framstilling at retting også kan skje i overordnet rettsinstans, altså også i lagmannsretten.

AF-selskapene vil peke på det sterkt urimelige hvis resultatet blir at halvparten av et meget stort forsikringskrav anses foreldet på grunn av for sent anlagt søksmål. AF Decom reiste sak i god tid før fristen var ute, uten at Tryg i tilsvaret halvannen måned før fristutløpet

gjorde gjeldende som innsigelse at AF Decom AS ikke var rette kreditor for en del av forsikringskravet. Tryg reiste denne innsigelsen først en måned etter at fristen var utløpt.

Til Trygs anke med påstand om at forsikringstilfellet ikke er dekket av forsikringsavtalen, gjør AF Decom AS i hovedsak gjeldende:

Det sentrale ved fastlegging av innholdet av en forsikringsavtale er selve forsikringsbeviset og forsikringsvilkårene. Som grunnlag for sitt syn har Tryg i det vesentlige bygd på tilbudsinnbydelsen og momenter knyttet til forhandlingene om endelig avtale. Men en tilbudsinnbydelse har ikke samme presisjonsnivå som forsikringsavtalen, og en tilbudsinnbydelse er ikke en anbudsinnbydelse slik som i entrepriseretten og saker om offentlige anskaffelser, jf. tingrettens syn på dette, som er riktig. Etter AF Decoms mening er forsikringsavtalen ikke uklar, og i den grad det måtte foreligge tvetydighet, skal den tolkes i forsikringstakers favør, jf. Rt. 2002 side 1155, Rt. 1997 side 1807 (Cigna-dommen) og Hans Jacob Bull: Forsikringsrett

(2008) side 147.

Murmansk-prosjektet var et "rivingsprosjekt" i den forstand at oppdraget besto i å fjerne vraket. Det må likevel ha vært åpenbart for alle at oppdraget også besto i konstruksjon av anlegg i form av etablering av molo og spunt for å lage en tørrdokk, i tillegg til den rene rivingsdelen som besto i å klippe opp vraket og fjerne det. Forsikringsbeviset opererer med et skille mellom "CAR-dekning" og "DAR-dekning". CAR er forkortelse for "Construction All Risk", mens DAR er forkortelse for "Decommission All Risk". Det siste sikter til forsikring mot risiko i forbindelse med rivingsarbeider. Det følger direkte av forsikringspolisens utforming at AF Decom har både CAR- og DAR-dekning for sine prosjekter. Dette er en konsernpolise, der AF Gruppen ASA forsikrer alle sine datterselskaper. Det følger dermed av forsikringsbeviset at alle datterselskapene har CAR- forsikring, altså også AF Decom. Når AF Decom er angitt lenger ut i polisen med DAR- dekning, kommer dette i tillegg til CAR.

AF Decom hadde tidligere full forsikring av Murmansk-prosjektet hos If, og det må ha vært åpenbart for alle parter at man ikke skulle ha noen dårligere forsikringsdekning når man gikk over til et annet selskap. I den grad det kan reises spørsmål om DAR-angivelsen for AF Decom innebærer et unntak fra hoveddelen av polisen, må AF Decoms forståelse legges til grunn, jf. Cigna-dommen.

Dersom lagmannsretten skulle være enig med Tryg i at forsikringsbeviset bare gir AF Decom en DAR-forsikring, er dette uten betydning fordi det er de samme vilkårene som gjelder for CAR som for DAR, nemlig de vilkårene det er vist til i forsikringsbeviset, vilkår MT-100. Det må som nevnt ha vært klart for alle involverte at Murmansk-prosjektet ikke bare besto av riving, men også av bygging, og det er derfor helt i samsvar med forsikringsbehovet når DAR-forsikringen har de samme vilkårene som CAR. Skillet mellom CAR og DAR er uten betydning for forsikringsdekningen, og har bare betydning for hvilken premie som skulle betales for de forskjellige delene av oppdraget.

Det anføres videre at når dekningen under forsikringsavtalen skal avklares, må det tas utgangspunkt i selve avtalen. AF Decom Offshore AS' virksomhet var ikke dekket av årsforsikringen, men det er enighet om at Murmansk-prosjektet ikke er et "offshore"- prosjekt. Det er ellers ingen stedsavgrensning i forsikringsavtalen. Det Tryg synes å hevde, er at selskapet i ettertid er blitt klar over at det er blitt misledet og ikke har fått opplyst at virksomhetsområdet til AF Decom og AF Gruppen Norge er mer enn gjenvinningsanlegg i Vats. Dette er i realiteten anførsler om brudd på opplysningsplikt fra forsikringstakers side. Muligheten for å påberope seg slike eventuelle brudd er for lengst bortfalt, jf. forsikringsavtaleloven § 4-14, og Tryg har også erkjent at de ikke påberoper seg dette som et brudd på forsikringsavtaleloven § 4-1. I den grad dette er anførsler om selve innholdet i forsikringsavtalen, er de ikke holdbare. AF-selskapene slutter seg her til tingrettens begrunnelse.

Det var irrelevant for Tryg hvilket av selskapene som drev virksomheten onshore, ettersom dette var en konsernpolise, slik at omsetningen uansett ville bli registrert. Det framgår for øvrig av Trygs utkast til forsikringsbevis at AF Decom var involvert i slik sjøbasert virksomhet.

Det er på det rene, blant annet ut fra vitneforklaringer fra Tryg-siden, at Tryg var kjent med Murmansk-prosjektet. Deres forutsetning om at dette var et prosjekt som var særskilt forsikret og derfor falt utenfor årsforsikringen, er ugrunnet. Dette måtte Tryg eventuelt ha spurt om.

Når det gjelder Trygs anførsler om at opplysningsplikten er overtrådt, jf. forsikringsavtaleloven § 4-1, § 4-2 andre ledd og § 4-4, slutter AF-selskapene seg til tingrettens begrunnelse. Det er vist til blant annet Brynildsen, Lid og Nygård i "Forsikringsavtaleloven med kommentarer om opplysningsplikten"

(2008) side 88, der det går fram at loven har som utgangspunkt at forsikringstaker normalt ikke har noen selvstendig opplysningsplikt overfor selskapet ved tegning. Plikten går først og fremst ut på å svare "korrekt og fullstendig på de spørsmålene selskapet stiller". Forsikringsselskapet har derfor selv ansvar for å avklare relevante forhold. Det foreligger i enkelte tilfeller en selvstendig opplysningsplikt for forsikringstaker, men dette var ikke et slikt tilfelle. Tryg må selv bære konsekvensene av egne feilslutninger, som enkelt kunne vært unngått ved å stille spørsmål om dette til AF-gruppen/forsikringsmegler.

Subsidiært anføres at AF Decom, og eventuelt AF Gruppen Norge, også er beskyttet etter forsikringsavtaleloven § 7-5 om medforsikrede, slik at reglene om manglende opplysningsplikt ikke kan gjøres gjeldende. Det er AF Gruppen ASA som har inngått forsikringsavtalen med Tryg, og AF Decom og AF Gruppen Norge er medforsikrede. Det er ikke adgang til identifikasjon her. Tryg må ta konsekvensen av sine anførsler knyttet til AF Decoms rett til å kreve hele tapet dekket. Enten er alle datterselskapene forsikringstakere i lovens forstand. Dette vil innebære at AF Decom kan fremme hele forsikringskravet. Alternativt, hvis bare AF Gruppen ASA skal anses som forsikringstaker,

er AF Decom AS og AF Gruppen Norge AS lovbeskyttet som medforsikrede, og dermed beskyttet av § 7-5.

Tryg har subsidiært anført at det følger av avtalen at DAR-dekningen bare gjelder kontraktssummer opp til 200 millioner kroner. Murmansk-prosjektet er på 239 millioner kroner, og Tryg hevder at det da faller utenfor avtalen og skulle vært forsikret særskilt. AF- selskapene gjør prosessuelt gjeldende at denne innsigelsen er satt fram for sent. Uansett kan den ikke føre fram. En slik begrensning følger ikke av den forståelsen av forsikringsavtalen som AF-selskapene har gjort gjeldende ovenfor. Uansett vil den delen av Murmansk-prosjektet som anses som riving, bare utgjøre en omsetning på 119 millioner kroner, slik at rivingen ligger under forsikringssummen. I tillegg er forsikringen på såkalt "1. risiko"-vilkår, slik at begrensningen ikke får betydning for dekningen opp til kontraktssummen.

AF Decom AS og AF Gruppen Norge AS har lagt ned slik endelig påstand:

1. Tryg Forsikring er erstatningsansvarlig overfor AF Decom AS og AF Gruppen Norge AS under AF Gruppen ASAs konsernforsikring med polisenummer 3871901 for skadetilfellet omhandlet i Oslo tingretts sak nr 11-164381 TVI-

OTIR/06.

2. Tryg Forsikring dømmes til å betale til AF Decom AS og AF Gruppen Norge AS sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

Tryg Forsikring gjør i hovedsak gjeldende:

En naturlig forståelse av forsikringsavtalen innebærer at Murmansk-prosjektet ikke omfattes av årsforsikringen. Det er flere grunnlag for dette. AF Gruppen Norge AS har uansett ikke forsikringsdekning fordi dette selskapets krav er foreldet som følge av for sent anlagt søksmål.

Utgangspunktet for tolkingen er forsikringsbevisets ordlyd, men ordlyden kan ikke begrunne dekning som går ut over eller er noe annet enn det kunden har bedt om, jf. godtro-standarden. Ved vurderingen av forsikringsavtalens innhold må man derfor legge atskillig vekt på den tilbudsinnbydelsen megler sendte ut på vegne av AF-selskapene, og mer enn tingretten har gjort. Denne innbydelsen anga selskapenes forsikringsbehov. Det er AF Gruppen og forsikringsmegler AON som skal presentere et forsikringsbehov som selskapene så skal prise. Det er meglers jobb å avklare forsikringsbehovet, ikke forsikringsselskapenes. Det er et strengt profesjonsansvar her, og megler tar seg godt betalt. Forsikringstaker kan heller ikke bygge sin forståelse på uriktige opplysninger til forsikringsselskapet. Tingretten har tatt et riktig utgangspunkt her når den skriver at dersom det må legges til grunn at partene har hatt en annen oppfatning enn det som følger direkte av ordlyden, skal dette legges til grunn.

Det gikk uttrykkelig fram av tilbudsinnbydelsen at AF Miljø AS ikke skulle omfattes av CAR-forsikringen, som var hovedforsikringen, men var henvist til en DAR-forsikring. AF Decom AS er et selskap under AF Miljø AS, som bare er et holdingselskap. AF Decom skulle altså ikke ha dekning for tingsskade ved konstruksjon, CAR, men bare dekning for tingsskade ved riving, DAR. Man kan ikke tolke forsikringsbeviset slik at hoveddelen, som gjelder "AF Gruppen ASA og dens datterselskaper", også skal omfatte AF Decom AS slik at det som særskilt er angitt som forsikring for AF Decom, skal være et tillegg til den første delen. Dette følger direkte av ordlyden i tilbudsbeskrivelsen. Det er derfor korrekt når tingretten er kommet til at AF Decom ikke har en CAR-forsikring. AF Decom skulle ha en tingsforsikring for restverdi ved riving, som i utgangspunktet ville gi en lavere premie.

Derimot tar tingretten feil når den forstår henvisningen til MT-100-vilkårene under DAR- forsikringen slik at den omfatter all virksomhet som er angitt i disse vilkårene, herunder "byggevirksomhet, 1. risiko". Det var AON på vegne av AF-gruppen som introduserte DAR-forsikringen, som til dels var ukjent for Tryg og der det manglet generelle vilkår. Man valgte derfor også under DAR å gjøre en henvisning til MT-100-vilkårene, men det framstår som åpenbart at dette bare skulle gjelde så langt disse vilkårene passet. Det var ikke partenes mening at AF Decom skulle ha forsikring for "byggevirksomhet, 1. risiko" selv om dette er nevnt i MT-100. Hvis denne delen av MT-100-vilkårene skulle gjelde, gir dette ingen mening ved siden av AF-selskapenes anførsel om at de også hadde CAR- dekning, og AFs argumentasjon her er selvmotsigende.

Dersom lagmannsretten mener at henvisningen til MT-100 innebærer at AF Decom hadde forsikringsdekning for byggevirksomhet, anføres at den aktuelle skaden uansett ikke dekkes av denne virksomhetsbeskrivelsen. Murmansk-prosjektet er åpenbart anleggsvirksomhet, noe som også er erkjent av motparten i prosesskriv. Både tilbudsinnbydelsen og tilbudet skiller mellom bygge- og anleggsvirksomhet, og det gjør også selve forsikringsavtalen. Hvis retten mot formodning skulle anse MT-100-vilkårene om byggevirksomhet som omfattende også AF Decoms forsikring, er anlegget altså uansett ikke dekket.

Tryg Forsikring anfører videre at de aktuelle anleggsarbeidene uansett er utført i et geografisk område som faller utenfor det forsikringen dekker. Det er på det rene at AF Decom Offshore AS ikke skulle dekkes under årsforsikringen. Dersom lagmannsretten mener at AF Decom hadde forsikringsdekning for sin virksomhet, må det trekkes en grense mellom den virksomheten som hører under AF Decom og den som hører under AF Decom Offshore. I tilbudsinnbydelsen var det anført at virksomheten onshore besto "i hovedsak av virksomhet på miljøbasen i Vats". Det var videre oppgitt at omsetningen i Onshore var på totalt 500 millioner kroner og at Vats miljøanlegg utgjorde 250 millioner av dette, mens 100 millioner utgjorde selve arbeidsplanleggingen, det vil si prosjektledelsestimer. Tilbudsbeskrivelsen og angivelsen av kontraktsomfanget ga ingen indikasjoner på at

Murmansk-oppdraget, som lå under AF Miljø, var dekket. Videre ble Murmansk-prosjektet ikke nevnt da forsikringsselskapene uttrykkelig ba om ytterligere opplysninger fra megler/kunde i tilbudsrunden, og spesielt ba opplyst hvilket prosjekt som hadde størst omsetning. Også de notatene Trygs representanter gjorde i AONs presentasjonsmøte 29. april 2010, styrker den oppfatningen at Murmansk ikke var omfattet. Tingretten har etter Trygs mening lagt for liten vekt på tilbudsinnbydelsen ved tolkingen av den endelige avtalen. Tryg er enig i at situasjonen ikke uten videre kan sidestilles med en offentlig anbudskonkurranse, men forsikringstakers angivelse av eget forsikringsbehov og -omfang må uansett være sentralt ved tolkingen. Dette illustreres for øvrig ved at AF-selskapene viser til tilbudsdokumentet når dette passer inn i deres argumentasjon.

Tingretten har som nevnt lagt for liten vekt på tilbudsinnbydelsen, og også etterfølgende omstendigheter. Både i Ifs og Trygs tilbud er det uttrykkelig angitt at tilbudet gis ut fra de opplysningene som kommer fram i anbudsspesifikasjonen. Videre illustreres dette av Trygs skjermbrev til AON med revidering av tilbud 28. mai 2010, der det går fram at Tryg oppfattet det slik at alt DAR-arbeidet foregikk i AF Decom i Vats som primært en ren oppklipping/kapping av konstruksjoner, slik at de fant å kunne redusere sine rater. AF- selskapene har bekreftet at det i møtet 29. april 2010, der DAR-dekningen ble diskutert, bare ble snakket om Vats-anlegget og grensen mot AF Decom Offshore AS, mens Murmansk ikke ble nevnt. Det følger av dette at heller ikke AF Gruppen Norges CAR- dekning omfatter Murmansk-prosjektet, og det samme gjelder for det tilfellet at lagmannsretten skulle komme til at AF Decom har CAR-dekning. Også formuleringen av tilbudsinnbydelsen tilsa at Murmansk falt utenfor, slik virksomheten til AF Anlegg Havn ble beskrevet.

Videre viser Tryg til AF-gruppens misvisende svar på de spørsmålene som ble stilt, jf. også nedenfor, der det som en selvstendig anførsel er gjort gjeldende at forsikringstaker ikke har oppfylt sin opplysningsplikt.

Atter subsidiært gjør Tryg gjeldende at Murmansk-prosjektet ikke er dekket fordi kontraktssummen er større enn forsikringssummen. Det går klart fram av tilbudsinnbydelsen at prosjekter med kontraktsverdi ut over forsikringssummene ikke skulle være automatisk dekket, men krevde særskilt avtale. Forsikringssummen for AF Decoms DAR er på 200 millioner kroner, mens kontraktssummen på Murmansk-prosjektet er på 239 millioner. Dermed faller prosjektet utenfor årsforsikringen. Dette forutsatte også If i sitt tilbud. AFs anførsel om at dette er en 1. risiko-forsikring, som gjelder uansett kontraktssum, er klart ikke holdbar når man ser på de forutsetningene som er angitt både i tilbudsinnbydelsen og av tilbudsgiverne og megler.

Som særskilt anførsel gjør Tryg gjeldende at verken AF Decom eller AF Gruppen Norge har oppfylt sin opplysningsplikt etter forsikringsavtaleloven § 4-1 og § 4-2. Dette er et tilfelle der forsikringstaker måtte forstå at opplysninger om Murmansk-prosjektet var av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen ved årsforsikringen. AF/AON måtte skjønne at Murmansk var et spesielt prosjekt med en ekstrem risiko. Som nevnt ble

Murmansk-prosjektet omtalt som en "spektakulær ryddejobb i fjæra", og korrespondansen mellom tidligere forsikrer, If Skadeforsikring, og AFs tidligere forsikringsmegler viser at dette prosjektet som utgangspunkt falt utenfor, og enten måtte innlemmes uttrykkelig eller forsikres ved særskilt avtale. Murmansk-prosjektet faller utenfor virksomhetsbeskrivelsen i tilbudsinnbydelsen, særlig sett på bakgrunn av senere avklaringer av spørsmålet. Dette følger allerede av AF-gruppens egen presentasjon av prosjektet som helt enestående, jf. AF-gruppens hjemmeside om at dette var et "unikt og spektakulært prosjekt" i form av en "ryddejobb i fjæra". Allerede da If hadde årsforsikringen var dette en forutsetning. Tryg viser til den framlagte skjermbrevkorrespondansen mellom If og tidligere forsikringsmegler, Factor, der det går fram at If mente at dette prosjektet var så spesielt at det ikke var omfattet av årsforsikringen. At megler senere formulerte seg slik at If måtte akseptere også dette som en del av årsforsikringen hvis de ikke protesterte, en protest som ikke kom, er uten betydning.

Det må være klart at AF/AON særskilt måtte ta opp med Tryg spørsmålet om dette prosjektet skulle dekkes.

Forsikringsavtalen må videre tolkes på bakgrunn av de spørsmålene som forsikringsselskapene stilte. Det ble bedt opplyst om antall prosjekter pr. år, største prosjekt 2009, typiske prosjekter og gjennomsnittlig størrelse. Det ble også bedt om opplysninger om "wet-works" med angivelse av største dyp det ble arbeidet på og største avstand fra land. AF-gruppens svar var dels uriktig og dels misvisende. De skrev blant annet at "av AF Anlegg Havn's omsetning i 2009 er 96 prosent av omsetningen knyttet til havnearbeider, dvs kaibygging og opparbeidelse av bakområder." Tilsvarende ble det gitt misvisende svar på spørsmål om onshorevirksomheten, knyttet til DAR-forsikringen, der selskapene ønsket "en fyldigere beskrivelse av hva virksomheten består i, hvor store prosjekter m.m." Her var AF-gruppens svar høyst misvisende: "AF Decom Onshore driver i hovedsak med riveprosjekter av bygninger og konstruksjoner på land. I hovedsak er det mange små prosjekter." Murmansk var AF Decoms største prosjekt, og i denne spørsmålsrunden skulle det vært opplyst om prosjekt, størrelse, risiko mv.

Som nevnt er det forsikringstaker sammen med megler som gjennom tilbudsinnbydelser skal avdekke og formulere forsikringsbehovet, og noe grunnlag for Tryg til å ta opp spørsmålet om Murmansk-prosjektet var det ikke. Det er på det rene at ingen av tilbyderselskapene oppfattet risikoen, ettersom det ikke ble spurt noe nærmere om Murmansk-prosjektet fra noen av dem.

Anførselen om at AF Gruppen Norge og AF Decom er "medforsikret" etter forsikringsavtaleloven § 7-5 jf. § 7-3 og ikke rammes av reglene om opplysningsplikt, kan ikke gis medhold. Disse selskapene er ikke medforsikret i lovens forstand og nyter ikke godt av beskyttelse mot feilopplysninger fra forsikringstaker. Uansett hefter selskapene for opplysningssvikt fra AF Gruppen ASA ved AON som var selskapenes fullmektig.

AF Gruppen Norge AS' eventuelle krav er uansett foreldet fordi søksmålet er reist for sent. Det er på det rene at søksmålsfristen var oversittet da selskapet ble brakt inn som saksøker.

Her viser Tryg i det vesentlige til tingrettens vurderinger, som er riktige. Det er enighet om at fristen utløp 31. desember 2011. Motparten har vist til regler og bransjeoppfatninger som går ut på at en forsikret kan melde krav også på vegne av andre under samme polise, men dette er uten betydning for saken. At forsikringsselskapene i stor grad aksepterer dette, er noe annet enn de tilfellene der kravet avslås og man er over i en formell prosess der det må reises søksmål innen en bestemt frist. Dette må det selskapet som har lidt tapet, gjøre på egne vegne, og det er ingen adgang etter norsk prosessrett til å reise søksmål på vegne av andre. I den grad det foreligger et forsikringskrav, er tingrettens vurdering riktig når den er kommet til at det følger av arbeidsfellesskapsavtalen mellom AF Decom og AF Anlegg Havn at tap og vinning skulle deles likt. Dette betyr at AF Anlegg Havn har hatt halve tapet, og AF Decom har ikke adgang til å kreve mer enn sin halvdel utbetalt til seg. Forøvrig kan stevningen ikke forstås slik at AF Decom reiste søksmål på vegne av andre enn seg selv.

Det er ikke adgang til å "rette" stevningen etter at søksmålsfristen er ute og på den måten å bringe AF Gruppen Norge inn i saken. Rettspraksis her er klar: Man kan bare la et annet rettssubjekt ta det opprinnelige rettssubjektets plass eller komplettere stevningen med et nytt saksøkende rettssubjekt der det opprinnelige rettssubjektet ikke har partsevne eller senere har mistet partsevnen.

Det anføres også at motpartens omkostningskrav er vesentlig for høyt.

Tryg Forsikring har lagt ned slik påstand

I anken over tingrettens avgjørelse av tvisten mot AF Decom AS:

1. Tryg [F]orsikring frifinnes i søksmålet fra AF Decom AS.
2. Tryg [F]orsikring tilkjennes saksomkostninger for ting- og lagmannsrett tillagt forsinkelsesrente.

I anken over tingrettens dom i tvisten med AF Gruppen Norge AS:

1. Anken forkastes.
2. Tryg [F]orsikring tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett tillagt forsinkelsesrente.

Lagmannsretten bemerker at det forsikringsselskapet som forsikringskravet er rettet mot, er omtalt i saken som "Tryg Forsikring", uten noen nærmere angivelse av selskapsformen. Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 at utenlandske forsikringsselskap skal være representert ved norsk filial. Lagmannsretten oppfatter det slik at det er det danske forsikringsselskapet Tryg Forsikring AS' norske filialer som har behandlet saken her. Den norske forsikringssaken er håndtert dels av Tryg Forsikring avdeling Bergen og dels av Tryg Forsikring avdeling Oslo, det vil si norske filialer av utenlandsk foretak (NUF). I Oslo tingretts dom er parten på forsiden oppgitt som "Tryg Forsikring Avd Oslo", mens

domsslutningen lyder på "Tryg Forsikring". Det er på det rene at det danske forsikringsselskapet kan saksøkes i Norge i denne saken, slik det er skjedd. Sentralt ved partsangivelsen i en erstatningssak er at den angir hvilken juridisk person som bundet av dommen og økonomisk ansvarlig for forsikringskravet og eventuelle saksomkostninger, og hvilken juridisk person som er den berettigede, noe denne saken forøvrig illustrerer betydningen av. I Høyesteretts praksis finnes generelle uttalelser om at en norsk filial av utenlandsk foretak ikke har partsevne, men det er muligens noe usikkert om dette også gjelder filialer av forsikringsselskap. Uansett løser ikke spørsmålet om partsevne uten videre spørsmålet om hvilket selskaps aktiva som hefter for kravene i saken. Lagmannsretten har merket seg at Høyesterett i de aller fleste avgjørelsene om dette selskapet har angitt parten som "Tryg Forsikring", med noen få unntak, der "Tryg Forsikring AS" eller "Tryg Forsikring Avd Oslo" er benyttet.

På denne bakgrunnen og fordi har partene ikke har hatt innvendinger mot at den betegnelsen som tingretten har brukt i domsslutningen, blir benyttet i saken, angir lagmannsretten partsforholdet i samsvar med dette.

Den forsikringen saken gjelder, er en såkalt årsforsikring. Det går fram av vilkårene at selskapet svarer for blant annet plutselig og uforutsett skade som rammer forsikrede ting, herunder naturskade/storm. Annen forsikringsdekning, som for eksempel ansvarsforsikring, faller utenfor årsforsikringen. Forsikringen skal dekke alt tap innenfor en angitt forsikringssum, og premien stipuleres ut fra en anslått årsomsetning. Endelig premie blir fastsatt etter forsikringsårets slutt på grunnlag av den faktiske omsetningen som forsikringstaker rapporterer.

Avtalen med staten om fjerning av Murmansk-vraket ble som nevnt opprinnelig inngått med AF Gruppen ASA. Etter en fisjon i AF-konsernet ble ansvaret for murmanskkontrakten lagt til AF Decom AS. Lagmannsretten legger til grunn at staten har akseptert dette og ansett AF Decom AS som ansvarlig kontraktsmotpart. AF Decom AS inngikk i januar 2010 avtale med AF Anlegg Havn, et virksomhetsområde i AF Gruppen Norge AS, om at fjerningen av skipsvraket skulle gjennomføres som et arbeidsfellesskap. Etter avtalen skulle kontraktsforholdet mellom Kystverket og AF Gruppen Norge ved AF Decom være uendret. Avtalens § 3 iii lyder slik:

"Arbeidsfellesskapet gjennomføres som et solidarisk ansvar for alle forpliktelser som vedrører prosjektet, med en 50/50 fordeling av alle kostnader og inntekter i prosjektet mellom Partene."

AF Gruppen ASA og dets datterselskaper hadde sin årsforsikring hos If Skadeforsikring fram til det ble inngått ny avtale med Tryg 1. juli 2010. AF Gruppen ASA hadde engasjerte forsikringsmeglingsselskapet AON Grieg AS (heretter også AON) til å hente inn anbud og bistå ved avtaleinngåelse. AON utarbeidet i den forbindelse en tilbudsinnbydelse som ble sendt en del utvalgte forsikringsselskaper.

Lagmannsretten ser først på spørsmålet om det følger av forsikringsavtalen at tap på grunn av skader knyttet til Murmansk-prosjektet overhodet omfattes av årsforsikringen. Dette er dels et spørsmål om avtalens generelle rekkevidde, dels et spørsmål om det er særlige begrensninger i AF Decom AS' forsikringsdekning sammenlignet med AF-gruppen ellers.

Lagmannsretten er enig med AF-selskapene i at Cigna-dommen, Rt. 1997 side 1807, er sentral som utgangspunkt ved tvister om innholdet av forsikringsavtaler. Det følger av avgjørelsen at det skal legges vesentlig vekt på ordlyden i forsikringspolisen, ut fra det synet at profesjonelle parter må ha systemer for kontroll og kvalitetssikring slik at det som står i avtalen gir uttrykk for det parten har akseptert. Lagmannsretten er videre enig med AF-selskapene i at det også er viktig at et forsikringsbevis tolkes i samsvar med sin ordlyd fordi forsikringstaker ofte vil være forpliktet til å legge fram forsikringsbekreftelse overfor oppdragsgivere og medkontrahenter. Disse må kunne stole på at det som står i forsikringsbeviset er dekkende, uavhengig av dokumenter, uttalelser og synspunkter fra tiden før avtalen ble endelig. Til støtte for en parts syn på hva forsikringen omfatter, kan det trekkes argumenter fra mange kilder, som tilbudsinnbydelse, tilbud fra de forskjellige forsikringsselskapene, kontraktsutkast og korrespondanse mellom partene.

Det er illustrerende at denne tvisten har utløst advokatvirksomhet til støtte for de forskjellige synene på kontrakten der samlede honorarer er på flere millioner kroner. Også dette taler for at man for å unngå denne typen tvister legger stor vekt på hva som naturlig kan sluttes fra forsikringsbeviset/forsikringsavtalen ut fra en alminnelig språklig forståelse av den.

Lagmannsretten er likevel enig med Oslo tingrett i at dersom det kan bringes på det rene at forsikringsselskap og forsikringstaker har hatt en annen felles oppfatning av avtalens innhold enn det som følger direkte av ordlyden, må dette legges til grunn mellom partene.

Lagmannsretten tar derfor utgangspunkt i den endelige forsikringsavtalen, betegnet "Forsikringsbevis", når omfanget av forsikringsdekningen skal fastlegges. Dokumentets Del 2A, som er det aktuelle for saken, inneholder først noen sider betegnet "Oversikt". Her er angitt diverse "Forsikringssted". Det er enighet mellom partene om at dette som utgangspunkt skal leses som "sikret" eller "det forsikrede selskapet". Lagmannsretten antar at betegnelsen "forsikringssted" kan være benyttet fordi en del av angivelsene under denne betegnelsen er i form av adresser, for eksempel "INDUSTRIVEIEN 28 1481 HAGAN", som ikke betegner noe eget selskap.

Under hvert forsikringssted er det angitt hvilke forsikringstyper som dekkes og en beregnet premie. Første angitte "forsikringssted" er "AF GRUPPEN M/ DATTERSELSKAPER". Her er angitt "Industriforsikring" med nærmere beskrivelse og en premie på vel 96 000 kroner, og "Bygg/Anlegg/Montasjefors" med nærmere beskrivelse og en premie på vel 3,6 millioner kroner, altså størstedelen av samlet premie. Som nevnt er AF Decom AS og AF Gruppen Norge AS datterselskaper av AF Gruppen ASA.

Neste forsikringssted som er særskilt angitt i oversikten, er "AF DECOM", og her er "Industriforsikring" oppført to ganger med ulik premie, henholdsvis vel 4 000 og vel 55 000 kroner, samt "Bygg/Anlegg/Montasjefors" med premie på vel 280 000 kroner, altså størstedelen av samlet premie. Deretter angis ytterligere fem "Forsikringssted" som består av adresser slik som i eksempelet over.

Slik dette er satt opp, er altså AF Gruppen og dets datterselskaper forsikret etter polisen. AF Decom er særskilt nevnt med samme angivelse av forsikringsomfang som gruppen ellers, men med særskilt angitt premie.

Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at AF-gruppen ønsket Murmansk-prosjektet forsikret på vanlig måte under den nye årsforsikringen som skulle tegnes for morselskapet og datterselskapene. Prosjektet besto som nevnt av en anleggsdel og en rivedel, der anleggsdelen gjaldt bygging av en molo og etablering av spunt rundt vraket for å fjerne vannet rundt det, og en rivingsdel som besto i å skjære opp vraket og fjerne det. AF Decom AS var hovedselskapet for AF-gruppens rivevirksomhet, bortsett fra demontering av oljeinstallasjoner til havs, som utføres av et annet selskap, AF Decom Offshore AS. Internt i konsernet var det som nevnt avtalt at AF Virksomhet Havn, et entrepriseområde under et annet datterselskap i konsernet, AF Gruppen Norge AS, skulle stå for anleggsdelen av Murmansk-prosjektet, mens AF Decom AS skulle stå for rivingsdelen. Lagmannsretten legger til grunn at AF-gruppen på denne tiden hadde i hvert fall rundt 80 prosjekter, og at noen av disse prosjektene besto i bygging av moloer.

Forsikringsselskapet måtte etter lagmannsrettens mening regne med at dersom ett av selskapene i AF-gruppen hadde i oppdrag å bygge en molo, forutsatte gruppen at dette anlegget ville være dekket av skadeforsikringen dersom kontraktssummen var under 250 millioner kroner.

Slik forsikringsbevisets oversiktsdel er utformet, er det etter lagmannsrettens mening ikke noe som skulle tilsi at den virksomheten AF Decom var ansvarlig for, ikke var dekket, inkludert Murmansk-prosjektet. Kontraktssummen på 239 millioner kroner for dette prosjektet lå innenfor den grensen på 250 millioner som var satt som generelt vilkår for at en virksomhet eller et prosjekt skulle omfattes av årsforsikringen.

Forsikringsbeviset opererer med forsikringsformer betegnet CAR og DAR. CAR er forkortelse for "Construction All Risk", mens DAR er forkortelse for "Decommission All Risk". Decommission kan på norsk bety av- eller nedstenging, fjerning eller demontering, og brukes for eksempel om nedbygging av et atomanlegg. I forsikringsforholdet her siktes det med dette uttrykket åpenbart til rivedelen av AF-gruppens virksomhet, som altså i det vesentlige ble utført av AF Decom AS.

Lagmannsretten forstår Tryg slik at selskapet støtter sin avtaleforståelse på utformingen av de senere sidene i forsikringsbeviset, betegnet "Spesifikasjon". Den første spesifikasjonen

gjelder, tilsvarende oversiktsdelen, for AF Gruppen med datterselskaper. Her er det nærmere bestemmelser om industriforsikringen, der de premiene som er angitt samlet i oversiktsdelen, vel 96 000 kroner, er spesifisert for hver post. Deretter følger et tilsvarende oppsett for "Bygg/Anlegg/Montasjefors", der det er angitt at "Vilkår MT-100" gjelder. Her er "Anleggsvirksomhet, 1. risiko" angitt med den nevnte forsikringssummen på 250 millioner koner. Som slik virksomhet er angitt: "CAR, WET-WORKS,

TUNNELLKONTRAKTER INKL ARB. UNDER BAKKE OG BROKONTRAKTER".

Det er videre blant annet angitt at entreprenørutstyr omfattes. Premiene er summert til den totalsummen som angitt i oversiktsdelen, vel 3,6 millioner kroner.

Deretter følger angitt forsikringssted "AF DECOM" med oppført "Industriforsikring" og "Bygg/Anlegg/Montasjefors". Under sistnevnte overskrift er angitt "Dekning" og "Byggevirksomhet 1. risiko", og deretter står det: "DAR ONSHORE UTEN PROSESSLEDELSE". Forsikringssummen er angitt til 200 millioner kroner, og premien er, som i oversikten, på vel 281 000 kroner.

Tap knyttet til rivedelen er til dels av en noe annen art enn skade på bygg, anlegg og utstyr. Både riving og konstruksjon har behov for forsikring for skade på maskiner og utstyr, mens tap knyttet til selve rivingsarbeider først og fremst vil kunne være aktuelt i form av skade på restverdier som kunne vært utnyttet kommersielt når rivingen er gjennomført, for eksempel salg av metaller, bygningsdeler e.l. Dette er etter lagmannsrettens syn bakgrunnen for at det ble spørsmål om å innføre DAR-forsikringen som en særskilt forsikringsbetegnelse i avtalen. På bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at dette ble introdusert av AF-selskapene ved megler AON som et grunnlag for en lavere premie for rivingsdelen av forsikringen. Tanken har åpenbart vært at risikoen for skader på restverdier er lavere enn skader på anlegg, slik at det kan være grunnlag for en lavere premie for rivingsforsikringen. Dette ble det da også forhandlet om, med utgangspunkt i at DAR-forsikringen skulle kunne gi en lavere rate.

Det er likevel på det rene at da ratene ble ferdigforhandlet og justert, ble de i praksis omtrent helt like, uten at dette har avgjørende betydning for saken. Men forholdet illustrerer etter lagmannsrettens mening at DAR-begrepet, som det går fram av korrespondansen at Tryg hadde liten erfaring med, ble introdusert som et premieberegningsgrunnlag, uten at Tryg hadde noe grunnlag for å oppfatte det slik at dette representerte noen innskrenkning i hva AF-gruppen ønsket forsikret. Konsernet ville som nevnt ha forsikret både sine anleggs- og byggevirksomhet og sin rivingsvirksomhet.

Det er etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å hevde at den særskilte angivelsen av AF Decom AS' forsikring i den etterfølgende spesielle delen av polisen som en DAR- forsikring, ga Tryg grunnlag for å oppfatte situasjonen slik at AF Decom ikke skulle ha dekket eventuelle anleggs- og utstyrsskader forbundet med et riveprosjekt. Henvisningen til DAR-forsikringen var etter rettens mening begrunnet i at rivingsvirksomheten skulle han særskilt forsikringsrate.

Dette illustreres også av at AF Anlegg Havn, som etter den konserninterne avtalen med AF Decom skulle stå for anleggsvirksomheten i Murmansk-prosjektet, var forsikret som en del av et av datterselskapene, nemlig AF Gruppen Norge AS, slik at det for AF-gruppen måtte framstå som klart ut fra en normal forståelse av forsikringsbeviset at anleggsdelen av Murmansk-prosjektet var dekket. Om det ellers har noen rettslig betydning at AF Anlegg Havn sto for anleggsdelen, kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

Etter dette er den naturlige forståelsen av forsikringsavtalen etter lagmannsrettens mening at anleggsdelen av Murmansk-prosjektet var dekket under hoveddelen av polisen om forsikring for AF Gruppen ASA og dets datterselskaper, og at det i tillegg var særlige bestemmelser om at AF Decom AS skulle ha en DAR-forsikring med en særskilt beregning av forsikringspremien for rivingsdelen av prosjektet. Som nevnt hadde Tryg ingen grunn til å tro at ikke anleggsdelen skulle være forsikret. Ut fra den forståelsen at anleggsdelen av prosjektet var dekket på vanlig måte, kan forsikringsbeviset alternativt leses slik at anleggsdelen var sikret i og med den forbeholdsløse henvisningen i AF Decoms DAR-forsikring til MT-100-vilkårene. Dette innebar en henvisning til de generelle vilkårene for bygge- og anleggsvirksomhet, uten at det var gjort noen endringer i disse tilpasset en begrensning til restskade ved rivingsvirksomhet. Det er dette synet tingretten har bygd sitt resultat på. Trygs anførsel om at forsikringen i så fall bare gjaldt bygg, ikke anlegg, er ikke holdbar.

Samlet sett er det etter lagmannsrettens mening som nevnt ikke grunnlag for tvil om forsikringsavtalens innhold: Den omfattet Murmansk- prosjektet som en del av AF Gruppen ASAs datterselskapers virksomhet, inkludert virksomheten til AF Decom AS.

Lagmannsretten tilføyer at Tryg i sin prosedyre har lagt stor vekt på den tilbudsinnbydelsen AF-gruppens forsikringsmegler AON utarbeidet. Under "Dekninger" angir AON først under overskriften "CAR" at dette gjelder AF Gruppen med datterselskaper, og det gis så en nærmere beskrivelse av forsikringsbehovet. Tryg har særlig bygd sin argumentasjon på at det deretter står i parentes at "AF Miljø AS skal ikke omfattes av denne forsikringen, se avsnitt DAR." Det hevdes at dette innebærer at AF Decom ikke skulle ha CAR-dekning.

I den grad det skal legges vekt på tilbudsinnbydelsen, støtter den etter lagmannsrettens mening ikke Trygs synspunkter i særlig grad. Under den følgende overskriften "DAR- Decommission All Risk" er det angitt at AF er ledende i Norden innen fjerning, riving, miljøsanering og gjenvinning av bygninger, industrianlegg og offshoreinstallasjoner. Det vises blant annet til at en ny og moderne maskinpark og Europas mest moderne mottaksanlegg, AF Miljøbase Vats, gjør det mulig for AF å påta seg de mest kompliserte oppdrag. Det står videre: "Tjenestene tilbys gjennom forretningsenhetene AF Decom og AF Decom Offshore." Så står det at "Det ønskes følgende tilbud: 1. DAR/CAR hvor virksomhetsområde AF miljø deles på onshorevirksomhet - og offshorevirksomhet."

Angivelsen av at "DAR/CAR"-forsikring ønskes, viser etter lagmannsrettens mening nokså klart at man her siktet til en forsikring både for de delene av virksomheten som måtte omfattes som vanlig anleggsvirksomhet og dekkes av anleggsforsikring, og forsikring av restverdier ved riving. Når det står at "Det bes om at DAR/CAR for onshore dekker utstyr, maskiner, løsøre tilhørende virksomhetsområdet AF Miljø, samt renseanlegg på kai i Vats" viser dette at det her ønskes forsikring for mer enn rene restverdier. At den endelige avtalen skal gå ut på noe annet, er det som nevnt etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å hevde.

Tryg Forsikring har en alternativ anførsel om at Murmansk-prosjektet faller utenfor forsikringsavtalen fordi det ligger utenfor det geografiske området som følger av avtaleteksten, sammenholdt med tilbudsinnbydelsen, korrespondansen og forholdene ellers. Selskapet har blant annet vist til at det er på det rene at årsforsikringen ikke omfattet virksomheten til AF Decom Offshore AS. Grensen mellom den virksomheten som hørte under AF Decom AS og den som hørte under AF Decom Offshore AS fulgte av tilbudsinnbydelsen: Virksomheten onshore besto "i hovedsak av virksomhet på miljøbasen i Vats". Det som var oppgitt om samlet omsetning i onshore-virksomheten, stemte ikke med kontraktssummen for Murmansk-prosjektet. Dette måtte forstås slik at Murmansk var et offshore-prosjekt.

Lagmannsretten kan ikke se at Tryg hadde grunnlag for å slutte ut fra tilbudsoppfordringen at Murmansk-prosjektet falt utenfor årsforsikringen. Som nevnt ovenfor gikk det fram av innbydelsen at AF Gruppen ASA ønsket forsikring for seg og sine datterselskaper, altså inkludert AF Decom og AF Gruppen Norge AS med AF Anlegg Havn. I den grad Tryg oppfattet det slik at Murmansk-prosjektet lå under AF Decom Offshore, var denne oppfatningen objektivt sett uriktig. Av lagmannsrettens syn på forholdet mellom polisens oversiktsdel og spesifikasjonsdel følger det at Tryg heller ikke hadde grunnlag for sin oppfatning. Prosjektet besto av både bygging og riving. Byggingen av molo og spunt rundt vraket falt klart inn under betegnelsen "wet-works", som var angitt i tilbudsinnbydelsen som et virksomhetsområde for konsernet, og som var dekket i polisens oversiktsdel. Også AF Decoms oppkutting og fjerning av vraket gikk klart inn under konsernets rivingsvirksomhet.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det svaret som ble gitt på anmodningen om en fyldigere beskrivelse av hva virksomheten i offshorevirksomheten under DAR omfattet og hvor store prosjekter det var mv., tilsier en annen forståelse av den endelige avtalen. Svaret var at AF Decom Onshore "i hovedsak" drev med riveprosjekter av bygninger og konstruksjoner på land, og at dette "i hovedsak" var mange små prosjekter. Spørsmålet her gjaldt DAR-dekningen, altså den delen av virksomheten som besto av riving, ikke bygging av anlegg, jf. lagmannsrettens synspunkter ovenfor. Det kan ikke legges avgjørende vekt på at Murmansk-prosjektet ikke ble nevnt her, selv om dette var et riveprosjekt som ikke lå på land, men i nærheten av land. Anleggsvirksomheten knyttet til prosjektet skulle internt utføres av AF Anlegg Havn, og det gikk klart fram at

AF Anlegg Havns virksomhet blant annet besto i "nybygging og fornyelse av alle typer sjø- og havneanlegg", og at man utførte "utbygginger med fyllingsarbeider i sjø". "Miljømessig opprydning i havneområder" var også særskilt nevnt.

Tryg hevder på bakgrunn av notater og vitneforklaringer at AON/AF anga grensen for den virksomheten som var omfattet av årsforsikringen til å gå "ved kaikanten". Sannsynligvis har dette uttrykket kommet opp i forbindelse med spørsmålet om hvor grensen gikk mellom den virksomheten som ble utført av AF Decom Offshore AS og AF Decom AS, ettersom AF Decom Offshore AS ikke var omfattet av årsforsikringen. Dette er uten betydning for spørsmålet om AF-gruppens øvrige virksomheter var forsikret, og det får etter rettens syn ikke betydning for forståelsen av forsikringsbevisets klare ordlyd.

Lagmannsretten bemerker at Tryg på dette punktet dels anfører at Murmansk-prosjektet falt utenfor årsforsikringen fordi det hørte under AF Decom Offshore, dels at det var så særpreget og risikofylt at det nødvendigvis måtte ha en særskilt forsikring, og også hadde hatt dette hos If. Til dette er å si at prosjektet var en del av virksomheten til datterselskaper i AF-gruppen som ikke var unntatt fra årsforsikringen, og at kontraktssummen lå innenfor grensen. Trygs måtte selv ha korrigert sin uriktige oppfatning ved å spørre om dette.

Lagmannsretten mener ellers at Tryg ikke har særlig dekning for sin anførsel om at Murmansk-prosjektet innebar en særlig risiko som innebar at det måtte forsikres særskilt, og at Tryg av den grunn var berettiget til å tro at det var forsikret særskilt. Murmansk- prosjektet må anses som krevende og omfattende, men hovedkomponentene var bygging av molo og etablering av spunt, tilsvarende utførelsen ved andre sjø- og havneoppdrag. Hvor værutsatt dette er, vil være avhengig av forholdene og hvor havnen eller moloen ligger.

Det følger av det som er sagt ovenfor at det ikke foreligger noe brudd på opplysningsplikten fra AF-selskapenes side i forbindelse med inngåelsen av forsikringsavtalen. Som nevnt falt Murmansk-prosjektet naturlig inn under det AF- selskapene ønsket forsikret. Lagmannsretten legger til grunn at AF-gruppen var involvert i om lag 80 prosjekter, uten at noen av dem ble presentert eller stilt spørsmål om særskilt. Murmansk-prosjektet var vel kjent. Det hadde fått atskillig oppmerksomhet og var framhevet på AF-gruppens nettsider. Det er på det rene at Trygs representanter var kjent med det, men de trodde uriktig at dette tidligere hadde vært, og fortsatt skulle være, et særprosjekt med egen forsikringsdekning.

Til støtte for at AF-gruppen ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, anfører Tryg at forrige forsikrer, If, hadde gjort gjeldende at Murmansk-prosjektet ikke var omfattet av årsforsikringen. Det var derfor særlig grunn for AON/AF til å klargjøre dette før det ble inngått avtale med Tryg. Etter lagmannsrettens syn må korrespondansen mellom If og AF- gruppens tidligere forsikringsmegler om dette forstås slik at If aksepterte at Murmansk-

prosjektet lå innenfor årsforsikringen til tross for at selskapet opprinnelig hadde gitt uttrykk for tvil om dette. Korrespondansen munnet ut i en klar uttalelse fra AFs megler om at man forutsatte at årsforsikringen gjaldt, og If protesterte ikke. Lagmannsretten er enig med AF- selskapene i at det i denne situasjonen ikke var noen spesiell foranledning til å ta opp særskilt ett blant svært mange prosjekter som allerede var dekket av den forsikringen som ble lagt ut på anbud. Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at hovedgrunnen til at If tok opp spørsmålet om Murmansk-prosjektet var dekket, var at det kunne foreligge en særskilt risiko for ansvar knyttet til mulig sprengstoff og miljøgifter i Murmansk-vraket. Ansvarsforsikringen omfattes ikke av årsforsikringen, og er uten betydning for saken.

I den grad den særskilt angitte forsikringssummen på 200 millioner kroner for AF Decoms DAR-forsikring skulle ha betydning for saken, bemerker lagmannsretten at rivingsdelen av oppdraget lå klart under dette beløpet.

Tryg har videre anført at selv om AF Decoms forsikringsdekning må anses for å omfatte Murmansk-prosjektet, kan selskapet bare kreve halvparten av tapet dekket. Det følger av arbeidsfellesskapsavtalen at det er AF Anlegg Havn som har lidt den andre halvdelen av tapet. AF Anlegg Havn ligger under AF Gruppen Norge AS, og dette selskapet har ikke reist søksmål i tide om sitt krav på halv skadedekning.

Anførselen er ikke holdbar.

Som det går fram ovenfor, var Murmansk-prosjektet etter lagmannsrettens mening dekket av forsikringen for så vidt gjaldt både anleggsdelen og rivedelen. AF Decom AS var Kystverkets kontraktspart og hadde ansvaret for oppfyllelsen av kontrakten. At selskapet benyttet en avdeling av AF Gruppen Norge AS som underentreprenør, er uten betydning for AF Decoms forpliktelser etter kontrakten: Avtale mellom hovedentreprenør og underentreprenør om hvordan arbeidet skal utføres, honoreres mv., er uten betydning for hovedentreprenørens kontraktsansvar. AF Decom AS skulle overfor Kystverket levere både anleggs- og rivedelen av prosjektet, og måtte i denne situasjonen etter lagmannsrettens mening utvilsomt ha adgang til å fremme et krav om forsikringsdekning av skade på den virksomheten selskapet hadde påtatt seg, uavhengig av hvordan tap og utgifter var tenkt eller avtalt fordelt mellom hovedentreprenør og underentreprenør etter det interne avtaleforholdet der. AF Decom måtte kunne kreve forsikringsbeløpet også av hensyn til selskapets mulighet for å kunne gjennomføre kontrakten med Kystverket.

Synspunktet støttes av forsikringsvilkårenes punkt 3.1.1, der det står at "forsikringen omfatter arbeider utført for forsikringstakers egen regning og risiko og utførte kontraktsarbeider som forsikringstakeren bærer risikoen og har forsikringsplikt for ...". Lagmannsretten tilføyer at de hensynene til forsikringsselskapet som tilsier at det reises søksmål innen en bestemt frist til avklaring av spørsmålet om et skadetilfelle er forsikringsberettiget, fullt ut er ivaretatt gjennom det søksmålet AF Decom reiste.

Det er etter dette ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om AF Gruppen Norge AS er berettiget til å tre inn i saken som part, enten ved retting av stevningen eller på annen måte.

Etter dette fører Tryg Forsikrings anke over tingrettens avgjørelse om at selskapet er ansvarlig for halvparten av det tapet AF Decom AS har lidt, ikke fram, mens AF Decom AS gis medhold i at selskapet er berettiget til forsikringsdekning for hele skaden. Lagmannsretten avsier en felles domsslutning som går ut på at Tryg Forsikring er ansvarlig for hele AF Decoms tap.

AF Decom AS har vunnet saken, og er berettiget til å få seg tilkjent saksomkostninger både for tingretten og lagmannsretten, jf. hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Forhandlingene og pådømmelsen har vært delt, og tvisten om det foreligger forsikringsdekning, er behandlet i to instanser. Omkostningene for tingretten og lagmannsretten skal da avgjøres for denne delen av saken i medhold av tvisteloven § 20-8 andre ledd andre punktum: Ansvarsspørsmålet er avgjort. Denne avgjørelsen "avhenger" ikke av utfallet av en eventuell senere sak om erstatningsutmålingen, slik at forutsetningene for å utsette omkostningsavgjørelsen etter tredje ledd ikke er til stede.

Gjennom lagmannsrettens resultat og den begrunnelsen som er gitt, er søksmålet og anken fra AF Gruppen Norge AS falt bort som gjenstandsløse. Lagmannsretten antar at denne delen av saken skal heves. Ingen av partene har rettslig interesse i å få avgjort dette selskapets krav og partsstilling. Tingrettens dom om at Tryg Forsikring frifinnes i søksmålet fra AF Gruppen Norge AS erstattes av hevingsavgjørelsen. Men lagmannsretten tilføyer: Dersom Tryg forsikring anker lagmannsrettens dom, vil AF Gruppen Norges krav og anførsler igjen kunne bli aktuelle. Hevingskjennelsen kan ikke være til hinder for at AF Gruppen Norge i en slik situasjon kan inngi avledet anke, uavhengig av om ankefristen for hevingskjennelsen er utløpt, og uten at det er nødvendig særskilt å anke hevingskjennelsen.

Hevingen innebærer at Tryg som utgangspunkt er berettiget til saksomkostninger, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd om at saken heves fordi den ikke hører under domstolene. Men i dette tilfellet er det grunnlag for i stedet å tilkjenne AF Gruppen Norge AS saksomkostninger både for tingrett og lagmannsrett etter tvisteloven § 20-4, fordi søksmålet og anken fra AF Gruppen Norge er forårsaket av Tryg Forsikrings uholdbare anførsler om at AF Decom AS ikke var berettiget til å kreve hele tapet dekket. AF Gruppen Norge skal derfor som utgangspunkt tilkjennes saksomkostninger etter tvisteloven § 20-4 c). Men ettersom det gjelder et konsernsamarbeid, anser lagmannsretten det mest naturlig at samtlige omkostninger knyttes til saken mellom forsikringsselskapet og AF Decom AS. Samlet resultat for AF-konsernet og Tryg blir det samme. Etter dette tilkjennes AF Decom AS sakens fulle saksomkostninger, mens det ikke tilkjennes saksomkostninger i tvisten mellom Tryg Forsikring og AF Gruppen Norge AS.

I lagmannsrettens kjennelse i saken om bevistilgang avsagt 11. mars i år lot forberedende dommer i samsvar med tvisteloven § 20-8 første ledd avgjørelsen av saksomkostningene for denne delen av saken utstå til den avsluttende avgjørelsen i lagmannsretten. Denne delen av omkostningsavgjørelsen følger resultatet i hovedsaken. Lagmannsretten forutsetter at disse omkostningene er tatt med i omkostningsoppgavene.

Advokat Blaker har levert omkostningsoppgave som samlet er på 2 380 380 kroner for lagmannsretten og 1 717 000 kroner for tingretten og som består av salær og utgifter. Merverdiavgift kreves ikke erstattet. Tryg Forsikring har protestert både mot tidsbruken og timesatsene. Lagmannsretten bemerker at timesatsene varierer mellom 2 500 og 4 000 kroner på de forskjellige trinnene i saken. Det gjelder en omfattende sak, der Tryg Forsikring har reist en rekke innsigelser. Det gjelder videre et betydelig forsikringskrav, og Tryg måtte ved å bestride kravet regne med at forsikringstaker ville bruke betydelige ressurser for å sikre sin posisjon best mulig. I en tvist som dette mellom næringsdrivende må en part etter lagmannsrettens mening som utgangspunkt regne med at motparten kan benytte forholdsvis kostbare advokattjenester, og være forberedt på å måtte erstatte disse omkostningene dersom man taper saken. Det er etter omstendighetene ikke grunnlag for å anse noe av tidsbruken som unødvendig. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å redusere omkostningskravet, og saksomkostninger tilkjennes i samsvar med oppgaven.

Gebyr for lagmannsretten er inkludert i oppgaven. Gebyr for tingretten tilkjennes med 12 040 kroner.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tryg Forsikring er erstatningsansvarlig overfor AF Decom AS under AF Gruppen ASAs konsernforsikring med polisenummer 3871901 for skadetilfellet omhandlet i Oslo tingretts sak nr. 11-164381 TVI-OTIR/06.
2. I saksomkostninger for tingretten betaler Tryg Forsikring 1 729 040 -enmillion- sjuhundreogtjuenitusenogførti- kroner til AF Decom AS senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tryg Forsikring 2 380 380 -tomilli- onertrehundreogåttitusentrehundreogåtti- kroner til AF Decom AS senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.

Slutning i kjennelse:

1. Saken mellom AF Gruppen Norge AS og Tryg Forsikring heves.
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten i saken mellom AF Gruppen Norge AS og Tryg Forsikring tilkjennes ikke.

Anders Bøhn Øystein Hermansen Peter Christian Meyer

Rett utskrift: